De glemte minstepensjonistene - Bygdekvinnelaget

Økonomi: Pensjonspoeng
De glemte
minstepensjonistene
De har jobbet hele livet, men ender som
minstepensjonister. I over 40 år har de
kjempet om å få tjene opp egne pensjonspoeng
fra 1967 til 1986.
TEKST: Helle Cecilie Berger, helle.berger@tunmedia.no
FOTO: Anne-Marit Klungen, Helle Cecilie Berger, Lena Gården og Marianne Røhme
Stortinget 1. mars 2001: Det voteres over forslaget fra sosialkomiteen
der ordningen med frivillig deling av pensjonspoeng
mellom ektefeller i felles bedrift, blir gjort gjeldende for
perioden 1967 til 1986. I referatet kan en lese at: «Komiteens
innstilling bifalles enstemmig».
Bak avgjørelsen står en årelang kamp med Norges Bygdekvinnelag
i spissen, med tidligere stortingsrepresentant Unn
Aarrestad og forsker Tove M. Bolstad som viktige aktører.
Voteringen i Stortinget kan virke som en seier, men viser
seg igjen å ende med skuffelse – vedtaket blir aldri fulgt opp. I
dag snakker vi 2011, og mange av de kvinnene som ikke fikk
inntekt, eller bare fikk en begrenset inntekt skrevet på seg i perioden,
lever i dag som minstepensjonister. Andre kan se fram
til en pensjonisttilværelse med begrensede utbetalinger. Dette
gjelder ikke bare bondekoner, men også de kvinnene som jobbet
i felles bedrift som handel, verksted, småindustri eller var
fiskekoner som drev bruket alene mens mannen var på fiske.
DOKUMENTERT ARBEIDSINNSATS
Folketrygden som ble innført fra 1. januar 1967, hadde bestemmelser
om pensjonsopptjening der pensjonspoengene
ble inntjent på bakgrunn av egen årlig inntekt, over en lang
yrkesaktiv periode av livet. Bestemmelsene i folketrygden
betyr at kvinner som var yrkesaktive i felles bedrift fra 1967 til
og med inntektsåret 1986, hadde ingen eller begrenset rett til
egen inntekt. For å få full tilleggspensjon, måtte de som er født
i 1937 eller senere, dessuten ha hatt minst 40 opptjeningsår
for å oppfylle folketrygdens krav.
De tre første åra etter at folketrygden ble innført, kunne
ikke koner på gårder føre inntekter på seg selv i det hele tatt.
Ifølge skatteloven kunne ikke «den annen ektefelle i felles
bedrift» ha egen inntekt. Først i 1970 ble det åpnet for mulig
inntektsdeling med ektefelle, og da med et «inntektstak» på
12 000 kroner per år. Inntektsgrensa stod uendret fram til
1980 da den ble hevet til 30 000 kroner for årene 1982 til
1985, og 40 000 kroner for inntektsåret 1986. Fra 1987 ble
prinsippet om fri deling innført. Ifølge tidligere kvinnerettsforsker
Tove M. Bolstad, ga beløpene i årene 1970 til 1986
årlige pensjonspoeng fra 0,04 til 0,59.
For at den annen ektefelle i det hele tatt kunne få tilkjent
et årlig inntektsbeløp som personlig inntekt, var det en tung
vei å gå. Bolstad kommenterer i sin bok «Bondekvinne, liv
og lov» fra 1991 at «det tungvinte systemet der gårdskvinnene
måtte søke og samtidig dokumentere sin fullverdige
deltakelse i drifta til de lokale ligningsmyndighetene, fant
mange nedverdigende, og da de til slutt bare satt igjen med
liten pensjonsgevinst, orket ikke de fleste belastningen eller
så hensikten med å fremme krav om inntektsdeling mellom
ektefellene».
