Malestunden Intuisjon – hva er det? Eksamen i ... - Kunstterapi.org

Artikkel
historie, og begge bildene har et arketypisk moment, som man
neppe oppdager fra en projektiv-subjektiv synsvinkel. Jung kaller
det symbolets ukjente eller mystiske side. Det er en slags topografi
i bildet, et dybdeperspektiv uttrykt gjennom arketypiske tilsynekomster.
Sol-auraen er tilføyd av meg og er selvsagt ikke der i
virkeligheten. Jeg har gitt far et opphøyet preg. Man kan også si at
den uttrykker et barnlig syn på far, noe som stadig preger meg som
voksen. Det stammer helt tilbake fra barndommen, hvor jeg som
spebarn første gang kom i kontakt med det mannlige, den gang
farsbildet var mer kollektiv enn personlig. Den kollektive far kan
symboliseres ved en høvding, konge, farao, og lign.
Der far er kledt i hvitt, er han i følge Jørgen også omgitt av en
aura som gir inntrykk av noe opphøyet. På det kollektive nivået
kan det sammenlignes med Kristus-arketypen. Uten denne kollektive
synsvinkel vil det være vanskelig å forstå hvordan farsbindingen
fastholdes av en kollektiv dimensjon som utviklingsmessig
stammer fra barnets mytologiske alder fra ca 0 – 3 år.
I forbindelse med farsfigurene mine i bildet, sitter også en skrikende
pave i en tronstol. Pave betyr far, og siden denne figuren er
negativt innstilt, kan man gå ut i fra at det er en negativ arketypisk
farsfigur. Man kan også se at paven er den figur som jeget er
mest ubevisst om. Jeget er i bildet representert ved meg selv. Jeg
står ganske tett opp til far med sol-auraen, og har en blå prikkete
forbindelseslinje til farsfiguren i hvitt, mens paven sitter i mørket
og er egentlig ikke i kontakt med meg.
Nå må man merke seg at det symbolske farsfeltet med de tre
arketypiske figurer, har vært der hele tiden, og er ikke noe som
intuisjonen har funnet opp. Intuisjonen supplerer med en slags
innsikt i det ubevisstes egen logikk og er derfor usynlig for jeget,
som hele tiden kompliserer og tenker. Men med intuisjonen og
det ubevisste ser man plutselig sammenhenger og forbindelse, som
man ikke har sett før. Det blir som en åpenbaring, og hele det arketypiske
stiger frem som en grunnstruktur bildet er bygget rundt.
Og aner man først det, har man nøkkelen til tolkningen.
Jørgen skriver at det er en merkelig selvfølgelighet i det ubevisstes
egen logikk. Jeg forherliger min far, både som en «solkonge»
og som en Kristus-figur. Det med Kristus-figuren vises ved en hvitkledt
person med to fisk. Overraskelsemomentet er ganske magisk
og kommer fra det ubevisste, de dypere lag. Jeg var jo ikke meg
bevisst dette da jeg laget bildet og klippet og limte blant familiefotografier
og bilder fra ukebladene.. Likevel oppsto et familiebilde
som sier svært mye om min farsbinding/farsforherligelse.
(Til informasjon for leseren døde far brått og brutalt i en bilulykke
da jeg var 15 år, nesten 16. En klart vanskelig tid i enhver
ungdoms tid).
“
Den videre gang i prosessen var å få far ned fra tronstolen og det
opphøyde. Oppgaven var å se ham uten glorien. Dette var en
vanskelig prosess, og resultatet ble først for strukturert og symmetrisk.
Uten energi og følelser. Jørgen gir meg et push, hva med
vonde minner fra den tiden? Bilulykken var jo en ting, men et
annet minne dukker opp, fra puberteten, der far i et tankeløst
øyeblikk kaller meg Esau, fordi jeg har lange hår på armene og
8
Det blir som en åpenbaring, og hele det arketypiske
stiger frem som en grunnstruktur bildet er bygget rundt.
Og aner man først det, har man nøkkelen til tolkningen.
”
på leggene. Jeg oppfatter meg selv da som «den hårete», lodden
og ukvinnelig. Dette er noe å jobbe videre med. Jeg bruker fars
portrett og leter etter andre symboler i ukebladene. Finner tegning
av en naken kvinne, tegner hår på henne som står rett ut. Jeg
finner et hårete ben fra en mann, en gjengrodd VW-boble, som
viser følelsen utsagnet hans ga meg. Et bilde av en naken skulptur
uten hode, men med en skarp spiss i stedet. Denne spissen stikker
opp i og får hjertet mitt, et ungpikehjerte, visualisert som et
kirsebær inne i en isklump, til å briste. Dette fører opp i en kvinneskikkelse,
som også er delt i to, hun holder hjertet sitt utenpå.
Ut av fars munn kommer det vonde ordet. I pannen hans limer
jeg inn en løvemunn, et gap med fryktelige støttenner, og bak fars
hode en demon med kors rundt halsen. Bak far dukker det opp et
steinansikt med oransje øyne og ekte tenner. Fars skygge? Jeg fant
også et bilde av en skulptur som ligner en dyne; det forestiller en
knyttneve på sokkel. Jeg tenkte; den «hook’en» skal han ha og plasserte
den nederst.
“
Hvordan blir din tolkning? Det interessante er, at min
egen terapeut, som kjenner min historie godt, hadde en
helt annen tolkning av familiebildet.
Hvordan tolke dette bildet?
Det viser en kvinne som er såret i sin kvinnelighet, og fremstår som
delt i sitt syn på og i sin kjærlighet til far, men også til seg selv. Hun
hater seg selv og sitt hårete vesen. Dette får henne til å holde hjertet
sitt utenfor seg. Hun kjenner det ikke i kroppen. Men hvorfor var
far så ubetenksom? Hadde han et forstenet hjerte. Jeg ser masken
som fars skygge. Den andre kvinnen er også hårete, men har et hull
i hjertet. Hun har mistet en bit av seg selv. Knyttneven vil straffe
far for hans ubetenksomhet. En knyttneve – rett i hjertet – men
den rammer jo ikke hardt, den er jo laget av en dundyne! Så hvor
står jeg da? Jo, jeg har veltet ham ned fra pidestallen. Knyttneven
på sokkel blir en pidestall. Slik jeg har anbrakt den ubevisst, tenker
jeg at det betyr en veltet pidestall. Ned med ham!
Hvordan blir din tolkning? Det interessante er, at min egen
terapeut, som kjenner min historie godt, hadde en helt annen tolkning
av familiebildet.
Å bli stjernen i sitt eget liv
Jeg må videre i dette arbeidet, jeg må få far plassert der han
fortjener å være. Han er jo et vanlig menneske med både feil og
talenter. Jeg blar videre i et dameblad og får se et bilde av en jente
som sitter på et TV-apparat. Det klipper jeg ut. Så kommer ideen
om å sette et bilde av far inn i TV’en, og mitt ansikt inn i kvinnens
ansikt. Nå har jeg ham under meg. Men, er han fortsatt et
idol? Han er jo på TV! Så jeg blar videre i bladet. Finner et bilde
med flotte farger som går over i hverandre – en flott bakgrunn.
Men jeg må ha noe nedenfor også. Så finner jeg et bilde med bare
prikker. Det klipper jeg ut og limer opp. Og hva ser jeg? Jo, nå
er det jeg som er på scenen. Og scenen er faktisk flombelyst og
under er det fargede spotlights! Jeg er i rampelyset nå – det er jeg
som er stjernen!
Intuitivt arbeid er magisk.
”
www.kunstterapi.org