You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
M/S LEOVILLE. 6.7 1955 til 18.3 1958.<br />
1<br />
Etter radioskolen på Oslo Sjømannskole, mønstret jeg på som<br />
telegrafist/sekretær 6.juli 1955 og reiste med et 4-motors fly fra Iceland<br />
Air til New York via Reykjavik. En motor stoppet på veien over<br />
Norskehavet, men landingen i Reykjavik på 3 motorer gikk bra likevel. Vi<br />
fikk et ekstra opphold på 6 timer på Keflavik og måtte sove på flyplassen<br />
om natten. Det var Bråthen som startet Iceland Air og de hadde de laveste<br />
prisene over Atlanteren på den tiden. Jeg kom vel fram til New York dagen<br />
etter at jeg forlot Fornebu og ble installert på Sjømannshjemmet i<br />
Brooklyn. Der traff jeg flere som skulle ombord på Leoville. De hadde<br />
kommet med Oslofjord noen dager tidligere. Båten kom først 13.juli, så vi<br />
fikk noen dager for oss selv i Brooklyn. Det var hetebølge i New York og<br />
fryktelig varmt på Sjømannshjemmet, som ikke hadde aircondition på den<br />
tiden. Jeg hadde ikke vært i New York før, men nøyde meg med å bli kjent i<br />
de nære omgivelsene i Brooklyn.<br />
Så kom dagen vi skulle ombord. Vi var 6 nye mannskaper som alle var spent<br />
på vår nye arbeidsplass.<br />
M/s Leoville var på ca. 9000 tdw. og var bygd på Burmeister & Wain i<br />
København i 1950. Båten hadde ett midtskip med 3 lasteluker på fordekket<br />
og 2 på akterdekket. Radiorommet lå på brodekket ved <strong>siden</strong> av bestikken og<br />
min lugar lå ved <strong>siden</strong> av. Leoville var utstyrt med Nera radiostasjon.<br />
Kallesignet var LCNB. Hovedsenderen var på 350 watt med en enhet for<br />
mellombølge og en for kortbølge. Den var opprinnelig utstyrt med variabel<br />
oscillator, men var etter nye krav ombygd med en tilleggsenhet for<br />
krystallstyrte frekvenser. Nødsenderen ble drevet av en 24V blyakkumulator<br />
som var plassert på dekket over. Hovedmottakeren som var fra McKay, var<br />
ikke særlig stabil på kortbølge da den ble påvirket av skipets vibrasjoner.<br />
Hovedsenderne gikk på 220 V vekselstrøm, mens skipets generatorer leverte<br />
220 V likestrøm. Radiostasjonen hadde derfor en egen omformer som måtte<br />
startes opp for å benytte senderne.<br />
Den avtroppene telegrafisten skulle reise hjem dagen etter, så det ble kun<br />
en rask gjennomgang av det tekniske utstyret i radiostasjonen. I tillegg<br />
var det hyreregnskaper og masse andre papirer som jeg skulle bli kjent med.<br />
Jeg konsentrerte meg kun om å sette meg inn i jobben så det ble ingen<br />
sightseeing i New York første gangen.<br />
Vi gikk videre til Philadelphia og underveis fikk jeg kontakt med Bergen<br />
radio og mottok noen private telegrammer. Skipperen var imponert over at<br />
jeg med en gang fikk kontakt hjem, for det var i følge ham vanskelig med<br />
forbindelsen hjem fra Øst-kysten.<br />
Jeg ble etter hvert kjent med radiorutinene, hvilke stasjoner jeg skulle<br />
lytte på etter telegrammer, og hvilke som sendte værmeldinger for<br />
skipsfarten.<br />
Etter lossing i Philadelphia gikk turen sørover til Mobile i Alabama. Der<br />
gikk vi i tørrdokk for bunnskraping og påføring av bunnstoff. Dette ble<br />
gjort minimum en gang i året, for groing av alger reduserte farten.<br />
Vi lastet for Østen i Mobile, Port Arthur, Houston, Galveston og New<br />
Orleans. Jeg reagerte sterkt på raseskille i Gulfstatene. De fargede var<br />
forvist til de bakerste plassene i busser. De hadde ikke adgang på de<br />
fleste spisesteder, restauranter, osv. Jeg husker spesielt en episode. I<br />
Mobile skulle jeg drikke vann av en fontene. Det var to fontener ved <strong>siden</strong><br />
av hverandre og jeg valgte feil fontene, nemlig den som var for fargede.<br />
Jeg ble da tilsnakket av en person som viste meg teksten på <strong>siden</strong> av<br />
fonten. På en ferje i samme by var det plass for fargede og hvite på hver<br />
side av båten. Dette var selvfølgelig helt fremmed for meg. På spisesteder<br />
kunne du bli betjent av fargede, men de hadde ikke adgang til den samme<br />
restauranten.
2<br />
Fra New Orleans brukte vi 9 dager til San Francisco via Panamakanalen.<br />
Været var nesten alltid pent på denne strekningen. Vi fikk bare ett døgn i<br />
San Francisco før vi gikk over Stillehavet til Østen.<br />
Litt om mitt daglige arbeide som gnist:<br />
Jobben besto av 8 timers vakt i døgnet i sjøen. Det var påbudt å lytte til<br />
anrop på nødfrekvensen 500 kc/s. Her oppnådde en kontakt med landstasjoner<br />
og andre båter, mens telegramutveksling forgikk på arbeidsfrekvensene. Det<br />
var sendeforbud 15-18 og 45-48 minutter over hver time. Da skulle alle<br />
lytte etter nødmeldinger. Når jeg ikke hadde vakt ble en spesiell mottaker<br />
slått på og den skulle reagere på alarmsignaler som ble sendt før en<br />
eventuell nødmelding.<br />
Hver time eller halvtime sendte landstasjonene trafikklister som fortalte<br />
om hvilke båter de hadde telegrammer til. Båtenes kallesignaler ble sendt<br />
i alfalbetisk rekkefølge. Våre agenter i de forskjellige havner oppga<br />
hvilke radiostasjoner de anvendte når de skulle sende oss telegrammer.<br />
Nomenklaturen var en katalog hvor alle verdens radiostasjoner var oppført<br />
med kallesignal og frekvenser samt tider for trafikklister og andre<br />
tjenester.<br />
Så lenge en var i ett til to døgns avstand fra land, kunne en benytte<br />
mellombølgen, men når avstanden ble for stor måtte en over på kortbølge.<br />
Her var det mange frekvensområder å velge mellom. I hovedprinsippet var 4-<br />
6-8 Mhz best i mørket, mens 12-16-22 Mhz var best i dagslys. Over stor<br />
avstander ga derfor nord-syd kommunikasjon lettere kontakt enn øst-vest<br />
forbindelser. Det burde enten være bare dagslys eller bare mørk mellom<br />
stasjonene. Forbindelse mellom Norge og Stillehavet var derfor vanskelig.<br />
Det hendt ofte at en f.eks. kunne høre Bergen radio uten at de hørte deg og<br />
omvendt. Det kunne være forbindelse kun en kort tid morgen eller kveld.<br />
Da Rogaland radio ble etablert i 1960 med retningsantenner ble forholdene<br />
bedre, men i Stillehavet var det alltid vanskelig med forbindelse til<br />
Norge. Av og til kunne Gøteborg radio, eller Norddeich radio i Tyskland,<br />
være et alternativ. Dersom en ikke fikk kontakt med Europa, måtte en sende<br />
via en amerikansk stasjon, men det var dyrt. Det lå også prestisje i å få<br />
forbindelse direkte hjem. Etter hvert kom telegrafverket med karter som<br />
viste hvilke frekvenser og tider som ga størst sannsynlighet for<br />
forbindelse.<br />
Ved <strong>siden</strong> av telegrammer til og fra rederi og agenter, var det også en del<br />
private telegrammer. Til jul fikk de fleste ombord telegrafisk julehilsen<br />
hjemmefra og de skulle sende hilsener hjem. I det fjerne Østen var<br />
forholdene bedre og det kunne også hende vi under spesielt fine forhold<br />
fikk telefonforbindelse hjem.<br />
Nødsenderen ble testet med passe mellomrom. Den gikk bare på mellombølge.<br />
Det var viktig at akkumulatorene ble brukt og ladet regelmessig. På<br />
overfarten til Østen var det liten trafikk på mellombølge. Når vi hørte en<br />
annen norsk båt, tok vi derfor kontakt for å slå av en prat. Det var<br />
obligatorisk å oppgi skipets navn, hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Det<br />
var greit å vite hvilke båter som var i nærheten i tilfelle en<br />
nødsituasjon.<br />
Radiologgen ble ført etter internasjonale bestemmelser. Følgende skulle<br />
føres i loggen:<br />
På vakt, av vakt, alle forbindelser med andre stasjoner, mottagelse av<br />
telegrammer, værmeldinger, trafikk-lister samt vedlikehold av stasjonen,<br />
etc. Alle telegrammer som ble sendt måtte takseres og lister ble sendt inn<br />
hver måned for avregning landene i mellom.
