Dverggås i Norge. Kunnskapsstatus og forslag til nasjonal ...

Negative habitatendringer
Norsk Ornitologisk Forening – Rapport 3-2008
Jordbruksintensivering
Raste/vinterområder
Endringer i jordbruket langs trekkruta (sør i Europa/Asia) har medført negative
habitatendringer og dårligere næringsbetingelser. Andelen naturlig forekommende steppe og
våtmarkshabitater som dverggåsa er avhengig av har avtatt betydelig, bla. i Hellas
(Vangeluwe 2005).
Konstruksjon av dammer/elvereguleringer/drenering
Raste/vinterområder
Endringer i tidligere viktige raste- og vinterområder som konesekvens av ulike inngrep
(tørrlegging/drenering/bomullsdyrking) i bla. Uzbekistan og Mesopotamia (Irak) har
redusert/ødelagt viktige tradisjonelle habitater for dverggås. Gjessene (flere arter) har fått
reduserte beiteområder og dette øker dødsrisikoen som følge av økt jakttrykk. Endringer i
vannregimer som reduserer rastehabitater omfatter også områder som er viktige for den
fennoskandiske bestanden (bla. Kulykol-sjøen i Kasakhstan) (Aarvak m.fl. 2004).
Klimaendringer
Hekkeområder
Global oppvarming antas å først komme til uttrykk i nordområdene og antas å medføre
betydelige konsekvenser for subarktiske tundraøkosystemer – dverggåsas hekkeområder.
Zöckler & Kostin (2000) beregnet at 28 % av dverggåsas hekkehabitat ville gå tapt i løpet av
perioden 2070-2099 basert på HadCM2Gsa1-modellen. I tillegg til en direkte habitatreduksjon,
forventes også mer komplekse og indirekte effekter som sammenbrudd i
næringskjeder og videre ekspansjon av bla. rødrev. Den mest sannsynlige effekten er
endringer i næringsgrunnlaget (vegetasjon), som kan slå ut negativt gjennom negativ
påvirkning av reproduksjon og overlevelse. Endringer i tidspunkt for snøsmelting kan også slå
ut forskjellig. Sen snøsmelting vil forenkle bla. rødrevens predasjonspotensiale ved at
tilgjengelige hekkelokaliteter for dverggjessene er begrenset.
Raste/vinterområder
Global oppvarming vil trolig også ha konsekvenser for raste- og vinterområdene ved at
naturlige steppeområder, som dverggåsa beiter i, tørker ut og forvandles til halvørken.
Dverggåsa er spesielt sårbar for dette siden den er en habitatspesialist som på trekket og i
vinterområdene nesten utelukkende benytter naturlige steppehabitater og ikke dyrket mark.
Tilpasning til beiting på dyrket mark har sannsynligvis vært nøkkelen til de kraftige
bestandsøkningene som er observert hos en rekke gåsearter i Vest-Europa og i Amerika.
Mye høyere energi-innhold i beitet har kompensert for det høye jakttrykket (se bla. Jefferies
m.fl. 2006).
Brakklegging av land
Raste/vinterområder
Strukturendringer i landbruket, bla. opphør av (utmarks)beite med gjengroing som
konsekvens er en trussel i enkelte områder. Dette har foregått i betydelig omfang de siste
årene og skjer nå i økende grad i bla. de Baltiske landene. Gjengroing av viktige rasteplasser
(åker- og slettelandskap) vil ha åpenbare negative konsekvenser for trekkende dverggjess.
Store områder med naturlig grasland og våtmark i raste og vinterområdene har blitt
oppdyrket. Særlig stor var oppdyrkingen av natursteppe i de sentralasiatiske rasteområdene i
andre halvdel av forrige århundre. I dverggjessenes overvintringsområde i Hellas, har
intensivering av landbruket resultert i tap og degradering av vinterhabitatet.
Overbeiting
Hekkeområder
Overbeiting av tundravegetasjon av tamrein kan true kvaliteten på hekkehabitatet for den
fennoskandiske bestanden. Det er imidlertid svært uklart om dette kan forklare noe av
dverggåsas tilbakegang. I Sverige var det ikke noen økning i tamreinstammen i den
tidsperioden da dverggåsbestanden kollapset (M. Björklund pers. medd.), mens det i Finland
var en dobling i tamreinstammen mellom 1970 og 1990, og dette har hatt klar negativ effekt
39