You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Lise Gundersen<br />
<strong>Datter</strong> <strong>av</strong> <strong>Elvis</strong><br />
roman
© J.W.<strong>Cappelen</strong>s Forlag a·s, Oslo<br />
Omslagsdesign: Pål Bøyesen<br />
Satt med 10,6/13 pkt. Sabon <strong>av</strong> Heien AS<br />
Trykt og bundet hos AIT Gjøvik, 2004<br />
Fotnoter side 63-64-67-68-156-171: Tor Ulven: Mellomspill, XXVI.<br />
Hentet fra Prosa i samling, Gyldendal 2001<br />
Sangtekst side 153/154: «You g<strong>av</strong>e me a Mountain»<br />
Tekst og musikk: Marty Robbins<br />
Copyright © Unichappell Music Inc, Co/<strong>Elvis</strong> Presley Music Inc,<br />
Co/Moj<strong>av</strong>e Music Inc/ Hill & Range Songs Inc<br />
Trykt med tillatelse <strong>av</strong> Warner/Chappell Music Scandin<strong>av</strong>ia AB/<br />
Notfabriken Music Publishing AB.<br />
ISBN 82-02-23926-5<br />
www.cappelen.no<br />
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven<br />
eller <strong>av</strong>taler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for<br />
rettighetsh<strong>av</strong>ere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller <strong>av</strong>taler<br />
kan medføre erstatningsansvar og inndragning,<br />
og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til Herman
Hun smiler til oss, trekker pusten og setter i gang:<br />
– Det trenger ikke være så vanskelig, det er ikke så mye<br />
jobb, slettes ikke! Vi må bare samarbeide og glede oss over<br />
resultatene. Ikke sant, Frans? Frans? Huff... men dere ungene<br />
liker dette, ikke sant? Se på skissene jeg har lagd, det<br />
kan bli ganske stilig! Vi må jo bruke denne sjansen, det er<br />
sommer, og pengene etter farmor er på vei inn. Kato og Mie<br />
får dette som sommerjobb, for nå skal vi pusse opp huset<br />
sammen. Alle bidrar. Det er et fint prosjekt for familien. Jeg<br />
skal ta tvillingene ut <strong>av</strong> barnehagen så de kan være sammen<br />
med oss i hele sommer. Se på de triste gamle møblene som<br />
alltid har stått her, tenk hvis vi hadde lutet ned dette skapet,<br />
for eksempel! Jeg tror vi skal starte med rommene i andre<br />
etasje først, jeg, så kan Mie og Kato veksle på å sove i kjellerstua.<br />
Etterpå tar vi kjellerstua, der hadde jeg tenkt at ungdommen<br />
kan boltre seg litt, hva sier du, Frans? Eller forresten,<br />
skal vi ta kjellerstua først? Man kan kanskje ikke sove<br />
der nede sånn som det er nå? Vi tar kjellerstua først, og rommene<br />
i andre etasje etterpå. Se på disse bildene... tror dere<br />
ikke at denne stilen vil fungere? Jeg tror det, det blir flott, og<br />
7
Kato, du kan jo sage og alt, og pappa hjelper deg, så kler vi<br />
veggene med panel, men vi må slipe ned alle gulvene først.<br />
Liker du rosa, Mie? Du liker vel rosa? Jenter i din alder liker<br />
rosa. Kom igjen, hjelp meg nå, så begynner vi å tømme rommet<br />
ditt så vi får plass til overraskelsen... er du ikke spent?<br />
Den kommer i morgen, vi får oss alle en real overraskelse i<br />
morgen... når presangene kommer. Tenk, ingen har malt<br />
en vegg her siden dere var bitte små, og disse møblene...<br />
Nei, vi må få inn noe mer moderne. Frans, jeg tenkte at soverommet<br />
vårt skulle... Frans? Ikke gå nå... skal du ta en<br />
røyk? Jammen, kan det ikke vente da... kan du ikke røyke<br />
her...? Frans...! Jaja, unger, det blir vel bare dere to og<br />
meg. Som vanlig. Men jeg veit pappa kommer til å bli glad<br />
når vi er ferdige. Han sier at det er så trist her inne, for<br />
mange minner, for mørkt. Det er tross alt pappas barndomshjem.<br />
Nå skal vi lage et trivelig og moderne hjem sammen.<br />
Jeg syns vi skal tømme rommet ditt først, Mie. Kom igjen!<br />
Hva sier du? Nei, nei, nei... dette har jeg planlagt ordentlig,<br />
så hør nå: vi tar rommet ditt først, og du sover hos broren<br />
din mens vi gjør det ferdig!<br />
Jeg ruller Chaplin-plakaten sammen. Jeg ruller en fillete<br />
Tolouse-Lautrec-plakat sammen, slår strikk rundt, men ombestemmer<br />
meg. Jeg krøller Lautrec sammen og slenger ham<br />
på gulvet. Jeg trekker tegnestiftene ut fra veggen, og passfotoene<br />
ramler ned bak senga. Jeg leser på veggene.<br />
Jeg flytta inn her for tre år siden. Jeg var tolv, og syns det<br />
var ensomt å sove aleine. Ingen Kato-nesten-i-søvne-snakking,<br />
så jeg brukte våkenettene til å kludre på de blomstren-<br />
8
de veggene. Langs kronbladene, mellom stilker, gjemt inni<br />
grifler og falsk klorofyll vokste ord og småtegninger, først<br />
inntegnet med blyant og etter hvert som jeg ble tøffere, med<br />
syltynn sprittusj. En tre år lang samtale med blomster er<br />
over. Jeg leser dem for siste gang.<br />
«As slow as she can fly...»<br />
«Vi vil ikke ha en større del <strong>av</strong> kaka, vi vil ha hele det fordømte<br />
bakeriet...»<br />
«I wanna be free...»<br />
Jeg hekter ned gamle familiebilder i tunge rammer. Familiefolk<br />
jeg ikke aner hvem er, det er bare bilder som alltid<br />
har vært i huset, bilder jeg burde tatt ned for lenge siden.<br />
Tørker litt støv <strong>av</strong> de slitne lakkrammene. Stive, svarthvite<br />
ansikter stirrer på meg fra dypet <strong>av</strong> bananeska. Jeg liker dem<br />
ikke lenger. Setter dem på loftet der jeg fant dem.<br />
Mamma har rett i at rommet trenger en oppkvikker, men<br />
skal jeg male over alle disse stemmene? Vi snakker om flere<br />
år med småkludring, sitering, egendiktning, og sjøl om jeg<br />
bare er femten år, begynner det å bli et lite livsløp. Men jeg<br />
