Datter av Elvis - Cappelen Damm

Lise Gundersen
Datter av Elvis
roman

© J.W.Cappelens Forlag a·s, Oslo
Omslagsdesign: Pål Bøyesen
Satt med 10,6/13 pkt. Sabon av Heien AS
Trykt og bundet hos AIT Gjøvik, 2004
Fotnoter side 63-64-67-68-156-171: Tor Ulven: Mellomspill, XXVI.
Hentet fra Prosa i samling, Gyldendal 2001
Sangtekst side 153/154: «You gave me a Mountain»
Tekst og musikk: Marty Robbins
Copyright © Unichappell Music Inc, Co/Elvis Presley Music Inc,
Co/Mojave Music Inc/ Hill & Range Songs Inc
Trykt med tillatelse av Warner/Chappell Music Scandinavia AB/
Notfabriken Music Publishing AB.
ISBN 82-02-23926-5
www.cappelen.no
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven
eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for
rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler
kan medføre erstatningsansvar og inndragning,
og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Herman

Hun smiler til oss, trekker pusten og setter i gang:
– Det trenger ikke være så vanskelig, det er ikke så mye
jobb, slettes ikke! Vi må bare samarbeide og glede oss over
resultatene. Ikke sant, Frans? Frans? Huff... men dere ungene
liker dette, ikke sant? Se på skissene jeg har lagd, det
kan bli ganske stilig! Vi må jo bruke denne sjansen, det er
sommer, og pengene etter farmor er på vei inn. Kato og Mie
får dette som sommerjobb, for nå skal vi pusse opp huset
sammen. Alle bidrar. Det er et fint prosjekt for familien. Jeg
skal ta tvillingene ut av barnehagen så de kan være sammen
med oss i hele sommer. Se på de triste gamle møblene som
alltid har stått her, tenk hvis vi hadde lutet ned dette skapet,
for eksempel! Jeg tror vi skal starte med rommene i andre
etasje først, jeg, så kan Mie og Kato veksle på å sove i kjellerstua.
Etterpå tar vi kjellerstua, der hadde jeg tenkt at ungdommen
kan boltre seg litt, hva sier du, Frans? Eller forresten,
skal vi ta kjellerstua først? Man kan kanskje ikke sove
der nede sånn som det er nå? Vi tar kjellerstua først, og rommene
i andre etasje etterpå. Se på disse bildene... tror dere
ikke at denne stilen vil fungere? Jeg tror det, det blir flott, og
7

Kato, du kan jo sage og alt, og pappa hjelper deg, så kler vi
veggene med panel, men vi må slipe ned alle gulvene først.
Liker du rosa, Mie? Du liker vel rosa? Jenter i din alder liker
rosa. Kom igjen, hjelp meg nå, så begynner vi å tømme rommet
ditt så vi får plass til overraskelsen... er du ikke spent?
Den kommer i morgen, vi får oss alle en real overraskelse i
morgen... når presangene kommer. Tenk, ingen har malt
en vegg her siden dere var bitte små, og disse møblene...
Nei, vi må få inn noe mer moderne. Frans, jeg tenkte at soverommet
vårt skulle... Frans? Ikke gå nå... skal du ta en
røyk? Jammen, kan det ikke vente da... kan du ikke røyke
her...? Frans...! Jaja, unger, det blir vel bare dere to og
meg. Som vanlig. Men jeg veit pappa kommer til å bli glad
når vi er ferdige. Han sier at det er så trist her inne, for
mange minner, for mørkt. Det er tross alt pappas barndomshjem.
Nå skal vi lage et trivelig og moderne hjem sammen.
Jeg syns vi skal tømme rommet ditt først, Mie. Kom igjen!
Hva sier du? Nei, nei, nei... dette har jeg planlagt ordentlig,
så hør nå: vi tar rommet ditt først, og du sover hos broren
din mens vi gjør det ferdig!
Jeg ruller Chaplin-plakaten sammen. Jeg ruller en fillete
Tolouse-Lautrec-plakat sammen, slår strikk rundt, men ombestemmer
meg. Jeg krøller Lautrec sammen og slenger ham
på gulvet. Jeg trekker tegnestiftene ut fra veggen, og passfotoene
ramler ned bak senga. Jeg leser på veggene.
Jeg flytta inn her for tre år siden. Jeg var tolv, og syns det
var ensomt å sove aleine. Ingen Kato-nesten-i-søvne-snakking,
så jeg brukte våkenettene til å kludre på de blomstren-
8

de veggene. Langs kronbladene, mellom stilker, gjemt inni
grifler og falsk klorofyll vokste ord og småtegninger, først
inntegnet med blyant og etter hvert som jeg ble tøffere, med
syltynn sprittusj. En tre år lang samtale med blomster er
over. Jeg leser dem for siste gang.
«As slow as she can fly...»
«Vi vil ikke ha en større del av kaka, vi vil ha hele det fordømte
bakeriet...»
«I wanna be free...»
Jeg hekter ned gamle familiebilder i tunge rammer. Familiefolk
jeg ikke aner hvem er, det er bare bilder som alltid
har vært i huset, bilder jeg burde tatt ned for lenge siden.
Tørker litt støv av de slitne lakkrammene. Stive, svarthvite
ansikter stirrer på meg fra dypet av bananeska. Jeg liker dem
ikke lenger. Setter dem på loftet der jeg fant dem.
Mamma har rett i at rommet trenger en oppkvikker, men
skal jeg male over alle disse stemmene? Vi snakker om flere
år med småkludring, sitering, egendiktning, og sjøl om jeg
bare er femten år, begynner det å bli et lite livsløp. Men jeg
veit hva som kommer til å skje. Jeg føyer meg, det er best
slik. Så blir det stille, både på veggene og fra henne.
– Du Kato?
– Hm...
– Sov du?
– Ja.
– Ok. Unnskyld.
– Hva er det da?
9

