Navigare 3 2013

MARITIME MILEPæLER
Det virker som et langt sprang fra styrmannen på broen på
et fordums linjefartøy som finner posisjonen med sekstant, kronometer
og kompass, til dagens navigatør omgitt av skjermer og
datamaskiner som styrer skip og last med et par joysticker. Inntrykket
gis av kontinuerlig kontroll på hastighet, posisjon og
skipets tilstand nærmest med noen tastetrykk eller klikk.
Vår tids navigasjons- og kommunikasjonssystemer til sjøs er
resultat av en lang utvikling, og med innovasjoner fra ulike
kilder: Militære behov under andre verdenskrig og den kalde
krigen, luft- og romfartens navigasjon og de markedsmessige
kravene til raskere (og forhåpentligvis) tryggere sjøtransport.
Norsk maritim industri har erobret viktige posisjoner innen
moderne navigasjonsteknologi, i markeder som preges av skarp
internasjonal konkurranse.
ARVEN FRA KRIGEN
Andre verdenskrig ga en sterkt forsert teknologiutvikling, som
etter krigen ble tilgjengelig for sivil sektor. Luft- og ubåtkrig,
samt diverse teknologi (sonar/asdic m.m.) for oppdagelse av ytre
objekter, kan som stikkord minne om at hurtigst mulig kurs- og
posisjonsbestemmelse ble spørsmål om liv og død.
Radar (Radio Detection and Ranging), opprinnelig utviklet
på 1930-tallet, ble tidlig tatt i bruk på begge sider og stadig
raffinert under krigens gang. Prinsippet er en roterende antenne
som sender ut høyfrekvente radiobølger (pulser), når disse treffer
et objekt blir de reflektert og ekkoet fanges opp av radarantennen
og projiseres som et bilde på radarskjermen.
Fartøyer ble utstyrt med radar, men prinsippene ble også
brukt til utbygging av større sendestasjoner for kontroll utvalgte
geografiske soner. Radar fylte flere behov – for posisjonsangivelse,
i trafikkontroll og som et verktøy for å unngå kollisjon.
SKIPSFARTEN TIL GOdE
Etter krigen ble det tatt initiativ for at teknologien skulle komme
verdenshandelen og skipsfarten til gode. Om bord på skipene
førte det britiske selskapet Decca an med sin Marine Navigator
Mark IV, lansert i 1947. Til å begynne med var den først og fremst
funksjonell i den sterkt trafikkerte engelske kanalen. Frem mot
1970-tallet ble Deccas system utvidet til å dekke 38 «kjeder» i
Europa, Nord-Amerika, Sør-Afrika, Australia, Japan, India og
Persiabukta.
Radaren gjennomgikk på 1950-tallet en utvikling fra «relativ
bevegelsesvisning» (hvor eget skip er fast plassert i midten) til
«sann gjengivelse» (hvor eget skip beveger seg). Dette ga mer
presis plotting, samtidig som lesing av radarskjerm forble en
krevende øvelse med flere usikkerheter om hva som faktisk kom
til syne på skjermen.
Den store tekniske utviklingen innenfor navigasjons- og
kommunikasjonsutstyr stilte også nye krav til opplæringen. Om
etterkrigstidens navigasjonstrening ved institusjonene i Vestfold
heter det blant annet: «Det var selvsagt ikke til å unngå at den
raske utvikling under krigen ville sette sitt preg på navigasjonsområdet
hvor radar, ekkolodd, gyrokompass mm for alvor ble
tatt i bruk. Effektiv utnyttelse av disse kostbare instrumenter
32 | NAvigARe 3 - 2013
RESERVE: Som reserveløsninger i tilfelle systemavbrudd, må papirkart, kompass
og kanskje til og med sekstant tas med. FOTO: FINN JØRGENSEN
krevde teoretiske og praktiske kunnskaper som vanskelig kunne
erverves på egen hånd om bord. Det ble derfor arrangert kuser
i gyro og radar for praktiserende navigatører».
ATOMUBÅTER OG SATELLITTER
Under 1950-tallet var det en rivende utvikling av store tekniske
systemer for navigasjonsassistanse. I den vestlige blokken var
utbyggingen av amerikanernes Loran C fra 1957 – ambisjonen
var et globalt sendernett av (store) sendestasjoner som også ville
komme sivil maritim virksomhet til gode.
Atomubåtene USS Nautilus' og USS Skates' seiling under
Nordpolen i 1958, som vakte enorm oppsikt, ble utført med nye