Evaluering av IA-avtalen (2001–2009) - Senter for seniorpolitikk

Side 130
trygd, og de er usikre på om dette i sin helhet kan
tilskrives den reduserte arbeidsgiveravgiften eller om
utviklingen (også) kan forklares av samtidige endringer
i rutinene for tilståelse av uføretrygd. De finner
ingen effekt av den nedsatte arbeidsgiveravgiften på
sannsynligheten for at eldre arbeidssøkere skal få nytt
arbeid.
Tiltak som har vist seg å ha god effekt på å øke pensjoneringsalderen
i virksomheter har vært økt grad av
tilpassninger som for eksempel kortere arbeidstid
(Hertzberg og Skinnarland, 2007), bonusordninger og
andre økonomiske incentiver ved pensjonering senere
enn 62 år samt det å føle seg ønsket og verdsatt i virksomheten
(Bowitz, 2007; Hilsen & Steinum 2006,
Midtsundstad 2006).
6.2 Seniorpolitikk
Inkludering av eldre arbeidstakere i Norge og andre
vestlige land er en stor utfordring. En årsak til mangelfull
integrering av eldre arbeidstakere er forskjellsbehandling
fra arbeidsgivere. For eksempel viste en studie,
gjennomført i Nederland at arbeidsgivere assosierer
eldre arbeidstakere med økende kostnader, lav
endringsvilje, økt fravær og lavere produktivitet (Remery
et al., 2003). Studier fra Norge viser også at en
stor andel av eldre arbeidstakere i statlige virksomheter
har følt seg diskriminert, oftest i forbindelse med
lønns- og stillingsopprykk (Midtsunstad, 2003). Men,
holdningene til eldre arbeidstakere er ikke ensidig
negative (Solem, 2007). Positive sider ved eldre arbeidstakere
som nevnes er lojalitet, samarbeidsevne
og konfliktløsning (Lyng, 1999; Mykletun et al., 2000).
I utgangspunktet for IA-avtalen (NOU, 2000:27) påpekes
det at økte krav til omstilling i arbeidslivet med
høyere tempo og økt stress hadde bidratt til å presse
arbeidstakere med helseproblemer ut av arbeidsmarkedet,
og at man på denne måten hadde fått et ekskluderende
arbeidsliv. Videre ble det også påpekt at
eldre arbeidstakere har særlig problemer med å
henge med i et arbeidsliv i stadig endring, og at tendensen
har vært at stadig flere eldre slutter i arbeid
før de når pensjoneringsalderen og går over på AFP
eller uførepensjon.
Eldre arbeidstakere beskrives gjennom IA-avtalen som
en ressurs i arbeidslivet, og for tidlig pensjonering vil i
mange tilfeller medføre tap av kompetanse som bygger
på lang erfaring i yrket og i virksomheten. Den
demografiske utviklingen i Norge fører til at antallet
og andelen av befolkningen som er over 62 år øker
betydelig. På samme tid har man også sett en nedgang
i pensjoneringsalderen fra arbeidslivet. I de neste
tiårene vil alderssammensettingen i befolkningen
endres slik at vi får stadig flere pensjonister samtidig
som det blir stadig færre i yrkesaktiv alder. Denne
aldersforskyvningen i befolkningen vil i framtiden få
store konsekvenser både for folketrygdens budsjetter
og for arbeidsmarkedet. På grunn av den endrede
alderssammensettingen i befolkningen vil en i større
og større grad være avhengig av å beholde arbeidstakerne
lengre i arbeidslivet. For virksomhetene innebærer
dette at man i større grad enn tidligere må
konkurrere for å rekruttere arbeidskraft og jobbe mer
aktivt for å beholde den. For samfunnet resulterer
utviklingen i økte utgifter til pensjonister, velferdsytelser
og omsorgstjenester.
Når det gjelder andre typer tilbud til seniorer som tar
sikte på å utvikle den enkeltes kompetanse og motivasjon
tilbud om ekstra feriedager, ekstra lønn/bonus,
nye mer utfordrende arbeidsoppgaver, tilbud om etter-
og videreutdanning, stipendordninger, hospitering,
jobbrotasjon og liknende blir dette brukt langt
mindre innenfor det statlige tariffområdet enn innenfor
de private virksomhetene.
Når det gjelder å påvirke virksomhetenes seniorarbeid
har man i IA-avtalen satset på holdningsskapende
arbeid. Men når arbeidsgiveres positive holdninger til
eldre ikke fører til at de satser på denne aldersgruppen
er det vanskelig å se at holdningskampanje alene
skal bidra til dette. Fafo-rapporten viser også til undersøkelser
i Danmark hvor man i nærmere ti år har
satset på et seniorpolitiske tiltak gjennom informasjons-,
rådgivnings- og veiledningsordning. Dette har
ikke vært særlig vellykket til nå, viser en undersøkelse
som er foretatt av Socialforskningsinstituttet (Boll og
Kruhøffer 2002).
I forhold til eldre arbeidstakere er det også iverksatt
et samarbeidstiltak i form av prosjektet ”Nasjonalt
krafttak for seniorpolitikk i arbeidslivet”, som pågikk
mellom 2001 og 2005. Senter for seniorpolitikk var
den administrative ledelsen for denne satsningen, og
samarbeidspartnerne var Moderniseringsdepartementet,
Utdannings-, og forskningsdepartementet og
Nærings- og handelsdepartementet. Det overordnede