– Det er litt koselig å dele rom.
– Du snorker.
– Det gjør jeg ikke.
– Det gjør du. Men ærlig talt, Mie, vi delte jo rom i ti år.
– Ja og det er koselig. Det er fint å ligge på samme rom.
– Huffff.
– Natta, brorsan.
– Natta.
Mamma er ivrig, litt for ivrig kanskje, spesielt tidlig på morgenen.
Det er umulig å unngå den skarpe stemmen hennes,
den eter seg inn i hjernebarken og blir:
– Det er klart du skal ha denne fargen! Jeg har kjøpt inn
disse seks fargene og det er dem vi skal bruke i hele andre
etasje! Er det så rart at jeg vil ha det litt gjennomført? Hva er
det du sier? Svart? Du kan da ikke ha svarte vegger, er du
rabiat, jente? Det er da for faen ingen normale mennesker
som har det! Rosa vegger, dette vegg-til-vegg-teppet og hvite
vinduskarmer. Går du med på det skal du få sjakkrutete gardiner.
Og vi skal kjøpe et nytt sengeteppe, jeg har sett et som
jeg er sikker på at du liker. Men da slutter du med denne
sytinga. Vi gjør det jo for deg! Hva er det du sier? Nei da, du
venner deg til det. Det er jo moderne! Se på dette rommet! Vi
må gjøre noe her nå. Ikke hør på pappa, han bare klager.
Vannseng er veldig behagelig. Slutt og mas. Jeg kan ikke levere
den tilbake heller.
Sakte forsvinner blomstene bak en stadig jevnere rosa overflate.
Pappa står i døråpninga og smiler mens han ser det
10

første strøket bli påført. Et melankolsk smil uten ord. Jeg
sier ingenting, ingen av oss ville blitt hørt heller, Katos radio
står på full. Jeg hører ham synge på rommet sitt, et surt rytmeløst
skrål.
Jeg ruller og sletter ut metervis av optimistiske blomster,
og rommet endres sakte fra å ligne et forkludret, gammelt
syrom til å bli blendende rosa. Snart går pappa over gangen
og begynner å smile melankolsk over fargevalget på det sørvendte
soverommet. Der inne skal det bli lyst lilla, barnevennlig,
tvillingvennlig.
Mamma ruller frenetisk over den buklete tapeten og snakker
til alle, men ingen hører. Den gode gamle Formel1-tapeten
er gått ut på dato. Den ene bilen etter den andre gir tapt
for mammas lilla rulle. Pappas gamle gutterom er i ferd med
å forsvinne for godt.
Og mamma sukker av lykke:
– Er det ikke deilig, Frans? Fjerne dette gamle, dette
gneldrete utbrukte, ekle, triste, slette det ut og bytte det med
noe nytt? Begynne på nytt? Bruke disse arvepengene til å bli
litt nye? Det er så fantastisk deilig å ha disse pengene, og virkelig
kunne renovere huset. Jeg gleder meg sånn til å be jentene
i klubben, be Sølvi, Martin og Evelyn, vise dem hvor
spennende og moderne det blir. Og så syns jeg virkelig det er
fint for ungene å få noe nytt. Tenåringsvennlig boltreplass i
kjelleren... jo vi skal ta kjelleren også. Nei, nå slutter du.
Klart vi skal det. Det er jo bare masse tomme hyller og...
rester. Huff... kan ikke du gå ned til tvillingene... de gråter.
11

Kato og jeg innretter oss på flatsenger i kjelleren mens rommene
våre blir tømt klargjort og malt. Kato har gitt etter og
malt rommet. Han lurte mamma og grunnet veggene hvite.
Lyseblått ville virke jevnere med hvit grunning, sa han overbevisende
og hun godtok det. Etterpå klarte han å forhandle
seg til en annen vinduskarmfarge enn hun hadde planlagt.
Og om en stund, når veggene er ferdigmalte og gulvteppene
på plass skal de nye sengene fylles med vann og vi vil
sove himmelsk søvn i hver vår vannseng. Mamma tenker
fremover og har kjøpt dobbeltsenger. Jeg har fått himmelseng,
og absolutt forbud mot å male den. Nysengene står
umonterte i kjelleren sammen med gamlesengene. Det lukter
ny furu og gammel mugg, men vi sover godt i kjelleren, vi
slukner som to utlekte unger hver kveld.
Når andre etasje er ferdig skal vi skape fluoriserende og
hypermoderne boltreareal for tenåringer og tvillinger her i
kjelleren. Vi har fått en form for frie hender, gitt at vi holder
oss til en artikkel mamma har sett i Bonytt. I kjelleren skal
hennes visjon av boltreplass for ungdommer realiseres av
oss.
Kato jobber konsentrert og protesterer sjelden, men det er
noe innfult over minen hans. Det murrer bak storebrors
pannebrask. Mamma betaler oss femti kroner i timen for
jobben. Det er midt i juni og hele sommeren ligger foran oss.
Enn så lenge er alle brukbart diplomatiske, men jeg merker
en viss slitasje. Pappa smiler melankolske smil og er for det
meste enig. Kato nikker stumt og jobber. Hvis han har en
12

innvending er den velbegrunnet. Han har fjerna all tapet i
gangen og strippet trappene for maling. Han har lutet ned
kommodene våre, lakkert vinduskarmer og lagt vegg-tilvegg-tepper.
Kato jobber stille og fokusert, innbitt. Og han
har radioen på hele tiden. Mamma er imponert over innsatsen
hans, virkelig imponert.
Jeg er ikke motivert, men utsiktene til noen kroner i lomma
holder meg rimelig tent. Jeg malte veggene på rommet mitt i
tildelt rosa, og så straks at mammas fargevalg var et bomskudd.
Det er en kald farge. Jeg har tross alt et nordvendt
soverom og burde ha varmere toner her inne. Dette er en
skarp rosa med dragning mot lilla. Det ser trist ut. Kato og
jeg limer 12 kvm korthåret og lysegrått vegg-til-vegg-teppe
over tregulvet og alt blir kaldsjatterte flater.
Mamma har handlet inn veggpryd til meg. Ungdomsplakater.
Wham? Tears for Fears? Hvorfor kunne hun ikke
spurt hva jeg ville ha? Jeg henger dem ikke opp. Rommet får
være tomvegget til jeg finner ut hva jeg vil ha her.
Kato og jeg skrur den nye himmelvannsenga mi sammen
og begynner å fylle den med vann. Jeg støvsuger, tørker over
karmer og vindu og setter meg på teppet i det nye, nakne
rommet for å suge inn den nye stemningen.
Den første natta i vannseng kjennes myk og annerledes,
varm og... annerledes. Mamma ble så lykkelig da hun så
rommet. Hun hadde sydd gardiner til himmelsenga, som en
overraskelse og kjøpt sengeteppe. Hun hadde hatt lyst til å
være grei. Jeg fortjente belønning siden rommet mitt var det
13

