+ Last ned pdf - Institutt for samfunnsforskning

Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for 

samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene 

kan kjøpes for nedlasting og print på www.idunn.no. Abonnement på 

tidsskriftet kan bestilles på www.universitetsforlaget.no 

Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten 

særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling 

og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er 

hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre 

erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

TfS 

TIDSSKRIFT FOR 

SAMFUNNSFORSKNING 

NR 2, 2010 

Innhold 

Artikler 

JON IVAR ELSTAD 

Geografiske forskjeller i uføres dødelighet: 

Levekår, seleksjon, sosial avstand? 191 

JANNEKE VAN DER ROS, VEGARD JOHANSEN 

OG INGRID GULDVIK 

Fra folkevalgt til utvalgt. Kjønn, makt og kjønnsmaktbalanse 221 

SIGTONA HALRYNJO OG SELMA THERESE LYNG 

Fars forkjørsrett – mors vikeplikt? 

Karriere, kjønn og omsorgsansvar i eliteprofesjoner 249 

JORID ANDERSSEN 

Forebygging, hverdagsliv og samfunnsendring 281 

Hvordan forebyggende medisin blir en del av folks hverdagsliv 

Foredrag / Aktuell debatt 

HILDE BOJER 

Om økonomisk likhet 311 

Bokanmeldelser 

ROLF LIDSKOG 

Odd Gåsdal og Allan Sande: 

Miljø og samfunn 318 


Per Fugelli og Benedicte Ingstad: 

Helse på norsk. God helse slik folk ser det 320 

ASLE TOJE 

Pernille Rieker og Walter Emanuel Carlsnæs (red.): 

Nye utfordringer for europeisk sikkerhetspolitikk 324 

Sammendrag 328 

Forfattere 330

TIDSSKRIFT FOR 

SAMFUNNSFORSKNING 

Utgitt av Institutt for samfunnsforskning 

med støtte fra Norges forskningsråd 

Redaksjonens adresse: 

Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: tfs@samfunnsforskning.no 

Redaktør: 

Karl Henrik Sivesind (ansv.), Idunn Brekke, 

Anniken Hagelund og Jo Saglie 

Redaksjonssekretær: 

Gerd Granhaug 

Redaksjonsråd: 

Jørgen Goul Andersen, Aalborg Universitet 

Anne Lise Fimreite, Universitetet i Bergen 

Knud Knudsen, Universitetet i Stavanger 

Anne Krogstad, Universitetet i Oslo 

Mia Lövheim, Uppsala Universitet 

Karen Fog Olwig, Københavns Universitet 

Bente Rasmussen, NTNU 

Bo Rothstein, Göteborgs Universitet 

Iselin Theien, SIFO 

Nils Aarsæther, Universitetet i Tromsø 

Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst. 

Priser for abonnement 2010 Institusjon: NOK 1030,– Student: NOK 270,– 

Privat: NOK 500,– E-abonnement: NOK 1130,– 

Løssalg: NOK 99,– 

Abonnerer du på tidsskriftets papirutgave koster e-abonnement kr 200,–. Les mer om e-abonnement på www.idunn.no. 

Artikler gjengitt i tidsskriftet reguleres av bestemmelser gjengitt i avtale om normalkontrakt for utgivelse av litterære verk i tidsskrift 

av 13. mars 2006 mellom Den norske Forleggerforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forvaltningsorganisasjonen 

LINO. 

Avtalen kan leses på hjemmesiden til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening: 

http://www.nffo.no 

Indeksert blant annet i: Sociolocical Abstracts / Social Sciences Citation Index / 

Current Contents – Social and Behavioral Sciences / Studies on Woman and Gender Abstracts / Sociology of Education 

Abstracts / Historical Abstracts 

Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, 

Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon 24 14 75 00. Telefax 24 14 75 01. 

e-post: abonnement@universitetsforlaget.no 

Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets 

egen hjemmeside:www.universitetsforlaget.no/tfs 

© 2010 Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning 

Grafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Laboremus Oslo AS. 

Printed in Norway by AIT Trykk Otta AS 

ISSN 0040-716X

Geografiske forskjeller 

i uføres dødelighet 

Levekår, seleksjon, sosial avstand? 

JON IVAR ELSTAD 

Jon.I.Elstad@nova.no 

GEOGRAPHICAL INEQUALI- 

TIES IN MORTALITY AMONG 

RECIPIENTS OF DISABILITY 

BENEFITS: LIVING CONDI- 

TIONS, SELECTION, SOCIAL 

DISTANCE? 

About a quarter of the Norwegian 

population aged between 50 and 66 

years are recipients of disability benefits. 

A public health concern is their 

high mortality rate, which cannot be 

fully explained by the diseases which 

led to their benefit recipient status. 

Mortality rates vary geographically, 

which is the topic addressed in this 

study. The data consist of 190,000 disability 

recipients aged between 40 and 

66 years in 1993, with information 

gathered from public registries and 

mortality follow-up in 1993–1997. 

Keywords: 

A multilevel approach was used. 

Results were practically identical for 

two different geographical classifications. 

The mortality risk among disability 

recipients of pensions varied 

considerably with gender, age, marital 

status and, to some extent, with education 

and household income. It was 

also related to the difference between 

their own income and the median 

income level in the community, and 

furthermore to the average mortality 

level among the non-recipient population 

in the same areas. These factors 

accounted for a substantial part of the 

area differences in mortality. Contrary 

to expectations, the proportion of disability 

recipients in the community 

population was unrelated to the mortality 

risk among disability recipients. 

• disability pensioners 

• geographical differences 

• mortality 

• multilevel methods 

191 

© UNIVERSITETSFORLAGET 

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING 

VOL 51, NR 2, 191–220

[ ELSTAD ] 

Forskningen om uføreordningen er omfattende. I bibliotekbasen 

BIBSYS er det over 200 forskningsrapporter, offentlige 

utredninger m.v. med uføretrygd* eller uførepensjon* i tittelen 

(BIBSYS 2009). Dessuten finnes mange tidsskriftartikler, bokkapitler 

og engelskspråklige forskningsbidrag. At det dominerende forskningstemaet 

har vært omfanget av og veksten i uførepensjoneringen 

er ikke overraskende siden myndighetenes bekymring først og fremst 

dreier seg om antallet uføretrygdede. De uføres levekår er lite påaktet 

(men se Blekesaune & Øverbye 2000, 2001; Otnes 2003), og heller 

ikke de uføres dødelighet har vært særlig studert. Om det sistnevnte 

temaet har jeg funnet bare fem forskningsarbeider publisert fram til 

sommeren 2009: En rapport (Abrahamsen 1988), en hovedoppgave i 

matematikk (Paulsboe 1997) og tre nyere artikler (Gjesdal, Mæland, 

Hagberg & Alexanderson 2007, 2008; Gjesdal, Svedberg, Hagberg 

& Alexanderson 2009). 

Tross den beskjedne forskningsinteressen kan en hevde at de uføres 

dødelighetsforhold har betydelig sosialpolitisk og helsepolitisk 

interesse. De uføre er mange, omlag hver fjerde innbygger alder 

50–66 er mottaker av uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad 

(NAV 2009), og samtidig har de markant høyere (aldersjustert) dødsrisiko 

enn ikke-uføretrygdede (Abrahamsen 1988; Paulsboe 1997; 

Gjesdal et al. 2007; Gjesdal et al. 2008; Gjesdal et al. 2009). Utvilsomt 

har overdødeligheten sammenheng både med de uføres helseproblemer 

og med at de ofte er rekruttert fra lavstatusgrupper. Men 

overdødeligheten er også markant etter kontroll for utdanning og 

inntekt (Gjesdal et al. 2008; Gjesdal et al. 2009), og som jeg vil 

drøfte nedenfor lar den seg heller ikke uten videre forklare med diagnosene 

som grunnga trygdetildelingen. Den høye dødeligheten innebærer 

at en stor andel av dødsfallene i yrkesaktiv alder skjer blant 

uføre. I 1993, for eksempel, sto de uføretrygdede for praktisk talt 

halvparten (49 prosent) av de vel 6000 dødsfallene i aldersgruppen 

40–66 år i dette året (FD-Trygd 2009). I folkehelsestudier bruker en 

Morten Blekesaune,Viggo Nordvik og Axel West Pedersen, alle kolleger ved NOVA, og to av Tidsskrift for 

samfunnsforsknings anonyme konsulenter har gitt verdifulle kommentarer. Arbeidet er finansiert av Folkehelseprogrammet 

i Norges forskningsråd, prosjektnr. 175289/V50 «Enigmatic geographical differences: A study of 

contextual determinants of health inequalities in Norway». 

