Evaluering av IA-avtalen (2001–2009) - Senter for seniorpolitikk

den første samarbeidsavtalen. Men en av Sandmanutvalgets
medlemmer sier det slik:
”…Sandmanutvalget hadde jo to hovedfokus. Det ene
var økningen i sykefraværet og det andre var den formidable
økningen i uførepensjoneringer. Da vi forhandlet
den første samarbeidsavtalen så var det en
politisk avtale, så var det nødvendig å tenke mer i
stort på spenningsområder. Så når vi fikk funksjon og
alder inn, ja så var det mer for å lage en helhet å sukre,
det var altså politiske målsettinger, men det skulle
ikke være noe fokus på det egentlig i starten. Så det lå
inne i avtalen, men det lå ikke noen forventet aktivitet
bak. Det at man måtte gjøre noe med avgangsalder,
at man måtte gjøre noe med funksjon, ja det var en
politisk bit. Så i starten så var det altså fokus på syk,
syk og syk og arbeidsplass.”
De fleste av partene i IA-avtalen bekrefter at det var
sykefraværet som hadde størst fokus i Sandmanutvalgsarbeidet,
men flere benekter at de to andre
delmålene i IA-avtalen kun var garnityr. I følge Sandmanutvalget
er det viktigste tiltaket for å hindre uførepensjon,
å forebygge sykefravær og følge opp sykmeldte
– noe som forsterker utvalgets fokus på sykefravær.
Resultatet ble en avtale om et inkluderende arbeidsliv
(IA-avtalen), som i realiteten innebar en fredet sykelønnsordning.
Avtalen innebærer brudd på Sandmanutvalgets
intensjon om å få til en helhetlig tiltakspakke,
der arbeidstaker og arbeidsgiver ansvarliggjøres,
mens offentlige myndigheter er aktiv pådriver og støtte
for arbeidslivets egeninnsats.
Den 3. oktober 2001 inngikk Stoltenberg II regjeringen
en intensjonsavtale med partene i arbeidslivet om et
mer inkluderende arbeidsliv. 1 I neste kapittel ser vi
nærmere på innholdet i denne avtalen.
Oppsummert: Bakgrunnen for Sandmanutvalget, nedsatt
av Bondevik I regjeringen i april 1999, var stigende
sykefravær og vekst i nytilgangen til uførepensjon.
Utvalget leverte sin innstilling i september 2000, og
utvalgets arbeid resulterte i et sterkt kunnskapsgrunnlag
i tillegg til konkrete forslag til tiltak for å reversere
den uheldige utviklingen i sykefraværet og uførepensjonen.
IA-avtalen ble inngått mellom regjeringen
Stoltenberg II og arbeidslivets parter 3. oktober 2001
og bygger i stor grad på Sandmanutvalgets innstilling,
bortsett fra at IA-avtalen i realiteten innebar en fredet
sykelønnsordning.
Etter en omfattende høringsrunde tok regjeringen
Stoltenberg II initiativ overfor arbeidslivets parter for
å få til en intensjonsavtale der siktemålet var et mer
inkluderende arbeidsliv til beste for den enkelte arbeidstaker,
arbeidsplassen og samfunnet. Hensikten
var å redusere sykefraværet og tilgangen til uførepensjon,
og å ta vare på eldre arbeidstakeres ressurser og
arbeidskraft for å motvirke tidlig avgang fra arbeidslivet.
Forhandlingene om den første rammeavtalen
startet da innstillingen var levert på toppnivå i organisasjonene
ledet av en statsråd. Det ble lenge forsøkt å
få arbeidstakerne med på forslaget i innstillingen om
endringer i sykelønnsordningen, men uten å lykkes.
Gerd Liv Valla sier i intervju med oss at hun godtok
ikke endringer i sykelønnsordningen uansett hva som
ble foreslått – ”dette er opparbeidede rettigheter”. De
andre arbeidstakerorganisasjonene er ikke så tydelig
på dette, men fant det til slutt problematisk å gå inn
for endringer i sykelønnsordningen.
1 Som oppfølging av denne avtalen fremmet Arbeids- og
admini-strasjonsdepartementet den 12. oktober 2001 St.
prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2001 - 2002) om de budsjettmessige
konsekvenser av intensjonsavtalen.
Side 35