første som ble ferdig. Jeg fikk sjakkrutete gardiner og et blytungt,
quiltet sengeteppe i rosa og grått. Sengeteppet var
ikke helt meg, men det var håndlaget, dyrt og fryktelig spesielt.
Det syns i alle fall mamma. Det var også mykt og annerledes.
Det var som om fremtida mi var ment å skulle være
myk og annerledes, ikke kantete og velkjent. Jeg fikk et skrivebord
som stod til senga, settekasse og ny oppslagstavle.
Jeg har det perfekte tenåringsrommet.
– Jeg er svimmel.
– Du ser jævlig ut, Kato. Er du sjuk?
– Jeg tror det er malinga.
– Luft ut, da.
– Jeg legger meg nedpå på rommet ditt, kan jeg det?
– Hvorfor får jeg ikke se rommet ditt?
– Når jeg er ferdig.
– Hvor vanskelig er det å male fire vegger i lyseblått?
Hvorfor ler du?
– Ikke mye lyseblått.
– Mamma kommer til å drepe deg.
– Ja, faktisk. Couldn’t care less.
I motsetning til føyelige meg tar Kato penselen fatt og dekorerer
slik han vil ha det. Han vil ha maksimalt bråk med
mamma. Han utsatte rommet sitt i to uker, ivrig opptatt
med andre oppgaver: kjellertrappa, møbelsammenskruing
og hjelping av meg. Men det øyeblikket mamma og tvillingene
tok seg en velfortjent uke på Sørlandet bar Kato hjem
fire poser med diverse maling og pensler. Han låste seg inn
14

på rommet og lot seg beruse av oljemaling, terpentin og
radio i fem dager i strekk. Nå er broren min grønn i ansiktet
og svimmel av glede.
– Kan du hjelpe meg?
– Hvorfor skal du ha ned døra?
– Vent og se. Tror det blir kult.
– Skal ikke alle dørene være likedanne?
– Det kommer an på øyet som ser.
– Ikke sett i gang med mamma nå... vær så snill.
– Skjerp deg, Mie. Hjelp meg ned trappa.
– Hvor skal du?
– Ut på gårdsplassen.
– Den veier et tonn.
– Kom igjen.
På gårdsplassen smører Kato døra inn med lim og setter i
gang med å klistre opp en mosaikk av knust glass og speil.
På vei opp til andre etasje igjen hører jeg pappas stemme
inne på Katos rom. Han mumler for seg sjøl. Jeg tusler opp
den nylakkerte trappa, og kjenner med hånda hvordan gelenderet
sklir lett og galant forbi. Alt virker støvløst, glatt og
tydelig og nytt. Det var ingen tvil om at huset trengte en
opp-shining. Trappeoppgangen ble ganske grei, i alle fall lys
og lekker, sjøl om ingen i familien Kolm liker pastellgrønt.
Unntatt mamma. Som bare liker det andre liker. Som vanlig
er pastellen i skarpeste laget. Hun har et slags filter foran
øynene når hun velger farger. Og når hun har valgt er det
ikke mulig å snu, for hun er driftig og handler inn i tiliters
spann etter å ha prutet og planlagt. Alt var klart da den store
15

pakken «Familien Kolm pusser opp på dugnad sommeren
1984» ble presentert for oss som presang.
Pappa mumler inne hos Kato. Jeg går inn.
Det skulle være lysblå vegger med grått gulv og pastellturkise
karmer. Ungdommelig, sprekt og gutteaktig, sa
mamma det ville bli. Det skulle komme en fin vannseng av
lakkert furu og matchende skap og skrivepult. Det skulle sys
og henges opp gardiner med raffe, røde tverrgående striper
og monteres rullegardin i hvitt. Her har mamma sett for seg
plakater med seilbåter og innrammede bilder fra ferier. Her
står pappa og stirrer storøyd.
– Han er rå.
– Herregud.
– Wow. Se på dette. Det er fantastisk.
– Mamma kommer til å bli rasende.
– Se her... se på dette.
– Men...
– Ikke se så redd ut. Broren din er esla til noe stort, Mie.
Vestveggen er malt om til et verdenskart hvor Kato har
latt sine politiske sympatier herje over kloden i rødt, svart
og hvitt. Det er i kjent Kato-stil utført med flid, det er nøyaktig
og tydelig og korrekt uten å være sterilt. Norge kneiser
med en mur mot øst og ubåter i havet. Sovjet marsjerer mot
vest, Tyskland ligger og ulmer sør for oss med forvitrede
nazikors og piggtrådgjerder. Det flyter anarkister i vannet
utenfor Storbritannia og små biafrabarn ligger strødd over
Sahara. Pappa humrer litt over verdenskartet. Vinduet er
omkranset av piggtråd og roser og vinduskarmene er småprikkete,
nei vent, når du ser etter er det bittebittesmå A’er
16

