Når er slike forberedende samtaler og en slik plan aktuell?

Når vi som fagpersonale samlet forstår at døden er nær forestående, de neste dager eller timer, og at
ingen heroiske behandlingstiltak lenger kan bidra til å gjenvinne helse og gode dager for pasienten,
har vi et spesielt etisk ansvar.
På den ene siden må vi forhindre at pasientens verdighet blir krenket gjennom meningsløse og
belastende behandlingstiltak. Tiltak som kan forlenge lidelse i dødsprosessen. Tiltak som medfører at
pasienten dør under eller kort etter transport til legevakt, sykehjem eller sykehus. På den andre siden
må vi sikre at pasienten får den optimale palliative behandling de trenger til de dør.
I noen situasjoner kan pårørende ved livstruende komplikasjoner hos døende pasienter forlange ”at
alt blir gjort” for å redde den døende fra døden. Det forteller oss at de pårørende ikke har forstått at
pasienten kommer til å dø de neste dager eller timer. Det forteller oss at det er akutt behov for
kommunikasjon. Forberedende samtaler vil forebygge at slike situasjoner oppstår. Men ikke sjelden
har slike samtaler ikke funnet sted. En palliativ plan foreligger ikke.
Mange leger vil da kjenne seg presset. På tross av egen faglig vurdering, gjennomfører de
meningsløse tiltak. De gir den døende pasienten likevel antibiotika, diuretika eller henger opp drypp.
De legger døende pasienten inn på sykehus, selv om dette innebærer kvalfull forlengelse av
dødsprosessen, og grove krenkelser av den døendes og de pårørendes verdighet.
Når pårørende i slike situasjoner forlanger livreddende tiltak for den døende, kan det være en ”billig”
utvei for legen å gjøre som de forlanger. Da blir legen kvitt problemet.
Vi fortrenger derigjennom en gammel legeerkjennelse: Vi kan ikke kurere alle pasienter. Vi kan ikke
forhindre at døende pasienter dør. Men vi kan for alle pasienter forhindre at vi påfører dem skade og
unødige lidelser.
Når døendes pårørende forlanger tiltak som ikke er forankret i god legekunst og vitenskap, er det
ikke legens oppgave å gjøre som de sier, men å kommunisere. Dette er en nødssituasjon for pasient
og pårørende. Vår innsats i slike situasjoner er helt avgjørende for pasienten før hun dør. Den er helt
avgjørende for de pårørendes bearbeidelse av sorg når et nært familiemedlem dør.
Legen må ikke ringe etter ambulanse. Hun må komme! Legen må lytte og forklare.
Under samtalen må legen akseptere at noen pårørende kan reagere med sinne og fortvilelse. De kan
kjempe for at mor, far eller ektefelle ikke skal dø. De kan forlange at alt skal gjøres for å gi pasienten
livet tilbake. De er ikke klar for å ”slippe” den døende.
Spørsmålene: Hva er et godt liv? Hva er en god behandling som bidrar til et godt liv og en god død?
Du/ dere er veldig glad i mor? – er legens gode muligheter i slike vanskelige samtaler. Et godt liv for
en døende er å få dø når tiden er kommet, omgitt av nære pårørende, som har fått hjelp til å forstå
at døden ikke lenger er en fiende, men en befrielse.
Et godt liv er at vi ikke forlenger dødsprosessen, at vi tar bort alle medikamenter som gjør det, og at
vi med kompetanse gir palliasjon og medikamenter som lindrer de plager pasienten har før de dør.
Vårt håp er at legen tar denne utfordringen om den, når den skulle oppstå. Men ennå mer at legene
gjennom forberedende samtaler bidrar til at den ikke oppstår.
VERDIGHETSENTERET 24.4.12-sh
7