192

[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ] 

ofte dødelighetsforholdene blant middelaldrende som indikator på 

dødelighetsutviklingen (se for eksempel Næss, Strand & Rognerud 

2007), men da er det i realiteten dødsrisikoen blant uføretrygdede 

som i stor grad blir analysert. 

Dødeligheten blant de uføretrygdede er ikke bare et vesentlig levekårsproblem 

for de uføretrygdede selv, men også et mer allment folkehelseproblem. 

Forventet levealder er ofte brukt som en samleindikator 

for helsetilstanden i en befolkning, for eksempel i internasjonal komparativ 

forskning. Dette målet er sensitivt for dødsfall som skjer relativt 

tidlig, og de mange dødsfallene blant uføretrygdede i 50- og 60- 

årsalderen bidrar derfor til en avkorting av den forventede (gjennomsnittlige) 

levealderen for den samlete befolkningen. 

Temaet for denne artikkelen er de geografiske forskjellene i de uføres 

dødelighet. Jeg beskriver hvordan de uføres dødsrisiko varierer 

mellom geografiske områder og undersøker relevansen av fire hypoteser 

om hvorfor disse forskjellene oppstår. Formålet er å bidra til 

kunnskapsutvikling om de uføres vilkår, men dessuten blir virkemåten 

til den norske uføreordningen berørt, og i tillegg kan analysene ha 

generell helsepolitisk relevans. Helseulikhetene mellom landsdeler, 

fylker, kommuner, bydeler og andre typer geografiske områder er et 

viktig folkehelsetema (Kravdal 2008; Dahl, Elstad, Hofoss & Martin- 

Mollard 2006; Aase 1996; Stensvold & Rognerud 1998). Siden 

uføredødsfallene utgjør så stor del av dødsfallene blant voksne, kaster 

artikkelen også lys over de geografiske ulikhetene i levealder i Norge. 

Jeg starter med å drøfte noen generelle sider ved de uføres dødelighetsforhold, 

før jeg legger fram de fire hypotesene om geografiske forskjeller 

i uføres dødelighet og deretter presenterer data og analyser. 

DE UFØRES OVERDØDELIGHET – EN SELVFØLGELIGHET? 

Siden uføretrygd tildeles på grunn av helsesvikt, vil mange anta at det 

er en selvfølge at uføre har høyere dødelighet enn andre. Vansken 

med denne forklaringen er at det ikke er stor overensstemmelse mellom 

hva de uføre blir uføretrygdet for og hva de dør av. Såvel blant 

uføretrygdede som ikke-uføre står kreft og hjerte- og karlidelser bak 

omlag to tredeler av dødsfallene i de aldersgruppene denne artikkelen 

behandler (40–66 år) (FD-Trygd 2009). Til sammenligning skjer mindre 

enn 15 prosent av uføretrygdingen på grunn av slike diagnoser 

193

[ ELSTAD ] 

(Mykletun & Knudsen 2009; RTV 1990). Blant uførhetsdiagnosene 

dominerer ikke typiske dødsårsaker, men muskel- og skjelettlidelser 

(omlag 35 prosent av alle nye uføretildelinger 1992–2003) og psykiske 

lidelser og atferdsforstyrrelser (20–24 prosent) (Mykletun & 

Knudsen 2009). Dette har sammenheng med at prosessen som leder 

fram til uføretrygding som regel tar flere år, med lange sykmeldingsog 

attføringsperioder før uførepensjon tildeles (Andreassen & Kronstad 

2006). Vanlige dødsårsaker blant voksne – kreft, infarkt, slag, og 

selvsagt voldsomme dødsfall – har ofte et mer kortvarig forløp. Kreft 

er den hyppigste dødsårsaken i yrkesaktiv alder, men kreft vil ofte 

enten overvinnes eller få et fatalt utfall før uførepensjon blir tildelt, og 

derfor utgjør kreft bare en marginal andel (2–4 prosent) av uførhetsdiagnosene. 

Selvsagt vil en del av de uføres dødsfall skyldes nettopp den lidelsen 

som begrunnet trygdetildelingen. De få med svulster (kreft) som 

uførhetsdiagnose har spesielt høy dødelighet, og overdødeligheten er 

også markant for de som ble trygdet på grunn av hjerte- og karlidelser 

og alkoholisme (Gjesdal et al. 2008; Gjesdal et al. 2009; Paulsboe 

1997). Men mesteparten av uførepensjoneringen skyldes altså muskel- 

og skjelettlidelser og psykiske lidelser, og disse diagnosene er 

praktisk talt fraværende i dødsårsaksstatistikken. Likevel har de som 

ble uføretrygdet på grunn av slike helseplager også en viss overdødelighet, 

selv etter kontroll for utdanning og inntekt. Til nå har ikke 

norske analyser koblet opplysningene om årsakene til uføretrygdingen 

med årsakene til dødsfallene, men en svensk studie med slike data 

fant «no significant association between reason for disability pension 

and cause of death» (Wallman, Wedel, Johansson, Rosengren, Eriksson, 

Welin & Svärdsudd 2006). De svenske funnene gir grunn til å 

anta at koblingen mellom uførediagnosen og hva som direkte forårsaker 

de uføres dødsfall er svak også i Norge. 

Det kan likevel være indirekte sammenhenger. Uførhetsdiagnosen 

kan i seg selv ha vært ikke-dødelig, men den kan ha medført en generell 

svekkelse av organismen som etterhvert gjorde den uføretrygdede 

mer utsatt for andre, dødelige, lidelser. En kan også ta i betraktning et 

annet forhold som vil svekke sammenhengen mellom uførhetsgrunn 

og dødsårsak. Loven krever en spesifikk medisinsk diagnose om 

uføreytelser skal innvilges. Blant en del uføretrygdede kan funksjons- 

194


nedsettelsen skyldes en generell helsesvekkelse som ytrer seg i sammensatte 

og vanskelig diagnostiserbare tilstander. I slike tilfeller kan 

uførediagnosen være en stedfortreder som trygdelegen tar i bruk for å 

tilfredsstille lovens krav, slik at uførhetsgrunnen ikke gir noe presist 

uttrykk for den uføres helseproblemer. 

Følgelig: Selv om de uføres dødsrisiko kan ha sammenheng med 

helseproblemet som utløste uførepensjoneringen, vil deres overdødelighet 

ofte skyldes omstendigheter som bare er svakt relatert til det de 

ble trygdet for. Uavhengig av uførhetsdiagnosen kan den uføre ha fått 

høyere dødsrisiko på grunn av latente helsesvekkelser ervervet i det 

tidligere livsløpet, for eksempel på grunn av en vanskelig oppvekst 

eller årevis med vanskelige leveforhold og usunn livsstil. Dessuten kan 

de uføretrygdedes overdødelighet skyldes forhold fra tiden etter at 

uførepensjoneringen startet. Levestandarden som uføretrygdet, 

atferdsmønstre etablert etter at en forlot arbeidslivet, og den trygdedes 

opplevelse av sosial eksklusjon og stigmatisering kan også medvirke 

til de uføretrygdedes høyere dødsrisiko. 

Materialet brukt i denne studien har ikke opplysninger som gjør 

det mulig å skille skarpt mellom ulike kilder til de uføres dødsfall. Det 

mangler blant annet informasjon om uførhetsdiagnosene, men for 

min problemstilling er ikke det en avgjørende svakhet. Om diagnosene 

ikke avgjør de uføres dødsrisiko, vil heller ikke de geografiske 

forskjellene i uføres dødelighet kunne forklares med uførhetsdiagnosene. 

Andre omstendigheter, for eksempel de uføretrygdedes levekår, 

deres sosiale relasjoner og deres plass i samfunnet, kan ha vesentlig 

innvirkning på deres dødelighetsforhold. I denne artikkelen er det 

slike forhold jeg vil framheve i analysen av de geografiske forskjellene 

i uføretrygdedes dødelighet. 

