nogen nye fund fra jernalderen i rogaland - Museum Stavanger

Stavanger Museum / Årshefte, Årg. 31(1920-211,
I. S. 1-38
I.
NOGEN NYE FUND FRA
JERNALDEREN I ROGALAND
(Wiih list of
illusirofions in English)
AV
EYVIND DE LANGE

Blandt de til museet i de seneste Ar innkomne fund er
der nogen fra eldre jernalder som er av den interesse at jeg
har funnet det riktig i publisere dem snarest. Disse fund er
dels fremkommen ved tilfeldige gravninger, dels ved museets
egne undersekelser.
1. Romersk bronsekar fra Hundalen.
Et i vore samlinger meget sjeldent og vakkert bronsekar
fikk museet i august 1910 innsendt fra Jakob S. Madland,
Gjestal. Han fant karret i Hundalen, et dalfsre som skjærer
i n.nw.-retning fra Dirdal til grensen mot Sætesdalen.
Lokaliteten hvor karret blev funnet ligger efter de meddelte
oplysninger ved Valevatn ca. 600 m. o. h. Det var under
arbeide med å ta en sten fra en ur for å fsre op en
stengar for sauene som beitet inne på heien, finneren sbtte
pi karret. Han har meddelt at det lå på siden mellem
stenene i uren uten noget beskyttende dekke. Når undtas
et hull i den ene siden og et par buler karret har fått i
uren, er det meget godt bevart. Det har shste vidde noget
over midten, smalner så av op mot munningen og mot bunnen.
Det er 25,s cm. heit, har ved munningen et indre
tvermål av 18 cm. og ytre tvermål sammesteds 19,s cm.,
tvermålet i bunnen er 17 cm. Veggenes tykkelse, målt i
bruddet ved utbukningen, er 1 mm., munningsrannens tykkelse
er 3 mm. Karret er sbpt i &t og derefter avdreiet.
Det synes dog som det i den svre indre del fra munningen
til utbukningen har været uthamret, da her viser merker som
kunde tyde pi hammerslag. Under den rettvinklet utoverliggende
munningsrann er der omkring karret inndreiet 3
rekker dobbeltlinjer og langs munningsrannens indre kant
er trukket en fin linje om denne. Den merste rekke av
dobbeltlinjer er 8 mm. fra munningsrannen, avstanden mellem
de to andre grupper er omtrent den samme l,8 cm.
En meget fin linje ses i mellemrummet mellem de mre

dobbeltlinjer, en noget bredere og litt fordypet linje mellem
de neste, mens rummet mellem de nedre dobbeltlinjer er
glatt. Fig. 1.
I bunnen er der omkring det noget fordypede tapphull
inndreiet 5 dobbelte koncentriske cirkler. Her kan ogsii
ses spor efter de tre fatter som har været loddet til bunnen;
men hvordan disse har set ut kan ikke med bestemthet
sis, da ingen av dem er bevart.
Til karret herer 2 mer og hank. Orene som har været
loddet til karret, var falt av og lå sammen med hanken like
Fig. 1. Bronsekjel fro Hundolen.

ved karret. Brene som er av tykk bronsesbpning og begge
ganske like, fremstiller et kvinnehode i heit relief med smykke
om halsen og nedentil omgitt av et degenerert palmetmenster.
På begge sider av hodet ligger to dyrehoder som jeg opfatter
som slangehoder. Disse hodene er langstrakte og
noget tilspisset mot snuten. Den del av dyrenes kropp som
kan ses, har en tegning som minner om skjelldekke. Fra kvinnehodet
skyter den tykke ring opp over karrets munningsrann, i
Fig. 2.
Hankebeslng til kjelen.
hvilken der er filet inn litt for ii fi arene å fatte godt om karrets
sider og ringen å nå bekvemt over karrets rann. Fig. 2.
Hanken, fig. 3, er en tykk massiv bronsestang, hvis
nedre ender er ombsiet i form av fuglehoder. - Hanken har
nedad en vidde av 16,s cm. og bærer sverst en tykk massiv
ring, sbpt i ett med hanken.
De eneste norske stykker hvormed mene og hanken
til dette bronsekar kan sammenlignes er de i Bergens museum
opbevarede fra Homnes, Beitstadens pgd., Nord Trendelag
fylke, B 1848').
.. -
1) A. Lorange: Samlingcn av norske oldsager i Bergens museum, s. 111,
avb. s. 112. A. Biern: Fra den romerske jernalder i Trondelagen i
Det kgl. norske vid. selsk. skr. 1919, nr. 6, fig. 11, 12.

Stiller vi disse to fund mot hinannen, vil vi finne forskjellige
avvikelser i detaljene både ved mene og hanken.
Kvinnehodet på det trmderske stykke er både finere modellert
og mere kunstnerisk overarbeidet enn vort, der særlig
hvad einene og partiet om disse angår, er mere rått og
skjedesleist gjort, Det samme er også tilfellet med smykket
om hodets hals som på vort stykke er omgitt ved en uregelmessig
bue, fra hvis nedre kant der går en rekke lodrette
små usymmetriske streker. Den under hodet på det trenderske
stykke smukt utarbeidede palmet er her kun antydet
Fig. 3. Hank til bronsekjelen fra Hundalen.
ved endel noget bredere streker, hvis nedre ender er forbunnet
med små buer med åpningen ned. Rummet mellem
buene og den nedre kant er fylt med smii punkter. Dyrehodene
som utgår fra begge sider av hodet, er heller ikke
helt overarbeidet. Tydeligst viser dette sig i underkanten
av hodene, hvor der på to av dem ennu kan ses den skarpe
sbperann, mens denne på de to andre er filet bort og
hodene derved blit flate på undersiden. Om utformningen
av disse dyrehoder kan sis som ovenfor om kvinnehodet, at
de ikke er gjort med den smak som de trenderske hoder
viser. Ringene som er stspt til srene, stiger på de tranderske
stykker op like over hodets panne, og de har under modelleringen
fatt den noget tilbakebsiede stilling hvorved de
falt bekvemt over karrets rand. På vort stykke er de stapt
noget lengere bak ved hodet, hvorved dette igien springer

mere frem. Ringene er ogsH her mindre smukt formet og
bearbeidet enn ved det trenderske. Den dype rifle p1 disse
mangler her. Kun en dårlig ujevnt utfmt fasettering om
ringens ytre kant er alt hvad der er gjort. P1 den ene av
dem ses også en liten sbpefeil.
Hanken er på undersiden glatt avrunnet med en d1rlig
fasettering på overkanten, hvorfra der til begge sider leper
ut en liten tapp som sammen med hankens opadbeiede ender
danner åpningen for erenes ringer. På to motstående sider
av disse tapper er innfilet nogen grovere linjer og lignende
ses på selve hankens sider i heide med tappene. Disse kan
vel nærmest opfattes som rudimenter av det bladmenster
som langs hankens overside springer frem i de bladender
som på de smukkest utformede hanker av denne type danner
tappene. Den linje man ser tvers over hanken litt ovenfor
minner om det bånd som holdt bladene sammen1). På
det tronderske stykke kan ennu denne linje ses, og tappene
er her formet som blader, der også brer sig ned langs hanken~
underside nedenfor dette linjebånd. Ovenfor dette til
begge sider av ringen er hanken forøvrig kannelert (kfr.
figuren i Lorange anf. arb. s. 112). Et stykke der kommer
hanken fra Hundalen nær er det fra Rumperupfundetz) på
Sjælland, skjent det i enkelte detaljer som de fremstående
tapper, der har en form som minner om blader og den fine
linje, en reminisens av båndet som holdt bladornamentet
sammen, skiller sig noget fra dette. Den imig runde hank,
de opad beiede hoder med den tvert avskårne snute minner
om de samme partier på hanken fra Hundalen. De opadbeiede
ender er ornert med et fiskebensmenster, mens der
på vor hank kun er innfilet nogen grovere linjer. Ørenes
form og ornering er i store trekk den samme på begge
stykker, kun er det sjællandske fund bedre utarbeidet. Også
i den på romerske saker rikt utstyrede grav fra Valleby3)
på Sjælland finnes to bronsekar med hanker og orer av
-- .
1) Heinrich Willers: Die romischen Bronzeeimer. Taf. IV, fig. 1.
2) Aarbager f. n. oldk. 1874, s. 363, fig. 12.
3) Aarbeger f. n. oldk. 1873, s. 296, fig. 3-7.

