Malestunden Intuisjon – hva er det? Eksamen i ... - Kunstterapi.org

Tema: eksamen i kunstterapi
energien. Etter å ha utfoldet min dans lot jeg meg rolig falle ned
på kne, jeg lot appelsinen ligge mot hjertet, lukket igjen øynene og
pustet. Syklusen var endt – forenet med selvets kule.
Etter dansen reiste jeg meg opp og bukket. Publikum klappet.
Jeg hadde nå brukt ca 15 min av tiden min og hadde 15 min igjen
til å fortelle om speciale.
Før fremleggelsen hadde jeg skrevet programmet for de kreative
gruppene på et stort flipover-ark. Ut i fra dette programmet
fortalte jeg om bakgrunnen for arbeidet med de synshemmede,
rammene, målet med gruppene og hvordan jeg jobbet. Jeg ga også
konkrete eksempler fra enkeltepisoder.
Etter dette var det tid for spørsmål.
Vibeke og Annie stilte en rekke spørsmål. Mange av dem handlet
om hvilke refleksjoner jeg hadde gjort meg underveis. Hadde jeg
tenkt på at disse metodene kunne sette gang reaksjoner hos deltakerne
som ble vanskelig å håndtere etterpå? Her fikk jeg mulighet
til å utdype ting jeg ikke hadde kommet så nøye inn på i speciale.
Det ble en fin samtale, refleksjonsrunde. Vibeke sa også at hun
kunne ønske seg en bro mellom dansen og presentasjonen av de
kreative gruppene. At jeg hadde forklart noe av innholdet i dansen
i forhold til mitt arbeid og min prosess. Denne spørsmålsrunden
varte i en halv time. Etter dette gikk både jeg og «publikum» ut av
rommet og sensorene skulle nå bli enige om en karakter. Etter en
liten stund ba de meg å komme inn og spurte hva jeg selv syntes.
Jeg hadde en god opplevelse og syntes jeg hadde formidlet det jeg
ville. Så fikk jeg karakteren og var veldig fornøyd med den også☺.
Terapitimen
Etter lunsj var det klart for siste del av eksamen. Nå skulle jeg ha
en klient i kunstterapi. Jeg hadde valgt å ikke invitere tilhørere til
denne delen av eksamen. På forhånd hadde jeg tatt fram malesaker,
hengt opp et ark på maleplata, tatt fram leire og satt stolene
slik jeg ønsket at de skulle stå. Jeg satt meg litt på den ene stolen
og kjente at jeg hadde «jording» og at jeg pustet godt, så hentet
jeg «klienten».
Klienten hadde en drøm hun var nysgjerrig på og vi snakket en
god stund om denne. Drømmen handlet i korte trekk om at klienten
skulle konfirmeres i Oslo rådhus. Det var flere familiemedlemmer
til stede, men de var ikke glad for å se henne. Etter hvert viste
det seg også at konfirmasjonen ble avlyst. Klienten hadde hatt en
trist følelse da hun våknet fra denne drømmen. Det var en rolig
atmosfære i starten av terapitimen. Jeg stilte flere spørsmål inn til
“
drømmen og gjentok en del av det hun sa for å sjekke at jeg hadde
forstått henne riktig. Etter hvert kom hun også inn på et livstema
som hadde vært vanskelig for henne. Da hun var 9 år hadde faren
dødd. Moren falt da inn i en dyp sorg og hadde ikke klart å være der
for datteren. Klienten hadde følt at det ikke var rom for hennes sorg.
Etter hvert hadde hun begynt å gjemme sin smerte. Hun fikk en
fornemmelse av at det var farlig å vise sorg og tristhet hjemme. Mens
klienten fortalte dette ble hun berørt og begynte å gråte. Det var som
om hun kom i kontakt med den gamle sorgen. Jeg støttet henne og
sa at hun bare måtte slippe til følelsene, at hun hadde lov til å gråte
22
Vibeke sa også at hun kunne ønsket seg en bro mellom
dansen og presentasjonen av de kreative gruppene. At
jeg hadde forklart noe av innholdet i dansen i forhold
til mitt arbeid og min prosess.
her. Hun sa at hun egentlig var en glad person. Hun hadde et veldig
godt liv, hadde nylig giftet seg og hadde jobbet mye med tema i
forhold til mor. Hun syntes ikke det var noen grunn til å være så trist
nå. Jeg sa at det kanskje var et introjekt som dukket opp i henne, at
det var morens stemme som sa at hun ikke burde være trist. Jeg sa
igjen at det var helt greit å være trist her og slippe til følelsene.