Daværende Norges Bondekvinnelag, i dag Norges Bygdekvinnelag,
uttalte i 1999 at:
«Disse kvinnene ble i perioden 1967 til 1986 utsatt for en
ufattelig og svært urettferdig behandling i skattelovverket, og
som ikke korresponderte med bestemmelsene i Lov om Folketrygd
i 1967. Dette har fått konsekvenser i form av mangel
på pensjonspoeng og uttak av rettigheter i denne 20-årsperioden,
og som også i sin tur får konsekvenser for størrelsen
på uføre- og alderspensjon til disse kvinnene.»
VILLE IKKE DELE
I boka «Bondekvinne, liv og lov» beskriver Bolstad hvordan
reglene i skatteloven slo ut i praksis. I loven står det at ektefellene
kan dele inntekt etter arbeidsinnsats og deltakelse. Det
står ikke at de skal dele. Konsekvensen var at mange bondekoner
fremdeles hadde status som «husmor» i forhold til
liknings- og trygdemyndigheter. For å få sin del av inntektene,
står det i Bolstads bok, «måtte mange av de tilgiftede
gårdskvinnene arbeide bevisst for å få tilskrevet egen inntekt
av arbeidet på gården som ville vært inntektsbringende om
de hadde blitt utført hos en arbeidsgiver utenfor gården.»
– En ting er at det har vært begrenset adgang ifølge skatteloven,
skriver Bolstad.
– Mannens vilje, regnskapsførerens oppfatninger og ligningsvesenets
praksis har også vært barrierer å passere for å
oppnå egen inntekt.
Hun forklarerer at holdningen i bondesamfunnet og i
skatteloven bygde på det gamle prinsippet om mannen som
eneforsørger.
– Hvis kona skulle få, ville han tape rettigheter. Om det var
fordi kona var snill, eller ikke visste bedre, eller bare fulgte
tradisjonen og ga mannen hele det felles inntektsgrunnlaget
som grunnlag for hans tilleggspensjon, er ikke godt å vite.
Retten til tilleggspensjon er en personlig rett, sier Bolstad.
Det hender jo også at ektepar skiller lag, og for disse kvinnene
vil gårdbrukeren forsvinne med alle pensjonspoengene,
og hun blir sittende igjen som minstepensjonist. Skulle gårdbrukeren
gå bort og kvinnen bli enke, får hun en avledet rett
til tilleggspensjon via mannens.
IKKE TILBAKEVIRKENDE OMSORGSPOENG
I 1992 innførte staten omsorgspoeng, kompensasjon i
De arbeidet heltid på gård i perioden 1967 til 1986.
Dette får de utbetalt i pensjon i dag.
Navn:
Astrid Klungen
52 Norsk Landbruk 11/11 Norsk Landbruk 11/11 53
Sted:
Melhus
Utbetalt pensjon:
10 300 kr/mnd
Produksjon:
Melk
Navn:
Tordis Skartlien
Sted:
Torpa
Utbetalt pensjon:
10 023 kr/mnd
Produksjon:
Melk, gris og sau
Navn:
Eli Brå
Sted:
Skaun
Utbetalt pensjon:
10 500 kr/mnd
Produksjon:
Melk
Navn:
Birgit Tokstad
Sted:
Melhus
Utbetalt pensjon:
12 529 kr/mnd
Produksjon:
Melk, kjøtt og korn
Navn:
Bjarnhild Ødemark
Sted: Nannestad
Utbetalt pensjon:
10 023 kr/mnd
Produksjon:
Egg og korn
Navn:
Astri Opland
Sted:
Melhus
Utbetalt pensjon:
9 581 kr/mnd
Produksjon:
Melk, gris og korn
Navn:
Oddveig Øyås
Sted:
Melhus
Utbetalt pensjon:
11 602 kr/mnd
Produksjon:
Melk, gris, korn og potet
Navn:
Jorunn Sandbraaten
Sted:
Sørkedalen
Utbetalt pensjon:
10 211 kr/mnd
Produksjon:
Melk

Økonomi: Pensjonspoeng
Foto: Privat
Fortsetter kampen: Nestleder
Siri Bruem i Norges
Bygdekvinnelag forteller
at hennes organisasjon
ikke har gitt opp kampen
som berører mange av
organisasjonens 15 000
medlemmer landet over.
pensjonspoeng for tiden mor har hatt omsorg for barna.