FIRE HYPOTESER OM GEOGRAFISKE 

VARIASJONER I UFØRETRYGDEDES DØDELIGHET 

Systematiske helseforskjeller mellom sosiale klasser og lag, mellom 

etniske kategorier og mellom geografiske områder er observert i alle 

land der slike undersøkelser er foretatt. I det siste tiåret har studiet av 

slike helseforskjeller i stor grad vært knyttet til «social determinants of 

health». Dette begrepet brukes på ulike måter (CSDH 2008; Graham 

2009; Navarro 2009), men et fellestrekk er antakelsen om at helsetil- 

195

[ ELSTAD ] 

standen i en befolkningskategori – og helseulikhetene mellom befolkningskategorier 

– ikke kan reduseres til forskjeller i biologisk sårbarhet 

eller helsetjenestens kvalitet. Helseforhold og helseforskjeller anses 

som et resultat av sosiale helsedeterminanter i bred forstand – av «how 

society and different forms of social organization influence health and 

well-being» (Berkman 2000:xiii). Ofte vil en hente forklaringsfaktorer 

fra flere analytiske nivåer. En antar at sosiale helsedeterminanter framtrer 

på det individuelle nivået som nærliggende (proksimale) årsaker, i 

form av blant annet materiell levestandard, livsstil og personlige relasjoner. 

Dette mikronivået er på sin side påvirket av sosiale strukturer 

på mesonivå (arbeidsplasser, lokalsamfunn m.v.), som i sin tur er relatert 

til og formet av makronivået (distale årsaksfaktorer) som består 

blant annet av samfunnets generelle økonomiske og teknologiske nivå, 

særtrekk ved de sosiale klassene og forholdet mellom dem, og politiske 

institusjoner og de historiske og kulturelle tradisjonene i samfunnet 

(Mæland, Elstad, Næss & Westin 2009:22–25). 

I denne artikkelen vil jeg undersøke fire hypoteser om hva som kan 

bidra til geografiske forskjeller i uføretrygdedes dødelighet. I tråd 

med sosiale helsedeterminanter-tilnærmingen forholder de fire hypotesene 

seg til ulike analytiske nivåer. Den første fokuserer direkte på 

individ- og familienivået, den andre framhever inntektsforskjellene 

mellom de uføre og majoriteten i lokalsamfunnet, mens de to siste 

legger vekt på kontekstuelle trekk og egenskaper ved det geografiske 

området der de uføretrygdede bor. 

Helseulikhetsforskningen har vist hvordan helseforhold varierer 

systematisk med utdanning, inntekt, yrke, sivilstand og sosiale relasjoner 

(Sund & Krokstad 2005; Helse- og omsorgsdepartementet 

2007; Næss et al. 2007). Flere fortolkninger er mulige (Bartley 2004), 

men en hovedforklaring er at ressurser som materiell levestandard, 

kunnskap, sosial anseelse og sosiale nettverk fremmer helse og sunt 

levevis og beskytter mot sykelighet og død. Også studier av uføretrygdede 

har vist hvordan dødsrisikoen blant dem varierer med utdanning 

og inntekt (Gjesdal et al. 2007). Den første hypotesen er derfor at 

områdeforskjellene i uføres dødelighet skyldes såkalte komposisjonelle 

faktorer, det vil si geografiske forskjeller i sammensetningen av 

uførepopulasjonen innen hvert område når det gjelder helserelevante 

individuelle levekårsressurser. 

196


Den andre hypotesen knytter seg til helseulikhetsforskningens 

funn om at ikke bare lav inntekt i seg selv, men dessuten lav inntekt i 

forhold til det som er vanlig i det omliggende samfunn, kan ha negative 

helsekonsekvenser (Wilkinson 1998; Elstad & Dahl 2009). Lav 

relativ inntekt kan innebære at en mangler de økonomiske ressursene 

som trengs for å delta på lik linje med andre i lokalsamfunnets sosiale 

liv, for eksempel i sosiale sammenkomster, organisasjoner og fritidsaktiviteter. 

Lav inntekt i forhold til «folk flest »i lokalsamfunnet kan 

derfor bidra til sosial eksklusjon og føre til psykologisk stress i form 

av opplevd utenforskap, lav selvfølelse, frustrasjon, håpløshet og 

andre typer reaksjoner som både direkte kan svekke organismen og 

dessuten utløse mer helseskadelig atferd. Negative helseeffekter kan 

utløses av den sosiale avstand som genereres av forskjeller i materielle 

ressurser (Marmot 2004; Wilkinson & Pickett 2009). Hypotesen er at 

jo mer de uføres egen inntekt avviker negativt fra det som er vanlig i 

det omliggende samfunn, jo mer vil de risikere sosial marginalisering 

med påfølgende uheldige helseeffekter. Innfallsvinkelen for å undersøke 

dette er å analysere om de uføres dødsrisiko er relatert til inntektsforskjellen 

mellom de uføre selv og inntektsnivået blant de ikkeuføretrygdede 

i lokalsamfunnet, og videre om disse inntektsforskjellene 

bidrar til forklaringen på de geografiske forskjellene i uføres 

dødelighet. 

Den tredje hypotesen refererer til selektive mekanismer i lokalsamfunn 

og trygdeforvaltning. Graden av helsesvikt når uføretrygd tildeles 

kan spille en rolle for den uføres dødsrisiko. Hvordan trygdetildelingen 

foregår, kan variere mellom områder. Etter lovens bokstav kan uføretrygd 

innvilges om helseproblemene medfører at arbeids- og inntektsevnen 

er blitt varig redusert med minst 50 prosent. Formuleringen 

forutsetter skjønn og fortolkning, og praksis kan variere i tid og rom. 

Det er hevdet at tilstrømningen til uførepensjonen har sammenheng 

med lokale arbeidsmarkedsforhold (Rege, Votruba & Telle 2005; 

Fevang & Røed 2006) og med holdninger til arbeid («Der arbeidsmoralen 

er høy, vil terskelen for å søke om uførepensjon også være høy» 

(Bragstad & Hauge 2008:21)). Ifølge en studie er det også en tendens 

til at der mange er blitt uføretrygdet i de foregående årene, vil dette ha 

såkalte «social interaction effects» som innebærer at flere av de gjenværende 

også vil søke uføretrygd (Rege, Votruba & Telle 2007). 

197

[ ELSTAD ] 

Slike prosesser kunne innebære at høy uføreandel i et område 

reflekterer at helsesviktkriteriet har vært mindre strengt anvendt. Om 

de innvilgende instanser er mer inkluderende i hva slags helseproblemer 

som kvalifiserer for trygd, kunne dette resultere i en større uførepopulasjon 

i området, men samtidig i lavere dødelighet blant de som 

er blitt trygdet. I tråd med dette er det faktisk vist at siden 1970-årene 

har de uføretrygdedes overdødelighet, relativt til dødeligheten ellers i 

befolkningen, minsket (Abrahamsen 1988; Paulsboe 1997; Gjesdal et 

al. 2007). Dette kunne tyde på at høyere uføreandel i befolkningen 

henger sammen med redusert overdødelighet blant de uføre. Samvariasjonen 

mellom uføretilstrømning og dødelighet er likevel kompleks. 

Paulsboe (1997) viser at de uføretrygdedes overdødelighet sank systematisk 

med tildelingsår i hele perioden 1970–1988 – jo seinere trygden 

ble innvilget, jo lavere var de uføres dødelighet relativt til ikkeuføre 

– men dette skjedde både i perioden da tallet på nye uføretrygdede 

var relativt konstant fra år til år (1970–1982) og i den påfølgende 

perioden da tallet på nye uførepensjonister økte for hvert år 

(1983–1988). Dette tyder på at redusert overdødelighet blant uføretrygdede 

ikke nødvendigvis reflekterer mer inkluderende helsesviktkriterier, 

men kan også skyldes andre forhold som bedre helsetjeneste 

og generell heving av uføres levestandard. Hva enn fortolkningen er – 

den tredje hypotesen er at områder med særlig høy andel uføretrygdede 

vil ha lavere dødelighet blant de uføre. 

Den fjerde og siste hypotesen knytter de geografiske variasjonene 

i de uføres dødelighet til den generelle geografiske ulikheten i dødeligheten. 

I Norge er det påvist vedvarende mønstre av geografiske 

forskjeller i levealder og dødelighet, både mellom fylker og mellom 

andre typer geografiske inndelinger (Aase 1996; Berntsen 2009). En 

mulighet er at de geografiske variasjonene i de uføretrygdedes dødelighet 

reflekterer de generelle geografiske dødelighetsforskjellene. 

Over livsløpet har selvsagt de uføretrygdede på mange vis delt livsvilkårene 

til hele befolkningen i området, og derfor kan det tenkes 

at områder med høy dødelighet blant de som ikke er uføretrygdet, 

også vil ha høy dødelighet blant uføretrygdede. Følgelig undersøker 

jeg om dødelighetsnivået blant ikke-uføre bidrar i statistisk forstand 

til å gjøre rede for de geografiske variasjoner i uføretrygdedes 

dødelighet. 