med en ring rundt og peacemerker, så små at du må inntil
for å se. En ung gutt, til forveksling lik Kato veiver et digert
banner til venstre for vinduet: «Fighting for peace is like fucking
for virginity.» Og til høyre; minst fire hundre barn med
sult og nød i blikket, stirrende mot oss. Og skyene er sorte
og formet til et stort «WHY...?» Rosene brenner på kortveggen,
og små søte kattunger løper over tornene. Og så
Jesus. Smilende mildt imot oss på østveggen, mot en soloppgangsgul
bakgrunn, det reneste steinerskolemaleri. Bortsett
fra at Jesus har djeveløyne. Taket er stjernemalt, gull på
blått. Jeg kjenner det knyter seg til i magen min. Hardt, hardere.
Pappa har øyne som tindrer av... jeg veit ikke. Han er
helt over seg. Hun kommer hjem i dag. Magen min er en
murvegg.
– Ja, men det er bare å låse døra. Kom igjen, hun kommer
aldri til å finne det ut. Dere trenger ikke si noe. Jeg låser
døra. Gutter på min alder gjør sånt.
– Kato...
– Jeg er stor gutt. Tenk at pappa likte det!? Trodde ikke
han brydde seg om noen ting mer.
– Er det derfor du gjorde det?
– Æsj... jeg bare gjorde det. Kom, bli med og se på døra.
Den må tørke litt til. Jeg bare gjør sånne ting, jeg. Trenger
ikke bety så mye, jeg vil bare, ja, gjøre det.
Så er mamma endelig hjemme. Hun slenger bagene i gulvet
og ser på oss med et avslappet, energisk og sommerlig smil:
– Hei, så deilig å se dere alle sammen, har dere savnet
17

meg? Kan tro det var lang kø innover, og begge tvillingene
kasta opp etter noen mil, huff, jeg er helt utslitt nå. Men så
deilig pizza det lukter? Kan ikke dere ta tvillingene så får jeg
satt meg nedpå litt. Hva sier du... har du lagd pizza, Mie?
Hvorfor det? Har aldri sett deg lage noe anna enn popkorn,
jeg, hehehe. Jada, den er sikkert god, men nå er jeg spent på
å høre... er rommet til Kato ferdig? Har dere begynt med
kjelleren? Jeg har satt penger inn på kontoene deres, ja jeg
gjorde det i dag på vei hit. Mie, du fikk alt nå, Kato får resten
når rommet er ferdig. Å? Er det ferdig? Få se! Jeg er så
spent.
Det var ikke vår tur til å begrave tærne i stranda på Sørlandet
denne sommeren. Det var ikke vi som skulle nattbade fra
stupebrettene, grille kyllinglår eller forspise oss på is denne
sommeren. Det var Gunnar og Gørils tur. Våre nye småsøsken.
Det begynner å bli mange av oss, men mamma har tid
til oss alle, sier hun.
Et sett eneggede ettåringer sitter i hver sin stol og slenger
kveldsmaten på meg mens pappa raker i hagen. Oppe sitter
Kato innelåst på rommet sitt og hører på plater. Han har
lagt en madrass på gulvet, satt opp hyllene, hengt ei lampe
på veggen og sier han er ferdig møblert.
Sjøl om jeg er femten år veit jeg hva som skjer. Alle hendelsene
er kjent, fortalt, ant allerede, lenge før. Det ligger i kortene.
Jeg skjønner ikke hvorfor Kato må provosere henne
sånn. Hun tåler det ikke. Men likevel: Kato må.
18

Mamma prøver seg med smisk, med lovnad om mer penger,
hun tar på seg den strenge stemmen, går tilbake til smisking
igjen, men døra går ikke opp. Og Kato kommer seg ikke ut.
Han er fange i sin egen geniale idé. Og mamma er fange i sin
besatthet av å få inspisere det nymalte rommet, se det slik
hun hadde tenkt det. De har holdt på en time allerede, og jeg
hører hun begynner å miste tålmodigheten.
Men mamma er smartest. Hun lirker inn en nøkkel fra
utsida og presser ut hans. Så vrir hun rundt, lynraskt, og
døra er åpen. Det blir stille. Men så er det ikke stille mer.
Først tenker jeg på tvillingene, men de hører ikke etter.
Kanskje de allerede er blitt vant til denne typen bråk. Så tenker
jeg på småplaster. Og kanskje trenger vi isposer, vi har i
alle fall erteposer i fryseren. Etter hvert må jeg begynne å
tenke på Pyrisept og kanskje noen ruller gasbind. Bacimysin
har vi, skikkelig bandasjeteip har vi. Støttebandasje og hekter
til støttebandasjen. Et fatle, kanskje, eller, det klarer seg
vel med støttebandasje. Smertestillende medisiner av forskjellig
slag finner jeg, og muskelsalve kan kanskje hjelpe på
noe. Men hva gjør jeg med utslåtte tenner? Brukne ribben?
Hovne neser? Blåøye? Hva gjør jeg med en hikstegråt som er
så skuffa og redd at den holder på å stjele all pust fra storebroren
min?
Han kommer ned trappa i flere biter. Jeg har allerede holdt
tvillingene så hardt på fanget at de gråter. Kato skrangler
ned trappa mens han hiver etter pusten, og jeg ser skyggen
av mamma der oppe, uten ord. Er hun virkelig så sterk?
Kato går bare rett ut av huset, hvor han snart, blir det meg
19

seinere fortalt, segner sammen utenfor huset til venninna mi,
Mette, og Mette finner ham og mora hennes ringer sykehuset
som henter det de tror er en punke-jypling som har fått
juling av nazibølingen på Toftenak Ungdomsskole.

Det er jeg som er Lisa Marie. Jeg er oppkalt etter Elvis Presleys
datter. Vi er ikke tvillinger, vi deler bare øyeblikk. Vi er
født i samme minutt, dag, måned, år. Et mirakel av sammentreff,
skal dere høre, siden faren min og Elvis er like
gamle. De er også født samme dag, pappa noen timer seinere
enn Elvis Aron. Pappa har alltid følt Presley-synkroniseringa
brennsterkt. Det gjør ikke hans datter. Det gjør neppe dattera
til Elvis. Min navnesøster og jeg har ikke kontakt. Men
jeg tror faren min hadde kontakt med Elvis.
Dessuten kaller de meg Mie. Mie er et tynt navn, et smalt og
unnselig navn, Lisa Marie har Las Vegas over seg. Du skjønner
vel hva jeg mener med Las Vegas? Lisa Marie ligger og
pirrer ute i den amerikanske ørkenen, og når du når henne
velter hun seg over deg med karatsvakt gull og parfymert
storhet. Mie smyger seg vekk, med bly til hender og hennes
sjel er som kryssfiner. Hun lukter flatt og pirrer ingen. Meg.
– Jeg er bekymret for deg.
– Jeg var bekymret.
21