3<br />
Værmeldinger var viktig. Før vi forlot havn måtte værmelding fra det<br />
aktuelle farvann mottas og leveres i bestikken. Jeg sendte også<br />
værmeldinger som styrmennene lagde til meteorologiske stasjoner i USA. Når<br />
vi var i nærheten av tropiske stormer så sendt jeg værmeldinger hver 4.<br />
timer og mottok nye meldinger så ofte som de kom. Det var da enkelte<br />
ganger nødvendig å legge om kursen for å unngå det farligste uværet. Et par<br />
ganger var vi i utkanten av en tyfon og fikk føling med den sterke vinden.<br />
Tidssignalet måtte taes hver dag i sjøen for å registrere kronometeret’s<br />
avvik. Nøyaktig tid var nødvendig for at navigatørene kunne fastlegge<br />
riktig posisjon.<br />
Nyheter var viktig, spesielt når vi var lenge i sjøen. Fra Oslo sendte<br />
Telegrafverket daglig ”radiopressa” med de viktigste nyhetene som fikk<br />
plass på en A4-side. I Stillehavet var det sjelden at den kunne høres, men<br />
i andre områder kom den som regel inn. Når det var gode mottaksforhold så<br />
skrev jeg nyhetene ned direkte på skrivemaskinen og da sparte jeg mye tid.<br />
Den ble hengt opp i messene og lest med stor interesse.<br />
De fleste amerikanske passasjerene hadde aksjer og var derfor interessert i<br />
aksjekurser. Jeg prøvde å tilfredsstille deres behov ved å ta imot<br />
aksjekurser og andre nyheter fra en amerikansk radiopresse.<br />
Tekniske oppgaver:<br />
Det var en høy og lang hovedantenne mellom formasta og aktermasta som var<br />
spesielt god på mellombølge. Dersom denne antenna skulle falle ned så<br />
hadde jeg intet alternativ. Jeg fikk derfor montert en nødantenne mellom to<br />
poster og en vender som gjorde det mulig a benytte alle senderne på begge<br />
antenner. Den nye antenna var spesielt tilpasset telefoni båndet.<br />
Stell av akkumulatorene til nødsender og mottaker var viktig. Etterfylling<br />
av vann, måling av syregehalt og lading samt bruk av utstyret ble<br />
regelmessig utført og ført opp i radiologgen.<br />
Hovedmottakteren var håpløs på kortbølge i dårlig vær når skuta vibrerte i<br />
tung sjø. Etter et par år fikk jeg kranglet meg til en ny RCA mottaker som<br />
var suveren. Duplex forbindelse på telefoni var håpløst over lange<br />
avstander så det gikk på simplex, dvs. bare en kunne snakke av gangen.<br />
Sekretærjobben: Den kan deles opp i følgende:<br />
Papirer som gjaldt klarering av skipet i nye land.<br />
Hyreregnskapet<br />
Velferdsaker<br />
Ved ankomst til nye land var det mye papirer som skulle klargjøres.<br />
Vaksinesertifikater for alle ombord skulle vises til doktoren som skulle<br />
klarere båten. Mannskapslister, passasjerlister, ID-kort og Visa-lister i<br />
USA, Oppgave over havneanløp, Oppgave over ”arms and ammunition”, ”drugs”,<br />
Rottesertifikat, Tollister for mannskapet.<br />
I den første tiden jeg var ute, hadde jeg bare karbon papir for å lage<br />
kopier. 8 kopier var maksimum i skrivemaskinen om gangen. Det var derfor<br />
en stor lettelse når sprit dublikatoren kom. Da var det en original og så<br />
sveivet jeg opp antall kopier som trengtes.<br />
Klarering av båten kunne i enkelte land ta lang tid. Det gjaldt da at<br />
skipperen var fleksibel og bydde på en sigar og en drink til doktor,<br />
immigration og tollere. Når 50 sjauere sto på kaia og ventet på å komme<br />
ombord, så var det viktig å spare tid. Ingen kunne gå ombord før Q-flagget<br />
for karantene og I-flagget for Immigration var firt fra formasta.<br />
Hyreregnskapet:Dette ble gjort opp hver måned. Inntekt <strong>siden</strong>: Lønna til<br />
den enkelte var fast men ble regulert når man avanserte. I tillegg til den<br />
ordinære lønna,
4<br />
var det amerikatillegg for de dagene en var i den amerikanske sonen. Senere<br />
kom utenom Skandinavia tillegg, trope tillegg på kr. 1 om dag,<br />
uniformstillegg, etc. Overtidslister fikk jeg fra 1.styrmann, 2. maskinen<br />
og stuerten. For å få disse listene i tide måtte jeg ofte mase.<br />
Utgift<strong>siden</strong>: Pengelister ble hengt opp i messene og hver enkelt skrev på<br />
hvor mye han ønsket. Enkelte som ikke hadde god styring på økonomien og<br />
ønsket mer penger enn de hadde tjent, fikk redusert sine beløp. Det<br />
samlede beløp ble meldt skipperen som la til det han trengte og summen ble<br />
telegrafert til agenten som hadde pengene med når han kom ombord. I New<br />
York hyrte de inn securitas som kom med pengene.<br />
Det var pengeliste en gang per uke når vi var i samme land. Valutaen ble<br />
omregnet til norske kroner og trukket på den enkeltes konto.<br />
Mange hadde faste trekk til banken hver måned. I tillegg ble det sent<br />
anvisninger på beløp til bank eller privatpersoner. Dette gikk normalt med<br />
brev til rederiet, men hvis det hastet sendte jeg telegram.<br />
Skatten ble trukket i følge skattekortet og trygd og pensjon ble beregnet<br />
og trukket etter tabeller.<br />
Jeg mottok brever som skulle sendes hjem og leverte disse til agenten.<br />
Jeg trakk de enkelte for portoen.<br />
Fagforeningskontigent til Sjømannsforbundet og de øvrige foreninger ble<br />
også trukket den enkelte månedlig.<br />
Det var ofte innsamling til Sjømannskirka, Redningselskapet , etc. Jeg<br />
hang da opp lister i messene og samlet disse inn slik at det beløpet de<br />
enkelte ga, ble trukket av lønna.<br />
I Suez-kanalen ble det handlet ved å skive under på beløpet du handlet for.<br />
Kjøpmannen fikk summen av penger direkte fra meg, og jeg belastet den<br />
enkeltes konto.<br />
Ved avmønstring skulle feriepenger og antall innarbeidede helgedager<br />
