Stavangeren 3-2010 (web).pdf - Byhistorisk forening

gatene. Det tok til ved Kleiven. I november
1838 framholdt magistraten «Nødvendigheden
og Hensigtsmæssigheden af at
faae Vestre Bredevandsgade, just ved Indkjørselen
og som en Hovedadkomst til Byen
passende udvidet. Baade af Hensyn til
den betydelige daglige Færdsel, og for Ildebrandstilfælde».
Tollef Birkelands og Carl
Josephsens huser blir kjøpt, revet og tomtene
utlagt til gate. Slik fortsetter det gjennom
årene på de forskjellige kanter av byen,
og huseierne er med og deler utgiftene.
Ute på Stranden søkte huseierne i 1840
om å få en almenning ved kjøpmann Ole
Knudsens hus. Formannskapet stillet seg
skeptisk for dette. Det fant at den forønskede
almenning lå i utkanten av byen «og det
kunde synes rimelig at Vedkommende havde
taget disse Omstændigheder i Betragtning
før de nedsatte seg saa langt ude,»
Brolegning av gatene var en privat sak
og hørte under politimesteren. Han bestemte
hva der i året skulle utføres av disse
arbeider, pekte ut den gatestrekning som
skulle tas under behandling, og ga de respektive
grunneiere ordre om den del de
hadde å gjøre i stand. 11842 foreslo magistraten
en nyordning av dette, men formannskapet
mente at det ikke var heldig. Først
av hensyn til de grunneierne som allerede
hadde gjort i stand og brolagt utenfor sin
eiendom, og ikke minst av hensyn til den
inngripende forandring det ville ha på kommunens
økonomiske forhold. Saken ble
derfor henlagt.
Reguleringskommisjonen, som strevde
med å få skikk på de gamle gatene, hadde
en vanskelig oppgave. «Hvor vanskelig
det er at tilegne sig et Kjendskab til de lokale
Forholde her paa Stedet,» skriver den,
«maa være klart for enhver som kjender
den fuldkommen planløse Maade, hvorpaa
Stavanger er bebygget, og dens Virvar
af Gader og Stræder, der i alle mulige Retninger
krydse hverandre. Uagtet Byens betydelige
Udstrækning paa. alle Kanter, findes
der neppe mere end to Gader, som ere
nogenlunde regelmæssig anlagte, medens
- 12 -
de øvrige ikke alene ere saa krogede og
skjæve, at man paa de fleste Steder ikke ser
mere end et Par af de nærmeste Bygninger,
men tillige paa mangfoldige Steder ere saa
uordentlig bebyggede, at Bygningerne istedetfor
at ligge i lige Linie med Gadeløbene
krydse disse i de forskjelligste Vinkler. Det
eneste Middel til at afhjelpe de Vanskeligheder
som ere en Følge af disse Stedets lokale
Forholde, ere Anskaffelsen af et Kart.»
Formannskapet fant imidlertid at kartet
ikke var særlig påkrevd, og saken ble henlagt
like til 1851, da Ordfører Jensen «ansaa
det urigtigt at lade denne Sag hvile længere
og troede ialfald at skylde Reguleringscommissionen
at bringe Sagen frem for den
samlede Communalbestyrelse -, men Formandskabet
antager dog, at man ialfald tør
ansee et saadant Kart som mindre nødvendigt,
og henstillet til Forsamlingen at beslutte:
denne Sag stilles inntil videre i Bero».
Så ble gjort!
Da kommer den skjebnesvangre 13.
mars 1860, da Storebranden legger hele
Holmen i aske. Den 25. mai rykker amtmann
Harris ut og skriver til magistraten:
«At det fra Styrelsens (formannskapets)
Side formentlig ikke vil kunne forsvares at
lade Lovens Forskrifter fremdeles forblive
uopfyldte».
Endelig må formannskapet gi etter. Den
30. oktober innstilles der på, at kaptein Torstrup
opptar et detaljkart over byen for 1500
Spd. I konklusjonen heter det: «Vistnok vil
et saadant Kart koste en betydelig Sum mere
end et, der alene angiver Gader og offentlige
Pladse (Torstrup antager 600 og 700
Spd. for det sidste), men der bør neppe sees
saa særdeles meget paa den større Udgift,
naar et i og for sig særdeles gavnligt
Øiemed kan opnaaes».
Kaptein Torstrup kom ikke ut med sin
kalkyle. Kartet ble adskillig dyrere. Det overlevde
tre senere byutvidleser, og ble avløst
av det nye bykart i 1911.