Når er slike forberedende samtaler og en slik plan aktuell?

at pasient og pårørende ikke føres bak lyset med mangelfull tydelighet og åpenhet. Tilbud om
urealistiske terapieksperimenter kan frata pasientene de store håp. Det vi forstår, kan vi forholde oss
til. Det som holdes skjult for oss, gir oss fortvilet og utrygg.
Når Ibsen skriver i Villanden: ”Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham
med det samme.” Hva vår praksis har lært oss, er det motsatte. Livsløgnen ofte fører mot et stup, en
avgrunn, som vokser jo lengre den varer. Derimot inneholder livsdrømmen uerstattelige muligheter.
Drømmen om å være elsket, om å være verdsatt, at noen bryr seg, at noen ser meg, at noe gir
mening, at jeg kan leve til jeg dør, at jeg ikke må lide unødig, at jeg kan få være her hvor jeg er trygg,
omgitt av mine nærmeste, at jeg beholder min verdighet til jeg og når jeg dør, at jeg blir savnet
etterpå. Ennå bedre er det når drømmen gjenspeiles i virkelighet,
Hva er målsettingen?
Målsettingen er forberedelse - for alle parter: pasient, pårørende, pleiepersonale, lege og andre.
Ved alvorlig sykdom og død er forutsetningen for det gode liv og den ”gode” sorg (): forberedende
sorg. Pasienten gis mulighet til å trøste de pårørende. De pårørende kan trøste pasienten. De kan
trøste hverandre. De gis mulighet til å føre avgjørende samtaler de aldri har ført før, gode samtaler
som for den enkelte kan være nøkkelopplevelse for resten av livet (Saunders).
Det vil også bidra til trygghet, og redusere angst og ensomhet. Fremfor alt kan det forhindre de
unødige, belastende transporter og behandlinger eller sykehusinnleggelser i den siste livsfasen.
Fagpersonalets forpliktelse
I økende grad finner døden sted på institusjon. I Norge dør 42 % på sykehjem og 40 % på sykehus. ()
For 100 år siden døde så godt som alle hjemme. Alle familier hadde erfaring med døden. Den var
privat. Nå er den som oftest bortgjemt på institusjon. Ofte oppfører vi, fagpersonalet, oss som om
den aldri skulle finne sted. Svært få barn eller voksne har opplevd at farmor dør fredelig i hjemmet.
På grunn av mangelfull erfaring, er familien ofte engstelig og utrygg. De har fantasier om dødens
nærhet og kvaler. I vår tid er det fagpersonalet som har kunnskap og erfaring. Vi har også makten og
regien. Vi kjenner sykdommer og diagnoser som medfører døden. Vi kjenner tidsperspektiv og
prognose.
Fremfor alt vet vi mye om hvordan åpenhet, forberedelse og lindrende behandlinger kan sikre at
pasientens siste levetid blir preget av verdighet, god symptomlindring og trygghet. Denne vår
kunnskap og erfaring må vi gjennom holdning og praksis gjøre tilgjengelig for pasient og pårørende,
uansett alder, diagnose og oppholdssted.
Kartlegging av pasientens nettverk
For å sikre en god, åpen og forberedende kommunikasjonsprosess i livets sluttfase, må vi etablere en
oversikt over pasientens nettverk. Spørsmål som: Hvem er de pårørende? Hvem står spesielt nær?
Hvor er kontakten utfordrende? Hvilke andre enn familien bør vi integrere? Hvilke fagpersoner har
nøkkelfunksjon? Ett sosiogram, en enkel skisse av pasientens pårørende, sosiale og faglige nettverk
gir en grunnleggende støtte når sykdommen og kommunikasjonsutfordringene blir mer krevende.
VERDIGHETSENTERET 24.4.12-sh
4