Les her. - Klaveness-siden.

More documents

Recommendations

Info

10 gikk i dørken inkludert lunsj-bordet i spisesalen. Det kom overraskende på alle, men ingen kom til skade. Marokko var fransk koloni inntil våren 1956 og Casablanca var den største havnebyen. Landet hadde derfor nettopp fått sin selvstendighet. Navnet var godt kjent fra filmen ”Casablanca” med Humpry Bogat og Ingrid Bergmann, noe som gjorde byen spennende. Byen besto av en europeisk bydel med rette fine gater med flotte bygninger. I tillegg var det en stor arabisk bydel og et jødisk kvarter. Ettersom Marokko hadde vært en fransk koloni, så var fransk hovedspråk ved siden av arabisk. Det var ingen av oss som behersket fransk og med engelsk kom en ikke så langt. Vi ble også advart mot taxisjåfører som ikke var ærlige. Vi tok en taxi til hovedgata i den europeiske bydelen hvor tok en øl på en fortausrestaurant. Etterpå gikk vi på kino. Det var plassbilletter på kinoen, og vi ble anvist plass av en dame. Hun ble stående å vente etter at vi hadde satt oss. Vi visste ikke at vi skulle gi tips og det tok tid før hun forlot oss med uforrettet sak. Vi hadde hørt at vi måtte passe oss for tyver og vi turde derfor ikke å bevege oss inn i den arabiske bydelen. Det hadde sikkert vært interessant, men språkbarrieren gjør noe med oss. Arabere hadde antagelig av samme grunn, et dårlig omdømme blant norske sjøfolk. Det fremmede med muslimer gjorde ikke saken bedre. Jeg har senere hørt at den vanlige araber er ærlig. I Italia anløp vi Genova og Napoli. Liv fikk være med passasjerene på utflukt til Pompei. Denne ble begravet av aske etter et vulkanutbrudd fra Vesuv i år 79 e.k. Byen var delvis utgravd og mye var uberørt da folk døde av giftige gasser før de ble begravd i asken. Det vi så av Napoli virket fattigslig og skittent, men jeg har hørt at italienerne setter pris på gamle bygninger, selv om de er forfalne. Neste havn var Alexandria i Egypt hvor vi blant annet losset to store lokomotiver som vi hadde som dekkslast. President Nasser hadde overtatt makten i Egypt. Han førte en sosialistisk politikk og nasjonaliserte utenlandsk eiendom i landet. Kanalsonen var inntil 1956 britisk eiendom, men da det ble uoverenstemmelser mellom Egypt og USA/Storbritannia så overtok Egypt kanalsonen. Nasser mente at Egypt skulle ha inntektene fra kanalen. Vi hadde planlagt besøk til Pyramidene, men den politiske uro førte til at vi ikke gikk på land. Etter et par dager i Alexandria, anløp vi Port Said. Dagen etter, 29. oktober, ble Kanalsonen besatt av israelske, engelske og franske tropper. Etter kraftige protester i FN trakk de seg ut igjen.Kanalsonen forble derfor på Egyptiske hender. Vi var på vei til Beirut i Libanon, da vi hørte nyhetene. Hadde vi gått fra Port Said en dag senere, så kunne vi blitt berørt av konflikten. Libanon var tidligere under fransk og til dels engelsk herredømme, men ble selvstendig under 2. verdenskrig. Styret som var proarabisk holdt med palestinerne i konflikten med Israel. Vi hadde to jødiske passasjerer med amerikansk pass, som derfor ikke fikk gå i land. Beirut var på denne tiden en stille og fredelig by med fine hoteller og mye turister. De fleste snakket fransk, men på grunn av alle turistene var det mulig å kommunisere på engelsk. Vi var på land for å se oss omkring, men hadde problemer med guttunger som hele tiden skulle vise oss rundt. Det endte med at vi, for å få fred, måtte ta en med på kino. Da vi gikk ombord ville han selvsagt ha grovt betalt for sin guiding, men etter prutting ble vi forlikte. Jeg kjøpte mitt første Agfa fotoapparat og startet som ivrig fotograf seks år for sent.
