Stavangeren 3-2010 (web).pdf - Byhistorisk forening

ne over fjellgarden i aust, og de siste, når
orden med vågen lå rød under kveldshimlen
i vest.
Gjennom lange hundreår vokste husklyngene
mellom vestre og austre våg, og
trange gater med bratte kleiver tok form
mellom små torvtekte hus. Det var enkle,
nøysomme mennesker som bodde der. Når
klokkene kalte, i med- og motgangstider,
søkte de opp til andaktsstunder under de
høye kirkehvelvene på bakken.
Men tidene forandret seg, og menneskene
med dem. Til å vedlikeholde så store
byggverk krevdes et visst økonomisk
grunnlag. Da dette sviktet kom bygningene
til nedfall. Slik gikk det til at ble delt, etter å
være flikket på så langt midlene rakk, kom
over fra geistlig til verdslig bruk. Mens den
- 21 -
annen ble reparert på beste måte, så klokkene
fortsatt kunne få kime og kalle.
Et par av våre første amatørfotografer
har beriket byens billedsamling med to
opptagelser fra tiden, da de gamle bygningene
ennå lå side om side – Domkirken og
Rådhuset. Merkelig nok er begge fotografier
tatt fra husene hvor to av byens mest populære
menn engang bodde – byfoged H.
Christensen og Alexander L. Kielland.
Bildet som er tatt fra byfogdens vindu er
visstnok det eldste. Tiden må være omkring
anlegget av vannverket. Langs Kongsgårdgjerdet
ligger de store rørene for hovedledningen.
Mellom gjerdet og Domkirken ligger
et større lager brostein. Foran Rådstuen
står ennå det store plankegjerdet som
stenger for vinduene i arrestene, så disse