Stavangeren 3-2010 (web).pdf - Byhistorisk forening

Dreyerkalender 1942
Av Anders Bærheim
En lys liten jente kom bort Wesselsgaten.
Solen skinte, og det lyste fra de blå øyene
hennes. Hun var regnkledd, for det hadde
regnet om morgenen. I hånden holdt hun
en liten paraply, og på skuldrene hang en
bitte liten ryggsekk. «Kommer du fra skolen
du?» «Nei, fra barnehagen», svarte
hun kjapt. «Hvor er barnehagen henne?»
«Langt opp på Våland, helt oppe ved
Vålandspipen.» «Vet du hvor Vålandspipen
er?» «Å ja, jeg går der jo hver dag!» «Hvor
gammel er du?» «Tre år i januar!» -
Jeg slo følge med henne. Hun pratet,
spurte og fortalte. Jeg måtte se på henne
- tre år i januar. Vålandspipen. For om lag
femti år siden var det lang vei dit opp for
oss verkagutter, når vi skulle til Vålandspibå
for å holde indianere. Veien gikk om «Stalten»
og Breiavatnet, mellom Skjævelandsstykket
og presten Gjesdal sin mark, under
de høge trærne i Hannasdal og opp til selve
Vålandspibå. Det var den rødmalte med
store kvite bokstaver rundt «BESKADIGE
- 4 -
MIG IKKE». Men farmor hadde så ofte fortalt
om den gamle, virkelige Vålandspibå.
Den store steinvarden som stod der før. Da
den falt, gikk navnet igjen på den nye, og nå
kommer småjenten på «tre år i januar» og
forteller om Vålandspiben, den nye borgen
ved vannbassenget på Vålandshaugen.
Langsomt skifter byen ansikt, mens
slekter kommer og går. De gamle navn lever
igjen og bevares med minner fra lys barndom
og sorgløse dager. Fra en tid det var
stille, søndagsstille hver dag i gatene. Bøkker
Nordås kunne stille tønnebunnene til
tørk langs solveggen i Verksgaten, så «heila
gadå lokta harpiks». Da var der moro og
liv på vervene lørdagskvelden, når der ble
«skifta spøner», og tidlig søndag morgen,
når lille «Ragnar», med førebåten stappende
full av glade unger, dampet avsted
til Hommersand. Den gang Vålandspibå,
Kongssteinen, Salamanderane i Sagensdammen
på Bergjeland, Blixahålå og meget
annet var målet for gutte-turene ut av byen.