veit hva som kommer til å skje. Jeg føyer meg, det er best<br />
slik. Så blir det stille, både på veggene og fra henne.<br />
– Du Kato?<br />
– Hm...<br />
– Sov du?<br />
– Ja.<br />
– Ok. Unnskyld.<br />
– Hva er det da?<br />
9
– Det er litt koselig å dele rom.<br />
– Du snorker.<br />
– Det gjør jeg ikke.<br />
– Det gjør du. Men ærlig talt, Mie, vi delte jo rom i ti år.<br />
– Ja og det er koselig. Det er fint å ligge på samme rom.<br />
– Huffff.<br />
– Natta, brorsan.<br />
– Natta.<br />
Mamma er ivrig, litt for ivrig kanskje, spesielt tidlig på morgenen.<br />
Det er umulig å unngå den skarpe stemmen hennes,<br />
den eter seg inn i hjernebarken og blir:<br />
– Det er klart du skal ha denne fargen! Jeg har kjøpt inn<br />
disse seks fargene og det er dem vi skal bruke i hele andre<br />
etasje! Er det så rart at jeg vil ha det litt gjennomført? Hva er<br />
det du sier? Svart? Du kan da ikke ha svarte vegger, er du<br />
rabiat, jente? Det er da for faen ingen normale mennesker<br />
som har det! Rosa vegger, dette vegg-til-vegg-teppet og hvite<br />
vinduskarmer. Går du med på det skal du få sjakkrutete gardiner.<br />
Og vi skal kjøpe et nytt sengeteppe, jeg har sett et som<br />
jeg er sikker på at du liker. Men da slutter du med denne<br />
sytinga. Vi gjør det jo for deg! Hva er det du sier? Nei da, du<br />
venner deg til det. Det er jo moderne! Se på dette rommet! Vi<br />
må gjøre noe her nå. Ikke hør på pappa, han bare klager.<br />
Vannseng er veldig behagelig. Slutt og mas. Jeg kan ikke levere<br />
den tilbake heller.<br />
Sakte forsvinner blomstene bak en stadig jevnere rosa overflate.<br />
Pappa står i døråpninga og smiler mens han ser det<br />
10
første strøket bli påført. Et melankolsk smil uten ord. Jeg<br />
sier ingenting, ingen <strong>av</strong> oss ville blitt hørt heller, Katos radio<br />
står på full. Jeg hører ham synge på rommet sitt, et surt rytmeløst<br />
skrål.<br />
Jeg ruller og sletter ut metervis <strong>av</strong> optimistiske blomster,<br />
og rommet endres sakte fra å ligne et forkludret, gammelt<br />
syrom til å bli blendende rosa. Snart går pappa over gangen<br />
og begynner å smile melankolsk over fargevalget på det sørvendte<br />
soverommet. Der inne skal det bli lyst lilla, barnevennlig,<br />
tvillingvennlig.<br />
Mamma ruller frenetisk over den buklete tapeten og snakker<br />
til alle, men ingen hører. Den gode gamle Formel1-tapeten<br />
er gått ut på dato. Den ene bilen etter den andre gir tapt<br />
for mammas lilla rulle. Pappas gamle gutterom er i ferd med<br />
å forsvinne for godt.<br />
Og mamma sukker <strong>av</strong> lykke:<br />
– Er det ikke deilig, Frans? Fjerne dette gamle, dette<br />
gneldrete utbrukte, ekle, triste, slette det ut og bytte det med<br />
noe nytt? Begynne på nytt? Bruke disse arvepengene til å bli<br />
litt nye? Det er så fantastisk deilig å ha disse pengene, og virkelig<br />
kunne renovere huset. Jeg gleder meg sånn til å be jentene<br />
i klubben, be Sølvi, Martin og Evelyn, vise dem hvor<br />
spennende og moderne det blir. Og så syns jeg virkelig det er<br />
fint for ungene å få noe nytt. Tenåringsvennlig boltreplass i<br />
kjelleren... jo vi skal ta kjelleren også. Nei, nå slutter du.<br />
Klart vi skal det. Det er jo bare masse tomme hyller og...<br />
rester. Huff... kan ikke du gå ned til tvillingene... de gråter.<br />
11
Kato og jeg innretter oss på flatsenger i kjelleren mens rommene<br />
våre blir tømt klargjort og malt. Kato har gitt etter og<br />
malt rommet. Han lurte mamma og grunnet veggene hvite.<br />
Lyseblått ville virke jevnere med hvit grunning, sa han overbevisende<br />
og hun godtok det. Etterpå klarte han å forhandle<br />
seg til en annen vinduskarmfarge enn hun hadde planlagt.<br />
Og om en stund, når veggene er ferdigmalte og gulvteppene<br />
på plass skal de nye sengene fylles med vann og vi vil<br />
sove himmelsk søvn i hver vår vannseng. Mamma tenker<br />
fremover og har kjøpt dobbeltsenger. Jeg har fått himmelseng,<br />
og absolutt forbud mot å male den. Nysengene står<br />
umonterte i kjelleren sammen med gamlesengene. Det lukter<br />
ny furu og gammel mugg, men vi sover godt i kjelleren, vi<br />
slukner som to utlekte unger hver kveld.<br />
Når andre etasje er ferdig skal vi skape fluoriserende og<br />
hypermoderne boltreareal for tenåringer og tvillinger her i<br />
kjelleren. Vi har fått en form for frie hender, gitt at vi holder<br />
oss til en artikkel mamma har sett i Bonytt. I kjelleren skal<br />
hennes visjon <strong>av</strong> boltreplass for ungdommer realiseres <strong>av</strong><br />
oss.<br />
Kato jobber konsentrert og protesterer sjelden, men det er<br />
noe innfult over minen hans. Det murrer bak storebrors<br />
pannebrask. Mamma betaler oss femti kroner i timen for<br />
jobben. Det er midt i juni og hele sommeren ligger foran oss.<br />
Enn så lenge er alle brukbart diplomatiske, men jeg merker<br />
en viss slitasje. Pappa smiler melankolske smil og er for det<br />
meste enig. Kato nikker stumt og jobber. Hvis han har en<br />
12
innvending er den velbegrunnet. Han har fjerna all tapet i<br />
gangen og strippet trappene for maling. Han har lutet ned<br />
kommodene våre, lakkert vinduskarmer og lagt vegg-tilvegg-tepper.<br />
Kato jobber stille og fokusert, innbitt. Og han<br />
har radioen på hele tiden. Mamma er imponert over innsatsen<br />
hans, virkelig imponert.<br />
Jeg er ikke motivert, men utsiktene til noen kroner i lomma<br />
holder meg rimelig tent. Jeg malte veggene på rommet mitt i<br />
