“Du vendte min sorg og klage til dans, du løste mine ... - DFEF

Aktuelt
Synspunkt:
Roy Wareberg
«Noen ganger er
vi kristne i tro og
agnostikere i praksis,
og like jordbundet som
en gjennomsnittlig
hedning.»
John Dawson
Hvis det er sant?
Vi som stort sett beveger oss i
pinsekarismatiske kretser har hørt
store bekjennelser om Guds løfter, ofte
gjennom hele livet. Vi har selv sunget,
vitnet og lyttet.
I det siste har jeg tenkt igjennom hva
vi gjør med de løftene, og bekjennelser
som vi mener er sanne. For er det noe
jeg er overbevist om så er det at disse
bekjennelsene stort sett er oppriktig
ment. Det er selvfølgelig ikke alltid at
vi har like stor trygghet, men likevel.
Spørsmålet blir likevel, hvis det er sant
hva gjør jeg med det?
Noen ganger er det greit å tenke
praktisk for å teste oss litt. Hvis vi vet
isen er tynn, og vi ser noen er i ferd med
å gå ut på den, hva ville vi gjøre med
den kunnskapen? Ville vi tidd still for
ikke å blande oss, eller støte noen, eller
ville vi ropt selv om vi ikke kjente dem?
Hvis vi har målt isen og vet den er
trygg, og det er mange som står der
i iskanten med skøytene i handa og
ikke tørr gå utpå for de tror den er
usikker. Hva sier vi til dem da, holder
vi informasjonen for oss selv? Er det
slik at vi blir så påvirket av alle de
andre som ikke tør, at vi selv står ved
iskanten, selv om vi faktisk vet den er
sikker?
La oss gå tilbake til de bibelske løftene.
Vi bekjenner stadig vekk både i
fadervår og gjennom vitnesbyrd det
som står i Matt. 6:13 + 28:18 at Gud har
all makt i himmel og på jord. Men lever
vi slik når stormene kommer, eller tyr
vi hele tiden til selvlagde nødløsninger.
Min bønn er at vi slipper taket i «den
åndelige paraceten» og stoler på at
løftet faktisk holder.
F. eks. når stormen kommer er vi trygg
fordi Jesus er om bord i vårt skip. Mark.
4:35-41
Når sykdommer rammer oss eller noen
andre i den nære krets, bygger vi da
på tro på Guds løfter og de bibelske
eksempler, eller bygger vi på våre
sykdomserfaringer? Hebreerbrevet sier
at Jesus er i går og i dag den samme,
ja til evig tid. Bibelen sier også at Gud
ikke gjør forskjell på folk.
Vi bekjenner at den som ber han får,
den som leter han finner.
Luk 11:6-13.
Men gjør vi kun noe med det når det
er full desperasjon i livet vårt. Slik at
dette kun blir reservehjulet og ikke
selve rattet. Hvis det er sant at den som
leter han finner, burde vi stadig være
på leting. Leting etter sjeler, leting etter
bønnesvar, leting etter det som er Guds
vilje.
Lever vi med Gud i hverdagen, eller har
vi innrettet oss slik at vi ikke behøver
ett eneste under for å leve? Tenk etter,
behøver du et eneste nytt under for å
leve som du gjør nå?
(Misforstå ikke, det er et under at vi er
frelst og bevart, men jeg skriver om det
daglige livet).
Hvis det er det sant at Jesus er eneste
veien til Gud Joh. 14:6.
«I en tid med så stor livssynsforvirring
må vi vel gjøre så godt vi kan. Litt
astrologi, litt mammas bønner og
litt konfirmasjonslære. Ulempen er
at man blir nokså ensom med sin
spesialblanding». Owe Wikstrom,
professor i religionspsykologi.
Den politiske korrekte bekjennelsen
er jo at alt er ok, bare en søker med et
oppriktig hjerte. Hva gjør vi da i vårt
møte med ufrelste, kanskje søkende
mennesker? Lever vi som om Jesus er
den eneste veien til Gud, eller bygger
vi vårt liv på de materielle ting. Tør
vi å utfordre våre medmennesker som
bruker tid på alternative løsninger.
Tør vi stå opp, eller er frykten for å bli
betraktet som sær eller annerledes og
ekskluderende så stor at vi holder oss
tilbake?
Men hvis det virkelig er sant at ingen
har alternativer, ingen har andre
muligheter, at det kun er Jesus som er
veien, da….
Hvis det i tillegg er sant at
konsekvensene av å ikke å velge Jesus
er en evighet uten Gud og alt det som
et Guds nærvær innebærer Joh. 3:14-
18 + 36.
Noen ganger virker det som om vi har
en større lidenskap for å fortelle folk
om utrygg is, eller barna om å holde seg
unna bilene i trafikken, enn å formidle
et budskap om valget med evige
konsekvenser.
Hvis dette er sant, så burde vi jo leve
våre liv innfor Gud i bønn, med en
lengsel etter å benytte enhver anledning
som vi gis til å formidle Jesus.
Er det sant at misjonsbefalingen ikke er
et forslag men en befaling, et oppdrag?
Du kan kanskje tenke at «vi har jo
forskjellige oppgaver. Vi i vår menighet
har ordnet noen andre til å gå for oss,
spesialister, misjonærer, evangelister
etc».
Men Kristendommen er en
åpenbaringsreligion. Det vil si Gud
taler direkte til oss hver enkelt og vi
handler (eller ikke). Selv om Gud har
forskjellige spesialoppgaver til oss er
du personlig kalt til å være et lys og et
vitne om det som Jesus har gjort.. Mark.
16:15-20 Luk. 24:44-53 Ap.gj. 1:6-14.
For ordens skyld, jeg mener at det jeg
har sitert i dette stykke er sant fordi
det er Guds ord. Men mitt spørsmål
til deg (og meg) er likevel, – tar vi
konsekvensene av det vi mener er
riktig?
Livet vårt går fort, Bibelen sier vi er
som gresset på marken. Hvis det er sant
vil jeg utfordre hver enkelt med et sitat
av William James.
«Det beste du kan gjøre med livet ditt,
er å bruke det på noe som varer lenger
enn det.»
Ta en mandagsbeslutning på.
Ta valg/handlinger i retning av at Guds
ord faktisk er sant og virkelig.
Bestem deg for at Guds ord vil bestå,
selv om alt annet svikter.
Gode relasjoner kan bli bedre!
Ektepar weekend på Solstrand Camping 27-29 mars 2009
Tema ”Gode relasjoner kan bli bedre”
Pastorparet
Unni og Gordon Tobiassen underviser.
Temaer:
• Ekteskapet duett eller duell
• Nøkler i samlivet
• Kommunikasjon
• Samlivets vitaminer
• Hjelp det er krise!!
• Intimitet / sensualitet / seksualitet
• Kjærlighet i praksis
Dette er en flott anledning til å investere tid og oppmerksomhet for
hverandre. Bare dere to, en avslappende helg med god mat, dyktige
undervisere, interessante temaer og flotte omgivelser!
Hvis dette er noe du har tenkt på en stund, her er muligheten!
Pris kr. 1600,- pr. par, påmelding dir. til Solstrand: tlf. 91 61 81 48.
Se også hjemmeside solstrand@dfef.no
Vennlig hilsen oss i Betania Kopervik
Reidar Gamst Christina Ek
Roy Wareberg
16 17 nr. 2 • februar 2009