Kommunedelplan for kulturminner i Sarpsborg kommune 2005 - 2016

Sarpsborg
mot
2016
Kommuneplan
for Sarpsborg kommune
Kommunedelplan for kulturminner
i Sarpsborg kommune 2005 - 2016
- nyere kulturminner -

FORORD
1. INNLEDNING ........................................................................................... side 5
1.1. Kulturminner og kulturmiljøer - definisjoner og kriterier
1.2. Overordnede rammer for dagens kulturminneforvaltning
- ansvarsfordeling mellom nivåene.
1.3. Behov for kulturminneplan. Nasjonale føringer.
1.4. Forankring av planarbeidet.
1.5. Helhetlig forvaltning av kulturminner i Sarpsborg kommune,
blant annet organisering av arbeidet med kulturminnene.
2. MÅL .......................................................................................................... side 7
2.1. Hovedmål.
2.2. Delmål.
3. REGISTRERINGER ................................................................................. side 8
3.1. Kartlegging etter «Gjør det selv-metoden». Historielagenes arbeid
3.2. Databasen «Ikke fredete kulturminner».
3.3. SEFRAK.
4. KULTURMINNER I SARPSBORG ........................................................... side 8
4.1. Nasjonalt viktige kulturminner i Sarpsborg kommune.
4.1.1. Automatisk fredete kulturminner.
4.1.2. Kulturminner fredet etter kulturminneloven.
4.1.3. Kirker.
4.2. Regionalt viktige kulturminner og kulturmiljøer.
4.3. Lokalt viktige kulturminner og kulturmiljøer.
4.4. Bygningsvern - «Kulturhistorisk hjemmevern».
5. PRIORITERTE KULTURMILJØER ......................................................... side 12
5.1. 12 utvalgte kulturminner/kulturmiljøer.
5.2. Beskrivelse av de prioriterte kulturminnene/kulturmiljøene.
6. SIKRING OG REHABILITERING ........................................................... side 21
6.1. Lover og retningslinjer.
6.1.1. Plan- og bygningsloven.
6.1.2. Lov om kulturminner.
6.1.3. Vern gjennom andre plandokumenter, lister og retningslinjer.
7. TILTAK .................................................................................................... side 22
7.1. Informasjon om ressurser, økonomiske og praktiske tiltak.
7.2. Tabell - oversikt over behov for sikringstiltak.
7.3. Stimuleringsmidler.
7.4. Prosjekter - i hovedsak initiert av frivillige.
3

FORORD
Med ”Kommunedelplan for kulturminner for
Sarpsborg kommune” får Sarpborg kommune
et nytt verktøy i arbeidet med å forvalte
vår kulturarv. Kulturminnevern som
tema blir med denne planen forankret i kommunen,
både administrativt og politisk. Like
viktig er det at innbyggerne i Sarpsborg får
økt bevissthet og kunnskap om kulturminner
og hva disse representerer av verdier for
samfunnet og den enkelte ”sarping”.
Kulturminner og kulturmiljøer utgjør et mangfold
av kvaliteter som ikke lar seg måle på en
enkelt måte. Hver for seg og sammen representerer
de kunnskapsverdier, opplevelsesverdier
og bruksverdier. De gir oss tilhørighet
og identitet og er verdifulle bidrag til en positiv
samfunnsutvikling. Hva vi velger å verne
kan virke inn på ressursforvaltning, by- og
tettstedsutvikling og kulturelt mangfold.
Hele planarbeidet har vært gjennomført i en
åpen prosess og med nært samarbeid med
bl.a. kommunens historielag. Måten kartleggings-
og registeringsarbeidet har vært gjennomført
på, har bare vært mulig gjennom
dette samarbeidet. Hovedutvalget for kultur
og oppvekst har forventninger til at denne
planen skal bidra til økt forståelse for den
verdi vår kulturarv har.
Det er kulturminner fra såkalt ”nyere tid” som
har prioritet i denne planen. Kulturminner
som er automatisk vernet, minner fra tiden
før 1537 og stående bygninger bygget før
1650, har fylkeskommunen ansvar for etter
kulturminneloven.
En god forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer
er avhengig av oppslutning og samarbeid,
og ikke minst at eierne av kulturminnene
er seg sitt ansvar bevisst. Hensynet til
disse interessene må innarbeides i all samfunnsplanlegging.
Organisering
Arbeidet med planen har vært organisert i en
intern arbeidsgruppe og en referansegruppe.
Den interne arbeidsgruppa har bestått av:
- Trond Klausen og Anders Tronstad, kommuneområde
teknisk: Kart og geo-dataavdelingen
og planavdelingen.
- Gunnar Falck, kommuneområde kultur
og oppvekst.
- Erling Bakken, seksjon kommunikasjon
og service.
- Unni Mathisen, kommuneområde planog
økonomi, har ledet arbeidet.
Referansegruppa har bestått av:
- Else Prangerød,Skjeberg historielag.
- Mali Gundersen, Sarpsborg historielag
(t.o.m. mai 04)
- Thor Haugsten, Fortidsminneforeningen
i Østfold
- Mona Beate Buckholm, Borgarsyssel
Museum
- Rolv Atle Bråten, Østfold Fylkeskommune
For gjensidig kompetanseoppbygging underveis
har de to gruppene hatt felles møter.
Etter hvert som kartleggingen ble gjennomført
og i forbindelse med arbeidet med
å løfte fram noen utvalgte kulturminner og
kulturmiljøer, utkrystalliserte det seg kulturminner
og kulturmiljøer av svært ulikt slag.
Det vil si at noen av kulturminnene er, eller
kan utvikles til å bli det vi kan karakterisere
som ”fyrtårn”. Andre er kulturminner som kan
virke mindre betydningsfulle, men som i en
verdidebatt og i et historisk perspektiv er interesante.
For å synliggjøre bredden i kulturminnene
og for å kunne arbeide videre med et utvalg,
priorites 12 ulike kulturmiljøer/kulturminner i
denne planen, jfr. pkt. 5. Disse kulturmiljøene
representerer hver for seg, og sammen, områder/
temaer som er viktige for forståelsen
av Sarpsborg-samfunnet, sett i lys av den
nære fortid.
Dette er med andre ord ikke en uttømmende
plan som tar for seg alle kulturminnene i
Sarpsborg, men et lite utvalg som kan stå
som eksempler for de kulturminnene i kommunen
som ikke nasjonale myndigheter har
ansvaret for.
Sarpsborg juni 2005
Jan O. Engsmyr
ordfører
4

1. INNLEDNING
1.1. Kulturminner og kulturmiljøer – definisjoner
og kriterier
I henhold til kulturminneloven av 9. juni
1978, menes med kulturminner og kulturmiljøer
alle spor etter menneskelig virksomhet
i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det
knytter seg historiske hendelser, tro eller
tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder
hvor kulturminner inngår som del av en
større helhet eller sammenheng. Etter endringer
i loven i 1992 ble følgende setning tatt
inn: Etter denne lov er det kulturhistoriske
eller arkitektonisk verdifulle kulturminner og
kulturmiljøer som kan vernes.
Et spørsmål som ofte blir stilt er: Hva er, eller
hva kjennetegner verdifulle kulturminner”?
Riksantikvaren har utviklet et sett kriterier
til hjelp i vurderingen av hvilke kulturminner
som kommer inn under kategorien verdifulle
kulturminner. Det er imidlertid også viktig
å være oppmerksom på at synet på kulturminnene
endrer seg over tid.
Kriteriene:
1. Autentisitet – ”ekthet”,
”sannhet” eller ”opprinnelig”.
2. Fysisk tilstand – det må
vurderes om kulturminnet er
i en slik fysisk tilstand at det
lar seg bevare som kilde for
kunnskap.
3. Sammenheng/miljø - det
har alltid vært et nært samspill
mellom landskap, naturressurser
og det menneskeskapte
miljøet.
4. Identitet/symbol - kulturminner
som har særlige kvaliteter
som er viktige for menneskers
følelse av gjenkjennelse
og tilhørighet. Eksempler
på dette kan være markante
trekk i omgivelsene som gjennom lang tid
5
er blitt identifisert med stedet i en slik grad at
det er utenkelig å fjerne eller endre dem.
5. Arkitektonisk/kunstnerisk
kvalitet. Her legges det vekt
på form, struktur, materialvalg
og detaljutforming i forhold til
en kunstnerisk identitet og fullførelsen
av den. Estetiske vurderinger
er sentrale i sammenhengen.
6. Bruksressurs og økonomi.
Det ligger store verdier for samfunnet
i å benytte det som allerede
eksisterer framfor å bygge
nytt. Dette perspektivet gjelder
først og fremst når man tar vare
på bygninger og bebygd miljø, og knytte an
til faktorer som økonomi/ lønnsomhetsbetraktninger,
bruksverdi og økologi. ”Vern
gjennom bruk” er et kjent begrep.
7. Historisk kildeverdi/kunnskapsverdi.
Kulturminne
knyttet til spesielle hendelser
eller personer og/eller som
kilde til kunnskap om bo- og
leveforhold og sosiale forhold.
8. Representativitet. Kriteriet
brukes på to nivåer. Både som
overordnet nivå og på objektnivå.
På objektnivå dreier det
seg om sammenlignende
vurderinger, der valget står
mellom to eller flere kulturminner/områder
som kan fortelle den samme historien.
Sjeldne kulturminnetyper er i mange sammenhenger
aktuelle å bevare nettopp for å
sikre representativiteten i den totale kulturminnebestanden.
Når en skal vurdere hvorvidt et kulturminne
har verneverdi eller ikke, er ovennevnte kriterier
nyttige. I denne planen vurderes kriteriene
i et lokalt perspektiv. Det betyr imidlertid
ikke at ikke enkelte av kriteriene oppfylles
i et regionalt eller nasjonalt perspektiv. Det
vises for øvrig til pkt. 6.5.
Utfyllende beskrivelse av kriterier i "Alle
tiders kulturminner", RA-publikasjon.

