Trenagler Fartøyvern 9 - Hardanger og Voss Museum

More documents

Recommendations

Info

Montere, kile, ”slå i kryss” På større skip ble det stort sett kun brukt kantede nagler, som krevde mindre kraft å slå inn enn de runde. Runde nagler hadde en tendens til å revne eller brekke. De runde var jevntykke og ga ordentlig motstand etter hvert som de ble drevet inn gjennom kanskje en halv meter tømmer. Ofte ble naglene dyppet i olje for å minke friksjonen under driving; hos Ring Andersen av og til i black varnish. Det ble gjerne slått en tråd drev rundt ”hodet” for å unngå at det sprakk under slagene. På fartøyvernsenteret i Norheimsund har jeg sett slangeklemmer bli brukt med samme formål. Før den mekaniske boremaskinen ble vanlig på verftene, ble hullene boret for hånd. Først med en naver, senere med borvinde og tre (spiral-)bor. På svensk ble en borvinde tidligere omtalt som et Nafwvorskaft – et naverforskaft. Naglehullet skulle være en smule større (Funch anviste 1/8 tomme større) enn den åttekantede naglens diameter i den tynne enden (: spissen). Dette sikret at naglen entret hullet uten motstand. Naglen ble slått inn til den sto fast og fylte hullet fullstendig både på inner- og yttersiden. Den svakt koniske formen gjorde samme nytten som et naglehode på yttersiden, slik at planken ikke kunne gli ut langs naglen. Men både håndhøvlete og runde nagler kunne utstyres med et lite forsenket hode, som i prinsippet overflødiggjorde dutlen/kilen utvendig. Det var ingen fast regel for hvordan naglens vekstringer skulle orienteres i forhold til hud, spant eller garnering. Einernagler, hvor sjeldne de kanskje var, ble som regel tilhugget av små, tynne emner. Disse naglene hadde derfor alltid marg, som skulle sitte i senter av den ferdige naglen. Nagler av eik eller locust ble laget av større emner. På enkelte norske fartøyer har vi sett årringer i nagler som følger vedretningen i hudplanken. Men siden runde Tradisjon og modernitet forenes i restaureringen av jakten Jensine. Mens naglehullene fra 1852 var boret med navar, er effektiviteten noe annerledes i vår tid. (Foto: forf.) nagler har en tendens til at dreie rundt når de blir slått inn, vil dette besværliggjøre en bevisst orientering av årringene. Dette forklarer kanskje hvorfor man sjelden ser fenomenet. Etter isettingen ble naglens holdekraft sikret ved at den ble spent ut i begge ender. På innsiden ble det slått inn en kile, også kalt årette, midt i naglen, orientert vinkelrett på det underliggende treet; vannrett på spant, loddrett på garnering. Tradisjonen viser at åretten kan være av eik eller av samme treslag som naglen, men furunagler med årette av eik ses oftest. De skal uansett være av tørt virke, helst tilformet med øks eller kniv, for spor etter sagblad gir for stor motstand, slik at de lett kommer til å knekke. På før omtalte Jensine ble det brukt en alternativ metode. Naglene var av eik. Da de var slått inn, ble de saget av innvendig med ca. halvannen tomme overlengde. Med et stemjern ble det tilhugget en kile av overlengden, som med et velrettet slag med mukkerten ble drevet inn i naglen. På utsiden ble det brukt forskjellige metoder til sikring. Naglen kunne kiles som på innsiden, eller det kunne slås inn en pyramideformet spisskile – en døytel eller dutle – av eik. Kilene ble som regel formet til med kniv eller øks. Emnet skulle være godt tørket. Naglene blev først kilet etter at huden hadde fått den første tråden med drev. Enda en metode, som ikke var så vanlig i Norge som i Danmark og utenlands, var å ”krysse” naglen (som det er gjort på Jensine). Det foregikk ved at man med et naglejern – et settjern med samme bredde som naglens utvendige diameter, slo to tynne tråder drev inn i naglen, så de fremsto som et kryss. Alternativt ble det slått tre tråder i et trekantmønster. Å krysse nagler var et klassekrav blant annet i det franske Bureau Veritas’ byggeregler fra ca. 1875 og utover. Nagler kunne også tilvirkes med et hode på utsiden. Hullet på huden ble da forsenket en smule, og naglehodet trengte derfor ikke ytterligere avlåsing. Blindnagler er nagler i hull som ikke går helt gjennom treet. Disse ble før montering forsynt med en kile i enden. Når naglen ble slått i bunn, kilte de seg selv ut og satt ugjenkallelig fast. Skjørnagler er likså nødvendige 35 FARTØYVERN NR 9
