BOKMAGASINET Cowboypoesi samler hvert år ... - Paul Zarzyski

Recommendations

Info

6 Lørdag 12. mars 2011 Drive dyra fra beite til beite. Festivalen fungerer da også som et samlingssted der man kan diskutere spørsmål som angår rancherne. De skrekkinngytende præriebrannene. Eller villhestbestanden som ikke reguleres – i områder som i utgangspunktet har lite vann å by på, er konsekvensene brutale. «Disse hestene?» De rister på hodet: «Når det regner, legger de hodet bakover.» Sommeren kan holde dem i et jerngrep her: De snakker om opp til 60–80 dager uten regn. Dette er den tørreste staten i hele USA. Dette er high desert. Dette, sier de med ettertrykk, is very unforgiving land. – De morsomste menneskene jeg noensinne har vært borti, er folk som er slått sønder og sammen av tørke. For humoren hjelper oss, sier Linda Hasselstrom. Hun er selv rancher, og har vokst opp med cowboypoesi: Badger Clarke, en av klassikerne, var offi siell ærespoet, poet laureate, i hennes hjemstat. – Jeg kunne resitere fl ere av diktene hans fra hesteryggen. Jeg var likevel ivrig etter å komme meg bort fra hele countrykulturen. Men da jeg fant tilbake til sjangeren, så jeg mye positivt i den. Cowboypoesi er en subkultur – men for meg resonnerer den alltid med den større kulturen, sier Hasselstrom. Den er likevel en kultur i seg selv, med sitt eget språk og sine egne koder: En buckaroo er en cowboy. En tenderfoot er noen som er uvant med å være på prærien. Mountain oysters? Det er testiklene som de fjerner fra kalvene når de brennemerkes – som kan steikes og serveres som delikatesse. En god del av dette får man satt bedre i relieff ved å lese kvinnelige cowboypoeter. – Skriver kvinner mer introduserende for leseren? – Ja, det tror jeg. Det kan skyldes at kvinner er mer bevisst på at de ikke ønsker at de gode sidene ved livsstilen og kulturen skal forsvinne. Ta musikerne: alle de «vesten er for alltid tapt»-sangene? Noen ganger tenker jeg at mennene bare sørger over det: «Det kommer til å dø ut! Det er borte!» Jeg ser ikke sånn på det. Vesten forandrer seg bare, sier Hasselstrom. Varme for dyra Ikke siden Tarjei Vesaas’ Tusten og hans intense ømhet for rugda har man sett så mye varme for dyr. De besynges i cowboypoesien. Som det heter i Donald Halls dikt «Names of Horses»: O Roger, Mackerel, Riley, Ned, Nellie, Chester, Lady Ghost. Det fi neste diktet må være Zarzyskis ode til sin kompanjong Buck, skrevet i fri form og dyp sorg: BUCK The December my horse died, I did not go to midnight mass to celebrate with a single sip of wine Christ’s birth. [...] I dragged Buck behind the pickup – horizontal hooves at an awkward trot in the side mirror, an image I’ll take with me to hell. No backhoe, no D-8 Cat to dig a grave with, I left him in the deep bunchgrass, saffron belly toward the south like a warm porch light thrown suddenly over those singing No-el, No-el ... [...] Leser man cowboypoesi, er det også slående hvordan kvinnene ikke blir satt på en pidestall. De er partnere, mer enn kjærlig framstilte objekter. Hestene har den plassen. – Men vet du, sier Hasselstrom: – Jeg liker kuene bedre. Det er kveget vi lever av. Hestene gir bedre historier. Men vi skriver ikke langt på nær nok dikt om kyrne. Selv har hun skrevet fl ere, inkludert et sørgedikt: ELEGY ON A DEAD COW She hunched her back against the north wind, searched out a little grass every winter. She tried to get up one last time, meet it on her feet. FESTIVALFAN: Michael Lawson har reist til Nevada for å få høre cowboypoesi og musikk. Legs tucked under her she lies dead in thigh-deep mud. Her brown bucolic eye is glazed, her hip bones draped with shrinking hide, her sides mud- smeared where we worked to lift her free. (...) Cowboy og indianer – Denne festivalen er noe av det beste som har skjedd cowboyene, sier Henry Real Bird. Han er offi siell poet for Montana og indianer. I fjor red han gjennom hjemstaten for å distribuere poesi, dro til indianerreservater, besøkte små byer, og delte ut diktbøker fra hesteryggen. BOKMAGASINET KLASSEKAMPEN – Du sitter der, isolert på en ranch i fjellene, uten annet enn kveg og hester og vinden som blåser og frost og snø og fl om. For meg er det livet rundt hesten alt dreier seg om. – Hvorfor hesten? – Det var hesten som erobret verden. Ikke kua. Vi er cowboyer, vi er indianere, vi lever på hesteryggen. Det er en grunn til at Gud lagde deg forklegged, sier Henry Real Bird, som et ekko av det jeg allerede har hørt over en øl: Vi er skapt for hestene, sier cowboyene, viser fram to fi ngre som skal mime bein, hvor det bør sitte en hesterygg. Og hvordan Henry Real Bird bruker tid sammen med hestene