Nå var det gått ca 10-15 min og jeg foreslo jeg at hun kunne
male den delen av seg som tok omsorg for seg selv. Den delen
som møtte henne på en annen måte en hun var blitt møtt i barndommen.
Hun malte i en 10-15 min. Etterpå undersøkte vi bildet
sammen. Hun sa at hun hadde malt både den delen av seg som
hadde omsorg og kjærlighet, men også sorgen hun bar på. Jeg ba
henne bytte rolle med ulike deler av bildet. Hun kom med gode
budskap til seg selv. Jeg ba henne også kjenne etter i kroppen hvor
hun kjente de ulike delene av bildet. Dette gjorde jeg for at hun
skulle få en forankring av budskapet i kroppen. På slutten sa hun
at hun kjente en stramhet i halsen, som om det var noe som ikke
kom ut. Jeg spurte om hun ville gjøre en øvelse med stemmen. Det
ville hun. Hun prøvde ut ulike lyder, fikk ut kraften sin gjennom
stemmen. Det nærmet seg slutten av timen og jeg sa at vi måtte
begynne å avslutte. Jeg spurte hvordan hun hadde det nå. Hun
sa at hun følte et god følelse i kroppen og at hun kjente seg rolig.
Etter dette var det igjen klart for karaktergivning og sensorene ba
meg om å gå ut.
Da jeg kom inn spurte de meg igjen hvordan jeg syntes det var
gått. Jeg kjente at jeg hadde gjort så godt jeg kunne, men at jeg
gjerne ville ha tilbakemelding. Jeg hadde jo aldri hatt noen som
så på når jeg var i terapeutrollen med en klient. Sensorene fortalte
nå både hva de syntes var positivt og hva de syntes jeg burde gjort
annerledes. Første delen hadde de opplevd som veldig positiv. Jeg
hadde fått klienten til å åpne seg og skapt en trygg atmosfære. På
kort tid hadde hun kommet inn til et viktig livstema.
“
I denne delen av eksamen fikk jeg en veldig direkte
tilbakemelding. Jeg opplevde den likevel som konstruktiv.
Jeg kunne se noe av mitt eget mønster som terapeut.
Hvordan jeg veldig fort går til ressurssiden for at klienten
skal få en «god» følelse.
Så spurte de meg hva som hadde gjort at jeg valgte å be klienten
male en ressursdel. Jeg sa at jeg hadde gjort det for å støtte den
delen av henne som tok vare på seg selv. Sensorene mente her at jeg
hadde gått for fort fram. De mente at jeg burde latt henne få være
i sorgreaksjonen lenger. Ved å begynne å male en ressursdel mente
de jeg tok henne vekk fra den forløsningen hun var i ferd med å
få. Hun hadde fortalt at moren ikke hadde vært i stand til å møte
hennes sorg da faren døde. Nå mente sensorene at jeg på en måte
gjorde noe av det samme, at jeg forlot henne, når hun trengte å bli
møtt. Jeg sa at jeg hadde fått en tanke om at det var på tide å sette
i gang med «kunstterapi» og at vi ikke kunne bruke hele timen til
å snakke. Sensorene sa at metodene ikke er for metodenes skyld og
at det er viktig å følge klienten der hun er. Om det blir ren psykoterapi
og ikke «kunst»-terapi, er det i orden. Sensorene sa også at jeg
godt kunne satt i gang en maleprosess, men at jeg da heller kunne
bedt henne male sorgen. De foreslo også at jeg kunne ha laget et
rituale slik at hun fikk tatt et farvel med faren. Dette ville blitt en
«konfirmasjon», et ritual som kunne blitt fullendt, og ikke slik som
i drømmen hvor konfirmasjonen ikke ble noe av. I tillegg sa de at
det å sette i gang med en ny øvelse helt på slutten av timen ikke
www.kunstterapi.org