tildelt rosa, og så straks at mammas fargevalg var et bomskudd.<br />
Det er en kald farge. Jeg har tross alt et nordvendt<br />
soverom og burde ha varmere toner her inne. Dette er en<br />
skarp rosa med dragning mot lilla. Det ser trist ut. Kato og<br />
jeg limer 12 kvm korthåret og lysegrått vegg-til-vegg-teppe<br />
over tregulvet og alt blir kaldsjatterte flater.<br />
Mamma har handlet inn veggpryd til meg. Ungdomsplakater.<br />
Wham? Tears for Fears? Hvorfor kunne hun ikke<br />
spurt hva jeg ville ha? Jeg henger dem ikke opp. Rommet får<br />
være tomvegget til jeg finner ut hva jeg vil ha her.<br />
Kato og jeg skrur den nye himmelvannsenga mi sammen<br />
og begynner å fylle den med vann. Jeg støvsuger, tørker over<br />
karmer og vindu og setter meg på teppet i det nye, nakne<br />
rommet for å suge inn den nye stemningen.<br />
Den første natta i vannseng kjennes myk og annerledes,<br />
varm og... annerledes. Mamma ble så lykkelig da hun så<br />
rommet. Hun hadde sydd gardiner til himmelsenga, som en<br />
overraskelse og kjøpt sengeteppe. Hun hadde hatt lyst til å<br />
være grei. Jeg fortjente belønning siden rommet mitt var det<br />
13
første som ble ferdig. Jeg fikk sjakkrutete gardiner og et blytungt,<br />
quiltet sengeteppe i rosa og grått. Sengeteppet var<br />
ikke helt meg, men det var håndlaget, dyrt og fryktelig spesielt.<br />
Det syns i alle fall mamma. Det var også mykt og annerledes.<br />
Det var som om fremtida mi var ment å skulle være<br />
myk og annerledes, ikke kantete og velkjent. Jeg fikk et skrivebord<br />
som stod til senga, settekasse og ny oppslagst<strong>av</strong>le.<br />
Jeg har det perfekte tenåringsrommet.<br />
– Jeg er svimmel.<br />
– Du ser jævlig ut, Kato. Er du sjuk?<br />
– Jeg tror det er malinga.<br />
– Luft ut, da.<br />
– Jeg legger meg nedpå på rommet ditt, kan jeg det?<br />
– Hvorfor får jeg ikke se rommet ditt?<br />
– Når jeg er ferdig.<br />
– Hvor vanskelig er det å male fire vegger i lyseblått?<br />
Hvorfor ler du?<br />
– Ikke mye lyseblått.<br />
– Mamma kommer til å drepe deg.<br />
– Ja, faktisk. Couldn’t care less.<br />
I motsetning til føyelige meg tar Kato penselen fatt og dekorerer<br />
slik han vil ha det. Han vil ha maksimalt bråk med<br />
mamma. Han utsatte rommet sitt i to uker, ivrig opptatt<br />
med andre oppg<strong>av</strong>er: kjellertrappa, møbelsammenskruing<br />
og hjelping <strong>av</strong> meg. Men det øyeblikket mamma og tvillingene<br />
tok seg en velfortjent uke på Sørlandet bar Kato hjem<br />
fire poser med diverse maling og pensler. Han låste seg inn<br />
14
på rommet og lot seg beruse <strong>av</strong> oljemaling, terpentin og<br />
radio i fem dager i strekk. Nå er broren min grønn i ansiktet<br />
og svimmel <strong>av</strong> glede.<br />
– Kan du hjelpe meg?<br />
– Hvorfor skal du ha ned døra?<br />
– Vent og se. Tror det blir kult.<br />
– Skal ikke alle dørene være likedanne?<br />
– Det kommer an på øyet som ser.<br />
– Ikke sett i gang med mamma nå... vær så snill.<br />
– Skjerp deg, Mie. Hjelp meg ned trappa.<br />
– Hvor skal du?<br />
– Ut på gårdsplassen.<br />
– Den veier et tonn.<br />
– Kom igjen.<br />
På gårdsplassen smører Kato døra inn med lim og setter i<br />
gang med å klistre opp en mosaikk <strong>av</strong> knust glass og speil.<br />
På vei opp til andre etasje igjen hører jeg pappas stemme<br />
inne på Katos rom. Han mumler for seg sjøl. Jeg tusler opp<br />
den nylakkerte trappa, og kjenner med hånda hvordan gelenderet<br />
sklir lett og galant forbi. Alt virker støvløst, glatt og<br />
tydelig og nytt. Det var ingen tvil om at huset trengte en<br />
opp-shining. Trappeoppgangen ble ganske grei, i alle fall lys<br />
og lekker, sjøl om ingen i familien Kolm liker pastellgrønt.<br />
Unntatt mamma. Som bare liker det andre liker. Som vanlig<br />
er pastellen i skarpeste laget. Hun har et slags filter foran<br />
øynene når hun velger farger. Og når hun har valgt er det<br />
ikke mulig å snu, for hun er driftig og handler inn i tiliters<br />
spann etter å ha prutet og planlagt. Alt var klart da den store<br />
15
pakken «Familien Kolm pusser opp på dugnad sommeren<br />
1984» ble presentert for oss som presang.<br />
Pappa mumler inne hos Kato. Jeg går inn.<br />
Det skulle være lysblå vegger med grått gulv og pastellturkise<br />
karmer. Ungdommelig, sprekt og gutteaktig, sa<br />
mamma det ville bli. Det skulle komme en fin vannseng <strong>av</strong><br />
lakkert furu og matchende skap og skrivepult. Det skulle sys<br />
og henges opp gardiner med raffe, røde tverrgående striper<br />
og monteres rullegardin i hvitt. Her har mamma sett for seg<br />
plakater med seilbåter og innrammede bilder fra ferier. Her<br />
står pappa og stirrer storøyd.<br />
– Han er rå.<br />
– Herregud.<br />
– Wow. Se på dette. Det er fantastisk.<br />
– Mamma kommer til å bli rasende.<br />
– Se her... se på dette.<br />
– Men...<br />
– Ikke se så redd ut. Broren din er esla til noe stort, Mie.<br />
Vestveggen er malt om til et verdenskart hvor Kato har<br />
latt sine politiske sympatier herje over kloden i rødt, svart<br />
og hvitt. Det er i kjent Kato-stil utført med flid, det er nøyaktig<br />
og tydelig og korrekt uten å være sterilt. Norge kneiser<br />
med en mur mot øst og ubåter i h<strong>av</strong>et. Sovjet marsjerer mot<br />
vest, Tyskland ligger og ulmer sør for oss med forvitrede<br />
nazikors og piggtrådgjerder. Det flyter anarkister i vannet<br />
utenfor Storbritannia og små biafrabarn ligger strødd over<br />
