Fugler i miljøovervåkingen - Museum Stavanger

· li"
(
'·1; .
" . '"'"

B
ehovet for miløovervåking har aldri vært større. Den teknologiske utviklingen har
fsrt til at menneskene har umet en stadig skende påvirkning av miljoet.
Ressursutnyttelse utover naturens bæreevne har skjedd på det ene området etter
det andre. Dette gjelder ikke minst utnyttelse av plante- og dyreliv. Videre har menneskets
aktiviteter tilfert naturen et stort antall syntetiske stoffer. Samtidig har mange områder også
fått tilfert unaturlig høye konsentrasjoner av naturlige stoffer. Virkningen av dette har
mange ganger vært skadelig for livsmiljnet. I flere tilfeller har det gått lang tid for en har
oppdaget skadevirkningene. Sannsynligheten for å overse alvorlige miljdeleggelser er
høyest der det er få som er interessert i å følge med plante- og dyrelivet, slik at en dermed kan
oppdage faresignalene. Heldigvis har vi i den senere tid fått styrket bevisstheten om at
naturen er sårbar, og at vi har egeninteresse av å forvalte naturen på en god måte. Det har
derfor blitt satt i gang flere overvåkingsprogrammer for å kunne oppdage negative endringer i
miljøet som følge av menneskelig aktivitet. Imidlertid har dessverre overvåkingene gjerne
blitt startet etter at en har oppdaget alvorlige faresignaler eller 'miljnikatastrofer'. Dermed har
en manglet referansemateriale fra tidligere tider. Et annet problem har vært at en har
avsluttet overvåkingsprosjekter etter kort tid, gjerne pga. manglende eller for dårlig
finansiering. Dette er beklagelig, da overvåkingsprosjekter oftest gir de mest verdifulle
resultater når de har pågått over en lang årrekke. Lange dataserier kan gi viktig
referansemateriale til tolkningen av nyere overvåkingsresultater.
Ideen om å bruke fugler i miljmvervåkingen er ikke ny. I folketroen har en fra gammelt av
brukt fugler som forvarsel på endringer i været. Allerede Aristotelis beskriver i sin Historia
Animalittm, 342 f. Kr., hvordan en kan bruke traner Grusguus til værvarsling(Furness et al.
1993). Nå for tiden blir satellitter og annen avansert teknologi brukt til værvarsling, mens
fuglenes atferd som oftest tillegges mindre betydning. Imidlertid finnes det en annen lang
tradisjon som fremdeles blir brukt i mange områder, fiskeres utnyttelse av sjrafugler for å
lokalisere lokale fiskestimer.
Dessverre blir informasjon som fuglene kan gi ofteoversett. Batty (1989) hevder f.eks. at det
skonomisk viktige ansjosfisket utenfor Peru ikke hadde brutt sammen i 1972 dersom en hadde
tatt hensyn til effekten som overbeskatning av ansjos hadde hat t på lokale sjsfuglbestander.
Den potensielle nytten av fugler i miljmvervåkingen er stor. Litteraturen om sammenhenger
Forside/Cover:
Fig. 1. Rodnebbterner er næringsspesialister som er spesielt felsomme for endringer i næringstilgangen. Dette
reflekteres i ternenes hekkebiolqi ag atferd.
Arctic lerns Sterna paradisaea are porlicitlar~ sensilirr lo clianges iii food atrailabilily, uihidi is refiecled in breeding
biolo~ and beliaaiour.

Fig. 2. Svartbaker er ikke si lolsomme for variajoner i besiemie byttedyrbestander som naringsspesialistene.
Saringsgeneralistene kan reagere pA reduserte byttedyrbestander ved endringer i bytiedyrvalget.
Groal blaik~backedgulls Larus marinus erhibit considerabb plaslicily itt jood seleilion. Gtteralisljc~~ders ntay responil lo
rc(ltiiiion itt prq siocks by exhibiling iltanges in dicl.
mellom miljøendringer og fuglelivet er meget omfattende. I denne artikkelen skal vi se
nærmere på noen eksempler på miljmvervåking, med hovedvekten på hvordan fuglestudier
kan være nyttige i denne sammenhengen.
Biologisk overvåking av miljeet velges ofte som et supplement til fysisk overvåking, men
kan i noen tilfeller være det eneste midlet til denne. Eeks. kan det være mulig å utruste
fisketrålere for å overvåke forekomsten av visse fiskearter som ikke har noen økonomisk
interesse, men dette er kostbart arbeide og blir derfor som regel ikke utfert. Imidlertid har det
vist segå være muligå benytte relativt billige sjefuglstudier til denne typen overvåking. Eeks.
kan sammensetningen av fiskearter i dietten til sjøfugler gi engrov indikasjon på forekomsten
av forskjellige fiskearter i de aktuelle områdene.
For at en biomonitor (en organisme som benyttes til overvåking av miljeet) skal ha noen
vesentlig nytteverdi, mil den gi reaksjoner som er følsomme for endringer i de variabler som
den er beregnet på. Videre må reaksjonene på endringene være lette å registrere og kunne
skjelnes fra variasjoner som skyldes andre faktorer. Reaksjonshastigheten er også viktig.
Eeks. vil bruk av antall hekkende par av en sjøfuglart, som mål på bestandsnivået hos en
fiskeart, ikke være til noen nytte dersom et sammenbrudd i fiskebestanden bare medfører
mislykket hekking, men ikke redusert overlevelse hos de voksne fuglene. En respons på
bestandssammenbruddet i form av redusert antall hekkende par vil normalt vzre forsinket

med flere år, pågrunn av sen kjønnsmodning hos fuglene. For å overvåke fiskebestandener det
derfor mer hensiktmessig å overvåke aspekter ved sjøfuglenes biologi som reagerer klart og
raskt på et fall i fiskebestanden. Dette kan f.eks. være hekkesuksess, foringsfrekvensen av
ungene og størrelsen på måltidene.
Bioindikatorer kan ogsA benyttes til å avslere mer uuentede miljøproblemer. Eeks. tiltrakk
den skadelige effekten av DDT biologenes oppmerksomhet fordi det ble oppdaget at rovfugler
led av hittil ukjente forplantningsproblemer, spesielt at de produserte tynnere eggskall (som
følge av fysiologiske effekter av DDE, et nedbrytningsprodukt av DDT). Det var
registreringen av at rovfuglenes antall ble redusert og at deres hekkesuksess ble svekket ved
at de fortynnede eggskallene ofte ble knust under rugingen som ledet til belysningen av DDT
som et forurensningsproblem (Ratcliffe 1967).
DDT er et klorert hydrokarbon, som i verdensmålestokk har blitt mest brukt av alle
insekticider (insektmidler ) til bekjempelse av insekter. DDT ble ferst framstilt
syntetisk av den tyske kjemikeren 0. Zeidler i 1874, uten at det ble funnet noen
anvendelse av stoffet. Dets egenskaper som insektdreper ble oppdaget i 1939 av
Fig. 3. Reir og egg av hensehauk. Tykkelsen pil eggskallene er nzrt korrelert med mengden av DDE i eggene, med de
tynneste skallene i de mest k)rurensede eggene. Rovfugler er spesielt sårbare, delvis fordi de er plassert nær toppen av
næringskjedene. delvis pil grunn av ai deer sil felsommefor [)DE. Fortynning av eggskallene kan medfereat de knuses
under rugingen.
.\'esland em ojGshatrk Accipiier gentilis. Thedegree o/egbrslieII Illinningand Ihe an~ouirl of BDE in Iheegs are hi~hly
rorrelaled ittilli one uiiolker. litt lliintiesl sltells wcuring in llte niosi co~ilaniii~aled Raptors are especiall~ t~ulnerable.
piirlly bc.currseoftheir hifilr rxpustire rear tlte lo) oflood-chains. parlly because ojllteirhigh physiul~calsensilivily lo DDE.

