“Du vendte min sorg og klage til dans, du løste mine ... - DFEF

Lyder Engh er
kanskje den
forkynneren i De
Frie Evangeliske
Forsamlinger som
har satt dypest
spor etter seg. Han
utgav flere bøker
og var kjent for en
veldig åpenbaring
over Kristus i
Guds ord. I 1941
avholdt han flere
bibeltimer i Oslo,
og disse ble skrevet
ned. Aasland og
Garbels Boktrykkeri
utgav en bok med
utgangspunkt i
disse talene. I DGB
fremover vil vi
gjengi disse talene,
og håper dette vil
hjelpe leserne til å
bli bedre kjent med
den skjulte Kristus.
Den skjulte Kristus
Del 3b: Lammets sinn
overfor skapningen
Vi taler mye om selvfornedrelse
og om å ydmykes, og ledsager vår
ydmykelse med tårer. Men dersom
vi føler sorg ved å ydmykes, er vi i
virkeligheten stolte. Dersom vi går
ydmykelsens vei med tårer, da er
det hovmodet som søker å vandre
ydmykelsens vei. Ydmykheten gråter
aldri når den går denne veien, den
fryder seg. Men hovmodet må gråte,
for den strider mot dens natur. Ofte
har det vært selvet som har forsøkt å
etterfølge Kristus, og da er det blitt
tårer, sukk og klage.
Dette ligner disiplene før pinsedag,
de fulgte Han skjelvende, med frykt
og forvirring (Mark. 10;32). De visste
ikke at det var et Lam de fulgte,
de forsøkte å tjene Gud med den
gamle natur. Men her sier Paulus:
«La dette sinn være i dere». Da blir
det naturlig å gå ydmykelsens vei.
Sådan var det med Kristus. «Av seg
selv gav han avkall» – det steg opp
i Hans indre. Han begjærte å stige
ned. Det fødtes i Hans indre. Det var i
overensstemmelse med Hans lengsel.
”Når vi kjenner vår egen
uverdighet sterkest, er vi
mest velbehagelig for Gud,
og mest lik Gud”
I vers tre sier Paulus: «Ikke gjør noe
av trettesyke eller lyst til tom ære,
men i ydmykhet akt hverandre høyere
enn dere selv», og «la dette sinn være
i dere». Kristus så ikke inn i seg selv,
og var derfor ikke opptatt med sin
egen storhet. Han forsøkte ikke å
glemme seg selv, det lå i hans sinn
bare å se utad.
Ydmykhet er ikke bare å være
intet, men å vite at man intet er.
Ydmykheten, har en sagt, vet intet
om seg selv, ikke engang at den er
ydmyk. Når Paulus ber oss om å akte
hverandre høyere enn oss selv, viser
han hen til at nettopp dette gjorde
Kristus. Overalt hvor Kristus så, så
Han noen som syntes større enn han.
Selv når han satt midt i blant syndere,
aktet han dem høyere enn seg selv.
Slik gjør kjærligheten alltid. Han
forsøkte ikke å være mindre, eller å
føle ydmykhet. Når han satt ved siden
av en synderinne, talte han med denne
elendige menneskeskapning som en
som syntes hun var større og mer
verdifull enn han selv. Han anså det
for en god gjerning å gi sitt liv for at
disse kunne få leve.
Den arm som ligger under skapningen,
og som løfter den opp, representerer
ikke noe kunstig eller påtatt, men et
guddommelig sinn som er fylt av den
største kjærlighet til en fallen verden.
«Ingen har noensinne sett Gud, den
enbårne Sønn som er Faderens fang,
Han har forklart ham» (Joh. 1;18).
Esaias sier om den opphøyede, og hvis
navn er hellig: «I det høye og hellige
bor jeg». Men vi får et feilaktig begrep
om Han dersom vi begrenser han til
det høye og hellige. Esaias legger til:
«Og hos den som er sønderknust og
nedbøyd i ånden, for å gjenopplive
de nedbøydes ånd og gjøre de
sønderknuste hjerter levende» (Esaias
57;15). David sier i Salme 51;19:
«Offer for Gud er en sønderbrutt ånd».
Slik er Guds sinn. Når vi kjenner vår
egen uverdighet sterkest, er vi mest
velbehagelig for Gud, og mest lik
Gud.
Ikke engang Gud kan leve i
selvopptatthet. Den guddommelige
livsflod ville grumses til dersom den
vendtes innad. Saligheten får vi aldri
kjenne før vårt eget liv ebber ut, og vi
mister evnen til å se oss selv.
Da Jesus Kristus «tok en tjeneres
skikkelse på», var det ikke et forsøk
på å tjene, men Han ble da i ytre
henseende det som han var i sitt indre.
