Kvalitetskontroll av klasseinndelte statistiske kart - Norsk Nettskole

standardiseringsarbeid; når data skal deles er dokumentasjon av kvalitet viktig.
Mindre aktivitet synes det å være rundt dokumentasjon av kartografiske
sluttprodukter. Det er ingen grunn til å la dette være ugjort når det gjelder
klasseinndelte skravurkart for her finnes det metoder for å dokumentere kvalitet av
klasseinndelte skravurkart (Jenks og Caspall, 1971).
Som allerede nevnt er det vanlig å klasseinndele variabelen som skal fremstilles i
skravurkart for å forenkle det visuelle uttrykket slik at kartet skal være et ”effektivt
kommunikasjonsmedium”. MacEachren kritiserer denne iveren etter forenkling, en
kritikk jeg deler:
‘In many cases we seem to have lost sight of the fact that maps are intended to communicate
something about geographic reality. We have instead limited our attention to evaluating the
reader’s ability to interpret the mapped representation of that reality. To evaluate
‘communication effectiveness’ of a thematic map, we must first know the underlying accuracy
of that map’ (MacEachren 1985, 38).
I følge MacEachren (1985, 39) vil den underliggende nøyaktighet til et hvilket som
helst kvantitativt statistisk kart være avhengig av fire faktorer:
1. Prosedyre for kartproduksjon,
2. Metoder for datainnsamling,
3. Strategier for data klassifikasjon, og
4. Symbolisering.
Mens MacEachren’s artikkel vier spesiell oppmerksomhet til nøyaktighet relatert til
symbolisering av skravurkart (den fjerde faktor), vies oppmerksomheten her til
nøyaktighet relatert til data klassifikasjon (den tredje faktor). Et mål for
klassifikasjonsnøyaktighet som er utviklet er GVF indeksen. GVF er en forkortelse
for Goodness of Variance Fit. Før jeg kommer inn på hva denne GVF indeksen kan
fortelle oss om klassifikasjonsnøyaktighet skal jeg motivere litt om hvorfor en bør
angi klassifikasjonsnøyaktigheten. Jeg skal gjennomføre denne motivasjonen med
utganspunkt i to ”case” som jeg har hentet fra programpakken Statistisk Sett – Utforsk
Norge på egen hånd som er utviklet av Statens Kartverk, Statistisk Sentralbyrå og
Geodata. Statistiske data og kartdata fra disse to ”case” er også benyttet i en
egenutviklet programpakke, GIB, for nettopp å kunne angi klassifikasjonsnøyaktighet.
4