Fugler i ntiljtMt,ertwkingen 41
sveitseren P. Muller. DDT påvirker nervesystemet til insekteneoggir lammelser. Siden
stoffet ble ansett som ufarlig for mennesker og kunne bidra til å løse alvorlige helse- og
landbruksproblemer, ble det hilst velkommen. Under den annen verdenskrig ble DDT
tatt i bruk mot b1.a. mygg som overfører malaria og gulfeber, og mot kroppslus som
overfsrer flekktyfus. I 1948 fikk Muller nobelprisen i medisin for sin innsats. Etter
krigen ble DDT et viktig bekjempelsesmiddel mot skadeinsekter i landbruket over hele
verden. På slutten av 1950-årene var den årlige produksjonen 100 000 tonn. Omkring
1950 og utover ble det imidlertid oppdaget alvorlige økologiske konsekvenser av DDT og
andre miljøgifter (Hunt og Bischoff, 1960; Genelly og Rudd, 1956). Særlig stor betydning
for den mer kritiske holdningen til bruk av miljøgifter fikk Rachel Carsons bok Siletit
Spring (Carson 1962). Den skte miljøbevisstheten medfsrte at mange land innførte
forbud eller meget strenge restriksjoner i bruken av DDT, og fram til 1990 ble
produksjonen redusert med 70 96. Stoffet nedbrytes meget langsomt og kan påvises i
matvarer (f.eks. i melk og melkeprodukter) og i de fleste levende organismer over
mesteparten av jordkloden. På tross av forbud eller sterke begrensninger i mange land,
vil nivået av avfallsprodukter av DDT i naturen fortsette å øke langt inn i neste
århundre. DDT søkes nå i de fleste land erstattet med insektmidler som nedbrytes
raskere uones et a1.1990).
Historien fra Clear Lake
Innsjeen Clear Lakeligger i et fjelldistrikt 150 km nord for San Francisco. Den har i lange tider
vært et populært utfartssted for sportsfiskere. Imidlertid er sjøen et ideelt utklekkingssted for
en liten mygg, Chaoboria asliclopris. Den er ikke noen blodsuger, men siden det er så mang av
den, er den en plage for menneskene. At myggen var viktig næringsgrunnlag for fisken, synes
ikke å ha vært så avgjørende for fiskerne. Det ble gjort mange forsøk på å få bukt med
myggplagen, de tidligste allerede i 1916. Men alle offensiver mot myggen var forgjeves inntil
man i slutten av 1940-årene kom over et nytt vapen, de klorerte hydrokarbonene. Man valgte
DDD, som man mente ikke var farlig for fisken. DDD er et klorert hydrokarbon som er nært
beslektet med DDT. Det blir brukt som insekticid. DDD dannes også fra DDT ved biologisk
omdanning. Virkningen av DDD er beskrevet i Silent Spring (Carson 1962) og av Hunt og
Bischoff (1960) i forbindelse med DDD-sprrayting mot insekter i Clear Lake. Historien er blitt
klassisk når det gjelder å beskrive klorerte hydrokarboners evne til å akkumuleres i
organismene.
Sprøytingen startet i 1949, med en konsentrasjon på en del DDD pr. 70 millioner deler vann.
Virkningen på myggen var som ønsket, i første omgang. Men i 1954 måtte man gjøre et nytt
forsek, dennegang med en del av insektmidlet pr. 50 millioner deler vann. Dermed mente man
at utryddelsen av myggen var praktisk talt total. Tidlig på vinteren kom de forste tegn på at
også annet liv var angrepet. Over hundre nordsvanedykkere (Aechnrophoms occidea~tolis) ble
funnet dde. Etter et tredje angrep på den ukuelige myggen, i 1959, døde enda flere dykkere.
Heller ikke dennegangen fant en noe tegn til smittsom sykdom. Da var det noen som kom på å

underseke fettvevet til de døde fuglene. Der bledet påvist en meget høy konsentrasjon av DDD,
1600 deler pr. million.
Konsentrasjonen av DDT som ble tilfrart vannet, hadde aldri vært hiayere enn 0.02 deler pr.
million. Dykkerne levde av fisk, og da en også undersøkte fiskene, begynte bildet å ta form.
Giften hadde frarst blitt absorbert og konsentrert i planktonorganismene. Disse ble så spist av
fiskene og konsentrasjonen av DDD ble enda hrayere. Høyeste konsentrasjon fant en i siste ledd
i næringskjeden, dykkerne.
Senere ble det gjort enda mer overraskende oppdagelser. Kort tid etter DDD-sprøytingen
fant en ikke spor av giften i vannet. Giften var allerede absorbert i organismene. 23 måneder
etter at insekticidet var blitt brukt, inneholdt planktonet i sjøen fremdeles så mye som 5.3
deler DDD pr. million. Da hadde en rekke generasjoner blomstret opp og visnet. Giften, som ni!
ikke lenger fantes i vannet, hadde vandret fra generasjon til generasjon. Og den fortsatte å
eksistere i dyrelivet i sjsen. Alle fisker, fugler og frosker som ble undersrakt ett år etter,
inneholdt fremdeles DDD. og overalt i strarre mengder enn den opprinnelige konsentrasjonen i
vannet. Dykkere og måker hadde i denne tiden akkumulert DDD til en konsentrasjon på over
2000 deler pr. million. Dykkerbestanden hadde blitt redusert fra over 1000 par i 1949 til 30 i
1960. Også disse 30 må ha hatt problemer, for etter den siste sprraytingen i 1959 ble det ikke
registrert en erieste ungfugl av dykkere.
Samme året ga helsedepartementet i California ordre om at bruken av DDD i Clear Lake
måtte stoppes. DDD er ikke skadelig bare for dyrelivet, men delegger også celler i
binyrebarken hos mennesket og hemmer i høy grad binyrebarkens funksjoner. Binyrebarken
produserer normalt tre hovedtyper hormoner: 1) mineralkortikoidene, som regulerer kroppens
natrium- og kaliumbalanse, 2) glukokortikoidene, som regulerer blodsukkeret og 3)
kjønnshormoner.
Vandrefalken
I løpet av 1950-og 19604renegikkdet en heftig debatt i Storbritannia om effekten av pesticider
på dyrelivet. Debatten dreide seg særlig om den akutte giftigheten av klorerte hydrokarboner
for fugler, inkludert vandrefalken Falco pevegrinvs (Moriarty 1990). I 1960 ble vandrefalken
trukket fram i media i en annen sammenheng. Det startet med en eier av brevduer Colictnba
livia opptrådte på TV med et kraftig utfall mot vandrefalkens ((herjingen) blant brevduene i
distriktet. Dette ble fulgt opp med h sende en klage til myndighetene, der det ble anmodet om at
lovbeskyttelsen av vandrefalkene ble fjernet. Det ble hevdet at vandrefalkbestanden skteog at
falkene drepte enorme antall brevduer hvert år. Påstandene var svakt begrunnet, men siden
det manglet bevis på det motsatte, kunne de ikke avvises, i frarste omgang. Det ble derfor satt i
gang en landsomfattende undersøkelse. Denne viste imidlertid at vandrefalkbestanden ikke
hadde vokst, men tvert imot hadde avtatt dramatisk. Nedgangen hadde startet i Sør-England
omkring 1953 og spredt seg nordover til deler av Skottiand. I 1962 var 92 %av terri toriene i Sør-
England, som hadde vært okkupert før krigen, forlatt. For Storbritannia som helhet var
hekkebestanden redusert til 56% av den gjennomsnittlig bestanden for årene 1930-39. Videre