Jesus sier til sine disipler: «Den største
blant dere skal være som den yngste,
og den øverste som den som tjener.
For hvem er størst, den som sitter til
bords eller den som tjener? Er det
ikke den som sitter til bords? Men jeg
er som en tjener i blant dere» (Lukas
22;26-27). Den Største har gjort seg til
den Minste, og Han som tjenes av alle,
tjener alle. Smaker dette? Jeg føler
meg såret over hans fornedrelse og vil
protestere, lik Peter, da Jesus vasket
hans føtter.
Var det kunstig ydmykelse da Jesus
plasserte sine disipler rundt bordet,
og selv gikk rundt og tjente dem?
Nei, slik var hans sinn. Den største
i himmelen gjør seg til tjener for
den minste på jorden. Den største
synder opphøyet til bords i hans rike.
Hvordan føler du dette?
”Vi har ingen mulighet til
å gjøre oss ydmyke, vi kan
bare motta Hans ydmyke
sinn, og jeg kan jo ikke rose
meg av noe jeg har fått”
«Den største blant dere skal være
som den yngste, og den øverste som
den som tjener.» Men forsøk ikke på
å være det, og si ikke: «Fra i dag av
skal jeg stå nede ved døren». For det
Pastor på Vigeland
kommer ikke bare an på hvilken ytre
stilling du inntar, men det sinn du er
fylt av. Du kan gjerne forbli i din høye
stilling, bare du er i besittelse av det
ydmyke sinn som rekker sine brødre
gavene og bøyer seg ned og vasker
deres føtter, uten å føle at det er noen
fornedrelse.
Kristi kjærlighet har såret meg dypt,
og hver gang jeg stanser for dette, går
såret opp på nytt. Han som var Gud,
ble menneske. Han kunne stige ned,
for Han hadde så mye han kunne gi
avkall på, og han gjorde det også til
det ytterste – ved å bli menneske. Det
var ikke bare en drakt han tok på seg,
som han senere la av, men han ble
menneske i sannhet og virkelighet. Og
ikke bare ble, men han er menneske
i dag: «Mennesket Kristus Jesus» (1.
Tim. 2;5). Med begeistring kunne
Paulus skrive disse ord: «Som enhver
må bekjenne, stor er den Gudsfryktens
hemmelighet. Han (Gud) som ble
åpenbart i kjød» (1. Tim. 3;16).
Stor er denne hemmelighet. Skaperen
lar skapningen gi seg sin natur, sin
ånd, sjel og kropp. Ikke sin syndige
natur. Den hadde han fått dersom
han var avlet av mann, men Kristus
av avlet av Den Hellige Ånd (Matt.
1;20). Den menneskelige ånd, sjel og
kropp fikk han gjennom et menneske.
Denne hans kjærlighet har gjort meg
Ulf Magne Løvdal har vært pastor innen Det Norske Baptistsamfunn
og Det Norske Misjonsforbund siden 1989. Fram til sommeren, i
første omgang, er han engasert på Betania Spangereid som pastor.
Siden 1999 har Løvdal utgitt 15 bøker, flere av dem oversatt til andre
språk. Det er derfor litt av en kapasitet og solid forkynner Betania har
knyttet til seg.
(red)
forvirret og kastet omkull alt det jeg
kunne uttenke. Den har satt meg på et
punkt av hjelpeløshet. Den har gjort
det umulig for meg å kunne stige
ned. Han har åpnet veien for meg
oppad. Hadde Han anvist meg en vei
nedad, kunne mitt sår ha blitt legt.
Han begynner øverst og går nedad, jeg
begynner nederst og går oppad. Vi har
ingen mulighet til å gjøre oss ydmyke,
vi kan bare motta Hans ydmyke sinn,
og jeg kan jo ikke rose meg av noe jeg
har fått.
Brødre og søstrer, trengs det ikke
en rengjøring i Guds menighet? En
sinnsforandring, et nytt lys, som kan
gjøre Kristus levende iblant oss? Nå
taler vi om denne og andre og ser
denne og andre, men Kristus er skjult.
Det var ikke til en uomvendt verden,
men til sin egen menighet Herren
sa disse ord: «Se jeg står for døren
og banker». Hva hjelper rikdom,
anerkjennelse, lærdom, apostoliske
tradisjoner, når Kristus med sin Ånd,
sitt sinn, står utenfor? Det er denne
tomhet i Guds tempel som har gjort
meg trett og nedbøyet og som har
skapt bønnen: «Herre, kom på ny
tilbake til ditt tempel».
14 15 nr. 2 • februar 2009