lignende type; hankene har her et mere firsidet tversnitt og
er ornert, det ene med streker i grupper, det annet med siksakmenster.
De bruddstykker som er bevart av dette kar viser en
type som står nærmere Sophus Miiller : Ordning : Jernalderen
fig. 187 fra Meen. Formen av karret fra Hundalen er
lik de fra Hagenow, Boscoreale og Nettlingen'). Med dette
siste synes det i stemme med hensyn til erene. Karret
fra Hundalen er nu det eneste kjente eksemplar som er
fullstendig bevart i vore samlinger. Efter form og teknikk
må det være utgatt fra samme verksted som de kar det ligner,
fra Capuaz). Det hmer imidlertid for hankenes og erenes
vedkommende til de mindre godt utferte arbeider, mens det
trenderske stykke er blandt de beste.
Karret var tomt, så vi har intet annet å holde oss til
ved dateringen enn dette sammenlignet med kar, hvis hank
og mer stemmer med dette. Av danske fund ser vi at der
kan disse kar settes til tiden omkring 2003). Vi kan vel sette
karret fra Hundalen til 3. årh. uten å kunne fiksere en mere
bestemt tid innen dette, da det heller ikke var funnet i
nogen grav.
Fundstedet er ogsi eiendommelig: langt inne i heien.
Over denne må der ha gått en gammel vei mellem Rogaland
og Sætesdalen. Spor efter denne forbindelse finner vi
maske i den driftevei som ennu går her. Karret kan tenkes
å være fert fra Rogaland-Jæren langs denne vei, men av
en eller annen grunn blitt gjemt i uren for å tas igjen. Eller
står vi mulig foran et votiv-fund, hvor dette kostbare kar
er blitt ofret til guderne
2. Fund fra Hå prestegjeld.
Et for Vestlandets romerske jernalder meget interessant
fund blev hasten 1920 gjort pH den tidligere presfegcird på
Hå, Nærba s., Hå p., Jæderen. En stor del av innmarken
4
-.-. .
Heinrich Willers: Die romischen Bronzeeimer, fig. 54, 56 og 57.
Heinrich Willers: anf. arb. s. 124 fg.
3) Svenska f5rnrninnesfGreninpens tidsskrift IX s. 230.

straks nord for husene var man igang med å pbie op. En
liten haug lii i dette stykke. Der var pleiet rundt om den
pi alle kanter, og man hadde tatt bort stm-steparten av stenene
hvorav den var bygget. Herunder kom arbeiderne ned
pi en helle som lii over en bronsekjel, som blev tatt vare
på. Arbeidet blev så innstillet, og museet underrettet pr.
telefon om aftenen samme dag fundet var gjort. Da det på
grunn av annet arbeide var umulig for mig å reise neste
morgen, kom jeg ikke avsted fer dagen efter.
Haugen var ganske liten, men den var nu så omrotet,
at det ikke var mulig å få sikre mål. Over den indre reis,
hvis stener nu lå rundt om, hadde der været et tynnt jordlag.
Haugen har kun inneholdt denne ene begravelse, der
var anlagt omtrent i reisens centrum. Kjelen stod i en
grop i sandbunnen under reisen. Gropen var ikke sterre
enn at kjelen akkurat fikk plass der. Den var omgitt av
never, som også li over munningen under dekkhellen. I
kjelen som inneholdt brente ben lå dessuten et sett våpen,
nemlig et tveegget sverd, to spyd og en skjoldbule. Alle
sakene har været innpakket i tei, hvorav rester ennu ses
flere steder langs kjelens innvendige sider. I bunnen ligger
et starre sammenlagt stykke. Sverdet som lå pi bunnen
over bikaken var sammenbeiet i 3 omganger, skjoldet stod
op mot kjelens side med kraven inn til denne. Til skjoldbulen
er fastrustet de to spydspisser som også har været
beiet for 5 fii plass i kjelen. Falen av den ene av disse
niidde noget op mot kjelens kant.
Fer jeg gAr nærmere inn pi gravskikken skal jeg omtale
kjelen og de i den funne saker.
Kjelen, fig. 4, er av formen R 352. Over munningen
er tvermilet 25-26 cm. Heiden er derimot noget vanskeligere
å angi bestemt, da kjelens nedre parti er meget defekt. Bunnen
er således helt skilt fra kielen, kun på et par punkter er så
meget av veggene bevart at der kan dannes forbindelse med
det parti av kjelens vegg der går op fra bunnen. Her måler
heiden ca. 20 cm. Foruten demoleringen i bunnpartiet har
kjelen i sidene flere sbrre og mindre huller. Innvendig har

den en lys, gren patina, mens den utvendig er noget sotet.
Av jernhanken er kun en ganske liten del bevart; den ligger
langs munningsrannens innvendige side. Hankens ender
er beiet til kroker som griper inn i Drene på munningsrannen,
hvorav kun det ene er på plass med et brudd i
den mre boining. Det korte jernbånd som danner Brene
Fig 4. Bronsekicl fra Hi.
er 20 cm. bredt og har vaeret naglet under munningen, hvor
det på den ene side er bevart en halvdel av dette, mens
det helt mangler pi den annen, men fullstendig tilstede.
Denne anordning med kjelens orer stemmer helt med det
som ses pi en lignende bronsekjel fra Grindheim, Etne p.,
Hordafylke 1).
Kjelens bunn som er 17 cm. i tvermål er noget defekt
i den ene kant. En flerhet av stykkene er dog tilstede,
således er et sterre stykke rustet til undersiden av det sam-
--.
.-
l) Haakon Shetelig: Vestlandske graver fra jernalderen, fig. 67.

menrullede sverd. Bunnen er dekket av et mnrrktfarvet
sammenlagt teistykke, hvorpå sverdet har ligget. Paa et av
de lese bunnstykker ses under biet rester av nogen fine
bronsenåler. Tsirestene som ligger over og under disse har
en annen farve enn den store teikake og de rester som ses
pi kjelens innvendige sider. Pi den del av bunnen som
Fig. 5. Beiet sverd fra kjclen. Hi.
sitter fast ved sverdet ses de samme gulbrune tclirester som
synes å ha ligget for sig selv under det annet tcli. Hvad
dette bi har omgitt er vanskelig i si, da det på grunn av
brudd ikke lar sig gjme å få et klart billede av det. I den
nevnte del av bunnen ses også helt borte i overgang mellem
bunn og sider et lyst gulaktig blott stoff som mulig
kan være organiske deler.
Sverdets hovedform, fig. 5, er tross den deformering det
har undergitt ved beiningen og på likbClet dog så klar at den