Fugler i rni~mc~endkitigeir 43
Fig. 1. Museer inneholder samlinger av fugleskinn og egg som er innsamlet gjennom en periode pi over 150 Ar. Dissegir
enestaende muligheter for A utforske historiske trender i miljegiftbelastninger. Bilde fra Stavanger hlunums
samlinger.
il.luseu»is contuin collections 01 bird siitdy skins and ey6siiells obtuined ouer »ion tliun 15l)years. Titesc presenis it,tiqrte
o~~orfunilies/or relrospectirr moniloringojsome polluturrts.
var det vellykket hekking i bare en liten del av de okkuperte territoriene. Et stort antall
territorier var okkupert av fugler som ikke la egg i det hele tatt. Ved mange reirplasser
opptrådte det bare enslige jaktfalker. Bildet av den raskt nedadgående bestanden gjorde at
myndighetene beslut tet å opprettholde lovbeskyttelsen av vandrefalkene. Dessuten viste
undersakelser at vandrefalkenes predasjon på brevduer var ubetydelig (Moriarty 1990;
Ratcliffe 1980).
Undersakelsene brakte også fram nye problemstillinger: hva forårsaket den raske
nedgangen i bestanden av vandrefalk og hva var årsaken til den reduserte hekkesuksessen I
utgangspunktet syntes det å være mange alternative svar på problemstillingene. Av faktorer
som en kunne tenke seg hadde hatt en innvirkning, var endringer i klima, næringstilgang,
påvirkning fra andre organismer (inkludert sykdommer) og endringer i leveområdene. Det
fantes ikke belegg for noen av disse faktorene. Forurensning syntes å ha hatt sterst betydning.
Det var særlig to forbindelser som var implisert, de klorerte hydrokarbonene dieldrin og DDE
(nedbrytningsprodukt av DDT). Regionale forskjeller i rester av disse stoffene korrelerte med
den observerte effekten på vandrefalkbestanden (Ratcliffe 1970). Bare deler av det skotske

Fugler i miljeotwnvikingen 45
Fig. 5. Økende kvikkselvnivier i teister og lomvier innsamlet fra Østersjwn i perioden 1830-1980.
Increasingmercury letfels &pm dry uieighf) in/eatherso/Rlack Guillemols Cepphusgrylleand Guillemols Uria aalgejrotn
Ilie Ballic Sea collecled between 1830 and I980 (hsed on Appleqirisl el al. 1985).
miljøgifter hos noen arter kan opptas fra et vidt og vanskelig definerbart område. Videre
oppnår mange fuglearter en relativt hsy levealder og kan oppta miljøgifter på en kompleks
måte over lang tid. De har ogsh en mer kompleks fysiologi og kan lettere regulere
miljsgiftnivået i kroppen enn virvelløse dyr. Fuglene er dessuten ofte vanskeligere å samle
inn, og avliving av fugler kan være uakseptabelt av vernemessige grunner. Imidlertid kan
noen av de ovenfor nevnte egenskapene hos fugler være fordelaktige i visse sammenhenger.
Det at fugler kan oppta miljøgifter over større områder, lengre tidsrom eller flere
næringskjeder, kan være fordelaktig dersom artene velges med omhu. Kostnadene ved
innsamling av prmer kan reduseres dersom fuglene reflekterer nivået i hele skosystemer eller
stnirre områder. Siden fuglene dessuten oftest er plassert lengre ute i næringskjedene enn
virvellese dyr, kan fugler lettere reflektere miljømessige farer for mennesker. Videre er
fuglene spesielt godt studerte dyr, med relativt stor forskningsinnsats utført på fuglenes
økologi og atferd. Denne bakgrunnsinformasjonen øker fuglenes verdi som miljøindikatorer,
og den reduserer risikoen for feiltolkninger. For å etablere en biologisk overvåking ved hjelp av
andre organismer, vil det vanligvis være ndvendig å starte uten referansemateriale fra
perioden for overvåkingen startet. Denne perioden kan være avgjørende for å gi en korrekt
tolkning av de etterfølgende tidsperioder. For mange dyregrupper er det derfor ndvendig med

et flerårig innsamlingsarbeide for h etablere den nødvendige bakgrunnen for det framtidige
overvikingsarbeidet. Dermed tar det også lengre tid før en kan ha noen vesentlig nytte av
overvåkingsprosjektet. En annen fordel ved å benytte fugler ved studier av miljøforurensning,
er at museer er i besittelse av samlinger av fugler og egg fra en tidsperiode på over 150 år.
Analyseprøver fra museumsmateriale har blitt brukt for å belyse historiske trender i
miljøgiftbelastninger i forskjellige geografiske områder (Appelquist et al. 1984; 1985; fig. 5).
Det er også av betydning at fuglene er populære dyr og at det derfor er lettere å oppnå
allmennhetens oppmerksomhet mot miljøfarer mot fugler enn farer mot virvelløse dyr.
Bruk av fugler i miljøovervåkingen har vært spesielt nyttige som kvalitative indikatorer og
ved registreringer av kvantitative endringer i nivået av pesticider (fellesbetegnelse på
miljsgifter beregnet på bekjempelse av skadedyr) i næringsnett. En viktig grunn til dette er
den omfattende bruken av klorerte hydrokarboner (f.eks. DDT og PCB). Disse er persistente
(dvs. at de har lang nedbrytningstid) og lipofile (de tiltrekkes lett av fett) og har meget lav
oppliisningsevne i vann. Disse egenskapene resulterer i at de blir bioakkumulerende (dvs. de
skilles vanskelig ut fra organismene) og vi får økt konsentrasjon av miljøgifter utover i
næringskjedene (bioamplifikasjon). Dyr som opptar klorerte hydrokarboner lagrer disse i
fettrikt vev, og fordi de nedbrytes så sent i dyrevev, vil konsentrasjonen i kroppen øke til et
høyt likevektsnivå, eventuelt gjennom hele livet. På denne måten vil konsentrasjonen av
miljøgifter i dyrevev generelt være betydelig høyere enn i maten til dyrene. Dermed vil
konsentrasjonen av klorerte hydrokarboner ske for hvert ledd utover i næringskjedene. Derfor
vil også nivået være hcyest i topp-predatorer. Dette er grunnen til at rovfugler har vist seg å
være spesielt sensitive for toksiskeeffekter av klorerte hydrokarboner og at rovfuglbestander
har blitt påvirket før det har blitt registrert tegn på økende miljøgiftkonsentrasjoner i
økosystemene. Rovfugldød, redusert eggtykkelse og nedsatt klekkesuksess har vært
kvalitative tegn (indikatorer) på miljøgiftproblemer. Senere forskning har vist at noen
reaksjoner på miljogiftene, som f.eks. redusert eggskalltykkelse, kan relateres kvantitativt til
belastningen av klorerte hydrokarboner (Newton 1979). Disse reaksjonene kan derfor
benyttes ved kvantitativ overvåking av miljøgiftnivået i rovfuglbestander. Når det gjelder
miljogifter som ikke konsentreres i næringskjedene, er det mer hensiktsmessig å overvåke
miljøgiftene ved hjelp av organismer som befinner seg på et lavere trofisk nivå enn rovfuglene.
Sj0fuglev i overvåkingen av olje/orurensningen i havet
Systematiske undersøkelser av ilanddrevne sjøfugler har blitt mye brukt for å registrere
graden av oljeforurensning i de tilstøtende havområder. Som mål på forurensningen har en
brukt prosentandelen av de ilanddrevne sjøfuglene som har vært tilgriset med olje. Effekten
av tiltak for å redusere oljeforurensning i havet har blitt tydelig demonstrert ved slike
undersøkelser (Camphuysen og van Franeker 1992; Heubeck 1987). Et eksempel har vi fra
Shetland og Orknøyene (Heubeck 1987; fig. 6). Standardiserte, månedlige undersøkelser av
ilanddrevne sjøfugler ble startet i mars 1976 på Orknøyene og i mars 1979 på Shetland, som
reaksjon på en bekymring over mulige effekter av oljevirksomheten i området. Valget av