– Tenk på alt det kvinner sparte staten for tidligere. Skulle
bare mangle om de ikke fikk godtgjort det, sier Bolstad.
– Men staten sier altså nei til å gi omsorgspoeng med
tilbakevirkning, eller rettere sagt, den saken har de ikke
brakt videre til Stortinget i forbindelse med behandlingen
av Modernisert folketrygd. Det ville ha hjulpet mange.
Bolstad peker på at kvinner på gårder gjerne har vært
både dobbelt- og trippelarbeidende, de har hatt yrkesarbeid
og i tillegg omsorgsarbeid både for egne barn og for kårfolk.
Å få ettergitt omsorgspoeng ville rette opp mye av skjevhetene
med manglende inntektsdeling for disse eldre kvinnene.
– Etter hvert er det blitt vanlig at kvinner har tatt arbeid
utenom gården, og mange har nok lagt grunnlaget for de
20 beste inntektsåra i «besteårsregelen» senere, sier Bolstad.
Hun mener at det minste staten burde gjøre, er å ettergi
poengår for den tiden kvinner har vært uten inntekt når de
har hatt omsorg for egne barn. Det ville bety at disse kvinnene
som har vært uten inntekt i 10 år, likevel vil få hele
sin tilleggspensjon, ikke bare 3/4 deler av den. Bolstad minner
om at offentlige tjenestemenn i sine pensjonsordninger
bare har krav på 30 opptjeningsår.
– Hvorfor kreve mer av kvinner som har tatt det viktige
omsorgsarbeidet, spør Bolstad.
Foto: Senterpartiet
Rettferdig: Ifølge kvinnerettsforsker
Tove M.
Bolstad vil det å få ettergitt
omsorgspoeng, rette
opp mye av skjevhetene
med manglende inntektsdeling.
HOBBYARBEID
Tidligere stortingsrepresentant Unn Aarrestad (Sp) har jobbet
med å få fordelt inntekt mellom mann og kvinne på gården
siden 1970-tallet. Ikke bare har hun tatt til orde for urettferdigheten
av at det fantes en maksimalgrense for hva som
kunne føres på bondekoner, men også fordi dette beløpet
ble satt forskjellig og vilkårlig fra kommune til kommune.
Aarrestad henviser til Sandnes-dommen, der kommunen
valgte å få prøvd saken til ekteparet Jorunn og Arnt Årsvoll
for retten på slutten av 1970-tallet. Ekteparet ønsket at 50 000
kroner av gårdens inntekt skulle skrives på kona Jorunn, som
jobbet heltid på gården. Det ville ikke Sandnes kommune
ha noe av og satte et maksimaltak på 35 000 kroner. I rettsdokumentene
kommenterte Sandnes kommune at: «… det
må tas hensyn til de lyspunkter det er for hustruen å kunne
arbeide på garden hvor hun bor. Her glir hobbyarbeid over
i vanlig arbeid.»
– Jeg jobbet på et familiedrevet bruk. Der måtte jeg, som
andre bondekoner, svare på brev fra ligningskontoret og oppgi
hvor mange timer jeg hadde arbeidet på gården, morgen til
kveld, for at det kunne bli ført inntekt på meg, forklarer Aarrestad.
– Ingen spurte hva mannen min hadde gjort eller hvor
mekanisert gården var.
I tillegg var det tilføyd på slutten av brevet: «Vi regner
med at du er husmor i tillegg, slik at du ikke har tid til så
mye gårdsarbeid».
– Det skulle ha vært en annen yrkesgruppe som ville ha
godtatt noe slikt.
Aarrestad forutsa i taler og avisinnlegg allerede på midten
av 1980-tallet hva som kom til å bli konsekvensen av de tapte
inntektene. Kvinnene kom til å forsvinne ut av gårdsdrifta og
ta seg arbeid med inntekt utenfor gården.
– Jeg så at det på slutten av 1980-tallet var flere kvinner
som gjorde nettopp det. Og det er lett å forstå utviklingen;
uten å få ført inntekt på seg, hadde de ikke opparbeidet seg
trygderettigheter som sykepenger og pensjonspoeng, sier hun.