– Jeg kommer til å være så bekymret for deg.
– Jeg er bekymret.
– Vi er bekymret.
– Er ikke du bekymret?
– Alle er bekymret.
– Jeg er i hvert fall... jeg sover ikke om natten for tida,
jeg.
Det bryr meg ikke at de sier det. Jeg sier det sjøl òg. Til andre.
Men det er ingenting å bekymre seg for, ikke jeg, er ingenting,
ingen å bekymre seg for. Det er min skyld, mesteparten.
Nå når jeg veit hva skyld er, er skylda blitt mi. Jeg
har ødelagt og betaler gjerne for det.
Jeg er femten år når min beretning begynner. Femten og
noen måneder. Hvordan Kato ble kunstner, for ikke å
snakke om hvorfor, hvem sin skyld det er at han nå bare sitter
og – nåja, er det så nøye? Hvorfor, hvordan Kato Kolm
ble det navnet han er, et varemerke for søppel, intuisjon og
dannet kunstopprør. Kato Kolm, har dere ikke hørt om ham
ennå?
Et annet hvordan, er hvordan mamma ikke kan kalles
mamma mer, men bare Runa. Hvordan mødre skifter navn,
ham og mening. For ikke å snakke om hvorfor! Hvorfor gjør
vondt. Hvordan er latterlig. Runa er et latterlig navn på en
mor. Mamma et latterlig navn på Runa Kolm.
. . . og Mette. Hva skjedde med Mette? Hvem er Mette? Hva
22

skjedde med Mette? Hvem blir Mette? Hva gjorde de med
Mette? Hva syns jeg om Mette? Hvor er hun nå? Hva tror
jeg om min gamle nabo, min tidligere venninne, min nåværende
svigerinne? Hva skjedde med Mette? Hva faen var det
de gjorde med henne?
Thom tørsta nesten i hjel der nede. Hva gjorde han i Algerie?
Var det min skyld at han dro dit? Vi har bodd sammen lenge
og det ble vanskelig. Han ble mutt, jeg ble mutt og noe måtte
skje. Handlinger måtte til. Thom reiste ut i Sahara. I en
jævla 2cv. Det er sikkert min skyld. I alle fall at han dro
aleine ut... de sier han mista 20 kilo.
Nå begynner ettertida, «the sweet hereafter», the «letting
bygones be bygones-section». Nå er det en strek i livet mitt.
En blå strek. Det er som om tida frem til nå har sust unna.
Men det er snakk om år. Mine år. Og – det er ikke over, det
tar ikke slutt. Det dreier seg om evigheten. Resten av våre
dager. Det dreier seg om resten av mine dager. Men her,
akkurat her, er det en strek.
Sukker, reiser seg, strekker venstre arm bakover. Klør seg i høyre
knehase, lenge. Pause. Navlen vises så vidt. Begynner å gå over rommet.
Stopper ikke, ikke ennå, ikke på lenge, går, går. Stirrer på telefonen.
Går til hun begynner å snakke igjen. Men hun snakker ikke
så vi hører det.
Dagene er kalde. Men nettene virker varmere. Nettene er endelig
varmere.
Hvis noen hørte meg nå, hørte det jeg sier til meg sjøl i
23

dette rommet, ville de folde hendene sammen rundt tekoppen,
legge det ene beinet over det andre, se rett på meg og si:
ikke still så store spørsmål, Mie, ikke så store spørsmål. Ikke
nå.
Men det er ingen her. Er det vel?
Mange spørsmål små blir aldri ett stort. Ikke nå, Mie,
ikke nå. Nå skal jeg vente. Og ikke spørre et eneste spørsmål.
Ser ut av vinduet. Legger panna mot vinduet. Puster dogg på ruta.
Skriver utropstegn i. Snur seg. Ser rett mot oss og snakker fort, høyt
og tydelig.
Ler.
Barn spør seg frem, de sier hvorfor og hvordan og når.
Jeg var notorisk som liten, hang over Karianne, kvalte Kato,
klamret meg til pappa, lot alle setningene begynne med
hvorfor, hvordan, når, hva. Mamma kom jeg ikke nær, det
hadde Kato lært meg.
Pause.
Det var en stund de fleste faktisk svarte. Jeg kunne stole på
dem. Det var en tid da alle dørene i barndomshjemhuset var
åpne, en gang var det til og med sommer og jeg sprang ut og
inn og hadde det gøy. Kato snekra biler, fly, flybiler, bilfly.
Karianne sydde dukkeklær, og pappa begynte å bygge dukkestue
til oss i hagen. Jeg var ni og beundret pappa som
24

høvla bjelker og kitta vinduskarmer, mens mamma snakket
i telefonen og sugde sigaretter. Av og til hjalp jeg til med
dukkestua, retta ut spiker for eksempel, eller holdt tommestokken
klar. Han begynte i april, mens det ennå var gjørmete
og hestehovløst i hagen. Dukkestua stod ikke ferdig før
løvet var gult.
Pause. Kjøleskapet slår seg på i naborommet.
Men så ble det stille i barndomshuset. Dører og ører smalt
igjen, og det ble stille hjemme, veldig stille, musestille.
Men det brant lys i dukkestua. Tok du støvler på, sjokka
igjennom det våte høstløvet, og stilte deg på dukkestuetrammen
for å banke på, ville du få svar. Et tungt og innrøkt
grynt. Det var ikke Kato som grynta, det var ikke Karianne
som smugrøyka, det var ikke jeg som koste meg med kakao
og venninner. Det var pappa som satt der, med gardinene
for.
Oppgitt.
Og der ble han. Noen hadde dødd.
Går mot stereoanlegget og tenner lyset. Vi ser henne i sidelys mens
hun leser på platene som ligger i en stabel ved siden av platespilleren.
Hun løfter frem et cover. Plata raser ut i fire biter. Det er en Cureplate,
det kan se ut som The head on the door. Hun begynner å le og
sender bitene ut i rommet som om hun kaster flipper.
25

