Epistler - Tyrili

1
at ferdigheter den voksne misbrukeren faktisk har utviklet overses. Det er derfor viktig, så snart en viss
stabilitet er oppnådd, å skaffe seg konkrete mål utenfor institusjonen og trene på ”real life-situasjoner”,
og at behandlerne tåler at pasienten i denne prosessen kan gjøre feil. Skal barnet lære å gå, må mor og
far tåle å se at barnet faller!
Det som mange institusjoner i dette perspektivet ofte synder mot, er å utarbeide målsettinger og handlingsplaner
ved starten, eller i hvert fall relativt tidlig under oppholdet, som også handler om hva man skal
tilbake til etter oppholdet. For den voksne rusmiddelmisbrukeren handler dette ofte om å reetablere seg
i bymiljø. ”Rødt hus på landet” passer godt for noen, men ikke for de fleste. Det er også mange steder
lett å føle seg utenfor i mindre lokalmiljøer. Mange har erfart å bli utstøtt eller stemplet hvis de ”tar en øl”
eller har en mer alvorlig rusepisode. Som en meget aktet, innflyttet kjøpmann, med røtter i bygda, sa etter
40 års aktiv deltakelse i forretnings- og kulturlivet i Søndre Land: Man må ha vært her i tre generasjoner
for ikke å blir regnet som innflytter.
I en behandlingsforestilling om ideell tilpassing og total rusfrihet kan behandler, og pasient, gå i den fellen
å tro at jo mer beskyttet tilværelse etter utskrivning jo bedre. For mange stoffmisbrukere vil et mer
realistisk mål på et godt liv være å lære seg til skape en ny tilværelse i bymiljø, med noe flere farer – som
man faktisk kan lære seg til å beherske nokså godt – men med mindre fare for at en selv gir helt opp
eller nabolaget støter en ut hvis man innimellom ”lever litt romsligere” enn gjennomsnittet. Skal man få til
å leve et mest mulig stabilt liv, noe som er noe av det aller viktigste i rehabiliteringen, må man lære seg å
tro på at én rusepisode ikke nødvendigvis er starten på en ny misbrukskarriere og lære seg det mange
eksmisbrukere har store problemer med: Å løse problemer på andre måter enn å ruse seg og å kontakte
familie, gode venner eller behandlere i tunge stunder eller når livet på en eller annen måte går en i mot.
Skal en rusmiddelmisbruker klare seg rusfri etter institusjonsopphold, er det også andre elementer som
er viktig. Personen må akseptere sin fortid som en del av livet sitt. Veien videre går ikke gjennom å ha lua
under armen, ta avstand fra ”narkohelvetet”, angre og å love bot og bedring, men gjennom å gjøre bruk
av de erfaringer livet har gitt i rehabiliteringen sin - noe som er et av Tyrilistiftelsens meget gode poenger.
Vedkommende må også ha mål utenfor institusjonen og bruke sine erfaringer til å stake opp nye veier, og
ikke minst ha tro på egen gjennomføringsevne. Som en dyktig boksetrener sa: Hvis du ikke inntar ringen,
men stiller deg borte i et hjørne og ser ned, taper du kampen. Troen på seier oppnås blant annet ved å
vinne små og store kamper og ved at de som er rundt oss tror på oss og støtter oss.
Institusjonsbehandlingens plass fremover?
Rusfeltet står midt oppe i store forandringer som vi vel neppe helt ser konsekvensene av før om noen
år. Selv om institusjonsbehandling som en noe ukritisk ”mote” fra 70 og 80-tallet neppe overlever, vil nok
institusjonsbehandling fortsatt ha en sentral plass i rusomsorgen. Den tendensen vi har sett de senere
årene til større krav til institusjonene vil opplagt fortsette. ”Overlevelse” avhenger derfor blant annet av
utvikling av mer bredde i tilbud og metodikk og mer vektlegging av dokumentasjon og etterundersøkelser.
Når det gjelder Tyrilistiftelsen, er stiftelsesledelsen klar over dette og beredt til å møte denne utviklingen,
og er på noen av disse områdene også i forkant. Et eksempel på dette er at ”by og land, hand i hand” er
blitt en økende realitet i Tyrili, blant annet gjennom etableringen av Tyrili Arena. Tyrilistiftelsen vil gjennom
et godt samarbeid mellom enheter med ulik profil, en tydeliggjøring av behandlingsinnhold og -formål og
en aktiv tilbakeføringsprofil til pasientenes hjemsteder også være et svar på den kursendring myndighetene
åpenbart forventer av institusjonsapparatet.
2 3
0 1