1.1. Overordnede rammer i dagens kulturminneforvaltning
– ansvarsfordeling
mellom nivåene
Miljøverndepartementet forbereder og gjennomfører
gjeldende kulturminnepolitikk slik
den kommer til uttrykk i stortings- og regjeringsvedtak,
og har hovedansvaret for kulturminnene
som del av en bærekraftig utvikling
da kulturminner er ikke fornybare ressurser.
Riksantikvaren er direktorat for hele den offentlige
kulturminneforvaltning og står for
iverksetting av kulturminnepolitikken, mens
fylkeskommunen forvalter et statlig ansvar
gjennom delegerte oppgaver. Fylkeskommunens
oppgaver omfatter derfor håndheving
av både nasjonale og regionale mål.
Kommunene spiller en sentral rolle i ivaretakelsen
av kulturminner og kulturmiljøer gjennom
samfunns- og arealplanlegging etter
plan- og bygningsloven, som lokal planmyndighet.
Gjennom Plan- og bygningsloven
er kommunen den viktigste aktøren i forvaltningen
av kommunen bygningsmasse.
Stortinget besluttet våren 2001 at det skal
delegeres oppgaver og overføres myndighet
til kommunene på miljøfeltet, slik at kommunenes
framtidige rolle i kulturminnespørsmål
forventes å bli styrket.
1.2. Behov for kulturminneplan - nasjonale
føringer
Stadig flere kulturminner forsvinner. Inngrep,
noen store og mange små, byggevirksomhet
av ulikt slag, ofte på grunn av endring i samfunnsstrukturer,
gjør at spor etter tidligere tiders
virksomhet blir borte og at vår kulturarv
stadig blir fattigere. Kulturminner og kulturmiljøer
er med andre ord utsatt for både naturlig
nedbrytning og ødeleggelse som følge
av menneskelig aktivitet. En regner med at
ca. 1 prosent av kulturminnene forsvinner
hvert år (St.meld. nr. 24/ 2000-2001).
Nasjonale mål og retningslinjer fremgår av
statsbudsjett og stortingsmeldinger. Et gjennomgående
prinsipp er at vern og forvaltning
av kulturminner skal være en del av et
helhetlig miljøvernarbeid og at kulturminnene
skal forvaltes som del av en bærekraftig utvikling.
(Stortingsmelding nr. 8/1999-2000).
Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand,
har som strategisk mål at mangfoldet
av kulturminner og kulturmiljøer skal
forvaltes og ivaretas som kunnskapsressurser
og bruksressurser, og som grunnlag for
6
opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser
i et langsiktig perspektiv. Nasjonale
resultatmål, jfr. statsbudsjett for 2003, er: ”En
skal minimere det årlige tapet av kulturminner
og kulturmiljøer som følge av fjerning,
ødelegging eller forfall slik at tapet, innen
2008, ikke overstiger 0.5 prosent årlig. Svinnet
skal altså halveres og det skal gis varig
beskyttelse for et representativt utvalg kulturminner.
Det er også et mål å bedre representativiteten
for varig vernede kulturminner og
kulturmiljøer i forhold til dagens situasjon.
1. 4. Forankring av planarbeidet
I 2016 er folk stolte av å være fra Sarpsborg
og kommunen har et svært positivt omdømme.
Slik lyder ett av de langsiktige målene i
plandokumentet ”Sarpsborg kommune mot
2016”. Under ”Slik gjør vi det” kan en lese:
Sikre, gjøre tilgjengelig og markedsføre kultur-,
og fortidsminner samt: Sette søkelyset
på historiske røtter knyttet til industri og arbeider-tradisjoner.
I NOUen ”Fortid former framtid” (2002) signaliserte
Miljøverndepartementet at flere
oppgaver innen kulturminnevernet etter
hvert skal legges til kommunene og at kommunale
kulturminneplaner kan være gode
verktøy i arbeidet med å øke bevisstheten
og innsatsen for kulturminnene i kommunen.
Riksantikvaren inviterte Sarpsborg kommune
med i et faglig nettverk for å lage slik plan og
tilbød økonomisk støtte.
Saken ble behandlet i formannskapet i
august 2003, hvor det ble besluttet å lage
en kulturminneplan for kommunen som en
tematisk kommunedelplan. Arbeidet ble
organisert med en tverrfaglig intern arbeidsgruppe
og en referansegruppe med representanter
fra fra Østfold fylkeskommune,
Borgarsyssel Museum, Fortidsminneforeningen
og historielagene.
1.5. Helhetlig forvaltning av arbeid med
kulturminner i Sarpsborg kommune - organisering
Flere lover har som siktemål å bevare kulturminner.
Lov om kulturminner er en særlov
som gir en særlig juridisk beskyttelse for
kulturminner og kulturmiljøer. Plan og bygningsloven
gir kommunene adgang til å re-

gulere områder til ”spesialområde bevaring”.
Andre lover for å bevare kulturminner og
kulturmiljøer er naturvernloven, kirkeloven,
gravferdslova og brukthandellova.
Like viktig som lovverket er den måten kommunen
organiserer kulturminnearbeidet på.
I og med at kommunen ikke har ansvar for
kulturminnene etter kulturminneloven, og således
ikke er tillagt forvaltningsoppgaver, har
ikke Sarpsborg kommune fastlagt hvor ansvaret
for arbeidet med kulturminnene skal
ligge i organisasjonen. Det er flere arbeidsområder
i kommunen som har deloppgaver i
kulturminnearbeidet da temaet er tverrfaglig,
bl.a. plan, byggesak, landbruk, kultur og miljøvern.
For å sikre en helhetlig forvaltning av kulturminnene
i kommunen, opprettes et tverretatlig
team som koordinerer arbeidet med
kulturminner i den kommunale forvaltningen.
Et slikt tverretatlig team vil sikre samarbeid
og samhandling i kulturminnearbeidet. Sekretariatsfunksjonen
legges der det er mest
hensiktsmessig i forhold til kunnskap, og ressurser
for øvrig.
Oppgaver for teamet:
- videreføre arbeidet med kulturminneoppgavene
i kommunen etter prioriteringer
og anbefalinger i kulturminneplanen
- bistå og gi råd til fylkeskommunen i
arbeid med enkeltsaker i Sarpsborg
kommune
- følge opp og være bindeledd mellom
frivillige organisasjoner og Forsvarsbygg
v/ Nasjonale Forsvarsverk
når det gjelder skjøtsel og formidling
av de fredete forsvarsverkene i kommunen
- formidling - ta egne initiativ til
prosjekter/utredninger i formidlingsøyemed
vedr. prioriterte kulturminner
- etablere og vedlikeholde arkiv/
database over kulturminner i kommunen
2. MÅL
Hensikten med planen er å skaffe en oversikt
over hva som er viktige kulturminnetemaer i
Sarpsborg, ikke først og fremst av nasjonal
7
karakter, men hva som er spesielt for Nedre
Glomma-regionen og Sarpsborg. Vise eksempler
på kulturminner fra disse temaene
innen kulturminnevernet, som lokalsamfunnet
vil prioritere å ta vare på i et langsiktig
perspektiv.
2.1. Hovedmål
Målformuleringene som har vært politisk behandlet
lyder:
• Kartfeste, sikre, tilrettelegge og formidle
et nærmere definert utvalg av kulturminner
og kulturmiljøer i Sarpsborg.
• Bygge opp kunnskap i kommuneadministrasjonen.
• Øke bevisstheten om betydningen av
kulturminner og kulturminnevern i befolkningen,
næringslivet og politiske miljøer.
2.2. Delmål
For å oppnå dette må planen
- bidra til kommuneplanarbeidet ved å
skaffe bedre oversikt over nyere tiders
kulturminner og kulturmiljøene, slik at
geografiske områder kan gis betegnelser
etter grad av kulturhistorisk verdi
- bidra i arbeidet med å bygge opp en database
med grunnlag i sentrale registre
- bidra i den kommunale saksbehandling,
dvs. forenkle og lette beslutningsgrunnlaget
og bidra til beslutninger som
sikrer kulturminneinteressene
- være innrettet slik at den kan brukes av
skoleverket
- foreslå noen få utvalgte satsingsområder
spesielt egnet for formidling
- foreslå et informasjonsopplegg, en populærutgave,
slik at planens innhold gjøres
tilgjengelig for nye grupper
- foreslå organisering av kulturminnearbeidet
i Sarpsborg kommune
Arbeidet med kulturminnene i kommunen
skal være tverretatlig. Alle kommuneområdene
må ta sin del av ansvaret for at
kulturminnene får den oppmerksomhet som
er nødvendig. Dette er en forutsetning for at
kulturminnene kan bevares i et slikt omfang
at våre etterkommere kan lese sin lokale
fortidshistorie, og bl.a. derigjennom få styrket
identitetsfølelsen knyttet til Sarpsborg - til
stedet de bor.

3. REGISTRERINGER
Riksantikvarens register ”Askeladden” viser
at Sarpsborg kommune er blant de kommuner
i landet som har flest registrerte
kulturminner i dette registeret. De kulturminnene
som er registrert der er de automatisk
fredet og såkalt ”vedtaksfredete” kulturminner.
Dette er kulturminnene av nasjonal verdi
som myndighetene ved Riksantikvaren og
Østfold fylkeskommune har ansvaret for.
3.1. Kartlegging etter ”Gjør det selv-metoden”
- historielagenes arbeid
De kulturminnene som nå, gjennom prosessen
for denne planen, er registrert, er
kulturminner og kulturmiljøer som interesserte
personer, i første rekke historielagene,
har registrert. Det er brukt den såkalte ”Gjør
det selv-metoden”, som innebærer at historielagene
ved sine medlemmer og andre enkeltpersoner
selv har utført registreringen og
kartfestingen av kulturminner de kjenner til
i sitt eget nærmiljø. Informasjonsmøter, veiledning
og kartmateriale har kommunen stått
for i samarbeid med historielagene. Også
Sarpsborg orienteringslag har bidratt med
kart. Det har vært avholdt mange møter i
større og mindre grupper, i tillegg til mange
turer i terrenget.
Dette har resultert i ca 400 registreringer,
de aller fleste i utmark. Det gjelder bl.a.
mange husmannplasser, brønner og jordkjellere
samt smier og kvernhus i tilknytning til
gårdsdrift. Også rester etter gammel industri,
veifar, brygger, bruer og krigsminner er rikt
representert. Disse kulturminnene er registrert
i databasen ”Ikke fredete kulturminner”
(se nedenfor).
Når en ser på resultatet så langt, slik det
vises på databasen, ser en tydelig at registreringene
gjenspeiler den lokale aktiviteten.
Det vil si at i de områdene hvor en har har
hatt mange kulturminneinteresserte personer
og aktive ”registratorer” er flest kulturminner
og kartlagt og registrert.
3.2. Opprettelse av databasen ”Ikke vernede
kulturminner”
En viktig del av arbeidet med kulturminneplanen
i Sarpsborg kommune er at det opprettes
og utvikles en database i Sarpsborg
8
kommune, hvor alle registreringene blir lagt
inn. Denne databasen lages i det såkalte
Arealis-programmet. Databasen kan bli et
viktig verktøy i den kommunale saksbehandlingen
og utviklingsarbeidet i kommunen.
Kommunen vil kunne gi bedre informasjon
ved henvendelser og spørsmål fra publikum,
og sist men ikke minst, den vil kunne brukes
av skoleverket. Det kan legges inn mer tekst
samt bilder fra kommunens fotosamling, slik
at formidlingen av den enkelte ”fortelling” blir
best mulig.
SEFRAK
Bygningsregisteret SEFRAK (SEkretariatet
For Registrering av Faste Kulturminner i
Norge) registrerte alle bygninger, bygget fra
før 1900 (i Finnmark før 1945). Registeret,
et GAB-register (Grunneiendom, adresse og
bygning) ble laget i tidsrommet 1975-1995
er omfattende, men forøvrig ikke fullstendig
i Sarpsborg. I 2004 har riksantikvaren overvåket
og registert endringer som har skjedd
med bygningene i Sarpsborg siden de ble
registrert. Denne miljøovervåkingen skal nå
foretas hvert 5. år. Registeret ligger i GAB
(Grunneiendom Adresse og Bygninger).
4. KULTURMINNER I
SARPSBORG
4.1. Nasjonalt viktige kulturminner i
Sarpsborg kommune
Sarpsborg er blant de kommunene i landet
som har flest helleristninger og gravhauger.
4.1.1. Automatiske fredete kulturminner
Sarpsborg er den bykommune i Norge der
det er registrert flest automatisk fredete kulturminner,
det vil si kulturminner som er eldre
enn reformasjonen (før år 1537), samt stående
bygninger, Ingedal og Skjeberg kirker,
som er eldre enn år 1650. Omfanget fordeler
seg stort sett på alle kategorier. Ikke bare
skiller Sarpsborg seg ut kvantitativt i norsk
målestokk. Kommunen kan også skilte med
kulturminner som har vist seg betydningsfulle
i arbeidet med å forstå viktige sider ved
Norges forhistorie.
Som viktige eksempler kan nevnes:
* Steinalderboplassene ved Høgnipen – boplasser
for noen av de første menneskene