kan bestemmes. Klingen er lang og smal uten
nogen opheriet mittrygg, tangen har været lang og
i dens spiss sitter en liten profilert bronseknapp,
fig. 5b. Denne ytterste del av tangen er avbrutt,
men tilstede. Sverdet skulde således komme ganske
nær de fra Stabu- og Fr~rihovfundenel). Klingens
bredde har litt nedenfor overgangen til tangen
været ca. 4 cm. og nede mot odden 3 cm. Like ved
Fig. 5 b.
det sted hvor tangen nu er avbrutt ses i mellemrum-
Sverd knap
til sverd fra met mellem dette parti og klingens annen omb~rining
Hå. fastrustet til noget ubestemmelig jern et lite skioldbuleformet
beslag av bronse med en liten opstående tapp i
mitten. Denne tapp ender i en liten knappformet utvidelse.
Dette stykke som er fullstendig, har vendt nedad mot kjelens
bunn. På den motsatte side, men et stykke nedenfor, har
sittet et lignende beslag som nu er meget defekt. Av dette
stykke kan det imidlertid ses, at den lille tapp som også
på dette stykke har sittet mitt på stykket, har været festet
på undersiden med en liten klinkplate av bronse. Tappen
med klinkplaten er tilstede. Tappens lengde er 1 cm. og
klinkplaten er 1 cm. x 0,7 cm. Det kunde tenkes at disse små
beslagstykkene kunde ha hert til sverdet enten som beslag til
skeden eller til gehenget. Det er imidlertid nu vanskelig i se
hvor og på hvilken mate de har været festet. Lignende skjoldbuleformede
beslag har vi også i Freihovfundet2). Her kan det
dog ses at stykkene har været festet til et underlag med bronsenagler
som har hatt klinkplater av jern. Disse stykker har
ikke den opstaende tapp som i vort fund. Likheten mellem
dem er dog så stor, at jeg må tro disse stykker kan ha hat
en lignende bestemmelse og ha været festet som prydelser
til sverdets tilbehør.
Skjoldbulen, fig. 6, er av lav halvkuleform uten avsats
med rett krave, omkring hvilken der ligger en noget
1) Haakon Shetelig: Arkeologiske tidsbestemmelser av eldre norske
runeindskrifter: Særtryk av Norges indskrifter med de eldre runer
111, fig. 5 og fig. 18.
2) Haakon Shetelig: anf. st. fig. 25. Sml. ogsaa Engelhardt: Thorsbierg
mosefund. PI. 13, fig. 7.

ophmet list, saledes som R. 219. Skjoldbulen er meget
godt bevart, kun den del av kraven som har hvilet mot det
sammenrullede sverd i kjelens bunn, er en smule defekt.
Bruddene her er fremkommet under fundets optagelse, da et
par av stykkene er funnet og bruddplatene ser friske ut.
Til skjoldbulens overflate er fastrustet nogen brente ben og
pi kravens underside sitter en bierneklo rustet fast. På
bulens innvendige side ses en del sm5 sammensmeltede kom
overtrukket med en glassaktig hinne. En lignende glassur
Fig. 6. Skjoldbule med fastrustede spydspisser fra kjelen, Hi.
ses ogsi pi enkelte steder av det brede spydblad. Det kan
mulig være rester av smeltet glass.
Til skjoldbulens krave er rustet falen av en spydspiss,
hvis brede blad er beiet opad og er avbrutt noget over
mitten. Mulig kan det være denne del som er rustet fast
til eggen av det brede blad. Falen til en annen tynnere og
slankere spydspiss er rustet til den forrige p& tvers av det
parti hvor dennes blad begynner å beie opp. Av denne er
det kun en del av falens nedre parti som er bevart. Hvordan
bladet har været er det således umulig å si med bestemthet;
men sannsynligvis har dette spyd hert til typen
med mothaker.

Kjeler av form som denne fra Hå foreligger kun i to
tidligere fund fra Rogaland. Den ene av disse som er i
Stavanger museum (S. 421) er funnet på Laland, Klepp s.
og pgd.
Kjelen som var delvis fylt med brente ben, stod i
nordestre kant av en stor rund haug mellem en stor og to
mindre stener og var dekket av en flat, temmelig tykk helle1).
Av kjelen er en mindre del av sidene med munningsrannen
og den lese bunn tilstede. Kjelen har været temmelig sterkt
medtatt, da den blev nedsatt som gravurne. Både sidene
og munningsrannen har pånaglede lapper, og bunnen må
engang ha været helt fornyet som naglene viser. En lignende
kjel - også fra Rogaland - har Bergens museum
fra Herikstad, Varhaug s., Hå p.; men om denne finnes
ingen oplysninger om fundforholdene 2). Flere enn disse
tre bronsekjeler av denne type, R. 352, kjenner ieg ennu ikke
fra Rogaland. Heller ikke i det vestlandske materiale for-
evrig er denne type av tynt uthamrede kjeler3) så almindelig
som den senere form med de trekantet oppstilende Brer.
Shetelig nevner (1912) fra Vestlandet otte kjente eksemplarerJ),
hvorav de syv sikkert har været anvendt som
urner. Med det nye fund fra Hå og det tidligere fra Laland
- denne siste også anvendt som urne - er tallet på disse
kjeler steget til 10 for Vestlandet. Allerede dette tall viser
at disse kjeler ikke har været så sjeldne her. Den av Undsetts)
innferte og senere hevdvundne terminologi ,,ostlandske"
for den kjeletype kan ikke nu lenger anvendes i denne
snevre betydning. Grensen for deres sydestlige forekomst
er sprengt, da vi nu har den representert her vest pil i ikke
så fii eksemplarer. Fundet fra Hi er dessuten fra allerseneste
dato, og det gir forventning om, at der kan komme flere fund
av denne type for dagen. Det ii forandre en hevdvunnen
terminologi er imidlertid ikke bra, men uttrykket ,,~stlandske"
kjeler kan nu ikke tas i streng topografisk mening.
1) Al>. 1879, s. 252 nr. 25.
2) B. 1861. Lorange: Sanilingen av norske oldsaker i Bcrgcns museum,
Kjelen fra HH er kun 1 mm. tykk i sidene.
3 " Honkon Shetelig: Vestlandske graver fro jernalderen, s. 32, note 2.
5) Ingwld Undsett: Anrboger for nord. oldk., s. 138 ft.

Disse kjeler er, som det er påvist, av fremmed oprindelse')
og innfart utenfra, hvor lignende kjeler forekommer
i fund fra Mellemeuropa, Rhinlandenez) og Danmark3). 1 det
store fund fra Juellinge, hvor lignende kjeler blev optatt,
har Sophus Miiller i sin behandling av fundet datert dem til
tiden omkring 200 e. K. De norske kjeler av samme type må
tilhm-e delvis samme tid eller noget senere innenfor den ro-
merske jernalder.
Av de stykker som tidligere er funnet
med oldsaker som kan dateres, er Freihovfundet og kjelen
fra Rakkestad, Ostfold, den siste ved spennene som blev
funnet i den, å henfere til 3dje irh.
Våpenformene - særlig sverdet - i fundet fra Hå er
som allerede nevnt sammenstillet med de samme saker fra
Stabu- og Freihovfundene. Sverdtangen ender i den samme
profilertebronseknapp som vi ser på Stabu-sverdet og som
også er karakteristisk for sverdene i Vimose- og Thorsbjergfundened).
Skjoldbulen fra kjedelgraven på Hi er også overensstemmende
med former fra de nevnte mosefund5). Vi
har her ogsi den noget opheiede list om kraven. I fundet
fra Nordre Fevang, Sandherad, Vestfold6), fant N. Nicolaysen
i 1874 ved utgravninger av en stor gravplass i en av raisene
bl. a. et tveegget sverd av samme type som de nevnte med
bronseknappen i toppen av tangen, en skjoldbule som også
synes & være av samme form som den vi har fra Hå. Her
er graven datert ved den jernspennen som blev funnet sammen
med våpnene. Den er en variant av R. 234, har ingen
spiralkappe, men en charnierordning som minner om den
- -
hos romerske spenner. Lignende spenner er funnet i en
grav med bronsekjel lik den fra Hå på Ski, Rakkestad, 0stfold,
den er datert til slutten av 3dje årh. Bide spydspissene
og de skjoldbuleformede beslagstykker forekommer også i
:I
l) Sophus Muller: Ordning: Jernnlderen fig. 183, tekst.
Heinrich Willers: Neue Untersuchungen: s. 33.
Nordiske Fortidsminder 11, 1 s. 27.
4) C. Engelhardt: Vimosefundet, pl. 6. Samme forf. Thorbjerg mosefund,
pl. 9. Nydam mosefund, pl. VII. fig. 16.
5) Vimose, 1. 5, fig. 10, og Thorsbjerg mosefund, pl. 8, fig. 13 og 14.
6) Ab. 1874 s. 132 nr. 14.
7) Oldtiden VII, n 1, fig. 2 n.