198


DATA, VARIABLER OG STATISTISKE METODER 

DATA OG INNDELING I GEOGRAFISKE OMRÅDER. Data er hentet fra 

Statistisk sentralbyrås database FD-Trygd som inneholder anonymisert 

individinformasjon fra offentlige registre (Akselsen 2000). Materialet 

brukt i denne artikkelen består av alle bosatte per 1. januar 

1993 som var født 1927–1953 og som altså ville bli 40–66 år i 1993 

(N = ca. 1 284 000). Opplysninger om dødsfall 1993–1997, som er 

utfallsvariabelen i analysene, er koblet til materialet. Ettersom de uføres 

dødelighet er temaet for artikkelen, er det først og fremst de ca. 

190 000 uføretrygdede i materialet og de vel 16 000 dødsfallene blant 

dem som blir analysert, men totalmaterialet er anvendt for å danne 

aggregerte variable som indikerer egenskaper ved de geografiske 

områdene de uføretrygdede er bosatt i. 

Hva slags områder en skal anvende i studiet av geografisk variasjon, 

er et komplisert spørsmål. Helst vil vi studere geografisk avgrensete 

«samfunn», dvs. spatiale enheter der den interne sosiale 

interaksjon er klart mer intensiv enn de eksterne relasjonene, men det 

er vanskelig å trekke slike geografiske grenser som tydelig svarer til 

organiseringen av det sosiale liv. Geografiske områder i Norge er sjelden 

«isolerte øyer», og hvorvidt en geografisk grensedragning vil tilsvare 

et fall i intensiteten av sosial interaksjon vil også variere med 

typen interaksjon. Den geografiske struktureringen av naboskapsrelasjoner 

er annerledes enn den geografiske struktureringen av arbeidsmarked 

og kulturkonsum. Forskningen har løst dette problemet på 

ulikt vis – ved å bruke grunnkretser (Rege et al. 2007), kommuner 

(Kravdal 2008), økonomiske regioner (Dahl et al. 2006), fylker 

(Paulsboe 1997; Bratberg, Gjesdal & Mæland 2009) og kombinasjoner 

av fylker og urbanitet (Aase 1996). 

De fire hypotesene skissert over refererer til sosiale prosesser som 

kan være relatert til ulike typer geografiske avgrensninger. Her har jeg 

derfor valgt å teste hypotesene på en robust måte ved å anvende to 

typer geografiske områder – først en inndeling i forholdsvis mange 

mindre enheter, og dernest en inndeling i et begrenset antall relativt 

store regioner. 

Kommune/bydels-inndelingen baserer seg på bydelene i Oslo, Stavanger, 

Bergen og Trondheim i 1993, samt primærkommunene ellers i 

landet (tilsammen omlag 480 områder). Mindre kommuner/bydeler 

199

[ ELSTAD ] 

er slått sammen slik at ingen enheter hadde færre enn omlag 1000 

innbyggere alder 40–66 år, for å sikre at det i hvert fall var noen 

dødsfall (minimum fem) blant områdets uføre i observasjonsperioden. 

Inndelingen består av 361 kommuner/bydeler. 

Regioninndelingen tar utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås inndeling 

i 90 økonomiske regioner, i tråd med kriterier inneholdt i EUs 

standard NUTS4 (Hustoft, Hartvedt, Nymoen, Stålnacke & Utne 

1999). Økonomiske regioner er områder, enten store bykommuner 

eller grupper av nabokommuner, som har sammenbindende trekk ved 

at de for eksempel deler arbeidsmarked, handelssentra, tettsteder/byer 

m.v. Også mange av de økonomiske regionene er små, og i inndelingen 

brukt her er naboregioner slått sammen slik at ingen hadde færre 

enn 200 dødsfall blant uføre 1993–1997. Oslo er delt i Oslo øst og 

vest, basert på de 27 bydelene per 1993. Dette ga en inndeling i 35 

regioner (se vedleggstabell). 

FORKLARINGSVARIABLE. De individuelle levekårsrelaterte forhold 

som det refereres til i den første hypotesen, er her målt med kjønn, 

alder, innvandrerstatus, ekteskapelig status per utgangen av 1992, 

høyeste registrerte utdanning og inntekt for inntektsåret 1993. Inntekt 

betraktes som indikator på økonomiske ressurser for materiell 

levestandard og er derfor målt som summen av familiemedlemmenes 

samlete personinntekt etter skatt, justert for antall forbruksenheter 

ved hjelp av kvadratrotmetoden (familieinntekt etter skatt dividert 

med kvadratroten av antall familiemedlemmer, jf. Epland 2001). Inntektsopplysninger 

manglet for de som døde i 1993. Om disse inntektene 

hadde vært gitt, ville de vært urealistisk lave siden de som døde i 

1993 ville ofte blitt registrert med betydelig lavere årsinntekt enn 

vanlig. For å inkludere også de som døde i 1993 i analysene (vel 3000 

av de omlag 190 000 uføretrygdede), er de manglende inntektsverdiene 

erstattet med estimater beregnet ved hjelp av SPSSs «Multiple 

imputation program» (SPSS 2009:1233–1245). De «imputerte» verdiene 

er beregnet med «predictive mean matching» basert på 1993- 

inntekten blant de som døde i 1994 og predikert med kjønn, alder, 

utdanning, ekteskapelig status, uførestatus per 1. januar 1993 og 

bostedsregion. Denne metoden erstatter de manglende inntektsopplysningene 

med en sannsynlig inntektsverdi, det vil si at de som man- 

200


gler inntektsopplysninger blir gitt en inntekt som faktisk var 

observert blant andre individer som hadde identiske eller svært like 

verdier på prediktorvariablene. 

Avstanden mellom de uføres egen inntekt og inntektsnivået blant 

ikke-uføre i bostedsområdet (jf. hypotese 2) er målt ved å subtrahere 

den uføres egen inntekt fra medianinntekten blant de ikke-uføretrygdede, 

alder 40–66, i det geografiske området. Som indikator for inntektsnivået 

blant de ikke-uføre er medianinntekten foretrukket 

framfor gjennomsnittsinntekten, ettersom den siste er mer påvirkelig 

for ekstremverdier. 

Utbredelsen av uførepensjonering i det geografiske området (jf. 

hypotese 3) er estimert som områdets uføreandel, det vil si antallet 

uføretrygdede 40–66 år i prosent av befolkningen 40–66 år i området. 

For å gjøre estimatene sammenlignbare også om alderssammensetningen 

i de geografiske områdene er ulik, er dette estimatet direkte 

kjønns- og aldersstandardisert med totalutvalgets kjønns- og aldersfordeling 

(seks alderskategorier) som standard. Dødelighetsnivået i 

det geografiske området (jf. hypotese 4) blant de ikke-uføretrygdede 

alder 40–66 er beregnet med kumulativ dødelighet 1993–1997 i prosent. 

Dette estimatet er også direkte kjønns- og aldersstandardisert, 

og som standard i dette tilfellet er aldersfordelingen blant de uføretrygdede 

anvendt, slik at estimatene for dødelighetsnivå blant uføre 

og ikke-uføre er sammenlignbare både innen og mellom de geografiske 

områdene. 

FLERNIVÅANALYSE. Datamaterialet er hierarkisk strukturert i to nivåer 

der et større antall førstenivåenheter er organisert innen et mindre 

antall enheter på høyere nivå. Det første nivået består av individene 

som imidlertid ikke bare varierer med hensyn på individuelle egenskaper, 

men også etter hvilket område de bor i, og bostedsområdet danner 

således et nivå over individene. Hypotesene refererer på tilsvarende vis 

til hvordan utfallet på individnivå, den uføres dødsfall, kan skyldes 

påvirkninger fra begge nivåer – dødsfallet kan være relatert til individuelle 

karakteristika (såkalte nivå 1-variable, dvs. individuelle levekår 

og forskjellen mellom den uføres inntekt og inntektsnivået blant ikkeuføre) 

og til egenskaper ved den sosiale kontekst (såkalte nivå 2-variable 

som her dreier seg om andel uføretrygdede og dødelighetsnivået 

201

[ ELSTAD ] 

blant ikke-uføre i området). Flernivåanalyse er den mest adekvate teknikken 

for å analysere denne typen data og hypoteser. Teknikken setter 

en istand til å undersøke simultant effektene av forklaringsvariablene 

på de to nivåene, den gir estimater for konfidensintervall som tar hensyn 

til at antallet nivå 2-enheter er færre enn antallet nivå 1-enheter, og 

en kan også bruke teknikken for å anslå hvilket bidrag de forskjellige 

forklaringsvariablene gir til oppklaringen av områdevariasjonene 

(Strabac 2007:174). 