som hadde tilhold her i landet.
* De mange helleristningene, med tilrettelagte
ristningsfelt f.eks. på Hornnes, ved
Solberg, ved Kalnes og ved Bjørnstad. Disse
vitner om et særlig attraktivt landskap her i
brosnealder. Bjørnstadskipet regnes dessuten
som et av Nordens største helleristningsmotiver.
* Flere store gravfelt, som Gunnarstorp, Opstadfeltet;
Store Dal og gravfeltet i Kulåsparken.
Disse vitner om storslåtte ritualer knyttet
til betydningsfulle miljøer med kontakter ut i
Europa.
* Tuneområdet, der det er registrert store
gravfelt. Tunesteinen og middelalderkirkestedet
som kan ha vært betydningsfulle
faktorer for den senere dannelsen av byen
Borg.
* Middelalderbyen, med blant annet restene
av Olavsvollen og kirkeruinen. Her er det
rester etter en av Norges eldste bydannelser.
4.1.2. Kulturminner fredet etter kulturminneloven.
Disse bygningene i Sarpsborg er vedtaksfredet:
• Skjeberg prestegård fra 1700-tallet. Hovedbygningen
med vestfløy og østfløyen
• Hafslund Hovedgård, oppført 1757-1761,
hovedbygningen
• Hafslund vokterbolig, oppført 1881 (sporvokterbolig
for Østre linje).
Forsvarsverk
Forsvarsdepartementet har hatt en gjennomgang
av sine forsvarsverk for å se hvilke
av disse som burde fredes. Fredningsprosessen
ble avsluttet i 2004 og følgende forsverk
i Sarpsborg er fredet:
• Ravneberget fort
• Vestre Batteri
• Isesjø Batteri
• Greåker Fort
Greåker Fort.
Disse forsvarsverkene skal nå rustes opp av
forsvaret ved Nasjonale Festningsverk og
skjøtselsavtaler inngås med kommunen og
frivillige organisasjoner. Skilting med henblikk
på informasjon og formidling skal iverksettes
i samarbeid med fylkeskommunen.
4.1.3. Kirker
I tillegg til de kirker som er automatisk fredet
(fra før 1650) er alle kirker som er bygget
mellom 1650 og 1850 såkalt ”listeførte”, i
tillegg til en rekke andre spesielt verdifulle
kirker. Saker som angår disse, skal til Riksantikvaren
for rådgiving før det fattes vedtak
av kirkelig myndighet etter kirkeloven.
Vokterbolig oppført i 1881. Fredet.
Fylkeskonservatoren mener flere bygninger
og anlegg i Sarpsborg er av nasjonal kulturminneverdi
og derfor kunne vært fredet.
Men foreløpig anses disse å ha tilstrekkelig
faktisk vern uten at det er nødvendig å sette
i gang fredningsprosesser som krever store
administrative ressurser.
9
Ingedal kirke.
Rutiner og saksbehandlingsregler for forvaltning
av kirke, kirkegård og kirkens omgivelser
som kulturminne og kulturmiljø, finnes

i rundskriv T-3/2000 utgitt av Kirke-, utdannings-
og forskningsdepartementet og Miljøverndepartementet.
I Sarpsborg kommune er en rekke kirker
verdifulle kulturminner, og saker som gjelder
disse bygningene skal behandles av Riksantikvaren,
jfr. ovenfor. Disse er:
Ingedal kirke (Middelalderkirke), Skjeberg
kirke (Middelalder), Ullerøy kirke (1725),
Varteig kirke (1859), Tune kirke (1910. Kirkestedet
er 1000 år).
4.2. Regionalt viktige kulturminner og
kulturmiljøer
Hvilke særtrekk har vår kommune og vårt
distrikt? Har vi kulturminner i Sarpsborg
som har interesse og er viktige også ut over
kommunegrensen, men som ikke er verneverdige
i landsmålestokk? Vi trekker umiddelbart
fram Sarpsfossen og dens betydning
for kraft og industriutvikling, for byen, distriktet
og regionen. Tømmertransport og lensevirksomhet
hadde stor betydning for sagbruksvirksomhet
og skipsfartnæringen i hele
distriktet, det vi nå kaller Nedre Glomma-regionen.
Tømmertransporten gikk også utover
Østfold, til sagbruk på den andre siden av
fjorden. Omfanget av denne virksomheten
var i perioder betydelig og derfor svært viktig
for arbeidsplasser og aktivitet i lokalsamfunnene
utenfor Sarpsborg.
Vi har Kulås - et område med stor historisk
dybde, med parken med sine gravhauger
samt Borregaard Hovedgård, som ble gjenreist
på 1700 tallet. Den eldste delen av bygningen
er fra 1704.
Boligbyggingen som Borregaard iverksatte,
etter en helhetlig plan, på forskjellige steder
for ulike ”nivåer” av ansatte, er viktige kulturminner
av interesse ut over kommunen, jfr.
pkr. 5.2.
Av regional interesse er også de store kommunikasjonsårene,
som jernbanen med
knutepunkt i Sarpsborg for Østre linje og
Vestre linje.Dessuten Glomma med kulturminner
fra skipstrafikk, personbefordring,
Gamle Kongevei krysset Glomma her, og her
var brygger for Trippebåtene m.m. i tillegg
til industriminner. Det har vært havnevirksomhet
i Sandesund og ”Pæddekomm-en”
helt fra industrialiseringen begynte, og i
1912 var Sarpsborg havn den tredje største
eksporthavna i Norge. Utviklingen har ført
til at brygger og bygninger fra tidligere tider
er borte, med unntak av en lagerbygningen,
som opprinnelig var to mindre bygninger,
samt Kullboden og Tollboden..
4.3. Lokalt viktige kulturminner og kulturmiljøer
Historielagenes registreringsarbeid har i stor
utstrekning foregått i utmark.
Borregaard Hovedgård.
10
Husmannsplass ved Kalnes.
Husmannsplasser, kverner, brønner/iler,
stenbrudd, rester etter brygger, lasteplasser
og andre innretninger for ulike deler av tømmertransporten,
jordkjellere, stier, broer og
gamle veifar. Krigsminner som bl.a. ”Slippplasser”
er registrert og bør nevnes spesielt.
I Tune finnes tre slike: Amrosområdet, Tre-

stikkmyra og Sætretjern. Under siste krig ble
det natterstid droppet betydelig mengder våpen
og utstyr til motstandsbevegelsen. Noen
av områdene er merket med minneplater.
Kulturminnene, bortsett fra bygninger, er nå
registrert i en database og det arbeides videre
med systematisering og tematisering og
ikke minst ytterligere informasjon, historikk
og bildemateriale.
Viktige bygninger i Sarpsborg, som betegnes
som kulturminner, inngår i delutredningen
til Sentrumsplanen ”Kulturhistorisk hjemmevern”.
Kulturminner/kulturmiljøer som denne planen
prioriterer og omhandler vurderes å være representative
for såkalte ”nyere kulturminner”
i Sarpsborg kommune, jfr. pkt. 5.
Bygningsvern
Verneverdivurdering er gjennomført, i form
av en delutredning til sentrumsplan, for enkeltbygg
og bygningsstrukturer innenfor sentrumsplanområdet.
Verneverdivurderingen
med undertittel ”Kulturhistorisk hjemmevern”
(se Sarpsborg kommunes Internett-sider) ble
vedtatt av bystyret 19.06.2003. Utredningen
peker ut verdifulle enkeltobjekter og områder
med stor betydning i et lokalhistorisk perspektiv.
Det er bygninger som bidrar sterkt til
områders positive karakter, identitet, miljø og
arkitektoniske kvaliteter. Noen bygninger og
miljøer er viktigere enn andre, og har ut fra
definerte kriterier, større betydning og høyere
verneverdi. Det brukes tre vernegrader
basert på kriterier for utvelgelse anbefalt av
riksantikvaren. Kfr. pkt.1.1 Kulturminner og
Kulturmiljøer – definisjoner og kriterier. Dokumentet
brukes i byggesaksbehandlingen
og gir i samsvar med plan- og bygningsloven
§ 2 bedre grunnlag for vedtak. Med bakgrunn
i dokumentet kan det stilles spesielle
krav som skal sikre vernehensyn og estetiske
hensyn.
I det pågående arbeidet med fortettingsstrategier
for byområdene for øvrig (Grålum,
Borgen, Hafslund, Opsund m.fl.)
vil det også bli utarbeidet verneverdivurderinger
og estetiske retningslinjer for
å sikre betydningsfulle bygningsmiljøer
og enkeltbygg.
Kulturmiljøet Opsund står i en særstilling.
Det vil bli behandlet spesielt i forhold til
ovennevnte. Det var bedriften Borregaard
som ga den kjente regulerings- og hagebyarkitekten
Oscar Hoff i oppdrag å lage
en reguleringsplan for halvøya Opsund.
Oscar Hoff hadde i 1913 vunnet konkurransen
om Ullevål Haveby i Oslo. Plangrepet
ble fulgt opp i planleggingen av
enkeltbygninger tegnet av Borregaards
arkitekt Arne Pedersen. De første ca 20
bygningene ble oppført rundt 1930.
Opsund framstår også i dag som en godt
planlagt og helhetlig gjennomført boligutbygging.
Den spesielle tilknytningen til
Borregaard, Sarpsborgs utvikling knyttet til
industriutviklingen og de arkitektoniske og
bomiljømessige kvaliteter, gjør Opsund til
et kulturmiljø som fortjener mer oppmerksomhet.
Kolonihagen på Opsund er et eget, viktig
kulturmiljø i området. Den ble etablert i 1925
etter initiativ fra fru generaldirektør Ellen
Wessel og skulle tilgodese de arbeidere som
ikke selv hadde hus og hage. Kolonihagene
er populære og har en viktig funksjon også i
dag og må sikres som kulturmiljø.
Kolonihagen på Opsund ble etablert i 1925.
Meldeplikt - vern av eldre bygninger
Bygninger oppført mellom 1650 - 1850 er
underlagt et særskilt vern i kulturminneloven
§25 2. ledd.
Kommuner og andre offentlige instanser
plikter å varsle vedkommende myndighet
- fylkeskommunen - senest fire uker før søknaden
behandles.
11

