Hjemme hos Radio Prime Inspirert av Japan - Byline

6
Øyvind Ottersen, tekst. Siri M. Dalnoki, foto
Hun har det både i hodet og i beina, Caroline Rolstad. Et kulturmenneske
av de sjeldne. Få har preget vårt lokale kulturliv så mye og så intenst de
siste tretti årene som Caroline. Og fortsatt er engasjementet glødende.
Ikke minst som lærer ved en av byens mest betydelige kulturinstitusjoner;
den videregående skolen på Risum.
Et glødende
kulturmenneske
Caroline vokste opp i Atomen-miljøet på Eklund.
Ikke slik å forstå at det nødvendigvis hadde stor
betydning for veivalgene senere i livet.
– Jo da, det hadde kanskje det. For vi bodde i
et spesielt miljø der oppsiktsvekkende mange av
de voksne, hjemmeværende atomenhusmødrene
plutselig fant ut at de skulle begynne på lærerskolen.
Min mor var en av dem. På lærerskolen
hadde hun Asbjørn Nilsen som lærer. Han drev
med barneteater, og på den måten kom jeg inn i
det miljøet. Da hadde allerede min mormor vekket
min interesse for dans. Jeg har danset siden
jeg var tre, sier Caroline.
Ballett
Med Anne Marie Elisenberg som instruktør tok
Caroline fatt på en karriere som ballettdanserinne.
– Målet var å bli en verdensberømt ballerina?
– Som helt ung hadde jeg nok slike ambisjoner,
men etter hvert som jeg ble voksen, innså jeg
nok at det ikke var meg å stå fremst på scenen.
Er ikke noen typisk ekshibisjonist. Fant ut at det
var morsommere å skape enn å være utøver. Men
jeg fikk da med meg utdannelse fra Statens Balletthøgskole
i Oslo.
– Skuffet over erkjennelsen?
– Nei, det kan jeg ikke erindre. Tror det var
en naturlig prosess. Har aldri sett meg tilbake og
vært skuffet over at jeg ikke ble noen ballerina.
Derimot har jeg sett meg tilbake og sett at jeg
har jobbet med utrolig mange positive og spennende
mennesker som forhåpentligvis har hatt
glede av samarbeidet, sier hun.
I 1982 ble Carolines Ballettskole etablert.
– Takket være velvilje fra Vidar Parmer fikk
vi holde på i ballsalen i Fredrikshalds Teater. Så
havnet vi i Jernbanegata. Ballettskolen ga meg
mange fine år, minnes Caroline. Aner vi en ørliten
væskeansamling i øyekroken?
Teater
På 1980-tallet var Jan Fredrik Nilsen & Co aktive
med Revyselskapet Ha Ha Halden. Samtidig
drev Ann Elisabeth Lande og Arne Nygaard med
Halden Barne- og Ungdomsteater, som senere
dannet utgangspunktet for Juleselskapet. Jeg ble
en del av begge miljøene. Siden har det bare blitt
mer og mer. Kultur er en vesentlig del av mitt liv,
både før og nå.
– Aldri lei?
– Nei, men naturligvis ikke alltid like glødende.
Jeg har møtt mange bremseklosser underveis.
Det har gitt noen konflikter. Jeg er ikke bare
snill og grei, skjønner du. Jeg skyr ikke konflikter
hvis jeg vet at jeg har rett. Jeg kan være fryktelig
sta.
– Har du navn på noen av disse bremseklossene?
Caroline tenker – lenge. Uten å si det, signaliserer
hun at det kanskje ikke vil være så lurt å
komme med navn. Det kan misforstås. Men så
glimter det til, som om hun inni seg sier «skitt
au!».
– Jeg hadde mange harde fighter med Aage
Friis (tidligere kultursjef i Halden). Men det gikk
på sak. Vi er veldig gode venner, Aage og jeg.
«Kulturidiot»
– Det finnes mange sportsidioter. Er du en kulturidiot?