Jeg bruker en dikotom utfallsvariabel: død/ikke-død 1993–1997. 

Ettersom fordelingen av dødsfallene over årene 1993–1997 knapt 

varierer mellom de geografiske områdene, ville analyseteknikker som 

tar hensyn til når i perioden dødsfallet skjedde, ikke gi noen fortolkningsmessig 

gevinst. Data er analysert med Gllamm, et program som 

inngår i Statas programtilbud (GLLAMM 2009; Rabe-Hesketh & 

Skrondal 2008). «Random intercept»-modeller er estimert, og tabellene 

rapporterer faste («fixed») effekter i form av oddsratioer (OR) og 

dessuten den geografiske (nivå 2)-variansen og et «goodness-of-fit»- 

mål, -2LL, for hver analysemodell. Modellene har som forutsetning at 

effektene av individvariablene er noenlunde lik i alle områder, mens 

«intercept» antas å variere mellom områdene, og nivå 2-variansen for 

«intercept» indikerer størrelsen på den geografiske variasjonen i de 

uføretrygdedes dødelighet for de forskjellige analysemodellene. 

I analysene er aldersvariabelen seksdelt (40–44, 45–49 osv. til 

60–63 og 64–66) og brukt som en kontinuerlig variabel. Alternative 

alderskodinger er utprøvd, blant annet alder pluss alder kvadrert, 

uten at dette har noen innvirkning på koeffisientene for de andre forklaringsvariablene. 

Variabelen for ekteskapelig status er dikotomisert 

i gift/ikke-gift uten å skille mellom aldri gift og før gift, ettersom testanalyser 

viste minimale forskjeller mellom koeffisienten for de to 

ikke-gift-kategoriene. Relativt få av de uføretrygdede hadde utdanning 

utover de to laveste utdanningsnivåene. Utdanning er målt ved 

en tredelt kategorisk variabel. Inntekt (familieinntekt etter skatt i 

1993, justert for forbruksenheter) er brukt som kategorisk variabel 

med fire verdier i analysene. Sammenhengen mellom de uføres inntekt 

og dødsrisiko var ikke lineær, og testanalyser tydet på at denne firedelte 

kategoriske variabelen representerte sammenhengen på en adekvat 

måte. Variabelen for forskjellen mellom de uføres inntekt og 

202


medianinntekten for ikke-uføre i bostedsområdet er omregnet til standardavvik, 

og det samme er de kontekstuelle variablene for områdets 

uføreandel og dødelighetsnivået blant ikke-uføre. Oddsratioene (OR) 

for disse tre forklaringsvariablene representerer derfor effekten på 

uføres dødelighet av et standardavviks endring på variabelen. 

For å forenkle presentasjonen er kjønn brukt som variabel i 

modellene, ettersom resultatene i kjønnsspesifikke analyser ikke 

avvek vesentlig fra resultatene fra analyser for begge kjønn samlet. 

Fem analysemodeller ble estimert. Modell 1 representerer den første 

hypotesen og har de individrelaterte levekårsforholdene som forklaringsvariable. 

De neste modellene refererer til hypotesene 2–4 og 

inneholder, i tillegg til forklaringsvariablene i Modell 1, variabelen for 

forskjellen mellom den uføres inntekt og medianinntekten for ikkeuføre 

i området (Modell 2), områdets uføreandel (Modell 3) og dødelighetsnivået 

blant de ikke-uføre i området (Modell 4). Den siste 

Modell 5 inkluderer alle forklaringsvariablene på individ- og områdenivå. 

Disse fem modellene er først analysert med kommuner/bydeler 

som geografisk inndeling (tabell 2) og dernest med regioninndelingen 

(tabell 3). 

RESULTATER 

I datamaterialet var 193 013 personer født 1927–53 registrert som 

mottakere av uføretrygd per 1. januar 1993. Omlag 3400 personer 

(1,7 prosent) manglet opplysninger for en eller flere av variablene som 

er brukt i analysene (etter at inntektsverdier var «imputert»). Utvalget 

brukt i analysene består av 189 636 uføretrygdede og er beskrevet i 

tabell 1. I løpet av femårsperioden 1993–1997 døde 8,5 prosent. 

Kvinneandelen i uføreutvalget var 57 prosent, de fleste av de uføre 

var eldre (47 prosent var 60–66 år i 1993), og innvandrerandelen var 

tre prosent. Nær tre av fem hadde grunnskole som høyeste utdanningsnivå. 

Gjennomsnittlig justert familieinntekt etter skatt i 1993 

var omlag 135 000 kroner, og i gjennomsnitt hadde de uføretrygdede 

omlag 35 000 kroner lavere inntekt enn medianinntekten blant de 

ikke-uføretrygdede i bostedsområdet. 

Nedre del av tabell 1 gir en oversikt over variablene på kommune/ 

bydels- og regionnivå. Etter aldersog kjønnsjustering viser estimatene 

at 8,3 prosent av de uføretrygdede døde i løpet av femårsperio- 

203

[ ELSTAD ] 

TABELL 1. Deskriptiv statistikk 

Uføreutvalget (uføretrygdede per 1. januar 1993, f. 1927–53, SSBs database FD-Trygd) 

Antall uføretrygdede med informasjon på alle variable 189 636 

Døde 1993–1997 (%) 8,5 

I live ved utgangen av 1997 (%) 91,5 

Andelen kvinner (%) 57,0 

Gjennomsnittlig alder i 1993 (standardavvik) 57,0 (7,4) 

Andel (%) av de uføretrygdede i alderen 60–66 år 46,9 

Gift (per 1. januar 1993) (%) 58,7 

Aldri gift (%) 15,0 

Skilt, separert, enke/mann (%) 26,3 

Innvandrer (%) 2,9 

Videregående avsluttende opplæring, samt høyskole/universitet (%) 15,9 

Videregående grunnopplæring (anslått 10–11 års utdanning) (%) 26,7 

Grunnskole (folkeskole, ungdomsskole) (%) 57,3 

Gjennomsnitt husholdningsjustert inntekt etter skatt 1993 i kr 10 000 

(standardavvik) 

13,52 (5,87) 

Forskjell til medianinntekt ikke-uføre, kommune/bydel (kr 10 000 (Gj.snitt, 

st.avvik) 

3,46 (5,82) 

Forskjell til medianinntekt ikke-uføre, regioner (kr 10 000) (Gj.snitt, st.avvik) 3,53 (5,85) 

Variabler på kommune/bydelsnivå 

Antall kommuner/bydeler 361 

Gjennomsnittlig folketall 1993 i alderen 40–66 3487 

(minimum – maksimum) (985 – 28 020) 

Gjennomsnittlig median inntekt etter skatt 1993, justert, blant ikke-uføre 

(kr 10 000) 

16,86 

(minimum – maksimum – standardavvik ) (14,33 – 23,47 – 1,20) 

Gjennomsnittlig andel (%) uføretrygdede 15,52 

(minimum – maksimum – standardavvik) (5,3 – 29,4 – 4,35) 

Kumulativ dødelighet 1993–97 (%) blant uføretrygdede 8,25 


Kumulativ dødelighet 1993–97 (%) blant ikke-uføretrygdede 3,17 


Variable på regionnivå 

Antall regioner 35 

Gjennomsnittlig folketall 1993 i alderen 40–66 36 233 

(minimum – maksimum) (15 508 – 94 133) 

Gjennomsnittlig median inntekt etter skatt 1993, justert, blant ikke-uføre 

(kr 10 000) 

17,06 


Gjennomsnittlig andel (%) uføretrygdede 15,51 


Kumulativ dødelighet 1993–97 (%) blant uføretrygdede 8,32 

204


TABELL 1. Deskriptiv statistikk (forts.) 


Kumulativ dødelighet 1993–97 (%) blant ikke-uføretrygdede 3,16 


den, sammenlignet med 3,2 prosent blant de ikke-uføre. De 

uføretrygdedes overdødelighet var markant – anslagsvis en av tolv 

blant de uføre døde i femårsperioden, mot omlag en av tretti blant 

ikke-uføre. 