utbetales. Sjøvakt på helgedager ble betalt med en dagslønn. Det som ikke<br />
skulle utbetales i kontanter ble sendt hjem til banken.<br />
I begynnelsen ble regnskapet ført på et stort regnskapsskjema. For å<br />
skrive dette på maskin var det nødvendig med en skrivemaskin med en svært<br />
lang valse. I sjøen hendte det ofte at valsen kom i ”motbakke” og ikke<br />
klarte å trekke fram til neste tall. Tallene kom da opp på hverandre og en<br />
måtte til med viskelæret. Jeg lærte etter hvert å vente med å skive neste<br />
tall til valsen kom i ”unnabakke”.<br />
Fra det store regnearket ble hver enkelts avregningsbok skrevet ut for<br />
hånd. Vi var ca. 50 personer ombord, så det ble en del jobb.<br />
Etter hvert ble det store regnearket rasjonalisert bort med ett sett ark<br />
for hvor person. Dette ble lagt opp på det stativ slik at det så ut som et<br />
stort regneark. Regnskapet ble da ført for hånd og hver person fikk sitt<br />
eksemplar som ble satt inn i en ny avregningsbok mens rederiet fikk sitt<br />
inkludert totalsummene. Ett eksemplar beholdt jeg.<br />
Skipperen førte et havneregnskap, men jeg måtte skrive det i brev’s form<br />
til Rederiet. Jeg skrev i tillegg mange brev som skulle til rederi og<br />
agenter. Det var ikke alltid like lett å lese kladdene og det hendte jeg<br />
skrev feil og måtte skrive hele brevet om igjen. Det var ikke like lett å<br />
skrive gammel rettskriving når en hadde lært den nye. F.eks. Nu – nå.<br />
Andre jobber.<br />
Styrmannen var ”doktor” ombord og drev førstehjelp. Han tok seg av<br />
”legehjelp” i sjøen, men under land ble folk sendt til doktoren. Når noen<br />
ikke snakket brukbart engelsk eller ikke klarte å ta seg fram til legen ved<br />
egen hjelp, måtte jeg være med som tolk og guide.<br />
Velferdstiltak var jeg også delaktig i. Når vi hadde mange døgn i sjøen,<br />
var det viktig å vise filmer som vi fikk lånt hos Velferden eller ved
5<br />
Sjømannskirka. Vi var som regel to kinomaskinister med en forestilling før<br />
og etter vaktskifte.<br />
I 1957 var det stortingsvalg og jeg fikk jobben med å avvikle valget<br />
ombord. Jeg brukte radiorommet som valglokale og hadde en liste over alle<br />
valg berettigede. Jeg måtte skrive ut stemmesedler, dvs. jeg skrev små<br />
lapper med partinavnene på og la de i bunker, slik at den enkelte kunne<br />
velge hvilket parti han skulle stemme på. Hver mann fikk sin offisielle<br />
konvolutt som han la stemmeseddelen i, og jeg la konvoluttene i en valgurne<br />
når de hadde stemt.<br />
Første turen over Stillehavet gikk fra San Francisco til Manila og tok 18<br />
døgn i pent vær. Etter lossing av stykkgods i Manila gikk vi sørover til<br />
en liten plass som het Bugo. Her losset vi kunstgjødsel til en ananas<br />
plantasje tilhørende Del Monte. Det ble arrangert en sightseeingtur hvor<br />
vi fikk se de store åkrene med ananas samt fabrikken hvor produktene ble<br />
bearbeidet og <strong>her</strong>metisert. Etter videre lossing i Cebu gikk turen til Hong<br />
Kong. Jeg var lommekjent i disse havnene, men det var alltid spennende med<br />
Hong Kong’s yrende liv både på sjø og land.<br />
Neste havn var Saigon. Det var mitt første besøk i Indokina. Turen oppover<br />
Mekongelva tok 5-6 timer med rismarker og palmelunder på hver side, så<br />
langt en kunne se. Franskmennene var slått i slaget ved Dien Bien Phu året<br />
før, etter mange års hard geriljakrig. Det var mange fremmedlegionærer i<br />
havneområdet. De var i ferd med å bli innlastet i troppetransportskip for å<br />
reise tilbake til Frankrike.<br />
Vi var på land og besøkte en danserestaurant med mange damer. Det var<br />
nødvendig å kjøpe billett for å danse, men en kunne også leie en<br />
selskapsdame for en time eller to.<br />
Neste havn var Singapore og deretter Djakarta hvor vi var i land på den<br />
gamle hollandske sjømannsklubben hvor vi spiste tartar smørbrød uten å bli<br />
syke. Rått kjøtt var ikke å anbefale på tropene. Vi var nå ferdig losset<br />
og gikk tilbake til Singapore for lasting for Østkysten. Vi ble liggende en<br />
ukes tid og lastet bl.a. gummi og palmeolje. De neste havnene var Penang på<br />
Malakkahalvøya, Belawan på Sumatra og Colombo på Ceylon, hvor vi bl.a.<br />
lastet den berømte Ceylonteen.<br />
På veien til Amerika gikk vi over det Indiske hav og anløp Assab i Etiopia<br />
hvor vi lastet kaffe.<br />
Det var imponerende å se hvordan de innfødte bar de tunge kaffesekkene på<br />
hodet.<br />
På vei til Port Sudan dukket det opp to blindpassasjerer som hadde gjemt<br />
seg under bakken. De ville til et annet land for å få en bedre tilværelse.<br />
Vi ga dem mat og en seng å ligge i. De kunne ikke engelsk så de var<br />
vanskelig å kommunisere med. Vi fikk et stort problem med å bli kvitt dem<br />
da de ikke hadde noen papirer. Vi håpet å få dem i land i Egypt ved<br />
passering av Suezkanalen håpet, men det lyktes ikke. Etter mye<br />
telegrafering fikk vi til slutt tillatelse til å anløpe frihavnen Tangier<br />
ved Gibraltar, hvor blindpassasjerene ble sent i land. Hva som senere<br />
skjedde med dem, vet jeg ikke. Det ville blitt veldig kostbart for<br />
Rederiet dersom vi hadde kommet til USA med personer uten visumpapirer. De<br />
hadde ikke kommet i land, og myndighetene ville krevd vakt ved gangveien 24<br />
timer i døgnet i alle amerikanske havner.<br />
Vi hadde mye ruskevær over Atlanteren og anløp New York 20.11. Vi brukte 4<br />
måneder og 10 dager på vår første jordomseiling. Det var alltid spennende<br />
når vi tok losen ved Sandy Hook og fikk Frihetsgudinna og Manhatten i syne.<br />
Taubåter møtte oss og hjalp oss inn til kai.