sine? – Å, jeg synger for dem. Indianske sanger. Jeg har en hel mengde sanger jeg synger for dem, rundt femti. Du kan snakke til et dyr på hvilket språk du vil. Men mine hester, de snakker creol indian. Bua ut av byen Trass i at programmet byr på seine jammer i publokalene: Paneldebattene og seminarprogrammet er godt besøkt selv fra morgenen av. Det mest prestisjefylte punktet er hovedforedraget, som i år holdes av forfatteren og akademikeren Judy Blunt. Det er et delikat formulert essay, dypt personlig og sterkt polemisk. Hun snakker om en brutal avbefolkning av hjemtraktene, og familieranchens historie: «Det var den gamle visa med for mye vind og for lite vann.» Hun tar et oppgjør med idylliseringen av fortida, med polariseringen, med høyresida, med evangelistene. Det er et strålende foredrag. Hele salen dirrer av følelser og stående applaus. – Hun fi kk meg til å gråte, sier Wallace McRae anerkjennende. – Tre ganger, nikker han fornøyd. Trass i trampeklappen: Det er ikke et tett sammenfi ltret politisk fellesskap i Elko, påpeker han: – Om jeg gikk opp og erklærte min politiske fi losofi , ville jeg blitt bua ut av byen, sier Wally. Selv er han nyfrelst demokrat: – Jeg er en rehabilitert republikaner. En recovering conservative. Mitt parti forlot meg. Jeg har gått til den andre sida. Ranchen hans er på svimlende 120 kvadratkilometer. Han stiller likevel spørsmålstegn ved om den er stor: – Sønnen min og jeg driver den, og vi har ikke råd til å leie hjelp. Er det stort eller lite? Størrelsen på en Denne festivalen er noe av det beste som har skjedd cowboyene. HENRY REAL BIRD, rancher og poet økonomisk enhet krymper hele tida: Før kunne en familie leve på femti eller sytti kuer. Så ble det hundre. Hundre og femti. To hundre. It’s closing in on us. Betent politikk Baxter Black. Hva kan gå galt med en signatur som det? Han er en av de desidert mest populære cowboypoetene, med en upåklagelig timing og touch i framførelsen. «Vegetarian’s nightmare» er en parodi på dem som ikke vil erkjenne at all mat kommer fra et sted: [...] I had planted a garden last April And lovingly sang it a ballad. But later in June beneath a full moon Forgive me, I wanted a salad! So i slipped out and fondled a carrot Caressing its feathery top. With the force of a brute I tore out the root! It whimpered and came with a pop! [...] Smis den humoristiske cowboypoesien med mindre ekstragavant språk, blir resultatet slitsomt. Som én musiker, som har komponert en sang til vegetarianeren Oprah Winfrey. Refrenget går: «I eat meat, I like it red and I like it dead». En publikummer vipper kjekt på bootsen når han drar det i gang. Sangteksten forsikrer oss underveis om at mannen liker både fi sk og kjøtt, «Although», som sluttstrofene påpeker, «I could live without sushi.» En vev – Det meste av cowboypoesien blir ansett som mindreverdig i akademia, sier Paul Zarzyski. – Men de er målløse over at vi kan fylle auditorier med 1200–1500 mennesker som betaler ganske steile priser for å bli underholdt. Og publikum blir underholdt. Så mye av det vi gjør er basert på humor og vidd. Så mye at jeg tror vi må lene oss enda mer mot seriøse arbeider: Bildet av cowboypoeten som en standupkomiker har aldri vært bra for oss. – Er cowboypoesien som skrives for det meste selvbiografi sk? – Ja, det er nok våre egne historier, eller historiene til folk som har stått oss nær. Jeg vil ha mer fantasi inn i cowboypoesien, mer variasjon sier Zarzyski. – Mye av grunnen til at vi har klart oss, er at kvinner har kommet inn – og andre kulturer utenfor vesten, australske cowboyer, indianere, ungarske hestemenn. For 25 år siden gikk det fem tradisjonalister på hver friversforfatter. Nå er det nok fi fty-fi fty. Men det er ingen kamp mellom oss, alt har utviklet seg nydelig og mangefasettert, det er blitt en vev av det. Trass i fordommene mot western-
KLASSEKAMPEN BOKMAGASINET Lørdag 12. mars 2011 7 REKRUTT: Brigid Joan Reedy lærer fl etteteknikker. kulturen – det ser ikke helt mørkt ut. Tvert imot: På de mest avsidesliggende stedene tennes ett og ett lys i nattemørket. Det er ranchere og cowboyer som trakter seg kaffe, og sitter i det bløte, blå gjenskinnet fra pc-skjermen og taster i vei på versemål. Kunst og landbruk Det er under panelsamtalen «Kunst og landbruk» det kommer fram: Det viser seg at samtlige ranchere starter dagen i mørket, med en skriveøkt som starter fi re eller fem på morgenen. John Doffl emyer er en av dem. Han grunnla cowboypoesifestivalen i Nord-Dakota og litteraturtidsskriftet «Dry Crik Review». – Da jeg kom hit på 80-tallet resiterte de fl este klassikere fra starten av århundreskiftet, og det var bare en