Det sentrale temaet for denne studien er de geografiske forskjellene 

i de uføres dødelighet. Gjennomsnittet for de 361 kommunene/bydelene 

var altså omlag 8,3 prosent døde 1993–97 (standardavvik 1,96), 

men det var betydelig geografisk variasjon. Omlag en tredel av kommunene/bydelen 

hadde en andel døde enten under 6 prosent eller over 

10 prosent (tall ikke vist i tabell). Ytterpunktene var 2,8 og 15,5 prosent 

døde (tabell 1), slik at kommunen/bydelen med høyest andel døde 

hadde vel fem ganger høyere uføredødelighet enn kommunen/bydelen 

med lavest dødelighet. I noen grad skyldes disse store forskjellene at 

kommunene/bydelene er små enheter der et lite antall dødsfall kan gi 

store utslag. Derfor var variasjonsbredden blant regionene mer 

begrenset, fra 6,8 til 10,7 prosent, men også på dette aggregerte nivået 

var det atskillig geografisk forskjell i uføres dødelighet. 

Tabell 1 viser også at aldersog kjønnsjustert uføreandel i gjennomsnitt 

var 15,5 prosent, med stor geografisk variasjon – blant kommunene/bydelene 

fra 5,3 til 29,4 prosent og blant regionene fra 7,8 

(Bærum/Asker) til 23,1 prosent (Nord-Troms/Finnmark). 

Tabell 2 viser resultatet av flernivåanalysene med de 361 kommunene/bydelene 

som nivå 2 i modellene. Modell 1 viser at kvinnelige 

uføretrygdede hadde langt lavere dødelighet enn mannlige, dødeligheten 

steg sterkt med alder og ved fravær av partner/ektefelle og var 

ikke-signifikant lavere blant de med innvandrerbakgrunn. Variasjonene 

i utdanning og inntekt blant de uføre var også relatert til oddsratioene 

(OR) for dødsfall 1993–97, men i et spesielt ikke-lineært 

mønster. De med grunnskole som høyeste utdanning hadde tydelig 

størst dødsrisiko, mens dødeligheten knapt varierte med forskjellene i 

utdanning utover grunnskolen. Videre hadde de med under 80 000 

kroner i inntekt (omlag 11 prosent av utvalget) markert høyere OR 

205

[ ELSTAD ] 

TABELL 2. Flernivåanalyser av uføretrygdedes dødsfall 1993–97, 5 random 

intercept-modeller, 189 636 uføre bosatt i 361 kommuner/bydeler, oddsratioer 

(OR) og 95 % konfidensintervall, nivå 2-varians og -2LL 

Modell 1 Modell 2 Modell 3 Modell 4 Modell 5 

Menn (ref) 1 1 1 1 1 

Kvinner 

0,43 

(0,41–0,44) 

0,43 

(0,41–0,44) 

0,43 

(0,41–0,44) 

0,43 

(0,41–0,44) 

0,43 

(0,41–0,44) 

1,28 1,28 1,28 1,28 1,28 

Alder (6 kategorier) 

(1,27–1,30) (1,27–1,30) (1,27–1,30) (1,27–1,30) (1,27–1,30) 

«Norsk» bakgrunn (ref) 1 1 1 1 1 

Innvandrer 

0,92 

(0,83–1,02) 

0,92 

(0,83–1,01) 

0,92 

(0,83–1,02) 

0,91 

(0,83–1,01) 

Gift (ref) 1 1 1 1 1 

Ikke-gift 

1,48 

(1,42–1,53) 

1,46 

(1,41–1,52) 

1,48 

(1,42–1,53) 

1,47 

(1,42–1,53) 

Utdanning grunnskole (ref) 1 1 1 1 1 

Videregående lav (10–11 år) 

Videregående høy+ (12 år+) 

0,90 

(0,87–0,94) 

0,94 

(0,90–0,98) 

0,91 

(0,87–0,94) 

0,95 

(0,90–0,99) 

0,90 

(0,87–0,94) 

0,94 

(0,89–0,98) 

0,90 

(0,87–0,94) 

0,94 

(0,90–0,99) 

Inntekt < 80 000 (ref) 1 1 1 1 1 

Inntekt 80–119 000 

Inntekt 119 000–159 000 

Inntekt 160 000 + 

Variable målt i standardavvik 

Forskjell medianinntekt ikkeuføre 

Uføreandel 

Dødelighetsnivå ikke-uføre 

0,60 

(0,57–0,63) 

0,60 

(0,57–0,64) 

0,66 

(0,62–0,70) 

0,66 

(0,62–0,69) 

0,71 

(0,66–0,77) 

0,91 

(0,82–1,00) 

1,15 

(1,11–1,19) 

0,60 

(0,57–0,63) 

0,60 

(0,57–0,64) 

0,66 

(0,62–0,70) 

0,99 

(0,97–1,02) 

0,60 

(0,57–0,63) 

0,60 

(0,57–0,64) 

0,66 

(0,62–0,70) 

1,04 

(1,02–1,07) 

0,91 

(0,82–1,01) 

1,46 

(1,40–1,51) 

0,91 

(0,87–0,94) 

0,95 

(0,90–0,99) 

0,66 

(0,62–0,69) 

0,72 

(0,67–0,77) 

0,91 

(0,82–1,01) 

1,15 

(1,11–1,20) 

0,99 

(0,96–1,01) 

1,05 

(1,03–1,08) 

Kom./bydel- (nivå 2-) varians 0,01919 0,01836 0,01893 0,01643 0,01434 

Variansens standardfeil 0,00371 0,00369 0,00375 0,00361 0,00340 

-2LL 104 171,3 104 109,9 104 170,9 104 159,8 104 093,5 

for dødsfall 1993–97 enn de med høyere inntekt, men blant de høyere 

inntektskategoriene var det knapt noen variasjon i dødsrisikoen. 

Som forventet viser derfor Modell 1 at individuelle levekårsrelaterte 

forhold var relatert til dødsrisikoen blant de uføretrygdede. 

Disse variablene ga også en viss oppklaring av de geografiske forskjellene 

i de uføres dødelighet. Nivå 2-variansen estimert med en modell 

206


uten forklaringsvariable, en såkalt 0-modell, var 0,02494 (ikke vist i 

tabell), og i Modell 1 var nivå 2-variansen minsket til 0,01919. 

Omlag 77 prosent av 0-modellens nivå 2-varians gjenstår således i 

Modell 1, og en kan derfor anslå at kommune/bydelsforskjellene i 

sammensetningen av de uføres individuelle levekår forklarte 23 prosent 

av den geografiske ulikheten i uføres dødelighet. Men tydelige 

kommune/bydelsforskjeller i de uføretrygdedes dødelighet gjenstår 

etter at sammensetningen av de uføres levekår er tatt i betraktning. 

I Modell 2 er forklaringsvariablene fra Modell 1 supplert med forskjellen 

mellom medianinntekten blant ikke-uføre i kommunen/bydelen 

og de uføres egen inntekt, målt i standardavvik. Dette førte til noe 

endring av effektene for inntektsvariabelen, noe som tyder på en viss, 

men ikke betydningsfull, samvariasjon mellom inntektsforskjellen og 

den uføres egen inntekt. Forøvrig var koeffisientene for de andre individvariablene 

uendret. Denne inntektsforskjellen hadde klar effekt på 

de uføres dødsrisiko: OR=1,15. Etter kontroll for individuelle levekår, 

deriblant de uføres eget absolutte inntektsnivå, økte altså de uføres 

dødsrisiko jo større gap det var mellom deres egen inntekt og inntektsnivået 

blant ikke-uføretrygdede i området. I Modell 2 var nivå 2- 

variansen redusert til 0,01836, omlag 5 prosent lavere enn nivå 2- 

variansen i Modell 1. Dette indikerer at noe, men ikke mye, av kommune/bydelsvariasjonene 

i uføres dødelighet henger sammen med inntektsforskjellene 

mellom uføre og ikke-uføre. 

I Modell 3 er individvariablene fra Modell 1 supplert med den 

kontekstuelle variabelen for prosentandelen uføretrygdede i kommunen/bydelen, 

målt i standardavvik. Modell 3 viser at andelen uføretrygdede 

i befolkningen ikke hadde noen statistisk signifikant effekt 

på dødsrisikoen blant de uføretrygdede (OR = 0,99, 95 % KI = 

0,97–1,02), og uføreandelen ga ikke noe bidrag til redusert nivå 2- 

varians. Dette tyder på at hvor utbredt uførepensjoneringen var i 

området ikke hadde noen innvirkning på de uføres dødsrisiko og 

heller ingen betydning for de geografiske variasjonene i uføres dødelighet. 