Fig. 6. Procentandel av ilanddrevne sjefugler som er tilgrisei med olje kan brukes som indikasjon pa oljeforurensningen
i de tilstelende havomriider. Figuren er basert pa ilanddrevne alkefugler.
Airnital ralues o/thepercentage ofbeoched auks Alcidae coata~riinated uilli oil. Sjstematic beacht3d bird srtrtqvs hare been
uxd uideb lo nrorrilor marine oilpollution. (Figur4 based on Heubeck et al. 1992).
strender ble planlagt for å overvåke oljeforurensning fra oljeterminalene Flotta på Orknøyene
og Sullom Voe på Shetland, så vel som offshore-forurensning. Flottaterminalen ble åpnet i
1977 og Sullorn-Voe-terminalen i 1978. Etter en periode med økt oljeforurensning, ble flere
tiltak mot denne etterfulgt av en markert reduksjon av forurensningen. Endringene i
forurensningssituasjonen ble reflektert i tilsvarende endringer i andelen av de ilanddrevne
sjrafuglene som hadde olje i fjærdrakten.
Tungmetaller
Det er tre tungmetaller som har fått en sentral forskningsmessig oppmerksomhet: kvikksølv,
kadmium og bly. Dette skyldes i første rekke at de er SA giftige. De fleste tungmetaller har
ingen kjente biologiske funksjoner. Tilførselen av bly og kvikksølv skyldes hovedsaklig
menneskets aktiviteter (Lanzy og Mackenzie 1979).
Tungmetaller kan akkurnuleres i dyr til nivåer som er mye hayere enn i vannet eller luften
som de lever i og er derfor lettere å måle i dyrene enn i det fysiske miljøet. Sykdommer og
reduserte bestander av marine pattedyr har stimulert til forskning på tungmetallbelastnin-

gen i disse bestandene, siden en har fryktet at tungmetallene kunne influere på dyrenes
motstandskraft mot sykdommer (Law et al. 1991).
Fugler har flere fordeler som indikatorer på tungmetaller. Deres biologi er relativt godt
kjent, de befinner seg i de øvre trofiske nivå i okosystemene og kan dermed gi informasjon om
hvor langt belastningen har nådd i en næringskjede, Metallnivåer som er målt i fugler kan
derfor gi et bedre bilde av farene for mennesker enn nivåer som er målt i det fysiske miljøet,
planter eller virvelløse dyr.
Når en skal benytte fugler som indikatorer på belastningen av metaller i naturen, er det
imidlertid av betydning at en tar hensyn til metallenes fordeling hos fuglene. For de fleste
metaller er nivåene hos ungfugl lavere enn hos de voksne fuglene. Derfor må en skjelne
mellom prøver tatt fra forskjellige aldersklasser. Videre er klorerte hydrokarboner vidt
utbredt i kroppen til fuglene, hovedsaklig sammen med fettvev. I motsetning til dette har
tungmetallene en tendens til å konsentreres i større grad i bestemte organer. Kadmium
konsentreres særlig i nyrer, bly i benvev, mens kvikksølv konsentreres både i nyrer og lever
(Furness 1993).
Fugler som kan fanges på en relativt enkel og trygg måte, kan bidra med blodprøver uten at
fuglene drepes. Metallnivået i blodprøvene reflekterer korttidseksponering @ennom
Fig. 7.Ærfuglreir med egg. Eggsom overvAkingsenhet har flere fordeler framforvevsprever av voksne fugler, b1.a. at de
har en relativt fast sammensetning. er leite A samle inn, lagre og analysere. Egg reflekterer bedre metallopptaket vcd
det lokale nrcringssoket enn vev fra voksne fugler.
hrst rc~ith eggs u/Eidcr Somaieria mollissima. Eggsus »iotritoritrg itnils ha~~esei~craladt~untugcso~~er intern01 lissrccs. Thq
hotru ronsistcnt co~nposilion. arecasy tocollect, slorc, a~rdpruccss. Eggs refler1 nrctal uptake/rom lural/ora~rigniorerlose~
Ihan do Ilre I ~ S S I I C S ~ ~ Oadull I ~ birds.

Fugler i rniljeo~~errtiki~rget~ 49
næringsopptaket like før fangsten) og fysiologiske faktorer (slik som mobilisering av
næringsreserver ved eggproduksjonen).
Fugleegg har blitt brukt ved mange overvåkingcprosjekter, da de har mange fordeler
framfor vevcprøver (Barrett et al. 1985; Becker 1989; Burger og Gochfeld 1988; Parslow og
Jefferies 1977). De har en relativt fast sammensetning, innsamling av egg tar liten tid, eggene
er lette å håndtere g kan innsamles fra den samme lokaliteten hvert år. Fjerning av egg
påvirker heller ikke fuglepopulasjonene i samme grad som innsamling av voksne fugler. Egg
har dessuten vist seg å gi et bedre bilde av metallopptaket i det lokale furasjeringsomrAdet enn
vev fra de voksne fuglene (Barrett et al. 1985; Parslow og Jefferies 1977). Bruk av egg som
miljøindikatorer har imidlertid også noen begrensninger. Siden nivået av miljøgifter i eggene
vanligvis representerer miljegiftopptaket i en kort periode fereggleggingen, kan de ikke brukes
for å underseke miljegiftbelastningen i andre deler av året. Dessuten vil eggene ikke reflektere
kroppsbelastninger eller næringsopptaket av enkelte av metallene (Becker 1989).
Mange metaller blir inkorporert i fjærene. Fjær kan fjernes fra levende fugler uten
vesentlige effekter på fuglene. De er også gunstige som overvåkingsobjekter fordi de er lette å
lagre og fordi det finnes store fugleskinnsamlinger med data om innsamlingstidspunkt og
-sted. Dermed har en muligheter for å studere historiske endringer i tungmetallbelastninger i
forskjellige områder (Appelquist et al. 1984; 1985; fig.5).
Flereav ulempene ved å brukeegg eller vev fra voksne fugler som overvåkingsobjekter, blir
mindre problematiske når en tar prøver av ungene til fuglene. Ungenes kroppsbelastninger er
derfor knyttet til en klart definert tidsperiode og begrenses til foreldrenes furasjeringsområde
i ungetiden. Ved eggprøver kan det være vanskelig å fastslå hvor mye av miljøgiftene som
stammer fra næringsopptak fra perioden like før eggleggingen og hvor mye som skyldes
mobilisering av vev som har blitt bygd opp i tidligere perioder. l likhet med egg, er fjerning av
unger av mindre betydning for populasjonen enn fjerning av voksne fugler, særlig hos arter
med hey gjennomsnittlig levealder. En annen fordel med å ta prøver av unger framfor voksne,
er at nivået av miljøgifter varierer mindre hos unger enn hos voksne. Dermed kan en klare seg
med et mindre antall prmer for å få et pålitelig resultat.
Kvikkselv (Hg)
Forurensningskildene for kvikkselv og kvikkselvforbindelser har i ferste rekke vært industri
og landbruk (kvikksølvbeising av såkorn). De har spredt seg vidt omkring i økosystemene
verden over. Kvikkselvforgiftning kan medfere tarmforstyrrelser, lever- og nyreskader,
nerveskader, blindhet, kramper og død (Blood og Studdert 1988).
Det er blitt påvist eksperimentelt at kvikkselv inkorporeres i fjær på en doseavhengig måte
(Lewis og Furness 1991; Scheuhammer 1987). Men siden fjær som dannes tidlig i en
myteperiode inkorporerer de hnyeste kvikkselvkonsentrasjoner, er det viktig at sammenligninger
av kvikksnilvkonsentrasjoner foretas mellom prøver fra tilsvarende posisjoner i en
mytesekvens (Braune 1987; Braune q Gaskin 1987 a, b; Furness et al. 1986; Lewis og Furness
1991).