Så pappa ble et lys i et lite hus i hagen. Ingen slapp inn. Ingen
banka på. Pappa var et lys vi ikke kunne slokke. Det gjorde
han sjøl.
Setter seg på gulvet igjen, legger hodet inntil vinduskarmen. Ute har
ikke dagen blitt mørk. Det er seinsommer og vi er nærmere midnattssolas
rike enn dere tror. Hun er tynnkledd. Det er enormt, fantastisk
stille.
La sårene gro, ta tida til hjelp kommer de til å si til meg. Det
samme skal jeg si til dem. Men hukommelsen er ikke en hud.
Minnet har ikke blodlegemer som yrer til for å hindre infeksjon.
Opplevelser som disse danner ikke skorpe på knærne.
Jeg kan ikke stelle hukommelsen metodisk som et sår; med
Pyrisept og salve, eller pille rur. For de er ikke sår. Hukommelsen
er liv, godt gammeldags levd liv. Jeg har ikke tenkt å
gjøre kompromisser. Jeg skal være sår. Jeg skal ikke gro. Det
skal legge seg utapå, og utapå der igjen. Så får vi se da, til
slutt, hva det blir til. Slik har jeg alltid tenkt.
Men det har blitt vanskelig å bevege seg. Vanskelig å bevege
seg fremover – å gå bakover er et mareritt. Alt gnisser mot
hverandre, friksjonen gjør meg svett og forvirra, leddene
verker, huden flekker av mellom de svulmende lårene mine.
Det bare pakker seg på. Som om jeg var en av disse genetiske
skandalene, beregna for å tilfredsstille kapitalkreftene, uten
livskvalitet, jeg skal ikke parres på regulært vis, bare være en
impotent okse slaskende over et gjørmete frimerke av et
jorde, vente på slakteren, uten lyst på toreador eller kufitte.
26

Bare feites opp, vente. La det prakke seg på i lag etter lag. Til
og med hjernen min er modifisert, overfôra, overlessa, manipulert.
Nesten hele livet venter jeg på slakteren. Resten er en
aksept av at slakteren, jo han er ankommet, og jeg skal ikke
vente mer. Jeg ligger snart på tallerkenen din, på grillen, i
burgeren. Ketchup? Piffi? Jeg er Belgisk blå.
Jeg sier dere, jeg har mentalt vannhue. Jeg burde få lagt inn
dren. Jeg burde årelates. Noen burde sette klyster på meg.
Kanskje legger jeg inn dren.
Kanskje proppes det til.
Kanskje river jeg det ut.
Kanskje legger jeg det aldri inn.
Det er jeg som er Mie.
Hun roer seg ned. Synker sammen på gulvet, like ved radiatoren, legger
en pute under hodet og hviler seg litt. Det ser ut som hun sover.
Hun puster som om hun sov. Vi tror hun sover og skal til å reise oss
eller applaudere. Men vi rører oss ikke. Vi ser på henne, fascinert.
Ingen klapper, ingen rører seg, alle ser igjennom den fjerde veggen, i
samme retning; på henne. Venter på at hun skal si noe. Snart snakker
hun, det er vi sikre på. Kontrakten mellom oss og henne tilsier at
dette skal skje. Hun snakker snart. Det tar fem minutter. Da er hun
brått våken.
Hva beholder man fra den skjønne tida – tida man levde
som et barn? Hva varer lengst? Barndomshjemmet eller barnetroa?
Hva med voksentroa, hva med voksenhjemmet?
Hvor lenge varer det? Hva med å holde tro og hjem (eller
troa på hjemmet) til den alderen man er i der og da og ikke
27

tillegge barndommen snakk om tro og hjem? Er ikke sånne
ting for viktig, for grunnmursk, til å tilskrives den alltid forvrengte
barndommen?
Det verste jeg hører er mennesker som har beholdt sin barnetro.
Det er mennesker som ville grått om vi avslørte vår
barnetro, Kato, Mette, Karianne, Merete, meg, kanskje
pappa. Kanskje til og med mamma for alt jeg veit. Dette er
barndomshjem og barnetro for mennesker med stødig
mage, for voksne med god tid og ressurssterke omgivelser.
Men det er ikke til å komme unna at det er noe søtt over barnetro.
Dog ikke hos førtiåtte år gamle mennesker.
Til himmelen der er en gyllen bro.
Allerede da sang man om døden.
Målet må være å skape en verden som er lettere å forstå. Når
de har svevd forbi oss, fortellingene, står vi igjen med vår
egen velsigna tomhet, den beste tomheten av alle. Dersom
fortellinga ikke kan speiles, eller enda bedre, avbildes, er den
ikke verd noe. Ikke en skit.
Alt jeg kan se i dette speilet, er lett å forstå.
Mødre med nesa i skittentøyet, fedre som ikke kan stå oppreist,
du ser kopier av dem på gata og skjemmes, og skjemmes
av skammen igjen, og du har venner som fnyser av
skammen din og sier pissprat, klart det er en løsning her.
Men skam er lettvint. Du får noe du aldri har bedt om,
plutselig eier du rekkevis av nye menneskeerfaringer, bitre,
28

snåle, gode, ufattelige, retningsløse, hemmelige. Og de andre
sier at det kan jo ikke være sant, folk oppfører seg ikke
sånn! Plutselig eier du ikke dine egne, plutselig eier du ikke
ditt eget.
Neste gang jeg brenner av irritasjon skal jeg bli et bedre
menneske av det. Når faren min dør skal jeg vokse på det.
Neste gang jeg ikke har svar å spandere på utgråtte venner,
skal jeg piske meg sjøl til en løsning, en løsning uansett. Det
er det viktige, en løsning, ikke sant?
Det fins en logisk forklaring et eller anna sted, sier noen. Det
er bare å leite, det. Barndommen trenger et karosseri. Et
realt karosseri. Det er bare å leite, det. Skape sitt eget panser.
Det er solgangsbris ute. Hvorfor? Se ut, se sola splitte skyene
som en metafor på håp. Hvorfor? Vi mister venner, får nye,
gir penger i veldedighet, besøker bestemor, ønsker oss kattunger
og skilpadder. Imens kaster måka seg i vinden. Hvorfor
det?
Hun holder et kart over Nord-Afrika i hendene. Det er tegnet inn ei
reiserute på det, med rød tusj. En stripe blod som renner inn i
Sahara. Piler som peker sørover. Vi klarer nesten å se datoene noen
har kludret bortetter ruta. Hun kjører en matchbox-2cv langs linja.
Hun kommer halvveis.
Thom, denne gangen skal alt være nytt. Neste gang vi ser
hverandre skal jeg se en annen mann. Du er på vei hjem nå.
Når jeg speiler meg skal jeg registrere alle vinkler og valker.
29