Sahara. Pappa humrer litt over verdenskartet. Vinduet er<br />
omkranset <strong>av</strong> piggtråd og roser og vinduskarmene er småprikkete,<br />
nei vent, når du ser etter er det bittebittesmå A’er<br />
16
med en ring rundt og peacemerker, så små at du må inntil<br />
for å se. En ung gutt, til forveksling lik Kato veiver et digert<br />
banner til venstre for vinduet: «Fighting for peace is like fucking<br />
for virginity.» Og til høyre; minst fire hundre barn med<br />
sult og nød i blikket, stirrende mot oss. Og skyene er sorte<br />
og formet til et stort «WHY...?» Rosene brenner på kortveggen,<br />
og små søte kattunger løper over tornene. Og så<br />
Jesus. Smilende mildt imot oss på østveggen, mot en soloppgangsgul<br />
bakgrunn, det reneste steinerskolemaleri. Bortsett<br />
fra at Jesus har djeveløyne. Taket er stjernemalt, gull på<br />
blått. Jeg kjenner det knyter seg til i magen min. Hardt, hardere.<br />
Pappa har øyne som tindrer <strong>av</strong>... jeg veit ikke. Han er<br />
helt over seg. Hun kommer hjem i dag. Magen min er en<br />
murvegg.<br />
– Ja, men det er bare å låse døra. Kom igjen, hun kommer<br />
aldri til å finne det ut. Dere trenger ikke si noe. Jeg låser<br />
døra. Gutter på min alder gjør sånt.<br />
– Kato...<br />
– Jeg er stor gutt. Tenk at pappa likte det!? Trodde ikke<br />
han brydde seg om noen ting mer.<br />
– Er det derfor du gjorde det?<br />
– Æsj... jeg bare gjorde det. Kom, bli med og se på døra.<br />
Den må tørke litt til. Jeg bare gjør sånne ting, jeg. Trenger<br />
ikke bety så mye, jeg vil bare, ja, gjøre det.<br />
Så er mamma endelig hjemme. Hun slenger bagene i gulvet<br />
og ser på oss med et <strong>av</strong>slappet, energisk og sommerlig smil:<br />
– Hei, så deilig å se dere alle sammen, har dere s<strong>av</strong>net<br />
17
meg? Kan tro det var lang kø innover, og begge tvillingene<br />
kasta opp etter noen mil, huff, jeg er helt utslitt nå. Men så<br />
deilig pizza det lukter? Kan ikke dere ta tvillingene så får jeg<br />
satt meg nedpå litt. Hva sier du... har du lagd pizza, Mie?<br />
Hvorfor det? Har aldri sett deg lage noe anna enn popkorn,<br />
jeg, hehehe. Jada, den er sikkert god, men nå er jeg spent på<br />
å høre... er rommet til Kato ferdig? Har dere begynt med<br />
kjelleren? Jeg har satt penger inn på kontoene deres, ja jeg<br />
gjorde det i dag på vei hit. Mie, du fikk alt nå, Kato får resten<br />
når rommet er ferdig. Å? Er det ferdig? Få se! Jeg er så<br />
spent.<br />
Det var ikke vår tur til å begr<strong>av</strong>e tærne i stranda på Sørlandet<br />
denne sommeren. Det var ikke vi som skulle nattbade fra<br />
stupebrettene, grille kyllinglår eller forspise oss på is denne<br />
sommeren. Det var Gunnar og Gørils tur. Våre nye småsøsken.<br />
Det begynner å bli mange <strong>av</strong> oss, men mamma har tid<br />
til oss alle, sier hun.<br />
Et sett eneggede ettåringer sitter i hver sin stol og slenger<br />
kveldsmaten på meg mens pappa raker i hagen. Oppe sitter<br />
Kato innelåst på rommet sitt og hører på plater. Han har<br />
lagt en madrass på gulvet, satt opp hyllene, hengt ei lampe<br />
på veggen og sier han er ferdig møblert.<br />
Sjøl om jeg er femten år veit jeg hva som skjer. Alle hendelsene<br />
er kjent, fortalt, ant allerede, lenge før. Det ligger i kortene.<br />
Jeg skjønner ikke hvorfor Kato må provosere henne<br />
sånn. Hun tåler det ikke. Men likevel: Kato må.<br />
18
Mamma prøver seg med smisk, med lovnad om mer penger,<br />
hun tar på seg den strenge stemmen, går tilbake til smisking<br />
igjen, men døra går ikke opp. Og Kato kommer seg ikke ut.<br />
Han er fange i sin egen geniale idé. Og mamma er fange i sin<br />
besatthet <strong>av</strong> å få inspisere det nymalte rommet, se det slik<br />
hun hadde tenkt det. De har holdt på en time allerede, og jeg<br />
hører hun begynner å miste tålmodigheten.<br />
Men mamma er smartest. Hun lirker inn en nøkkel fra<br />
utsida og presser ut hans. Så vrir hun rundt, lynraskt, og<br />
døra er åpen. Det blir stille. Men så er det ikke stille mer.<br />
Først tenker jeg på tvillingene, men de hører ikke etter.<br />
Kanskje de allerede er blitt vant til denne typen bråk. Så tenker<br />
jeg på småplaster. Og kanskje trenger vi isposer, vi har i<br />
alle fall erteposer i fryseren. Etter hvert må jeg begynne å<br />
tenke på Pyrisept og kanskje noen ruller gasbind. Bacimysin<br />
har vi, skikkelig bandasjeteip har vi. Støttebandasje og hekter<br />
til støttebandasjen. Et fatle, kanskje, eller, det klarer seg<br />
vel med støttebandasje. Smertestillende medisiner <strong>av</strong> forskjellig<br />
slag finner jeg, og muskelsalve kan kanskje hjelpe på<br />
noe. Men hva gjør jeg med utslåtte tenner? Brukne ribben?<br />
Hovne neser? Blåøye? Hva gjør jeg med en hikstegråt som er<br />
så skuffa og redd at den holder på å stjele all pust fra storebroren<br />
min?<br />
Han kommer ned trappa i flere biter. Jeg har allerede holdt<br />
tvillingene så hardt på fanget at de gråter. Kato skrangler<br />
ned trappa mens han hiver etter pusten, og jeg ser skyggen<br />
<strong>av</strong> mamma der oppe, uten ord. Er hun virkelig så sterk?<br />
Kato går bare rett ut <strong>av</strong> huset, hvor han snart, blir det meg<br />
19
seinere fortalt, segner sammen utenfor huset til venninna mi,<br />
Mette, og Mette finner ham og mora hennes ringer sykehuset<br />
som henter det de tror er en punke-jypling som har fått<br />
juling <strong>av</strong> nazibølingen på Toftenak Ungdomsskole.
