Væpnet med sverd og spyd og øks, red fem ... - Cappelen Damm

© J.W Cappelen AS 2000
Materialet på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm (+ evt. Andre
tilsiktede utnyttelsesmåter). Uten særskilt avtale med Cappelen er enhver
eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den
utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,
interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov
eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Utdrag fra
Farlig feide
Av Mary Lee Nielsen
Væpnet med sverd og spyd og øks, red fem ryttere i rolig trav på stien som førte
over de vidstrakte lavamarkene. Noen håndhester fulgte etter dem. Ekstra hester
var gode å ha på lange turer.
Det var stummende mørkt da de dro nordover fra leirplassen, men nå kunne
omrisset av fjellene i øst såvidt skimtes mot en skifergrå himmel. Over fjellkjeden
søkte lyset sakte oppover, og snøen lyste gråhvit under dem. Snart kunne de se
hele det flate, ensformige landskapet som strakte seg rundt dem i alle retninger.
Hestehovene kastet nysnøen opp i små virvler, og pusten fra mennesker og dyr
hang som røyk i den klare luften. Det var kaldt og vindstille.
Bare et pileskudd unna reiste et gammelt ildfjell seg svart og truende mot den
hvite bakken. Plutselig kom solen fram gjennom et fjellskar. En bred solstråle
traff fjellet og malte det blendende rødt og gult. Sakte krøp fargene nedover, og
dalen ble også badet i rødt.
De fem stanset brått og stirret. Det var som om lavaen flommet igjen fra det døde
krateret og brakte skrekken og døden med seg.
- Eldborg spår oss en blodig bane, sa den største av mennene alvorlig. Han var
en svær kar med rødlig hår og skjegg, og en haukenese under kvasse blå øyne.
- Pytt, det er bare solen, Hrut. Den spår ikke annet enn godt vær. Det var den
yngste av rytterne som snakket. Den spinkle kroppen og de fine ansiktstrekkene
passet dårlig til de altfor store gutteklærne og den romslige mannssalen.
Hrut lo. - Din mor fødte tre djerve sønner, søster, men du er visst djervere enn
noen av oss, selv om du bare har fylt 13 vintrer.
Jenta, for det var en jente, løftet hodet stolt. - Jeg er iallfall ikke redd for et
utdødd ildfjell, og heller ikke for Kolbein Magre og sønnene hans. Kommer de,
skal jeg drepe dem, og hun tok til sverdhjaltet.
Broren smilte, men han ristet på hodet. - Du vet ikke hva det vil si å drepe en
mann, Helga. - Det har lite med mot å gjøre.
Han lot blikket fare bortover sletten. En klynge med hus sto et stykke unna.
Bygningene var velstelte, og det steg røyk av ljoren. Folk var allerede i ferd med
arbeidet, og han kunne høre en kvinne som sang. Han visste at det var Aslaug
Kolbeinsdatter.
Nå red den eldste av mennene fram. - Der borte ligger Kolbeinstad, sa han. - Se
etter at sverdene sitter løst i skjedene, sønner.

- Tenk deg om før du tyr til våpen, far, sa Hrut. - Hevn avler hevn. Dreper vi en
av Kolbeins sønner, blir de nødt til å drepe en av oss. La oss heller vende hjem før
det er spilt blod.
- Du vil vel ikke hjem, Hrut? sa Helga bebreidende. -Vi skal slåss og hevne oss
på Kolbein Magre fordi han satte fyr på huset til frenden vår, Ølve Blod-i-
Skjegget, og Ølve brente inne.
Faren lo og la en hånd på den spede skulderen. - Du skal i alle fall ikke slåss,
datter. Jeg skulle ønske at du hadde blitt hjemme på Voll, men du kom
galopperende etter oss i lånt brok som sitter løst på kroppen din. Kappen er så stor
at den dekker både deg og hesten, sverdet så tungt at du heller vestover i salen.
Jenta rettet ryggen. Det var sant at sverdet var tungt. Det tilhørte Hrut. Broren
bar helst sverdet han hadde fått av kong Olav Tryggvason da han, alene blant
brødrene, tok dåpen.
