Hele nummeret - skrift.no.

lett er det også å skifte ut et og annet «håpløst foreldet»
ord, f. eks. erstatte «desformedelst» med «derfor», men
helt mekanisk kan vi ikke lenger gå frem, for her kommer
stilistiske avveininger inn, og stilverdien av et ord, en
vending eller en setningskonstruksjon kan endre seg
gjennom årene på en måte det ofte er vanskelig å bestemme
nærmere. For å ta et meget enkelt eksempel: forholdet
mellom ordene «rom» og «værelse» er neppe det
samme i dag som for femti år siden – men hvem vi påta
seg eksakt å måle den bevegelse i relasjonen som er foregått
siden den gang?
De virkelig alvorlige problemene
får vi imidlertid først når vi beveger
oss inn på setningsbygningens
område, hvor russisk og norsk har
høyst ulike grunnbetingelser. Det
første sproget er flekterende,
omtrent hvert ord har en bøyningsendelse
som tydelig angir dets rolle
i setningen. Og deler flere ord på én
rolle, f. eks. som objekt, har de alle
en endelse som «merkelapp», slik at
de godt kan stå langt, langt fra hverandre,
men allikevel oppfattes som
«medlemmer» av ett og samme setningsledd.
I norsk er det som kjent
ganske anderledes; hører ord sammen,
får de vær så god også stå ved
siden av hverandre så vi kan holde
rede på dem, for noen «merkelapp»
får vi sjelden til hjelp. Her har vi
faktisk den samvittighetsfulle oversetters
hovedbesvær til enhver tid: å sammenstille setninger
som på den ene side får med mest mulig av den
informasjon som rommes i den lange, leddete russiske
periode, og på den annen blir leselig for nordmenn. All
oversettelse er kompromissmakeri, og noen av de
smerteligste kompromisser blir nok inngått akkurat her.
Men hva ellers skal en stakkars oversetter gjøre?
Alt i utgangspunktet er det vrient nok – og verre er det
blitt. For hundre år siden kunne man fremdeles skrive
«hvorpå» eller «på hvilken» uten at det vakte oppstyr;
dessuten hadde man den meget anvendelige genitivsformen
«hvis». Hva har vi i dag? Relativpartikkelen «som»,
som (ser dere hvor ille gjentagelsen tar seg ut?) hverken
har noen genitivsform eller kan stå etter preposisjon –
preposisjonen kommer isteden diltende langt bakefter,
og oversetteren må hele tiden passe på at avstanden ikke
blir altfor stor for den arme leser. Det er altså blitt enda
vanskeligere å håndtere de lange, innfløkte setningene.
Så hvorfor ikke dele dem opp? For femti år siden var det
nemlig nettopp det man gjorde, og da ikke bare fordi det
lettet arbeidet, men også fordi selve mentaliteten var blitt
slik: norsk skulle være et kjekt og greit sprog med mange
punktumer og få bisetninger. Tar man Thomas
Christensens versjon av Ivan Turgenevs roman Røk
21
(1948), møter blikket disse åpningssetningene: «Det var
i Baden-Baden den 10 august 1862. Foran det kjente kurhus
trengte folk seg sammen.» Skal det oversettes så nøyaktig
det lar seg gjøre,får man imidlertid noe i likhet med
følgende: «Den 10. august 1862, klokken fire om eftermiddagen,
trengte en masse folk seg sammen foran den
velkjente «Conversation» i Baden-Baden.» Den lange,
rolige russiske setning er altså kuttet opp i to kortpustede
norske, og de er gjort enda snauere ved at både det ene
og det andre rett og slett er kastet ut av teksten. Det går i
litteraturen akkurat som i hjemmene, hvor alt gammelt
krimskrams – prismekroner,
palmer, pomponger og pidestaller
– skulle på dør og
erstattes av noen ganske få
funksjonelle sitte- og spisegreier,
helst i lys bjerk. Lys og
luft – det lå nesten et hygienisk-moralsk
imperativ i
dette, og man kjenner det
altså igjen i tidens oversettelser.
Hva så med dagens tilstand?
Jo: folk løper i antikvitetsbutikkene
og kjøper rosemalte
kister og stoppede
plysjmøbler som aldri før.
Hva forteller dette om vi vender
blikket fra møbler til oversettelser?
At den dominerende
smak i mottagerlandet, på
mottagertidspunktet har sin
betydning. Denne kan være
større eller mindre, men den vil bestandig være til stede
som en av premissene for oversetterens uavlatelige kompromissmakeri.
Dermed er den også til stede i dag; det
som nok er nytt, er at vi nu har en ganske annen og – får vi
tro – mer avklaret bevissthet om den enn for hundre eller
femti år siden. Og her er vi fremme ved grunn nummer to
til at klassikerne nyoversettes: vår forståelse av formens
betydning for budskapet er langt større. Med en viss overdrivelse
kan vi si at mens man tidligere – og det vil grovt
sett si før den russiske formalisme, pragerskolen og new
criticism – betraktet formen som en vilkårlig beholder
innholdet nokså smertefritt kunne helles opp i, er man i
dag sørgelig klar over at det er et intimt samspill ned til
minste detalj. Dette er hovedgrunnen til at en oversettelse,
all eventuell oversettergenialitet til tross, aldri kan bli fullkommen,
for forholdet mellom lyd og mening er hvert
sprogs særlige eiendom. Men man skal allikevel strebe
mot det fullkomne, forsøke å nærme seg det, hver oversetter
fra sin kant, – og da er tekstvidenskapens innsikter
gode hjelpemidler; oversettelse kan ideelt sett defineres
som anvendt sprog- og litteraturvidenskap.
Dette har også noe å si for verket som helhet, idet man
i dag ser på forkortelser med adskillig strengere blikk enn
før.Og hva er ikke forkortet! Om en norsk leser tar for seg
Fjodor Dostojevskij