1. PRIORITERTE KULTUR-
MILJØER
Blant de registreringene som er foretatt av
intereserte personer og de kulturminnene
som arbeidsgruppa og referansegruppa
selv har funnet fram til, er det valgt ut 12
kulturminner/kulturmiljøer i denne planen.
Disse kulturminnene representerer noen av
de områdene innen kulturminnevernet en
mener er typiske for Sarpsborgsamfunnet.
I første rekke naturgitte forhold som fossekraften,
og dermed industrien, elva med tømmertransport
og sagbruk, samt ferdselen,
representert ved Gamle Kongevei og havna
og Sandesund. Det fåtall kulturminner som
er plukket ut er et ”lite men bredt utvalg”,
dvs. et forsøk på å vise bredde, kulturminner
fra ulike temaer/områder og tidsdybde.
Disse kulturminnene prioriteres for sikring og
formidling. Antallet er nærmest tilfeldig valgt,
men anses håndterbart i første omgang i
forhold til de ressurser kommunen kan stille
til rådighet på dette området på kort og mellomlang
sikt.
5.1. Prioriterte kulturminnetemaer, vist
gjennom tolv utvalgte kulturminner/
kulturmiljøer. Beskrivelser i punkt 5.2.
.
Hage- og parkanlegg
1. Prestegårdshagen ved Skjeberg kirke.
2. Hafslund Hovedgårds kulturhistoriske
parkanlegg med Kongehøien.
3. Dondern på Borgenhaugen og Kulås.
Tekniske og industrielle kulturminner
4. Borregaard: Gammel kontorbygning
(1800-tallet), kraftstasjon (1937), kokeri
(1950). Hafslund: Trafo (1914- en av de
rundbuede teglverksbygningene),. kraftstasjon
(oppr. 1897, nybygg 1950-tallet) og
miljøer på Ise, bl.a. Haga Hoell.
5. Sagbruk/lenser - Eidet, Furuholmen og
Sanne og Soli Brug.
6. Buerbekken og Kulleruddalen – gamle
industrimiljøer.
Boligbygging for ulike deler av befolkningen
7. Borregaards boligbygging for alle lag av
ansatte. Kulås, ”Ny England”/Frankrike, Opsund,
med kolonihagene, boligene på Tarris
12
og på St. Olavs Vold.
Ferdsel.
8. Sandesund med Fergestedet, Kullboden,
Tollboden, Gamle Kongevei m.m.
Gravminner.
9. Kolerakirkegården og ”Mindet” på Holleby
gods.
Fritidsbebyggelse.
10. Høisand bad. Fagforeningshytter. Hytte
i Sildevika, byggeår 1935.
Steinbrudd.
11. ”Oterhi” ved Hornneskilen.
Kulturmiljø – spesielt innholdsrikt.
12. Sanne Herregård, Solli kirke, Desiderias
lund, gravstøtte fra 1814 over falne
soldater og to bunkere fra 1940-45. Rester
i grunnen etter skysstasjon, fergested, ”Ferjestan”
og gammel farled.
5.2. Beskrivelse av de utvalgte kulturminner
Under dette punktet beskrives kulturminnene,
bakgrunn og sammenhenger. Når det
gjelder i hvilken grad disse er verneverdige
vises til pkt. 6.5. Tabellarisk oversikt, hvor
det er listet opp de vernekriteriene de enkelte
kulturminnene/kulturmiljøene vurderes
å oppfylle. Det understrekes også her at de
kriterier de prioriterte kulturminnene anses å
oppfylle, er vurdert i et lokalt perspektiv.
Prestegårdshagen ved Skjeberg kirke.
Skjeberg middelalderkirke, prestegårdens
fredede hovedbygning fra 1700-tallet med
dens samtidige prestegårdshage utgjør et
særpreget og verdifullt kulturmiljø. Her legges
det særlig vekt på hagen.
Skjeberg kirke.

Det den første ”kallsboken” (kirkeboka)
nevner om hagen er at pastor Wejdemann
(sogneprest i Skjeberg 1719-44) ”anla fra
Grunden af en god og nyttig Hauge og opgravet
2 Fiskedamme”. På et kart fra 1760 er
det inntegnet et felt med regelmessige treplantinger
på sletten øst for kirken, ved gårdens
teglverk. Dette må være Wejdemanns
frukthage. De to fiskedammene er avmerket
vest for gården. Prestegårdshagen, slik den
nå ligger, må sannsynligvis være anlagt i
forbindelse med nybyggingen, i 1806. Den
faste sammenkoplingen mellom hus og hage
tyder på det. Kunsthistoriker Carl W. Schnitler
karakteriserer hagen som ualminnelig
godt utformet. Hagen er inndelt i rektangulære
kvarterer med blomster øverst, så frukttrær
og bærhage nederst. Midtperspektivet
ble avsluttet med ei lita brygge og ei øy ute
i den store runde dammen. En syrintunnel,
løvhytte og store løvtrær er også viktige elementer.
Flere tekster henviser til hagen, bl.a. Carl. W.
Scnitler: Norske haver II, Kristiania 1917.
Prestegårdshagen ble i 1985, sammen med
12 andre i Østfold, foreslått formelt fredet
med bakgrunn i anleggets art, plassering
i landskapet og dets rolle i det omkringliggende
kulturlandskapet. Området er nå
regulert til ”Spesialområde bevaring”.
13
Kongehøien
som del av Hafslund Hovedgårds kulturhistoriske
parkanlegg.
Hafslund Hovedgård med parkanlegg er et
viktig kulturminne. Hovedgården er fredet
med hjemmel i kulturminneloven, jfr. pkt. 4.
Parkområdet er et svært interessant kulturminne
selv om det er gjennomskåret av et
veianlegg (Statsminister Torps vei). Parken
blir av kulturminnemyndighetene betegnet
som en ”naturpreget lanskapshage”. Elementer
av spesiell betydning er ”Kongehøien”
som i dag kan ses som en oppbygget
haug med frittvoksende vegetasjon. Det har
vært mye fint folk på Hafslund Hovedgård
opp gjennom årene. Det begynte med Kong
Frederik IV etter at han hadde beseet dette
store Vandfald og Navnkundige Sarp i 1704.
Det ble da satt opp et høyt mastetre til minne
om begiventeten. Senere ble det flere – ett
for hver kongelig person som kom på besøk:
Kong Frederik IV i 1704 og Kong Christian
VI i 1733. En plate med inskripsjoner bestående
Kongehøien ved Sarpsfossen. Etter maleri
av C.A. Lorentzen fra ca 1790.
av kongens valgspråk, dato for besøkene
samt en kort beskrivelse ble festet til mastene.
Et maleri fra 1700 av Jacob Coning
dokumenterer den første masta. På kommisjonskartet
fra 1726 er det illustrert to mastetrær
og på ”Situations Cart og Grand Rits
Over den Navnkunige Sarps Foss” fra 1733
ses 3 mastetrær på Kongehaugen. På senere
tegninger og malerier antydes mellom fire
og seks mastetrær. Blant annet er det på en
kartskisse fra 1788, av professor J.N. Wilse,
inntegnet fire slike mastretrær i rekke. C.A.
Lorentzens maleri fra 1790 antyder fem i rekke.
Disse monumentene måtte til slutt finne
seg i å bli spist opp av tidens tann, og ca.
1800 ble det bygget en ”Søylepaviljong”. Det
ble en skikk å male navnene på prominente
besøkende inn i kuppelen i paviljongen. Etter
hvert ble det 15 navn. I dag finner vi en
vakker kopi av denne pavliongen, satt opp
i hagen i 1930-åra. Siden den opprinnelige
paviljongen blåste ned i 1905 ser det ut som
om haugen har vært uten noen konstruksjon.
Det antas at ”Kongehøien” har vært en sentral
del av parken. Rett syd for Kongehøien
har stått et vannur. I dag kan en se forhøyningen
og fundamentet til dette i parkskogen,
og vannuret kan nå ses hovedbygningen. I
reguleringsplanen som er under utarbeiding
foreslås det historiske hageanlegget regulert
til ”Spesialområde bevaring”.
”Dondern” folkepark.
Området som går under betegnelsen ”Dondern”
var opprinnelig en husmannsplass