mosefundene, det brede blad og det med mothaker. I beslagstykkene
er der kun den forskjell at de i Thorsbjerg mosefund
klart kan forstås, hvordan de har været festet til underlaget
(pl. 13, 2-11), mens det ved fundet fra Hå ikke
fremgår klart. Den lille tapp i stykkets topp er kun bestemt
som en pryd. De kan på en eller annen måte være sydd
til toiet eller remmen, hvori sverdet har været båret.
Efter våpenformene skulde vi kunne datere fundet fra
Hå til samme tid som graven fra Fevang til slutten av 3dje
årh. Kjelen kan derfor være noget eldre, da den har været
meget brukt far nedsettelsen. Den må ha været anvendt
som kokekar, da den på sidene er sotet; formodentlig har
den da av en eller annen grunn ikke lenger kunnet anvendes
til det praktiske aiemed og er blit benyttet som gravurne.
Gravskikken er også helt overensstemmende med den
vi kjenner fra romersk jernalder på Vestlandet, hvor de
kjente graver med kjeler av denne form enten er satt i en
liten hellekiste eller også kun i en grop i haugbunnen så
stor at den nettop kunde rumme urnen, som graven fra
Grindheim, Etne, Hordaland, hvor også kjelens kant stod i
nivå med graven. Jeg henviser her til Sheteligs gjennemgåelse
i V. J. G. s. 32 f. og noten 2, hvor samtlige graver
av denne type er nevnt. Felles for dem er at kjelen har
været innpakket i never og oldsakene i tai. Det ser ut som
sverdet fmst er bAet sammen og lagt over et tykkere sammenrullet
stykke av taiet, dernæst er spydene, baiet og delvis
knekket, lagt inn i kjelen ved siden av skjoldbulen som
er satt på kant langs kjelens side. Sist må de brente ben
uten kull være kommen inn, da disse for en vesentlig del
fylte mcllemrummene mellem sverdets baininger og der under
disse ikke ses nogen sbn-e samling ben, hvad der mitte ha
været, om disse skulde ha været innlagt ferst. Som nevnt
lå der også fastrustet til skjoldbulens overkant en del brente
ben. Det hele har været innpakket i fint tei, enten nu dette
er lagt ned farst eller oldsakene fra likbålet er pakket inn i
dette og satt ned i kjelen. Denne skikk å pakke gravgodset

P- .-
inn i tei er innflytelse fra klassisk gravskikk'), som vi ogsi
finner anvendt i nogen brandgraver fra romersk tid. Hvor
ikke tei er benyttet er benmassen og de mindre bensaker
som danner gravfundet pakket i never. Som eksempel pa
at benene er pakket i fint tei som her kan nevnes gravene
pi Noreim, Avaldsnes p., hvor kjelen var av en eldre type,
en romersk bronseurne2). Det hvori graven fra Hi skiller
sig ut er ved dens innhold av vipen, mens de andre kun
inneholler brente ben og mindre bensaker som kammer og
niler. Gravutstyret taler for en datering som den nevnte,
idet der i lepet av yngre romersk tid setter inn en gravskikk
med rikere utstyr ogs.4 for brandgravenes vedkommende
under inriflytelse av de rikere utstyrte skjelettgraver.
At det mi være samme kulturinnflytelse s3m kommer frem
i den pli romerske saker rikt utstyrte skjelettgrav pi Avaldsnes
og denne med et sett vipen utstyrte grav pi Hi, synes
a vare klart. Denne grav er den farste kjente vipengrav
i bronsekjel som vi har fra Rogaland. I det hele er
der fra Vestlandet ikke mange fund av graver med dette
utstyr. Der kjennes kun 6 fra Sogn og av disse er det kun
i en våpnene har ligget i en bronsekjel som ligner denne3).
Disse landsdeler har fra tidlige tider hatt forbindelser med
sstlandet. Denne graven fra Hi star som sagt ennu isolert
blandt de jæderske brandgraver fra denne tid med vipenutstyr,
si det av denne ennu er for tidlig i dra nogen slutning,
om det skyldes sstlig forbindelse direkte eller med
det estlige Norge som mellemledd.
Ennu en ting må omtales i forbindelse med denne grav.
Nogen meter vestenfor den lille haug som dekket denne
ligger en stor samling rsiser, et par endog meget store, og
ialfall en sikker trekantet stensetning. Det vilde ha sin store
interesse å få bringe på det rene, om denne grav som nu
er funnet har intimere forbindelse med den store gravplass
vestenfor, hvad jeg er tilbsielig i tro. Nu stir denne skilt
l) Willers: Die romisehen Bronzeeimer.
2) V. . G. s. 29 ft. arb., fig. 63.
3) V. j. G. s. 34 og note 2.

fra den andre gravflokken ved en stengar, og marken like
innenfor denne var dyrket. Det forhold kunde io tenkes at
der under dette arbeide kunde være fjernet mindre r~iser.
Der hvor reisene nu ligger, er udyrket. Ute pi kanten av
rinnen ligger i en halvrunding en rekke reiser og innenfor
denne rad er den store samling reiser, som nu er mere eller
mindre demolert, da man har tatt sten fra dem til veiter.
Blandt denne samling er også den trekantede stensetning, ca. 6
m. 1. og 9 m. br. i grunnlinjen; sidene er noget innbuede.
I stensetningens mittparti var merker efter gravning. 1 et
par av de utkastede stenreisene shs gravkamre; et av disse
var meget pent muret. Om fund fra disse kunde ingen gi
inig oplysninger. En undersekelse pi denne gravplass vil
visselig gi resultater som kan kaste et klarere lys over denne
lier behandlede brandgrav med våpenutstyr.
Fra samme prestegjeld og Sogn på garden Håland,
nabogård til Opstadgirdene, er ved museets egne undersekelser
fremkommen to skjelettgraver, som vi nu skal gjennemgd.
P& heire side av hovedveien fra Nærbe stasjon ligger
en nokså stor grusrygg, bestiende av sand med rullesten
iblandt. Oppe pi denne rygg ligger 3 store hauger, hvorav
en langhaug. Denne grusrygg hadde kommunen kjept til
sandtak, og man hadde gravet sig si langt inn i grusbakken
at ca. halvdelen av den ene av haugene, ,,Hestehaugenu,
var tatt. I desember måned 1918 fikk museet melding om,
at der gikk store ras i grustaket, og at man hadde set heller
som kunde tyde pi en grav. Ved min ankomst til stedet
dagen efter meldingen var mottatt, var det klart, at her mitte
gis igang med undersekelser trods de meget ugunstige veirforhold,
sneslut og sterk vestenvind. De heller man hadde
sett, viste sig nemlig P være dekkhellene av en grav, hvis
estre gavl allerede var raset ned og li i gruset under. Dcr
blev gravet ned til dekkhellene, over hvilke der kun li litt
jord og sten, da en del alt tidligere hadde vieret utkastet.
Der viste nemlig en senkning i denne del av haugen. Disse
forhold lettet arbeidet i hni grad. Haugen der som nevnt,
var halvt gjenncmskiret av grustaket, var bygget av sten,