Det er jeg som er Lisa Marie. Jeg er oppkalt etter <strong>Elvis</strong> Presleys<br />
datter. Vi er ikke tvillinger, vi deler bare øyeblikk. Vi er<br />
født i samme minutt, dag, måned, år. Et mirakel <strong>av</strong> sammentreff,<br />
skal dere høre, siden faren min og <strong>Elvis</strong> er like<br />
gamle. De er også født samme dag, pappa noen timer seinere<br />
enn <strong>Elvis</strong> Aron. Pappa har alltid følt Presley-synkroniseringa<br />
brennsterkt. Det gjør ikke hans datter. Det gjør neppe dattera<br />
til <strong>Elvis</strong>. Min n<strong>av</strong>nesøster og jeg har ikke kontakt. Men<br />
jeg tror faren min hadde kontakt med <strong>Elvis</strong>.<br />
Dessuten kaller de meg Mie. Mie er et tynt n<strong>av</strong>n, et smalt og<br />
unnselig n<strong>av</strong>n, Lisa Marie har Las Vegas over seg. Du skjønner<br />
vel hva jeg mener med Las Vegas? Lisa Marie ligger og<br />
pirrer ute i den amerikanske ørkenen, og når du når henne<br />
velter hun seg over deg med karatsvakt gull og parfymert<br />
storhet. Mie smyger seg vekk, med bly til hender og hennes<br />
sjel er som kryssfiner. Hun lukter flatt og pirrer ingen. Meg.<br />
– Jeg er bekymret for deg.<br />
– Jeg var bekymret.<br />
21
– Jeg kommer til å være så bekymret for deg.<br />
– Jeg er bekymret.<br />
– Vi er bekymret.<br />
– Er ikke du bekymret?<br />
– Alle er bekymret.<br />
– Jeg er i hvert fall... jeg sover ikke om natten for tida,<br />
jeg.<br />
Det bryr meg ikke at de sier det. Jeg sier det sjøl òg. Til andre.<br />
Men det er ingenting å bekymre seg for, ikke jeg, er ingenting,<br />
ingen å bekymre seg for. Det er min skyld, mesteparten.<br />
Nå når jeg veit hva skyld er, er skylda blitt mi. Jeg<br />
har ødelagt og betaler gjerne for det.<br />
Jeg er femten år når min beretning begynner. Femten og<br />
noen måneder. Hvordan Kato ble kunstner, for ikke å<br />
snakke om hvorfor, hvem sin skyld det er at han nå bare sitter<br />
og – nåja, er det så nøye? Hvorfor, hvordan Kato Kolm<br />
ble det n<strong>av</strong>net han er, et varemerke for søppel, intuisjon og<br />
dannet kunstopprør. Kato Kolm, har dere ikke hørt om ham<br />
ennå?<br />
Et annet hvordan, er hvordan mamma ikke kan kalles<br />
mamma mer, men bare Runa. Hvordan mødre skifter n<strong>av</strong>n,<br />
ham og mening. For ikke å snakke om hvorfor! Hvorfor gjør<br />
vondt. Hvordan er latterlig. Runa er et latterlig n<strong>av</strong>n på en<br />
mor. Mamma et latterlig n<strong>av</strong>n på Runa Kolm.<br />
. . . og Mette. Hva skjedde med Mette? Hvem er Mette? Hva<br />
22
skjedde med Mette? Hvem blir Mette? Hva gjorde de med<br />
Mette? Hva syns jeg om Mette? Hvor er hun nå? Hva tror<br />
jeg om min gamle nabo, min tidligere venninne, min nåværende<br />
svigerinne? Hva skjedde med Mette? Hva faen var det<br />
de gjorde med henne?<br />
Thom tørsta nesten i hjel der nede. Hva gjorde han i Algerie?<br />
Var det min skyld at han dro dit? Vi har bodd sammen lenge<br />
og det ble vanskelig. Han ble mutt, jeg ble mutt og noe måtte<br />
skje. Handlinger måtte til. Thom reiste ut i Sahara. I en<br />
jævla 2cv. Det er sikkert min skyld. I alle fall at han dro<br />
aleine ut... de sier han mista 20 kilo.<br />
Nå begynner ettertida, «the sweet hereafter», the «letting<br />
bygones be bygones-section». Nå er det en strek i livet mitt.<br />
En blå strek. Det er som om tida frem til nå har sust unna.<br />
Men det er snakk om år. Mine år. Og – det er ikke over, det<br />
tar ikke slutt. Det dreier seg om evigheten. Resten <strong>av</strong> våre<br />
dager. Det dreier seg om resten <strong>av</strong> mine dager. Men her,<br />
akkurat her, er det en strek.<br />
Sukker, reiser seg, strekker venstre arm bakover. Klør seg i høyre<br />
knehase, lenge. Pause. N<strong>av</strong>len vises så vidt. Begynner å gå over rommet.<br />
Stopper ikke, ikke ennå, ikke på lenge, går, går. Stirrer på telefonen.<br />
Går til hun begynner å snakke igjen. Men hun snakker ikke<br />
så vi hører det.<br />
Dagene er kalde. Men nettene virker varmere. Nettene er endelig<br />
varmere.<br />
Hvis noen hørte meg nå, hørte det jeg sier til meg sjøl i<br />
23
dette rommet, ville de folde hendene sammen rundt tekoppen,<br />
legge det ene beinet over det andre, se rett på meg og si:<br />
ikke still så store spørsmål, Mie, ikke så store spørsmål. Ikke<br />
nå.<br />
Men det er ingen her. Er det vel?<br />
Mange spørsmål små blir aldri ett stort. Ikke nå, Mie,<br />
ikke nå. Nå skal jeg vente. Og ikke spørre et eneste spørsmål.<br />
Ser ut <strong>av</strong> vinduet. Legger panna mot vinduet. Puster dogg på ruta.<br />
Skriver utropstegn i. Snur seg. Ser rett mot oss og snakker fort, høyt<br />
og tydelig.<br />
Ler.<br />
Barn spør seg frem, de sier hvorfor og hvordan og når.<br />
Jeg var notorisk som liten, hang over Karianne, kvalte Kato,<br />
klamret meg til pappa, lot alle setningene begynne med<br />
hvorfor, hvordan, når, hva. Mamma kom jeg ikke nær, det<br />
hadde Kato lært meg.<br />
Pause.<br />
Det var en stund de fleste faktisk svarte. Jeg kunne stole på<br />
dem. Det var en tid da alle dørene i barndomshjemhuset var<br />
åpne, en gang var det til og med sommer og jeg sprang ut og<br />
inn og hadde det gøy. Kato snekra biler, fly, flybiler, bilfly.<br />
Karianne sydde dukkeklær, og pappa begynte å bygge dukkestue<br />
til oss i hagen. Jeg var ni og beundret pappa som<br />
24
høvla bjelker og kitta vinduskarmer, mens mamma snakket<br />
i telefonen og sugde sigaretter. Av og til hjalp jeg til med<br />
dukkestua, retta ut spiker for eksempel, eller holdt tommestokken<br />
klar. Han begynte i april, mens det ennå var gjørmete<br />
og hestehovløst i hagen. Dukkestua stod ikke ferdig før<br />
løvet var gult.<br />
Pause. Kjøleskapet slår seg på i naborommet.<br />
Men så ble det stille i barndomshuset. Dører og ører smalt<br />
igjen, og det ble stille hjemme, veldig stille, musestille.<br />
Men det brant lys i dukkestua. Tok du støvler på, sjokka<br />
igjennom det våte høstløvet, og stilte deg på dukkestuetrammen<br />
for å banke på, ville du få svar. Et tungt og innrøkt<br />
grynt. Det var ikke Kato som grynta, det var ikke Karianne<br />
som smugrøyka, det var ikke jeg som koste meg med kakao<br />
og venninner. Det var pappa som satt der, med gardinene<br />
for.<br />
Oppgitt.<br />
Og der ble han. Noen hadde dødd.<br />
Går mot stereoanlegget og tenner lyset. Vi ser henne i sidelys mens<br />
hun leser på platene som ligger i en stabel ved siden <strong>av</strong> platespilleren.<br />
Hun løfter frem et cover. Plata raser ut i fire biter. Det er en Cureplate,<br />
det kan se ut som The head on the door. Hun begynner å le og<br />
sender bitene ut i rommet som om hun kaster flipper.<br />
25
Så pappa ble et lys i et lite hus i hagen. Ingen slapp inn. Ingen<br />
banka på. Pappa var et lys vi ikke kunne slokke. Det gjorde<br />
han sjøl.<br />
Setter seg på gulvet igjen, legger hodet inntil vinduskarmen. Ute har<br />
ikke dagen blitt mørk. Det er seinsommer og vi er nærmere midnattssolas<br />