under Hafslund. Området har har forskjellig
bruk opp gjennom årene og i ”Magnus”,
Skjeberg historielags hefte nr. 5 i 2000 kan
en lese at sigøynere og farende folk også
benyttet området. Både før og etter siste
krig, og særlig etter at det ble bygget paviljong
med tilhørende bord og krakker på
1950-tallet, benyttet lag og foreninger området.
Både musikkorps, sangforeninger,
idrettslag og kristne organisasjoner brukte
området til sine arrangementer, også 17.
mai-arrangementer. Det er Hafslundkonsernet
som eier området som kommunen leier
for en symbolsk sum.
Kulås – Pavljongen, amfiet og scenen
Kulås som folkepark ble utviklet etter at parken
ble anlagt i 1897. I 1919 fikk kommunen
overtatt området fra Borregaard, den delen
av Kulås som ”Sarpsborg og Omegns Forskjønnelselskap”
hadde disponert i mange
år.
Gammelt bilde fra Kulåsparken med
resdtauranten og paviljongen.
Bilder fra kommunens fotosamling viser parken
med musikkpaviljong og restaurant som
selskapet hadde fått bygget.
Amfiet og scenen kom til senere og er mye
brukt til større kulturarrangementer, som
konserter og den tradisjonelle 17. mai-feiringen
i kommunal regi.
Tekniske og industrielle kulturminner
Borregaard
Borregaard er hjørnesteinsbedriften i Sarpsborg,
med utgangspunkt i hovedgården, fossen
og sagbruksvirksomheten. Kellner-Partington
startet cellulosefabrikken her i 1889.
Endringer i produksjonen har medført riving
av flere bygninger i de senere årene. Den
gamle kontorbygningen i Borregaardsbakken
har stor historisk og symbolsk verdi. De to
lamellblokkene fra 1950 som utgjør Kokeriet
14
er blant de mest monumentale eksempler på
norsk industriarkitektur. Inne på
Industrireising ved fossen.
industriområdet finnes en mindre funksjonalistisk
kraftstasjon fra 1937. Både denne og
Kokeriet er tegnet av Borregaards arkitekt
gjennom mange år, Arne Pedersen.
Hafslund.
Kraftstasjonen sto klar i 1898, som en av
de første større i landet. Den opprinnelige
bygningen ble på 1950-tallet erstattet av
den nåværende, som har spesielle arkitektoniske
kvaliteter. Kraften ble særlig utnyttet
til karbidproduksjon på Smelteverket. Etter
nedleggelsen i 2004, er det laget en reguleringsplan
for området. Her er den mest særpregede
og monumentale bygningen, som
samtidig representerer elektrisitetens betydning
for virksomheten, nemlig transformatorstasjonen
fra 1914, avsatt til ”Spesialområde
bevaring” i gjeldende reguleringsplan.
Industrimiljøet på Ise
Historien forteller at det lå et glassbruk på
Ise som i 1818 beskjeftiget 19 arbeidere.
Med åpningen av Østre linje i 1882 ble det
fart i industriutbyggingen, både på Varteigog
Skjeberg-siden. Det samme året ble Ise
Meieri og Landhandleri etablert, mens den
aller største virksomheten, A/S Haga Hoell &
Co, etablerte seg på gamle Ise Brug fire år
tidligere.
Haga Hoell på Ise.
Bruket hadde tilhørt den såkalte ”plankeadelen”
i Fredrikstad, og var opprinnelig et

sagbruk. Det var tre sager i fossen, og den
siste skal ha vært i bruk helt fram til 1906.
Bruket var helt selvhjulpet med kraft fra egen
kraftstasjon, og etter hvert som tida gikk ble
det bygd malerverksted, motorverksted og et
nytt sagbruk og høvleri her.
Det var som produsent av landbruksredskaper
Haga Hoell ble en betydelig bedrift,
landets største (og første) i sitt slag. Da den
var ferdig utbygd i 1915 arbeidet rundt 80
mann her. De kom både fra Varteig og Skjeberg.
Det ble laget jordgående ploger og
harver av mange slag, treskeverk, hakkelsmaskiner,
potetopptakere, piggmaskiner osv.
Tida innhentet imidlertid Haga Hoell. Ingen
av tredje generasjon Haga ønsket å overta,
og i 1968 ble bedriften solgt til Sarpsborg
Treullfabrikk.
Av andre bedrifter som ble etablert på Ise
kan nevnes Ise Mølle, Eriksen Jern & Metallstøperi
og Granat Apparatfabrikk, som i 1936
startet opp under navnet ”Framkomfyren”.
Eidet.
Eidet lenser ved Visterflo, et sideløp til
Glomma, sydet av liv i årene 1905-1977 i
forbindelse med tømmertransport knyttet til
skog- og sagbruksvirksomhet i Glommavassdraget.
Området ble tatt i bruk i forbindelse
med bygging av ”Tømmertunnelen”, ei unik
tømmerrenne, som skulle lette og effektivisere
tømmerstransporten i Glomma, ved
å sende tømmeret gjennom tunnelen og
utenom Sarpsfossen. Tunnelen ble en forbindelseslinje
mellom Isnesfjorden og Visterflo.
Den skulle vise seg å fungere utmerket
og ble en viktig del av tømmertransporten i
Nedre Glomma-regionen. Tunnelen, som er
solid og flott bygget, ble påbegynt i 1905 og
tatt i bruk i 1908. Dette står å lese på den fint
tilhogde granittportalen, med trapper og en
stor lønn på hver side: Bygget i kong Haakons
l. til 3. regjeringsaar.
Skiftebua ved Eidet-lensa.
15
Bygningene som vurderes som de mest
verneverdige, ligger på vestsiden av tømmerrenna.
Den ene er ”Kraftverket”. En
tradisjonell, fin industribygning i rød tegl.
En annen bygning, ”Kølabua”, er en mindre
trebygning som i dag brukes av foreningen
”Venner av Eidet lensemuseum” til mindre
arrangementer/utstillinger. I tillegg er det
en tredje bygning på vestsiden av tømmerrenna,
en ganske liten bygning som ble kalt
”Skiftebua” eller ”Murn” (beskrivelse i gamle
nedtegninger). Personen som satt i denne
bua bestemte i hvilke av de to rennene tømmeren
skulle kjøres, avhengig av kapasitet i
mosemaskinene. I denne bua var det også
telefonforbindelse til lensa i Svartedal (inntaket
til tømmertunnelen), samt klokke som
varslet måltidene osv. Altså en særdeles viktig
liten bygning.
Furuholmen.
Stedet Furuholmen er kjent langt tilbake
i tid, som underbruk til gården Gryte. Ved
Furuholmen har det vært vertshus og gjestegiveri
i uminnelige tider. På 1700-tallet
startet Marcus Gjøe Rosenkrantz og Peder
Anker anlegg for opprensking og lenser.
Det ble bygget såkalt ”bergingslense”. Ei ny
”hjelpelense” sto ferdig i 1859 og fikk stor
betydning. Richard Furuholmen (1840-1899)
arbeidet for en sammenslåing av Nes og
Furuholmen til ei lense, og Nes lense ble
flyttet til Furuholmen. Tømmeret ble nå fløtet
i ringbommer fra Nes til Furuholmen. Furuholmen
lense ble lagt inn under Fredrikstad
tømmerdireksjon i 1870. Lensa ble sprengt
under en orkanaktig storm i 1890. Ny hovedlense
var ferdig i 1895. Lensa krevde en arbeidsstokk
på opptil 150 mann. Det moderne
Furuholmen-anlegget ble oppført av Glomma
Fellesfløtning i perioden 1955 –1957.
De mest verdifulle kulturminnene etter lensevirksomheten
på Furuholmen er foruten
lensene, båter, ruin etter smie samt opprinnelig
lagerbygg for Furuholmens Lenses
Handelshus som var i bruk til 1978. Det er
nå et lite privat museum på området. Her er
det slepebåter og annet utstyr som ble brukt
i lensa.
Sanne og Soli Brug.
Den første bestemte tidsangivelsen om
bruk i området skriver seg fra 15. mai 1606
da Peder Brockenhus pantsetter ”Sanne-

gårdssagen til fru Dorthe Juel”. Det dokumenteres
da ”tvende sauger” til godset. Ellers
vet vi lite om virksomheten på den tiden.
I boka Sanne og Soli bruk forteller Lauritz
Opstad at bruket ble grunnlagt i 1752 eller
Rester etter sagbruk ved Soli Brug.
1753, og at det ble stordrift med ”kongelig
tillatelse” i 1775. Bruket ble stadig utviklet og
tilrettelagt for å kunne håndtere store mengder
tømmer. Det blir nevnt at 40 000 lass
stein medgikk i arbeidet med å bygge en
tømmerrenne. Etter hvert utviklet bruket seg
til et av Nordens største. I 1837 drev Solifossen
32 store vannhjul mens 150 mann og 40
hester arbeidet ved de 27 sagene. Sanne og
Soli Brug var et helt lite samfunn med bl.a.
bruksskole, fri legebehandling og bruket hadde
badehus. I 1925 var det slutt. Opphevelse
av privilegiene og konkuransen med Østersjølandene
er blant de viktigste grunnene til
at bruket ble nedlagt.
De mest markante restene etter sagbruket
i dag, er de store steinkonstruksjonene,
- ”undermurene” etter nedre bruk, samt et
vannhjul som er brakt tilbake og restaurert.
Disse kulturminnene viser med all tydelighet
dimensjonene av virksomheten. Boka ”Sanne
og Soli - Skandinavias største sagbruk”
skrevet av Østfold første fylkeskonservator
Lauritz Opstad og utgitt første gang i 1943,
gir et spennende og interessant bilde av en
16
av vårt lands nøkkelindustrier gjennom flere
hundre år. I tillegg gir boka skildinger av det
sluttede samfunnet som utviklet seg i tilknytning
til Sanne og Soli Brug.
Buerelva.
Buerelva er en del av Rokkevassdaget.
Det begynner ved Ramntjern i Rokke, nær
grensen til Degernes. Videre til Kjølersjøen,
Kamhaugtjern, Korsetvann, Rokkevann,
Bergsjø, Langen og til sist Børtevann. Herfra
og ut i Isesjø, i ca. 2 km, går det under
navnet Buerelva. Der elva renner ut fra
Børtevannet og de første ca 8- 900 meterne
dannes seks større og mindre fosser med
en total fallhøyde på ca. 40 meter. To av de
største fossene, Høyfoss og Buerfoss, har
en fallhøyde på henholdsvis 17 og 10 meter.
Elva renner i ei stille evje ved Hellevad bru
som er bruforbindelsen på bygdeveien Skjeberg-Tveter
(Vedalsveien). Brua ble bygget
i 1914 og er en fin hvelvbru i granitt. Denne
brua overtok etter ei eldre steinbru som ble
oppført i midten av 1800-tallet. Fundamenter
etter denne ligger i elva. I tillegg til hustufter
fra boplasser finnes det spor fra den gamle
industrien som i stikkordsform kan oppsummeres
til teglverk for produksjon av taksten,
kverner for maling av korn, sag (i bruk fra
ca. 1810), oljemølle og snellefabrikk Fundamentet
etter et stort vannhjul forteller sitt
tydelige språk om størrelsen av anlegget.
Motiv fra Buerelva.
Vidar Asheim, kjent landskapsarkitekt hos
fylkesmannen i Østfold, karakteriserte Buerelva
slik i 1980 ”Buerelva og landskapet
rundt gir, tross sitt begrensede område, et
tverrsnitt av Østfoldlandskapet innenfor raet.
”Det flate bedagelige jordbrukslandskapet,
det harde, tørre fjellandskapet med furuskog,
og vassdraget med sine moderate fosser og
stryk som går gjennom et intimt landskap