- Det er bedre å ri i brok, sa hun. - Jeg får vondt i nakken i kvinnesal. Skal jeg se
hvor vi traver, må jeg vri på hodet hele tiden. Du skulle bare prøve! Fluga liker
også at jeg sitter overskrevs. Da kan jeg lettere klø den bak ørene, og når vi
galopperer, kan jeg legge meg helt framover i salen. Det går mye fortere slik.
Hrut lo: - En dag kommer du og Fluga til å lette og fly, Helga.
- Tenk om vi kunne, sa hun. - Det ville være fint å se landet vårt fra skyene;
breene, elvene, ildfjellene. Så ville jeg fly lavt over hodet ditt og rope: "Hei der
nede, Hrut Egilsson," ville jeg si. "Blir du med en tur?" Så snudde hun seg til de
andre brødrene. - Geir og Torbjørn skulle også få være med.
Hrut humret, men faren så strengt på datteren. - Bedre ville det være om jeg
solgte Fluga og tjoret deg på hjemmemarken.
Han ble avbrutt av Hrut. - Det kommer fire til hest hitover fra gården, far. Det er
vel Kolbeinssønnene. Jeg kjenner igjen den brune hingsten til Torkel.
Faren vendte seg til Helga. - Du og Fluga skal ri bak Eldborg og vente der til
striden er over.
- Må jeg?
-Ja. Og ikke rør deg før en av oss kommer og henter deg.
- Da drar vi, Fluga, sa hun med et sukk og satte hesten i trav.
Hun stanset ved foten av fjellet og så tilbake på faren og brødrene. Hun hadde et
vakkert ansikt med et åpent, vennlig blikk og et lett fregnedryss over nesen.
Øynene var blågrønne med lange vipper, og noen skinnende røde lokker stakk ut
under skinnluen som var altfor stor og hadde sklidd langt nedover pannen.
De fire fra Kolbeinstad var kommet helt fram til Egil og sønnene. Hun kunne
høre stemmene, sinte og høylytte, men hun klarte ikke å tyde ordene. Faren
hennes hadde lagt hånden på sverdhjaltet.
- Se, Fluga, sa hun. - Nå trekker far sverdet. Slåss de, så vinner vi sikkert. Ikke
sant, Fluga? Hrut er med, og han kan slåss for ti selv om han helst holder fred.
Hesten vrinsket og kastet med hodet. Det var en vakker rød hoppe med lys man
og hale og et hvitt bles som en månesigd i pannen. Nå prustet den og skrapte
snøen med hoven.
- Du snakker til meg. Det vet jeg. Jeg tror jeg forstår deg. Du er like spent som
meg, er du ikke?
En stund satt hun stille, med hendene hvilende på den lyse manen. - Gid jeg
kunne slåss sammen med dem, sa hun. - Det var derfor jeg tok det gamle sverdet
til Hrut ned fra veggen hjemme. Men skal de ikke komme i gang? Hva er det som
skjer nå?

En ung gutt skilte lag med mennene, svingte seg opp på hesten sin og red mot
ildfjellet.
- Det må være en av Kolbeinssønnene, sa hun. - Hvorfor kommer han hit? Det er
best han ikke ser oss, Fluga. La oss ri rundt på den andre siden av Eldborg.
Bak fjellet sprang hun av hesten, strøk den kjærlig over nakken og la kinnet inn
til mulen. - Jeg er glad du er her sammen med meg. Ellers ville det ha vært altfor
trist. Men se! Vi får selskap. Der kommer gutten.
Ute på sletten kranglet mennene, men ennå hadde ingen trukket sverdet. Hrut
hevet stemmen.
- Denne saken bør avgjøres på Alltinget til sommeren, far, sa han. - Da er vel
Kolbein kommet hjem fra Norge. Det var han som tente ilden, ikke Torkel og
brødrene.
Egil vendte seg til sønnen. - Sant er det som folk sier om deg, Hrut, at du er
råsterk og dumsnill. Vil du ikke slåss sammen med oss, får du dra hjem til Voll.
- Du vet at jeg ikke forlater deg nå, sa sønnen. - Fredsæl er jeg, men ikke niding.
- Da skal du spare pusten til striden. Bare kvinnfolk vinner kamper med prat. Og
ved de ordene trakk han sverdet.
