“Du vendte min sorg og klage til dans, du løste mine ... - DFEF

De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge 

Nr. 2 februar 2009 • Årgang 105 

Tone Ekholt Ellefsen (18 år) hadde store problemer i forhold til 

dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser, angst og depresjoner. Men 

et møte med Jesus forvandlet hele situasjonen hennes og har 

fylt livet hennes med glede. Les mer på ungdomssidene. 

Tentro i Misjonshuset Moss har dette året 

hatt 20 deltakere, mot to i fjor. – Vi har fått 

eliten av ungdommer i Mosseregionen, 

stråler Evy Martinsen, som sammen med sin 

mann, Terje, for andre året på rad arrangerer 

Tentro. 

LES MER SIDE 2 og 3 

Prosessen med å bygge opp Oven Leirsted 

er godt i gang, men leirene til sommeren 

blir nok arrangert på et annet sted. Terje 

Søgaard leder en arbeidsgruppe av mange 

dyktige ressurspersoner som allerede har 

klare planer om oppbygging av leirstedet. SE 

MER SIDE 22 

I misjonsarbeidet i Spania er en av 

misjonærene Borghild og Eddie Bakkes 

viktigste oppgave å fostre fram nye ledere 

og medarbeidere. Det kan være skuffelser i 

forhold til ledere som svikter, men i Diogenes 

har Bakke fått en solid og karakterfast leder 

og bibellærer. LES MER SIDE 26 og 27 

“Du vendte min sorg og klage til dans, du løste mine sørgeklær og hyllet 

meg i gledens drakt” Salme 30,12

Med 20 ungdommer i klassen har Tentro-arrangørene, Evy og Terje Martinsen (til høyre), sammen med forstanderparet Eva og Geirr Standal (helt til 

venstre) en kjempemulighet til å så Guds ord i de unges hjerter. 

Sterk økning i Tentro-klassen 

Mirakel i Misjonshuset Moss 

Tekst og foto: Oddwin Solvoll 

Engasjement preger 

Tentro-klassen i 

Misjonshuset i Moss 

med 20 ungdommer – 

mot to i fjor. 

MOSS: – Vi har fått eliten av 

ungdommer i Mosseregionen, stråler 

Evy Martinsen, som, sammen med 

sin mann, Terje, for andre år på rad 

arrangerer Tentro. Hun skryter av 

ungdommene som er aktivt med under 

forelesningen og stille som mus når de 

jobber med oppgaver. 

Misjonshuset i Moss arrangerte for 

første gang Tentro-undervisning for 

sine ungdommer i fjor med to unge 

deltakere. Stor var overraskelsen da 20 

ungdommer meldte seg til årets Tentroklasse. 

Flere av ungdommene kommer 

fra familier som ikke har direkte 

tilknytning til Misjonshuset. 

– Vi har ikke markedsført 

undervisningen selv. Det er 

jungeltelegrafen som har gjort at våre 

egne unge har fått med seg venner til 

Tentro, forklarer Evy Martinsen. 

Hun berømmer et godt tilrettelagt 

undervisningsopplegg og forteller 

at klassen var en suksess allerede 

fra oppstarten med bli-kjent-leir 

på Kraftskolen SBI. Der hadde de 

undervisning, lek og moro med ballspill 

og innebandy. 

– Vi var der fredag og lørdag. 

Forstanderen vår, Geirr Standal, 

underviste. Det var kjempevellykket, 

medgir Evy og legger til at de riktignok 

måtte være litt strenge ved leggetiden. 

– Men det er slik det skal være, smiler 

hun. 

Da vi besøkte klassen underviste Geirr 

om menneskers ord og Guds ord. Han 

brukte eksempler og forklarte at selv om 

det bare er ord har de makt til å skape 

stemning og gi følelser: Mobbing kan 

være bare ord, men kan gi dramatiske 

følger som sykdom og selvmord. 

Vi fikk erfare at Evy Martinsen ikke 

hadde tatt munnen for full da hun skrøt 

av de unge. De var aktivt med i timen, 

kommenterte og svarte på spørsmål. 

Standals undervisning var engasjert 

med eksempler fra dagliglivet og fra sitt 

virke som misjonær i Brasil. 

– Tentro-opplegget er veldig bra! 

Alt det de snakker om er aktuelt og 

kan brukes i hverdagen, sier Rebecca 

Sandstø fra Dilling. – Jeg synes aldri 

det er kjedelig når de prater, mener hun. 

– Egentlig er alt vi gjør morsomt, 

legger Marita Svenberg fra Øreåsen til. 

– De snakker på en måte så vi skjønner 

hva de mener, konkluderer hun. 

– Det er utfordrende å tale til en så 

ung forsamling, medgir Geirr Standal i 

pausen. – Vi har en kjempemulighet til 

å så Guds ord til de unge som samles 

her annen hver uke fram til mai. Skal 

vi kunne beholde ungdommene i 

menigheten må de få egne opplevelser 

med Jesus, sier han. 

Tentro-undervisningen foregår i 

leid lokale. Men til avslutningen har 

Misjonshuset fått innviet sitt nye 

kirkebygg. Evy gleder seg alt til 

høytideligheten som skal foregå i det 

nye Misjonshuset i Moss. 

Tentro-elevene Rebecca Sandstø og Marita Svenberg synes det er morsomt å gå på Tentro. 

Undervisningen er aktuell og kan anvendes i hverdagen, mener jentene. 

DGB går fram! 

DagenMagazinet kan i et stort oppslag melde at de 

fleste kristne tidsskrift og aviser går tilbake. Men det er 

tre unntak og Det Gode Budskap kan vise framgang i 

abonnementstallene. 

Korsets Seier og Agenda 3.16 som er de 

største kristne organisasjonsbladene i 

Norge opplever størst nedgang, mens DGB 

med en abonnementsmasse på 1252 har 

hatt en oppgang på + 9 i 2008. 

De fem siste årene har Medieutvalget 

og redaksjonen klart å snu negative 

tall i regnskapet og holdt en negativ 

abonnementsutvikling i sjakk. 

En egen gruppe innen DFEFs Misjons- 

og hjemmeutvalg arbeider for tiden med 

å skaffe DGB en ny redaktør og ser på 

løsninger for å styrke arbeidet med bladet 

gjennom et redaksjonsråd/medieutvalg. 

Mulighetene for å rekruttere flere nye 

abonnementer skulle også være til stede 

framover. 

Det Gode Budskap er på mange måter 

et misjonsarbeid og den viktigste 

informasjonskanalen i DFEF. Husk på 

bladet i dine bønner og be om at Herren 

utser en ny, dyktig redaktør. 

2 3 nr. 2 • februar 2009 

(red)

Leder ved redaktør 

Leif Frode Svendsen 

Bibelen er helt 

klar på Israels 

rolle i Guds store 

frelsesplan for 

menneskeheten. 

Du kan gjerne 

si at Israel 

forkastet Jesus 

Kristus, men 

folket og landet 

har uansett en 

sentral plass i 

Guds ord. 

Brannen ved Oven 

Leirsted har skapt 

et veldig stort 

engasjement for 

leirarbeidet på 

Østlandet. Som 

aldri før har en 

mulighet til å bygge 

ut stedet til å bli et 

moderne leirsted, 

med muligheter for 

et mer omfattende 

og variert arbeid. 

Smerte og velsignelse 

Israel er igjen sentralt i mediebildet. Rart er det at 

ingen tidligere har skrevet om bombene fra Hamas som 

i lang tid før selve krigsutbruddet ble sendt mot Israel 

gang på gang. Faktisk har Hamas de siste 7-8 årene 

sendt 2-3 raketter daglig mot sivile mål i Israel. 

Under den siste våpenhvilen ble hele 200 

raketter avfyrt. Men dette har ikke blitt 

omtalt i norsk presse. 

Det kan virke som massemedia har 

funnet sin syndebukk for den grusomme 

konflikten og krigen som pågår – Israel. 

Selv om Fatah-presidenten Abbas på 

Vestbredden gir Hamas skylden for krigen, 

og andre igjen prøver å se helheten, er 

helt klart de sterkeste røstene imot Israels 

rolle. I alle konflikter er det alltid to parter! 

Og mange meninger om hvem som har 

skylden. Hva om Norge hver dag ble 

angrepet av et bomberegn fra et naboland? 

Ville vi ikke besvart ilden? Ville vi ikke 

tenkt at vi hadde rett til å forsvare oss? 

Selvsagt ville vi forhandlet først, men hvor 

lenge? 

Noe av hatet mot Israel ser vi personifisert 

gjennom demonstrasjonene i Oslo, hvor 

ungdommer var villige til å angripe 

politifolk og andre folks eiendom for å vise 

sin avsky. 

Hjemme i Norge lar vi oss ryste om 

rapporter om at flere hundre barn er blitt 

drept. Krig er aldri vakkert, og noen få 

røster mener det nesten er utrolig at ikke 

flere sivile har blitt drept. Uansett blir det 

vanskelig for de fleste av oss å forsvare 

drap på sivile og uskyldige mennesker. 

Og ingen stiller spørsmål ved soldatene 

fra Hamas som besvarer ilden blant 

sivilbefolkningen. Blir dine bønner for 

Vekkelsessenteret Oven 

LEDER: I en tid hvor det er «vekkelsestørke» 

i mange av våre forsamlinger er leirarbeidet 

blitt viktigere enn noensinne. De siste årene har 

utrolig mange barn, tenåringer og ungdommer 

fått livene sine totalt forvandlet på Oven. Dette 

igjen betyr mye for mange menigheter, som ofte 

får vitalisert barne- og ungdomsarbeidet. 

Nå er ikke hemmeligheten med Oven fasilitetene. 

Selve bygningsmassen og kvaliteten på dette må 

ikke overvurderes. Gjennom mange år har det 

blitt gjort en kjempeinnsats av mange dyktige og 

brennende ledere som har løftet selve innholdet i 

leirene opp på et veldig bra nivå. Jesus har vært 

til stede, og da har ikke sanitæranlegget hatt noen 

stor betydning. 

Israel bedt med en bitter bismak? 

Bibelen er helt klar på Israels rolle i Guds store 

frelsesplan for menneskeheten. Du kan gjerne si at 

Israel forkastet Jesus Kristus, men folket og landet har 

uansett en sentral plass i Guds ord. Frelsen gjelder jøde 

først, så greker. Og det er mektige løfter forbundet med 

landet, i forhold til velsignelse for de som velsigner 

og ber for dette folket, men også i forhold til Jesu 

gjenkomst. 

Vi lever i en tid hvor Jesus sier at «kjærligheten vil bli 

kald hos de fleste». Ikke minst gjelder dette vårt forhold 

til Guds ord. Og på den måten vil vi nedtone Israels 

rolle i tiden før Jesus gjenkomst? 

Norges Kristne Råd, som forøvrig DFEF ved Guds 

nåde ikke er en del av, viser med all tydelighet at 

mange kristne i Norge ikke lenger velsigner Jerusalem. 

Gjennom flere samtaler og resolusjoner viser de kanskje 

et reelt bilde av flere og flere kristne som vender Israel 

ryggen. På samme måte som andre, sentrale kristne 

sannheter blir nedtonet og glemt. 

Ved utbruddet av Golfkrigen i 1991 var jeg innlagt ved 

Haugesund Sykehus. Det ble avfyrt flere Squd-raketter 

mot Israel, og reaksjonene var sterke blant pasientene 

på TV-rommet. Folk, som ikke var kristne, ble redde 

for at dette var oppstarten av tredje verdenskrig, andre 

igjen at Jesus nå helt sikkert ville komme igjen. Spesielt 

godt husker jeg en mor som desperat ba legene om hun 

kunne reise hjem, slik at hun kunne få være sammen 

med familien sin før alt gikk under. 

Det stikker oss ikke lenger uansett hva som skjer? Vi 

blir ikke lenger berørt av hva som skjer i Midtøsten, 

og hva Guds ord sier om de siste tider? I Efeserbrevet 

utfordrer Paulus oss: «Stå opp du som sover, og Kristus 

skal lyse for dere». 

Vi lever i en tid hvor Guds folk igjen må reise seg! 

Hvor vi igjen blir brennende for Jesus! Hvor vi igjen 

velger å velsigne Israel, og ber for land og folk. 

Nå håper vi Østlandet satser stort på leirstedet 

sitt, slik at leirvirksomheten kan utvides og bli 

mer attraktiv for enda flere. Nå er det flott at 

det er satt i gang en stor innsamlingsaksjon, 

som forhåpentligvis sammen med 

forsikringsoppgjøret bringer inn nok midler til å 

bygge opp et moderne og flott hovedbygg. 

Mer enn noe annet må vi imidlertid ikke glemme 

vekkelsesdimensjonen i arbeidet. Like viktig som 

midler er det å få til et større bønneengasjement 

for stedet og leirene. At sommeren som kommer 

kan bli helt spesiell, med et Guds nærvær som 

forvandler barn og ungdom som aldri før. 

Bildet 

Denne gang bringer 

vi et bilde fra Ebeneser 

Verdalen, hvor 

menighetsmusikken 

sang på et 

jubileumsmøte i 1989. 

Her ser du kanskje 

noen kjente? 

Historiske 

glimt 

104 år siden 

15. februar 1905 

Fra Chicago 

Skriver søster Anna Jørgensen: 

Guds fred, som overgår all forstand, 

bevarer våre tanker og hjerter i Jesus 

Kristus, amen. Han er trofast, som 

har kalt oss, han skal og vedbli å 

gjøre det, halleluja. På grønne enger 

leder han meg og til hvilens vann 

leder han meg hen. Ja i ham bor 

hele guddommens fylde legemlig. 

Bi fiender, at han går fram og jevner 

bakker og dører av kobber vil han 

sønderknuse og bommer av jern 

sønderbryte.... 

Ut med evangeliet 

I forbindelse med søster Randi 

Kristiansens eget vitnesbyrd, er det en 

glede for oss som den menighet hun 

tilhører, Berøa Lierstranda, og som har 

fulgt henne fra hun som 12 års pike gav 

sitt liv til Jesus, og vi kan derfor med 

glede anbefale henne til menigheter og 

venneflokker hun måtte 

Intervju med Turid Dahl 

... Kan du fortelle litt om når du begynte 

som evangelist og barnearbeider? 

– Første turen ut på feltet var i 78. Til 

Troms og Finnmark reiste jeg i 80 

sammen med Margrethe Ingvaldsen og 

Owe Larsen, så jeg har besøkt de aller 

fleste av våre forsamlinger. Fra 

50 år siden 


komme til å besøke, mens hun venter på 

visum til India. Vi tror at hun ved Guds 

nåde skal bli til velsignelse der hun 

kommer, og vi ber vennene ta vel imot 

henne. 

For DFEF i Berøa, Lierstranda 

B.J. Hogstad 

26 år siden 


sommeren 82 har jeg reist som spesiell 

barnearbeider. 

– Hva er årsaken til at du engasjerer deg 

som barneevangelist? 

– Det er vel flere årsaker. Jeg ønsker 

at de små skal få tak i evangeliet. Til 

tidligere de blir bevisst som kristne, jo 

bedre. Jeg har alltid likt å arbeide blant 

barna, og at det nå har lagt seg slik 

til rette, tror jeg har med «ferdiglagte 

gjerninger» å gjøre. 

4 5 nr. 2 • februar 2009

Lykkedagen fredag 13. september! 

Torunn Rasmussen 

trodde som mange 

andre at hun måtte 

leve et perfekt liv for 

å bli en kristen. Gang 

på gang mislyktes 

hun med å «frelse» 

seg selv... 

Saron 40 år 

Møte med Torunn Rasmussen 

Tekst og foto: Leif Frode Svendsen 

SÆVELANDSVIK: I 1967 ble 

sangevangelistene Arne og Egil invitert 

til en møteserie på bedehuset Ljosheim. 

Allerede i det første møtet ble folk 

frelst, og andre kvelden var det ny 

spenning i luften. 

– Gud hadde kalt på meg i mange, 

mange år, og uken før møtene på 

Ljosheim bestemte jeg og en venninne 

oss for å gå på et møte i bedehuset på 

Ådland. Møtet var i gang da vi kom, og 

etter en rask titt gjennom nøkkelhullet 

ombestemte vi oss og gikk hjem igjen, 

forteller Torunn Rasmussen humørfylt. 

Faren var forbildet 

Torunn har bodd på Sævelandsvik hele 

livet, og hadde i oppveksten sin far som 

sitt store forbilde. 

– Min far, Jørgen 

Johannessen, var ikke den 

som «prekte» så mange 

ord om Jesus, men 

levde ut evangeliet. Jeg 

var ofte med han på 

husbesøk til gamle og 

syke, og vi hadde 

alltid med litt 

kjøtt eller 

fisk. Helt 

til jeg 

ble 

konfirmert fulgte jeg han «på fot». 

Torunn vokste opp i en tid hvor det var 

mange uskrevne regler på bedehuset, 

hvor det blant annet ble sett på som 

synd å gå på kino og røyke. 

– Like etter at jeg ble konfirmert, gikk 

jeg engang på kino, og det skapte i 

meg en veldig fordømmelse. Nå var 

alt ødelagt og jeg trodde det var ingen 

vei tilbake. Jeg sklei bort fra Gud, hvor 

kino og dans ble livet. Etter en tid ble 

jeg gift med Arne Raymond, og etablert 

på Sevland, sier Torunn. 

Hvorfor døde far? 

På begynnelsen av 60-tallet døde 

hennes far plutselig av et kraftig 

hjerteattakk, og det fikk henne til igjen å 

tenke på Gud. 

– Hvorfor døde min far? Var det noe 

som skjedde for at jeg skulle våkne 

opp? For meg ble det veldig alvorlig at 

pappa ikke måtte gå ut av denne tiden, 

uten at det ble noen spor etter han. Jeg 

måtte bli en kristen. 

Som mange andre, trodde Torunn at 

det å bli en kristen handlet om å ta seg 

sammen. 

– Gjennom flere år prøvde jeg «å frelse 

meg selv» – skulle bli from og fin før 

jeg ble frelst. Dette med røyken var noe 

som plaget meg, og flere ganger prøvde 

jeg å kutte ut, uten å lykkes. Jeg hadde 

en god venninne fra USA, som var 

mye sammen med meg i feriene sine 

her hjemme. Ofte satt vi utover nettene 

og diskuterte hvordan vi skulle klare 

å bli kristne. Hun reiste siden tilbake 

til USA, og på et møte med den kjente 

evangelisten Billy Graham ble hun 

frelst. Lykkelig skrev hun et brev til 

meg hvor hun utfordret meg til å ta et 

valg. Og hun lovte å følge med meg på 

et møte. 