med rike vekslinger i topografi og vegetasjon,
gir et samlet inntrykk av hva distriktet
kan tilby av variasjon og naturopplevelser.
Kulturminner langs elva består av gråstensfundamenter
som glir naturlig inn i miljøet og
forteller om fordums virksomhet”.
Kulleruddalen.
Kulleruddalen ligger i tidligere Varteig kommune,
nærmere bestemt ved Kokkim.
Dalen kjennetegnes ved sin spesielle natur
og et stort antall kulturminner. Gjennom
dalen renner Kullerudbekken, som med
sine fosser ble utnyttet som kraftkilde for
kverner og sagbruk. På begge sider av bekken
stiger terrenget bratt opp, og særlig er
landskapet vilt på østsiden, der stupbratte
åssider stiger opptil 90 meter til værs. Det
høyeste punktet i området er Hønnås, som
er 128 m.o.h. De bratte åssidene gir et
varmt og skjermet miljø i dalbunnen. Dette
sammen med rikelig tilgang på vann gir forhold
som gjør vegetasjonen svært frodig og
rik på arter, som grå-or, svart-or, eik, ask,
lind, villapal, krossved og hassel. Blant urter
kan nevnes mengder av liljekonvall, blåveis,
og nattfiol. Fuglelivet er også rikt her, i tillegg
til mink, røyskatt og ilder. Fra gammelt
av har det vært en rekke gårder og mindre
plasser i Kulleruddalen. Sikre kilder forteller
om gårdsbruk på 1600 tallet, bl.a. plassen
”Stertoppen”. Videre langs og i bekken finnes
rester etter oppgangssag, bru (viktigste
veien til nordre Varteig i gammel tid) og kulpen
”Pæddekommen” med rikt fiskeliv. Ved
å følge bekken videre finner vi en foss med
et to meter fall rett ned i en liten kulp hvor
det ligger flere istykkerslåtte kvernsteiner.
Enda lenger oppe er det et større fossefall,
hvor det sto et kvernhus og en flishøvel. Rester
etter en demning på toppen av fossen
forteller oss at forfedrene forlenget driftssesongen
utover tidsrommet på våren med stor
vannføring. Kullerudkverna omtales i 1782
som en kvern som ”har stått der i uminnelige
tider”.
Boligbygging for ulike deler av
befolkningen
Opsund
Regulerings- og hagebyarkitekten Oscar
Hoff hadde vunnet en konkurranse for Ullevål
Haveby i 1913 og ble engasjert av Borregaard
for å lage en reguleringsplan for en
17
stor hageby på Opsund. Hagebyens idealer
skulle realiseres. Hoff foreslo småhus som
ga mulighet for hage. Fellesfunksjonene ble
ivaretatt med et torg med forretninger, skole
og idrettsplass, og rekreasjonsbehovet av en
park og en idrettsplass. Borregaard konklusjon
på planforslaget var at det ”vil falde alt
for dyrt, og vi maa derfor forbeholde os, for
hvert enkelt byggestadiums vedkommende,
at kunne avvige en del fra utkastet, men dog
saaledes at planen vil bli fulgt i store træk”.
Hovedtrekkene i planen er imidlertid fulgt.
Dessuten – etter fire år ble et helt nytt element
i planen innarbeidet - kolonihagene.
Det var Borregaard som bekostet regulering,
gater, vann, kloakk og grunnmurer
og tømmerskjelett på de første bygningene.
Resten skulle ordnes av arbeiderne selv på
dugnadsbasis. Det siste var bare passe vellykket
og forsøket ble ikke gjentatt senere.
Boligene
Utbyggingen av Opsund gikk over lang tid og
ble ikke sluttført før etter 2. verdenskrig. Fra
1925 ble Arne Pedersen Borregaards faste
arkitekt. Han var utdannet fra NTH i 1921.
Sammen med sin kollega arkitekt Reidar
Lund preget han både Borregaards industri-
og boligbygging, og Sarpsborgs øvrige
bygningsmiljø fram til sin død i 1951. Hans
første boliger ble tegnet i 1926 (Maren Juels
vei 4-6 og 5-7). I perioden 1928-1931 tegnet
Pedersen svært interessante og framtidsrettede
småhustyper.
Bygningsmiljø på Opsund.
Kunsthistoriker Trond M. Indahl har karakterisert
en av disse typene fra 1928 som
”bemerkelsesverdig tidlig eksempel på småhus
i klart funksjonalistisk formspråk”. Huset
vakte stor interesse i sin samtid. Det ble
presentert både i fagpressen og på Oslo Arkitektforenings
jubileumsutstilling i 1931. Senere
kom det flere spennende boligtyper fra
arkitekt Arne Pedersen som brøt med gamle

forestillinger om boliger og estetikk.
Boliger i Kulås.
Borregaards boliger i Kulås er også tegnet
av arktitekt Arne Pedersen. Disse boligene
ble bygget for det høyere funksjonærsjiktet
og lederne ved Borregaard. Området er spesielt
i og med at boligene ligger i et svært rikt
kulturminnefelt. Tomtene er store og de enkelte
husene, med sine arkitektoniske kvaliteter,
kommer til sin rett i disse omgivelsene.
Vernegrad 1 Verneverdivurderingen da alle
kriteriene for denne graden er oppfyllt..
Funksjonærbolig i Kulås.
Boliger - Tarris
Tarris, eller Foster Terrace, som den opprinnelig
het, er en av Borregaards mange
arbeiderboliger. Boligen som er en lang
teglbygning med opprinnelig 40 leiligheter,
ble oppført i 1846 og tegnet av Robert Foster.
Robert Foster var en av de mange engelskmenn
som var knyttet til Borregaard på
denne tiden.
De fleste som bodde på Tarris var arbeidere
og familiene hadde som regel 10-12 barn
hver.
Arbeiderboligen Tarris.
St. Olavs Vold.
Boligene på St. Olavs Vold
Arbeiderboligen ligger inne på museumsområdet,
på utsiden av forsvarsvollen som
Olav Haraldsson bygde da han grunnla
byen.
Det er denne bakgrunnen som har gitt boligen
sitt navn. Det er en to-etasjes rød murbygning
med 20 boenheter, hver på to rom,
stue og kjøkken. Det kunne derfor bo opptil
200 mennesker på et ganske begrenset område.
Familiene hadde felles uthus og kjøkkenhage
ned mot bedriften. Bygningen, som
ble reist i 1840 var i bruk helt til 1955. En av
leilighetene er møblert for utstilling, men er
nå stengt. Huset skal renoveres for å kunne
bevares som kulturminne også for framtiden.
(Inngår i verneverdivuderingen for sentrum,
s. 8).
”Ny England”
Borregaardsboliger oppført i 1912. Et villastrøk
etter engelsk mønster med to vertikaldelte
leiligheter i hver bygning.
”Frankrike”
Borregaardsboliger oppført like før 1920. En
på den tiden moderne hagebybebyggelse
som består av åtte enkelthus i mur.
”Ny England” og ”Frankrike” ble bygget for
ingeniørene som var ansatt på Borregaard.
(Inngår i vernevurderingen for sentrum s. 29)
Ferdsel
Gjennom det store ”byplangrepet” som ble
gjennomført da Sarpsborg ble gjenopprettet
som by, etter å ha manglet kjøpstadsrettigheter
i 272 år, ble Sandesunds status
befestet. Aksen Sandesundveien mellom de
to torgene (nåværende torg og torget ved
St. Halvards plass) skulle binde bydelene
sammen og sikre byens tilknytning til Glomma
og sjøtransport.
18

Motiv fra Sandesund med brua.
Fergestedet i Sandesund hadde sin funksjon
og betydning helt til slutten av 1970
tallet. Gamle kongevei krysset Glomma her.
Etter at Sandesundsbrua ble ferdig (med
gang/sykkelbro) ble det helt slutt på trafikken
over elva. Tollbodbrygga er i dag det eneste
inntakte bryggeanlegget i Sandesund etter at
Byens brygge og Torsbekkbrygga er borte.
Steinforstøtningen i granitt langs Strandgata
er et viktig element i Sandesundmiljøet, i
likhet med flere av bygningene med Tollboden
som en av de viktigste. ”Slepestedet” i
Strandgata har betydelig historisk og pedagogisk
verdi.
Bebyggelsen langs Alvimveien inneholder
rester av den første bebyggelsen, tre
små boliger med uthus, den karakteristiske
”Kullboden” og et modernistisk teglhus.
Kullboden er i dårlig forfatning, men har et
spennende potensiale med bakgrunn i kulturminneverdier
som opprinnelig funksjon og
karakteristisk form. Veien går forbi en stor
jettegryte og en samling av vakre nisjer og
hulkiler som gir et naturtro bilde av det fossende
brevannet. Det er en sjelden fjellside.
Det gleder øyet som et kunstverk, skriver
Erling Johansen i sin bok om Sarpsborgs
tidligste historie. Ved den gamle sjøstranda
finner vi også et lite helleristningsfelt.
Gravminner
Kolerakirkegården.
Forfallen og for de fleste ukjent, slik begynner
Harry Fredrichsens hefte om Kolerakirkegården
på Sandbakken. Kolera herjet
landet i 1830 årene. Den eksplosive utbredelsen
som fant sted krevde ekstraordinære
tiltak. Det var ”Svartedauen” i ny utgave.
Et leksikon beskriver kolera slik: ”Meget
heftig forløpende epidemisk mave- og tarmsykdom,
som i ca. halvparten av tilfellene
medfører døden…”. Sykdommen spredte
frykt og det verserer historier om at det var
problemer med å få bærere og få gravd i
gjen graver. Det ble anlagt egen gravplass
på Sandagermoen (Sandbakken), innviet av
sogneprest Ole Christopher Randers den 9.
november 1834. I følge kirkebøkene er det
18 personer som er gravlagt på kirkegården.
En minneplate som ligger på kirkegården
har navnet Christian Nielsen Sæthre og for
øvrig innskriften: Herunder hviler de jordiske
levninger af gardsmand Christian Nielsen
Sæthre, født på gaarden Dramdahl i Egers
prestegjeld, den 4de october 1787, død paa
garden Sæthre af den ondartede cholerasykdom
den 3die august 1834. Efterladende
seg en dybd sørgende enke og 7 børn der
velsigner hans minde. Harry Fredrichsen
skriver: ”Uten denne minneplaten ville gravsted
høyst
sannsynlig vært ”gjemt og glemt”.
Mindet på Holleby gods.
Gravlund for familien Lindemann på Holleby
Gods. (Tune gårdshistorie Del I s. 222). Familiegravstedet
ble innviet i 1823 ved Karen
Lindemanns begravelse den 23. mars.
«Mindet» ved Holleby gods.
Gravstedet ligger nord for hovedgården, og
er i bruk den dag i dag. Paul Lindemann som
døde i 1844, 73 år gammel, ble gravlagt her
og hans sønn Hans James overtok godset.
Han ble den første ordføreren i Tune.
19