6<br />
Vi skiftet kaptein i New York. Vår nye skipper hadde sin kanadiske frue<br />
med og jeg trivdes godt med min nye sjef.<br />
New York var vår hjemmehavn. Når agenten kom ombord var posten 1.<br />
prioritet. Jeg mottok posten fra agenten og delte ut brever og pakker.<br />
Alle var spente på om de fikk noe brev og det var ikke vanskelig å se at<br />
noen ble skuffet. Deretter var det pengeutdeling. I begynnelsen satt jeg<br />
og ventet på at gutta skulle komme å hente pengene, men noen var trege, så<br />
jeg gikk i stedet rundt med pengene for å bli fortere ferdig.<br />
Vi losset som regel på Staten Island og når vi skulle på byen tok vi ferja<br />
over til enten Brooklyn eller Manhatten. Vi skiftet som regel noen av<br />
besetningen hver tur. Her var det fri hjemreise etter 2 år ombord, senere<br />
18 måneder. For å mønstre av måtte en ha tillatelse fra immigration som<br />
holdt til på Colombus Circle. Deretter gikk turen til det Norske<br />
Konsulatet hvor avmønstringen ble registret og de enkeltes tilgodehavende<br />
ble utbetalt. Jeg pleide alltid å spise fiskepudding i rekesaus på en<br />
norsk restaurant ved <strong>siden</strong> av konsulatet, når jeg var ferdig med jobben.<br />
De fleste som mønstret av skulle hjem med Amerikalinjen og fikk et<br />
venteopphold på Sjømannshjemmet i Brooklyn. Det var få av de avmønstrede<br />
som skulle ta ny hyre i New York. Det ble stadig færre uteseilere da<br />
oppholdet i USA var begrenset til 30 dager. Hvis en ikke fikk hyre innen<br />
den tid, måtte en ut av landet. Ble du tatt uten oppholdstillatelse ble du<br />
sendt hjem på Konsulatets regning og det ble en dyr fornøyelse.<br />
Når noen mønstret av, hadde vi som regel en avskjedsfest ombord. Jeg husker<br />
spesielt ett selskap hvor vi hadde et stort hummerparty, med en hel hummer<br />
til hver.<br />
Nye mannskaper kom fra Norge med 18 måneders kontrakt. <strong>Klaveness</strong> hadde to<br />
mønstringskontorer i Norge hvor de hentet flest mannskaper fra. Det ene<br />
var Sandnessjøen i Nordland og det andre var Grimstad. Vi hadde derfor<br />
mange nordlendinger og sørlendinger ombord og mannskapet var forholdsvis<br />
stabilt.<br />
Etter lossing på Staten Island forhalte vi til Brooklyn hvor vi lastet.<br />
Her var det kort vei til Sjømannskirka og de sentrale strøk i Brooklyn.<br />
For å komme seg rundt i byen var det viktig å lære seg subway systemets<br />
forskjellige linjer og overgangen mellom disse. Buss-systemet var også<br />
viktig og det var billig med disse transportmidlene. Mange tok taxi samme<br />
hvor de skulle og det ble dyrt og man ble lite kjent i byen.<br />
Dersom jeg trengte reservedeler eller service på radiostasjonen så ble det<br />
vanligvis utført <strong>her</strong>. Radiostasjonen var sertifisert for en bestem periode<br />
og den tekniske tilstand måtte kontrolleres for å fornye sertifikatet.<br />
Det var mange severdigheter i New York. En søndagstur i Central Park med<br />
sitt folkeliv var en opplevelse. Empire State Building og Frihetsgudinnen<br />
var selvsagte mål. Time Square og Rockefeller Center med kinoer og<br />
restauranter var steder man besøkte om kvelden. Radio City Hall var den<br />
store attraksjonen med sine 68 sparkepiker, ”The Rockets”. Etter det<br />
flotte showet, ble det vist en ny storfilm. Det var 4 oppsettinger i året,<br />
jul, påske, sommer og høst og det gjaldt å få med seg alle. På<br />
Sjømannshjemmet ble det arrangert danseaftener og på Sjømannskirka var det<br />
også hyggelig med et besøk. Her følte man seg hjemme med kaffe, vafler og<br />
nye aviser. Det hendte også at vi deltok i gudstjenester. Det var alltid<br />
mye folk på kirka, for det var mange norske båter i havn og mange<br />
fastboende.<br />
På fine sommerdager var det koselig med en tur ut til Coney Island med sitt<br />
tivoli og badestrender. Om sommeren kunne det være hetebølger, men<br />
vinteren kunne være sur med kald vind mellom skyskraperne. Da var det best<br />
å holde seg innendørs for vi hadde dårlig med vinterklær.
7<br />
Neste tur startet i Baltimore, deretter Charleston og Gulfbyene Mobile,<br />
Port Arthur, Beaumont, Brownsville, Houston, Galveston og New Orleans.<br />
Turen oppover Missisippi til New Orleans tok flere timer. Her lastet vi<br />
korn fra en kornsilo. Det krydde av rotter på kaia og de store bestene<br />
enset oss ikke når vi om kvelden kom og skulle ombord. Vi fikk gjort unna<br />
julehandelen i Canal Street før vi den 17. desember satte kursen for San<br />
Pedro. Vi passerte Panamakanalen 22. desember. Julaften fikk jeg inn NRK<br />
klart og tydelig en times tid og det skapte høytidstemning. Alle skulle<br />
sende hilsninger hjem. Det ble derfor lange økter med sending og<br />
mottagelse av juletelegrammer da forholdene var til tider dårlige og<br />
trafikken stor. Radiopressa med nyheter var det også viktig å få med seg.<br />
Vi feiret julen utenfor Nicaragua i fint og varmt vær. Stuerten hadde<br />
ordnet med juletre som vi plasserte på dekk så det manglet ikke på<br />
julestemning. Vi fikk tradisjonell julemiddag og etter å ha gått rundt<br />
juletreet samlet vi oss i salongen hvor vi fikk julepakker.<br />
Nyttårsaften lastet vi i San Pedro og det var hektisk aktivitet for å bli<br />
ferdig før helga tok til.<br />
Vi gikk ut kl. 1800 og det ble derfor ingen stor nyttårsfeiring.<br />
1956.<br />
Vi gikk ut fra San Francisco 2. nyttårsdag med kurs for Yokohama i Japan.<br />
Turen tok 16 døgn og vi fikk storm under veis. En av gutta fikk skadet en<br />
fot da sjøen slo mot døra og han fikk beinet i klem. Det nordlige<br />
Stillehavet var ikke å spøke meg på vinterstid. Det var surt og kaldt i<br />
Japan i januar. Landet var fremdeles merket av krigen, men folk var<br />
vennlige og vi hadde det hyggelig på land. Vi anløp Kawasaki, Kobe og<br />
Osaka før turen gikk videre til Keelung på nordspissen av Taiwan.<br />
Taiwan som ble styrt av Chang Kai Chek, ønsket å være en selvstendig stat,<br />
mens fastlandet mente at Taiwan fremdeles var en del av Kina. Vi fikk ikke<br />
gå på land fordi Norge hadde anerkjent Kina. Her losset vi mais fra New<br />
Orleans. Lasting og lossing av korn foregikk alltid med sugerør.<br />
Vi gikk videre til Hong Kong hvor vi ankom 1.februar, deretter gikk vi til<br />
Manila, Saigon og Singapore, hvor vi feiret kinesisk nyttår den 11.-<br />
14.februar. I to dager ble det i ett sett avfyrt fyrverkeri så det lå et<br />
tykt lag med rester av kinaputter i gatene. Smellene skulle skremme bort<br />
onde ånder etter gammel kinesisk tro.<br />
Etter at all lasten var losset gikk vi til Vizakapatnam nord for Madras i<br />
India. Her lå vi en uke på reia og ventet på malmlast. Vi hadde<br />
livbåtøvelser og jeg fikk prøvd livbåtsenderen med dragantenne. Jeg fikk<br />
forbindelse med Madras som lå 375 nautiske mil borte. En av gutta dro<br />
generatoren mens jeg morset. Jeg var ganske stolt da jeg fikk forbindelse<br />
over så stor avstand med en så liten sender. Årsaken var nok draken som<br />
fikk stor høyde på antenna. Vizakapatnam var en trist by med mye fattigdom<br />
og masse mennesker som lå og sov i gatene. Utenfor byen var det en flott<br />
badestrand hvor vi boltret oss i de store bølgene. Ellers var det lite å<br />
foreta seg. Jeg fikk sydd meg uniform til ca. kr. 200 og fikk dermed<br />
uniformsgodtgjørelse. Jeg gikk ikke i uniform daglig, men når det var noe<br />
spesielt, var det vanlig å ta på uniformen.<br />
Jeg har aldri ønsket meg tilbake til India.<br />
Liv som var salongpike og kom ombord i New York samtidig med meg, hadde jeg<br />
etter hvert blitt godt kjent med. Vi pleide å sitte på dekk og prate om<br />
kvelden i det varme tropeværet. Fra februar dette år ble vi kjærester og<br />
ble senere gift. Med fast kjæreste ble sjømannslivet endret. Det ble ikke<br />
lenger barbesøk for å oppsøke damer. Vi gikk selvfølgelig fremdeles på