Fredag 13. september 1968 gikk de to 

venninnene sammen til Ljosheim. 

– Jeg husker ikke så mye hva som ble 

sagt, husker Arne og Egil sang, før det 

ble avsluttet med bønnemøte på kne. Full 

av panikk og flau over noen store støvler 

jeg hadde på meg; og jeg var jo en stor 

synder og var ikke verdig til å bøye kne. 

Et budskap kom så i tunger med tydning, 

og det var som et telegram fra himmelen. 

Jeg hvisket desperat til min venninne 

og lurte på hva jeg skulle gjøre. Hun 

oppmuntret meg til å gå fram til første 

benk. Ja, ja – jeg hadde jo ikke noe annet 

valg, selv om jeg ikke var sikker på om 

jeg kunne bli frelst. 

Fredag 13. desember 

Denne fredagen, 13. desember 1967 ble 

en lykkens dag for Torunn, som drog hjem 

både glad, gråtende og veldig opprørt. 

– Hjemme satte jeg meg ned ved 

sofabordet, tittet bort på en tobakkspung 

og ville vanen tro ta en røyk. Men i det 

jeg berørte tobakken var det som jeg fikk 

«støyt» og siden den kvelden har jeg aldri 

røykt. Akkurat det ble en stadfestelse for 

meg – Gud hadde virkelig frelst meg. 

36 

I DAG LØRDAG 3. JANUAR 2009 

En livsglad misjonær 

DAGENS 

NAVN 

70 år 

Sonja Jensen 

n Glad i familien 

n Misjonær i åtte år 

n Medlem av Kristi Menighet 

n Adresse: Lomveien 3, 

Kråkerøy 

– Det er litt merkelig å tenke på 

at jeg fyller 70 år. Men hadde 

ikke alle minnet meg om det, 

så hadde jeg nok ikke brukt så 

mange tanker på det, For faktisk 

føler jeg meg ikke så gammel, 

sier Sonja Jensen lattermild. 

Hun tar imot oss i det koselige 

hjemmet i Lomveien 3 på 

Kråkerøy. Her han bodd sammen 

med ektemannen Kai siden 

den yngste sønnen Jan- 

Erik ble født for 43 år siden. 

Den 3. januar i 1939 ble hun selv 

født å St. Josephs hospital. 

Hun vokste opp på Langøya 

sammen med sin mor og lillesøsteren 

Marlene. – Jeg har 

jobbet på St. Joseph og Solliheimen, 

men etter at vi fikk det 

første av tre barn valgte jeg å 

bli hjemmeværende husmor, 

forteller hun. Hun giftet seg 

med Kai i Kråkerøy kirke 4. 

mai 1957, og dermed kunne de 

for to år siden feire gullbryllup. 

– Familien betyr mye for meg og 

jeg er veldig stolt av mine tre 

barn Sylvi (51), Truls (48) og 

Jan-Erik (43) som igjen har gitt 

oss seks barnebarn. De er alle 

en stor berikelse for oss, selv 

om det er litt rart å tenke på at 

den eldste av barnebarna, Gøran, 

nå har blitt 23 år, sier den 

livsglade kvinnen. For ekteparet 

har kristendommen alltid 

hatt en stor plass i livet deres. I 

1988 reiste de ut for første gang 

som misjonærer til Swaziland. 

– Vi fikk et kall til å reise ut. 

Det første prosjektet gikk ut 

på at vi skulle bygge en videregående 

skole som var finansiert 

gjennom Norad-midler. Senere 

var vi med på å bygge tre 

pastorhus, før vi til slutt fikk 

oppført en kirke som rommer 

130 personer. I dag er den blitt 

for liten slik at den må bygges 

ut, forteller Sonja. 

For to år siden vendte de hjem og 

kan i dag omtaler de seg som 

pensjonerte misjonærer. – 

Swaziland har fortsatt en stor 

plass i våre hjerter og så sent 

som i fjor hadde vi en kampanje 

hvor vi samlet inn penger til 

tre jenter som hadde blitt foreldreløse. 

Faktisk er dette et av 

landene som er mest dødelighet 

i forhold til AIDS som var 

dødsårsaken til foreldrene, sier 

hun og opplyser at årets målsetting 

er å få midler til å bygge 

et hus til de tre søstrene som 

er 9, 11 og 13 år. 

– Noen vonde minner har vi 

også fra våre åtte år i Sør- Afrika. 

Tre ganger har vi blitt over- 

I mange år hadde Torunn ventet på 

denne dagen, og hadde allerede tatt noen 

bestemmelser. 

– En venninne av meg mente at du kunne 

bli en kristen selv om du var bundet av 

noen synder, men jeg ville ikke leve noe 

halvt liv. Jesus var nå livet for meg, og 

livet med Han ville jeg leve 100 prosent. 

I forhold til dåpen hadde jeg allerede 

sett i Bibelen at Peter ropte ut til folket: 

«Omvend dere, la dere døpe til syndenes 

forlatelse, så skal dere få den Hellige 

Ånds gave». 

I desember ble Torunn døpt på Klippen 

Vedavågen. For enda var det ikke noen 

frimenighet i nærheten. 

– Ida og Hans Munkejord ba med seg alle 

de nyfrelste hjem til seg, og her hadde 

vi mange herlige møter. Men behovet 

for et lokale meldte seg, og Odd Mannes 

tok kontakt med Torfinn Thorsen om å 

låne gamle losjen på Tjøsvoll. For 25 

Faksimile fra Fredrikstad blad: 

MISJONÆRER Sonja og Kai Jensen feiret for to år siden sitt gullbryllup. I åtte år var Kråkerøy-ekteparet misjonærer 

i Swaziland. FOTO: VIDAR HENRIKSEN 

falt, men hver gang har Gud 

beskyttet oss, sier hun. 

– Kristi Menighet er vårt åndelige 

hjem, hvor vi har vært fast 

siden vi ble frelst i 1961., legger 

hun til. Ektemannen er eldstebror 

i menigheten. – Å være 

med i en aktiv menighet betyr 

alt for oss begge. Medlemstal- 

kroner fikk vi leie lokalet på fredagene. 

Møtesalen var veldig trekkfull og 

ukoselig, men vi gjorde det beste ut av det. 

Vinduene ble dekket med plastikk, og vi 

fyrte opp med ved en gammel, sprukket, 

stor ovn. Ofte var det Torkel Egeland som 

satt vakt over ovnen, som kunne «sprikke» 

når som helst. Jens Glittenberg, en kjent 

forkynner fra Mosterhamn, frøs så veldig 

at han «banket flåga» (slo med armene) 

for å holde varmen, sier Torunn. 

Hun har mange gode minner fra Saron, og 

er fortsatt aktivt i forsamlingen. 

– Saron har vært mitt åndelige hjem 

fra begynnelsen. De siste årene har jeg 

også hatt hjerte for Blå Kors-arbeidet på 

Åkra. Vi er flere venninner som er med i 

Saronsdamene, og ofte er vi ute og synger 

på møter og basarer i distriktet. Vi har 

også en liten søstermisjon hvor vi støtter 

Ukraina, sier Torunn. 

let er på 200, det er mange arbeidere 

og vi deltar på flere aktiviteter 

ukentlig. Ikke minst 

setter vi stor pris på at flere 

innvandrere fra asylmottaket 

kommer hit. De henter vi nå i 

en minibuss, opplyser Sonja 

som forteller at hun er veldig 

glad i mennesker. Åremålsdagen 

feires i dag sammen med 

den nærmeste familien i Fotspor 

Barnehage som drives av 

datteren Sylvi. 

– Som sagt betyr familien og 

Kristi Menighet alt for meg og 

jeg kan allerede se tilbake på et 

rikt ekteskap med Kai, avslutter 

hun. 

Vidar Henriksen 

6 FORENINGSLIV 

7 nr. 2 • februar 2009

Sommerstevnet Solstrand 7.–12. juli 

Møte med leder for hovedkomiteen 


Bjørn Rino 

Jacobsen, leder for 

hovedkomiteen for 

årets Sommerstevne, 

ble herlig frelst under 

en teltkampanje i 

Askim i 1986. Akkurat 

møtet med Jesus 

ønsker han å formidle 

videre til spesielt barn 

og ungdom. 

Stevnegeneral som vil 

være en varseltrekant 

Bevisst valg bort fra Jesus 

BØMLO: Det blir dessverre stadig vanskeligere å finne folk som 

vil gjøre en dugnadsinnsats i De Frie Evangeliske Forsamlinger. 

Men Sion Mosterhamn går mot strømmen og har mange frivillige 

arbeidere med i sentrale posisjoner i bevegelsen. 

Når Misjons- og hjemmeutvalget hadde problemer med å 

skaffe folk til Hovedkomiteen for stevnet i år, tok Sion 

utfordringen. Og i spissen for hovedkomiteen, som en 

”stevnegeneral” står Bjørn Rino Jacobsen – en brennende 

ildsjel! 

Foruten sitt engasjement i menigheten som 

eldstebror og leder for junioren, er han nestleder 

i DFEFs Barne- og ungdomsråd, leder i styret 

for Vestlandsleiren og ildsjel i det lokale 

skolekorpset. Og dette kommer utenom 

arbeidet ved Bømlo Brønnbåtservice as. 

- Jeg liker å engasjere meg, å være med 

hvor ting skjer. Dette med barne- og 

juniorarbeid ligger tungt på meg, og 

jeg ønsker virkelig å være et vitne 

om hva som er rett. Kall meg 

gjerne en ”varseltrekant”, som 

kjenner til mye dumt som kan 

gjøres, men ønsker å peke på en 

bedre vei, sier Jacobsen. 

Han har bodd på Mosterhamn siden 1991, men er oppvokst i Østfold. 

- Mine foreldre var pinsevenner, men jeg husker jeg var innom junioren på ”Logen”. 

Mamma og pappa ble skilt da jeg var syv år gammel, og etter noen år igjen giftet 

mamma seg på nytt og vi flyttet til Skjeberg. Men på ungdomsskolen kom jeg i feil 

miljø, hadde det tøft og tok et bevisst valg bort fra Jesus og over til fyll og fest. I 

ettertid kan jeg gjerne si at begynnelsen på tenårene var de tre verste årene i livet mitt. 

Heldigvis forstod mamma og pappa alvoret og mente jeg burde begynne på Lundeneset 

Videregående Skole. 

Men bare to uker før han skulle flytte vestover til den kristne internatskolen skulle han 

overnatte en helg hos en tante og onkel i Rakkestad. 

- De var pinsevenner, og jeg visste de ville invitere meg med på møter. På forhånd 

hadde jeg bestemt meg for å svare nei, men da spørsmålet kom om å være med på et 

teltmøte ble svaret allikevel ja. Jeg husker ingenting fra selve møtet, men i avslutningen 

tok tante armen rundt meg og spurte om jeg ikke skulle bli frelst. Det var akkurat som 

jeg ble båret fram, en helt utrolig merkelig opplevelse. Predikanten ville be for meg, jeg 

sa ingenting, men tante sa at hun trodde jeg ville bli en kristen. Mens han ba for meg, 

hadde jeg en veldig kamp, det ”reiv og sleit” innvendig. Så begynte jeg sakte å løfte 

opp hendene, prøvde å stritte imot, men klarte det ikke. Det var som hele ”brøstet” mitt 

revnet – en helt fantastisk opplevelse. Ja, det var akkurat som en stor stein ble revet ut 

av meg og erstattet med en overnaturlig fred og ro. 

Til Japan og Nytt Livs Lys 

Kort tid etter reiste den nyfrelste 

ungdommen til Ølen og Lundeneset 

Videregående Skole. Her vokste 

troen ytterligere, og han traff Eva fra 

Mosterhamn, som han giftet seg med 

august 1989. I dag har de tre barn 

sammen. 

- Året før vi giftet oss, arbeidet Eva 

i Oslo mens jeg gikk på bibelskolen 

til Misjonssambandet. Som nygifte 

reiste vi så til Japan og Nytt Livs Lys 

trykkeri hvor vi arbeidet ved trykkeriet. 

Kontakten denne veien fikk vi gjennom 

Eva, som er lillesøster til misjonæren 

Inga Lidal. I ettertid er de veldig 

takknemlig for at de valgte dette, og 

mener det har fått være med å farge 

livet på en veldig positiv måte. 

I forhold til Sommerstevnet er Bjørn 

Rino en nøkkelperson i forhold til alle 

underkomiteene som arbeider hver for 

seg. 

- Min jobb er å holde kontakten 

med de forskjellige komiteene. 

Programkomiteen, med pastorene 

Kjell Arve Tolås og Morten Helland 

i spissen er allerede kommet godt i 

gang. Teknisk komité har vi også fått på 

plass, hvor Johannes Markhus fra Sion 

er kontaktperson. Ellers har vi fått god 

hjelp fra Alf Inge Flokketvedt, fra Saron 

Åkrehamn i forhold til det økonomiske, 

Mangor Mannes og Johannes Ådnanes 

tar seg av sponsorer og markedsføring. I 

forhold til barne- og ungdomsopplegget 

var det allerede satt i gang av DFEFs 

Barne- og ungdomsråd før vi fikk 

Sammen i Guds nærhet 

I neste nummer av Det Gode Budskap blir 

det fyldig dekning av programmet under 

Sommerstevnet på Solstrand. Men allerede er 

mottoet klart: «Sammen i Guds nærhet». 

Sommerstevnet Solstrand 

7.–12. juli 2009 

Tekst: Leif Frode Svendsen 

MOSTERHAMN: «Sammen i 

Guds nærhet» handler om at alle 

generasjoner i større grad sammen 

søker Herrens ansikt. Derfor vil en 

i årets stevne blant annet se mer til 

barna og ungdommen i kveldsmøtene. 

ansvaret. Hans Martin Skagestad, 

ungdom og Hilde Reme, barn har en 

god hånd om dette opplegget, sier 

Jacobsen. 

Forventning om å møte Jesus 

Den aktive lederen har store 

forventninger til stevnet. 

- Jeg ønsker virkelig at stevnet skal 

bli en festsamling, hvor vi kommer 

sammen for å styrke og oppmuntre 

hverandre. Håper ikke folk bare 

kommer for å observere hva vi får til, 

men kan komme med en forventning 

om å møte Jesus og venner. 

Sommerstevnet skulle være i 

gode hender hos Jacobsen og hans 

medarbeidere. Men håper på hjelp fra 

enkeltpersoner i hele bevegelsen. 

- Jeg regner med at mange av de som 

kommer på stevnet kan ta et tak, og det 

hadde vært fint hvis mange allerede 

nå kunne meldt seg som frivillige til 

mange av de praktiske oppgavene, 

avslutter ”stevnegeneralen”. 

Kontaktpersoner for 

Sommerstevnet 2009: 

Leder: 

Bjørn Rino Jacobsen: 41 21 78 01 

Markedsføring: 

Johannes Ådnanes: 91 14 21 76 

Teknisk: 

Johannes Markhus: 90 08 35 48 

Programkomiteen: 

Morten Helland: 930 27 497 

Det tradisjonelle formiddagsmøtet 

på søndagen vil fortsatt bestå av 

brødsbrytelse, men ellers få mer preg 

av å være et familiemøte. 

Av talere jobber komiteen med de 

siste detaljene, og flere av talerne vil 

bli presentert i neste nummer. Dennis 

Greenidge, fra England, er allerede 

klar som taler til ungdomstreffene. 

INFO FRA BUR 

Innsendelse av årsrapport 

Skjemaene til årsrapporten for 2008 ble 

sendt ut til alle Barne- og Ungdomsgruppene 

i desember. Vi håper så mange som mulig 

vil sende inn årsrapporten. Disse utgjør 

grunnlaget for hvor mye vi får i statsstøtte, 

og hvor mye vi får tildelt av Frifond-midler. 

Har du ikke mottatt skjemaet til rapporten, ta 

kontakt med oss. 

Innsendelsesfristen er: 15.mars 2009 

Ten-bibelweekend 2009 

Husk Ten-bibelweekenden på Solstrand 

6.-8.mars 2009. Se egen annonse, og våre 

internettsider. 

Sommerstevnet 2009 

Under årets sommerstevne på Solstrand 

7.-12. juli trengs det medarbeidere til 

barnearrangementet. 

Kan du tenke deg å være med og hjelpe, så gi 

oss beskjed. 

BUAK 2009 

Husk årets BUAK 25.-27. sept. på Solstrand. 

Årsmøte 2009 

BURs årsmøte blir dette året i forbindelse med 

BUAK. Har du saker som du mener det er 

viktig å ta opp må BUR ha mottatt disse innen 

15. mai. 

Mer informasjon? 

For mer informasjon og materiell til salgs, se 

våre hjemmesider: www.dfef-bur.no. 

Kontaktinformasjon: 

DFEFs Barne- og Ungdomsråd 

Omlandsneset 11 

4516 Mandal 

Tlf: 38 26 16 86 

E-post: bur@dfef.no 

Internet: www.dfef-bur.no 

8 9 nr. 2 • februar 2009

MENIGHETSMUSIKK: Under festsamværet var 

det flott sang. 

Eldsteinnsettelse 

Tekst: Åge Dahl 

Foto: Kåre Dahl 

Søndag 4. januar var 

en stor høytidsdag på 

Klippen Vedavågen, 

med innsettelse av hele 

tre eldstebrødre på en 

gang, en dobling fra før. 

STAUTE BRØDRE: Eldsterådet på Klippen 

sammen med Ole Kristian Iglebæk (til høyre). 

Fra venstre ser vi: Kjell Ludvik Klinkenberg, Åge 

Dahl, Kenneth Dahl, Helge Olsen, Jan Inge 

Nilsen, Hans Ottar Moen, Helge Nupen og Ole 

Kristian Iglebæk. 

Eldsteinnsettelse 

på Karmøy 

VEDAVÅGEN: De siste par åra 

har to erfarne eldstebrødre trukket 

seg fra denne tjenesten på Klippen. 