tildels meget store, blandet med jord. Overflaten var dekket
av et -tynt moselag. Graven 1å i haugens nordre kant.
Ved undersskelsen viste det sig, at foruten gavlhellen var
også endel av de kampestene som dannet gravens langsider
raset ut. Over graven lå seks store, tykke heller; dens langsider
og gjenstående gavl var opfsrt av en rad kampesten.
Den sstre gavl som var raset ut, har også været opfsrt pa
samme måte. Graven var siledes ikke dyp. Like under
dekkhellen lå et jordlag som viste sig å være ganske tynt.
Dette dekket over oldsakene som lå på et lag never over de
små bunnstenene. Den var 2 m. lang og 70 cm. bred, orientert
sa-nv. Likets hode mil ha ligget i sydsstre kant av
graven, for like i kanten av den utraste del blev funnet en
bronsespenne som vi senere kommer tilbake til. Langs gravens
nordre langside, ved den dsdes hsire side, lå et ;veegget
sverd og ut for dette i en svak bsining opad mot sydsstre
kant et smalt, vevet bånd prydet med presset bronseblikk.
. .
Mellem sberdet og langveggen lå et par pilespisser av jern.
Neverlaget har kun ligget i den del av graven hvor oldsakene
blev funnet. Der blev intet funnet i den nordsstre
del av graven. - Planen: fig.
-
7 viser oldsakenes plass.
Fsr vi gir nærmere inn på denne grav I skal der gjsres
rede for en annen grav i samme haug. Efter avsluttet
undersskelse av grav I fant jeg det uforsvarlig å gå igang
med gjennemgravning av den resterende del av haugen såle-
des soni veirforholdene var. I april 1919 blev den videre
gravning fortsatt, og i haugens sondre kant blev funnet en grav
som i motsetning til den fsrste var bygget av kantreiste
heller med store dekkheller over og heller for gavlene. Plan
av graven fig. 8. En av langsidens heller hadde forskjovet sig
noget fra sin oprindelige stilling og stod skritt inn i graven.
Under gravningen gikk der flere ras i grusbakken under haugen,
og under et av disse falt de to heller som dannet sydsstre gavl
ut. Over denne grav lå der større sten enn over grav I og
vekten av disse har forskjovet den ene helle i langsiden,
som under den videre gravning måtte avstives med en tykk
bjelke for ikke å falle inn i graven. Denne var 2,s m. lang

Fig. 7. Grav I, Hiland, Narbe, Hb p.
- .

t
1. Glasbcgcr, lerknr
2. Brudst. lerkar
3.ISkjoldbulc
4. Spendr, blykule
5. Sverd
6. Lerkar
Y.
L--_-_
-..-e--.
/
Fig. 8. Grav Il, Hå:p.,oHQland, Nærbe s.

og 80 cm. bred, orientert nnv.-sse. Gravens bunn var brolagt
med mindre sten, og over disse lå et tynt jordlag. I
denne grav var der ikke noget neverlag som oldsakene lå
på. Ved vestre langside i haide med den dades hode, som
mi ha ligget i ss0., blev optatt bruddstykker av et lerkar
med rødlig overflate, av form R. 361, langs sstre langvegg
et tveegget sverd av omtrent samme type som i grav 1.
Tangen av dette sverd mangler imidlertid. Like ut for sverdets
odd blev funnet en remspenne av bronse og et lite
snellehjul av bly med en del av tretenen i behold. Der blev
ved remspennen også funnet litt tetningskitt til trekar, men
si lite at det ikke er mulig å gi noget begrep om det trekar
som har stått her. 70 cm. fra nordre gavl og i gravens
mittlinje It en skjoldbule med sit hdndtak. Nær gavlhellen
i nordre del av graven stod et glassbeger oppe i den nedre
delen av et sort polert lerkar, hvis halsparti ser ut til ii
være overskåret alt i oldtiden; bruddflaten er meget jevn
over den skarpe bukkant. Dette parti blev også funnet ct
stykke fra det bunnparti hvori glasset stod. Planen viser
sakenes stilling i graven.
Begge disse gravene inneholder våpen. Grav I sverd
og pilespisser, grav I1 sverd og skjold. I begge gravene
mangler spyd. Sverdene er av samme hovedtype og har
begge ligget i sine treskeder, av hvilke store rester ennu er
tilstede. Sverdet i grav I, fig. 9, er det fullstendigst bevarte; men
ingen av sverdene er hele; de ligger i 4 sterre bruddstykker
som imidlertid med letthet kan settes sammen. Ved sverdet
i grav 11, fig. 10, er den eiendommelighet, at det har vaeret nedlagt
med avbrutt tange. Den av tre ringer sammenvoksede bronsering
som har sittet på mitten av tangen var nedlagt ikke
langt fra denne, som planen viser. I denne bronseknapp
ses rester av tangen. Det synes som tangen forsetlig er
adelagt far nedleggelsen i graven, en skikk som er velkjent
fra brandgravene i denne tid slledes som det er vist i den
ovenfor omtalte grav fra Hå, hvor alle vlpnene var vridd
og forbeiet i sin helhet, mens vi her, i tilfelle, kun har en
partiel adeleggelse, riktignok av en meget viktig del av
sverdet, som derved var gjort ubrukelig.

Fig. 12
Fig. 9b

Fig. 10.
Sverd fra grav 11, HBlnnd
Den bevarte bronseknapp
viser dog at tangen ,
på dette sverd mi ha været
av samme type som den
fullstendig bevarte i sverdet
fra grav I. Denne er
av samme type som vi kjenner
fra Nydam og Kragehul
mosefund '). Tangen
har været beklædd med
tre, hvorav der sitter rester
igjen på begge sider av
bronseknappen som her er
dannet av 3 tett sammenvoksede
ringer, mens avstanden
mellem ringene i
den til sverdet l\ herende
var mere Apen. Hjaltene
har været av 1,s cm. heie
treplater over og under belagt
med tynt bronseblikk
med spisst avrundede hjerner,
gjennem hvilke der
har gått en fin bronsenagle.
Overhjaltet har været avsluttet
med en lang bronseknapp
som ender i dyrehoder,
fig. 11 ; formen kommer
nærmest fig. 5 i pl. I i Kragehul
mosefund. Sverdskjeden
har ved munningen
et beslag av bronse,
som p5 mitten har en nedadvendt
trekantet utvidelse
og hvis ender er formet
som nedadvendte og op-
1) Engelhardt: Nydoni rnosefund VI, fig. 7 og 8 og samme: Krngehul
mosefund I. fig. 2 og 5.

~
-
adbeiede fuglehoder med et lite hul til sie. Disse fuglehoder er
dog ikke så utformet som de på lignende munningsbeslag fra
Kragehul'), heller ikke er beslaget ornert anderledes enn ved to
fine linjer i over- og underkant med glatt mellemparti. Av beslag
forevrig på skjeden er ingen nu på plass; men det ses i de
bevarte rester av treet ved begge sverd avtrykk efter beslag
som må ha gått rundt denne ca. 11 cm. nedenfor skjedens
munning pi begge sverdene. Den lille bronseringen med
vedhengende remtunge, som er noget defekt i den svre brede
plate, må ha hert til sverdet. I remtungen sitter deler av
et stoff, mulig lær. Ringen 11 like ved sverdet, saledes at
den korresponderte med det sted hvor sverdskjedens beslag
må ha sittet. Ringen er noget slitt i den ene kant, så sverdet
må ha været baret efter den. Mulig har ogsa det smale
bånd som lå i en svak bue foran sverdet også hert med til
dettes utstyr. Båndet, fig. 12, er på begge sidene utstyrt med
de samme små plater av tynt bronseblikk uthugget i tunger, si
det hele har dannet et sammenhengende tunget metalbånd.
På et par av de best bevarte stykker ses i overkanten av
nogen av disse små plater en ganske svak halvrunding i
platens mittpunkt forsynet med et lite hul, og på et annet
stykke er der pi samme sted istedenfor huller anbragt mindre
kroklignende ombaininger. Da båndet har disse prydelser
på begge sidene må det ha hengt fritt for at bronseplatene
skulde ses fra begge sider. Sannsynligvis har både de smi
hullene og krokene været anbragt for å feste bånnet eller
der har mulig været festet lesthengende prydelser i disse.
Båndet lå alene, men dets plass like ved sverdet kunde antyde
at det hadde nogen relasjon med dette. PA undersiden
er bronseplatene sterkt medtatt av oksyderingen og på en
liten del av båndet er de helt borte. Her ses der i båndet
gjennemgiende huller, og ved nærmere undersskelse på et
av de best bevarte stykker viser det sig, at bronseplatene er
naglet til båndet ved fine bronsenagler. De små naglehoder
viser sig som små halvkuleformede forheininger i de trekantede
tunger.
-
1) P\. I, fig. l og 7.