Modell 4 viser derimot at dødelighetsnivået blant de ikke-uføretrygdede 

hadde en signifikant effekt på de uføres dødsrisiko (OR = 

1,04, 95 % KI 1,02–1,07). Jo høyere dødelighetsnivå blant ikke-uføretrygdede, 

jo høyere var dødeligheten blant uføre. Her ser vi også en 

207

[ ELSTAD ] 

tydelig reduksjon av nivå 2-variansen, fra 0,01919 i Modell 1 til 

0,01643 i Modell 4. 

I Modell 5 er alle forklaringsvariablene inkludert. Koeffisientene 

for inntektsavviket mellom uføre og ikke-uføre, for uføreandel i kommunen/bydelen 

og for de ikke-uføres dødelighetsnivå holdt seg på 

samme nivå som i Modell 2–4. Nivå 2-variansen ble redusert til 

0,01434. Forklaringsvariablene relatert til kommune/bydelsnivået 

gjorde altså rede for en tydelig del av områdevariasjonen i uføres 

dødelighet. Siden uføreandelen var uten effekt, var det inntektsavstanden 

til de ikke-uføre og dødelighetsnivået blant de ikke-uføre som 

sto for dette forklaringsbidraget. Ettersom 0-modellen hadde en nivå 

2-varians på 0,02494, kan vi anslå at forklaringsvariablene anvendt i 

disse analysene samlet har gjort rede for omlag 43 prosent av kommune/bydelsforskjellene 

i de uføres dødelighet. Vel halvparten av 

dette var knyttet til områdeforskjeller i individuelle levekårsrelaterte 

forhold, mens resten var relatert til inntektsforskjellen mellom uføre 

og ikke-uføre, og til dødelighetsnivået blant ikke-uføre. 

For å teste ut om resultatene i tabell 2 holder seg også ved en 

annen type geografisk inndeling, ble de samme fem modellene estimert 

med de 35 regionene som nivå 2 (tabell 3). Oddsratioene for både 

individuelle og kontekstuelle forklaringsvariabler ble praktisk talt de 

samme når regionene ble brukt (tabell 3) som når kommuner/bydeler 

ble brukt (tabell 2). En liten forskjell viser seg imidlertid når det gjelder 

effekten av uføreandelen i området: For begge geografiske inndelinger 

var oddsratioen marginalt under 1, det vil si en tendens til 

lavere dødelighet der uføreandelen var høyere, men mens oddsratioen 

ikke var statistisk signifikant (ved 95 % konfidensintervall) i kommune/bydelsanalysene, 

var den såvidt statistisk signifikant i Modell 5 i 

regionanalysen. Tross dette gir regionanalysen grunnlag for de samme 

konklusjoner som kommune/bydelsanalysen, nemlig at de uføres individuelle 

levekårsforhold, samt inntektsforskjellen til de ikke-uføre og 

dødelighetsnivået blant ikke-uføre, var av betydning for de uføres 

dødsrisiko, men områdets uføreandel hadde minimal betydning. 

Estimatene for nivå 2-variansen er imidlertid noe annerledes i 

tabell 3 enn i tabell 2. Generelt er de lavere i regionanalysen enn i 

kommune/bydelsanalysen, noe som sannsynligvis skyldes at flere 

enheter har en tendens til å gi større nivå 2-varians enn færre enheter. 

208


TABELL 3. Flernivåanalyser av uføretrygdedes dødsfall 1993–97, 5 random 

intercept-modeller, 189 636 uføretrygdede bosatt i 35 regioner, oddsratioer (OR) 

og 95 % konfidensintervall, nivå 2-varians og -2LL 

Modell 1 Modell 2 Modell 3 Modell 4 Modell 5 

Menn (ref) 1 1 1 1 1 

Kvinner 

0,43 

(0,41–0,44) 

0,43 

(0,41–0,44) 

0,43 

(0,41–0,44) 

0,43 

(0,41–0,44) 

0,43 

(0,41–0,44) 

1,28 1,28 1,28 1,28 1,28 

Alder (6 kategorier) 

(1,27–1,30) (1,27–1,30) (1,27–1,30) (1,27–1,30) (1,27–1,30) 

«Norsk» bakgrunn (ref) 1 1 1 1 1 

Innvandrer 

0,90 

(0,81–1,00) 

0,90 

(0,81–1,00) 

0,90 

(0,81–1,00) 

0,90 

(0,81–1,00) 

Gift (ref) 1 1 1 1 1 

Ikke-gift 

1,47 

(1,42–1,53) 

1,46 

(1,40–1,52) 

1,47 

(1,42–1,53) 

1,47 

(1,42–1,53) 

Utdanning grunnskole (ref) 1 1 1 1 1 

Videregående lav (10–11 år) 

Videregående høy+ (12 år+) 

0,90 

(0,87–0,94) 

0,94 

(0,89–0,98) 

0,91 

(0,87–0,95) 

0,95 

(0,90–0,99) 

0,90 

(0,87–0,94) 

0,93 

(0,89–0,98) 

0,90 

(0,87–0,94) 

0,94 

(0,90–0,98) 

Inntekt < 80 000 (ref) 1 1 1 1 1 

Inntekt 80–119 000 

Inntekt 119 000–159 000 

Inntekt 160 000 + 

Variable målt i standardavvik 

Forskjell medianinntekt ikkeuføre 

Uføreandel 

Dødelighetsnivå ikke-uføre 

0,60 

(0,57–0,63) 

0,60 

(0,56–0,63) 

0,65 

(0,61–0,69) 

0,66 

(0,62–0,69) 

0,71 

(0,66–0,77) 

0,90 

(0,81–1,01) 

1,15 

(1,11–1,20) 

0,60 

(0,57–0,63) 

0,60 

(0,56–0,63) 

0,65 

(0,61–0,69) 

0,98 

(0,95–1,01) 

0,60 

(0,57–0,63) 

0,60 

(0,56–0,63) 

0,65 

(0,61–0,69) 

1,06 

(1,03–1,08) 

0,90 

(0,81–0,99) 

1,46 

(1,40–1,51) 

0,91 

(0,87–0,95) 

0,95 

(0,90–0,99) 

0,66 

(0,62–0,69) 

0,71 

(0,67–0,77) 

0,91 

(0,81–1,01) 

1,15 

(1,11–1,20) 

0,96 

(0,93–0,99) 

1,05 

(1,03–1,07) 

Region- (nivå 2-) varians 0,01437 0,01332 0,01564 0,00782 0,00516 

Variansens standardfeil 0,00382 0,00380 0,00448 0,00234 0,00203 

-2LL 104 141,2 104 081,4 104 139,7 104 139,5 104 068,9 

I regionanalysene (tabell 3) er nivå 2-variansen marginalt høyere i 

Modell 3 enn i Modell 1, noe som trolig skyldes en statistisk interaksjon 

mellom individvariablene og den kontekstuelle variabelen for 

prosentandel uføretrygdede. For regionanalysene var 0-modellens 

nivå 2-varians 0,01556, mens den gjenstående nivå 2-variansen i 

modellen med alle forklaringsvariablene (Modell 5) var 0,00516. 

209

[ ELSTAD ] 

Dette kan fortolkes som at to tredeler av områdevariasjonene i de 

uføretrygdedes dødelighet kunne statistisk gjøres rede for i regionanalysen, 

altså mer enn hva kommune/bydelsanalysene viste. Dette kan 

ha sammenheng med at kontekstuelle effekter ikke sjelden framtrer 

sterkere på høyere aggregeringsnivåer enn på lavere. Som i kommune/ 

bydelsanalysen bidro de individrelaterte levekårsvariablene og inntektsavstanden 

til de ikke-uføre til å forklare de geografiske forskjellene 

i uføres dødelighet, men i regionanalysen framtrer de ikke-uføres 

dødelighetsnivå som en mer viktig faktor, statistisk sett, enn tilfellet 

var for kommune/bydelsanalysen. 

OPPSUMMERING OG DISKUSJON 

BAKGRUNN OG HOVEDRESULTATER. Motivasjonen bak denne studien 

er at de uføretrygdedes høye dødelighet er et viktig levekårsproblem 

for de uføretrygdede som dessuten har helsepolitiske og 

trygdepolitiske implikasjoner. En stor andel av dødsfallene blant 

voksne før pensjonsalderen skjer blant de uføretrygdede, og dette 

bidrar til en generell reduksjon av den forventete levealder i befolkningen 

som helhet. Det svake sammenfallet mellom diagnosene som 

ligger til grunn for trygdebeslutningen og de helseproblemene som 

direkte forårsaker dødsfallene, tilsier at de uføres dødelighet har bakgrunn 

i en rekke omstendigheter utover den diagnosen de ble trygdet 

for, deriblant de vilkår de har stått overfor gjennom hele livsløpet og 

spesielt hva slags levekår og sosiale omgivelser de har møtt etter at de 

ble trygdet. 