Øystein Vedøy og Leif Johan Bårdsen 

hadde tjent Herren trofast i mange 

år. Heldigvis er de fortsatt aktive i 

menigheten. 

Etter en tid med samtaler og bønn rundt 

dette med utvidelse av eldsterådet hadde 

vi kommet frem til tre brødre med brann 

for menigheten som ble spurt om å gå 

inn i tjeneste. Etter kort betenkningstid 

svarte alle tre ja på eldsterådets 

forespørsel. 

Disse tre er: Jan Inge Nilsen, los, gift 

med Torill og har tre barn pluss en i 

fosterhjem. En eldste som kan være en 

god los for menigheten må være godt 

å ha. 

Kenneth Dahl, fisker på egen båt, 

gift med Mette og har tre barn. Både 

Kenneth og Jan Inge er oppvokst i 

menigheten. 

Den siste, Kjell Ludvig Klinkenberg 

jobber ved Hydro Aluminium, er 

gift med Solrun og har tre barn. Fra 

den første tiden de kom til Vea fra 

Haugesund har han vært ivrig med i 

vårt speiderarbeid, Royal Rangers, han 

brenner for barna og de unge, og er slik 

sett en god produksjonsarbeider. 

Høytidsmøtet 

Søndag formiddag 4. januar var det 

klart for høytidsmøte med innsettelse 

av nye eldste. Vel 100 av menigheten 

var samlet, og menighetsmusikken 

sang. Etter skriftlesning av de «gamle» 

eldste og forbønn for de nye og deres 

koner, talte Ole Kristian Iglebæk om 

Davids liv. At han hadde tre salvelser til 

tjeneste, tre epoker i livet som utrustet 

ham til tjeneste. 

Samuel sørget, men nå skulle han fylle 

hornet og salve en David, en ny tjener 

for en ny tid (1. Sam.16;1). Den første 

salvelsen trengte han i møtet med store 

utfordringer, som møtet med Goliat. 

Andre salvelsen (2. Sam. 2;4) gjorde at 

David viste kjærlighet og storsinn. Den 

siste salvelsen (2. Sam. 5;23-24) lærte 

David å lytte til Herren. 

Hyttetur 

Som menighetsledelse opplever vi 

behovet for å komme avsides for å 

søke Herren. Derfor reiste eldsterådet 

og menighetsarbeideren Helge Nupen 

til fjells. Men å komme til fjells på 

vinterføre med is og mildvær, kan være 

problematisk selv om hensikten er god. På 

vei opp gikk den ene bilen både oppover, 

bakover, sideveis, nedover og heldigvis 

aller mest fremover og oppover. Det var 

kanskje enklere å komme opp på fjellet 

i Israel på Jesu tid og få åpenbart hans 

herlighet. Vi kom til hytten på kvelden til 

herlig kjøttsuppe tilberedt av verten Jan 

Inge Nilsen. Vi delte Guds ord og hadde 

brødsbrytelse og ba inderlig til Gud for 

hverandre og for menigheten. Neste dag 

hadde vi samtaler hele dagen, og klarte 

akkurat å komme hjem slik at Helge fikk 

komme på ungdomstreff, hvor det var 

flere ungdommer som ville bli frelst. Så 

det er godt å se at arbeidet går fremover. 

Menigheten 

Vi er egentlig heldige på Klippen. Vi har 

mange som vil noe for menigheten og 

det gjelder at disse får bli brukt på beste 

måte for dem selv og for Jesus. Mange 

ungdommer kommer trofast til møtene, og 

Egenskaper: 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Vi søker etter redaktør i inntil 100 % stilling 

Redaktøren må regne med å produsere mye av 

stoffet selv. 

God kjennskap til DFEF som bevegelse. 

Må identifisere seg med DFEF sin tro og lære. 

Journalistisk erfaring en fordel men ingen 

betingelse. 

Må regne med en del reising i inn- og utland. 

Må være innstilt på en fleksibel arbeidstid, 

og ha evnen til å arbeide selvstendig og 

strukturert. 

En fordel med en viss kompetanse innen foto 

og bruk av PC som arbeidsverktøy. 

vi opplever at flere unge kommer tilbake 

til menigheten etter at de er ferdige med 

utdannelsen. Men det er ikke bare de unge 

som vil noe, «Vi over 60» er et arbeid med 

stor suksess, der samles over 100 hver 

gang. Mange yter stor innsats på mange 

fronter, og vi tror at vi av Guds nåde 

får være med på å nå Vea og verden for 

Kristus. 

s redaktør har sagt opp stillingen sin. Vi søker hans etterfølger. 

Det gode budskap kommer ut med 11 nr. og et julehefte pr. år. Opplag ca 1300. Bladet skal reflektere arbeidet som DFEF 

driver i lokalmenighetene og fellesarbeidet i Norge, samt arbeidet på de ulike misjonsfeltene. 

Videre skal bladet inneholde stoff til oppbyggelse og inspirasjon. Det skal inneholde barnesider og ungdomssider. 

Vi tilbyr: 

En spennende og utfordrende arbeidsplass, i 

møte med mange interessante og spennende 

mennesker. 

Lønn etter avtale. 

10 11 nr. 2 • februar 2009 

• 

• 

TAR ANSVAR: Kjell Ludvik Klinkenberg (til 

venstre), Kenneth Dahl og Jan Inge Nilsen 

er innsatt som nye eldstebrødre på Klippen 

Vedavågen. 

Søknadsfrist 1. mars 2009 

Tiltredelse etter avtale, senest 01.08.09. 

Søknaden sendes til: 

De Frie Evangeliske forsamlingers misjons- og 

hjemmekontor, 

Møllergaten 40, 0179 Oslo. 

Nærmere opplysninger om stillingen rettes til 

Johannes Ådnanes, mob. 911 42 176.

GLADE BARN: Betel Volda forstår at 

barn og ungdom er framtiden og vil 

satse på disse. 

Kristne studentmisjonærer til Volda? 

Fokus på Volda 


Foto: Arkiv/Høgskulen i volda 

Studentmiljøet i Volda 

treng fleire kristne 

studentar. Med over 

2000 studentar er det 

store muligheter for å 

vinne ungdom for Jesus 

i byen. Og Betel Volda 

lokker med tilbud om 

gratis hybel... 

VOLDA: De Frie Evangeliske 

Forsamlingers menighet Betel – ønsker 

å bygge opp eit godt ungdomsarbeide. 

Eldsterådet med Gunnar Andås i spissen 

ønskjer no å lokke kristne studentar til 

byen. 

- Vi ynskjer fleire ungdomar i 

forsamlinga, og vil difor tilby kristne 

studentar gratis eventuelt subsidiert 

hybel etter kor mykje dei vil engasjere 

seg i arbeidet, seier Andås til Det Gode 

Budskap. 

Høgskulen i Volda har eit veldig variert 

og bra studietilbod. Journaliststudiet 

er vide kjent og tilbyr bachelorgrad 

i animasjon, informasjon og media, 

journalistikk, Media IKT og design. 

Dei tilbyr også videreutdanning innan 

fjersynsreportasje og dokumentar. Elles 

tilbys det lærer-, førskule-, barnevern-, 

sosionom, administrasjon og 

planlegging. Det er også eit godt tilbod 

innen ulike fagstudium og bachelorgrad 

i språk og historie, samt kreative og 

spennende studium som musikk, idrett 

og friluftsliv, kunst, handverk og drama. 

Sjå forøvrig meir på www.hivolda.no. 

- Betel Volda er ei tradisjonsrik 

menighet med røter heilt tilbake til 

1894. Forsamlinga fekk sitt fyrste 

lokale i 1911. Dei har møte på torsdag 

og søndag. Under møtet på søndag er 

det søndagsskule. Forsamlinga har ei 

handfull barnefamilier, og elles folk i 

alle aldrar. Det har vore drive barne- og 

ungdomsleirar ut frå forsamlinga i over 

50 år, og ein disponerer eigen leirstad. 

Dessutan sender forsamlinga program 

på nærradioen for Søre Sunnmøre 

kvar søndag. Denne radioen har 45000 

potensielle lyttarar, så ein reknar 

difor med at det er få forsamlingar 

på Sunnmøre som når fleire enn 

forsamlinga på Betel i Volda. Likevel 

har ikkje Betel mange ungdommar i 

dag, og vi vil difor på nytt prøve å gjere 

forsamlinga ein aktiv møteplass også 

for ungdom, seier Andaas. 

Kva har så Betel Volda å tilby til 

ungdommar som vil flytta til Volda? 

- I staden for å fokusere på det som vi 

manglar, har vi prøvd å sjå på kva vi 

har å tilby. Sidan vi har nokre hyblar 

som forsamlinga disponerer, tenkte vi at 

desse kunne brukast på ein positiv måte 

for å knyte ungdommar til forsamlinga. 

Menigheten ynskjer primært nokon som 

kan gjere ein innsats innan barne- og 

ungdomsarbeid, men også ungdom som 

vil gjere ein innsats på andre område er 

velkomne. 

- Vi er opne for arbeid både blant 

førskuleborn, småskuleborn og 

tenåringar. Vi ventar sjølvsagt ikkje at 

same folket skal dekke alle område, 

men kva arbeid som ein skal satse 

på, vil i stor grad vere avhengig av 

kvalifikasjonane til dei som søkjer. 

Ein er elles også interessert i ungdom 

som vil engasjere seg i forsamlinga sitt 

generelle musikkliv. 

Volda er ein tettstad med 6000 

innbyggarar, samt 2000 studentar, så 

potensialet for å bygge opp eit godt 

ungdomsarbeide skulle absolutt vere 

til stades. Andås nemner til slutt fleire 

positive ting ved å studere i Volda. 

- Det er så korte avstander at du fint 

kan gå eller sykle til og frå skulen. Det 

er dessutan rimelige levekostnader, et 

godt studentmiljø med aktivt, kristent 

skulelag, flott natur og mange kristne 

menigheter. 

Fleire større studiestader slit med å 

skaffe bustad til studentane sine, og 

i Bergen og Oslo er leiekostnadane 

veldig høge. Ved å velge Volda, kan du 

få leiekostnadene ned på eit minimum 

og ikke minst få vere med å bygge opp 

eit ungdomsarbeid. 

ELDSTE: Gunnar Andaas ønsker ungdommer 

til forsamlingen. 

TILRETTELAGT: Det meste ligger vel tilrette 

for ungdomsarbeid i Volda, blant annet 

gjennom leirstedet Helgatun, hvor det blant 

annet er full fart med gokarter. 

Rimeleg hybel 

for student 

Betel i Volda (DFEF) ynskjer fleire 

ungdommar i forsamlinga. 

Kristne studentar som vil 

engasjere seg i forsamlinga vert 

difor tilbodne rimeleg eller gratis 

hybel i studenttida, alt etter grad 

av engasjement. Vi er spesielt 

interessert i nokon som kan 

engasjere seg i barnearbeid, men 

alt er av interesse for oss. 

Interessert? 

Ta kontakt med 

Gunnar Andås 

70 07 85 11 - 913 55 782 

gandas@online.no 

12 13 nr. 2 • februar 2009

Lyder Engh er 

kanskje den 

forkynneren i De 

Frie Evangeliske 

Forsamlinger som 

har satt dypest 

spor etter seg. Han 

utgav flere bøker 

og var kjent for en 

veldig åpenbaring 

over Kristus i 

Guds ord. I 1941 

avholdt han flere 

bibeltimer i Oslo, 

og disse ble skrevet 

ned. Aasland og 

Garbels Boktrykkeri 

utgav en bok med 

utgangspunkt i 

disse talene. I DGB 

fremover vil vi 

gjengi disse talene, 

og håper dette vil 

hjelpe leserne til å 

bli bedre kjent med 

den skjulte Kristus. 

Den skjulte Kristus 

Del 3b: Lammets sinn 

overfor skapningen 

Vi taler mye om selvfornedrelse 

og om å ydmykes, og ledsager vår 

ydmykelse med tårer. Men dersom 

vi føler sorg ved å ydmykes, er vi i 

virkeligheten stolte. Dersom vi går 

ydmykelsens vei med tårer, da er 

det hovmodet som søker å vandre 

ydmykelsens vei. Ydmykheten gråter 

aldri når den går denne veien, den 

fryder seg. Men hovmodet må gråte, 

for den strider mot dens natur. Ofte 

har det vært selvet som har forsøkt å 

etterfølge Kristus, og da er det blitt 

tårer, sukk og klage. 

Dette ligner disiplene før pinsedag, 

de fulgte Han skjelvende, med frykt 

og forvirring (Mark. 10;32). De visste 

ikke at det var et Lam de fulgte, 

de forsøkte å tjene Gud med den 

gamle natur. Men her sier Paulus: 

«La dette sinn være i dere». Da blir 

det naturlig å gå ydmykelsens vei. 

Sådan var det med Kristus. «Av seg 

selv gav han avkall» – det steg opp 

i Hans indre. Han begjærte å stige 

ned. Det fødtes i Hans indre. Det var i 

overensstemmelse med Hans lengsel. 

”Når vi kjenner vår egen 

uverdighet sterkest, er vi 

mest velbehagelig for Gud, 

og mest lik Gud” 

I vers tre sier Paulus: «Ikke gjør noe 

av trettesyke eller lyst til tom ære, 

men i ydmykhet akt hverandre høyere 

enn dere selv», og «la dette sinn være 

i dere». Kristus så ikke inn i seg selv, 

og var derfor ikke opptatt med sin 

egen storhet. Han forsøkte ikke å 

glemme seg selv, det lå i hans sinn 

bare å se utad. 

Ydmykhet er ikke bare å være 

intet, men å vite at man intet er. 

Ydmykheten, har en sagt, vet intet 

om seg selv, ikke engang at den er 

ydmyk. Når Paulus ber oss om å akte 

hverandre høyere enn oss selv, viser 

han hen til at nettopp dette gjorde 

Kristus. Overalt hvor Kristus så, så 

Han noen som syntes større enn han. 

Selv når han satt midt i blant syndere, 

aktet han dem høyere enn seg selv. 

Slik gjør kjærligheten alltid. Han 

forsøkte ikke å være mindre, eller å 

føle ydmykhet. Når han satt ved siden 

av en synderinne, talte han med denne 

elendige menneskeskapning som en 

som syntes hun var større og mer 

verdifull enn han selv. Han anså det 

for en god gjerning å gi sitt liv for at 

disse kunne få leve. 

Den arm som ligger under skapningen, 

og som løfter den opp, representerer 

ikke noe kunstig eller påtatt, men et 

guddommelig sinn som er fylt av den 

største kjærlighet til en fallen verden. 

«Ingen har noensinne sett Gud, den 

enbårne Sønn som er Faderens fang, 

Han har forklart ham» (Joh. 1;18). 

Esaias sier om den opphøyede, og hvis 

navn er hellig: «I det høye og hellige 

bor jeg». Men vi får et feilaktig begrep 

om Han dersom vi begrenser han til 

det høye og hellige. Esaias legger til: 

«Og hos den som er sønderknust og 

nedbøyd i ånden, for å gjenopplive 

de nedbøydes ånd og gjøre de 

sønderknuste hjerter levende» (Esaias 

57;15). David sier i Salme 51;19: 

«Offer for Gud er en sønderbrutt ånd». 

Slik er Guds sinn. Når vi kjenner vår 

egen uverdighet sterkest, er vi mest 

velbehagelig for Gud, og mest lik 

Gud. 

Ikke engang Gud kan leve i 

selvopptatthet. Den guddommelige 

livsflod ville grumses til dersom den 

vendtes innad. Saligheten får vi aldri 

kjenne før vårt eget liv ebber ut, og vi 

mister evnen til å se oss selv. 

Da Jesus Kristus «tok en tjeneres 

skikkelse på», var det ikke et forsøk 

på å tjene, men Han ble da i ytre 

henseende det som han var i sitt indre. 

Jesus sier til sine disipler: «Den største 

blant dere skal være som den yngste, 

og den øverste som den som tjener. 

For hvem er størst, den som sitter til 

bords eller den som tjener? Er det 

ikke den som sitter til bords? Men jeg 

er som en tjener i blant dere» (Lukas 

22;26-27). Den Største har gjort seg til 

den Minste, og Han som tjenes av alle, 

tjener alle. Smaker dette? Jeg føler 

meg såret over hans fornedrelse og vil 

protestere, lik Peter, da Jesus vasket 

hans føtter. 

Var det kunstig ydmykelse da Jesus 

plasserte sine disipler rundt bordet, 

og selv gikk rundt og tjente dem? 

Nei, slik var hans sinn. Den største 

i himmelen gjør seg til tjener for 

den minste på jorden. Den største 

synder opphøyet til bords i hans rike. 

Hvordan føler du dette? 

”Vi har ingen mulighet til 

å gjøre oss ydmyke, vi kan 

bare motta Hans ydmyke 

sinn, og jeg kan jo ikke rose 

meg av noe jeg har fått” 

«Den største blant dere skal være 

som den yngste, og den øverste som 

den som tjener.» Men forsøk ikke på 

å være det, og si ikke: «Fra i dag av 

skal jeg stå nede ved døren». For det 

Pastor på Vigeland 

kommer ikke bare an på hvilken ytre 

stilling du inntar, men det sinn du er 

fylt av. Du kan gjerne forbli i din høye 

stilling, bare du er i besittelse av det 

ydmyke sinn som rekker sine brødre 

gavene og bøyer seg ned og vasker 

deres føtter, uten å føle at det er noen 

fornedrelse. 

Kristi kjærlighet har såret meg dypt, 

og hver gang jeg stanser for dette, går 

såret opp på nytt. Han som var Gud, 

ble menneske. Han kunne stige ned, 

for Han hadde så mye han kunne gi 

avkall på, og han gjorde det også til 

det ytterste – ved å bli menneske. Det 

var ikke bare en drakt han tok på seg, 

som han senere la av, men han ble 

menneske i sannhet og virkelighet. Og 

ikke bare ble, men han er menneske 

i dag: «Mennesket Kristus Jesus» (1. 

Tim. 2;5). Med begeistring kunne 

Paulus skrive disse ord: «Som enhver 

må bekjenne, stor er den Gudsfryktens 

hemmelighet. Han (Gud) som ble 

åpenbart i kjød» (1. Tim. 3;16). 