De andre gjorde det samme. Egil hugg mot bena til Torkel Kolbeinsson, men
Torkel hoppet så høyt til værs at sverdet suste under føttene hans. Han lo og hugg
etter Egil. Egil tok imot hugget med skjoldet som ble kløyvd i to deler. Da kastet
han skjoldet, grep sverdet i begge hender og slo løs til høyre og venstre.
Ikke en av de syv var uvant med våpenlek, og slag fulgte kjapt slag. Snart blødde
alle fra kutt og stikk, men ingen falt.
Bak Eldborg så de to unge menneskene mistenksomt på hverandre. Gutten sprang
av hesten og la hånden på hjaltet. - Hvem er du? sa han.
- Det er heller jeg som skal spørre, sa Helga. - Jeg var her før deg.
- Jeg er Eyvind Kolbeinsson, sa han. Han skjøt brystet fram og gjorde seg så stor
han kunne.
- Helge Egilsson, heter jeg, sa Helga likefrem. - Hevn skal jeg ha fordi faren din
brant gården til Ølve, fosterbroren til far, og Ølve ble drept. Så trakk hun sverdet.
Eyvind så hånlig på Helga. - Har du lånt klær og våpen av en av brødrene dine?
sa han. - Jeg mener at sverdet er for stort og broken for løs.
Helga langet kjapt ut med sverdet, men det var for digert for de spinkle armene.
Klingen traff Eyvind lett ved midjen og kuttet over snoren som holdt buksene
oppe.
- Nå sitter broken din løsere enn min, sa hun, og da buksene datt rundt anklene,
og de grove linunderklærne kom til syne, satte hun i å le.
Eyvind tok tak i broken sin med venstre hånd og viftet vilt med sverdet. Han
stirret taust og rasende på Helga.
- Jeg dreper aldri brokløs mann, sa hun med et smil. Hun stakk sverdet i skjeden,
grep fatt i luen sin og rev den av. Kaskader av langt, kobberrødt hår tumlet rundt
skuldrene og ned til livet. Eyvind måpte. - Du er jente! sa han bebreidende.
- Helga Egilsdatter er mitt navn, sa hun og neiet. - Men ikke ser du så mandig ut
du heller, måpende og med broken på slep. Jeg mener at jeg har vunnet denne
kampen. Likevel skal jeg betale deg bot.
Hun løsnet båndet som hadde holdt manken med hår på plass og rakte det til
ham. - Du får skjøte på beltesnoren din med dette.
Eyvind overså gaven. Han skjøtte snoren og bandt den rundt livet igjen.

- Vi er visst fiender, sa Helga tenksom. - Likevel håper jeg Hrut ikke dreper alle
brødrene dine.
- Det blir heller dine brødre som drepes, tenker jeg, sa Eyvind.
- Kanskje, sa hun, og et øyeblikk for en skygge over øynene hennes. - Hvorfor
slåss du ikke sammen med de andre?
Eyvind rødmet. - Fordi Torkel sendte meg bort. Han sa jeg er for ung til å slåss,
men det stemmer ikke.
- Du er nok ikke så mye eldre enn jeg, sa hun. - Tretten vintrer, gjetter jeg, ikke
mer.
- Da Olav Tryggvason var ni, slo han i hjel mannen som solgte ham og moren
som treller, sa Eyvind. - Da Egil Skallagrimsson var syv, drepte han en gutt som
var både eldre og større.
- Og da jeg var to, skrek jeg slik at Hrut sa jeg ville ta livet av ti med hylene
mine, sa Helga.
- Jeg orker ikke å høre på det tullet ditt, sa Eyvind.
- Da får du lukke ørene, for jeg har ikke tenkt å lukke munnen, sa hun. - Det er
kjedelig nok å sitte her og vente mens de slåss.
- Er du ikke redd?
- For deg?
- For at brødrene mine slår i hjel faren og brødrene dine?
- Nei. De klarer seg nok. Men hun kikket usikker dit kampbrølene steg mot
himmelen. Hun lo ikke lenger, og det var kommet dype rynker i den glatte
pannen.
- Jeg tenker de rømmer når kampen blir het, sa han.
- Sier du en gang til at brødrene mine er feige, skal jeg stikke deg midt i magen
slik at du ikke trenger broken lenger. Forresten, jeg vil ikke snakke med deg mer.