Vinteren 2000 tok Aarrestad saken opp i Stortingets spørretime.
– Jeg spurte statsråden om disse kvinnene ville kunne få
pensjonsgivende næringsinntekt med tilbakevirkende kraft
for åra 1967 til 1986, forteller Aarrestad.
Da endelig vedtaket ble gjennomført, hadde det vært regjeringsskifte.
Kjell Magne Bondeviks første regjering gikk
av mars 2000, og Jens Stoltenberg formet sin første regjering.
Høsten 2001 vant Bondevik valget og dannet ny regjering
med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.
– Det ble lagt lokk på saken. Myndighetene påsto at det
var vanskelig å gjøre noe med ordningen. «Vi vet jo ikke hvor
mye hver enkelt hadde i inntekt» var tilbakemeldingen, sier
Aarrestad oppgitt.
– Det er slik at saker som ikke blir fulgt opp med vedtekter
og i lovs form, kan en ny regjering legge bort eller endre på.
Det ble gjort her, og ingen fulgte saken opp videre.
Aarrestad selv trådte ut av Stortinget da Bondeviks første
regjering gikk av.
KAMPEN FORSETTER
Nestleder i Norges Bygdekvinnelag (NBK), Siri Bruem, lover
at de i NBK ikke har gitt opp kampen. Temaet berører
mange av organisasjonens 15 000 medlemmer landet over.
– Jeg synes det er svært beklagelig for gruppen det gjelder.
Det er også respektløst, kommenterer hun.
– Jeg husker hvor tilfeldig det var mellom de ulike ligningskontorene.
Gårdskvinnene var prisgitt holdningene
til den ansatte på skattekontoret.
På 1980-tallet hørte hun en ligningssjef på lokalradioen.
Han forsvarte at et gårdbrukerpar som ønsket å dele inntekta
50/50, kun fikk dele 60/40.
– Lokalradiojournalisten lurte på hvorfor de ikke kunne
få oppfylle kravet om en 50/50-deling, forteller Bruem.
– Ligningssjefen forsvarte seg med at en 60/40-deling var
nesten like bra som 50/50. Journalisten lurte da på hvorfor
de ikke like godt kunne få dele 50/50.
Nestlederen i NBK forteller videre at det var stor oppmerksomhet
rundt fordeling av inntekter mellom ektepar
på gårder, på begynnelsen av 1980-tallet, og at det var en
kampsak for mange. At det ennå ikke er rydda opp i, synes
hun er beklagelig.
– Hvorfor er det ikke gitt noen forklaring på at stortingsvedtaket
fra 2001 ikke er fulgt opp Spør Bruem.
Stilte spørsmål: Vinteren 2000 spurte daværende stortingsrepresentant
Unn Aarrestad statsråden i Stortingets
spørretime om kvinner som hadde jobbet i felles bedrift med
ektemannen, ville kunne få pensjonsgivende næringsinntekt
med tilbakevirkende kraft for åra 1967 til 1986.
– Dette er en rettferdighetssak. Jeg vet ikke omfanget,
men jeg regner med at regjeringen via Finansdepartementet
kan svare på hvorfor det ikke kan gjøres noe med. Samtidig
ser jeg at også Norges Bondelag kan være med å støtte opp
om saken.
Stortingspolitikere
lover å svare
Første dag av juni i år møtte kvinneutvalget
i Norsk Bonde- og
Småbrukarlag (NBS) kvinnelige
stortingspolitikere på Løvebakken.
Hilde Mellum fra NBS spurte
politikerne om hvordan stortingsvedtaket
som ble foretatt i mars
2001, skulle følges opp. Ingen
av representantene hadde hørt
om de tapte pensjonspoengene
tidligere. Men representantene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet
har lovt å svare Norsk
Landbruk når de får satt seg inn i
saken. Det er bare å glede seg til
å lese svaret i høstens utgave av
Norsk Landbruk.
54 Norsk Landbruk 11/11 Norsk Landbruk 11/11 55