Hans James’ sønn, som også fikk navnet
Paul Lindemann, var ordfører i bygda i 1896-
1901. Han var en av initiativtakerne til Tune
Meieri og han eide Ise bruk.
Fritidsbebyggelse
Høisand bad.
I en brosjyre fra 1922 kunne en lese: Høisand
bad ved Skjebergkilen. Saison 1. juni
– 1. september. Kurmidler: Svovelgytjebad,
naturlige furunaalsbad, tanglutbad – massage
samt varme karbad og sjøbad til moderate
priser. Videre, opplysninger om beliggenhet:
Høisand bad ligger ved Skjebergkilen, som
er en vik av Skagerak og hvis omgivelser
er et av Østfolds naturskjønneste steder. 4
1⁄2 times jernbanereise fra Kristiania østbanestation
og 1⁄2 times prægtig spaservei fra
Skjeberg station, hvor også badets biler møter
til alle tog. Funksjonen Høisand bad ble
planlagt for var behandling av ”syke mennesker”.
Særlig gjaldt det gikt-, nerve– og
revmatismepasienter. Nancy Johannessen,
opprinnelig fra Hafslundsøy, bygget
stedet som ble innviet 18. juni 1897.
Hotellet ved Høisand bad.
Det ble et stort og spesialisert anlegg. Det
skulle fylle behovet for badehus for kurgjestene,
ulike muligheter for overnatting,
fra enkeltstående villaer til et større hus med
gjesterom og spisesal. Til sammen 50 værelser
og 70 senger. Villaene fikk navn som
”Hjalmars ro”, ”Frida Lund” osv. – etter slektninger
av Nancy Johannessen. Huset ble
senere påbygd og en glassveranda ble bygd
inn. Sesongen for badevirksomheten varte
fra 1. juni til 1. september. Sesongen for
restaurantdriften varte lenger. I 1899 ble det
søkt om servering av alkoholholdig drikke fra
20
15. mars til 15. september. Dette var samme
år som Kong Oscar II besøkte stedet i forbindelse
med en feltmanøver. I 1917 ble A/S
Høisand Bad stiftet for å drive stedet videre.
Nancy Johannessen var da 68 år og overlot
stedet til nye eiere. Sarpsborg kommune
overtok etter hvert mer og mer av aksjene og
stedet gikk over i kommunal eie i 1930. Reidar
og Astrid Lange med familie drev stedet
fra 1967 til 1993. I dag drives stedet av Norges
Automobilforening.
Fagforeningshytter
Borregaardsarbeidernes feriehjem ble anlagt
i Høysand tidlig på 30-tallet, og er fremdeles
i fagforeningens eie. Bygningene er rektangulere,
hadde inngang i hver endevegg og
var opprinnelig beregnet for to familier. Hyttene
er nå ombygd for en familie, den ene
inngangen er borte, men for øvrig er de uendret
utvendig.
Enkel hytte i Sildevika
Hytta i Sildevika ble bygget av en familie
med ett barn hvor mannen i huset var maskinist
på et av distriktets sagbruk. Den er
fremdeles i familiens eie. Hytta ligger på ei
lita tomt, få meter fra vannet. Den ble bygd
i 1935, er på ca. 30 m2, med lavt røst og en
liten veranda. Ei lita enkel hytte som kan stå
som eksempel på hyttebebyggelse før og
rett etter siste krig i Sarpsborg kommune.
Steinbrudd
Steinhoggerindustrien sto sterkt i Nedre
Glomma-regionen inntil midt på femti-tallet.
Ved Hornneskilen ligger steinbruddet som i
nyere tid går under navnet ”Oterhi”. Denne
steinhoggerbedriften var lokalisert på Komperød
(Komperød gård). Leiekontrakt fra
1886 viser at området ble leid ut til Halden
Rester av verkstedet ved Oterhi.

Stenhuggeri for 10 år på ”alt granittfjell” m.m.
Fra 1905 overtok A/S British Norway Granite
Co. (for kr. 500.- i årlig avgift).
Ved dette steinhoggeriet, i likhet med mange
andre langs kysten, ble det hogget ut stein til
et planlagt seiersmonument for Hitler. Stein
fra dette monumentet finnes fremdeles i
steinbruddet i tillegg til steinen som er flyttet,
og som bl.a. blir brukt som forstøtningsmur i
ei småbåthavn.
Kulturmiljø – spesielt innholdsrikt
Miljøet på Sanne og Soli er beskrevet i
mange publikasjoner og bøker, både av
”amatørhistorikere” og fagfolk. Blant annet i
Herregårder i Østfold av Sven G. Eliassen.
Av verdifulle elementer i et begrenset område
på østsiden av elva har vi blant annet
Solli kirke, Desiderias lund, ferdelsåre for
kryssingav elva, minnestien over falne soldater
i 1814, samt rester etter skysstasjon og
gjestegiverstua ”Ferjestan”, som for øvrig nå
står på Borgarsyssel museum, og som bl.a.
rommet to skjenkestuer.
Karl 14. Johans gemalinne, var svært begeistret
for området ved Kongeveien der
hun rastet flere ganger på vei til Christiania,
og fikk stedet oppkalt etter seg. Dette kulturmiljøet
på østsiden av Ågårdselva, med
intakte kulturminner, utgjør et verdifullt bidrag
til forståelsen for omfanget og virksomheten
i det tidligere sagbruksmiljøet Sanne og Soli
Brug.
6. SIKRING OG
REHABILITERING
Det er flere måter å sikre kulturminner og
kulturmiljøer på. Bruk av lovverket, andre
administrative virkemidler, som plandokumenter
o.l. og økonomi (stimulere, restaurere
og vedlikeholde). Imidlertid er i mange
sammenhenger, informasjon og holdningskapende
tiltak de viktigste virkemidlene
vi har i kulturminnepolitikken. Ved å skape
forståelse og motivasjon for å arbeide med
dette viktige temaet, når vi lengst. Som regel
må flere virkemidler tas i bruk samtidig.
6.1. Lover og retningslinjer
Desiderias lund ved Solli kirke.
Solli kirke ble bygget rundt 1900 og ble høytidelig
innviet av biskopen i 1904. Den ligger
vakkert til i Desiderias lund, på en knaus ut
mot elva. Opprinnelig het stedet Kalveberget
og var danseplass for ungdommen. Dronning
Desideria (Desiree Clary 1777-1860)
21
6.1. 1. Plan- og bygningsloven
Plan- og bygningsloven er kommunens viktigste
redskap for å sikre kulturminner. Loven
kan brukes aktivt for å verne kulturminner
og kulturmiljøer. I arealplaner (kommuneplanens
arealdel og reguleringsplaner) kan
områder med viktige kulturminneverdier markeres
med egne planformål som viser hvilke
verdier som knytter seg til området. Det er
viktig at planformålet gjenspeiler områdets
kvaliteter. Det er også mulig å legge restriksjoner
på tiltak som kan være i konflikt med
kulturminneverdiene.
Plan- og bygningsloven gir også hjemmel til
å verne spesielle bygninger og bygningsmiljøer.
Av reguleringsplaner de senere årene som
har brukt denne hjemmelen (§ 25, Reguleringsformål
– ”Spesialområde bevaring”), er
reguleringsplanen Høysand Sør, samt reguleringsplanen
Vetaberget vedtatt 13.05.2004
når det gjelder to magasinbygninger tilknyttet
Graåker fort. I flere reguleringsplaner under
arbeid foreslåes dette formålet for deler av
områdene som er under regulering.

Med hjemmel i plan- og bygningsloven utarbeides
temaplaner for mange ulike formål
i Sarpsborg kommune. Flere av disse kan
berøre kulturminner og vil derfor kunne ha
betydning for hvordan kulturminner og kulturmiljøer
blir tatt vare på. Som eksempler kan
nevnes Lanbruksplan og Kystsoneplan.
6.1.2. Lov om kulturminner
Lov om kulturminner, av 6. juni 1978, (sist
endret 3. mars 2000) gir hjemmel for vern
av kulturminner. Det er få kulturminner i
Sarpsborg kommune som er såkalt ”vedtaksfredet”,
dvs. fredet etter dette lovverket.
Det betyr ikke at det er få fredningsverdige
objekter eller miljøer i kommunen, men at
det er svært få fredningsprosesser som er
iverksatt og fullført, jfr. pkt. 4.
Når kulturmiljøer vernes etter kulturminneloven
er det få eller ingen endringer som
kan foretas, utover det som er beskrevet i
vernesaken. Endringer som kan tillates må
derfor beskrives i detalj i vernesaken, da
lovens § 15, tredje avsnitt sier: Dersom det i
fredningsvedtaket ikke er gitt nærmere regler
om fredningens innhold, må ingen rive, flytte,
påbygge, endre, forandre materialer eller farger
eller foreta endringer som går lenger enn
vanlig vedlikehold. Tiltak utover dette krever
tillatelse av vedkommende myndighet etter §
15a. Dette omfatter også fast inventar.
6.1.3. Vern gjennom andre plandokumenter,
lister og retningslinjer
Andre planer eller såkalte ”lister” kan gi et
visst vern uten at de er knyttet til lovgivning.
Dette fordi de har vært gjennom en bred
folkelig og politisk prosess som gir publisitet
og kunnskap om kulturminnene, som for eksempel
denne kulturminneplanen. Eller fordi
de har vært vurdert på kulturminnefaglig basis,
og fulgt opp med praktiske og/eller økonomiske
tiltak. Som for eksempel fylkeskonservatorens
liste over bygninger og anlegg
som har fått fylkeskommunale bygningsvernmidler.
Av slike kan nevnes:
- Glengsgata 1 (byens eldste eksisterende
hus)
- Lensmannsgården, Skjeberg
- Kjemikerboligen, Greåker
- Vaskerstua, Hafslund.
Såkalt ”listeført” er også kirker, jfr. pkt. 4.
22
Delutredningen til sentrumsplanen, vernevurderinger,
kalt ”Kulturhistorisk hjemmevern”
er en ny type ”plandokument” som
allerede har fått betydning for byggesaksbehandlingen
i kommunen. Utredningen gir
forutsigbarhet for eiere og betyr ryddigere og
enklere kommunal saksbehandling. Se for
øvrig pkt. 4.4. Bygningsvern (”Kulturhistorisk
hjemmevern”).
”Lokalpolitiske retningslinjer” (LPR)?
Et hensiktsmessig virkemidler i ”den kommunale
hverdagen”, kunne være å få utarbeidet
lokale retningslinjer for forvaltning
av kulturminner og kulturmiljøer, - gjerne
også kulturlandskap. Retningslinjene kunne
fungere på samme måten som de sentrale
retningslinjene de såkalte RPR (Rikspolitiske
retningslinjer) som er utarbeidet på noen få
viktige områder i Norge, bl.a. for Oslofjorden,
vernede vassdrag m.fl. Slike retningslinjer,
for kulturminner og kulturlandskap, er utarbeidet
i Hedmark og kan være til god hjelp i
planarbeidet og saksbehandlingen i kommunen.
Hensikten er å supplere lovverket og gi
noen spesifikke anvisninger.
Som en oppfølging av denne planen og som
et innspill til rullering av kommuneplanen bør
slike retningslinjer kunne utarbeides.
7. TILTAK
De tiltakene det er aktuelt å iverksette på
kulturminneområdet for Sarpsborg kommune,
er i første rekke strategiske tiltak
- sikre kulturminnene gjennom arealpolitikken.
Planen blir et innspill til rullering av
kommuneplanens areal del og videre til de
til pågående og framtidige planprosesser av
forskjellig slag, jfr. tabellen i pkt. 7.2.
7.1. Informasjon om ressurser, økonomiske
og pratiske tiltak
Sikring av kulturminner gjennom planverk
krever adminitrative ressurser. Dette er en
del av det stadig pågående planfaglige arbeidet
i kommunen. Når det gjelder tiltak
for øvrig, som f.eks. å få kulturminnet ”fram
fra glemselen”, er det nødvendig å initiere
tiltak, enten det gjelder å få eiere eller organisasjoner
til å ta ansvar for tiltaket, eller å
utrede dette i kommunal sammenheng.