Stor er denne hemmelighet. Skaperen 

lar skapningen gi seg sin natur, sin 

ånd, sjel og kropp. Ikke sin syndige 

natur. Den hadde han fått dersom 

han var avlet av mann, men Kristus 

av avlet av Den Hellige Ånd (Matt. 

1;20). Den menneskelige ånd, sjel og 

kropp fikk han gjennom et menneske. 

Denne hans kjærlighet har gjort meg 

Ulf Magne Løvdal har vært pastor innen Det Norske Baptistsamfunn 

og Det Norske Misjonsforbund siden 1989. Fram til sommeren, i 

første omgang, er han engasert på Betania Spangereid som pastor. 

Siden 1999 har Løvdal utgitt 15 bøker, flere av dem oversatt til andre 

språk. Det er derfor litt av en kapasitet og solid forkynner Betania har 

knyttet til seg. 

(red) 

forvirret og kastet omkull alt det jeg 

kunne uttenke. Den har satt meg på et 

punkt av hjelpeløshet. Den har gjort 

det umulig for meg å kunne stige 

ned. Han har åpnet veien for meg 

oppad. Hadde Han anvist meg en vei 

nedad, kunne mitt sår ha blitt legt. 

Han begynner øverst og går nedad, jeg 

begynner nederst og går oppad. Vi har 

ingen mulighet til å gjøre oss ydmyke, 

vi kan bare motta Hans ydmyke sinn, 

og jeg kan jo ikke rose meg av noe jeg 

har fått. 

Brødre og søstrer, trengs det ikke 

en rengjøring i Guds menighet? En 

sinnsforandring, et nytt lys, som kan 

gjøre Kristus levende iblant oss? Nå 

taler vi om denne og andre og ser 

denne og andre, men Kristus er skjult. 

Det var ikke til en uomvendt verden, 

men til sin egen menighet Herren 

sa disse ord: «Se jeg står for døren 

og banker». Hva hjelper rikdom, 

anerkjennelse, lærdom, apostoliske 

tradisjoner, når Kristus med sin Ånd, 

sitt sinn, står utenfor? Det er denne 

tomhet i Guds tempel som har gjort 

meg trett og nedbøyet og som har 

skapt bønnen: «Herre, kom på ny 

tilbake til ditt tempel». 

14 15 nr. 2 • februar 2009

Aktuelt 

Synspunkt: 

Roy Wareberg 

«Noen ganger er 

vi kristne i tro og 

agnostikere i praksis, 

og like jordbundet som 

en gjennomsnittlig 

hedning.» 

John Dawson 

Hvis det er sant? 

Vi som stort sett beveger oss i 

pinsekarismatiske kretser har hørt 

store bekjennelser om Guds løfter, ofte 

gjennom hele livet. Vi har selv sunget, 

vitnet og lyttet. 

I det siste har jeg tenkt igjennom hva 

vi gjør med de løftene, og bekjennelser 

som vi mener er sanne. For er det noe 

jeg er overbevist om så er det at disse 

bekjennelsene stort sett er oppriktig 

ment. Det er selvfølgelig ikke alltid at 

vi har like stor trygghet, men likevel. 

Spørsmålet blir likevel, hvis det er sant 

hva gjør jeg med det? 

Noen ganger er det greit å tenke 

praktisk for å teste oss litt. Hvis vi vet 

isen er tynn, og vi ser noen er i ferd med 

å gå ut på den, hva ville vi gjøre med 

den kunnskapen? Ville vi tidd still for 

ikke å blande oss, eller støte noen, eller 

ville vi ropt selv om vi ikke kjente dem? 

Hvis vi har målt isen og vet den er 

trygg, og det er mange som står der 

i iskanten med skøytene i handa og 

ikke tørr gå utpå for de tror den er 

usikker. Hva sier vi til dem da, holder 

vi informasjonen for oss selv? Er det 

slik at vi blir så påvirket av alle de 

andre som ikke tør, at vi selv står ved 

iskanten, selv om vi faktisk vet den er 

sikker? 

La oss gå tilbake til de bibelske løftene. 

Vi bekjenner stadig vekk både i 

fadervår og gjennom vitnesbyrd det 

som står i Matt. 6:13 + 28:18 at Gud har 

all makt i himmel og på jord. Men lever 

vi slik når stormene kommer, eller tyr 

vi hele tiden til selvlagde nødløsninger. 

Min bønn er at vi slipper taket i «den 

åndelige paraceten» og stoler på at 

løftet faktisk holder. 

F. eks. når stormen kommer er vi trygg 

fordi Jesus er om bord i vårt skip. Mark. 

4:35-41 

Når sykdommer rammer oss eller noen 

andre i den nære krets, bygger vi da 

på tro på Guds løfter og de bibelske 

eksempler, eller bygger vi på våre 

sykdomserfaringer? Hebreerbrevet sier 

at Jesus er i går og i dag den samme, 

ja til evig tid. Bibelen sier også at Gud 

ikke gjør forskjell på folk. 

Vi bekjenner at den som ber han får, 

den som leter han finner. 

Luk 11:6-13. 

Men gjør vi kun noe med det når det 

er full desperasjon i livet vårt. Slik at 

dette kun blir reservehjulet og ikke 

selve rattet. Hvis det er sant at den som 

leter han finner, burde vi stadig være 

på leting. Leting etter sjeler, leting etter 

bønnesvar, leting etter det som er Guds 

vilje. 

Lever vi med Gud i hverdagen, eller har 

vi innrettet oss slik at vi ikke behøver 

ett eneste under for å leve? Tenk etter, 

behøver du et eneste nytt under for å 

leve som du gjør nå? 

(Misforstå ikke, det er et under at vi er 

frelst og bevart, men jeg skriver om det 

daglige livet). 

Hvis det er det sant at Jesus er eneste 

veien til Gud Joh. 14:6. 

«I en tid med så stor livssynsforvirring 

må vi vel gjøre så godt vi kan. Litt 

astrologi, litt mammas bønner og 

litt konfirmasjonslære. Ulempen er 

at man blir nokså ensom med sin 

spesialblanding». Owe Wikstrom, 

professor i religionspsykologi. 

Den politiske korrekte bekjennelsen 

er jo at alt er ok, bare en søker med et 

oppriktig hjerte. Hva gjør vi da i vårt 

møte med ufrelste, kanskje søkende 

mennesker? Lever vi som om Jesus er 

den eneste veien til Gud, eller bygger 

vi vårt liv på de materielle ting. Tør 

vi å utfordre våre medmennesker som 

bruker tid på alternative løsninger. 

Tør vi stå opp, eller er frykten for å bli 

betraktet som sær eller annerledes og 

ekskluderende så stor at vi holder oss 

tilbake? 

Men hvis det virkelig er sant at ingen 

har alternativer, ingen har andre 

muligheter, at det kun er Jesus som er 

veien, da…. 

Hvis det i tillegg er sant at 

konsekvensene av å ikke å velge Jesus 

er en evighet uten Gud og alt det som 

et Guds nærvær innebærer Joh. 3:14- 

18 + 36. 

Noen ganger virker det som om vi har 

en større lidenskap for å fortelle folk 

om utrygg is, eller barna om å holde seg 

unna bilene i trafikken, enn å formidle 

et budskap om valget med evige 

konsekvenser. 

Hvis dette er sant, så burde vi jo leve 

våre liv innfor Gud i bønn, med en 

lengsel etter å benytte enhver anledning 

som vi gis til å formidle Jesus. 

Er det sant at misjonsbefalingen ikke er 

et forslag men en befaling, et oppdrag? 

Du kan kanskje tenke at «vi har jo 

forskjellige oppgaver. Vi i vår menighet 

har ordnet noen andre til å gå for oss, 

spesialister, misjonærer, evangelister 

etc». 

Men Kristendommen er en 

åpenbaringsreligion. Det vil si Gud 

taler direkte til oss hver enkelt og vi 

handler (eller ikke). Selv om Gud har 

forskjellige spesialoppgaver til oss er 

du personlig kalt til å være et lys og et 

vitne om det som Jesus har gjort.. Mark. 

16:15-20 Luk. 24:44-53 Ap.gj. 1:6-14. 

For ordens skyld, jeg mener at det jeg 

har sitert i dette stykke er sant fordi 

det er Guds ord. Men mitt spørsmål 

til deg (og meg) er likevel, – tar vi 

konsekvensene av det vi mener er 

riktig? 

Livet vårt går fort, Bibelen sier vi er 

som gresset på marken. Hvis det er sant 

vil jeg utfordre hver enkelt med et sitat 

av William James. 

«Det beste du kan gjøre med livet ditt, 

er å bruke det på noe som varer lenger 

enn det.» 

Ta en mandagsbeslutning på. 

Ta valg/handlinger i retning av at Guds 

ord faktisk er sant og virkelig. 

Bestem deg for at Guds ord vil bestå, 

selv om alt annet svikter. 

Gode relasjoner kan bli bedre! 

Ektepar weekend på Solstrand Camping 27-29 mars 2009 

Tema ”Gode relasjoner kan bli bedre” 

Pastorparet 

Unni og Gordon Tobiassen underviser. 

Temaer: 

• Ekteskapet duett eller duell 

• Nøkler i samlivet 

• Kommunikasjon 

• Samlivets vitaminer 

• Hjelp det er krise!! 

• Intimitet / sensualitet / seksualitet 

• Kjærlighet i praksis 

Dette er en flott anledning til å investere tid og oppmerksomhet for 

hverandre. Bare dere to, en avslappende helg med god mat, dyktige 

undervisere, interessante temaer og flotte omgivelser! 

Hvis dette er noe du har tenkt på en stund, her er muligheten! 

Pris kr. 1600,- pr. par, påmelding dir. til Solstrand: tlf. 91 61 81 48. 

Se også hjemmeside solstrand@dfef.no 

Vennlig hilsen oss i Betania Kopervik 

Reidar Gamst Christina Ek 

Roy Wareberg 

16 17 nr. 2 • februar 2009

Høysangen 

Torbjørn 

Arnesen 

Det hender vi står ovenfor mennesker som 

er kalt av Gud. Guds Ånd virker og de er 

overbevist om nødvendigheten av å bli 

frelst, men er likevel nølende. Tenk om det 

ikke holder! Nærmest som en siste hindring 

og krampetrekning fra djevelen kommer 

den tanken at en snart er tilbake i det gamle 

igjen og det males ut hvilken fiasko det hele 

vil bli. 

Her har også djevelen sine håndlangere av kjøtt 

og blod, etter at det avgjørende skrittet er tatt inn 

i Frelsen. For min egen del fikk jeg det forkynt 

flere ganger. «Bare vent noen uker så har vi´n her 

som den gode gamle.» De tok grundig feil! Det var 

ingen «hjemmesnekkra» eller egenprodusert frelse 

jeg var kommet inn i, men Herrens Frelse. Det er 

det som må gå opp for oss! For min egen del tror 

jeg disse angrep virker stikk i strid mot sin hensikt 

og heller tjente meg til det gode. 

En skal likevel ikke underslå at angrep kan komme 

fra fiende som gjerne vil frarøve oss både hvilen 

og frelsesfryden. Men jeg når helt fram? Nå er 

det ikke Guds vilje eller plan at vi under noen 

omstendighet skal frykte for at ikke Frelsen holder 

og at vi ikke skal nå målet. Nei, tvert imot kan vi 

under vandringen oppleve en dypere hvile ettersom 

Solskinnsord: 

Ansvar 

Trygg i frelsen– helt til endemålet! 

”Se, her er Salomos seng med seksti krigsmenn omkring, av Israels 

krigsmenn, alle væpnet med sverd, oppøvet i krig, hver med sverdet ved 

lend til vern mot nattens farer” (Høysangen 3:7-8). 

De sterke skal bære de svake, det sier Herrens ord. 

Det menigheten trenger er en åndelig far og mor. 

Noen føler seg ensom og forlatt, 

Gud vil vi skal vise vennskap der motet slapp. 

Alle Guds barn er Guds øyensten, 

og Livets kraft springer ut i hver en gren. 

La oss hjelpe hverandre og gi litt varme, 

vise hensyn til andre så færre blir harme. 

Gunn Synnøve Hammersland, Mosterhamn 

Herren åpenbarer frelsens storhet for oss. 

Mange ganger når det «røynet» på, spesielt 

som nyfrelst, fant jeg trøst i Jesu ord hvor han 

understreker at vi er i «doble» hender. Vi er i Jesu 

hånd og vi er i Faderens hånd og ingen kan rive oss 

ut derfra (Joh. 10). Og framfor alt i denne verden 

var det nettopp der jeg ville være! Denne trøsten 

og underfulle forsikringen har ikke avtatt med 

tiden, men bare blitt sterkere og sterkere ettersom 

Ånden har fått kaste lys over Ordets rikdom. En 

slik vidunderlig rikdom finnes i høysangversene 

i dagens tekst. Når de åpner seg skaper de både 

hvile, trygghet og glede, i full harmoni med 

salmisten: 

«Du er mitt skjul, du vokter meg for trengsel, med 

frelsesjubel omgir du meg» (Salme 32:7). 

I trygg forvissning kan du la Frelsen bære deg som 

en Salomos bæreseng, omgitt av tjenende ånder 

til vern og beskyttelse for deg som skal arve evig 

frelse (Hebr. 1). Den blodkjøpte bruden er på vei 

hjem, smykket for sin brudgom på hans hjerteglade 

dag. 

«Derfor frykt ikke, men fryd deg storlig du Sions 

datter. Frelsen holder, helt fram til endemålet.» 

Dagene 

Dager som kommer 

dager som gikk 

Vi kan ikke forstå 

hvorfor sorg og smerte 

vi fikk. 

I dager med glede 

det lettere er 

Å se at livet har 

en mening her. 

De dager som kommer 

de dager som var 

Vi aldri må glemme: 

Dagene er gitt av vår Far. 

Marit Hobbesland 

Jakten på gullpengene - del 6 

Jomfru 

Marias 

synål 

Bakgrunn: 

Jonas Stray er en 

liten, men dyktig 

skattejeger på 11 år. 

Han har oppdaget 

informasjon om 

en skatt under 

Avaldnes-kirken på 

Karmøy. Sammen 

med kameraten 

Torbjørn satser han 

på å finne den store 

gullskatten... 

”For steinen i 

muren skal rope og 

bjelken i treverket 

gi svar” 

Habakkuk 2;11 

«Tar Jomfru Marias Synål borti veggen?» 

Jonas tittet spørrende bort på sin gode venn 

Torbjørn. De hadde syklet helt fra Norheim, 

over den forblåste Karmsund bru og helt 

ut til den gamle Avaldsneskirken. «Den er 

egentlig langt i fra, men det virker som noen 

har hugget litt av toppen.» Torbjørn stod helt 

inntil veggen og undersøkte nøye den høye 

bautasteinen som stod opp mot kirkeveggen. 

«Hva gjør vi nå Jonas?» Torbjørn så spørrende 

bort fra sin gode venn. «Tror du skatten ligger 

her under denne gamle steinen?». Jonas tittet 

fortsatt nysgjerrig på steinen og svarte: «La 

oss lese litt i boken igjen. Kanskje det bare 

er det første sporet»? Jonas satte seg ned ved 

kirkeveggen og tok fram boka fra tursekken 

sin. Torbjørn satte seg også ned og nysgjerrig 

tittet de ned i boka. Uten å si et ord leste de to 

ivrig, uten ord. 

Jomfru Marias Synål i de dødes hage er første 

skritt mot det hellige skattekammer. De seks 

andre skritt er skjult i Herrens bok. Biskop 

Grimkjell gjorde Olav den hellige til helgen 

før han døde og ble begravet i det åttekantede 

kapellet. Han var den siste som visste hvor 

den hellige skatten var gjemt, trodde han. Men 

i et kloster i Normandie var det en gammel 

viking som viste om skatten, og fortalte villig 

om alt gullet som fantes i nord. 

Siden ble den gamle kirken revet for å gi plass 

til en større kirke, og Jomfru Marias Synål er 

den eneste bautaen som står som i gammel 

tid. Og sagn sier den viser vei mot en stor 

skatt. 

Kan du finne det neste bibelverset? Torbjørn 

avbrøt Jonas i lesingen, og var utålmodig med 

å komme seg videre. Det begynte nemlig å bli 

mørkt og skumle skygger kom fram overalt. 

«Det er fra Habakkuk 2;11. Jonas tok fram en 

bibel han hadde lånt av mamma. Hva står det? 

Torbjørn var utålmodig. «Jeg vet ikke helt 

hvor jeg finner Habakkuk?» «Tror det er i Det 

gamle testamentet, en av de siste bøkene.» 

Torbjørn hadde litt peiling på Bibelen, for på 

skolen hadde læreren nærmest tvunget dem 

til å lære navnene på alle bøkene utenat. Det 

angret han ikke på nå. 

Jonas fant fram verset og leste: «For steinen 

i muren skal rope og bjelken i treverket gi 

svar.» «Hæ», Torbjørn forstod lite av verset. 

«Hvilken stein skal rope?» 

Før Jonas fikk tid til å svare, så guttene 

plutselig skyggen fra en mann med en rar 

kappe komme mot dem. «Hvem er det?» 

Torbjørn reiste seg raskt opp – jeg tror vi 

stikker. Jonas var ikke uenig, reiste seg opp 

og sammen løp guttene bort fra mannen 

og synåla. Mens de løp hørte de en rar 

gurglestemmer bak seg: «St-o-pp – jeg 

e-r vokt-er-en av skatten»! Vel framme på 

parkeringsplassen på sørsiden av kirken kastet 

guttene seg på syklene og syklet raskt bort. 

Heldigvis var det en stor nedoverbakke nesten 

med en gang og de fikk stor fart. Stille, uten å 

si noe, syklet de hjemover. Men begge tenkte 

på hvem den skumle mannen i kappen var... 

«Hvor har du vært så sent? » Jonas mamma 

stod i døren sammen med pappa. «Torbjørn! 

Moren din har ringt og etterlyst deg. Du må 

raske deg hjem. Jeg skal ringe og si at du er på 

vei.» «Jeg beklager mamma, men vi glemte 

oss ut», svarte Jonas spakt. Med bøyd hode 

gikk han forbi foreldrene sine og inn i huset. 

Fortsettes i neste nummer! 