11 Neste havn var Pireus i Grekenland, hvor vi lå en helg. Vi tok forstadsbanen inn til Athen og besøkte mange av byens severdigheter. Vi var selvsagt på Akropolis hvor jeg tok mange fine bilder. Jeg husker vi var på en markedsplass hvor kjøttet hang ute i friluft med masse fluer. Var også på en gammel kino og så Elvis i ”Love me tender”. Etter Pireus gikk vi gjennom Marmarahavet til Istanbul. Her så alt trist ut. Det minnet om 20-årene hjemme. De fleste mannfolkene hadde barter. Lyspærene hang ned fra takene uten lampeskjermer. I basarene var det imidlertid livlig. Her kunne en kjøpe alt fra matvarer til alle slags suvenirer. Det var lite turister å se på den tiden. Vi besøkte en flott danserestaurant på toppen av Hilton-hotellet. Her var det flott utsikt over Bosporus stredet med sin travle trafikk. Det var den gang ingen bro over til Asia-siden, så all trafikken over sundet gikk med ferjer. På bordet vårt i restauranten stod det et skilt med informasjon om et høyt beløp. Vi trodde det var cover-charge og var forsiktig med å bestille, da vi ikke hadde så mye penger. Det viste seg når vi skulle betale, at beløpet var en minstepris vi måtte spise og drikke for. Vi satt da plutselig med en større beløp vi ikke fikk brukt for, da båten skulle gå neste morgen. Jeg har mange ganger ønsket at jeg behersket flere språk. Etter lossing gikk vi til Kocek på sørøstkysten av Tyrkia, like nord for Kypros. Her lå vi i 9 dager og lastet malm. Det var sigøynerkvinner som sto for lastingen. Været var fint og det var fremdeles godt badevann. Vi hadde livbåten ute og tok turer i omegnen. Neste havn var Izmir på vestkysten hvor vi lastet tobakk og hasselnøtter før vi satte kursen for Baltimore. Med malmlast ble det mye slingring over Atlanteren og vi nådde frem den 25.november, nesten 3 måneder etter at vi startet lastingen i Gulfen. Ved rengjøring av lasterommene fant gutta en hel sekk med hasselnøttkjerner. Alle ombord spiste hasselnøtter i lang tid etterpå. Vi skulle nok en tur til Middelhavet med lossing og lasting på Østkysten. Etter et opphold i New York med julehandel, satte vi 8.desember igjen kursen over Atlanteren til Casablanca. Vi ble liggende i Genova i jula og hadde hyggelig julefeiring ombord og juletrefest på Sjømannskirka. Det ble også flere restaurantbesøk, så vi ble godt kjent i byen. Nyttårsaften gikk vi ut fra Napoli og passerte Messinastredet da vi gikk inn i det nye året. 1957. Vi besøkte igjen Beirut og fikk et lengre opphold i Pireus med god tid til sightseeing. I Istanbul lå vi til ankers. Bosporus stredet var full av stor fin makrell, som var en sjelden kost ombord. Det vrimlet av små fiskebåter som satte garn rundt oss og de var lastet til ripa av den fine fisken når de passerte oss på vei til land. Vi gikk i ballast på vei tilbake til Baltimore hvor vi gikk i dokk 16.februar. Vi hadde en skipshund ombord som het Roy. Denne hunden var veldig klok og snill så lenge han fikk gå fritt omkring, men når han ble satt i band oppførte han seg som en vakthund. Da var det ikke bra for fremmede å komme inn på hans territorium. En gang holdt han på å ta en sjømannsprest og en annen gang bet han en toller i Italia. Roy ble satt i arrest og vi måtte betale en større bot for å få han utlevert. En gang Roy hadde vondt i maven, gikk han opp på brua til 1.styrmannen like før han gikk av vakt om morgenen. Han pep og ynket seg og deretter gikk han ned og stilte seg foran døra til sykelugaren. Styrmannen visste hva det gjaldt og ga Roy noen medisiner for maveproblemene. Dette hadde nemlig også skjedd ganger tidligere. Roy viste seg aldri på brua uten at han hadde det vondt.
Page 1 and 2: M/S LEOVILLE. 6.7 1955 til 18.3 195
Page 3 and 4: 3 Værmeldinger var viktig. Før vi
Page 5 and 6: 5 Sjømannskirka. Vi var som regel
Page 7 and 8: 7 Neste tur startet i Baltimore, de
Page 9: 9 Vi gikk videre sørover og passer
Page 13 and 14: 13 Vi passerte Panamakanalen 5.augu
Page 15: var noe fyring. Neste havn var Trie

Les her. - Klaveness-siden.

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?