Ingen av de sverd som er funnet i disse to graver er
fullstendig hele, men ligger i 4 sbrre bruddstykker som med
lethet lar sig sette sammen. Klingens lengde er for sverd 1
79 cm., for sverd I1 ca. 83 cm. Tangens lengde i sverd I
er ca. 14 cm. målt til toppen av bronseknappen.
I grav I 19 bruddstykker av 2 piler av jern av lang,
Fig. 13. Skjoldbule fra grav Il, Hiland.
Fig. 14. Skjoldhåndtaket.
slank form som de der blev funnet i haug I1 på Skreros,
Aust-Agder'). I den ene av pilespissene sitter en liten del
av treskaftet igjen i falen.
Skjoldbulen i grav 11, fig. 13, har ligget over den dedes
kne som det vil fremgå av planen. Den er av form R. 221
med noget skratt utfallende krave, hvori der ses rester av
skjoldets treplate. Skjoldhåndtaket, fig. 14, som li under skiold-
1) Oldtiden VII, s. 25, fig. 15 og 17.

ulen er av form som R. 222. Ved dette er ogsi rester av treet,
szrlig i den ene ende, hvor endel av jernnaglen stikker frem
i treet; i den annen ende ses også spor efter nagler.
I grav I var der ikke gitt den dede med noget utstyr
av kar. Derimot finner vi i grav I1 foruten 2 lerkar ogsa
et glassbeger som var fullstendig helt. Det ene av lerkarrene
er av typen R. 368, men kommer nærmere et i gravhaug Il,
Skreros, Aust-Agder1). Det har sort polert overflate og er
ornert med grupper av linjer om halsen, de to merste grupper
adskilt ved en rad inntrykte punkter. Mellem den skarpe
bukkant og nederste linjebånd er et menster av skristreker,
som. i de glatte partier mellem linjene har en liten fordypning
som et lignende kar i Kragehul mosefund. Dette kar
har far det blev nedsatt i graven været adelagt. Halsen var
siledes skåret av fra bukkanten, og endel av karrets side
var likeledes de lagt. Der er ikke her tale om brutalt brudd
på karret. Alle bruddflatene - særlig i den ene bukkanten -
er jevne og nogenlunde rette. Det ser ut som det hele er
gjort forsettlig. De avbrutte stykker li ikke like ved den
bevarte del av karret, men et stykke til siden for dette, og
alle stykkene samlet i og om et skre bruddstykke av halspartiet.
Også denne omhyggelig samlede nedlegning av de
avbrutte deler taler for at vi her har i gjere med en tilsiktet
senderbrytning av et fornrvrig smukt lerkar. Grunnen til
denne synes klart i fremgi av fundet. De gjenstiende deler
av karrets bunn og side skulde tjene som stette for det kostbare
glassbeger, som var stillet op her. Begeret er fullstendig
helt og som vi straks skal se uten fot. Det var
uten innhold; men der ses innvendig i dets sider et stoff
som mulig kan være levninger av det begeret engang har
inneholdt. Der er mulighet for at glasset kan ha været fylt
med en gravdrikk og av den grunn er blitt stillet opp i graven
pi nevnte måte, da det vilde ha sin vanskelighet i f;
det i sti sikkert pi gravens bunn uten fot som det er. Man
har da foretrukket i edelegge lerkarret for i sikre det kostbarere
glassbeger. Den næsten lodrette stilling opp mot
1) Oldtiden VIII. s. 29, fig. 27.

karrets vegg synes å tyde ~a at glassets innhold må ha været
flytende. Som fundforholdene formrig var, foreligger der
intet som skulde ha hensyn til en sakral handling.
Glassbegeret, fig. 15, er av grianlig farve, 10,3 cm. heit og
7,s cm. i innvendig tvermil over munningen. Litt nedenfor
denne gir der rundt begret en fin linje. Det er prydet
med fire rekker innslepne ovaler, har en halvrund avslutning
nedad uten fot, men med en innslepen runding i bunnen.
Fig. 15. Glausbegeret fra grav Il, HHland.
Glassbegre som dette er kjent fra et stort gravfund p5
Sætrangl), Norderhov p. Ringerike, fra Eide, Selje pg.,
Sogn og Fjordane*) fylke og av samme form, bruddstykke
av et glriss med innslepne ovaler fra Seminariet, Stord p.
Hordaland fylke3). Om dette siste meddeler Ross i sin
fundberetning, at det blev fundet oprettstiende og efter stillingen
syntes at ha varet nedsatt i lerpotten; dets innhold
- -
1) Annaler for nord. oldk. 1836-37, s. 151 t., pl. 111 og IV.
') Loranpe: Samlingen av norske oldsager i Bergens museum. s. 104.
3, Ah. 1870, s. 60 flg. Vestlandske graver fra jernalderen s. 46, avb.
fis. 106.

estod kun av jord, kull og nogle ganske små ben. Glasset
li her i en brandgrav, mens det fra Eide er funnet i gravkammer
fylt med fin sand. Om dette glass heter det
at det 11 på siden uten innhold. Glassbegre av denne type
som ogsi er kjent fra svenske og danske fund, er av Montelius
datert til tiden fra omkring 300 og 4 irh. på grunnlag av
daterende oldsaker fundet med glassene').
Foruten det forsetlig edelagte lerkar som stod ved den
dedes fetter har der i grav I1 også været nedsatt en hankeurne
som R. 361, som blev optatt i bruddstykker ved vestre
langvegg og ml ha stitt op til denne i heide med den dedes
hode. Dette kar er ikke synderlig godt arbeidet. Lermassen
er lys gr& med rodlig overflate. Hanken er noget skjev
og ornamentene er tarvelig utfert. De består av en rekke
punkter mellem to grove linjer i heide med hanken, og mellem
den nederste av disse linjer og bukkanten er nogen
skrålinjer. Karret har delvis kunnet settes sammen; det har
en heide av 12 cm. og et innvendig tvermål over munningen
av 13,s cm.
Både i anlegg og utstyr har disse to gravene fra haugen
pi Håland forskjellige eiendommeligheter. I den f~irste
hvilte den dede med gravgodset på et underlag av never i
et mm som kun var dannet av en rad kampesten, der som
en ramme omga begravelsen, dekket av store heller. Den
annen grav derimot var bygget som en kiste av kantreiste
heller. Bunnen i denne grav har ikke været dekket
med never, da der ikke blev funnet noget sådant stykke.
Det enkle anlegg av grav I er også med hensyn til gravgods
mindre rikt utstyrt enn grav 11. I den fmste har vi
kun sverd, et par pilespisser, det smale bånd og en bronsespenne
som snart skal omtales, i den annen foruten våpnene
(sverd og skjold) et utstyr med kar av lere og glass. For
begge gravers vedkommende mangler spydet.
Tiden for anlegget av grav I har vi foruten i våpenformene
også i den bronsespenne som blev optatt her. Den
- -- -
1) Svenska f6rnminnesf6reningeiis tidskrift 1X. s. 252.