Vi skal finne oss et nytt språk, du og jeg, det trengs. Og vi
skal hente inn vrakpanten på alt som har konturer.
Det er jeg som er Lisa Marie. Elvis’ ukjente datter. Født på
samme dag som henne. I frøken Presleys glasskule står det
noen merkverdige ekteskap å lese, men det veit vi ikke ennå.
Mødrene våre spiller de samme komediene, fedrene har
konsumert seg til døde, på en eller annen måte. Vi har ingenting
til felles utover det. Jeg snakker med henne av og til.
Hun har ikke så mye vettugt å komme med.
Jeg har noen dager bak meg. Jeg har mange foran. Jeg sitter i
disse åpne rommene, sitter i de tømte skapene, og mimrer
tilbake til en tid hvor man var underveis. Underveis i sin bliven.
Jeg dro ingensteds, jeg bare ble.
Likevel har jeg ikke blitt noe.
Det er jeg som er Lisa Marie.

– Han elsker meg.
Det er Mettes stemme. Jeg løfter hodet opp fra leksene.
Hun sitter med blanke øyne og fingrer med colaflaska.
– Bli med og ta en sig.
Jeg reiser meg fra biologien og følger etter.
Mette har begynt å gå på byen. Hun kommer inn uansett og
overalt. Det er hennes fremste talent for tida, alle andre evner
er lagt brakk for høsten. Mette Eng var særdeles kjønnsmoden
i en alder av elleve, hun har kastanjeskinnende hår,
grønne øyne, og er vakker, sjarmerende og lat.
Og: Mette er forelska.
Familien Eng bor i nabohuset, og Mette er yngste datter. Far
og mor drikker hver helg og holder seg greit ellers. Merete,
storesøstera, er forsvunnet, med andre ord fortapt. I stedet
for at faren skal klå på henne i helgene, drar Mette på byen.
Det er kanskje bedre at ukjente menn gjør det. Mette sier
hun er moden. På sett og vis er det sant, på andre sett og vis
31

slettes ikke. Av en eller annen grunn er dette eplekartet min
eneste venninne. Fordi vi ikke har noen andre venner, eller
fordi vi utfyller hverandre. Kanskje. Til sammen utgjør vi ei
hel jente.
Men jeg gjelds ikke i disse dagene. Nå har Mette Bernt-
Ole. Bernt er «en del eldre», som hun sier. Kjekk, spandabel,
alt det der. Mette ligner sin fortapte storesøster på en prikk
og har altså en legitimasjon som viser at hun er tjueen og
ikke femten år. Seksten i desember. Derfor kan hun gå på
steder som Firefly. For å treffe menn som Bernt. De møttes,
hun ble med ham hjem. Hun blei der hele helga.
Det er jeg som har teorikunnskapene. Mette aner ingenting.
Jeg følger med i timene og leser aviser, hun er den modne.
Jeg skulle ønske det ikke var meg som måtte fortelle henne
hva en orgasme er, hvor klitorisen ligger, hva eggløsning er.
– Så han elsker deg?
–Ja.
– Så enkelt?
– Så enkelt. Deilig! Mette legger skjerfet en ekstra omgang
rundt halsen. Vi lener oss til den gule mursteinsveggen.
Eikedøra smeller tungt i for hver elev som forlater skolen.
Alle strener med energiske dongeribuksebein derfra og ditover.
Våre viktigste år tilbringer vi i dette muggslottet av en
skole. Og Bernt elsker Mette.
– Han kommer og henter meg nå.
– Hva med naturfagprøven?
– Kan ikke du bare si at jeg blei sjuk. Mensen eller noe.
Som vanlig. Jeg kan ikke si hun hadde mensen, det sa jeg
32

forrige uke. Jeg ser bare dumt på læreren når han spør etter
henne. Han er i ferd med å gi opp, etter bare en måned. Tenk
om foreldrene våre ga opp etter en måneds prøvetid som
spedbarn? Ungen griner for mye og liker ikke høy musikk.
Barnet mitt er en byrde... dessuten dreit hun ut dåpskjolen,
og utviser generelt dårlig orden. Lærerne veit kanskje mer
om oss enn mamma+pappa gjør, men mamma+pappa kan
ikke stryke, dumpe oss, sende oss til rådgiveren eller himle
med øynene som alle lærerne i muggslottet gjør over Mette.
Fire uker og noen dager har vi gått første skoletrinn på videregående.
Det var rart å ta bussen inn til byen og begynne på
skole der nede i de grå gatene, blant alkiser, tilbudsvarer,
damer med bæreposer og småbarnsmødre med hyleunger.
For ett år siden var det så vidt vi fikk lov til å dra ned aleine.
Nå bærer vi bussruter i lomma hele tiden (Eller enda bedre:
vi lærer oss ruta utenat). Og verden handler om busspenger,
passasjerseter, lukta av våt ull og for mye parfyme, timing
og tidsbruk, og det ustoppelige oppmøtet av gamle damer
med stygge vesker. Damer som stirrer på deg fordi du skulle
gitt plassen din til henne, sjøl om det er ledige plasser lenger
frem. Et nytt liv: busslivet. Plagsomt befriende. Sannheten
om yrkeslivet, om arbeidstagere, om det uunngåelige voksenlivet
blir avslørt på 07:41-avgangen fra Trondhauglias
forblåste og stakkarslige busstopp.
Den dagen vi begynte på skole i byen, grov Mette seg inn i
kottet hvor storesøsteras saker og ting lå lagret, for å lure
frem en bag Merete hadde hatt en gang, som Mette syns ville
33