De første studier for å undersøke langtidstrender i kvikksølvnivåer i fjær ble utført på
svenske fugler, etter at det hadde blitt oppdaget at kvikksølvbeising av såkorn medførte økt
dødelighet hos rovfugler (Berg et al. 1966). Disse studier viste at kvikksølvnivået hos
predatorer hadde blitt fordoblet etter ca. 1950.
Også i egg vil kvikksølvnivået variere med nivået i næringen (Heinz 1974; March et al. 1983;
Tejning 1967). Kvikksølv akkumuleres særlig i eggehviteproteiner (Backstrom 1969) og siden
disse dannes av serumproteiner (Romanoff og Romanoff 1949), er det rimelig å regne med at
kvikksølvkonsentrasjonen i egg reflekterer senere tids næringsopptak framfor kvikksølvnivået
i akkumulert vev.
Kadmiuiiz (Cd)
For høyt kadmiuminnhold i maten kan gi nyreskader, anemi og benskjørhet (Blood og Studdert
1988).
Kadmium akkumuleres særlig i nyrene til fuglene. Kadmiumnivået i andre vev har
vanligvis betydelig lavere verdier. Laboratorieeksperimenter har vist at svært lite kadmium
overføres til eggene, uavhengig av mengden som konsumeres (Sell 1975). Dette er blitt
bekreftet av sjøfugldata. På tross av heye kadmiumnivåer i nyrene til mange arter, har
kadmiumnivået i egg vært lave (Anderlini et al. 1972; Furness og Hutton 1979; Renzoni et al.
1986). Lave kadmiumnivåer i egg reflekterer derfor ikke lavt kadmiuminnhold i næringen.
Blu (PV
Blyforgiftning kan være akutt eller kronisk og påvirker hjerne, nervesystem, blodet og
fordøyelsen (Blood og Studdert 1988).
Studier av bly i vannfugl, inkludert ender oggjess, har vist at blyhagle fra jakt kan bli spist
og medføre blyforgiftning (Honda et al. 1990). Dette har medført at mange land har innført
strenge restriksjoner eller forbud mot blyhagl ved småviltjakt.
Som ved Kadmium er blynivået i fjærene sjelden korrelert med nivået i de myke
kroppsvevene. Dette kan skyldes at fjærene kan oppta metaller fra andre kilder enn dietten.
Nikkel, kobber, jern, kadmium, bly og kobolt fra fjær fra fugler i områder med høyt industrielt
utslipp, stammet primært fra atmosfærisk nedfall og ikke fra utskillelse til fjærene fra indre
organer (Hahn 1991; Hahn og Stoeppler 1989; Rose og Parker 1982). Blyoverføring til egg er
alltid lav (Furness 1993).
Sj0fugler som indikatorer #å endringer i marine fiskebestander
Morrison (1986) og Temle og Wiens (1989) har hevdet at svingninger i fuglebestander ikke
egner seg til overvåking av miljøendringer. De endrer seg som regel for sent til at de kan følge
detaljerte miljøendringer. Dette gjelder særlig langtlevende arter, med sen kjønnsmodning og
lave forplantningsrater, som sjøfugler. Atferden til sjøfuglene kan imidlertid være meget

Fig. 8. Sovende rednebbterne. Ternenes iidsbudsjett kan relateres til naringstilgangen.
Sleeping Arctic teni. The time budgets of term r~flects the a~~ailability offod.
følsom for miljsendringer og kan derfor gi nyttig informasjon om miljnret, inkludert
indikasjoner på endringer av fiskebestander.
Sjsfugler lever i stor grad av små pelagiske fisker, krepsdyr og blekkspruter, samt de yngste
årsklassene av større bunnfisker. Disse dyrene er oftest ujevnt fordelt, meget mobile og
vanskelige å overvAke. De har også store svingninger i rekrutteringen i forskjellige år, og
fangst resultatene fra fiskeriene varierer i samsvar med dette. Rekrutteringsindekser, som
kan være nyttige for å forutsi framtidige fiskerier, kan bli bedret av sjøfugldata. Sjsfugler
lever også av arter av fisk og virvelløse dyr som ikke utnyttes kommersielt og som derfor får
liten forskningsmessig oppmerksomhet. Disse bestandene kan likevel være meget relevante
for forvaltningsmessige betraktninger, fordi de kan være viktige næringsdyr for kommersielt
utnyttede arter.
Fiskeristatistikker baseres gjerne på fangst og fangst per innsats i tilknytning til
fiskefartmryer. Dissedata har blitt mer kompliserte, pågrunn avendringr i grunnlagsmaterialet.
Det har blitt innfsrt nye fangstteknikker, endrede markedsforhold, fangstkvoter,
overfiske og feilrapporteringer. Forskningsfangster og akustisk kartlegging supplerer denne
informasjonen, men pelagiske fisker og yngre bunnfisker forekommer ofte i grunntvannsområder
som ikke blir overvåket (Hewitt og Brewer 1983; Barrett et al. 1990). Registrering av
byttedyrtilgangen via sjøfugldata kan imidlertid gi indekser som supplerer fiskeridata og

Fig. 9. Variasjoner i næringstilgangen kan ofte
indikeres ved sjefuglenes biologi, [.eks. hekkesuksess
og atferd. Den Arlige overlevelsen hos voksne
fugler varierer normalt SA lite at den ikke har nan
betydning i denne sammenhengen.
SPabirds and their jood supply. In most rebons is
aiiriual suwii~nhip high and not greally varinble.
The breedingsuccess ofseabirds isj7ucfualinggrently
uith food supply. Colony affendance ohbirds is also
influenred by the atuiilability ojjood in sunounding
uwlers.
benyttes til it overvåke byttedyr som ikke er tilgjengelige for tradisjonell overvåking.
Sjøfugldata kan dermed inngå som en viktig del av flerbestandsmodeller.
Sjøfuglene konsumerer betydelige mengder byttedyr, delvis i konkurranse med mennesker.
Overlapping i byttedyrvalget med mennesker er vanligst for små fiskearter, f.eks. ansjos
Ettgratilis mordax som spises av brunpelikaner Pelecanus occidenlalis (Anderson og Gress
1984), selv om de også kan ta større fisker, f.eks. makrell Scomberscombrus spises av havsuler
Sitla bassatla (Montevecchi et al. 1987). Mange sjnifugler lever som tidliger nevnt av arter som
er viktig næring for andre arter. Dette gjelder f.eks. lodde Mallotus villosus og sil Ammodyles
spp. (Monaghan et al. 1989a,b; Furness 1990). Disse artene er involvert i komplekse
næringsnett. Etter som bestandene reduseres, kan næringsspesialistene blant fuglene ta
større andel av bestandene, mensgeneralistene har storre handlefrihet og kan gi over til andre
arter dersom disse blir lettere tilgjengelige. Sjefuglenes responser på reduksjoner av en
fiskebestand kan registreres både gjennom endret atferd (særlig næringsspesialistene, b1.a.
ved økt tidsforbruk på fisketurene) og endret sammensetning av byttedyr (særlig
generalistene).
Vekselvirkninger mellom predatorer og byttedyr i marine økosystemer påvirkes av store
oseanografiske variasjoner i tid og rom. Forskjellige atferdsmessige, fysiologiske og økologiske
egenskaper til sjøfuglene integrerer variasjoner i næringsforholdene i både tid og rom.

