Hele nummeret - skrift.no.

inkarnerte middelmådighet som drar ut på landet etter
visitt hos guvernøren for å kjøpe opp døde sjeler. Han
besøker det ene godset etter det andre, og slik lærer
befolkningen fem karakterer å kjenne,
– den sleske og sentimentale
– den kyniske slukhalsen
– den innskrenkede og forherdede hyklersken
– en ballade- og bravademaker
– en gammel gnier
Alle disse skikkelsene forteller om personer som tross
slette karaktertrekk, har klart å karre seg opp, og personene
forstørres i så groteske overdrivelser at omgivelsene
tar preg av dem. Tingene de omgir seg med, får til og med
menneskelige trekk,et bord kan f.eks.være tykkmaget og
stå på klumpete bein. Tingene blir symboler på menneskene,
og menneskene blir ting. Godseierne må på død og
liv vise sin rikdom, og Gogol blir selv så fortvilet at han
spør om pengeuhyrene kan være skapt i Guds bilde. Men
samtiden spurte ikke slik, de så på romanen som en herlig
avsløring av livegenskapet og en virkelighet som var
dømt til å falle. I kristelig ydmykhet hadde menneskene
lært å godta det som kom fra despotene i form av livegenskaper,
prylestraff og frykt. Gogols siste år ble en
forgjeves strid med stoffet, og han døde utslitt av kampen
mellom drøm og virkelighet.
Jordskjelvene i pressen over gårsdagens moteriktige
løver, rammer oss i dag da ledere og revisorer viser seg å
være som tatt ut av Gogols stykke og roman. Det er foreløpig
de amerikanske gigantene som dukker opp i TVspillet,
men LOs sjeføkonom Stein Reegård har sannsynligvis
rett når han sier at vi vil også få våre varianter. Vi
kjenner alt igjen noen av karakterene som dukket opp i
Gogols zoologiske hage. Ledere og revisorer fra Enron,
Tycon, Andresen, EDS, Exxon, General Electric og
WorldCom hadde lagt verden for sine føtter, bejublet av
selveste presidenten himself! I dag lover han dobbel straff
for skurker,og sender i veg skattejegere og politi.Men sitter
han ikke selv i klisteret fra de klisne kameratene som
støttet hans valgkamp ?
I mellomtiden kan vi forberede oss ved å lese våre
egne diktere, Ibsen, Bjørnson og Falkberget. Men det
spørs om ikke Bør Børson blir et noe uskyldig lærestykke.
Da er det kanskje bedre å gå til Scott Fitzgeralds The
Great Gatsby (Den store Gatsby,Gyldendal 2000, 4. utg,
oversatt av Peter Magnus), beretningen om møtet
mellom gamle og nye rikinger i 1920-årenes atmosfære
av spekulasjon. Eller Tom Wolfes The Bonfire of the
Vanities (Forfengelighetens fyrverkeri,Aschehoug 1988,
oversatt av Kari Risvik) som skildrer 1980-årenes med
jappetid og penger som flyter fritt. Begge bøkene avslører
vår egen tid da drømmer står for fall, driftsutgifter
føres som investeringer og avkastninger skildres som
lønn for strevet. Blant våre egne rikinger er det oppstått
en euforisk stemning etter at man seiret raskt og suverent.
Brutale raids er med pressens hjelp gjort til heltemodige
operasjoner i rikets tjeneste. Uansett hvor stor
33
bløffen er, uansett hvor dristig oppkjøpene har vært, så
skildres markedets tempelriddere som uslåelige keisere.
Den offentlige beundringen fra alle kanaler med kommentatorer
fra mentorer som er honorert i spillet, gjør at
de døde sjeler kan fortsette. I galleriet over litterære skikkelser
som avslører falskspillet kommer vi til slutt ikke
over Knut Hamsuns August.Denne yndling har fått det
for seg at Polden trenger posthus, og nå vil han ha den
nølende ordfører Joakim med seg. Ordføreren skriver
etter Augusts vilje en framstilling av postforholdene, og
August travet uforetrødent rundt i Bygden og samlet
Underskrifter. Han var ikke helt nøie paa om han fik med
nogen mindreaarige paa Listen, men naar Joakim knep
ham heri, saa August paa ham med blaa Øine og
undskyldte sig med at han hadde været saa lenge borte og
ikke kjendte alle. Værre var det at han opførte døde
Mennesker paa Listen. Han ville jo ha været ute hos
Josefine i Kleiva for at faa hennes Navn, men han hadde
ikke Baat for Haanden. August gik ut fra at Josefine aldeles
ikke vilde bli forbigaat paa Listen saa han opførte hende
trøstig paa egen haand.
Men om Kvelden fik han vite at Josefine i Kleiva var død.
Nei, er hun død ! sa August. Hva døde hun av ?
Det vet jeg ikke, svarte Joakim, men hun maa strykes.
August: Jeg skal tænke paa det. Hun var saa dygtig
Menneske, hun vilde ha skrevet sig paa bare jeg hadde
ordnet det.
Knut Hamsun tok tiden på pulsen. Mesteren ville rullet
rundt i sin grav om han fikk vite hva som foregår
«blant Storkarene paa Inderbygden»: Stortinget (Odelstinget)
vedtok den 4. juni en lov om registrering av
finansielle instrumenter som gjør at «Det blir vanskelig å
etterforske ulovlig innsidehandel. For ikke å snakke om
brudd på reglene om meldeplikt. Eller brudd på reglene
mot manipulering av markedet.» (Dagbladet 18/6-02).
En kan forstå økokrimsjef Einar Høgetveit som sier:
«Den nye regelen vil gjøre det vanskeligere å få avdekket
kriminelle forhold!»
Så lenge våre egne forfattere ikke går løs på mennene
uten magemål, får vi holde oss med Gogol og Hamsun.
August sitter ikke på Stortinget, men hans lakeier ser ut
til å stortrives der.