18 19 nr. 2 • februar 2009

Tone Ekholt Ellefsen 

levde et liv i mørke 

og depresjon, med et 

udekket behov etter å bli 

sett og bli elsket. I Jesus 

ble depresjon og mørke 

på et øyeblikk forvandlet 

til glede og lys. 

Møte med elve ved KraftskolenSBI 


SOLVOLL: Tone Ekholt Ellefsen (18 

år) fra Horten er en av 17 elever ved 

Kraftskolen SBI dette året. Den unge 

jenta har gått fra et tilværelse preget av 

angst, depresjoner, dårlig selvbilde og 

selvskading til et herlig liv sammen med 

Jesus. 

- Jeg er vokst opp i en kristen familie 

og har vært en del av Pinsemenigheten 

Filadelfia i Holmestrand siden jeg var 

liten. Men i tenårene kunne jeg ikke 

lenger leve på mamma og pappas 

tro, kom dessverre inn i feil miljø på 

ungdomsskolen og begynte å feste og 

drikke, sier Tone ærlig. 

Med syv søsken i hjemmet, hadde Tone 

et veldig behov av å bli sett, og gjorde 

opprør for å få oppmerksomhet. 

- Jeg husker jeg ved en anledning låste 

meg inn på toalettet, og ba til djevelen. 

Livet var helt pyton og jeg var egentlig 

en pest og plage for familien. Selv om de 

så jeg hadde det vanskelig og prøvde å 

hjelpe meg, kranglet jeg alltid med dem 

og kalte dem mange stygge ting. Spesielt 

husker jeg en anledning hvor vi hadde 

et familieråd for å diskutere problemet 

i hjemmet. En etter en kunne fortelle at 

Tone – hun er problemet. I ettertid ser jeg 

at jeg ødela for alle. 

Ungdomslederen gråt 

For å bli sett begynte Tone å kle seg i 

svarte klær, og snart ble selvskading et 

større og større problem. Hun røykte og 

drakk, men gjorde sitt ytterste for å skjule 

dette for foreldrene sine. 

- I tiende klasse tenkte jeg seriøst på å 

ta livet mitt, og tenkte ut hvordan jeg 

kunne gjøre det med å føle minst mulig 

smerte. Men en fredag for tre år siden 

drog jeg ikke til vennene mine, men gikk 

på et ungdomsmøte i Filadelfia i stedet. 

Ungdomslederen talte, jeg husker ikke hva 

han sa, men jeg ble veldig grepet av at han 

gråt. Inni seg hadde han en utrolig nød for 

de som hadde det vondt inni seg og slet 

psykisk. Det var jo som han talte direkte 

til meg, sier Tone. 

GLEDE I HJERTET: Tone gleder seg over å 

være elev ved Kraftskolen SBI, her avbildet på 

sitt eksotiske rom med et utall av blomster- og 

kaktussorter. 

Gleden inni meg 

har ikke forlatt meg 

I dag 

husker hun 

ikke hvorfor 

hun gikk 

fram for å 

søke forbønn i 

ettermøtet. 

- Ærlig ba jeg til Jesus, hvis han var 

virkelig, som de andre sa, trengte jeg han 

i livet mitt. Og han kom, for jeg kjente 

det kom nytt liv på innsiden av meg. 

Skikkelig berørt av det hele begynte jeg 

å gråte. Det var virkelig sterkt og 

ekte, men det gikk lang tid 

før jeg fortalte noen hva 

som hadde skjedd. 

Hvorfor er 

Tone så glad? 

Tone var i 

et øyeblikk 

forvandlet – av 

Jesus. 

- Jeg sluttet på 

dagen med å røyke, 

drikke og skade meg selv. Et halvt år 

senere opplevde jeg et lite tilbakefall, 

men gleden inni meg forlot meg ikke. 

Og det har egentlig vært kjennetegnet på 

mitt forhold til Jesus – gleden. Tidligere 

var jeg den typen som hele tiden ble kalt 

inn til rektor, for jeg pratet mye i timene 

og forstyrret undervisningen. Men nå la 

folk merke til noe rart: Hvorfor er Tone så 

glad? De så det var skjedd noe helt nytt 

med meg. 

Etter ungdomsskolen fullførte 

hun to år ved Elektrolinjen i 

Holmestrand, men fikk i mai 2008 

kyssesyken og ble liggende strekk 

ut. 

- Jeg skulle egentlig ut i lære i 

elektrofaget, men visste med meg 

selv at det ikke var aktuelt. Jesus – hva 

vil du jeg skal gjøre, var bønnen, for jeg 

hadde ikke peiling selv. Friskmeldt ut 

på sommeren reiste hun som volontør til 

Israel for å arbeide ved et mentalsykehus i 

Jerusalem som drives av Pinsebevegelsen. 

Vel hjemme var hun med foreldrene til 

Solstrand Camping, hvor hun deltok på en 

familieleir og ungdomsleiren. Her ble hun 

kjent med flere fra DFEF og tenkte litt på 

Kraftskolen SBI. 

- Flere ganger tidligere hadde tenkt på 

dette med bibelskole, uten å gjøre noe 

med det. Vel hjemme fra Solstrand gikk 

jeg bare rundt uten noe å gjøre og hadde 

det egentlig helt pyton. Men så fikk jeg en 

sms fra Nina Slotten, som jeg hadde blitt 

kjent med på leirene og hun oppmuntret 

meg til å søke på 

Kraftskolen SBI. 

Egentlig var det en 

ypperlig løsning for 

meg, for jeg ønsket 

ikke å reise så langt 

bort fra menigheten i 

Holmestrand. 

Som sagt så gjort og en 

uke etter begynte Tone 

på bibelskole. 

- Dette første halve året 

har jeg lært masse og fått 

stadfestet mange ting. 

Flere nådegaver har jeg 

også fått ta imot. 

Nød for Holmestrand 

Hva framtiden bringer er 

hun usikker på, men har 

nød for ungdomsarbeidet i 

Holmestrand. 

- Jeg har fått bekreftet at Gud 

har en vei for meg, og jeg vil 

gå skritt for skritt sammen med 

Jesus. Mer og mer har jeg fått 

en brann inni meg for Filadelfia 

Holmestrand og tror Gud vil 

ha meg der. Til nå har jeg vært 

med i lovsangstjenesten, men ser 

kanskje at jeg har en hyrdetjeneste. 

Jeg liker nemlig veldig godt til å ta meg 

tid til mennesker og liker å prate med folk, 

avslutter Tone. 

Hun avslutter intervjuet med en omvisning 

på rommet sitt, som er ryddet for 

anledningen. Her har hun 41 forskjellige 

blomster – hvorav 27 kaktuser. Det er 

veldig oppmuntrende å møte Tone og 

oppleve den mektige forvandlingen Jesus 

har gjort i livet hennes. Til tross for at 

livet kan være helt uten gnist og livsglede, 

kan Jesus i et øyeblikk snu bildet og fylle 

hjertet med glede. 

20 21 nr. 2 • februar 2009

Fokus på Oven Leirsted 

Tekst: Terje Sørgaard 

Representantskapet for 

Oven Leirsted var samlet 

fredag 28. november 2008 

for å drøfte situasjonen etter 

at hovedbygningen brant 

ned søndag 9. november i 

fjor. Politiets etterforskning 

på stedet viste at brannen 

ble påtent av en ukjent 

gjerningsperson. 

Gjenoppbyggingen 

av Oven Leirsted 

INFORMASJON: Representantskapet 

sammensatte en arbeidsgruppe 

bestående av åtte personer som fikk i 

oppdrag å arbeide frem en helhetlig plan 

for gjenoppbygging og videreutvikling 

av leirstedet. 

Arbeidsgruppen består av: 

To fra Misjons og Hjemmeutvalget, 

Kjell Tangen og Bjørn Olsen. 

To fra Representantskapet for Oven, 

Magnus Bjerkeng og Frank Søgaard. 

To fra Oven-styret, Jan Tore 

Gulbrandsen og Frode Skår. 

og to personer med bakgrunn i DFEF, 

næringsliv og leirdrift, Øyvind 

Slangsvoll og Terje Søgaard. 

Terje Søgaard (bildet) ble valgt som 

arbeidsgruppas leder. 

Arbeidsgruppa har allerede hatt to 

arbeidsmøter, 5. desember 2008 i 

Moss og 8. Januar 2009 i Halden. Det 

arbeides ut fra et mandat i fire punkter 

gitt av Representantskapet for Oven. 

Avklare forsikringsoppgjør 

Utarbeide plan for gjenoppbygging og 

videreutvikling av leirstedet 

Alt skal sees i sammenheng med 

tidligere eksisterende planer 

Planen skal godkjennes av 

Representantskapet. 

Mest sannsynlig vil det foreligge 

opplysninger om forsikringsbeløpets 

størrelse, arkitekttegninger på nybygg, 

og økonomiske kalkyler for bygget 

ca.15. februar. Alt vil bli presentert i 

senere utgaver av Det Gode Budskap. 

Arbeidsgruppa har gitt klare signaler 

til Ovenstyret og menighetene at det 

på grunn av tidspress ikke er praktisk 

mulig å gjennomføre leirer på Oven i 

år. Ovenstyret må derfor sørge for å leie 

plass annet sted for sommerens leirer. 

Det ble igangsatt en spontan 

gaveinnsamling av Ovens Senior 

Supportere, ( OSS), før jul og 

arbeidsgruppa ønsker å berømme 

privatpersoner og menigheter for rask 

reaksjon. I skrivende stund er over 

100.000 kroner registrert inn på konto 

nr. 1202.24.25771 

Forsikringsbeløpet er en 

forhandlingssak og vil nok drøye ut 

litt i tid, derfor er det viktig at vennene 

sender inn sine gaver slik at vi kan møte 

diverse utgifter i startfasen. 

Nå ser nok Arbeidsgruppa nøkternt på 

økonomien og vi ønsker å understreke 

behovet for ytterlige større beløp gitt 

til Oven fremover. Forsikringsbeløpet 

dekker nok en del av fremtidig 

utbygging, - men som alle sikkert 

kjenner til er Oven Leirsted nokså 

nedslitt etter mange års bruk og vi 

ser klart behovet for en betydelig 

opprustning av leirstedet. 

Som tidligere styreleder for Oven i 

10 år og nå som bestyrerpar (Karin 

og Terje) i snart 3 år, vil også vi gå 

offentlig ut sammen med mange 

andre ”gode frie venner”, (og andre 

venner) og oppfordre til åpning av 

lommebøkene (og bankbøkene). 

Vær med å gi så det monner slik at 

bevegelsens leirsted på Østlandet kan 

klare de utfordringene vi møter. 

Juniorer og ungdommer øker i antall 

hvert år og ved å tilby leiropphold på 

Oven er det mange som opplever å møte 

Jesus og får satt rett kurs i sine unge liv. 

Vi har mange kjekke, voksne åndelige 

leirprester og ledere, resurssterke 

personer i Ovenstyret og mange andre 

frivillige som ofrer tid og krefter for 

dette fine og viktige arbeidet, men vi 

trenger også pengegaver. 

Mest viktig i dette arbeide er at det 

gjøres bønner. Be for oss alle som deltar 

i planene og gjennomføringen av disse - 

at GUDS PLAN følges. 

Oven leirsted har i alle år, helt siden 

oppstarten under krigen, i 1944, 

opplevd Guds sterke velsignelse og 

beskyttelse. Be om at dette gjelder 

videre! 

Mer info kommer senere. 

Misjon: 

side 23: 

• Misjonskalender 

• Nytt fra MHU 

side 24: 

• Fokus på Ukraina 

side 26: 

• Fokus på Spania 

side 28: 

• Fokus på Argentina 

side 30: 

• Fokus på India 

side 34: 

• Fokus på Swaziland 

Nytt fra misjons- og hjemmeutvalget 

Komiteer 

I tillegg til at Misjons- og hjemmeutvalget 

samles til MHU møter jevnlig, arbeider 

de forskjellige utvalgsmedlemmer også 

i forskjellige komiteer og grupper. Vi 

kan nevne misjonsgruppa, som arbeider 

med en revidering av misjonsstrategien 

for bevegelsen. Vi har en gruppe som 

arbeider med strategi for hjemmearbeidet, 

en gruppe som gjennomfører den 

planlagte flyttingen av administrasjonen 

til Solvoll, en gruppe som arbeider 

med en eventuell strukturendring 

vedrørende administrasjonen av Det Gode 

Budskap og Medieutvalget, i tillegg til 

Forkynner- og Leder Gruppa (FLG), som 

hovedsakelig tar seg av planleggingen 

og gjennomføringen av Forkynner- og 

Lederkonferansen. 

Kostnadsbesparelser 

Fra administrasjonens side er vi alltid 

påpasselig med å forvalte fellesskapets 

økonomiske midler på en forsvarlig måte. 

Med en så utstrakt møtevirksomhet som 

vi til tider har i MHU, kan vi til tider ha 

Misjonskalenderen desember 2008 

Vi henger litt etter med rapportene 

fra misjonskalenderen. Ikke 

fordi vi er trege, men fordi det 

naturlig må bli en forsinkelse i 

rapporteringen ettersom det er 

en viss produksjonstid på bladet. 

Derfor er det tallene for 2008 vi nå 

rapporterer, nærmere bestemt for 

desember måned. Vi er glade for å 

kunne melde om at gaveinntektene 

i desember måned isolert økte med 

25 % fra samme måned året før. Det 

kom inn 40.950,- i gave til DFEF 

sin felleskasse for misjonen, mot 

30.300,- tilsvarende måned året 

før. Dette gjorde at vi totalt samlet 

inn via misjonskalenderen i fjor i 

346.965, mot 317.485,- i 2007, dette 

tilsvarer en prosentvis økning på 

10 %, noe vi i og for seg må være 

ganske store reiseutgifter. Vi sørger alltid 

for at de ansatte og utvalgsmedlemmene 

reiser på billigst mulig måte, men 

erkjenner allikevel at reisekostnadene må 

ytterligere ned. Vi har derfor satt i gang et 

pilotprosjekt hvor vi fra førstkommende 

møte i MHU vil avholde det som en 

videokonferanse via internett. Med enkle 

midler som vi allerede er i besittelse av, 

kan vi kople oss opp via bærbare PCer 

og webkamera, se hverandre og samtale 

på en noenlunde normal måte, selv om 

vi er lokalisert på forskjellige steder. 

Vi vil samle en gruppe i Bergen, en i 

Mosterhamn og en i Oslo, for på den 

måten å redusere reisekostnadene og gjøre 

tidsbruken mer effektiv. 

Redaktør til DGB 

Som meddelt i et tidligere nummer av 

DGB, har redaktør Leif Frode Svendsen 

sagt opp sin stilling med fratredelse medio 

2009. I den forbindelse har MHU gitt en 

gruppe i oppdrag å ansette ny redaktør, 

samt å se på struktur og arbeidsmåter 

for Medieutvalget. En håper å komme 

fornøyd med. Ved inngangen av 

året satte vi oss fore å nå 400.000,- 

men det klarte vi ikke. Vi gir oss 

imidlertid ikke så lett og satser på 

å nå det beløpet i inneværende år. 

Dersom 50 ekstra familier eller 

enkeltpersoner bestemmer 

seg for å gi 100,- pr. måned 

hver til misjonen ved bruk av 

misjonskalenderen, vil det gi en 

økning på 60.000,- pr. år. Vi vil 

oppfordre alle lesere av DGB til 

å henge misjonskalenderen på et 

godt synlig sted, og bruke den 

aktivt innad i familiene til å løfte 

frem misjonens sak gjennom 

samtale, bønn og økonomiske 

gaver. Lykke til. 

fram til arbeidsmetoder og ressursbruk 

som er tilpasset dagens behov og krav. Et 

annet sted i dette bladet vil du kunne se 

annonsen for stillingen som redaktør. 

22 23 nr. 2 • februar 2009 

På reise 

500.000 

400.000 

300.000 

200.000 

100.000 

Prosjektmedarbeider Per Arild Weiby er 

for tiden i Swaziland på et 60 dager langt 

opphold. Dette i forbindelse med at to 

viktige medarbeidere i NATICC-prosjektet 

ikke lenger er i stillingene sine, og at det 

derfor må ansettes nye. Per Arild vil i 

perioden han er i Swaziland både arbeide 

med å ansette nye medarbeidere, samt 

gjøre deler av den jobben som disse to 

personene tidligere har gjort. 

Den ene som har sluttet i sin tjeneste, 

er Benedict Xaba som har vært leder 

for NATICC-prosjektet siden det 

kom i gang. Han takket ja, til tilbudet 

om å bli helseminister etter valget i 

Swaziland sist høst. Den andre personen 

som ikke lenger er i stillingen sin, er 

regnskapsmedarbeideren Nelsiwe som i 

desember døde av blodpropp i hjernen i 

forbindelse med et svangerskap. 

346.965 

0

GUDS HUS: Vennene i Sahanka, her 

representert gjennom flere pastorer og 

medarbeidere, fikk kjøpe et halvferdig 

privathus rimelig og har i dag bygget 

opp et flott menighetslokale. Takket 

være Guds nåde har vennene uten støtte 

utenfra bygget opp det flotte bygget. 

Med drøm om å nå 

10 unådde landsbyer for Jesus 

Fokus på Ukraina 


Byen Sahanka, 

en liten by med 

1000 innbyggere 

utenfor Mariupol, 

har snart fått eget 

menighetsbygg. Her 

står pastor Nikolai 

Iotov Abromovic 

i spissen for et 

nybrottsarbeid hvor 

planen er på sikt å 

danne 10 menigheter 

i 10 landsbyer. 

UKRAINA: Innbyggerne i landsbyen 

Sahanka er foreløpig veldig skeptisk til 

kristen virksomhet som skjer i private hjem. 

– Alle vi prater med lurer på når vi vil starte 

opp med møter i det nye lokalet. De er 

nysgjerrige, men liker ikke å gå til møtene 

i hjemmet mitt. Under kommunistregimet 

ble de opplært til å være skeptiske mot 

disse samlingene, og liker best å komme til 

offentlige møter, sier pastor Abromovic. 

I begynnelsen av virksomheten var folk 

veldig skeptiske til pastoren og ville egentlig 

ikke ha noe med han og kona å gjøre. 