lti ved kanten av den utraste sstre del, hvor den dedes hode
må ha ligget; emaljen av en jeksel blev funnet her. Spennen
er dessværre defekt ved nilehodet. Den har en kort, kraftig
beile, profilert på oversiden, flat pi undersiden. Nåleholderen
har også en tydelig profilering som en mittrygg langs
efter; dens spiss mangler. Formen er den romersk-germanske;
men hvordan anordningen ved nålehodet har været
kan ikke sies, da hele partiet her er borte. Av hovedform
er spennen som R. 242 som innleder rekken av de
korsformede spenner. Samme hovedform som denne har vi
fra andre norske fund'). Disse former stammer fra 4. irh.
Sverdet er som alt nevnt av samme type som fra Kragehul
mose, hvis tid er satt til ned til 400, begynnelsen av 5. årh.
Vi skulde så for grav I sette tiden til siste halvdel av 4dc
århundrede. For grav I1 kan vi sette samme tid. Sverdet
er av samme form som i grav I med de tre oprindelig adskilte
ringer om sverdgrepet sammenvokset til en massiv
leddet bronsering om grepets midte. Hvordan tangens avslutning
pi3 dette sverd har været, blir umulig å si, da den
var helt avbrutt; men hele formen med dopskoen er overensstemmende
med det nevnte danske mosefund. Likesom
i denne grav blev der også i Sætranggraven funnet et sverd
av lignende form, mulig typologisk noget eldre enn dette,
da der om grepet ennu ses tre tydelig adskilte ringer. Synderlig
stor kan neppe tidsforskjellen være, st vi kan for
denne rikere utstyrte grav ogsH sette tiden til siste halvdel
av 4. irh., ti1 400.
Spennen i grav I må tilhore mannens utstyr. Der vilde
tia ligget flere smykker, om det hadde vaeret en kvinnegrav,
og dessuten kan spennen her ikke opfattes som smykke,
men som den praktiske gjenstand der holdt kappen sammen.
Vanskeligere blir det % avgjare hvorvidt der i grav 11 foreligger
en dobbeltbegravelse. Ved odden av sverdet blev
funnet remspennen og snellehjulet av bly. Disse saker har
visstnok ligget i en tretine, da der utenom dem blev fun-
1) B. 6307. Ervik, Selje pg., Nordfjord, fig. 32 i V. J. G. Ah. 1904,
s. 195, fig. I.

net harpikstettning, men kun i si små bruddstykker at
videre bestemmelse om trekarrets form er umulig. Snellehjulet
er et typisk redskap i kvinnegraver, og det vekker
derfor opmerksomhet å treffe det her i en mannsgrav med
vipenutstyr. Det kunde synes å være lite som utstyr for en
kvinnegrav dette ene snellehjul i denne grav, som ellers er
si rik pi gravgods for mannens vedkommende. Rent tilfeldig
kan det dog ikke viere kommet med i graven; men
en rimelig forklaring pi dette forhold mi i eieblikket opgis.
Som alt nevnt viser de to gravene, som vi nu har sett
er samtidige, betydelige forskjelligheter i anlegg og utstyr.
Det enkle anlegg ved grav I kan være gjort under tradisjon
fra gravskikk i foregiende tidsrum, hvor vi treffer slike simpelt
anlagte graver kun markert ved en rekke kampesten');
mens neverdekkningen i bunnen er et trekk vi har i de store
gravkister fra samme tid som denne grav. Oldsakene har
vist at dette anlegg i grav I ikke kan bety 5 viere eldre
enn grav 11, hvor vi har den regulære kiste bygget av heller,
og som gjennem hele sit utstyr av kar og glass er i full
overensstemmelse med den rike gravskikk i yngre romersk tid.
Disse gravene mi ses i forbindelse med den kultur- og folkebevegelse
som ferte denne nye rike gravskikk til Vestlandet.
Et interessant gravfund fra det felgende århundrede
skal nu giennemgås. Det er gjort på girden Vormeland,
Hjelmeland s. og pgd. Fra Tetlandsvik i jesenfjorden ferer
en temmelig bratt sti delvis gjennem bjerkeli op til gården,
som nu er delt mellem to bredre. Gården ligger ca. 900
fot over havet og har kun denne bratte klav- og gangvei
som adkomst. Cirden er meget brattlendt, særlig den part
hvor gravfundet blev gjort. Det var under rydningsarbeide
man hadde stett pi graven, og fundet blev meldt museet.
Ikke langt fra viningshuset li en reis, som ved min
ankomst til stedet var omtrent helt utkastet. Det var kun
en ganske liten del i est som stod igjen, over den urørte
1) Haakon Shetelig: Vestlandske graver, s. 58.

sevk~cncw i Amme
Fig. 16.
4 -.
Plan av graven fra Vormelaiid, Ryfylke.

del av graven. Reisen bestod av store sten uten noget
egentlig jorddekke. I den gjenstående del var der i tidens
Iap dannet et tynt, sparsomt jorddekke. Det var ikke
mulig å konstatere reisens dimensjoner, da de utkastede
sten la hulter til bulter om reisen, hvis grenser umulig kunde
skjelnes. Sannsynligvis har den været av samme sbrrelse som
en der ennu ligger nogenlunde urert like op mot husveggen.
Fig. 17. Spannformet lerkar fro Vormelniid.
Denne har også et ganske sparsomt jorddekke, hvorigjennem
raisens stener stikker frem. Den grav som blev funnet
i den utkastede reis har omtrent ligget i dens centrum. I
dens sydlige del var både dekkhellene og gavlhellen fiemet,
da jeg kom derop. Over den nordlige del var imidlertid
intet rart.
Graven var 3,9 m. lang, 60 cm. bred og bygget av
store sten med den flate side inn mot graven. Plan fig. 16.
Den sendre langvegg var jevn og smukk, den nordre derimot

noget ~jevnere, da stenens flater her var mindre s la ne. Stenene
i langsidene var ikke like heie, så der må ha været lagt
mindre sten over de lavere for å få dekkhellene i plan.
Dette kunde ses i den urerte del av graven, hvis retning var
ne.-n., SV.-v. Bunnen bestod av et stenlag over den gule
aur og derover igjen et tynt jordlag. I denne
Fig. 18.
del av graven hadde arbeiderne tatt op et spannformet
lerkar, fig. 17, og en jernkniv. Disse
saker hadde eieren tatt vare på. Ved min efterundersekelse
i denne del blev intet annet funnet
enn fragmenter av jern, sannsynligvis av
en jernring. Da denne del av graven var helt
oprenset viste det sig, at der tvers over lå en
stor sten med den flate side ut mot denne
del av graven. Stenen nådde ikke i hele sin
lengde over gravens bredde, hvorfor der var
muret op en del mindre sten bort til langveggen
(se planen). Hele det parti som lå innenfor
denne mur var intakt. Over den marke jord
som la i denne del var der fra langsiden og til
gravens mittlinje bygget op en lav liten reis
av små sten. Ved å fjerne disse kom der tilsyne
en flat, rund helle, og under denne l& i
den sorte jord en liten sten av kvartsit med
merker efter kunstig tildannelse. Vi skal snart
komme tilbake til denne. Mellem de små stenene
som dannet den lille reisen over den runde helle
li et snellehjul av jern av lav dobbelt konisk form
som R. 170 med iernten som i den ene ende har
Snellehjul fra
Vormeland. en krok, som ikke -står i tenens mittlinje, men
ute i kanten'); den annen ende har et kroklignende
fremspring, fig. 18. Under hjulet er der en fortykning
kun på den ene side. Snellehjulet lå med en del av tenen stukket
inn under stenene, mens resten lå utenfor, synlig over
den mnrke jord. Dette rum blev helt gjennemgravet til den
lyse aurbunn.
-
Over denne lå likesom i det sbrre rum en
1) Som fig. 54 i Nordiske fortidsminder I1 1 h. J~ettin~fundet.