neve bøker til salgs. Så jeg begynte å oppmuntre samtidspoesien. Jeg sier ikke at det skyldes meg, men der borte har du bokhandelen, sier han med et nikk mot hyllemetere av poesi. Selv produserer han en del av dem hjemme på kjøkkenbordet: Det fl orerer av chapbooks i cowboypoesien – håndlagde bøker i smått format. Han er femtegenerasjons rancher og kjent som miljøverner. I tretten år var han i konfl ikt med et gruveselskap. – Du blir så fokusert på det, så hatefull, så besatt. Der kommer poesien inn som en hjelp for meg, det gir meg balanse. Store følelser Det er noe gledesstrålende og raust over hele festivalen. Har Elko funnet den perfekte legeringen mellom poesi og publikum? Det er grunn til å spørre. For rundt ti år siden publiserte poeten Dana Gioia essayet «Can Poetry Matter?» i The Athlantic Monthly. Aldri har magasinet fått så stor respons. Gioia skrev med den intelligente, engasjerte og ikke spesialiserte leseren i tankene. I kontrast til disse står poesien: en subkultur av hovedsakelig akademiske forfattere, kritiserer Gioia. Særlig gyver han løs på det poetiske miljøets pussige, selvpålagte restriksjoner. Hvorfor by inn til kvelder med bare poesiopplesning, ikke en fl ik musikk? Hvorfor vie tidsskrift utelukkende til dikt, ikke supplere med essays og andre teksttyper? Hvorfor bruker ikke poeter deler av opplesningene sine på å resitere andre poeters verk? Elko oppfyller nær sagt samtlige punkter han foreslår til forbedring. Særlig legger de vekt på «den sanselige begeistringen», som Gioia kaller det: «Framføringen var den pedagogiske teknikken som holdt poesien i live i århundrer. Kanskje det også er nøkkelen til poesiens framtid.» – Det var en stor overraskelse for meg å høre arbeidende cowboyer resitere dikt, sier folkloristen Hal Cannon. Han var en av mange som startet Elko. – Jeg møtte Elden Walker, en røff og litt skummel gammel cowboy, som jeg fi kk ta opp på bånd. Han resiterte et gripende dikt, og jeg ble slått av hvor store følelser han la i det, i ordene og formen og kvaliteten på diktet. En renessanse Cannon og de andre folkloristene som startet Elko dro først på feltarbeid, lange reiser til rancher: – Det vi gjorde, var å lage et offentlig forum, og si at dette er en del av amerikansk kultur – og det åpnet dørene for en renessanse for cowboypoesien, sier Cannon. Dette foregikk på det kanskje mest utenkelige tidspunktet for å revitalisere folkelig poesi: åttitallet. Men så er de antagelig spenstigere enn fagfolk fl est: Dette er folklorister som har sitt eget øl, Buckaroo Brew, brygget ved The Ruby Mountain eksklusivt for dem, en pale ale som smaker utsøkt etter en lang dag med rim og rytmer. – Når vi startet dette, var vi så unge. Elko var den største fl ørten du kan tenke deg. Du skulle visst hvor mange romanser som startet og endte her. Elko skal også fungere som en intellektuell samling: – Thomas Jefferson mente landet burde bestå av folk som hadde hendene i jorda om dagen og leste Platon på kvelden. Han bante vei for tanken om et liv som ikke er så glamorøst, men som ser det store i språk og i tanker. De fl este som kommer hit lever avsides, men de er seriøse tenkere, sier Hal Cannon. – Ranchkulturen har tøffe tider. Har Elko forandret noe? – Det er gigantiske krefter i sving i vesten, det er ikke noe et dikt kan snu. Men jeg har sett mange i løpet av disse tjuesju årene som har blitt ekstraordinære folk ved å undersøke sine liv og skrive poesi om det. Cowboypoesien er en grasrotreaksjon på en kultur under angrep, har det blitt sagt. Kanskje ikke tilfeldig da, at Buck Ramseys ambisiøse langdikt «And As I Rode Out on the Morning» ble utgitt på 1990-tallet. Som det heter der: «We were sculptors of the herd./ Yes, ours the poetry; theirs the word.». Med en mjuk rytme slår det angrepet tilbake: [...] And in the morning I was riding Out through the breaks of that long plain, And leather creaking of the quieting Would sound with trot and trot again. I lived in time with horse hoof falling; I listened well and heard the calling The earth, my mother, bade to me, Though I would still ride wild and free. And as I fl ew out in the morning, Before the bird, before the dawn, I was the poem, I was the song. My heart would beat the world a warning – Those horsemen now rode all with me, And we were good, and we were free. karin.haugen@klassekampen.no
Page 1 and 2: KLASSEKAMPEN BOKMAGASINET Lørdag 1
Page 5: KLASSEKAMPEN BOKMAGASINET Lørdag 1
Page 11 and 12: KLASSEKAMPEN BOKMAGASINET Helt: All
Page 15: KLASSEKAMPEN tiltakende matmangel g

BOKMAGASINET Cowboypoesi samler hvert år ... - Paul Zarzyski

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?