– Folk regelrett hånet oss, ville ikke hilse på 

oss. Men kontakten blir stadig mer og mer 

positiv. Jeg holdt på med å hente vann til 

noe muring på lokalet for ikke lenge siden, 

og kom i kontakt med et ungt ektepar. «Vi 

venter på at lokalet skal bli ferdig, og da vil 

vi komme og høre på dere.» Du – jeg ble så 

glad at jeg nesten mistet bøttene med vann. 

Kampfullt 

Nybrottsarbeid er knallhardt og kampfullt, 

noe familien Abromovic har fått oppleve på 

kroppen. 

– En kvinne ble frelst og hennes mann, 

som er alkoholiker ble regelrett «gal». Han 

truet med å skyte konen sin, meg og kona. 

Senere har han truet med å låse oss inne i 

huset, tenne på og rett og slett få oss til å 

forsvinne. Andre igjen har anmeldt oss til 

politiet for å bli kvitt oss, men vi lever og alt 

er bra. Hittil har Herren hjulpet og vi er ved 

godt mot. 

Per dags dato består menigheten av 16 

voksne, døpte medlemmer. 

– Tidligere hadde vi ofte 

evangeliseringskampanjer, men nå vet alle 

i landsbyen hvem vi er og hva vi står for. 

Derfor arbeider vi nå med mer personlig 

kontakt for å vinne en og en for Jesus. I en 

annen landsby hvor vi har husmøter har tre 

LOVSANG: Flere av vennene i Sahanka i lovprisning til Jesus i lokalet. Gjennom dette bygget er målet å nå ut til 10 landsbyer. 

sjeler omvendt seg til Kristus. Min drøm, 

født i bønn innenfor Herren, er å nå alle 

de 10 landsbyene i vårt nærområde med 

evangeliet. I en radius på 17 kilometer 

er det tusenvis av mennesker som aldri 

har hørt budskapet om Kristus og korset, 

slutter pastor Abromovic. 

I en liten landsby i et av de fattigste 

områdene i Ukraina har Gud satt en liten 

familie for å vinne verdifulle sjeler for 

Kristus. De er fylt av en guddommelig 

brann og kjærlighet og lever kun for å 

bygge Guds rike. Hver dag innvier deg seg 

inderlig til tjeneste for Herren og opplever 

derfor jevnlig at mennesker blir frelst. 

For oss nordmenn er de store forbilder, 

og må Gud hjelpe oss at Han igjen reiser 

opp mennesker som pastor pastor Nikolai 

Iotov Abromovic i våre byer og bygder. 

(Mange tar kontakt med redaktøren 

om hvordan de kan støtte arbeidet 

i Ukraina. For en periode vil 

redaktøren videreformidle 

støtte direkte, hvor pengene 

vil bli formidlet til DFEFs 

søsterbevegelse i Ukraina og 

videre til de som trenger støtten. 

Ønsker du å støtte virksomheten 

pastor Abromovic er med 

om, må du merke gaven med 

hans navn. Kontonummer er: 

3361.13.20952.) 

HERRENS TJENERE: I byen Sahanka tjener 

ekteparet Abromovic Jesus. Til ære for 

gjestene fra Norge hadde de laget et nydelig 

smørbrødbord. I hjertet sitt har de en brann 

etter å «servere» Jesus til innbyggerne i 

10 landsbyer ikke langt fra industribyen 

Mariupol. 

24 25 nr. 2 • februar 2009

PASTOR OG BIBELLÆRER: Diogenes 

Veliz er av misjonærene Bakkes mest 

trofaste og dyktige medarbeidere i 

Spania. Han er en grundig bibellærer og 

har hovedansvaret for menigheten i San 

Pedro. 

Fokus på Spania 

Møte med menighetsleder 


Diogenes Veliz har 

vært herlig frelst i fem 

år, og har siden vokst 

i nåde og kjennskap 

til Frelseren. Han er 

veldig sjenert som 

person, men så snart 

han får forkynne Guds 

ord forandrer alt seg. 

Sjenert som person, 

djerv som en løve for Jesus 

SPANIA: Borghild og Eddie Bakke står i 

en spennende misjonstjeneste og opplever 

jevnlig at mennesker overgir seg til Jesus. 

Diogenes Veliz, opprinnelig fra Ecuador er 

bare en av mange som har blitt vunnet for 

Kristus gjennom deres tjeneste. 

I desember 1999 flyttet han sammen med 

samboeren sin fra Ecuador til Spania. 

– Det var ikke slik at jeg holdt på å dø i 

hjemlandet mitt, men ønsket meg arbeid – 

framtid og håp, og flyttet derfor. Hjemmefra 

hadde jeg absolutt ingen kjennskap til 

evangeliet, sier Diogenes. 

Frøs seg nesten i hjel... 

Han møtte en helt ny verden i Europa. 

– Du kan egentlig ikke sammenligne noe 

med å komme fra Ecuador til Spania. For 

det første; hvor skulle vi bo? Hjemme hadde 

jeg i det minste eget rom, men her havnet 

jeg sammen med mange andre på et lite 

rom. Kulden om nettene ble også et veldig 

problem for meg. 

Etter bare noen uker fikk han seg arbeid 

i Madrid, og vasket biler på et mekanisk 

verksted. Samboeren, som han siden brøt 

med, fikk ikke jobb og de bestemte seg for å 

flytte til Marbella. 

I turistbyen jobbet han de to første årene 

som vaktmester i en boligblokk. Siden fikk 

han arbeid som murer. Dette med Jesus 

var egentlig helt ukjent, helt til han en dag, 

tilfeldig, traff på en menighetstjener som 

inviterte han inn på et møte. 

– Etter bare noen få møter bestemte jeg 

meg for å bli frelst. Under denne perioden 

kom jeg på at flere av mine nye venner 

i Spania hadde nevnt dette med Jesus, 

uten at jeg hørte på dem. Mitt møte med 

Jesus ble veldig revolusjonerende og 

med en gang fikk jeg en overnaturlig 

lyst til å vitne for andre om Jesus. Jeg 

fikk også en overnaturlig sult etter 

Guds ord og studerte så snart jeg hadde 

mulighet til det. 

Helt forvandlet 

Den unge mannen hadde tidligere 

drukket alkohol og festet hver helg, og 

hadde store problemer med samboeren. 

Nå ble hovedfokuset å behage Frelseren 

og studere Guds ord. 

– Tidligere var jeg også veldig sjenert, 

og er det fortsatt. Men når det kommer 

til forkynnelsen av Guds ord blir jeg 

djerv og frimodig. 

Ikke lenge etter han selv ble frelst, ledet 

han sin egen mor til Kristus. De to siste 

årene har Diogenes vært eldstebror i 

menigheten i Marbella, og forkynner 

regelmessig her og i menigheten i San 

Pedro. På sikt er han en veldig opplagt 

kandidat som pastor for vennene i 

akkurat San Pedro. Som forkynner er 

han en typisk bibellærer som elsker 

Guds ord. 

Guds hensikt for mitt liv 

– Jeg er veldig åpen ovenfor Herren og 

vil at han skal lede meg og åpenbare sin 

hensikt for mitt liv. Framover vil jeg ha 

hovedansvaret for vennene i San Pedro, 

og hvis Gud gir meg fred for det, vil jeg 

gjerne virke som pastor. Men per i dag 

er jeg veldig fornøyd over tjenesten jeg 

er med om. 

Å finne dyktige og ansvarsbevisste 

ledere er noe av det mest utfordrende 

i misjonsarbeidet i Spania. I Diogenes 

har Borghild og Eddie fått en 

dyktig og solid medarbeider. Selv 

om de etter mange år i tjeneste har 

opplevd skuffelser i forhold til flere 

medarbeidere, gir de ikke opp og gleder 

seg over nye tjenere med talenter og 

nådegaver. 

Husk på misjonærene Bakke og deres 

medarbeider Diogenes i Spania. Be 

spesielt om at Gud må gi misjonærene 

nåde til å bygge opp solide og Gud 

overgitte medarbeidere som kan være 

med å bygge Guds rike. 

DÅP: Misjonær Eddie Bakke under 

en dåpshandling i høst. Diogenes 

(nummer tre fra venstre), som eldstebror 

i menigheten i Marbella, er med under 

handlingen. 

VENNER: Borghild og Eddie 

Bakke håper at Diogenes 

skal bli en trofast leder i 

menighetsarbeidet. Her 

utenfor det nye lokalet i 

Marbella. 

SENTRALT: Menighetslokalet i San Pedro 

ligger i sentrum av byen og er lett tilgjengelig 

i evangeliseringsarbeidet. 

26 27 nr. 2 • februar 2009

NYFRELSTE: Carolina og Veronica, to nyfrelste 

kvinner i Aguilares. 

Nyhetsbrev fra Olaug og Berner 

Solås tjeneste i Argentina 

Tekst og foto: Olaug og Berner Solås 

Tidligere 

søndagsskolebarn 

kommer tilbake 

til menigheten 

i Aguilares som 

voksne og blir 

frelst. Misjonærene 

i Argentina kan 

melde om framgang i 

arbeidet. 

HERLIG DÅP: Seier for Jesus i Aguilares, hvor flere ble døpt i 

september 2008. 

Tidligere søndagsskolebarn 

blir frelst 

ARGENTINA: Misjonsarbeidet går 

stadig fremover! Oppussingen av 

menighetslokalet i Aguilares var i full 

gang i starten av 2007 og ble ferdig 

samme år takket være at vi fikk inn nok 

midler til dette. Det var veldig viktig å 

få dette gjort så fort som mulig slik at 

menighetsarbeidet kunne fortsette! 

Åpningsfest og innsettelse av arbeidere 

er gjennomført, og nyfrelste er lagt 

til menigheten! Flere ble døpt i nytt 

dåpsbasseng! Det er fantastisk! Takk 

til dere som var med å be for dette, 

alle vennene her ute er hjertens 

takknemlige. 

I dette brevet skriver vi siste nytt fra 

Aguilares og Los Sarmientos. 

Aguilares 

Det er fortsatt mennesker som tar imot 

Jesus i Aguilares. Det som er spesielt 

spennende er at mennesker som kom 

på søndagsskolen her da de var barn, 

men som ikke fortsatte på veien, de 

kommer nå som voksne tilbake og tar et 

standpunkt for Jesus. 

Vi høster i dag det som ble sådd for 

mange år siden. Det er virkelig løftene i 

Guds Ord som går i oppfyllelse! Angel, 

som er eldstebror i denne menigheten, 

er virkelig en lederskikkelse på stedet 

sammen med sin kone Monica og deres 

4 barn. Angel jobber på en fabrikk hvor 

han er et levende vitne for evangeliet, 

men hans hjerte brenner for tjenesten i 

menigheten. Han er også aktivt med i 

menigheten som ligger i Los 

Sarmientos, landsbyen 8 km fra 

Aguilares. 

Los Sarmientos: 

Menigheten og Barnehjemmet 

I Los Sarmientos drives menighetsarbeid 

og det er her barnehjemmet 

ligger. Denne plassen kunne også ha 

trengt oppussing og utvidelse hvis vi 

er så heldige og får inn nok midler 

også til dette! Adolfo, som var pastor 

i menigheten og som hadde ansvar for 

barnehjemmet, er flyttet og har gått ut 

av pastorstillingen. Det er 4 barn igjen 

på barnehjemmet. De andre er flyttet 

ut for å studere eller jobbe i andre 

provinser rundt i landet, og noen har 

også giftet seg. Vi har nå tilsyn på dette 

stedet, noe som vi ikke har hatt før, og 

vi reiser dit flere ganger i uken for å 

ha møter i menigheten og planlegger 

en del praktiske ting for barnehjemmet 

sammen med Margarita. Det er mye 

som må gjøres der! Margarita er 

«husmor» og har bodd på barnehjemmet 

sammen med ungene i snart 18 år. Det 

er sammen med henne at vi nå har 

ansvaret for dette arbeidet. Vi har også 

en husmenighet i en landsby i nærheten 

som heter Monte Bello. 

Gud er stor, og han løfter opp dem som 

virkelig sliter. Dette kan vi virkelig 

LOVSYNGER HERREN: Brødrene Matias og 

Abel leder lovsangen i Los Sarmientos. 

erfare her i Los Sarmientos. Vi har lyst 

til å nevne at hvis noen har et ønske 

om å støtte spesielt barnehjemmet og 

arbeidet i Los Sarmientos, ta kontakt 

med oss og vi vil gi flere opplysninger. 

Sommeren 2008 i Norge 

Fra mai til august i fjor var det vinter 

her i Argentina, og vi var så heldige å 

få unngå kulda og heller nyte den flotte 

sommeren som var hjemme! Vi er så 

glade for at vi fikk treffe en del av dere 

da. 

Pastorkonferanse 

i Buenos Aires 

Vi reiste på internasjonal pastorkonferanse 

i hovedstaden i september 

08! Anita og Jan Bjarne, Irene og Jan 

Andrè og Luis var også med. Vi er godt 

fornøyd med undervisningen vi fikk 

der av verdensevangelistene Carlos 

Annacondia, Claudio Fraison og Sergio 

Scattalini. Undervisningen foregikk 

på dagtid og kveldstid, og rundt 3000 

deltakere (pastorer og ledere) fra over 

20 land var representert. I og med en 

sterk motgang og harde angrep fra 

fienden mot evangeliske pastorer og 

ledere den siste tiden, var temaene 

på konferansen svært aktuelle og 

inspirerende til å fortsette arbeidet med 

å vinne sjeler for himmelen. 

Takk 

Det har skjedd så veldig mye mer, både 

av gleder og utfordringer de siste årene 

her ute i arbeidet, og vi har jo ikke 

sjanse til å fortelle alt i dette brevet, 

men vi lover å skrive et brev igjen 

veldig snart! 

Vi må få avslutte med å si at vi trives 

fortsatt i det arbeidet vi står i her ute, 

FRA AGUILARES: Eldstebror Rolo og Benjamin leder lovsangen i menigheten. 

vi ser frem til å kunne fortsette å tjene 

i Guds rike i det nye året. Vi har fått ett 

Ord som vi vil dele med dere! Vi har 

tatt det til oss som et løfte for 2009 og 

til motivasjon: 

«Kall på meg så skal jeg svare deg og 

vise deg store og utilgjengelig ting, ting 

som du ikke kjenner» Jer. 33:3. 

Vi ønsker igjen å takke dere som husker 

på oss i bønn, og til alle som støtter 

arbeidet med gaver og på andre måter. 

ERFAREN MISJONÆR: Olaug Solås 

står trofast på sin post i Argentina, 

beundringsverdig etter mange år i tjeneste. 

IVRIGE: Isaias og Marco er barna til et 

nyfrelst ektepar i Aguilares, og Samuel er 

sønn til eldstebror Angel. De er ivrige på å 

lære å spille! 

28 29 nr. 2 • februar 2009

GLEDE: Åse Marit skaper glede i India; 

her er hun sammen med barna og 

betjeningen ved barnehjemmet i Agra, 

som hennes store hjertebarn. 

Fokus på isjonstjeneste i India 


Foto: Privat 

Åse Marit Tjomsland 

er ikke opptatt av 

hvilken tittel hun 

bærer. Alt hun vet 

er dette: Hun er 

et Guds barn som 

har et hjerte som 

brenner for India. 

Med et hjerte som brenner 

for India 

INDIA: Åse Marit Tjomsland (25 år), som 

opprinnelig kommer fra Mandal, men nå 

er bosatt i Åmli, brenner for misjonens sak 

i India. På privat basis har hun vært med å 

bygge opp barnehjemmet Mercy Home i byen 

Agra gjennom hjelpearbeidet: «Med hjertet 

for India». 

I slutten av november kom hun hjem etter et 

ni ukers opphold. Og denne gangen ønsket 

hun å bo på barnehjemmet, sammen med 

barna og betjeningen. 

– De to første ukene bodde jeg på selve 

barnehjemmet, noe pastorparet Vandana og 

L.D. Gupta var veldig takknemlig for. Mitt 

opphold ble holdt skjult, da det for tiden 

er mye forfølgelse av kristne i India. Ved 

flere anledninger har hinduer kommet med 

falske anklager mot utlendinger og fortalt 

politiet at de betaler folk for å konvertere til 

kristendommen. Politiet har valgt å tro på 

dette og gitt mange store problemer, sier Åse 

Marit ivrig. 

Vennskap og åndelig fellesskap 

Hun ville ikke ha noe spesialbehandling, men 

spise de samme måltidene som pastorfamilien 

og barna. 

– Maten er veldig sterkt krydret, men det gikk 

veldig bra – takket være Herrens velsignelse. 

Denne gangen fikk jeg veldig god kontakt 

med alle barna og spesielt pastorkonen 

Vandana. Hun er for det meste på hjemmet 

hele dagen med barna og går sjelden ut 

alene. Vi fikk prate mye sammen, noe 

som var utrolig bra og betydde mye for 

henne. Vårt vennskap ble uansett mye 

sterkere disse ukene. Pastor Gupta er en 

flott person og vi fikk prate mye om tiden 

framover for arbeidet. Helt og fullt har 

han overgitt sitt liv til Herren og ønsker 

Hans vilje for arbeidet framover. Sammen 

hadde vi et flott åndelig fellesskap. 

Barnehjemsbarna og barna til 

pastorfamilien gjorde også sitt ytterste for 

å sjarmere den norske misjonæren. 

– Jeg fikk god tid til å observere dem og 

leke sammen med dem. Hver enkelt av 

dem er nydelige og jeg er takknemlig til 

Herren for at jeg har fått møte og blitt 

kjent med dem. De er Guds øyenstener 

og høyt elsket. Mercy Home betyr veldig 

mye for dem. Hver dag har de bønnemøter 

og det er rørende å høre hvordan de takker 

Gud for alt de har. De ber også for alle 

som hjelper dem, og glemmer heller ikke 

de i Norge som har gitt sin støtte. På 

møtene i kirken har barna ofte vitnesbyrd 

om ting som Herren har gjort for dem – de 

er virkelig Guds barn! 

Åse Marit talte frimodig på 4-5 møter i 

Agra. 

– Menigheten er full av mennesker som 

virkelig ønsker å søke Kristus. Dessverre 

har de den siste tiden mistet en del 

medlemmer til andre kirker, de har rett og 

slett fått penger for å gå andre steder. Men 

Pastor Gupta er veldig frimodig på at i 

kirken han betjener er det kun Jesus som 

gjelder. Bestikkelser må en søke andre 

steder. 

