Trenagler Fartøyvern 9 - Hardanger og Voss Museum
Trenagler Fartøyvern 9 - Hardanger og Voss Museum
Trenagler Fartøyvern 9 - Hardanger og Voss Museum
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Montere, kile, ”slå i kryss”<br />
På større skip ble det stort sett kun<br />
brukt kantede nagler, som krevde<br />
mindre kraft å slå inn enn de runde.<br />
Runde nagler hadde en tendens til<br />
å revne eller brekke. De runde var<br />
jevntykke <strong>og</strong> ga ordentlig motstand<br />
etter hvert som de ble drevet inn<br />
gjennom kanskje en halv meter<br />
tømmer. Ofte ble naglene dyppet<br />
i olje for å minke friksjonen under<br />
driving; hos Ring Andersen av <strong>og</strong><br />
til i black varnish. Det ble gjerne<br />
slått en tråd drev rundt ”hodet” for<br />
å unngå at det sprakk under slagene.<br />
På fartøyvernsenteret i Norheimsund<br />
har jeg sett slangeklemmer bli brukt<br />
med samme formål.<br />
Før den mekaniske boremaskinen<br />
ble vanlig på verftene, ble hullene<br />
boret for hånd. Først med en naver,<br />
senere med borvinde <strong>og</strong> tre (spiral-)bor.<br />
På svensk ble en borvinde<br />
tidligere omtalt som et Nafwvorskaft<br />
– et naverforskaft.<br />
Naglehullet skulle være en smule<br />
større (Funch anviste 1/8 tomme<br />
større) enn den åttekantede naglens<br />
diameter i den tynne enden (: spissen).<br />
Dette sikret at naglen entret<br />
hullet uten motstand. Naglen ble<br />
slått inn til den sto fast <strong>og</strong> fylte hullet<br />
fullstendig både på inner- <strong>og</strong> yttersiden.<br />
Den svakt koniske formen<br />
gjorde samme nytten som et naglehode<br />
på yttersiden, slik at planken<br />
ikke kunne gli ut langs naglen. Men<br />
både håndhøvlete <strong>og</strong> runde nagler<br />
kunne utstyres med et lite forsenket<br />
hode, som i prinsippet overflødiggjorde<br />
dutlen/kilen utvendig.<br />
Det var ingen fast regel for<br />
hvordan naglens vekstringer skulle<br />
orienteres i forhold til hud, spant<br />
eller garnering. Einernagler, hvor<br />
sjeldne de kanskje var, ble som regel<br />
tilhugget av små, tynne emner.<br />
Disse naglene hadde derfor alltid<br />
marg, som skulle sitte i senter av den<br />
ferdige naglen. Nagler av eik eller<br />
locust ble laget av større emner. På<br />
enkelte norske fartøyer har vi sett årringer<br />
i nagler som følger vedretningen<br />
i hudplanken. Men siden runde<br />
Tradisjon <strong>og</strong> modernitet forenes i restaureringen av jakten Jensine. Mens naglehullene fra<br />
1852 var boret med navar, er effektiviteten noe annerledes i vår tid. (Foto: forf.)<br />
nagler har en tendens til at dreie<br />
rundt når de blir slått inn, vil dette<br />
besværliggjøre en bevisst orientering<br />
av årringene. Dette forklarer kanskje<br />
hvorfor man sjelden ser fenomenet.<br />
Etter isettingen ble naglens holdekraft<br />
sikret ved at den ble spent<br />
ut i begge ender. På innsiden ble<br />
det slått inn en kile, <strong>og</strong>så kalt årette,<br />
midt i naglen, orientert vinkelrett<br />
på det underliggende treet; vannrett<br />
på spant, loddrett på garnering.<br />
Tradisjonen viser at åretten kan være<br />
av eik eller av samme treslag som naglen,<br />
men furunagler med årette av<br />
eik ses oftest. De skal uansett være<br />
av tørt virke, helst tilformet med<br />
øks eller kniv, for spor etter sagblad<br />
gir for stor motstand, slik at de lett<br />
kommer til å knekke.<br />
På før omtalte Jensine ble det brukt<br />
en alternativ metode. Naglene var av<br />
eik. Da de var slått inn, ble de saget<br />
av innvendig med ca. halvannen<br />
tomme overlengde. Med et stemjern<br />
ble det tilhugget en kile av overlengden,<br />
som med et velrettet slag med<br />
mukkerten ble drevet inn i naglen.<br />
På utsiden ble det brukt forskjellige<br />
metoder til sikring. Naglen<br />
kunne kiles som på innsiden, eller<br />
det kunne slås inn en pyramideformet<br />
spisskile – en døytel eller dutle<br />
– av eik. Kilene ble som regel formet<br />
til med kniv eller øks. Emnet skulle<br />
være godt tørket. Naglene blev først<br />
kilet etter at huden hadde fått den<br />
første tråden med drev.<br />
Enda en metode, som ikke var<br />
så vanlig i Norge som i Danmark<br />
<strong>og</strong> utenlands, var å ”krysse” naglen<br />
(som det er gjort på Jensine). Det<br />
foregikk ved at man med et naglejern<br />
– et settjern med samme bredde<br />
som naglens utvendige diameter, slo<br />
to tynne tråder drev inn i naglen, så<br />
de fremsto som et kryss. Alternativt<br />
ble det slått tre tråder i et trekantmønster.<br />
Å krysse nagler var et<br />
klassekrav blant annet i det franske<br />
Bureau Veritas’ byggeregler fra ca.<br />
1875 <strong>og</strong> utover.<br />
Nagler kunne <strong>og</strong>så tilvirkes med<br />
et hode på utsiden. Hullet på huden<br />
ble da forsenket en smule, <strong>og</strong> naglehodet<br />
trengte derfor ikke ytterligere<br />
avlåsing.<br />
Blindnagler er nagler i hull som<br />
ikke går helt gjennom treet. Disse<br />
ble før montering forsynt med en<br />
kile i enden. Når naglen ble slått<br />
i bunn, kilte de seg selv ut <strong>og</strong> satt<br />
ugjenkallelig fast.<br />
Skjørnagler er likså nødvendige<br />
35<br />
FARTØYVERN NR 9