utvalgte papers fra apl 312: seminar i planleggingsteori ii ... - UMB

APL312(311), ILP, UMB Studentarbeider 2007
VIRKNINGER AV BOPLIKT
Martin Windju
Innledning
”Noreg er både eit stort og eit lite land. Det er eit lite land i folketal, men også eit stort og langstrakt
land med høge fjell, djupe fjordar og mange øyar. Det har gitt ein spreidd busetnad og
store variasjonar i ressursgrunnlag, kultur, historie og identitet. Samtidig deler vi viktige fellesskapsverdiar
og er avhengige av kvarandre for å utvikle eit godt samfunn for alle.
Kombinasjonen av mangfald og fellesskap må bli spegla i velferdspolitikken og i ein tydeleg
politikk for regional utvikling” (St meld nr 21, 2005-2006: 7).
Kommuner som har innført av boplikt (”nullkonsesjon”), har møtt mange reaksjoner, noe som
har ført til mange oppslag i media. Hensikten med denne oppgava er å gi en oversikt over
hvilke følger, ønskede og uintenderte, boplikt har i kommuner der såkalt ”nullkonsesjon” er
innført, og samt å gå gjennom begge med et kritisk blikk. Boplikten blir behandlet som en
metode å planlegge samfunnet og utvikling på. Jeg vil starte med å ta for meg hva som ligger i
reglene om boplikt og hva de innebærer. Deretter vil jeg se på statens intensjoner med disse
reglene, før jeg ser på hva kritikerne mener omkring emnet, og hvilke følger de mener
boplikten fører med seg. Til slutt vil jeg diskutere og sammenligne disse synene på boplikt,
samt se boplikten fra et teoretisk ståsted. Oppgaven baserer seg på eksisterende litteratur.
Lovgrunnlaget for boplikt
Lovgrunnlaget for boplikt finner vi i Lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven)
av 28. november 2003, og odelsloven av 28. juni 1974. Sistnevnte lov innebærer at
en eiendom overtatt som odelseiendom, det vil si en landbrukseiendom på minst 20 dekar
jordbruksarealareal (jmf odelsloven §§ 1 og 2), skal bosette seg på eiendommen og drive den
(jmf odelsloven § 27).
Denne oppgaven vil konsentrere seg omkring konsesjonsloven og dens regler. I Norge kan man
ikke erverve fast eiendom uten at dette godkjennes fra staten, denne tillatelsen kalles konsesjon.
Det finnes derimot flere unntak fra denne hovedregelen, som innebærer at mange typer
erverv av eiendom kan gjøres uten at man trenger konsesjon (konsesjonsloven § 4). Herunder
finner vi blant annet bebygd areal på under 100 daar der det finnes maksimum 20 daa dyrkingsjord.
Ubebygde arealer utlagt til byggeområde i godkjent plan er også en kategori som slipper
konsesjon.
Av dette ser vi at en andel av landets eiendommer som fritt kan skifte eierskap uten at det
offentlige kan sette noen restriksjoner for dette. Det finnes likevel en mulighet til å styre dette
gjennom konsesjonslovens §7. Denne paragrafen innebærer at en kommune kan bruke forskift
til å sette grensen for konsesjon ved erverv av eiendom helt ned til null. Av dette har vi
uttrykket ”nullkonsesjon (Aanesland og Holm 2002: 9). Dette innebærer at eiendommen får
boplikt, og må oppfylle reglene i konsesjonslovens § 6, noe som kan gjøres på flere måter.
Hovedregelen er at man tar eiendommen som sin reelle bolig, noe som følger av at eieren
registrerer seg som bosatt på eiendommen i Folkeregisteret (konsesjonsloven § 6, 1.ledd). Dette
innebærer at man melder flytting til eiendommen og dette blir godkjent av Folkeregisteret. Hvis
man ikke oppfyller kravene om Folkeregistrering på eiendommen, kan boplikten likevel
oppfylles av at man overnatter minst 50 % av årets netter der (§6 2.ledd), eller at eiendommen
leies ut til noen som bor der minst 50 % av året. Konsesjonssøknaden rettes til kommunen, som
kan velge å avslå søknaden for å opprettholde boplikten i området, eller å gi dispensasjon.
29