olegning av mindre sten. Utenfor de nevnte saker blev
ingen oldsaker funnet her. Hele rummet var fylt med sort
kullblandet jord med en del rsdbrente sten iblandt. Disse
stenene var så skjsre at de sprang i stykker ved berering
og kunde pulveriseres mellem hendene. Rummets lengde
var noget forskjellig, da den store sten som skilte mellem
de to rum var noget uregelmessig i den side som vendte
inn mot dette. Starste lengde ca. 70 cm., bredden den
samme som i det strarre rum. Selv om vi i denne grav har
et fattig utstyr, så har selve anlegget av graven sin store
interesse. Det herer til de delte gravkamre, hvor den dede
med sitt personlige utstyr er lagt i det starre rum, mens
redskaper - in casu snellehjulet -har fatt plass i det mindre.
Fra den foregaende periode, yngre romersk tid, kienner vi
den delte gravkiste fra Sætrang'), Ringerike, hvor det mindre
kammer inneholdt utstyr av kar og glass, mens det
stme rummet den dodes personlige utstyr. Delte gravkister
fra 6. irh. kjennes også pi Vestlandet fra tre fund i Sogn 2, med
gravgodset ordnet pi samme mite som i Sætranggraven. Alle
disse gravene er meget rikere utstyret for begge rummenes
vedkommende enn denne fra Vormeland, der si vidt jeg kan
se er det ferste sikre eksempel på denne gravform i Rogaland.
Stavanger museum har tidligere et fund (S. 2435-2436)
som er opgitt å vEre funnet pa Dirdal, Fossan c., Hsgsfjord
pgd., i et delt gravkammer; men som det synes er
beretningen meget usikker3). Den delte gravkiste fra Vormeland
er ogsi noget eldre enn de tre kjente fra Vestlandet,
idet den ved det spannformede lerkar kan dateres til en
tidlig del av 5. årh. Den skiller sig ogsfi fra disse ved et annet
trekk. Det lille rum inneholdt kun det ene redskap, snellelijulet,
som viser at graven må opfattes som en kvinnegrav. Denne forskjell
i utstyr kan skrive sig fra beliggenhet h0it tilfjells
og siledes noget isolert fra alfarvei. Om enn utstyret i graven
l) Annaler for nord. oldk. 1836- 37, c. 151.
2) Haakon Sheteliy : Ves:land: kc graver fra iernalderen, s. 153.
J) Stav. iiiiis. narsh. 1502. s. 91. 1 aakon Shetelig : Vestlandske grave,
c. 153, note 2. Girden er her like om i museets 5rshefte opfert under
Hole pgd., men skal vxre Hog fiord pyd.

1
er meget fattig, er der dog et forhold som har sin store interesse
ved den, den lille sten av kvartsit som blev funnet i
det lille rum, fig. 19. Det kan ikke viere en ren tilfeldighet at
den er kommen med i graven og nedlagt under iagttagelser av
de srerlige forhold, under en rund helle hvis plass er sterkt
markert ved den lille reis om denne, forhold som vakte opmerksomhet
alt fra farste stund. Stenen vil jeg sammenligne
med et par av lignende form fra Trendelagen, den ene
med runer1). Disse har dog vieret båret som amuletter;
mens der i denne sten ikke kan ses tegn til at den skulde
Fig. 19.
Sten fra gravcn på. Vormeland.
ha vreret båret. Der er intet hull i den. Stenen er 10 cm.
lang og består av en bredere del, som tilspisses fremover.
Pi overgangen mellem de to partier er der innhugget en
smal fure som dog ikke er helt tydelig rundt stenen. Badc
materialet, den hvite kvartsit, isprengt med smi glimmerbiter,
den innhugne smale fure, dens nedleggelse
--
under den
runde helle, berettiger å anse den lille stenen som religiestmagisk
symbol som de trnnderske stenene. Stenens tiltenkte
falliske karakter knytter den også nær til disse stener som
et fruktbarhets sykbol. Det kan i denne forbindelse ha sin
interesse forelabig i nevne, at museet iir har fitt to falliskc
stener fra en av Sjernarnyene. Sammen med de fra samme
eygruppe tidligere fundne, hvorav den ene er i Bergens
museum2), den annen i Universitetets oldsaksamling3), er
1) Magnus Olscti og Th. Pcterseii: En runcainulet fra Utganrd, Stod, i
Det kgl. norske vidcnsk.selsk.s skrifter 1919, nr. 2.
2) B. 4747. Noreim, Sjernaroy.
3) C. 16221. Noreim, Sjernaroy.

iJ tallet på disse fra denne lokalitet nu 4, det skirste antall jeg
kjenner fra et så begrenset
-
område som her. Sammenholdt
med et par gårdsnavner og et snavn synes denne lokalitet i
oldtiden å ha været et centrum for en fruktbarhets dyrkelse,
en Nierd-Frq kult'). Fra denne sgruppen er veien ikke lang
til Jesenfjordens munning, hvorfra der er ca. 10 km. i rett linje
til Tetlandsvik, hvor opstigningen til Vormeland begynner.
Stenen lå ovenpå det lag av sort jord blandet med kull
og brente sten som fylte det lille rum like til kanten av
skilleveggen. I den store graven var ikke kull, så vi her
må ha med en gravskikk, hvorefter kull og sten fra et offerbål
eller fra bål ved gravellet er lagt i den lille grav som
offer. Dessverre var der på grunn av forholdene omkring
haugen ingen anledning å få drive undersekelsen her. Under
dette lag i den lille grav var der som i den store den samme
lyse aur. Denne skikk må ses i forbindelse med de anlegg
av groper med kull og brente sten som er iakttatt under
skjelettgraver fra folkevandringstid og forklaret som en ceremoni
i forbindelse med begravelsen og betraktet som en
overlevering fra gravskikk i yngre romersk tid2). Også levningene
fra det offerbal som hadde brent til den avdedes
rere blev lagt i graven i dette egne mm, hvor ellers andre
materielle saker blev satt. Over dette lag legges så den
,,hellige1' sten dekket av den runde helle. Stenen kan mulig
vzre dyrket av den avdsde kvinne i levende live, og man
har av den grunn også gitt hende den med i graven som
et religiest-magisk symbol. Denne betraktning synes å bli
styrket ved den runde helle som lå over den. De runde
hellene finner vi anvendt som bunnheller i nogen graver fra
yngre bronsealder3) og fra folkevandringstid4) og deres mening
her streifer inn på det religiest-magiske. I dette tilfelle
ligger således en rund helle over en gjenstand, om hvis
karakter av ,,hellighetu vi alt har talt, måske for enn kriiftigere
å fremheve den magiske virkning for den døde.
--p
1) I anlcdnin meldingen om en hustuft nær de to sist funne stener,
vil stedet %li undersekt snarest.
2) Haakon Shetelig: Vestlandske graver s. 127.
3) Eyvind de Lange: Umegraver fra yngre bronsealder. Oldtiden 11, s. 52.
Haakon Shetelig: Nye jernaldersfund pon Vestlandet. Bergens museums
aarbok 1910-17, hist.-antikv. rekke nr. 2 s 82 f.

LIST OF ILLUSTRATIONS
Fig. 1. Bronze vessel from Hundalen, Ryfylke . . . . . . . . Pag. 4
, 2. Mounting of the vessel from Hundalen, Ryfylke . . . . ,, 5
. ,, 3. Handle tv - -n- . . . , 6
,, 4. Bronze vessel from HM, Nærbe, Jædcren . . . . . . . ,, 10
,, 5. Sword found in the vessel from Han, Ntcrbe, Jocderen . ,, 11
,, 5b Pommel of the sword - - -n- . ,. 12 .
,, 6. Shieldboss with speorhends
of iron rusted fast -11- -9.- 13
,, 7. Plan of grave I from Hnaland, Nrrrbe, Jtederen . . . ,, 20
,, 8. -w- 11 - - . ..21
- . . . , 23
. , 90 Sword from grave l - V
,, gb -,t- I (Detail) -,,- ,, 23
*, 10. -v- I1 -n- . , 24
., 11. Pommel of sword from grave 1 -,,- . . . ,, 23
,, 12. Woven bond with trinngular
bronze ornaments -I$- , 23
,, 13. Shieldboss from grave Il -M- ,, 26
,, 14. Handle of the shield -SP- . . . , 26
,, 15. Glass from grave I1 -V.- .
. . , 28
,, 16. Plan of the grave from Vormeland, Ryfylke . . . . . . ,, 32
, 17. Clay pot -I#- . . . . . . ,, 33
, 18. Spinning-wheel of iron -,,- . . . . . . , 34
, 19. ,,Sacreda' stone - - . . . . . . ,, 36