Økonomi, dvs. tilskudd og bevilgninger til
restaurering, vedlikehold og formidling av
verneverdige bygninger og anlegg, er et viktig
virkemiddel i kulturminnearbeidet. Flere
av tilskuddsordninger forutsetter at frivillige
organisasjoner engasjerer seg i arbeidet.
Dette er også ofte en forutsetning for initiativ
og oppfølging.
Følgende kan nevnes:
Riksantikvaren – vesentlig til fredede bygninger,
men også tilskudd knyttet til andre
områder innen kulturminnevernet, som kystkulturen
o.a. som kan være viktig for Sarpsborg.
Fylkeskommunen – tilskudd, vanligvis i størrelsesorden
10-40.000.- som et håndslag til
antikvarisk istandsetting av verneverdige,
men ikke fredede bygg og anlegg. Fylkeskonservatoren
bidrar også med faglige råd.
Norsk Kulturminnefond – ble opprettet av
Stortinget i 2001, - en nokså ny institusjon
som gir tilskudd. For objekter som ikke er
fredet er det en forutsetning at verneverdien
her går fram av plandokumenter eller kulturminnefaglig
vurdering.
Nærmere om dette, se www.kulturminnefon
det.no
SMIL-midler (Spesielle miljøtiltak i landbruket).
Disse midlene går til tiltak innen miljøvern,
inklusiv kulturminnevern i landbruket
og fordeles nå gjennom kommunen.
DNBNOR-stiftelsen støtter tiltak rettet mot
allmennheten, bl.a. kulturminnetiltak etter
søknad. Søknadsfrist en gang i året, nærmere
bestemt 15. oktober.
Byggeskikkpris
Sarpsborg kommunes byggeskikkpris kommer
litt på siden av de andre ordningene.
Den kan utdeles både til nybygg og restaureringer,
og utdeles naturlig nok i etterhånd.
Viktig her er at den, når den gis på kulturminnegrunnlag,
skaper publisitet og prestisje,
formidler kunnskap og kan virke som
en inspirasjonskilde for andre.
7.2. Tabellarisk oversikt
Tabellen på neste side beskriver sikringstiltak
som vurderes som nødvendige, enten
det er via lovverket, vedlikehold eller annet.
Vernekriteriene (sifferhenvisningen) redegjøres
for ovenfor, under pkt. 1.1.
23

Kulturminner/
Kulturmiljøer
Nåværende planstatus.
Behov for
styrket vern er
markert med SV.
Antatt verneverdi.
Særlig vektlagte
kriterier i lokal
sammenheng, jfr.
pkt. 1.1.
Tilstand/
rehabilitering.
(Stikkord)
Eiere/ansvar
Hage og parkanlegg
1. Prestegårdshagen
ved
Skjeberg kirke
Spesialområde
bevaring
1, 2, 5, 7, 8
Hagen er overgrodd.
rehabilitering
i samarbeid
med frivillige
organisasjoner
Kirken/
Opplysningsvesenets
fond
2. Hafslund Hovedgårds
kulturhistoriske
parkanlegg
med Kongehøien
3. Folkeparkene
Dondern
Kulåsparken
Tekniske og
industrielle
kulturminner/
miljøer
4. Industrimiljøer
Ise/Haga Hoell
Borregaard
Hafslund
5. Sagbruk/lenser
Eidet
Furuholmen
Soli Brug
6. Gammelt industrimiljø
Buerbekken
Kulleruddalen
7. Boligbebyggelse
for ansatte
ved Borregaard
Kulås
"Ny England" og
"Frankrike"
Tarris
Boliger - St. Olavs
Vold
Opsund
Boligområde - forslag
om bevaringsformål
(SV) 1 4, 5, 8
Friområde/park
(SV)
LNF (SV)
Industri (SV)
Industri (SV)
LNF (SV)
LNF (SV)
LNF (SV)
LNF (SV)
LNF (SV)
Boligområde
Verneverdivurd.
Boligområde
Verneverdivurd.
Boligområde
Verneverdivurd.
Inkl. i museet
Boligområde (SV)
1, 2, 4, 8
1, 2, 4, 8
1, 2, 3, 4, 6, 7
1, 2, 4, 5, 6, 8
1, 2, 4, 5, 6, 8
1, 2, 3, 7, 8
1, 2, 3, 7, 8
2, 3, 7, 8
1, 2, 3, 7, 8
1, 2, 3, 7, 8
1, 7, 8
1, 2, 5, 6, 7, 8
Kongehøien har
behov for landskapspleie
og
skjøtsel
Landskapspleie.
Restaurering av
amfiet nødvendig
Ujevn
I bruk til industri
I bruk til industri
Forfall - noen
unntak
Brukbar stand
Er rehabilitert
Behov for rehab.
Skal rehabiliteres
I god stand
Hafslund
Hafslund
Borregaard
Privat
Privat
Privat
Kommune/ org.
har bruksavtale
Privat
Privat
Privat
Privat
Privat
Privat
Privat
Museet
Privat
8. Ferdsel
Sandesund Blandet formål 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8 Privat/offentlig
24

Kulturminner/
Kulturmiljøer
Nåværende planstatus.
Behov for
styrket vern er
markert med SV.
Antatt verneverdi.
Særlig vektlagte
kriterier i lokal
sammenheng, jfr.
pkt. 1.1.
Tilstand/
rehabilitering.
(stikkord
Eiere/ansvar
9. Gravminner
Kolerakirkegården
Mindet på Holleby
Spesialområde
Bevaring
LNF
1, 2, 7, 8
1, 2, 5, 8
Behov for
rehabilitering/
skjøtsel
Privat
10. Fritidsbebyggelse
Høisand bad
Fagforeningshytter/
Feriehjemmet
Hytte fra 1935 i
Sildevika
Hotell/restaurant/
camping - to hytter/
bevaring
Fritidsbebyggelse
(SV)
LNF
2, 3, 4, 6, 7, 8
1, 2, 3, 4, 6, 7, 8
1, 2, 3, 4, 6, 7, 8
Behov for vedlikehold
Hytter i brukbar
stand
I god stand
Kommunalt eid
selskap
Fagforening
Privat
11. Steinbrudd
"Oterhi" i
Hornneskilen
LNF (SV) 1, 2, 3, 7, 8
Ønskelig med
istandsetting. Behov
for tilrettelegging
og formidling
Privat
12. Kulturmiljø
med spesielt verdifulle
elementer
Sanne kulturmiljø
Solli kirke og Desiderias
lund er reg.
til spesialområde
bevaring - ellers
LNF
1, 2, 4, 5, 7, 8
Kirken
Privat
7.3. Stimuleringsmidler
Kulturminnene som det er lagt hovedvekt
på i denne planen, såkalt nyere tiders kulturminner,
har vanskelig for å oppnå statlig
og fylkeskommunal sikringsmidler. De
kulturminnene/kulturmiljøene som er trukket
fram er imidlertid et begrenset antall og de
fleste er i privat eie, som industribygningene
og boligbebyggelsen som er framhevet. For
de øvrige kulturminnenes vedkommende,
kan mye arbeid gjøres som dugnadsarbeid.
Imidlertid må fagfolk bidra i mange sammenhenger,
i tillegg til at faktiske utgifter vil gå
med.
Det søkes innarbeidet i handlingsplan og
budsjetter øremerkede midler til kulturminnvern.
Midler som både kan brukes internt i
kommunen, men som har som hovedformål
å stimulere foreninger og lag og som fordeles
etter nærmere fastsatte kriterier.
7.4. Prosjekter – i hovedsak initiert av
frivillige
Under arbeidet med kulturminneplanen, er
det tatt flere initiativ til rehabilitering og formidling
av viktige kulturminner som er i ferd
med å gå tapt. Som eksempler på dette kan
nevnes:
• Eidet lenser hvor det er startet en venneforening,
• Prestegårdshagen ved Skjeberg kirke.
Det er under etablering i Skjeberg historielag,
en arbeidsgruppe for restaurering
av hagen.
• Kulturminnesti i Sætre i Trøsken-området,
et initiativ av medlemmer i Tune
historielag.
• Kongehøien. Det er nå til vurdering av
Hafslund et forslag for hvordan ”Kongehøien”
skal rehabiliteres.
• Kolerakirkegården, som Skjeberg historielag
i mange tiår har arbeidet for restaurering
av.
Dessuten kan det være hensiktsmessig å
formidle kulturminneplanens innhold gjennom
enklere dokumenter enn denne planen.
F.eks. lage en såkalt ”Kulturminneplakat”,
med hovedvekten på bilder av kulturminnene
i Sarpsborg, kort faktabeskrivelse og lokalisering.
25