Juni 2010 - Norsk Dystoniforening

Redaktørens hjørne
Er det ikke dette som heter å jobbe overtid?
Når man egentlig ikke er redaktør lenger, men
likevel er det? Og når man dessuten bruker
overtid utover overtiden om kvelder og helligdager
for å gjøre jobben?
Høres jeg ut som en surpomp nå, som bare
synes synd på seg selv? I så fall så er det ikke
meningen. For det fins selvsagt grunner til at
jeg likevel fremdeles gjør denne jobben for
dystoniforeningen, etter at jeg av kapasitetshensyn
egentlig har sagt den fra meg.
For det første så har jeg lært så mange flotte
mennesker å kjenne den tiden jeg har vært
med. At dystonikere er mindreverdige personer
i forhold til andre har i hvert fall blitt
grundig motbevist.
For det andre så tilsier tilbakemeldingene at
bladet er viktig for medlemmene. Da er det
selvsagt om å gjøre at noen sørger for at det
kommer ut hver gang. Og at det ser noenlunde
presentabelt ut.
Og for det tredje så er det fremdeles litt gøy å
skrive og lage layout og slike ting. Ikke minst
når styremedlemmene stiller opp med stoff til
bladet, slik de virkelig har gjort denne gangen.
For at det nye styret ser ut til å ta jobben sin
alvorlig, er tydelig. Gamle ringrever begynner
også noen av dem å bli, selv om man strengt
tatt ikke har lov til å bruke ordet "gamle" om
et forum med så stor kvinneandel.
Ta Oddhild, bare som et eksempel. Hun er
ikke den som har hatt det lettest med dystonien
sin. Men ikke bare har hun bygget den
nye Holmenkollbakken (ihvertfall firmaet hennes),
men hun tar gjerne på seg ekstraoppgaver
for foreningen også. Mange.
Hun er den som er ansvarlig for fellesarrangementene,
og nå er hun i full gang med planleggingen
av høstmøtet i Stavanger (se siste side).
Selv gleder jeg meg veldig til å komme på høstmøtet,
denne gangen uten noen formelle plikter.
Kanskje bortsett fra at blyanten må fram
innimellom. Det gjelder å ikke hoppe helt av
fordi om man går ut av styret.
3
Oddhild er en av de fargeklattene
som jeg tidligere har skrevet
at vi har mange av i foreningen.
En annen er Turid, som vi hadde
portrett av i forrige nummer
av bladet. Hun er en dyktig
fotograf, med sans for farger.
Det har vært en fryd denne gangen å kunne
sette sammen bladets forside fra to av de bildene
hun har tatt. Denne forsiden er til å bli
glad av. Se fargene på tomatene, hvor godt de
matcher marihøna!
I samme slengen må også Merete nevnes. Vår
nye leder, som i dette nummeret viser at hun
er en meget dyktig fotograf også. Når hun i
tillegg stiller med mange gode tekster, så ligger
alt til rette for at sjefen ikke bare er administrativ
sjef, men også informasjonssjef.
Lykke til med jobben, Merete!
I det hele tatt har det gjennom mange år nå
stått klart for meg at det er veldig viktig å dyrke
de lyse sidene av livet, ikke de mørke. Når
det ser som svartest ut, det er da du skal kose
deg med lyspunktene og dyrke disse.
La lyset slippe til, ved å stenge mørket ute,
som det heter.
Apropos overtid, som jeg startet dette lille filosofiske
hjørnet med:
I går kveld spilte Rosenborg mot Viking, og
Rosenborg skåret vinnermålet ett minutt etter
at den tillagte tiden var over.
Så kom ikke her og si at det ikke kan være lurt
å gjøre en innsats på overtid utover overtiden!
Framsida
Arne Gjerde
Bildene er tatt av Turid Hantveit.
Bakgrunn: Marihøne.
Forgrunn: Tomater som Turid og mannen har
dyrket i eget drivhus.