8<br />
barer sammen med andre ombord, men ofte gikk vi for oss selv på sightseeing<br />
og kinobesøk.<br />
Vi likte begge å danse og vi oppsøkte ofte danserestauranter hvor jeg<br />
tidligere ikke pleide å gå.<br />
Liv hadde tidligere jobbet på hotell Norum i Oslo. Der hadde hun en<br />
venninne som hadde vært til sjøs med en <strong>Klaveness</strong>båt. Hun fortalte hvor<br />
fint hun hadde hatt det, og Liv ville oppleve det samme. Hun fikk hyre som<br />
salongpike og ble sent over med Oslofjord. Vi traff hverandre for første<br />
gang på Sjømannshjemmet i New York, men det skulle gå 6 måneder før vi fant<br />
hverandre.<br />
Etter 14 dager var vi fullastet og satte kursen for Newport News via<br />
Suezkanalen. I Middelhavet hadde vi et arbeidsuhell i maskinen. En av<br />
gutta falt ned og fikk et stort sår i hodet. Han var bevistløs og vi var<br />
redd han hadde brudd på hodeskallen. Vi tok kontakt med Medico i Tunis for<br />
å få han til sykehus så fort som mulig. Det tok noen timer før vi fikk<br />
klarering til å gå inn. Legebåten møtte oss like utenfor havna og vi var<br />
lettet over å høre at han fremdeles var i livet noen timer senere. Han<br />
fikk et lengre sykehusopphold før han ble sendt hjem. Jeg møtte han i Oslo<br />
20 år senere og han fortalte at han hadde klarte seg bra, men han hadde<br />
hatt det tøft en periode etter ulykken.<br />
Turen fra India til Newport News tok 30 dager og med malmlast ble det mye<br />
slingring over Atlanteren. Liv ble kurert for sjøsyke etter at hun var<br />
sjøsyk på hele overfarten.<br />
Etter lossing gikk vi til Baltimore for dokksetting i flytedokk.<br />
Noen av gutta som mønstret av kjøpte seg bil og fikk den med seg over til<br />
Europa med en Wilhelmsenbåt. Det var gjevt med bil på denne tiden, da<br />
bilsalget ennå ikke var frigitt i Norge.<br />
Vi lå i Baltimore i påsken og ble med på en sightseeingtur med<br />
Sjømannskirka til hovedstaden Washington. Assistenten fra Sjømannskirka<br />
som var guide, fortale om amerikansk historie. Omvisning i Capitol, USA’s<br />
storting, var høydepunktet. Det var streng vakt for å komme inn.<br />
Fotografering var forbudt. Vi besøkte også museer, Lincoln monumentet og<br />
minnegravene på Arlington. Da vi skulle opp i Washingtonmonumentet var det<br />
kjempekø, så vi lot det være. På bussturen hjemover hadde vi allsang og det<br />
var god stemning. Jeg husker vi sang den nye slageren ”Love and marriage,<br />
goes toget<strong>her</strong> like horse and carriage” så det ljomet i bussen.<br />
Fra Baltimore gikk vi igjen til New York. Vi ble vi liggende å laste i<br />
Brooklyn i 5 dager og fikk da god tid til å gå på land. På Broadway fikk<br />
vi se Frank Sinatra ”live” i et lite show før filmen ”The Man with the<br />
Golden Arm” hvor han hadde hovedrollen.. Vi fortsatte lasting for Østen i<br />
Norfolk og Charleston, før vi startet på vår 3. jordomseiling. Vi passerte<br />
Panama 28. april og lastet stykkgods i San Pedro og San Francisco. Vi var<br />
på kino i Market street og så filmen ”Oklahoma” som jeg mener hadde<br />
premiere på den tiden.<br />
Vi stakk til sjøs 8. mai med kurs for Manila. Været var fint på<br />
overfarten og vi ankom Manila etter 17 døgn i sjøen. Vi gikk på Manila<br />
hotel og danset og så de siste filmene på kino. I Masinglock nord for<br />
Manila lastet vi litt malm før vi fortsatte lossingen i Hong Kong, Saigon<br />
og Singapore. Denne turen anløp vi også Bangkok hvor det var mye fint å se<br />
av templer og folkelivet langs kanalene. Vi lastet gummi i Narativas og<br />
Petania på Malakkahalvøyas østkyst.<br />
Her lå vi på reia og folk kom ut i småbåter og solgte oss ananas til en<br />
billig penge. Denne ananasen var fullmoden, mørk gul og veldig søt.<br />
Ananassaften er veldig sterk og jeg husker leppene brant etterpå, men maken<br />
til frukt har jeg aldri senere smakt.
9<br />
Vi gikk videre sørover og passerte ekvator på vei til Djakarta. Her var<br />
det fremdeles mye tyverier og det var viktig å låse dører og holde<br />
ventilene stengt, selv om det var fryktelig varmt. Under et besøk på land<br />
fikk jeg frastjålet klokka. Tyven sto bak meg mens jeg studerte noe i et<br />
butikkvindu. Plutselig rev han klokka av armen min og sprang. Jeg sprang<br />
etter, men da han løp inn i et smalt smug, ga jeg opp jakten. Jeg hadde<br />
hørt historien om en som hadde klart å fakke en tyv, men tyven trakk kniv<br />
og han fikk et stikk i halsen som nesten kostet han livet. Min klokke var<br />
billig og ikke verd helsa. Jeg meldte fra på politistasjonen, men hørte<br />
ikke noe mer fra dem.<br />
Etter et kort opphold på Java gikk vi tilbake til Singapore hvor vi ble<br />
liggende å laste i 10 dager. Vi danset på Rafels hotel, Seaview og 7<br />
storey, hvor vi etter hver ble godt kjent. Singapore var alltid en hyggelig<br />
by å besøke og en kunne alltid kjenne seg trygg på land.<br />
Turen gikk videre vestover mot Østkysten av USA. Vi lastet i Belawan og<br />
Penang før vi satte kursen for Colombo på Ceylon hvor vi alltid lastet te.<br />
Deretter krysset vi det Indiske hav til Rødehavet hvor vi lastet kaffe i<br />
Assab i Etiopia. Vi passerte Suez 31.juli på vei inn i Middelhavet. Om<br />
sommeren var været nesten alltid pent i Middelhavet, men denne gang møtte<br />
vi en dag et kraftig uvær. Sola skinte fra klar himmel, men foran oss<br />
reiste det seg en svart vegg med lyn og torden. Det var et uvær som jeg som<br />
jeg aldri <strong>siden</strong> har opplevd. Hagel så store som hønseegg slo mot dekk og<br />
overbygninger. Normal hagel hadde frosset sammen til store klumper og det<br />
var et fryktelig bråk når isklumpene slo mot dekk. Etter ca. 10 minutter<br />
var vi igjen ute i det fine været. Uværet etterlot seg et hvitt lag med is<br />
på dekket.<br />
Vi bunkret i den spanske byen Ceuta som ligger på Afrika-kysten ved<br />
Gibraltar. Turen over Atlanteren gikk greit og vi ankom Boston 17.august og<br />
New York et par dager senere. Vi hadde nå vært ombord i vel ett år og hadde<br />
gjennomført tre jordomseilinger.<br />
Tollerne i USA pleide å være greie, men denne gangen fikk vi ”dødsgjengen”<br />
ombord. Det var ca. 30 mann i kjeledresser. Jeg antar de var ute etter<br />
narkotika. De gikk grundig gjennom båten og saumfar alle rom. Stuerten<br />
hadde gjort forandringer i lugaren og etterpå malt den opp. Dette fanget<br />
tollernes interesse, og de tok ned takplatene uten at de fant noe. Det ble<br />
behov for ny maling etterpå. I de etterfølgene havnene i USA holdt<br />
tollerne ekstra vakt ved gangveien. Jeg antar de hadde fått tips fra et<br />
eller annet hold om mulig smugling, men de fant ingen ting. Det ble med<br />
denne ene gangen at vi fikk besøk av ”dødsgjengen”.<br />
Lossingen foregikk i New York og Baltimore. Turene til Østen gikk i<br />
Fernville line. Dette var en samseiling mellom <strong>Klaveness</strong> og Fearnley Eger.<br />
Nå ble det opprettet en ny linje fra Østkysten og Gulfen til Middelhavet og<br />
vi skulle starte den første turen. Det skulle bli spennende med nye havner<br />
hvor vi ikke hadde vært tidligere. Vi begynte med lasting i Savannah,<br />
Mobile og New Orleans. I New Orleans var vi på jazzkonsert og tok også en<br />
tur med hjulbåten ”Pre<strong>siden</strong>ten” hvor det var dans med stort orkester. Så<br />
gikk vi tilbake til Østkysten med New York som siste havn før vi satte kurs<br />
mot Casablanca 20.september.<br />
Vi hadde vanligvis 12 passasjerer ombord og denne turen var det fullt<br />
belegg. Det var dekket til lunsj da vi tok losen i Casablanca. Været var<br />
fint men med noe dønning. I det vi svingt for å gå inn gjennom åpningen i<br />
break-wateret, kom vi på tvers av en dønning som på grunn av mindre dybde<br />
ble til en stor sjø som la skuta kraftig over på <strong>siden</strong>. Alt som var løst