– Ja, kanskje det. Jeg er ganske altetende innen
kultur. Det handler rett og slett om å brenne for
noe. Men selv om jeg er altetende, er jeg opptatt
av kvalitet. Det som er dårlig, bør man rett og
slett holde seg unna.
– Kvalitet. Hva er kvalitet? Handler det ikke
mye om smak?
– Til en viss grad. Men for meg er kvalitet viktig.
Selv kan jeg glede meg over amatører, selv
om kvaliteten ikke alltid er den beste. Men det er
mye som er direkte dårlig. For eksempel
mye av det som vises på tv.
Det er direkte fordummende. Jeg
mener oppriktig at dårlig kultur er
skadelig. Jeg er svært kritisk til hva
media gjør med oss.
– Allsang på Grensen, for eksempel. Jeg er ikke
så glad i det arrangementet. Vi må skille mellom
kultur og markedsføring av reiseliv. Jeg tror at de
fleste som drar på allsang, gjør det fordi de har
et håp om å komme på tv. Men for all del. Jeg vil
ikke allsangen til livs, men for meg er det ikke
kultur av høy kvalitet, for å si det sånn.
– Er du selv en forbruker av kultur?
– Ja, jeg forsøker å få med meg noe. Er ofte
på opera i Oslo, kunstutstillinger, konserter og
hører mye musikk hjemme. Det siste arrangementet
jeg var på var Raymond Moskens fotoutstilling
i Galleri Vox. Raymond er en fantastisk
fotograf.
Et bakmenneske
Caroline Rolstad er et typisk bakmenneske. Hun
står ikke på scenen, annet enn når kultursjefen
skal dele ut blomster etter en forestilling.
«Jeg skyr ikke konflikter
hvis jeg vet
at jeg har rett»
– Jeg liker meg i kulissene. Liker å skape noe.
Liker å være problemløser. Få til ting «på tross
av».
– Så du ville ikke gjort så mye annerledes?
– Nei, egentlig ikke. Er ganske fornøyd. Synes
at jeg har fått til ganske mye gjennom årene.
Selvfølgelig sammen med mange flinke og hyggelige
mennesker. Mange morsomme minner
har jeg også. Som en gang jeg traff et voksent
menneske som sa: «Hei, jeg var gjerdestolpe i
1983». Da tenkte jeg: «Herregud, hva har jeg
gjort med folk!».
– Alle har vi et ego. Du liker ros og oppmerksomhet?
– Selvfølgelig liker jeg ros. Men det var nok
mer slik i starten. Da leste jeg anmeldelser og
var opptatt av rosende omtale. Har nok fått et
litt mer avslappet forhold til det nå. Erfaring og
trygghet påvirker oss til å tåle kritikk bedre.
En kulturinstitusjon
Caroline Rolstad begynte som lærer ved musikk-,
dans og drama på Risum i 1994. De siste to årene
har hun hatt permisjon. Først ett år som inspektør
på Os skole i Rakkestad. Så ett år som leder
av Olavsdagene i Sarpsborg. Nå er hun tilbake
på Risum.
– Begge oppgavene var utrolig spennende.
Det var mye tankevirksomhet som
fikk meg til å slutte i Sarpsborg og
gå tilbake til Risum.
– I 1994 kom jeg til en fantastisk
kulturinstitusjon på Risum. Motiverte
elever og lærere som ga av seg selv, ga mye
mer enn man kan forlange. Jeg vil gi masse ros
og skryt til de to som la grunnlaget. Inger Marit
Almankås og Hans Cato Johnsen bygde opp Risum
på en forbilledlig måte. Ingen av dem er her
lenger, og det merker vi dessverre veldig godt.
Den type ledelse de to sto for, var årsaken til at
Risum ble en kulturinstitusjon. De var kvalitetsbevisste,
hadde estetisk sans, viste stor omsorg og
hadde respekt for den kulturen som satt i veggene
helt siden husmorskolens tid. Jeg håper
virkelig at Halden videregående skole, avdeling
Risum igjen skal bli den kulturelle kraft den en
gang var. Bom Kræsj Bang er bare en del av det
dette miljøet har bidratt med til glede for Halden,
sier Caroline Rolstad.