Frivillig dåp 

Pastor Gupta har et ønske om å bygge en 

dåpskum på taket av kirken. Foreløpig 

låner han en kum i en annen menighet, 

men dette er litt tungvint. 

– Under mitt opphold var det flere 

som lot seg døpe. Alle kandidatene må 

skrive under på at dåpen er en frivillig 

handling. Tidligere har det nemlig oppstått 

situasjoner hvor folk lyver, forteller at 

pastoren har tvunget dem til å bli kristne 

og la seg døpe. Til tross for motstanden, 

drives det en del utadrettet arbeid. Det 

er flere cellegrupper rundt i byen og i 

ettermøtene er det mange som stopper 

LYKKE: Åse Marit bodde ved sitt siste besøk to uker på barnehjemmet og fikk anledning til å bli 

enda mer kjent med, og enda mer glad i barna. 

igjen for å bli bedt for. Og mange kan 

vitne om at Herren har møtt deres behov. 

Hindi er et veldig krevende språk, med 

blant annet en grammatikk som er veldig 

annerledes enn den norske. 

– Selv om det er en stor utfordring, taler 

jeg på engelsk, og kjenner at Herren 

er med meg. I forhold til hindi har jeg 

fortsatt mye å lære, men lærer mer og mer 

og kan føre enkle samtaler. Skriftspråket 

leser jeg, men har fortsatt mange ord jeg 

må lære meg betydningen av. 

Det er veldig oppmuntrende å møte Åse 

Marit og kjenne brannen hun har for 

India. Selv om hun ikke offisielt er utsendt 

som misjonær fra De Frie Evangeliske 

Forsamlinger, er hun misjonær i sitt hjerte. 

HÅP: Takket være støtten fra Norge er det ni barn i byen Agra som får anledning til å skape seg et liv 

fylt av håp og framtid. 

30 31 nr. 2 • februar 2009

– Jeg er oppvokst i Salem Mandal og alltid hatt et godt og nært 

forhold til DFEF. Alltid har jeg vært interessert i misjon og en 

stund tenkte jeg at jeg kanskje skulle bli utsendt som misjonær. 

Men i dag er jeg mer opptatt av å tjene Jesus, enn å ha en tittel, 

jeg ønsker å være en tjenerinne. Selv om jeg bare besøker India 

et par ganger i året, ser jeg på meg selv som en misjonær – på 

min måte. Jeg passer nok ikke inn i den ”profilen” som DFEF har 

satt opp når det gjelder misjonærer, så selve ”misjonærstatusen” 

er ikke noe jeg trakter etter lenger. I dag har jeg fred med Gud, 

merker at Han leder meg og er tilfreds i det. Kan jeg tjene Jesus 

er det uvesentlig hva folk mener jeg er, eller ikke er. Livet med 

Gud er uansett ikke alltid svart/hvitt – eller forutsigbart. Hvordan 

livet mitt er neste år, eller om 10 år vet jeg ikke. Men jeg vet at 

jeg er et Guds barn som har et hjerte som brenner for India. I 

stedet for å si mye om kallet mitt, er jeg heller opptatt av at livet 

mitt taler for seg selv. 

Evig slit som gir mer uro i ånden 

Og akkurat nøden for folket i India er drivkraften i hennes 

tjeneste. 

– På mine reiser i India ser jeg utrolig mange mennesker som er 

i stor nød, både fysisk og åndelig. I folket er det et evig jag og 

søken etter fred og tilfredsstillelse, noe en legger godt merke til 

i byen Varanasi og floden Ganges. I følge hinduismen er dette 

en hellig elv og mange kommer for å vaske seg rene for sine 

synder i elven. Mange gamle mennesker kommer hit for å dø, 

slik at asken deres kan kastet i elven. Håpet deres er at de dermed 

slipper å bli født igjen og igjen, men heller kan nå den evige 

himmel. Ved elvebredden ser du alt! Her foregår det likbrenning, 

du ser folk som vasker seg, gurgler det veldig forurensede vannet 

i munnen, det er masse forskjellige ritualer, bønner blir bedt, 

blomster kastet på vannet. hellige menn sitter og mediterer, ringer 

i bjeller – alt for å få gudene til å høre. Alt dette skjer mens masse 

søppel og døde dyr følger strømmen nedover. Personlig er det 

vondt å høre alle bønnene over høytalerne, det er ikke noe godt 

sted å være. Og dette er bare en av mange ting som hinduene gjør 

for å tilfredstille gudene, et evig slit som bare fører til mer uro i 

ånden, sier Åse Marit. 

Heldigvis er det lysbærere for Jesus i mørket i Varanasi. 

– I denne byen kom vi over en stor, levende og voksende 

menighet i et menighetsbygg bygd opp av misjonærene Anfinn og 

Hildur Andaas. I et fattig strøk var lokalet fullsatt av mennesker 

som lovpriste Gud og lengtet etter alt det Herren hadde å gi. De 

som stod i spissen for arbeidet var veldig takknemlig og æret 

Andaas for deres tjeneste. 

Uten store innsamlingsaksjoner og markedsføring har Åse Marit 

bygd opp barnehjemmet i Agra. Gud har virkelig velsignet og 

stadfestet hennes tjeneste. 

– Jeg er utrolig takknemlig til alle som har støttet arbeidet! 

Herren har også rørt ved barne- og ungdomshjerter, og mange 

har kommet med penger til barn i India. Og Herren har velsignet 

midlene slik at det i dag er et flott barnehjem med ni lykkelige 

barn. For meg er alle gavebeløp like viktige, for i Guds rike er 

hjertet det sentrale. En krone gitt i kjærlighet er mye mer verd 

enn 100 kroner gitt uten. Framover har jeg mange drømmer om 

flere barn, større bygninger, en bil til hjemmet med mer. Men jeg 

har lært å stole på Herren i alt, går inn de dører han åpner og snur 

TAKKNEMLIG: Med Jesus i familien, det blir et lykkelig barnehjem. Her er 

tre takknemlige jenter. 

når dørene lukkes. Du kan gjerne si at jeg selv ikke har planer for 

tjenesten, men er glad for at Herren har kontroll. 

Hjemme i Norge lever Åse Marit et «tilnærmet» normalt liv. 

– Jeg har flyttet til Åmli hvor jeg arbeider som vikar med psykisk 

utviklingshemmede, noe jeg trives godt med. I Betania Arendal 

er jeg med om juniorarbeidet. Du kan gjerne si at Herren har gitt 

meg to «goder». Å reise til India gjør meg glad, men også glad 

over å være i Norge. Og uten støtten fra Norge hadde det ikke 

vær mulig å drive Mercy Home. 

27. mars reiser hun på ny til India og Agra. Sammen med seg 

skal hun ha en familie fra Nævisdal utenfor Arendal som har en 

spesiell interesse for misjonstjenesten til Åse Marit og India. 

Du kan lese mer om hennes tjeneste på: www.tjomsland.net. 

Ønsker du å gi en kjærlighetsgave kan du benytte følgende konto: 

3075.11.09527. 

Den frimodige ungdommen hilser leserne med Salme 37,5: 

«Overgi din vei til Herren, stol på Han, Han skal gjøre det». 

FORVIRRET FOLK: Djevelen har virkelig forblindet de vantros sinn, så de 

ikke ser lyset fra evangeliet. Her er et utsnitt fra Ganges elvebredd, hvor 

hundrevis av mennesker tror vannet i elven kan vaske dem ren fra synd. 

Hobby 

Mange kjenner oss som banken for kristne 

organisasjoner i Norge. Det du kanskje 

ikke vet, er at vi også kan være din bank. 

Vi har lang erfaring med oppfølging av 

personkunder over hele landet. 

Vil du ha 

en bank som 

kjenner deg? 

Ta kontakt på telefon 38 17 35 00 

eller www.sparebankenpluss.no for 

mer informasjon. Det er alltid hyggelig 

å prate med kjentfolk. 

Hva er din lånerente? 

De fleste av oss har hørt om den globale kredittkrisen, men ikke alle 

er klar over hvordan dette påvirker hverdagen. Kort sagt berører 

dette alle som har lån, gjennom at lånene har blitt dyrere. 

Har du de beste rentebetingelsene? 

Aldri har forskjellen mellom den laveste og den høyeste renten i 

markedet vært større. De fleste godtar ofte vilkårene som banken 

deres tilbyr uten å benytte seg av de store mulighetene som 

befinner seg i markedet. 

Hva kan vi gjøre? 

Gjennom stordriftsfordeler refinansier vi boliglånet ditt til den beste 

renten iht. rentebarometeret. 

DFEF sitt eget leirsted på Sørlandet, har et aktivt leirarbeid 

gjennom hele sommeren. 

Utenom leirsesongen leies stedet ut til menighetsweekender, 

selskaper og konferanser/seminarer. 

Det er 50 sesongplasser for campingvogner, men her er det 

ventelister. 

Det er stort sett alltid ledige plasser for tilfeldig camping. 

Postal Address: P. O. Box 23 - N-4291 KOPERVIK 

Terminal address: Husøyveien 253 - N-4262 AVALDSNES 

Manager/operator for Carten Shipping as 

leirsted - camping - leiligheter - hytter - rom kurs/konferanse selskap - kiosk 

www.solstrand-camping.no 

Dette gjør vi enkelt, raskt og gratis for deg. Vi gjør jobben som både 

du og banken ellers ville gjort, men banken betaler oss for deres 

tidsbesparelser. 

Ta kontakt for et uforpliktende tilbud. 

Med vennlig hilsen 

Askeladden Finans AS 

Mangor Aanensen 

Tlf: 52 85 85 30 

 

 

Besøksadresse: 

Hovedgaten 39 , 

4250 Kopervik 

Tilknyttet agent av Vaagen Asset Management ASA 

Adresse til Solstrand: 

Solstrand Camping 

Postboks 102 

4523 Sør-Audnedal 

Telefon: 38 25 64 37 

Mobil: 916 18 148 

Faks: 38 25 92 21 

E-post: solstrand@dfef.no 

32 33 nr. 2 • februar 2009 

Janne Larsen 

kunderådgiver 

Tlf. 38 17 35 96

Det var med stor 

spenning og 

forventning jeg 

enda en gang fikk 

følge prosjektleder 

Per Arild Weiby til 

Swaziland. For 15 

år siden stod vi 

sammen i arbeidet 

med å nasjonalisere 

konstitusjonen for 

misjonsarbeidet. 

Denne gang kom 

jeg til et Swaziland 

i endring. Det 

handler om HIV- 

Aids tragedien, men 

like mye om 

menighetenes 

tilstedeværelse, 

vekst og framgang. 

Swaziland i nytt perspektiv: 

En ny generasjon - en ny framtid 

Forkus på Swaziiland 

Tekst og foto: Øystein Østerhus 

Nhlangano/Stavanger: Det må være rett å si 

at den tradisjonelle misjonsstasjonsmodellen 

er definitivt forbi i Swaziland. Vi har ikke 

lenger norske misjonærer fast stasjonert i 

landet, men menighetene som er plantet lever 

videre. Den gode og uforgjengelige sed, 

GUDS ORD, er virksomt. 

Swazilands tragedie 

Landets tragedie kan i kortversjon summeres 

i det fakta at ca.40% av landets befolkning 

er rammet av HIV viruset. Blant de 

omkring 40 aktive aktører knyttet til denne 

epedemien finner vi også Nhlangano Aids 

Training Information and Counselling 

Center (NATICC). Benedict Xaba, som også 

besøkte Norge for en tid tilbake har stått 

som senterets daglige leder. Fra og med 15. 

desember er han formelt utpekt til Swazilands 

nye helseminister. I første omgang kunne 

DYKTIGE MEDARBEIDERE: Her ser vi staben ved 

Naticc-senteret, sammen med Per Arild Weiby. 

dette oppleves som et tap for NATICC, for 

en likedan leder er nok ikke enkelt å finne, 

men samtidig gir det nye muligheter til å 

styrke det enormt viktige arbeid som nå er 

satt i gang. Nå har arbeidet vi står midt oppe 

i en ”drømmekontakt” like inn i landets 

kabinett. Per Arild Weiby og Benedict Xaba 

vil sammen arbeide for å finne de nødvendige 

stabsløsninger for arbeidet framover. 

Swazilands håp 

Med et betingelseløst barmhjertighetsarbeid 

får de ansatte og de frivillige ved senteret 

i Nhlangano en betydelig kontakt med nye 

mennesker. Det synes som at terskelen for 

å la seg teste er lavere og dette indikerer at 

folket tar situasjonen alvorlig. Vi ber om at 

så mange liv som mulig må spares og at den 

medisin som nå er gjort tilgjengelig kan bedre 

livskvaliteten for de som mottar hjelpen. 

Swazilands nasjonale helsesituasjon gir 

menighetene et utgangspunkt for sitt virke 

1000 TILHØRERE: På Edwaleni teller menigheten cirka 1000 tilhørere, og 

Øystein Østerhus fikk æren av å tale til den store forsamlingen. 

Per Arild Weiby og Øystein 

Østerhus reiste sammen 

til Swaziland den 30. 

oktober. Noen dager senere 

ankom Vigleik Winje fra 

Bistandsnemda som fikk 

se arbeidet ved NATICC og 

det ble ført samtaler og 

holdt seminar i felles regi. 

Undertegnede kom tilbake 

fra Swaziland den 

11. november 2008. 

som egentlig er unikt. Sterkere enn noen 

gang vil vi stå sammen med våre brødre 

og søstrer i Swaziland, i et partnerskap, 

om å forkynne evangeliets budskap; 

KRISTUS VÅRT HÅP! Kristus i oss 

er håpet om herlighet. Kristi iboende 

bekreftes ved at Guds Ånd vitner 

sammen med menneskets gjenfødte ånd, 

at vi er Guds barn. Resultatet av dette 

gjenfødelsens under er at vi nå bærer 

frukt som er omvendelsen verdig. Blant 

ingrediensene i Åndens frukt ( Gal. 5,22) 

finner vi blant annet ”avholdenhet”. Dette 

sier noe om livsstil og holdninger som må 

løftes fram, ikke som moralisme, men som 

et resultat av den iboende Kristus. Her har 

vi som menighet en betydelig oppgave 

ettersom det i den politiske sammenheng 

hovedsakelig snakkes om fattigdom og 

manglende prevensjon som årsak til HIV- 

virusets skremmende utbredelse. 

Swazilands framtid 

MATUDELING: PÅ Ekuthuleni 

deles det ut mat til trengende. 

Vi tror det er Gud som har lagt 

alt til rette for det som nå er 

etablert etter at de tradisjonelle 

misjonsstasjonsmodellene er opphørt. 

Gud er en Mester i vende forhold til 

det gode. Bibelhistorien om Josef er 

jo enestående. Gjennom all tragedien 

han selv gikk igjennom ser han i ettertid 

at egentlig så tenkte Gud det hele til 

det gode. Ikke lett å forstå midt i det 

vanskelige og prøvsomme. Men nå vil 

vi be som aldri før om at Swaziland skal 

få oppleve en vekkelse gjennom Ordets 

forkynnelse. 

Skulle vi, innen De Frie Evangeliske 

Forsamlinger, som har drevet misjon 

i landet nær innpå 100 år, nå være 

fraværende som medarbeidere og partnere 

i en ny tid og i en ny form for samabeid 

med våre swaziske medarbeider? Dersom 

vi lar oss engasjere og ser inn i den 

HJERTEKNUSER: Øystein Østerhus lot seg villig og enkelt sjarmere av 

denne... 

situasjonen Swaziland er i nå, står vi etter 

det jeg kan se innfor en så stor mulighet 

til fruktbærende samarbeid, både ved at 

vi gjester Swaziland, men også ved at 

våre swaziske medarbeidere kommer på 

besøk hos oss! Dette handler om vilje til 

omstillinger i en ny framtid. La oss ikke 

si dette er umulig, for Gud er alt mulig! 

Møtet med ca 1000 av våre troende 

venner i Swaziland, på Edwaleni, den siste 

søndagen under besøket, bekrefter nettopp 

en sterk stadfestelse på at Gud er virksom. 

34 35 nr. 2 • februar 2009

GODE MINNER: Olaug og Odd Mannes har vært med helt fra begynnelsen, og har vært sentrale i oppbyggelsen av menigheten Saron. 

Omvendte seg til Gud vest av Kvitsøy 

Olaug og Odd Mannes har vært 

sentrale i oppbyggingen av 

menigheten Saron på Tjøsvoll, 

Redaktør: 

Leif Frode Svendsen 

Kvartnesveien 20 

4276 Vedavågen 

Mobil: 480 03 520 

E-post: dgb@dfef.no 

leif.f@dfef.no 

DGB på nett: 

www.detgodebudskap.no 

Ekspedisjon/forretningsadresse: 

Olav Magne Bjørnsen 

Rogalandsgt. 32 

4011 Stavanger 

E-post: olavmagne@autoreklame.no 

Telefon: 51 52 45 14 

Fax: 51 53 63 36 

Mobil: 907 46 331 

Åkrehamn. Fortsatt har de hjertet 

sitt i menigheten og er trofast med i 

virksomheten. 

Kontonr: 3000 15 47522 

Trykk: Hegland Trykk 

Layoutmedarbeider: 

Johannes Ådnanes 

Det gode budskap kommer ut 

11 ganger i året. Abonnementsprisen 

er kr. 525,- pr. år. 

Portotillegg kr. 50,- til utland. 

Alle henvendelser vedrørende 

abonnement, betaling og 

adresseforandring skal rettes til 

forretningsfører. 

Innsendt stoff til bladet må 

innkomme den 20. i måneden 

før utgivelse (ca. den 15. i hver 

måned) 

Her et bilde fra en julefest på midten av åttitallet. 

Sarons historie 

Tekst Leif Frode Svendsen 

Foto: Privat / Leif Frode Svendsen 

HISTORIKK: Vi treffer Olaug og 

Odd Mannes i deres koselige hjem i 

Narabakken på Sævelandsvik. Helt 

siden starten har ekteparet hatt Saron 

som sitt «åndelige hjem» og er «levende 

historiebøker» om menighetens 40 år. 

Odd er oppvokst på Mannes, i en tid 

hvor alle gikk på bedehuset. 