10<br />
gikk i dørken inkludert lunsj-bordet i spisesalen. Det kom overraskende på<br />
alle, men ingen kom til skade.<br />
Marokko var fransk koloni inntil våren 1956 og Casablanca var den største<br />
havnebyen. Landet hadde derfor nettopp fått sin selvstendighet. Navnet var<br />
godt kjent fra filmen ”Casablanca” med Humpry Bogat og Ingrid Bergmann, noe<br />
som gjorde byen spennende. Byen besto av en europeisk bydel med rette fine<br />
gater med flotte bygninger. I tillegg var det en stor arabisk bydel og et<br />
jødisk kvarter. Ettersom Marokko hadde vært en fransk koloni, så var<br />
fransk hovedspråk ved <strong>siden</strong> av arabisk. Det var ingen av oss som be<strong>her</strong>sket<br />
fransk og med engelsk kom en ikke så langt. Vi ble også advart mot<br />
taxisjåfører som ikke var ærlige. Vi tok en taxi til hovedgata i den<br />
europeiske bydelen hvor tok en øl på en fortausrestaurant. Etterpå gikk vi<br />
på kino. Det var plassbilletter på kinoen, og vi ble anvist plass av en<br />
dame. Hun ble stående å vente etter at vi hadde satt oss. Vi visste ikke<br />
at vi skulle gi tips og det tok tid før hun forlot oss med uforrettet sak.<br />
Vi hadde hørt at vi måtte passe oss for tyver og vi turde derfor ikke å<br />
bevege oss inn i den arabiske bydelen. Det hadde sikkert vært interessant,<br />
men språkbarrieren gjør noe med oss. Arabere hadde antagelig av samme<br />
grunn, et dårlig omdømme blant norske sjøfolk. Det fremmede med muslimer<br />
gjorde ikke saken bedre. Jeg har senere hørt at den vanlige araber er<br />
ærlig.<br />
I Italia anløp vi Genova og Napoli. Liv fikk være med passasjerene på<br />
utflukt til Pompei. Denne ble begravet av aske etter et vulkanutbrudd fra<br />
Vesuv i år 79 e.k. Byen var delvis utgravd og mye var uberørt da folk døde<br />
av giftige gasser før de ble begravd i asken. Det vi så av Napoli virket<br />
fattigslig og skittent, men jeg har hørt at italienerne setter pris på<br />
gamle bygninger, selv om de er forfalne.<br />
Neste havn var Alexandria i Egypt hvor vi blant annet losset to store<br />
lokomotiver som vi hadde som dekkslast. Pre<strong>siden</strong>t Nasser hadde overtatt<br />
makten i Egypt. Han førte en sosialistisk politikk og nasjonaliserte<br />
utenlandsk eiendom i landet. Kanalsonen var inntil 1956 britisk eiendom,<br />
men da det ble uoverenstemmelser mellom Egypt og USA/Storbritannia så<br />
overtok Egypt kanalsonen. Nasser mente at Egypt skulle ha inntektene fra<br />
kanalen. Vi hadde planlagt besøk til Pyramidene, men den politiske uro<br />
førte til at vi ikke gikk på land.<br />
Etter et par dager i Alexandria, anløp vi Port Said. Dagen etter, 29.<br />
oktober, ble Kanalsonen besatt av israelske, engelske og franske tropper.<br />
Etter kraftige protester i FN trakk de seg ut igjen.Kanalsonen forble<br />
derfor på Egyptiske hender. Vi var på vei til Beirut i Libanon, da vi hørte<br />
nyhetene. Hadde vi gått fra Port Said en dag senere, så kunne vi blitt<br />
berørt av konflikten.<br />
Libanon var tidligere under fransk og til dels engelsk <strong>her</strong>redømme, men ble<br />
selvstendig under 2. verdenskrig. Styret som var proarabisk holdt med<br />
palestinerne i konflikten med Israel. Vi hadde to jødiske passasjerer med<br />
amerikansk pass, som derfor ikke fikk gå i land.<br />
Beirut var på denne tiden en stille og fredelig by med fine hoteller og mye<br />
turister. De fleste snakket fransk, men på grunn av alle turistene var det<br />
mulig å kommunisere på engelsk. Vi var på land for å se oss omkring, men<br />
hadde problemer med guttunger som hele tiden skulle vise oss rundt. Det<br />
endte med at vi, for å få fred, måtte ta en med på kino. Da vi gikk ombord<br />
ville han selvsagt ha grovt betalt for sin guiding, men etter prutting ble<br />
vi forlikte. Jeg kjøpte mitt første Agfa fotoapparat og startet som ivrig<br />
fotograf seks år for sent.
11<br />
Neste havn var Pireus i Grekenland, hvor vi lå en helg. Vi tok<br />
forstadsbanen inn til Athen og besøkte mange av byens severdigheter. Vi<br />
var selvsagt på Akropolis hvor jeg tok mange fine bilder. Jeg husker vi var<br />
på en markedsplass hvor kjøttet hang ute i friluft med masse fluer. Var<br />
også på en gammel kino og så Elvis i ”Love me tender”.<br />
Etter Pireus gikk vi gjennom Marmarahavet til Istanbul. Her så alt trist<br />
ut. Det minnet om 20-årene hjemme. De fleste mannfolkene hadde barter.<br />
Lyspærene hang ned fra takene uten lampeskjermer. I basarene var det<br />
imidlertid livlig. Her kunne en kjøpe alt fra matvarer til alle slags<br />
suvenirer. Det var lite turister å se på den tiden.<br />
Vi besøkte en flott danserestaurant på toppen av Hilton-hotellet. Her var<br />
det flott utsikt over Bosporus stredet med sin travle trafikk. Det var den<br />
gang ingen bro over til Asia-<strong>siden</strong>, så all trafikken over sundet gikk med<br />
ferjer. På bordet vårt i restauranten stod det et skilt med informasjon om<br />
et høyt beløp. Vi trodde det var cover-charge og var forsiktig med å<br />
bestille, da vi ikke hadde så mye penger. Det viste seg når vi skulle<br />
betale, at beløpet var en minstepris vi måtte spise og drikke for. Vi satt<br />
da plutselig med en større beløp vi ikke fikk brukt for, da båten skulle gå<br />
neste morgen. Jeg har mange ganger ønsket at jeg be<strong>her</strong>sket flere språk.<br />
Etter lossing gikk vi til Kocek på sørøstkysten av Tyrkia, like nord for<br />
Kypros. Her lå vi i 9 dager og lastet malm. Det var sigøynerkvinner som<br />
sto for lastingen. Været var fint og det var fremdeles godt badevann. Vi<br />
hadde livbåten ute og tok turer i omegnen. Neste havn var Izmir på<br />
vestkysten hvor vi lastet tobakk og hasselnøtter før vi satte kursen for<br />
Baltimore.<br />
Med malmlast ble det mye slingring over Atlanteren og vi nådde frem den<br />
25.november, nesten 3 måneder etter at vi startet lastingen i Gulfen. Ved<br />
rengjøring av lasterommene fant gutta en hel sekk med hasselnøttkjerner.<br />
Alle ombord spiste hasselnøtter i lang tid etterpå.<br />
Vi skulle nok en tur til Middelhavet med lossing og lasting på Østkysten.<br />
Etter et opphold i New York med julehandel, satte vi 8.desember igjen<br />
kursen over Atlanteren til Casablanca. Vi ble liggende i Genova i jula og<br />
hadde hyggelig julefeiring ombord og juletrefest på Sjømannskirka. Det ble<br />
også flere restaurantbesøk, så vi ble godt kjent i byen. Nyttårsaften gikk<br />
vi ut fra Napoli og passerte Messinastredet da vi gikk inn i det nye året.<br />
1957.<br />
Vi besøkte igjen Beirut og fikk et lengre opphold i Pireus med god tid til<br />
sightseeing. I Istanbul lå vi til ankers. Bosporus stredet var full av stor<br />
fin makrell, som var en sjelden kost ombord. Det vrimlet av små fiskebåter<br />
som satte garn rundt oss og de var lastet til ripa av den fine fisken når<br />
de passerte oss på vei til land. Vi gikk i ballast på vei tilbake til<br />
Baltimore hvor vi gikk i dokk 16.februar.<br />
Vi hadde en skipshund ombord som het Roy. Denne hunden var veldig klok og<br />
snill så lenge han fikk gå fritt omkring, men når han ble satt i band<br />
oppførte han seg som en vakthund. Da var det ikke bra for fremmede å komme<br />
inn på hans territorium. En gang holdt han på å ta en sjømannsprest og en<br />
annen gang bet han en toller i Italia. Roy ble satt i arrest og vi måtte<br />
betale en større bot for å få han utlevert. En gang Roy hadde vondt i<br />
maven, gikk han opp på brua til 1.styrmannen like før han gikk av vakt om<br />
morgenen. Han pep og ynket seg og deretter gikk han ned og stilte seg<br />
foran døra til sykelugaren. Styrmannen visste hva det gjaldt og ga Roy<br />
noen medisiner for maveproblemene. Dette hadde nemlig også skjedd ganger<br />
tidligere. Roy viste seg aldri på brua uten at han hadde det vondt.