Fugler i miljooirrtdkitig~ti 53
Næringssekene kan reflektere næringssituasjonen fra område til område og gi oppdatert
informasjon om tilgjengeligheten av byttedyr. Egg- og kullsterrelse kan reflektere
næringsforholdene over dager, mens vekst og hekkesuksess gjerne utvikles over uker og
måneder. Populasjonsstrender integrerer ofte aktiviteter over store områder, inkludert
overvintringsområdene, og de utformes over flere år.
Næringsspesialistene blant sjefuglene er mest sensitive for variasjoner i tilgjengeligheten
av byttedyr og meget sårbare for bestandssammenbrudd (Barrett et al. 1987; Vader et a1.1990;
Bailey et al. 1991; Monaghan et al. 1991). Dietten til generalistene reflekterer sesongrnessige
variasjoner hos pelagiske byttedyr (Adams og Klages 1989; Crawford 1981; Kirkham et al.
1986) og kan være nyttige til overvåking av byttedyrbestander når bestandsnivåene er lave
(Montevecchi og Berruti 1991).
Kommersielt fiske kan påvirke fuglenes næringsnett på en dramatisk måte. Utenom de
ekstreme tilfeller er imidlertid effekten av overfiske på sjnfuglpopulasjonene vanskelig å
dokumentere (Morrison 1986). Det finnes likevel endel eksempler. Halveringen av
hekkebestanden av kappsuler Moms capensis i Ser-Afrika i perioden 1956-80 har blitt
tilskrevet sammenbruddet av den regionale bestanden av sardiner Sardinops ocellala og
reduserte tilgang på ansjos Engraitlis capensis (Crawford et al. 1980,1983). Andre eksempler
på effekter av overfiske på sjduglbestander ansjos og guanoproduserende fugler på kysten av
Peru (Schaefer 1970), ansjos og pelikaner i California (Anderson og Gress 1984), sil og
forskjellige sjefuglarter på Shetland (Heubeck 1989; Monaghan et al. 1989b) og lodde og
alkefugler i Nord-Norge (Vader et al. 1990).
O 20 40 BO HO 100
Sand cel reauitment (thouuands of milliom) / Rekruttering av ailyngel
Fig. 10. Hekkesuksess hos rednebbtemer pA Shetland (antall ringmerkede unger) i relasjon til tilgangen pA sil.
The brEPdilig succes (the riumkr o/ chicks ringcd) in Shetlurid cacli pur in relatioti lo fishuries resmrch abundmire
eslimales offirst year sondetis Ammodytes spp. @sed or Afonughun d ul. 1989).

54 holbjurn Skipnes
Mengde sildeyngel.
H ekkessiikcess
Fig. Il. Lundenes hekkesuksess på Kest (antall flygedyktige unger pr. egg som ble klekket) i relasjon til tilgangen pA
yngel av norsk vargytende sild.
The breedirrg srtccess (no. o/young)iedged per egg hatchtd) of Pujfins Fratercula arctica on Rssi in relalion lofisheries
research abundance estimales /logarit#nic inda) o//inl.year Herring. (Hased on Attker.Nilssen 1992).
Den gjennomsnittlige årlige overlevelsen hos voksne sjøfugler ligger i de fleste områder på et
stabilt og høyt nivå (Dunnet og Ollason 1978; Hudson 1985). Dette skyldes at det er sjelden at
næringstilgangen i havet er så lav at ddeligheten hos sjøfuglene øker. For at
voksendødeligheten skal være høy på grunn av matmangel, må nieringstilgangen være
ekstremt lav. Overlevelsen hos de voksne øker raskt til et tilnærmet konstant hnyt nivå når
næringstilgangen øker til et moderert eller høyere nivå (Cairns 1987; fig. 9).
Svingningene i hekkesuksessen til sjmifuglene i samsvar med næringstilgangen er normalt
hyppigere og større enn voksendødeligheten. Atskillige studier har vist korrelasjon mellom
sjefuglenes hekkesuksess og uavhengige mål på næringstilgangen, f.eks. hos pelikaner
(Anderson et al. 1982), terner (Monaghan et al. 1989b; Schaffner 1986; fig. 10) og lunder (Anker-
Nilssen 1992; Lid 1980; fig. 11). Når næringstilgangen er så dårlig at voksenfugler risikerer !I
sulte i hjel, vil sjøfuglene ikke gjøre hekkeforsøk. Over ekstrem næringsknapphet vil det være
et nokså vidt område hvor de voksne finner nok mat til å overleve selv, men ikke nok mat til A
gjennomføreen vellykket hekking. Hekkesuksessen vil gjerne øke raskt når næringstilgangen

Fugler i ntiljeocertdkingeri 55
øker fra dårlig til moderat, mensden vil stabiliseres på et høyt nivå når næringstilgangen økes
ytterligere (Cairns 1987; Schreiber og Schreiber 1984; fig. 9). De klareste utslagene får en som
regel hos arter som legger mer enn ett egg (Anderson og Gress 1984; Monaghan et al. 1989;
Hatch og Hatch 1990).
OgsA antall sjdugler som oppholder seg i koloniene varierer med næringstilgangen i de
nærliggende havområdene. Når næringstilgangen er dårlig vil de fuglene som ikke ruger eller
passer ungene en stor del av tiden være borte fra koloniene på næringssek. Det er først når
næringstilgangen er så god at fuglene raskt får dekket sitt næringsbehov, at den blir høy
(Cairns 1987; fig. 9).
Litteratur
Adams, NJ. og Klages, N.T. 1989. Tempora1 variation in the diet of the Gentoo Penguin &cosrelis papua at sub-
Aniarctic htarion Island. Colonial Walerbirds 12: 30-6.
Anderlini, V.C.. Connors, P.G., Risebrough, R.W. og Martin. J.H. 1972. Concentrations of heavy metals in some
Antarctic and North American seabirds. I Proc.Syntp. Consenfalion Problenrs Antarclica, Blackburg Virginia
Polytechnic Institute and State University.
Anderson, D.W. og Gress. F. 1984. Brown pelicans and theanchovy fisheryoff southern California. I Nettleship, D.N.,
Sanger, G.A. og Springer, P.F. (red.). Marine birds: Their Feeding Lcology atid Comntercial Fisheries Relalionships.
Canadian Wildlife Service, Ottawa, s. 128-35.
Anderson, D.W., Gress, F.og Mais, K.F. 1982. Brown pelicans: influencc of food supply on reproduction. Oikos 39: 23-31.
Anker-Nilsen, T. 1992. Food supply as adeterminant of reprcduction and population development in Norwegian Puffins
Fralercula arclica. Dr. scient. thesis in terrestrial ecology. University of Trondheim.
Appelquist, H,, Asbirk, S. og Drabaek, I. 1984. Mercury monitoring: mercury stability in bird feathers. dlar. Pollut.
Bull. 1.5 22.4.
Applquist. H., Drabaek, I. og Asbirk, S. 1985. Variation in mercury content of guillemot feathers over 150 years. Alar.
hllut. Bull. 16: 244.8.
Backstrom, J. 1969. Distribution studies of mercuric pesticides in quail and some freshwater fishes. Acla Aarmarol.
Toxicol. 27, suppl.3.
Bailey, R.S., Furness, R.W., Gauld, J.A. og Kunzlik, P.A. 1991. Recent changes in the population of the sandeel,
(Aniniodyles marinus Raitt) at Shetland in relation to estimates of seabird predation. ICES hlar. Sri. Symp. 193: 209.
16.
Barrett, R.T., Anker-Nilssen, T., Rikardsen, F. et al. 1987. The food, growth and fledging success of Norwegian pulfin
chicks Fralercula arclica. Omis Sand. IS: 78-83.
Barreit, R.T.. Rav, N., Loen, J. og Montevecchi. W.A. 1990. Diets of shags Ptialacrocorax arislolelis and cormorants I!
carbo in Norway and implications for gadoid stock recruitment. diar. Ecol. Prog. Spr. 66: 205-18.
Barrett, R.T., SkaareJ.U.. Nordheim, G. et al. 1985. Persistent organochlorines and mercury in eggs of norwegian
seabirds 1983. Environ. Pollul. 39: 79-93.
Batty. L. 1989. Birds as monitors of marine environments. Biologisl 36: 1514.
Becker, P. H. 1989. Seabirds as monitor organisms of contaminanis along the German North Sea coasi. Helgolander
hbersunlersuchungen 43: 395-405.
Berg. W.,Johnels.A.,Sjostrand,B.og Westermark,T. 1966. Mercurycontent in feathersof Swedish birdsfrom thepast
100 years. O ih 17: 71-83.
Blood. D.C. og Studdert. V.P. 1988. Bailliere's Contprehmitw Velerinory Diclionary. Bailliere Tindall. London.
Braune, B.M. 1987. Companson of total mercury levels in relation to diet and moll for nine species of marine birds.
Arch. Eneiron. Conlam. Taxocol. 16: 217.24.
Braune, B.M. og Gaskin, D.E. 198Ta. Mercury levels in Bonaparie's gulls (Larus philadelphia) during autumn molt in
the Qucddy Region, New Brunswick, Canada. Arch. Environ. Conlani. Toxocol. 16: 539-49.
Braune, B.M. og Gaskin, D.E. 198%. A mercury budget for the Bonaparie'sgull during autumn molt. Ornis Srand. 18:
244-50.