rike enn dere tror. Hun er tynnkledd. Det er enormt, fantastisk<br />
stille.<br />
La sårene gro, ta tida til hjelp kommer de til å si til meg. Det<br />
samme skal jeg si til dem. Men hukommelsen er ikke en hud.<br />
Minnet har ikke blodlegemer som yrer til for å hindre infeksjon.<br />
Opplevelser som disse danner ikke skorpe på knærne.<br />
Jeg kan ikke stelle hukommelsen metodisk som et sår; med<br />
Pyrisept og salve, eller pille rur. For de er ikke sår. Hukommelsen<br />
er liv, godt gammeldags levd liv. Jeg har ikke tenkt å<br />
gjøre kompromisser. Jeg skal være sår. Jeg skal ikke gro. Det<br />
skal legge seg utapå, og utapå der igjen. Så får vi se da, til<br />
slutt, hva det blir til. Slik har jeg alltid tenkt.<br />
Men det har blitt vanskelig å bevege seg. Vanskelig å bevege<br />
seg fremover – å gå bakover er et mareritt. Alt gnisser mot<br />
hverandre, friksjonen gjør meg svett og forvirra, leddene<br />
verker, huden flekker <strong>av</strong> mellom de svulmende lårene mine.<br />
Det bare pakker seg på. Som om jeg var en <strong>av</strong> disse genetiske<br />
skandalene, beregna for å tilfredsstille kapitalkreftene, uten<br />
livskvalitet, jeg skal ikke parres på regulært vis, bare være en<br />
impotent okse slaskende over et gjørmete frimerke <strong>av</strong> et<br />
jorde, vente på slakteren, uten lyst på toreador eller kufitte.<br />
26
Bare feites opp, vente. La det prakke seg på i lag etter lag. Til<br />
og med hjernen min er modifisert, overfôra, overlessa, manipulert.<br />
Nesten hele livet venter jeg på slakteren. Resten er en<br />
aksept <strong>av</strong> at slakteren, jo han er ankommet, og jeg skal ikke<br />
vente mer. Jeg ligger snart på tallerkenen din, på grillen, i<br />
burgeren. Ketchup? Piffi? Jeg er Belgisk blå.<br />
Jeg sier dere, jeg har mentalt vannhue. Jeg burde få lagt inn<br />
dren. Jeg burde årelates. Noen burde sette klyster på meg.<br />
Kanskje legger jeg inn dren.<br />
Kanskje proppes det til.<br />
Kanskje river jeg det ut.<br />
Kanskje legger jeg det aldri inn.<br />
Det er jeg som er Mie.<br />
Hun roer seg ned. Synker sammen på gulvet, like ved radiatoren, legger<br />
en pute under hodet og hviler seg litt. Det ser ut som hun sover.<br />
Hun puster som om hun sov. Vi tror hun sover og skal til å reise oss<br />
eller applaudere. Men vi rører oss ikke. Vi ser på henne, fascinert.<br />
Ingen klapper, ingen rører seg, alle ser igjennom den fjerde veggen, i<br />
samme retning; på henne. Venter på at hun skal si noe. Snart snakker<br />
hun, det er vi sikre på. Kontrakten mellom oss og henne tilsier at<br />
dette skal skje. Hun snakker snart. Det tar fem minutter. Da er hun<br />
brått våken.<br />
Hva beholder man fra den skjønne tida – tida man levde<br />
som et barn? Hva varer lengst? Barndomshjemmet eller barnetroa?<br />
Hva med voksentroa, hva med voksenhjemmet?<br />
Hvor lenge varer det? Hva med å holde tro og hjem (eller<br />
troa på hjemmet) til den alderen man er i der og da og ikke<br />
27
tillegge barndommen snakk om tro og hjem? Er ikke sånne<br />
ting for viktig, for grunnmursk, til å tilskrives den alltid forvrengte<br />
barndommen?<br />
Det verste jeg hører er mennesker som har beholdt sin barnetro.<br />
Det er mennesker som ville grått om vi <strong>av</strong>slørte vår<br />
barnetro, Kato, Mette, Karianne, Merete, meg, kanskje<br />
pappa. Kanskje til og med mamma for alt jeg veit. Dette er<br />
barndomshjem og barnetro for mennesker med stødig<br />
mage, for voksne med god tid og ressurssterke omgivelser.<br />
Men det er ikke til å komme unna at det er noe søtt over barnetro.<br />
Dog ikke hos førtiåtte år gamle mennesker.<br />
Til himmelen der er en gyllen bro.<br />
Allerede da sang man om døden.<br />
Målet må være å skape en verden som er lettere å forstå. Når<br />
de har svevd forbi oss, fortellingene, står vi igjen med vår<br />
egen velsigna tomhet, den beste tomheten <strong>av</strong> alle. Dersom<br />
fortellinga ikke kan speiles, eller enda bedre, <strong>av</strong>bildes, er den<br />
ikke verd noe. Ikke en skit.<br />
Alt jeg kan se i dette speilet, er lett å forstå.<br />
Mødre med nesa i skittentøyet, fedre som ikke kan stå oppreist,<br />
du ser kopier <strong>av</strong> dem på gata og skjemmes, og skjemmes<br />
<strong>av</strong> skammen igjen, og du har venner som fnyser <strong>av</strong><br />
skammen din og sier pissprat, klart det er en løsning her.<br />
Men skam er lettvint. Du får noe du aldri har bedt om,<br />
plutselig eier du rekkevis <strong>av</strong> nye menneskeerfaringer, bitre,<br />
28
snåle, gode, ufattelige, retningsløse, hemmelige. Og de andre<br />
sier at det kan jo ikke være sant, folk oppfører seg ikke<br />
sånn! Plutselig eier du ikke dine egne, plutselig eier du ikke<br />
ditt eget.<br />
Neste gang jeg brenner <strong>av</strong> irritasjon skal jeg bli et bedre<br />
menneske <strong>av</strong> det. Når faren min dør skal jeg vokse på det.<br />
Neste gang jeg ikke har svar å spandere på utgråtte venner,<br />
skal jeg piske meg sjøl til en løsning, en løsning uansett. Det<br />
er det viktige, en løsning, ikke sant?<br />
Det fins en logisk forklaring et eller anna sted, sier noen. Det<br />
er bare å leite, det. Barndommen trenger et karosseri. Et<br />
realt karosseri. Det er bare å leite, det. Skape sitt eget panser.<br />
Det er solgangsbris ute. Hvorfor? Se ut, se sola splitte skyene<br />
som en metafor på håp. Hvorfor? Vi mister venner, får nye,<br />
gir penger i veldedighet, besøker bestemor, ønsker oss kattunger<br />
og skilpadder. Imens kaster måka seg i vinden. Hvorfor<br />
det?<br />
Hun holder et kart over Nord-Afrika i hendene. Det er tegnet inn ei<br />
reiserute på det, med rød tusj. En stripe blod som renner inn i<br />
Sahara. Piler som peker sørover. Vi klarer nesten å se datoene noen<br />
har kludret bortetter ruta. Hun kjører en matchbox-2cv langs linja.<br />
Hun kommer halvveis.<br />
Thom, denne gangen skal alt være nytt. Neste gang vi ser<br />
hverandre skal jeg se en annen mann. Du er på vei hjem nå.<br />
Når jeg speiler meg skal jeg registrere alle vinkler og valker.<br />
29
Vi skal finne oss et nytt språk, du og jeg, det trengs. Og vi<br />
skal hente inn vrakpanten på alt som har konturer.<br />
Det er jeg som er Lisa Marie. <strong>Elvis</strong>’ ukjente datter. Født på<br />
samme dag som henne. I frøken Presleys glasskule står det<br />
noen merkverdige ekteskap å lese, men det veit vi ikke ennå.<br />
Mødrene våre spiller de samme komediene, fedrene har<br />
konsumert seg til døde, på en eller annen måte. Vi har ingenting<br />
til felles utover det. Jeg snakker med henne <strong>av</strong> og til.<br />
Hun har ikke så mye vettugt å komme med.<br />
Jeg har noen dager bak meg. Jeg har mange foran. Jeg sitter i<br />
disse åpne rommene, sitter i de tømte skapene, og mimrer<br />
tilbake til en tid hvor man var underveis. Underveis i sin bliven.<br />
Jeg dro ingensteds, jeg bare ble.<br />
Likevel har jeg ikke blitt noe.<br />
Det er jeg som er Lisa Marie.