36 i et trefartøy som lydpinnen er det i Arve Tellefsens fiolin. Men da skjørnaglen har en helt annen funksjon enn en trenagle, skal vi spare omtalen av denne til en annen gang. Jensine dansk tradisjonsbærer Som allerede fortalt seiler en rekke danske trefartøyer stadig rundt med trenagler i huden, til manges overraskelse. Det yngste av disse er 50 år gammelt, og ved en kommende istandsettelse kan man neppe regne med at eieren vil ta den merutgiften som trenaglene representerer. Det er med andre ord for lengst ute med denne typen ”økologisk” festemetode. Eller…? Det hadde i mange år stått klart for så vel Skibslaget i Haderslev som for Skibsbevaringsfonden, som er statens fartøyverninstans, at Danmarks eldste, seilende fartøy, jakten Jensine, nærmet seg et punkt hvor det skulle gjøres noe alvorlig for å bevare fartøyet. Selv om eierne under planleggingen av istandsettelsen egentlig aldri vurderte det mest drastiske alternativet – en opphugging – som spesielt realistisk, var de klar over, at den gamle jakten, bygget i 1852, skulle ha mye nytt tømmer for å overleve som fartøy. Alternativene var i realiteten enten å sette fartøyet på land for godt og bygge en Jensine II, eller å ta spranget etter ”bære eller briste”- prinsippet. Det siste innebar at fartøyet ville bli plukket fra hverandre i tilstrekkelig grad til at all elendighet ble avdekket og deretter ta noen beslutninger på bakgrunn av de funn de garantert ville gjøre. Om det så var å kondemnere fartøyet. Da de første garneringsplankene var revet ut, oppdaget vi at det satt eikenagler inne i spantene i mer enn halve fartøyet. Fra forre maskinromsskott og akterut var jakten delvis gjenoppbygget etter en kollisjon i 1952, men forut satt utrolig mange trenagler tilbake i de morkne spantene. Det var som bare – hva nå? Jensine er et verneobjekt med høy kulturhistorisk verdi. Ikke så mye på grunn av den inntil i 2004 store andelen originalt materiale. For det var i bunn og grunn kun kjøl, spanter og noen dekksbjelker tilbake fra Friis’ hånd anno 1852. Men fartøyet har aldri vært gjenstand for de helt store ombygingene. Det hadde grovt sagt kun fått et lite styrehus, en motor og en større lasteluke. Og så naturligvis den skrittvise utskiftningen av hud, spant og bjelkevegere etter hvert som årene gikk. Eierne hadde riktig nok lagt mye arbeid i å føre Jensine tilbake til seilfartøy igjen en gang i begynnelsen av 1980-årene, men det var så sent som i 2002 fremdeles så mange spor tilbake fra byggetidspunktet at denne forfatter kunne ”lese” fartøyets byggehistorie og med ganske sikker hånd lage Til venstre: En effektiv metode for åretting av naglen er følgende: Naglen sages av på garneringen med noe overlengde. Naglen hugges inn fra to sider med stemjern til den danner en spiss kile og slås inn i naglen. (Foto: Bent Hartvig) Over: To metoder for å sikre naglen på yttersiden. Til venstre en nagle med dutle, som er en lang, pyradmideformet spisskile. Til høyre en krysslått nagle, en metode som er lite kjent her hjemme, men som var vanlig i utlandet. Begge naglene har sittet i det samme fartøyet. (Foto. forf.) en tegning av jakten, som den så ut omkring 1900. De gamle, men detaljerte besiktelsesrapportene i Søfartsstyrelsens arkiv var utmerkede sekundærkilder og dels forklarte, dels supplerte de konkrete sporene som ble funnet om bord. Andre momenter som talte for en total istandsettelse var at svært få danske, speilbygde jakter har overlevet. I realiteten eksisterer det kun to. Den andre er Nordstjernen, bygget 1872, ombygget med styrehus og ingen rigg. Av disse er Jensine derfor den eneste speilbygde, jaktriggete jakt i noe nær opprinnelig skikkelse. Den er dessuten bygget på klamp, dvs. etter båtbyggerens eget hode, hvor hans utgangspunkt har vært noen få dimensjoner: Kjølens ønskede lengde, den største ønskede bredde på et gitt sted i skroget, eventuelt en maks. dybde og forventet lasteevne. Utfra kjølen, forstevn, akterspeil, mesterspantet (midtspantet) og ytterligere et par maler har han lagt ut et antall senter og fylt opp skroget med enda flere spant, for så å kle skroget opp. Jakten er derfor bygget av til dels enkle spant og i tillegg en stor andel fyllspant, som er satt inn etter at huden er kommet på. Funnet av åretter i naglene i Jensi- FARTØYVERN NR 9
Page 1 and 2: Om trenagler i dansk skipsbygging 3
Page 3 and 4: 32 Til venstre: Blindnaglen har en
Page 5: 34 Høye kostnader gjør det i dag

Trenagler Fartøyvern 9 - Hardanger og Voss Museum

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?