Burger, J. og Gochfeld, M. 1988. hletals in iern eggs in a New Jersey estuary; a decade of change. Entiron. dbttitor.
Assess. 11: 127.35.
Cairns. D.K. 1987. Seabirds as Indicators of Marine F d Supplies. Biol. Ckeattogr. 5: 261-271.
Camphuysen, C J. og van Franeker, J.A. 1992. The value of beached bird surveys in monitoring marine oil pollution.
Techn. Rapp. I'ogelbPsciierming 10. Vogelbescherming Nederland, Zeist.
Carson, R. 1962. aSiIe111 Sprinp. Houghion hlifflin, Boston.
Crawford, RJ.M. 1981. Seasonal pattern in South Africa's Western Cape purse seine fishery. J. Fisk Biol. 16: 649.6.1.
Crawford, RJ.M., Shelton. P.A.. Batchelor. A.L. og Clinning, C.F. 1980. Observations on the mortality of juvenile cape
cormorants Pholacrocorax rapensis during 1975 and 1979. Fish Bull. S. Ajr. 13: 69-75.
Crawford, RJ.M., Shelton, P.A., Cwper,J. og Brooke, R.K. 1983. Distribution, population size and conxrvation of the
capegannet Jlorus raperuis. S. Ajr. J. dlar. 4;. 1: 153-174.
Dunne1,G.M. og Ollason, J.C. 1978. Theestimation of survival rate in the fulmar, Ful~itarusglacialis. J. Anim. Ecol. 47:
507.20.
Furness, R.W. 1987. Seabirds as monitorsof the marineenvironment. S.217.30 i Diamond. A.W. og Filion, F. (red.). The
Ibluc o/ Birds. ICBP 'rc~h. Publ. 6: International Council for Bird Preservation. Cambridge.
Furness. R.W. 1990. A preliminary assessment of quantities of Shetland sandeels. seals. predatory fish and inustrial
fishery in 1981.83. Ibis 132: 205.17.
Furness. R.W. 1993. Birds as monitors of pollutants. S.86-143 i Furness, R.W. q Greenwd, J J.D. (red.). Rirds as
ilfonilon oj Ewi~im~interital Cita~ige. Chapman & Hall. London.
Furness, R.W., Greenwood,JJ.D. ogJarvis, PJ. 1993. Can birds be used to monitor the environment S.1-41 i Furness,
R.W. og Greenwd. JJ.D. (red.). Birds as dlonilors oj Enneironmenlal Change. Chapman & Hall. London.
Furness, R.W. og Hution, hl. 1979. Pollutant levels in the great skua Colharacla skua. Enairon. Folktl. 19: 261-8.
Furness, K.W. , Muirhead, SJ. og Woodburn. M. 1986. Using bird feathers to measure mercury in the environment:
relationships bctween mercury content and moult. illar. Pollitl. Bull. 17: 27-30.
Genelly; R.E. og Rudd, R.L. 1956. Effects of DD1; toxaphene, and dieldrin on pheasant reprcduction. Auk 73 (4): 529.39.
Hahn, E. 1991. Schwermetallgehalte in Vogelfedem - ihre Ursache und der Einsatz von Federn standorttreuer
Vogelarten im Rahmen von Bioindikationcverfahren. BericttC des Forschu~tgszenlmms. julich.
Hahn, E., Hahn. K. og Siwppler. M. 1989. Schwermetallgehalie in Federen von Habichten (Accipiter genlilis) aus
unierschiedlich belasteten Gebieten. J. h i . 130: 303.9.
Hatch, S.A. og Hatch, b1.A. 1990. Componenis of breeding productivity in marine bird community: key faciors and
concordance. Can. I. Zool. 68: 1680-90.
Heinz, G. 1974. Effects of lotv dietary levels of methyl mercury on mallard reprcduction. Bull. Entiroit. Corilam.
Toxocol. 11: 386-92.
Heubeck. M. 1987. The Shetland Beached Bird Survey, 1979-1986. Rird Study 31: 97-106.
Heubeck, M. 1989. Breeding success of Shetland's seabirds: arctic skua. kittiwake, guillemot, razorbill and puffin. in
'Seobirdsa~td Sondeelsl(red. Heubeck,M.). Shetland Rird Club. Lerwick. s.11-18.
Heubeck, hl.. Meek, E. og Suddaby, D. 1992. The occurrence of dead auks Alcidae on beaches in Orkney and Shetland.
1976-1991. Sitl~z 6: 1-18.
Hewitt. R.P.qBreu7er.G.D. 1983. Nearshoreproductionof younganchovy. R@. &l$ Coop. OcPor. Fish In~vsl. 24:235.
44.
Honda, K., Lee, D.P. og Tatsukawa, R. 1990. Lcad poisoning in swans in Japan. Environm. Pollut. 65: 209.18.
Hudson. PJ. 196. Population parameters for the Atlantic Alcidae. I Nettleship, D.N. og Birkhead, T.R. (red.). The
Allurrlic ~Zlcidoc. Academic. landon. S.233-261.
Hunt, E.G. og Bischoff, A.I. 1960. Inimicial effccts on wildlife of periodic DDD applicaiions to Clear lake. Gli/ornia
Fish and Come 46: 91-106.
Jefferies, DJ.og Pressi, I. 1966. Postmortems of Peregrines and Lanners with particular reference to organochlorine
residues. Brit. Birds. 59: 49-64.
Jones, G.. Robertson, A.. Forbes, A. og Hollier, G. 1990. En~'irotinien1ul sciettce. Collins reference ddictionary. London.
Kirkham, 1.R.. hIcLaren. P.L.og Montevwchi. W.A. 1966. Thefood habits anddisiribuiionol Nortern Canneis, Sula
bassanus. off eastern Newfoundland and Labrador. Can. J. %ml. 63: 181-188.
Kirkham. J. R.. .. se litteraturlisten.
1-antzp. K j. og hlackenrie. F.T. 1979. Atmospheric trace metals: global assessment of man's impact. Geochimica el
Cosrrioehi~~~icu Acla 43: 511.2.i.