– Han elsker meg.<br />
Det er Mettes stemme. Jeg løfter hodet opp fra leksene.<br />
Hun sitter med blanke øyne og fingrer med colaflaska.<br />
– Bli med og ta en sig.<br />
Jeg reiser meg fra biologien og følger etter.<br />
Mette har begynt å gå på byen. Hun kommer inn uansett og<br />
overalt. Det er hennes fremste talent for tida, alle andre evner<br />
er lagt brakk for høsten. Mette Eng var særdeles kjønnsmoden<br />
i en alder <strong>av</strong> elleve, hun har kastanjeskinnende hår,<br />
grønne øyne, og er vakker, sjarmerende og lat.<br />
Og: Mette er forelska.<br />
Familien Eng bor i nabohuset, og Mette er yngste datter. Far<br />
og mor drikker hver helg og holder seg greit ellers. Merete,<br />
storesøstera, er forsvunnet, med andre ord fortapt. I stedet<br />
for at faren skal klå på henne i helgene, drar Mette på byen.<br />
Det er kanskje bedre at ukjente menn gjør det. Mette sier<br />
hun er moden. På sett og vis er det sant, på andre sett og vis<br />
31
slettes ikke. Av en eller annen grunn er dette eplekartet min<br />
eneste venninne. Fordi vi ikke har noen andre venner, eller<br />
fordi vi utfyller hverandre. Kanskje. Til sammen utgjør vi ei<br />
hel jente.<br />
Men jeg gjelds ikke i disse dagene. Nå har Mette Bernt-<br />
Ole. Bernt er «en del eldre», som hun sier. Kjekk, spandabel,<br />
alt det der. Mette ligner sin fortapte storesøster på en prikk<br />
og har altså en legitimasjon som viser at hun er tjueen og<br />
ikke femten år. Seksten i desember. Derfor kan hun gå på<br />
steder som Firefly. For å treffe menn som Bernt. De møttes,<br />
hun ble med ham hjem. Hun blei der hele helga.<br />
Det er jeg som har teorikunnskapene. Mette aner ingenting.<br />
Jeg følger med i timene og leser <strong>av</strong>iser, hun er den modne.<br />
Jeg skulle ønske det ikke var meg som måtte fortelle henne<br />
hva en orgasme er, hvor klitorisen ligger, hva eggløsning er.<br />
– Så han elsker deg?<br />
–Ja.<br />
– Så enkelt?<br />
– Så enkelt. Deilig! Mette legger skjerfet en ekstra omgang<br />
rundt halsen. Vi lener oss til den gule mursteinsveggen.<br />
Eikedøra smeller tungt i for hver elev som forlater skolen.<br />
Alle strener med energiske dongeribuksebein derfra og ditover.<br />
Våre viktigste år tilbringer vi i dette muggslottet <strong>av</strong> en<br />
skole. Og Bernt elsker Mette.<br />
– Han kommer og henter meg nå.<br />
– Hva med naturfagprøven?<br />
– Kan ikke du bare si at jeg blei sjuk. Mensen eller noe.<br />
Som vanlig. Jeg kan ikke si hun hadde mensen, det sa jeg<br />
32
forrige uke. Jeg ser bare dumt på læreren når han spør etter<br />
henne. Han er i ferd med å gi opp, etter bare en måned. Tenk<br />
om foreldrene våre ga opp etter en måneds prøvetid som<br />
spedbarn? Ungen griner for mye og liker ikke høy musikk.<br />
Barnet mitt er en byrde... dessuten dreit hun ut dåpskjolen,<br />
og utviser generelt dårlig orden. Lærerne veit kanskje mer<br />
om oss enn mamma+pappa gjør, men mamma+pappa kan<br />
ikke stryke, dumpe oss, sende oss til rådgiveren eller himle<br />
med øynene som alle lærerne i muggslottet gjør over Mette.<br />
Fire uker og noen dager har vi gått første skoletrinn på videregående.<br />
Det var rart å ta bussen inn til byen og begynne på<br />
skole der nede i de grå gatene, blant alkiser, tilbudsvarer,<br />
damer med bæreposer og småbarnsmødre med hyleunger.<br />
For ett år siden var det så vidt vi fikk lov til å dra ned aleine.<br />
Nå bærer vi bussruter i lomma hele tiden (Eller enda bedre:<br />
vi lærer oss ruta utenat). Og verden handler om busspenger,<br />
passasjerseter, lukta <strong>av</strong> våt ull og for mye parfyme, timing<br />
og tidsbruk, og det ustoppelige oppmøtet <strong>av</strong> gamle damer<br />
med stygge vesker. Damer som stirrer på deg fordi du skulle<br />
gitt plassen din til henne, sjøl om det er ledige plasser lenger<br />
frem. Et nytt liv: busslivet. Plagsomt befriende. Sannheten<br />
om yrkeslivet, om arbeidstagere, om det uunngåelige voksenlivet<br />
blir <strong>av</strong>slørt på 07:41-<strong>av</strong>gangen fra Trondhauglias<br />
forblåste og stakkarslige busstopp.<br />
Den dagen vi begynte på skole i byen, grov Mette seg inn i<br />
kottet hvor storesøsteras saker og ting lå lagret, for å lure<br />
frem en bag Merete hadde hatt en gang, som Mette syns ville<br />
33
være fantastisk til gymtøy. Innerst i skapet ventet veska, og i<br />
den lå saker og ting gjenglemt. Mellom saker som rosa øyeskygge,<br />
blå maskara, lipglosser med tropesmak, plastsmykker,<br />
og enkeltøredobber fant Mette søsteras legitimasjon.<br />
Likheten var helt vanvittig, den var grensesprengende, nesten<br />
sjokkerende. Vi stod på bussholdeplassen sammen, vi<br />
venta på 07:41, Mette hadde bagen hengende galant over<br />
skuldra, og vi stirret på legitimasjonen. Ubeskrivelig: det<br />
samme kastanjeskimrende håret, akkurat passe uregjerlig,<br />