Du får gå så jeg slipper synet.
- Ikke vil jeg være her heller, sa han og hev seg på hesten sin.
-Jeg skal rope på deg når Hrut har drept brødrene dine, slik at du kan få bære
hjem likene.
Han samlet tøylene og slo hælene mot hestens flanker.
- Du er nok ikke så kry i kveld, sa han idet han red av sted.
Helga satte seg på kappen ved foten av fjellet og forsøkte å ikke tenke på
kampen som ble utkjempet like ved, men det var ikke lett. Lyden av sverdene som
smalt mot hverandre, mennenes rop, hestenes skremte vrinsk, til sammen bråkte
det som om Eldborg hadde utbrudd. Hun hadde sagt til Eyvind at hun ikke tvilte
på utfallet av kampen, men det gjorde hun. Faren var blitt fort gammel etter at han
kom fra Norge i fjor. Hjemme på Voll, gården ved elven Rangå, hadde hun ofte
merket at han ikke orket så meget som før. Hrut støttet kong Olav og hadde tatt
dåpen. Han hadde motvillig vendt hjem til Island for farens skyld. Hun hadde
nettopp hørt broren si at han ikke hadde lyst på denne kampen. Den som slåss uten
lyst, kan fort tape.
En gang gikk hun bort på den andre siden av fjellet og så ut mot valplassen, men
det var slik vrimmel av menn og hester at hun syntes det var hundre som slåss og
at hver mann svingte minst to sverd. Spydene stakk som veps i bærtiden. Noen
blodtørstige ravner kretset skrikende over de stridende. Helga grøsset.
Hun gikk bort til Fluga, gjemte ansiktet sitt i den gyllenhvite manen og ba Tor
om å redde brødrene hennes. Ja, ville han det, kunne han godt redde de andre
også. Hun syntes synd på Eyvind Kolbeinsson som snart ville bli brorløs.

Men Tor ville nok ikke redde Kolbeinssønnene. De var jo døpt i Kristi navn.
Vel, hun visste ikke så mye om Kristus, men hvis han ønsket, kunne han redde
hvem han ville for henne.
Av og til så hun bortover den veien Eyvind hadde ridd, men hun fikk ikke et
glimt av ham. Hun hadde visst fornærmet ham ordentlig. Hrut sa at hun var for
munnrapp, men det måtte hun være med tre eldre brødre å holde styr på. Likevel
ønsket hun at hun ikke hadde jagd Eyvind bort. Hun skulle gjerne hatt noen å
prate med.
Helga hadde sittet lenge, urørlig og lyttende, da bråket fra kampen stilnet. Det
kom ikke en lyd fra valplassen. Hun ville gå rundt fjellet og se etter faren og
brødrene, men noe holdt henne igjen. Fluga virket også urolig. Den sto
beskyttende ved siden av henne, skalv lett og spisset ørene ved den minste lyd.
Endelig hørte hun en hest som nærmet seg. Hun sprang opp idet Hrut red fram
rundt fjellet. Klærne dryppet av blod, det ene kjortelermet var revet av, og han
blødde fra et kutt i armen. Det var blod på pannen og i skjegget, ellers var ansiktet
hvitt som snøen og haukenesen syntes dobbelt stor mellom de sammensunkne
kinnene. Hun stirret skremt på ham. Han så lenge taust på henne fra hesteryggen.
Hun ønsket at han aldri ville tale, fordi ordene hans kunne ikke trekkes tilbake.
- De er døde, sa han til slutt.
- De? Det ene ordet var som et nødskrik.
- Far, Torbjørn, Geir.
Hun skjulte ansiktet i hendene og hulket, men da hun så opp, var øynene tørre og
ansiktet stramt. Det var ikke sorg som rev i henne, men brennende, sviende hat. -
Hvorfor drepte du dem ikke? hveste hun.
Hrut lo bittert. - Vi gjorde det. Bare Torkel lever, og han er døende. Høyre benet
er kuttet av under kneet. Han tidde lenge, så sa han: - Lenge kommer jeg til å
angre det jeg har gjort denne dagen.
- Hvorfor det? sa Helga kaldt. - Gid jeg hadde slåss sammen med dere.