Juni 2010 - Norsk Dystoniforening

Portrettet:
Jertrud Alise Eikås Eide
Kjært barn har som kjent mange navn, og vår forrige
leder er ikke noe unntak i så måte. Men i
praksis heter hun selvsagt bare Jertrud.
De fleste har nok fått med seg at hun ikke bare var
en særdeles arbeidssom leder for foreningen, men
at hun også har betydelige kunstneriske evner.
– Hvor lenge har du sittet i styret, Jertrud?
Det har vært en stor glede for meg å representere
NDF og alle dere som har diagnosen dystoni. Jeg
har vært med i styret siden 2005. Først som styremedlem,
så var det nestleder, og de siste årene
som styreleder. 5 år er lang nok fartstid i en slik
”stilling”. Det er krevende, og en skal gi seg før en
blir sliten og utbrent.
– Hva har tiden i styret gitt deg personlig?
Det har gitt meg mye å få jobbe for, og å representere
NDF. Strategiene og vedtekter har vært det
Foto: Sylvie Helgesen
22
beste verktøyet til å komme i mål på en fornuftig
måte. Utenom det synes jeg at vi fikk gjort
veldig mye. Mange arbeidsoppgaver dukket
opp underveis, og de var spennende og utfordrende
å gripe fatt i. Jeg vil gjerne få takke styret
for det gode samarbeidet vi har hatt. Dere
er en fantastisk gjeng, og jeg savnet dere allerede
fra dag én.
– Dystoniens gåte snakker vi ofte om, tror du
at den blir løst til sist?
Dystoniens gåte har jeg helt klart tro på blir
løst. Alle gåter og spørsmål har et svar. Noen
ganger ligger det rett i dagen, men det vises
ikke – ikke ennå. Hvem kunne i sin tid ane at
borreliose med sitt fryktelige sykdomsforløp
ble forårsaket av flåttbitt? Forskningen må
fortsette, og all ære til de nevrologer og professorer
som vier sitt arbeid til dette.
– Hvilken bok leste du sist, og hvorfor?
Siste boken jeg leste var – og hold dere fast –
Arne Gjerde sin sist utgitte bok! Den var veldig
morsom og jeg storkoste meg med den. Jeg
gleder meg til neste!
– Blir det mer av den utøvende kunstneren nå
når du får så mye ledig tid?
Ja det er denne kunsten da. Kunst er gøy,
dere! Det er noe jeg lever og ånder for. Nå har
jeg plutselig veldig mange ”ledige” timer til å
svinge malerkosten, gå på kurs og pleie kunstmiljøet
– det er dog ikke sikkert jeg får gjort
mer av den grunn. Tegning og maling har alltid
vært en livsstil, også som liten jente. Når
det var tomt for papir – ble veggene brukt.
Morsomt for storesøstre som måtte vaske!
– Kunstnerlivet skal visstnok være spennende.
En episode å fortelle om?
En gang vi var på besøk på Sandane i mammas
barndomshjem kom en slags ”malertrang”
over meg. Jeg fant uheldigvis en eske skosverte,
og det gikk ut over utedassen – som faktisk
var i bruk på den tiden, pluss minstebarnet der
i huset. Han var altså enda mindre enn meg og
syntes selvsagt det var topp å bli svart som en
neger. Jeg husker ennå at det ble veldig sure
miner der i huset! Og vi reiste litt tidligere
hjem igjen.
– Som nevnt innledningsvis så har du ei røys
med navn. Hva med å heller velge seg ett enkelt
kunstnernavn?
God ide Arne, og hvor tar du det fra? Tror jeg
kaster ballen til alle dere som leser dette og
ber om gode forslag. Av kunstnere jeg virkelig
setter pris på er Picasso min store helt. Mine
bilder bærer dog ikke preg av det. Men er det
lov å ta kunstnernavnet Picasso??