akkurat passe dramatisk, prikklike grønne øyne, identiske<br />
munner som alltid smiler røde og kysseferdige.<br />
Mette var plutselig 21.<br />
Fra den dagen begynte Mette å gå på byen. Aleine. Hun<br />
gjorde det nesten hver dag, garantert i helgene, alle onsdagene,<br />
og sikkert søndagene òg. Hun fortalte meg om det<br />
etter den første gangen, hemmelighetsfull, smilende, stolt.<br />
Så gikk det ei uke og hun... hvordan skal jeg si det... slutta<br />
å si hva hun gjorde, og skulle aldri ta bussen hjem med meg.<br />
På 07:41-<strong>av</strong>gangen var hun trøtt og pløsete i ansiktet, på<br />
skolen halvsov hun hele dagen. Snart traff jeg henne ikke på<br />
bussholdeplassen om morgenen heller. Og plutselig var hun<br />
ikke spesielt mye på skolen.<br />
– Holder Mette på å skli ut...? spurte klasseforstanderen<br />
meg.<br />
– Skli ut? Nei, Mette sklir ikke ut. Andre jenter sklir ut,<br />
men ikke hun, vel. Med de gode karakterene fra niende,<br />
og... nei, skli ut, vil ikke kalle det det.<br />
34
Jeg veit ikke hvor hun får pengene fra. Hun har aldri villet<br />
ha meg med, jeg har aldri villet være med. Guttene i tredje<br />
gym er på nikk med henne. Det har bare gått fire uker. Godt<br />
gjort, Mette.<br />
– Mette har blitt så harry, sier Vemund, vår felles venn fra<br />
niende. Sånn plutselig...? Vi treffer ikke Vemund så ofte nå,<br />
det er en ny æra, vi går på forskjellig skole. Han kjører sørover<br />
med faren sin mens vi tar buss vestover. Vemund skal<br />
satse på løping, og valgte idrettsgym. Han er ikke blitt<br />
harry, nei, Vemund er blitt kjernesunn. Vi var kjærester en<br />
høst. Det var en fin høst i åttende klasse, men det er helt<br />
klart to år siden. Jeg sier at Mette ikke er så harry.<br />
– Jeg hørte at hun hadde blitt pult <strong>av</strong> Frode Ryen.<br />
– Gjør det henne så harry, da, spør jeg.<br />
– Og <strong>av</strong> Ragnar Flo, og William!<br />
– Har ikke du en bror som er like ivrig?<br />
– Hun har sikkert blitt pult <strong>av</strong> ham òg.<br />
Og <strong>av</strong> faren sin, tenker jeg, men sier ingenting. Jeg ber<br />
Vemund ta seg en joggetur og komme tilbake når han er tre<br />
år eldre. Frode Ryen, Ragnar Flo og William og kanskje broren<br />
til Vemund, alle gutter med bil og vel så det, og nå altså<br />
denne Bernt. Mette har gått oppover i gradene, aldersmessig<br />
sett. Bernt-Ole Tuve; latterlig n<strong>av</strong>n på en latterlig fyr. Latterlig<br />
er for lett, jeg veit ikke hvilke ord som kan skildre fyren.<br />
Jeg visste det ikke da, veit det ikke nå. Patetisk, ekkel, tragisk,<br />
idiot, nei, finner ikke ord for den mannen. Av en eller<br />
annen grunn satte han seriøst fyr i blikket på Mette. Bernt<br />
elsker henne nemlig og det over alt på jord. Mette vil vel<br />
35
elske hvem det skulle være etter et liv hos Engs. De går på<br />
Firefly sammen, han kjører henne steder, hun treffer vennene<br />
hans, hun sminker seg mer, kler seg mindre. Hun virker<br />
lykkelig. Hun ler og flirer når jeg treffer henne de gangene<br />
vi later som at hun skal tilbake til skolen og jeg gir henne<br />
lekser og beskjeder fra læreren.<br />
Og det brenner heit, skikkelig lykke i Mettes øyne den dagen<br />
hun skal introdusere meg for ham. Det er fire uker og tre dager<br />
siden han begynte å elske henne. Vi står utenfor en kafé<br />
og kikker inn. Jeg skal gjette hvem han er. Alt hun har sagt<br />
er at han sitter aleine ved et bord. Mette er stolt, spent. Jeg<br />
gjetter på en rastløs fyr i tjueårene, som bladdrer i ei <strong>av</strong>is.<br />
Han er tynn, skinnjakke, tegneblokk ved siden <strong>av</strong> seg. Nei.<br />
Hva med han som sitter i baren med en øl? Nei. Da er det<br />
bare en enslig mann igjen i lokalet. Jeg nekter å tro det. Han<br />
er førtifem. Minst. Sitter og røyker. Litt tynn i håret, svart<br />
skjorte, svart dressjakkeaktig jakke, jeans. Bleik. Litt mage,<br />
jeg syns rett og slett han er stygg. Mette løper inn før meg,<br />
holder ham for øynene og ler høyt. Jeg setter fra meg ranselen<br />
og følger etter.<br />
Etterpå vil hun ikke snakke med meg. Derfor kommer<br />
hun ikke på skolen. Hun er ikke hjemme heller. Jeg sa det<br />
visst som det var. Det skal man tydeligvis ikke. Det er noe<br />
som mangler hos meg. Jeg skjønner tydeligvis ikke sånt.<br />
Mette sier jeg ikke forstår kjærlighet. At jeg ikke kan unne<br />
noen lykke. At jeg er <strong>av</strong>stumpa. Dessuten bør jeg, <strong>av</strong> alle,<br />
vite hvor håpløst det er hjemme. En drita full Eng er ikke<br />
36
noe å omgi seg med, når man har nok med å være seg sjøl;<br />
være Mette Eng. For ikke å snakke om mora hennes. Den<br />
vinglete, blinde mora... Mette sier jeg ikke unner henne<br />
noe. Jeg unner Mette flammer i blikket og alt det hun kaller<br />
forelskelsens fantastiske fyrverkeri. Men ikke Bernt. Ikke<br />
enda en kåting.