Malestunden Intuisjon – hva er det? Eksamen i ... - Kunstterapi.org

Artikkel
Intuisjon
– hva er det?
Refleksjoner i forbindelse med «barndommens
bok», en kunstterapeutisk metode
utviklet av Jørgen Buur Bertelsen, og min
egen rapport fra nevnte prosjekt.
Av Toril S. Kojan
Sitater er hentet fra Jørgen Buur Bertelsens skrift om samme sak.
I boken «The Archetypes and the Collective Unconscious»
omtaler C.G. Jung begrepet intuisjon som «persepsjon via det
ubevisste» (s 282.)
I C.G. Jungs «Den analytiske psykologis grunnlag og praksis»
skriver han følgende: «Observerer man en mann som fungerer
ved hjelp av sin sansefunksjon og betrakter ham nøye, vil man
oppdage at retningen i øynene hans har en tendens til å konvergere
og samle seg i et punkt. Men iakttar man uttrykket eller blikket
hos intuitive mennesker, vil man se at de kun streifer tingene,
de ser ikke direkte på dem, men kretser rundt, fordi de fanger dem
opp i sin helhet og blant alle de ting de legger merke til, vil det vise
seg et punkt i området av deres synsfelt, og dette punkt er anelsen.
Man kan ofte se på øynene hos mennesker om de er intuitive eller
ei. Mennesker med en intuitiv innstilling, betrakter som regel ikke
tingene i detaljer. De prøver alltid å fange inn situasjonen i sin
helhet, og plutselig dukker ett eller annet opp fra denne helheten.
Er man en sansende type, vil man se på kjensgjerningene som
de er, men da har man ingen intuisjon, simpelthen fordi disse to
funksjonene ikke kan utfolde seg samtidig.» (s 27).
Som de fleste lesere av Rubin vil være kjent med, er Barndommens
Bok en metode, utviklet av Jørgen Buur Bertelsen, som han har
undervist i siden 1995 på Institutt for Kunstterapi. Metoden
bygger på at studentene lager sine «familiebilder» ved hjelp av
medbrakte bilder av familiemedlemmer, samt bilder man finner i
ukeblader og lignende.
Og svært mange får seg noen aha-opplevelser, på grunn kanskje
av at intuisjonen har styrt valget av bilder.
Jeg vil her gjengi en del av min egen rapport om Barndommens
bok, kommentert av Jørgen og meg selv. Naturlig nok vil oppgaven
være komprimert.
I familiebildet som jeg laget i Barndommens Bok, er foreldrene
mine i midten. Til høyre for far står jeg. Broren min har jeg plassert
til høyre for mor, fordi han er mors sønn og ikke min fars.
Ellers har jeg også plassert ham i øverste venstre hjørne. Opp til
høyre står far i hvitt, omkranset av en blå aura. Lengre ned har
jeg plassert meg selv i en blå firkant. Under mor og far sitter en
skrikende pave i en tronstol.
Tolkning
Før Jørgen startet å tolke bildet mitt, presenterte jeg det for
6
gruppen, slik jeg hadde jobbet med det, hvilke tanker og følelser
som oppsto. Jørgen tok høyde for at noe kunne være hans
egne projeksjoner, men likevel kan hvert element undersøkes
intuitivt. I stedet for retningen ut, altså det å se på bildet, vil
den intuitive oppgaven være å speile selve bildet. Han kalte det
den projektive innfallsvinkel. Han ser konkret på fuglen i bildet,
og det er en utgående retning. Jørgen prøver så å finne ut hva
fuglen sier ham, – det er den inngående retning. Det som overraskende
kommer opp, understrekes ved overraskelsesaspektet.
Utgangspunktet for den intuitive holdning er at man refleksivt
forholder seg til en hvilken som helst form for sansning.
Refleksjonen inneholder både den utadgående seende retningen
og den innadgående speilende retningen.
Etter dette kommer en dynamisk fase. Når vi tolker en annens
bilde, må vi være oppmerksom på at vi lett projiserer eget materiale.
Tolker vi vårt eget bilde vil det lett være et subjektivt slør,
som vil forhindre et mer objektivt syn. Dynamikken i denne fasen
vil være å kunne veksle mellom projeksjon og ikke-projeksjon.
“
Man må prøve å betrakte bildet både utad- og innadgående
på samme tid. Feste blikket uten å se direkte.
Vi må se passivt for å åpne opp for at en annen instans
kan bli aktiv.
”
Man må prøve å betrakte bildet både utad- og innadgående på
samme tid. Feste blikket uten å se direkte. Vi må se passivt for å
åpne opp for at en annen instans kan bli aktiv. En instans man
faktisk ikke har noen innflytelse på, men noe man må invitere inn
for å oppnå et slags dybdesyn. Dette er noe som i virkeligheten
foregår lynraskt. Faktisk så raskt at mange intuisjoner ikke blir
registret, eller ikke huskes. Det er denne raskheten som karakteriserer
intuisjonen, i motsetning til jeget som fungerer på en langt
mer langsom frekvens. For å trene opp intuisjonen vil det være
fruktbart å meditere, fordi man under meditasjon trener evnen til
tilstedeværelse i høyere og raskere energier enn jegets modus.
Man må altså se intuitivt på et bilde; på den ene siden å ikke
fokusere, mens man samtidig vet hva det er man ser på. Man ser
tomt og indirekte på det, og på den måten blir det mulighet for
supplering fra det ubevisste. Det ubevisste supplerer automatisk
det som mangler, i sær hvis projeksjonsmekanismen er satt ut
av kraft. Da åpner man for psykens imaginative evne til et mer
kollektivt og objektivt nivå.
Mellom de to måtene å se på, blir til en synsdynamikk, som
man i den intuitive praksis forsøker å realisere. Man veksler
mellom noe man vet hva er og noe man ikke vet hva er. Her er
det en passiv form for strebing mot det man ikke vet hva er. Man
oppdager passivt bildets mystiske kvalitet.
Denne mystiske kvalitet er det Jung betegner som symbolets
arketypiske islett. Det er dette elementet som det ser ut til at jeget
oppsøker passivt. Man kan si at jeget i denne situasjonen er passivisert,
derfor er styringen ikke i jegets hender, men i selvets. Hvis
jeget forstår denne passiviteten, er jeget nå i en posisjon hvor jeget
kan motta optimalt. Jegets handleevne er satt ut av drift til fordel
for en optimering av jegets intuitive mottagelighet.
Tilbake til familiebildet mitt
Far står øverst til høyre i hvitt, samtidig som han sammen med
mor har en aura som en sol. Begge bilder er fra min personlige
www.kunstterapi.org