– Helt fra jeg kunne gå på egne bein har 

jeg gått på søndagsskolen på Ljosheim, 

siden ble det yngres. I tenårene, under 

krigen, var jeg nok kalt av Gud, gikk 

på noen møter, men opplevde ikke 

noe spesielt og gled bort fra et aktivt 

kristenliv, forteller Odd ærlig. 

På midten av femtitallet ble han kjent 

med Olaug, som på sin side hadde 

trått sine barnebein på bedehuset på 

Vedavågen, og som ungdom hadde 

begynt å gå på møtene på Klippen. 

– Olaug drog meg med på Klippen, uten 

at jeg hadde noe imot det. Jeg forstod 

jo at forholdet mitt til Gud ikke var som 

det skulle og at det måtte en ny fødsel 

til. 

Ned leideren til maskinrommet 

Mens vekkelsen pågikk på gamle 

Klippen, reiste Odd ut som styrmann på 

en fraktebåt som gikk ut fra Kopervik 

på kvelden. 

– Jeg hadde vært på noen møter, og var 

veldig kalt av Gud. «Vestane» i Kvitsøy 

følte jeg meg som den fortapte sønn, 

DFEF i Norge 

Misjons- og Hjemmeutvalget 

Møllergata 40 

0179 OSLO 

Telefon: 23 35 47 50 

Telefaks: 23 35 47 51 

E-post: mhu@dfef.no 

Konto: 8220.02.84050 

Misjonskalenderen: 

Konto: 8220.02.84123 

som ville stå opp og gå til sin far. Av 

en eller annen grunn måtte jeg ned i 

maskinrommet, og på vei ned leideren 

identifiserte jeg meg fullstendig som 

den fortapte sønnen vi leser om i Lukas 

15, om å fatte nytt mot, og der og da 

tok jeg en avgjørelse. Min omvendelse 

skjedde nok akkurat der, sier Odd. 

Sammen med Olaug begynte han å gå 

på møtene på Vedavågen. Det var dårlig 

med biler på denne tiden, og ekteparet, 

som hadde bygd hus i «Naren» tok 

bussen til møtene. Siden ble de begge 

døpt til Kristus på Klippen. 

– Innimellom gikk jeg også på møtene 

på Ljosheim, og fikk styret her til å 

invitere noen predikanter fra De Frie 

Evangeliske Forsamlinger til møtene. 

Alf Kasborg, en dyktig forkynner, 

gjorde stor suksess. 13.–14. september 

deltok sangevangelistene Arne og 

Egil i to møter, og 7-8 sjeler ble frelst. 

Men det ble med disse to møtene på 

Ljosheim i denne omgang. 

Husmøter hos Ida og Hans 

De nyfrelste og flere andre samlet 

seg nå til husmøter hos Ida og Hans 

Munkejord på Sævelandsvik. 

– Her hadde vi besøk av de 

predikantene som besøkte Klippen og 

hadde noen fantastiske møter. På det 

meste kunne vi være rundt 15 personer 

til stede, og vi begynte å tenke på 

å leie et sted. I den forbindelse fikk 

vi leie losjen på Tjøsvoll av IOGT 

(edruskapsorganisasjon). For 30 kroner 

fikk vi leie lokalet til møter tirsdag og 

fredag. 

Misjons- og 

Hjemmesekretær: 

Harald Elvegaard 

Øvre Grindheim 

5440 Mosterhamn 

Telefon: 53 42 58 33 

Mobil: 975 83 807 

E-post: 

harald.elvegaard@dfef.no 

Søstermisjonen var flink til å komme seg ut en periode. Her ser vi et bilde 

fra Brita Tangen sin hytte inne i Tysvær. 

Kontorsekretær: 

Tina Celand 

Gjelstadveien 16, 

3178 Våle 

Mobil: 938 22 579 

E-post: 

tina.celand@dfef.no 

Blant vennene var Odd et naturlig 

lederemne, og sammen med Hans 

Munkejord og Johannes Østevoll ble de 

menighetens første lederskap. Spesielt 

Hans fikk Odd et godt og nært forhold 

til. 

– Ida og Hans var veldig omgjengelige 

folk, og jeg og Hans kom veldig godt 

overens, selv om han var en del eldre 

enn meg. Jeg har bare lovord å si om 

Hans. 

36 år som leder 

I 2004, etter 36 år som aktiv eldstebror 

på Saron, trakk Odd seg og overlot 

«roret» til yngre krefter. Men 

han er fortsatt aktiv for et av sine 

«hjertebarn», nemlig møtene på Bo- 

og behandlingssenteret på Åkra og 

Fredheim på Sævelandsvik. På slutten 

av sekstitallet tok han initiativ til å 

avholde møter for de eldre på Fredheim, 

og har vært trofast i dette arbeidet siden. 

De er fortsatt fast inventar på møtene 

på Saron og har stor kjærlighet til 

menigheten. Og de har mange gode 

minner å se tilbake på. 

– Den første tiden i menigheten var helt 

spesiell, hvor vi blant annet fikk besøk 

av «kremen» av dyktige predikanter 

på denne tiden – og alle ville komme 

til Saron. Vekkelser har det også vært 

mange av gjennom tidene, slutter Olaug 

og Odd. 

Det blir mer fra Sarons historie i neste 

nummer! 

Misjons- og Hjemmeutvalgets 

leder: 

Werner Lidal 

5440 Mosterhamn 

Telefon: 53 42 64 42 

Mobil: 404 03 562 

E-post: 

werner@aasenchar.com 

36 37 nr. 2 • februar 2009 

Historiske glimt fra Saron

Med Gud i hverdagen 

av Bjarne Staalstrøm 

«Skulle det være 

fremmed for en kristen 

å være stolt og bite 

tennene sammen? 

Til fordel for en mild 

sinnsro som gir etter 

for alt på forhånd? 

Finnes det ikke også en 

mild og sammenbitt 

sinnsro? Som igjen er 

noe helt annet enn stivt, 

avstumpet, lammet, 

viljeløst og først og 

fremst tankeløst å 

underkaste seg det 

uunngåelige. Jeg tror 

man ærer Gud bedre 

ved å øse av det liv han 

har gitt oss, åpne seg 

for alle dets verdier 

og elske det.» (Dietrich 

Bonhoeffer) 

Tirsdag kl. 18.30: Bønn 

Fredag kl. 20.00: Ungdomsmøte 

Søndag kl. 11.00: Møte 

kl. 19.00: Møte 

Velkommen til 

Betania, Kristiansand! 

ÅKREHAMN 

Den Frie Evangeliske Forsamling 

Møter hver fredag og søndag 

kl. 19.00 

Kveldsåpen kafé en fredag 

i måneden 

Velkommen til møtene 

www.saronakra.no 

Sinnsro 

Det er alles skjebne å miste noe eller 

noen underveis. Å miste familie 

og venner er en stor sorg. Det er 

også en sorg å tape livsverdier som 

har vært en viktig del av det totale 

livsinnhold. For mange skrumper 

livsinnholdet sammen etter som 

årene går. Mennesker som hadde 

status, omgangskrets, hus, hytte 

ved sjø eller i skog og fjell, havner 

til sist i en liten leilighet i en 

boligblokk hvor de bruker tiden til å 

mimre over alt de har mistet. 

For noen er det nok en riktig 

løsning, men jeg tror ganske 

mange gir opp for tidlig. De lar 

seg skremme av trusselen om ikke 

å mestre sin tilværelse, og bøyer 

av for motgang de heller burde 

bekjempe. En del penger på konto 

i banken kan aldri erstatte tapte 

livsverdier, som for eksempel det å 

luke ugress i egen hage. 

Det er riktig at Job til sist sa: 

«Herren gav, Herren tok, Herrens 

navn være lovet». Men det var 

fordi hans skjebne virkelig var 

uunngåelig. Job mistet alt han eide, 

han ga det ikke fra seg frivillig. Han 

var bitter på Gud og kjempet til det 

siste for sitt liv og sine rettigheter. 

Det var vennene som mente han 

burde være ydmyk og overgi seg til 

elendigheten. Det var greit for dem, 

ettersom ikke nøden og tapet var på 

deres kropp. 

Faktum er at Gud egentlig var på 

Jobs side, og sørget for at hans siste 

dager ble bedre enn de første. Job 

gav aldri opp! 

Det er rett og godt å kjempe for 

alle livets goder til siste skanse, å 

ære Gud ved å øse av det liv han 

stadig gir oss, «åpne seg for alle 

dets verdier og elske det». Det er – 

som sagt – felles skjebne å stadig 

miste noe, men de mennesker har 

det best som biter tennene samen 

og lar morgendagen bekymre seg 

for seg selv. For det meste dukker 

det også stadig opp nye muligheter 

og det finnes små gleder i nære ting 

som man i sin velstand har oversett. 

Man behøver ikke å gjøre lange 

reiser for å skaffe seg spennende 

opplevelser. Estetisk skjønnhet og 

betagende natur finnes ofte like 

utenfor stuedøren, når man har 

kommet så langt at man har tid til å 

se – og lytte. Sinnsro er sjelens evne 

til stillhet, en hardnakket vilje til å 

ikke å gi opp livet, selv om det er 

mot alle odds. Eller Terje Viken som 

type på den norske folkesjelen – «en 

saga blott»? 

Les Salme 71:14-19 og 131 

Torsdag kl. 19.30 

Søndag kl. 11.00 og 19.00 

Øystein Østerhus m/ flere taler i møtene 

Velkommen til 

Evangeliehuset i Stavanger 

Refleksjoner 

av Kjell Andenæs 

Denne strofen fra «Deilig 

er jorden» har de fleste av 

oss sunget en del ganger i 

løpet av julehelgen. Ønsket 

om «fred over jorden» er 

godt og velment, men kan 

virke rimelig håpløst når vi 

forholder oss til den verden 

vi lever i. Ufred har det vært 

på jorden helt fra syndefallet, 

og vil være så lenge Gud 

tillater satan å være aktør på 

jorden. Synden i oss sørger 

for at ufreden fortsetter 

imellom både nasjoner og 

mennesker. 

Like fullt taler Guds ord meget tydelig 

om et fredsbudskap. Det startet hos 

Jesaja, som profeterte vakkert og konkret 

om Frelseren og hans funksjoner: «For 

et barn er oss født, en sønn er oss gitt. 

Herredømmet er på hans skulder, og 

hans navn skal kalles Under, Rådgiver, 

Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så 

skal herredømmet bli stort og freden bli 

uten ende over Davids trone og over hans 

kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt 

oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av 

og til evig tid. Herrens, hærskarenes Guds 

nidkjærhet skal gjøre dette». (Jes. 9:6-7) 

Da denne profetien lang tid senere ble 

oppfylt var det en Herrens engel som 

trådte fram og forkynte den store gleden 

(Luk. 2:9-12). Det hele kulminerte ved at 

en himmelsk hærskare lovet Gud og sa: 

«Ære være Gud i det høyeste, og fred på 

jorden, i mennesker Guds velbehag» (Luk. 

2:14). 

Så kunne man tenke seg at dette 

himmelske ønsket om fred på jorden 

var noe som ble lovet for en senere 

tidsperiode, et fromt ønske om noe vi 

Fred over jorden? 

skulle se frem til og glede oss over. Men 

Paulus sier noe annet i Efeserbrevet: «For 

han er vår fred, han som gjorde de to til 

ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, 

fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet 

den lov som kom med bud og forskrifter. 

Dette gjorde han for i seg selv å skape 

de to til ett nytt menneske og slik stifte 

fred, og i ett legeme forlike dem begge 

med Gud ved korset, for der drepte han 

fiendskapet». Ef. 2:14-16. 

Det var på korset freden ble stiftet, det var 

der paradigmeskiftet fant sted! Det var der 

verdens grunnkrefter ble satt i rette skikk: 

Guds kraft – kjærligheten – ble forløst ved 

Jesu død og oppstandelse, samtidig som 

satans kraft og vesen – egoismen – ble 

temmet og ufarliggjort. 

Denne avgjørende hendelsen på korset 

er lite spektakulær for det menneskelige 

øyet, som ut ifra dagens pågående 

konflikter ikke kan øyne noe som helst 

paradigmeskifte idet mennesket og 

nasjonene i dag er like krigerske som de 

var det før Kristi fødsel. 

Svaret er imidlertid å finne på det 

usynlige, åndelige plan. Paulus beskriver 

dette i Romerbrevets 7. kapittel (Rom. 

7:24-25), som en ouverture til 8. kapittel. 

Det er avgjørende at vi kjenner til en 

syrisk dødsstraffmetode som var kjent på 

Paulus’ tid, uten en slik kjennskap blir 

denne «fredsstiftelsen» på korset ganske 

uforståelig: 

Dersom en syrisk mann hadde drept et 

annet menneske, måtte han selv henrettes. 

Dette skjedde ved at morderen ble bundet 

til offeret ansikt til ansikt, armer til armer, 

og ben til ben. Så ble gjerningsmannen 

henvist til et øde sted, bærende på den 

døde kroppen. Ingen fikk lov til å hjelpe 

ham. Det er ikke urimelig å tenke seg at 

et sentralt element i morderens tanker 

– mens han pustet inn døds-stanken fra 

offeret – var noe slikt som: «hvem skal fri 

meg fra dette dødens legeme?». 

Vårt naturlige menneske, «dødens 

legeme», er å ligne med ovennevnte døde 

offer. Dersom Gud forsøker å plante 

noe av sin guddommelige natur inn i 

et slikt dødens legeme vil det før eller 

siden gå til grunne da dødens legeme 

vil kvele «det nye» ved syndens døds- 

stank – det foreligger et klart fiendsskap! 

Men så skjer det at ved Jesu død på 

korset blir vi levendegjort, vi kan ikke 

lenger dø! Derved kan det romme et nytt, 

guddommelig legeme uten at disse to er 

fiender og strider mot hverandre – synden 

har mistet sin kraft! Basert på det bildet 

Paulus bruker i Romerbrevet kapittel 7 om 

to sammenbundne legemer utgjør disse to 

til sammen et helhetlig individ som har 

tatt imot Jesu frelsesgave: den levende 

delen (det nye mennesket), og det syndige 

dødens legeme. I dette individet er det ved 

troen på Jesu forsonende død skapt fred i 

vårt indre, det gamle og det nye elementet 

kan leve i fred side ved side. Dette 

resulterer for Paulus i at han retter en takk 

til Gud ved Jesus Kristus om at han, som 

han er, «tjener da Guds lov med mitt sinn, 

men syndens lov med mitt kjød». (Rom. 

7:25) 

I Efeserbrevet beskriver Paulus nøyaktig 

det samme forholdet på en annen måte: 

«Dette gjorde han for i seg selv å skape 

de to til ett nytt menneske og slik stifte 

fred, og i ett legeme forlike dem begge 

med Gud ved korset, for der drepte han 

fiendskapet». (Ef. 2:15-16) 

Slik er det blitt «fred over jorden» etter 

Jesu stedfortredende død for oss. Usynlig 

for dem som ikke tar imot Guds gave, men 

en livgivende realitet for oss som tror. 

Dette gir oss – kort fortalt – én dårlig og 

to gode nyheter i kronologisk rekkefølge: 

1) Så lenge vi vandrer her på jorden må 

vi forholde oss til at vi tjener syndens lov 

med vårt kjød, med de begrensninger det 

medfører. 

2) I det åndelige fellesskapet den 

lokale menigheten til sammen utgjør – 

tilsvarende summen av våre begrensede 

legemer – manifesterer det seg et åndelig 

fellesskap som i funksjon er å ligne med 

Jesu legeme! (1. Kor. kap.12) 

3) Når vi går ut av tiden og inn i evigheten 

blir vi overkledd med en «bolig fra 

himmelen» (2. Kor. 5:1-4). Da blir hver 

enkelt av oss et fullverdig, himmelsk 

vesen, dannet i Guds bilde. Vi blir 

enkeltindivider med våre særpreg, og med 

fullstendig fravær av alle begrensede, 

jordiske elementer! 

38 39 nr. 2 • februar 2009

B-BLAD 

Returadresse: 

DET GODE BUDSKAP 


4011 STAVANGER 

Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men returneres med opplysning om ny adresse 

går mot strømmen 

I en tid hvor 12 av 15 kristne 

organisasjonsblader opplever nedgang i 

abonnementstallene, går Det Gode Budskap 

mot strømmen og kan vise oppgang 

i 2008. 

Vær med på oppturen! 

Vi kan tilby Det Gode Budskap til nye 

abonnementer – benytt muligheten til 

å verve noen du kjenner! 

Spesialtilbud til nye 

abonnementer 

Kr. 399,- ut 2009 

Kontakt: 

Olav Magne Bjørnsen 


4011 Stavanger 

E-post: 

olavmagne@autoreklame.no 

Telefon: 51 52 45 14 

Mobil: 907 46 331 

Solid innhold: 

• Oppbyggelse, preken, ord til 

oppmuntring 

• Informasjon fra menigheter og 

misjon 

• Barne- og ungdomssider 

De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge 

Nr. 1 januar 2009 • Årgang 105 

Kraftskolen SBI har et fantastisk elevkull dette året, hvor flere 

av ungdommene har konkrete kall over livet sitt. Her gjelder 

det ikke å følge den store massen, men heller finne sin egen 

vei sammen med Jesus. Les mer om skolen på side 2, 36 og 

ungdomssidene. 

Frelsesarmeen Ungdom har mistet 1, 2 

millioner i statsstøtte fordi de ikke vil 

ansette homofile eller samboende soldater. 

Dette vil få ringvirkninger for alle kristne 

barne- og ungdomsorganisasjoner, også 

vårt eget BUR, og viser hvordan den sosiale 

ensrettingen mer og mer styrer landet vårt. 

LES MER SIDE 10 og 11 

Ruben Dahl fra Klippen Vedavågen arbei 

for tiden ved slumprosjektet ”Livets Tre” 

Sao Paolo, Brasil. Her fungerer han som 

”SFO-onkel” for de mange barna, og ha 

herlig tid sammen med varme og livsg 

brasilianere. LES MER SIDE 19 og 20 

Tone Dysjaland står i en veldig 

misjonstjeneste i Spania, hvor 

ressursperson i et spennende 

menighetsarbeid ut fra turist 

del Pi. Les mer om hennes tj 

misjonssidene LES MER SIDE 

“Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den 

selv når han blir gammel” Ordspråkene 22, 6

“Du vendte min sorg og klage til dans, du løste mine ... - DFEF

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?