Fugler i nrilj~ouertdkin~~i 57
Law, RJ., Fileman, C.F., Hopkins, A.D. et al. 1991. Concentrations of trace metals in the livcrs of marine mammals
(seals, dolphins and porpoises) from waters around the British Isles. hfar. Pollul. Hull. 22: 183.91.
Lewis. S. og Furness, R.W. 1991. Mercury accumulation and excretion in laboratory reared black.headed gull Larus
ridibundus chicks. Arcir. Environ. Conlani. Tomol. 21: 316-20.
Lid,G. 1980. Reprcductionof the puffin on Rast in the Lofoten Islands in 1964-1980. Fauaa non. Ser. CCinclus4:30-39.
March,B.E., Poon, R.ogChu, S. 1983. Metabolism andnutrition: the dynamicsof ingested methyl mercury in growing
and layipg chickens. Poullry Sn. 62: 100.9.
Monaghan, P., Uttley,J.D. og Burns, M.D. 1991. The influence of changes in prey availability on the breeding ecology of
iems. Ada XX ang. Internal. Ornibl., s.22656.
Monaghan, P., Uttley,J.D. og Burns, M.D. et al. 1989a. The relaiionship between food supply, reproductive effori and
breeding and success in Arctic tems Slenro poradisaea. j. Anim. Ecol. j8:261.74.
Monaghan, P., Uttley, J.D. og Okill, J.D. 1989b. Terns and sandeels: seabirds as indicaiors of changes in marine fish
populations.]. Fisk Biol. 35 (Supplement A): 339-40.
Montevecchi, W.A. og Berruti, A. 1991. Avian bioindication of pelagic fishery conditions in the southeast and northeast
Atlantic. Acla SX &ng. Intentut. Ornilhol. s.2246-56.
Monievecchi, W.A., Birt, V.L. og Cairns, D.K. 1987. Dietary shifts of seabirds associated with local fisheries failures.
Biol. Oceanogr. 5: 153.9.
hloriarty, F.1W. Ecoioxicology. Tite Sludy o! Pollulank in Ecosyslenis. 2nd Edition. Academic Press. London.
Morrison, M.L. 1986. Bird populations as indicators of environmental change. Cun. Ornitlrol. 3: 429.51.
Yewton. 1.1979. Populolion Ecology o{Rapbn. T.& A.D.Poyser. Berkhamsted.
Newton, 1. 1986. Tire Sparrowhawk. T.& A.D.Poyser. Calton.
Parslow. J.L.F. og Jefferies, DJ. 1977. Gannets and toxic chemicals. Brit. Birds 70: 366.72.
Phillips, DJ.H. 1980. Quantitaiive Aquatic Biolagical Indicators: Their use tomonitor Trace Metal and Organochlorine
Pollution. Applied Sci. Publ. London.
Ratcliffe, D.A. 1967. Decrease in eggshell weight in certain birds of prey. p valt tre 215: 208.10.
Raicliffe, D.A. 1970. Changes attributed to pesticides in egg breakage frequency and eggshell thickness in some British
Birds. J. Appl. Ecol. 7: 67-115.
Raicliffe, DA. 1980. Tite Aregrine Falcon. T.& A.D. Poyser. Calton.
Kenzoni, A.. Focardi, S., Fossi, C., et al. 1986. Comparicon between concentrations of mercury and other coniaminanis
in eggs and tissues of Cory's shearwater Colorrectris diornedeo collected on Atlantic and Mediterranean islands.
Enriron. Pollul. JO: 17-35.
Romanoff, A.L. og Romanoff. A J. 1949. The avion egg. J.Wiley and Sons. New York.
Rose, G.A. og Parker, G.H. 1982. Effects of smelter emissions on metal levels in the plumage of ruffed grouse near
Sudbury Ontario, Canada. Con.]. 2001.60: 2659.67.
Schaefer,M.B. 1970. Men, birdsand anchoviesin the Peru Current - dynamic interaction. Trans. Am. Fisli Soc. 9:461-7.
Schaffner, F.C. 1986. Trends in elegant tern and northern anschovy populations in California. Condor 88: 347-54.
Scheuhammer. A.M. 1987. Thechronic toxicity of aluminium.cadmium, mercury, and lead in birds: a review. En~iroa.
Pollul. 16: 263-93.
Schreibcr, R.W. og Schreiber, E.A. 1984. Central Pacific seabirds and the El Nino Southern Oscillations: 1982 to 1983
perspectives. Science 225:713-16.
Sell, J.L. 1975. Cadmium and the laying hen: apparent absorption, tissue distribution and virtual absence of transfer
into eggs. hull. Sci. 54: 1674.8.
Taylor, J. C. og Blackmore, D. K. 1961. A short note on the heavy mortality in foxes during the winter 1959.60. Vel. Rec.
n 232.33.
Tejning, S. 1967. Mercury in pheasants (Phasianus colchicus) deriving from seed grain dressed with methyl and cthyl
mercury compounds. Oikos 18: 334-44.
Temple, S.A. og Wiens, J.A. 1989. Bird populations and environmental changes: can birds be bio-indicators Ant. Hirds
43: 260-70.
Vader, W.,Barrett, R.T., Erikstad, K.E. ogStrann.K.B. 1W. Differential responsesof common and thick billed murres
to a crash in the capelin stock in the southern Barents Sea. Sliid. Aviarr. Biol. 14: 175-80.

Summary
There is a continuing need to monitor man-made effects on the ecosystems. This paper gives
some examples of the use of birds as monitors of environmental change.
Birds are one of the best studied groups of organisms, with much research carried out into
their ecology and behaviour, and this background knowledge of biology enhances their
usefulness as biomonitors. Since the birds tend to be high in the food chain, they may be
particularly suited to serve as indicators of pollutants that accumulates through the chain, as
with persistent organochlorines, but they may also be sensitive to many diverse factors
affecting the food chain. Their long life-span means that birds integrate the effects of
environmental stresses over time, providing the possibility of measuring pollution over
relatively long periods of time. Integrating pollutant levels over greater areas or time scales
may be useful. Less samling may be necessary if birds reflect pollutant levels in whole
ecosystems or a broad area. Since they are high in the food chain, birds may reflect pollutant
haszards to man better than do most invertebrates. In addition, museums contain large
collections of bird study skins and eggshells obtained over the last 150 years or so. These
present uniqueopportunities for retrospective monitoring of some pollutants. The widespread
public interest in birds is also an important advantage of birds as monitors of environmental
change. People will more rapidly pay attention to threats to birds than threats to for example
invertebrate faunas.
Avian eggs have been widely used as a source of material for chemical analysis of
environmental pollutants, in particular residue levels of organochlorines and mercury. Eggs
are easy to collect, store, and process. In addition, collection of eggs is less destructive than
that of adults. The degree of eggshell thinning and the amount of DDE in eggs are highly
correlated with one another, the thinnest Shells occuring in the most contaminated eggs.
Eggshell thinning is often associated with egg breakag and reduced breeding output.
Studiesof pollutants in birds haveoften used internal tissues, as the highest concentrations
tend to occur in these. Samplingof feathers may be an alternative to sampling of whole birds.
Museums contain large collections of study skins of birds with data on the date and place of
collection. Analysis of feathers has enabled studies of historical changes and geographical
patterns in levels of heavy metals (fig.5).
Many of the limitations in using eggs or tissues of adult birds as monitoring units can be
avoided if chicks aresampled. Chick body burdensof pollutants reflect theamounts in the food
they are fed during their development and are thus associated with a clearly defined time
period and a limited parental foragingarea. Pollutant levels in chicks are less variable than in
adults. As a result, with chicks sample size need not be particular large in order to obtain
reliable results. Likeeggs, removal of chicks from populations has less impact than removal of
adults, so sample sizes can be greater with less damage to the population.
Systematic beached bird survegs have been used widely to monitor the scale of oil pollution
in bordering seas. They have demonstrated sensitivety when monitoring the effects of
measures to reduse oil pollution at sea, for example in Shetland and Orkney (fig.6).
Standarised, montly beached bird surveys were started in Orkney in March 1976 and

Fugler i miljeorenlcikingen 59
Shetland in March 1979, in response to consern over the potential impact of oil industry
activities on the seabirds of the region. The choice of beaches was planned to monitor the
effectsof oil spills from theoil terminals at Flotta in Scapa Flow, Orkney and at Sullom Voe in
Shetland, as well as incidents offshore. The Flotta terminal was opened in 1977 and the
Sullom Voe terminal in 1978. Stricteroperational controls and the completion of de-ballasting
facilities at Sullom Voe were followed by a reduction of dead auks and the proportion oiled.
Seabirds and marine fish share food webs. Variations in the abundance of pelagic fish are
widely correlated with seabird breeding biology and behaviour. Where seabirds feed on
commercial fish before they recruit into fishery, changes in the birds' breeding performance
give early warning of changes in the fish stock. Seabird diets may also reflect abundance of
fish that are not systematically studied and commercially exploited. The complexity of
interactions among the members of marineecosystems is now becoming clear. Consequently,
fisheriesbiologists are starting to consider the management of entire marine ecosystems
rather than treating each fish stock as an isolated entity. Studies of seabird ecology provide
inexpensive, catch-independent information about the availability, spatial and tempora1
distributions and cohort strengths of surface-shoaling pelagic prey. Such independent data
are needed to assess and complement traditional fisheries techniques, based on commercial
and research catches and hydroacoustics. Avian indices can be particularly useful in sampling
prey and sites that are not easily or usually surveyed by conventional means, i.e. pre-recruits,
non-comersial prey, upper watercolumn and inshore areas.
Forfatters adresse/Author's address:
Kolbjern Skipnes
Stavanger Museum
Musigt. 16
N-4005 STAVANGER