være fantastisk til gymtøy. Innerst i skapet ventet veska, og i
den lå saker og ting gjenglemt. Mellom saker som rosa øyeskygge,
blå maskara, lipglosser med tropesmak, plastsmykker,
og enkeltøredobber fant Mette søsteras legitimasjon.
Likheten var helt vanvittig, den var grensesprengende, nesten
sjokkerende. Vi stod på bussholdeplassen sammen, vi
venta på 07:41, Mette hadde bagen hengende galant over
skuldra, og vi stirret på legitimasjonen. Ubeskrivelig: det
samme kastanjeskimrende håret, akkurat passe uregjerlig,
akkurat passe dramatisk, prikklike grønne øyne, identiske
munner som alltid smiler røde og kysseferdige.
Mette var plutselig 21.
Fra den dagen begynte Mette å gå på byen. Aleine. Hun
gjorde det nesten hver dag, garantert i helgene, alle onsdagene,
og sikkert søndagene òg. Hun fortalte meg om det
etter den første gangen, hemmelighetsfull, smilende, stolt.
Så gikk det ei uke og hun... hvordan skal jeg si det... slutta
å si hva hun gjorde, og skulle aldri ta bussen hjem med meg.
På 07:41-avgangen var hun trøtt og pløsete i ansiktet, på
skolen halvsov hun hele dagen. Snart traff jeg henne ikke på
bussholdeplassen om morgenen heller. Og plutselig var hun
ikke spesielt mye på skolen.
– Holder Mette på å skli ut...? spurte klasseforstanderen
meg.
– Skli ut? Nei, Mette sklir ikke ut. Andre jenter sklir ut,
men ikke hun, vel. Med de gode karakterene fra niende,
og... nei, skli ut, vil ikke kalle det det.
34

Jeg veit ikke hvor hun får pengene fra. Hun har aldri villet
ha meg med, jeg har aldri villet være med. Guttene i tredje
gym er på nikk med henne. Det har bare gått fire uker. Godt
gjort, Mette.
– Mette har blitt så harry, sier Vemund, vår felles venn fra
niende. Sånn plutselig...? Vi treffer ikke Vemund så ofte nå,
det er en ny æra, vi går på forskjellig skole. Han kjører sørover
med faren sin mens vi tar buss vestover. Vemund skal
satse på løping, og valgte idrettsgym. Han er ikke blitt
harry, nei, Vemund er blitt kjernesunn. Vi var kjærester en
høst. Det var en fin høst i åttende klasse, men det er helt
klart to år siden. Jeg sier at Mette ikke er så harry.
– Jeg hørte at hun hadde blitt pult av Frode Ryen.
– Gjør det henne så harry, da, spør jeg.
– Og av Ragnar Flo, og William!
– Har ikke du en bror som er like ivrig?
– Hun har sikkert blitt pult av ham òg.
Og av faren sin, tenker jeg, men sier ingenting. Jeg ber
Vemund ta seg en joggetur og komme tilbake når han er tre
år eldre. Frode Ryen, Ragnar Flo og William og kanskje broren
til Vemund, alle gutter med bil og vel så det, og nå altså
denne Bernt. Mette har gått oppover i gradene, aldersmessig
sett. Bernt-Ole Tuve; latterlig navn på en latterlig fyr. Latterlig
er for lett, jeg veit ikke hvilke ord som kan skildre fyren.
Jeg visste det ikke da, veit det ikke nå. Patetisk, ekkel, tragisk,
idiot, nei, finner ikke ord for den mannen. Av en eller
annen grunn satte han seriøst fyr i blikket på Mette. Bernt
elsker henne nemlig og det over alt på jord. Mette vil vel
35

elske hvem det skulle være etter et liv hos Engs. De går på
Firefly sammen, han kjører henne steder, hun treffer vennene
hans, hun sminker seg mer, kler seg mindre. Hun virker
lykkelig. Hun ler og flirer når jeg treffer henne de gangene
vi later som at hun skal tilbake til skolen og jeg gir henne
lekser og beskjeder fra læreren.
Og det brenner heit, skikkelig lykke i Mettes øyne den dagen
hun skal introdusere meg for ham. Det er fire uker og tre dager
siden han begynte å elske henne. Vi står utenfor en kafé
og kikker inn. Jeg skal gjette hvem han er. Alt hun har sagt
er at han sitter aleine ved et bord. Mette er stolt, spent. Jeg
gjetter på en rastløs fyr i tjueårene, som bladdrer i ei avis.
Han er tynn, skinnjakke, tegneblokk ved siden av seg. Nei.
Hva med han som sitter i baren med en øl? Nei. Da er det
bare en enslig mann igjen i lokalet. Jeg nekter å tro det. Han
er førtifem. Minst. Sitter og røyker. Litt tynn i håret, svart
skjorte, svart dressjakkeaktig jakke, jeans. Bleik. Litt mage,
jeg syns rett og slett han er stygg. Mette løper inn før meg,
holder ham for øynene og ler høyt. Jeg setter fra meg ranselen
og følger etter.
Etterpå vil hun ikke snakke med meg. Derfor kommer
hun ikke på skolen. Hun er ikke hjemme heller. Jeg sa det
visst som det var. Det skal man tydeligvis ikke. Det er noe
som mangler hos meg. Jeg skjønner tydeligvis ikke sånt.
Mette sier jeg ikke forstår kjærlighet. At jeg ikke kan unne
noen lykke. At jeg er avstumpa. Dessuten bør jeg, av alle,
vite hvor håpløst det er hjemme. En drita full Eng er ikke
36

noe å omgi seg med, når man har nok med å være seg sjøl;
være Mette Eng. For ikke å snakke om mora hennes. Den
vinglete, blinde mora... Mette sier jeg ikke unner henne
noe. Jeg unner Mette flammer i blikket og alt det hun kaller
forelskelsens fantastiske fyrverkeri. Men ikke Bernt. Ikke
enda en kåting.