12<br />
Det er mange historier om Roy. Han kom til og med på TV, da han ble<br />
akterutseilt i<br />
Baltimore. Han ble sittende på kaia og bjeffe da han ikke fant båten. Jeg<br />
telegraferte til Agenten om den akterutseilte og han fant Roy på kaia. To<br />
av gutta tok toget fra New York tilbake til Baltimore og hentet hunden. En<br />
journalist hadde fått nyss om dette og både Roy og guttene kom på<br />
amerikansk TV. Vi hadde faste innsamlinger til en velferdskasse ombord.<br />
Roy forsynte seg grovt av denne kassa, men alle syntes det var en god<br />
investering, for vi hadde mye glede av denne hunden. Han skulle senere<br />
forsvinne i Italia. Vi fikk to erstatninger, men de fikk aldri samme<br />
status som Roy.<br />
Neste tur gikk til Østen med lasting i New York, deretter anløp vi<br />
Charleston og ankom Cristobal i Panama 10.mars. Mens vi lå i San Pedro<br />
besøkte vi en flott restaurant som het ”Blue Sky Room” som lå på toppen av<br />
et hotel i Long Beach. I San Francisco var vi på Fis<strong>her</strong>man’s Wharf og<br />
danset. Turen over Stillehavet til Manila tok 18 døgn med pent vær og<br />
bading på dekk. Vi besøkte danserestauranten Metro Garden i Manila på<br />
Valentines day. Der spilte et storband med 20 dyktige musikere.<br />
Vi begynte å tenke på saker vi ønsket å ta med oss hjem. I Hong Kong<br />
kjøpte vi kamfertrekister, masse duker og pyjamaser i silke som vi sendte<br />
hjem. Jeg fikk sydd meg dress og Liv fikk sydd drakt.<br />
Vi besøkte de vanlige havnene, Saigon, Bangkok, Djakarta og Singapore. Den<br />
Botaniske have i Singpore var et hyggelig besøk. Her fant en alle<br />
tropiske plater og trær. Her løp apekattene fritt rundt i<br />
jungellandskapet. De likte peanøtter så jeg kjøpte en pose for å fore dem.<br />
Mens jeg hold posen i den en hånden, rakte jeg fram den andre for å gi en<br />
av dem noen nøtter. Apekatten som var rask, nappet posen og jeg sto igjen<br />
med noen få nøtter i hånda.<br />
Mens jeg satt og jobbet, hørte jeg alltid på de engelske radioprogrammene<br />
for skolebarna. Det ble sunget mange fine sanger som jeg likte godt.<br />
Tilbaketuren til Østkysten gikk den vanlige veien via Suezkanalen. Her<br />
handlet vi lærvarer av Moses. Det var ikke alltid like bra kvalitet og man<br />
måtte prutte på prisen for ikke å bli lurt.<br />
Mens vi var i Middelhavet hadde Skipperens kone fødselsdag og vi skulle ha<br />
et party sammen med passasjerene for å feire dagen. Etter middagen var det<br />
dans i salongen til grammofonmusikk. Vi hadde en enslig hyggelig<br />
pensjonert lærerinne ombord som jeg danset med. Hun fortalte at hun ikke<br />
hadde hatt det så hyggelig på mange år. Mens hun danset med en av<br />
maskinistene etterpå, så falt hun om. Vi trodde hun bare hadde besvimt og<br />
bar henne inn på lugaren. Vi hadde heldigvis en lege blant passasjerene og<br />
han undersøkte henne. Vi ble svært overrasket da han etter kort tid kom<br />
tilbake og fortalte at døden hadde inntruffet. Det viste seg senere at hun<br />
gikk på blodtrykksmedisiner og hadde hjerteproblemer, uten at noen visste<br />
om det. Det ble mye telegrafering for å finne ut hva vi skulle gjøre med<br />
avdøde, men etter et par dager hadde de pårørende bestemt at hun skulle<br />
begraves i sjøen, da de ikke hadde økonomi til noe annet. 2.styrmann sydde<br />
en seildukspose til liket. Vi hadde en kristen matros ombord som holdt en<br />
pen andakt før den avdøde ble senket i sjøen i stille pent vær.<br />
Vi ankom New York 2. juli og ble liggende en uke. .Vi hadde nå vært ombord<br />
i nøyaktig to trivelige år. Vi besøkte Central park og ble etter hvert godt<br />
kjent.<br />
Neste tur gikk igjen til Østen med lasting på Østkysten og Gulfen. I New<br />
Orleans var vi ute med hjuldamperen ”Pre<strong>siden</strong>ten” hvor det var et stort<br />
dansegulv med fint orkester. Det var ikke alkoholsalg ombord men det var<br />
tillatt å ta med en flaske. Blandevann og is fikk vi kjøpt.
13<br />
Vi passerte Panamakanalen 5.august og måtte stoppe ca. 8 timer for<br />
stempelsjau på kysten av Mexico. I dette farvannet var det bra med hai, så<br />
en gammel hai-krok med et stykke kjøtt ble kastet ut. Det gikk ikke lang<br />
tid før vi fikk en hai på kroken. Det var noen som hadde erfaring med<br />
haifiske og de sa at det ikke nyttet å bare dra opp haien. Den ble derfor<br />
hengende med bare hode over vannet en halv times tid, før det ble lagt en<br />
løkke under finnene og så ble den halt opp. Det var fremdeles bra med liv<br />
i kroppen. Den ble heist opp under taket på poopen og slått i hode til den<br />
var livløs. Størrelsen ble målt til ca. 2,5 meter. Etter å ha sprettet<br />
opp buken for å studere maveinnholdet, ble den kastet over bord. Det var<br />
ingen som hadde lyst på hai til middag.<br />
Vi hadde en chief ombord som var meget dyktig. Han var forsiktig med å<br />
kjøre opp maskinen for fullt etter å ha ligget i havn. Med for rask<br />
oppkjøring kunne det lett bli for store spenninger i topplokket med<br />
resulterende sprekker. Han sa ”Go slow – go far”. Skifting av topplokk tok<br />
sin tid og nytt topplokk var dyrt. I tillegg til stempelsjau skiftet han<br />
også foringer, noe som normalt bare ble gjort på verksted.<br />
Vi anløp San Francisco 15.august og seilte videre dagen etter. Liv hadde<br />
bursdag og stuerten vartet opp med bløtkake og til et hyggelig selskap. Det<br />
var fint vær på turen over Stillehavet. Vi hadde badebassenget oppe og<br />
koste oss daglig i det fine sjøvannet. Om kveldene viste vi filmer i<br />
mørket på dekk. Vi hadde også bingokvelder med en flaske gin eller en<br />
kasse øl som premie.<br />
Det var godt miljø og fint kameratskap ombord og den lange tiden i sjøen<br />
bandt oss godt sammen.<br />
Denne turen var vi innom Takao på Taiwan med korn, og på tross av at vi var<br />
norske, fikk vi gå i land. Vi kjøpte noen suvernier og gikk på kino.<br />
Inntrykket av byen var skitt og fattigdom.. En tropisk storm var varslet<br />
og vi fortøyde ekstra godt med sabber (tykke tau) som skulle tåle store<br />
belastninger. Tyfonen bøyde unna og vi slapp heldigvis med kraftig vind i<br />
noen timer. Etter lossing gikk vi til Miri på Borneo og bunkret og videre<br />
til Singapore. Her ble vi liggende i 17 døgn på reia, hvor vi lastet kopra<br />
som kom i lektere fra Indonesia.<br />
Kong Håkon VII døde mens vi lå <strong>her</strong>, og vi var i minnegudstjeneste i St.<br />
Andrews Chatedral. Det var en høytidelig minnestund i en fullsatt kirke<br />
med norske sjøfolk og fastboende.<br />
Våre befraktere som eide kopralasten, spanderte middag på alle offiserene<br />
på Cathay Hotel, et av de mest eksklusive stedene i Singapore. Vi fikk en<br />
stor kinesisk middag som varte i 4 timer og det ble servert til sammen 12<br />
retter. Det var også dans og underholdning så kvelden ble en opplevelse<br />
som jeg husker godt den dag i dag.<br />
Fullastet med kopra satte vi kursen for Rotterdam. I Middelhavet var det<br />
mange som telefonerte hjem til familien via Bergen radio. Dette førte til<br />
hjemlengsel og mange bestemte seg for å mønstre av, blant dem en matros som<br />
hadde vært ombord i 5 år. Han sa først at han skulle ikke hjem, men etter<br />
samtalen med sine foreldre ble det for mye følelser og han bestemte seg<br />
også for å mønstret av. Vi ankom Rotterdam 5. november og 13 mann mønstret<br />
av. Noen av offiserene fikk besøk av familien. Rotterdam var en hyggelig<br />
by og vi følte oss nesten som hjemme. Vi var ute og spiste på en fin<br />
fiskerestaurant og var på dans på Habanera. Jeg ble liggende med influensa<br />
og høy feber men kom meg på beina igjen etter 2-3 dager. Vi gikk i dokk på<br />
skipsverkstedet Shidamske Dyk før vi gikk til Antwerpen hvor vi lastet<br />
kunstgjødning.
