FRELSE - Institutt for teknisk kybernetikk

30 Klassekampen Lørdag 8. november 1997
De har base i Oslo
De opererer alene eller i små grupper
ting:DETTA
De er unge og høflige
De kan ikke kjennes igjen på klærne
De arbeider når alle andre sover
De har et felles mål:
De vil inn i hodet ditt
De er enige om en
ER’KKE
TEKNO...
Nei for all del, hvem som helst med
litt kunnskap på området kan vel
høre at undergrunds-tekno miljøet i
Oslo slett ikke sysler med…ja, tekno.
Men flinke gutter, det er alle enige
om at de er.
Sjangergrensene for tekno er nemlig
ikke hva de engang var. Hva sier du
for eksempel til psykedeliadub, nyjazz
med futurist-trompet, blippblopp
ambient med luntende grooves,
eller hva med en dose suggererende
trip-hop?
Det handler om blodseriøse musikere
av den typen som kjenner instrumentene
sine med tilhørende elektoniske
duppeditter bedre enn sine
egne kropper. Her kommer definitivt
musikken først, og koner, unger og
eventuelle bikkjer deretter.
Flinke gutter
Nåja, kanhende en sannhet med modifikasjoner.
For det er liksom ikke
nok at de som skal ha greie på det elsker
dem, at de ser ut til å ha klart
mesterstykket å inspirere gamle innbarka
jazzmusikere som Jon Balke og
Nils Petter Molvær, at den lille opplyste
delen av den norske musikkpressa
kaster femmere og seksere, eller
at den utenlandske spår Oslo-miljøet
en stor framtid. Det holder for eksempel
ikke for de skapende unge
menns fedre og mødre, som river seg i
håret og lurer på når podene skal slutte
å romstere i containere etter noe
nytt de kan spille på. Når de skal se
nødvendigheten i fastlønn og lykken i
fiskeboller på bordet hver dag klokka
fem.
– Nei, det er ikke så mange jeg kjenner
i miljøet som har fast jobb, betror
Perculator- medlem Andreas Gilhuus
meg. De er stort sett arbeidsledige,
studenter, sivilarbeidere og militærnektere.
Aner vi et mønster? Ganske
sikkert. Bryr de seg om det? Joda, det
hadde vært hyggelig å kunne overleve
på musikken, men stilt overfor et
valg, er det helt klart et bedre liv å
leke med lyd og være blakk, enn å jobbe
på posten og ha akkurat nok til å
betale regningene.
Når musikkpressa her hjemme jubler,
så begrenser det seg gjerne faglig
til de som hardnakket har kjempet
for tekno-tradisjonene som verdifulle
i årevis, og av sosialpolitiske årsaker
er det først og fremst i hovedstadsmediene
de formidler sin yre glede.
Det viser seg nemlig at det å tilhøre
en undergrunnsbevegelse i seg selv
blir for truende smalt og ukommersiellt
for de store mediainstitusjoner –
de har liksom verken kunnskap eller
kapasitet før du har opptrådt på VeraVera
eller tilfeldigvis skulle være
fetteren til en sentralt plassert journalistfigur.
Ta en trommis og
la ham vandre...
Dette miljøet er ikke svært. Det rommer
riktignok sånn bortimot 10 band,
men alle er på fornavn, de fleste går
på hverandres konserter, og ingen føler
seg direkte uttafor.Utveksling av
musikere er vanlig mellom bandene,
og da kan det fort skje at en fyr spiller
trommer på fire spor, selv på en samle-cd.
Men organiseringa stopper ikke
der; For tross i den åpenbare mangelen
på kvinnelige medlemmer, bedyrer
gutta at de er menn i kontakt med
sine feminine sider. Regelmessig møtes
de over tekoppene for gjensidig
hygge og byttelåning av lyder. De har
Tekst NINA STENSRUD Foto OLE-PETTER BERG OLSEN
alltid nye samarbeids-prosjekter i emning,
noe som hittil har resultert i en
rekke konserter og samle-cd’er.
Men blir de rike? – Så lenge konsertene
betales med ei kasse øl og den
eneste norske musikken platebutikkene
nord for Sinsenkrysset tar inn er
signert Trine Rein og vennene hennes,
blir det nok spaghetti med ketchup
på oss en stund til, sier Palace of
Pleasure-medlem Sigmund Holtskog.
Lyd-nerder
Ikke-tekno-gutta er forferdet over
den kroniske uteblivelsen av jenter i
miljøet, og har i det siste begynt å lure
på om lyd-besettelsen er en testosteron-greie.
Selv er de såpass angrepet
at de gjerne gjør seg til tyver når jula
er over og lillesøster har fått ett fett lekeinstrument.
En fjollete kvakkkvakk
lyd kan nemlig bli det reneste
mesterverk når den kjøres gjennom
en klangmaskin...
Klikken har også tips til andre metoder
man kan benytte for å sanke
lyd; Opptak av veiarbeid, sirener og
ikke minst tygging skal visstnok
være inspirerende. Beviset på at de
mener alvor kan du f.eks. finne på internasjonalt
kjente Nicolettes samlealbum
«dj kicks», hvor Palace of Pleasure
er representert med ei låt med
tunge innslag av tyggegummislafsing.
Du skal heller ikke la deg sjokkere
hvis du en tidlig morgen på rusletur
gjennom Grünerløkka ser en
gjeng unge menn stå på hodet i en
stinkende container.Dette er definitivt
et skattekammer for disse gutta.
De forsikrer at der kan man finne fantastisk
flott lyd,– bare noen dager tidligere
fant de en helt perfekt oscilator
under en kassert dobbeltseng...
(For vanskelige ord, se ordliste).