14<br />
Antwerpen hadde et stort anløp av norske båter. Vi var rundt å besøkte<br />
flere kneiper som var kjent blant norske sjøfolk. En av barene var<br />
samlingsted for homofile, men det visste ikke vi. Det tok imidlertid ikke<br />
lang tid før vi oppdaget at noe var unormalt. Fy faen, sa en av gutta, <strong>her</strong><br />
har vi ikke noe å gjøre. Vi reagerte sterkt på homofile på den tiden.<br />
Med full last av potaske satte vi 19.november kurs for Havana på Cuba. Litt<br />
historie om Cuba. På 1500-tallet erobret spanierne Cuba og negere ble<br />
importert fra Afrika som slaver. Den opprinnelige indianske befolkningen<br />
døde ut etter hvert. Sukker og tobakk var i alle år den viktigste<br />
leveveien. Amerikanerne gikk til krig mot Spania i 1898 og det ble slutten<br />
på spansk <strong>her</strong>redømme. Fra 1902 var Cuba en selvstendig stat under<br />
amerikansk innflytelse. Batista var pre<strong>siden</strong>t i 1940-44 og senere fra 1952<br />
til Castro overtok makten etter en revolusjon i 1959.<br />
Batista var således regjeringsjef i landet når vi kom dit.<br />
I Havana ble vi liggende i 9 dager å losse. Vi var på en meget eksklusiv<br />
nattklubb under åpen himmel. Det var flott underholdning med et fint show.<br />
Jeg ble invitert opp på scenen og deltok i showet ved å danse med de flotte<br />
sparkepikene til stor applaus fra publikum. Vi leide bil en hel dag med<br />
sjåfør og guide til $10 og fikk se alle byens severdigheter. Amerikanerne<br />
reiste på denne tiden til Havana på ferie, for <strong>her</strong> var det ekstra billig.<br />
Det var mye korrupsjon og stor arbeidsløshet, så Batista var ikke populær<br />
blant den vanlige kubaner. Året etter startet revolusjonen som endte med<br />
Castros overtagelse av makten.<br />
Etter lossing gikk vi i ballast til Galveston i Texas hvor vi startet<br />
lastingen for Middelhavet. Her arrangerte befrakteren party ombord for 57<br />
potensielle kunder. Liv fikk ekstra mye å gjøre. Det gjaldt å skaffe mest<br />
mulig last. Vi var heldige og ble liggende i New Orleans i julehelga. Vi<br />
hadde en hyggelig julaften ombord og <strong>siden</strong> var vi på juletrefest i<br />
Sjømannskirka. Det ble også tid til litt jazz i Bourbon Street. Her kunne<br />
vi nyte de kjente jazzmusikerne til et glass øl.<br />
Den siste havna var Mobile før vi gikk til sjøs den 30.desember med kurs<br />
for Casablanca. Nyttårsaften feiret vi utenfor kysten av Florida. Vi<br />
kunne se lysene fra Miami i det fjerne.<br />
Jeg hadde røkt <strong>siden</strong> høsten 1950 og følte ulempene med nikotinen som gjorde<br />
meg nervøs. Hver gang det var noe ekstra, måtte jeg ty til en sigarett.<br />
Skjortene ble gule under armene, og tenne ble brune. Hver morgen jeg<br />
våknet, måtte jeg tenne en røyk, men jeg følte meg kvalm og røyken smakte<br />
ikke. Nå hadde jeg bestemt meg for å slutte etter mottoet: ”Ett drag og du<br />
har begynt å røke igjen”. Jeg tok min siste sigarett denne kvelden og det<br />
har holdt <strong>siden</strong>. Det var ingen røykekampanjer den gang. Det var mine egene<br />
plager som motiverte meg. Jeg var glad jeg klarte å slutte for godt.<br />
1958.<br />
Det ble en ny tur over Atlanteren til Middlehavet med Casablanca som første<br />
anløp. Neste havn var Genova hvor vi trivdes godt. To gutter ombord ble<br />
tatt i tollen med sigaretter, da de skulle gå i land. Det viste seg at de<br />
hadde stjålet sigarettene i lasta. De ble avskjediget på dagen og sendt<br />
hjem. Det var neppe noe hyggelig for en 17-årig førstereisgutt å komme<br />
hjem på den måten. Det var kjekke gutter, men de hadde ikke forstått<br />
alvoret ved å stjele fra lasta.<br />
Denne turen gikk vi til Venezia for første gang. Vi var på land og reiste<br />
med båt på Grande Canal og besøkte Marcusplassen. Det var ikke særlig<br />
varmt i Nord-Italia i januar og vi var ikke vinterkledde så vifrøs<br />
inordavinden fra Alpene. På kafeer og barer var det også kaldt da det ikke
var noe fyring. Neste havn var Trieste på grensen til Jugoslavia. Her<br />
handlet jeg kamesmykker. Vi anløp også Rijeka i Jugoslavia. Her var det<br />
ekstra trist og fattigslig. Vi var på kino og så ”Three coins in the<br />
fountain” og etterpå var vi på en trist danserestaurant.<br />
15<br />
Etter lossing i Pireaus og Istanbul returnerte vi 7. februar til Østkysten<br />
i ballast. Jeg hadde telefonsamtale med familien hjemme og hjemlengselen<br />
begynte å gjøre seg gjeldene. Etter en ny last på Østkysten for<br />
Middelhavet mønstret Liv og jeg av i Genova den 28. mars. Vi hadde da vært<br />
ombord i nesten 33 måneder. Vi tok toget til Hamburg for å kjøpe bil.<br />
Bilsalget var ennå ikke frigitt i Norge. Ettersom vi hadde tjent vår penger<br />
i utenriksfart, fikk vi såkalt B-lisens. Etter å ha sett oss om noen dager,<br />
bestemte vi oss for en brukt Opel Rekord 1953 modell. Bilen hadde gått<br />
74000 km og kostet ca. kr. 4000. Med toll og avgifter kom bilen på kr.<br />
7000. Vi kom hjem til påske og fikk en velfortjent ferie.