Innfallsvinkelen har vært å kartlegge omfanget av de geografiske 

variasjonene i de uføretrygdedes dødelighet og å forsøke å oppklare 

hva disse geografiske ulikhetene skyldes. Fire hypoteser ble skissert i 

tråd med sosiale helsedeterminanter-tilnærmingen, som ser helsevariasjoner 

som resultat av sosiale omstendigheter og samfunnsorganisering 

i bred forstand. Sosiale helsedeterminanter framtrer dels i form 

av individrelaterte levekår og dels i form av egenskaper ved de sosiale 

omgivelser og bostedsområder. For å teste hypotesene i ulike geografiske 

kontekster, ble to typer geografiske inndelinger brukt. 

Blant de omlag 190 000 uføretrygdede, alder 40–66 i 1993, døde 

8,5 prosent i løpet av 1993–1997. Prosentandelen døde blant de 

uføre, justert for kjønn og alder, varierte tydelig både mellom de 361 

210


kommunene/bydelene og mellom de 35 regionene. De uføres levekårsressurser 

hadde betydning for deres dødsrisiko som varierte ikke bare 

med kjønn og alder, men også med ekteskapelig status, utdanning og 

inntekt. De uføre med grunnskole som høyeste utdanningsnivå og de 

med svært lavt inntekt i husholdningen hadde klart forhøyet dødsrisiko 

i forhold til uføre med mer utdanning og bedre familieøkonomi. 

I samsvar med den første hypotesen skyldtes en del av de geografiske 

variasjonene i uføres dødelighet hvordan de uføretrygdedes individuelle 

levekår varierte mellom områdene. Etter kontroll for de individuelle 

levekårene, gjensto likevel betydelig geografisk variasjon i de 

uføres dødelighet. 

Ifølge den andre hypotesen ville dødsrisikoen for de uføre variere 

med forskjellen mellom de uføres egen inntekt og inntektsnivået blant 

de ikke-uføre i lokalsamfunnet, etter kontroll for de uføres egen inntekt. 

Denne hypotesen reflekterer antakelsen om at lav relativ inntekt 

øker sjansen for sosial marginalisering med negative helsekonsekvenser. 

Både analysene på kommune/bydels- og regionnivå ga støtte til 

denne hypotesen, og litt av de geografiske forskjellene i uføres dødelighet 

kunne forklares på denne måten. 

Analysene ga lite støtte til den tredje hypotesen om at høy prosentandel 

uføretrygdede i et geografisk område ville gå sammen med 

lavere dødelighet blant de uføre. Bakgrunnen for hypotesen var en 

antakelse om at høy uføreandel kunne indikere at helsesviktkriteriet 

for uførepensjon hadde vært anvendt mindre restriktivt, slik at de 

uføre i slike områder i gjennomsnitt ville ha mindre helseproblemer 

når de ble uføretrygdet og derfor ha lavere dødelighet. Variasjonen i 

uføreandel, både mellom kommuner/bydeler og mellom regioner, var 

stor, men tendensen til at de uføres dødelighet var lavere der uføreandelen 

var høy, var svært svak: Ikke statistisk signifikant i analysen av 

de 361 kommunene/bydelene, såvidt statistisk signifikant i analysen 

av de 35 regionene. Andelen uføretrygdede i lokalsamfunnet bidro 

praktisk talt ikke til å gjøre rede for de geografiske forskjellene i uføres 

dødelighet. 

Den fjerde hypotesen om at et høyere dødelighetsnivå blant de 

ikke-uføre ville gå sammen med høyere dødelighet blant de uføre, og 

at dette ville forklare noe av de geografiske forskjellene i uføres dødelighet, 

fikk derimot klar støtte. En sannsynlig tolkning er at helserela- 

211

[ ELSTAD ] 

terte livsbetingelser varierer geografisk og setter over tid sitt preg på 

dødsrisikoen til hele lokalbefolkningen, både de som på et visst tidspunkt 

er blitt uføretrygdet og de som ikke er det, og slik genereres en 

statistisk samvariasjon mellom dødeligheten i de to kategoriene. 

Oppsummeringsvis gjorde analysene samlet sett rede for en betydelig 

del av de geografiske forskjellene i de uføres dødelighet. I kommune/ 

bydelsanalysene ga forklaringsvariablene vel 40 prosents reduksjon av 

nivå 2-variansen, og i regionanalysen syntes reduksjonen enda sterkere 

– vel 60 prosent. I tillegg til de individuelle levekårsrelaterte forholdene 

var det inntektsavstanden mellom de ikke-uføre og de uføretrygdede, 

og særlig dødelighetsnivået blant de ikke-uføre, som bidro til å oppklare 

de geografiske forskjellene i uføres dødelighet, mens variasjonen i 

prosentandel uføretrygdede var uten betydning. 

DISKUSJON. Funnene om at dødeligheten blant uføre varierer med 

ekteskapelig status, utdanning og inntekt – det vil si at det også blant 

uføretrygdede er sosial ulikhet i dødsrisiko – er i samsvar med tidligere 

studier (Gjesdal et al. 2008; Gjesdal et al. 2009). Slike sosiale 

forskjeller i dødelighet blant de uføre kunne ha sammenheng med hva 

slags lidelser de var uføretrygdet for, men en mer sannsynlig forklaring 

er trolig at uføre med mer materielle og sosiale ressurser lettere 

kan unnvike dødelige helseplager. Men dødeligheten varierte ikke 

lineært med de uføres inntekt og utdanning, og såfremt familieinntekten 

ikke var særskilt lav, betydde inntektsvariasjonene lite for variasjonen 

i de uføres dødelighet. 

Funnet om at større inntektsavstand mellom de uføre og «folk 

flest» i området var relatert til økt uføredødelighet, kan ses som en 

støtte til teoriene om at relativ deprivasjon og relativ inntekt er av 

betydning for sosial ulikhet i helse. Antakelsen er at personer med 

økonomiske ressurser som ligger betydelig under det som er gjengs i 

lokalsamfunnet, oftere vil oppleve sosial marginalisering med uheldige 

psykologiske og atferdsmessige konsekvenser (Marmot 2004; 

Wilkinson & Pickett 2009). At høyere dødelighet i bostedsområdet 

generelt sett har en tendens til å gå sammen med høyere dødelighet 

blant de uføre, kan ha en likefram fortolkning. Over tid vil hele 

befolkningen i et geografisk område ha møtt mange av de samme 

sosiale helsedeterminantene relatert til næringsliv og arbeidsplasser, 

212


materiell levestandard, levemåter og livsstil. Slike omstendigheter 

bidrar til det generelle dødelighetsnivået og vil kunne gi parallelle 

utslag for ikke-uføre såvel som for uføre. 

Et mer overraskende funn er den ubetydelige sammenhengen mellom 

uføreandelen i de geografiske områdene og de uføretrygdedes 

dødelighet. Forskning nevnt innledningsvis impliserer at i lokalsamfunn 

der mange er blitt uføretrygdet, vil mangel på lokale arbeidsplasser, 

særskilte «trygdekulturer» og liknende ikke-medisinske forhold 

føre til at helsesviktkriteriet for tildeling av uføretrygd blir nedtonet. 

Konsekvensen kunne være at dødeligheten blant uføretrygdede blir 

lavere der uføreandelen er høy. Analysene i denne studien tyder på at 

slike mekanismer neppe kan forklare noe av variasjonen i uføres 

dødelighet. Det er også hevdet at det sosiale stigma som hefter ved å 

være uføretrygdet, reduseres der mange er stønadsmottakere (Bratberg, 

Risa & Vaage 2001:178). I så fall kunne høy andel uføre i et 

geografisk område gjøre uførestatusen lettere å bære, slik at de negative 

helsekonsekvensene minsket – men funnene her er ikke i samsvar 

med en slik antakelse. 

Det må imidlertid legges til at denne artikkelen ikke analyserer 

direkte om helsesviktkriteriet er anvendt på forskjellig vis i områder 

med ulik andel uføretrygdede – dette er en annen problemstilling enn 

hva som er undersøkt her. Siden koblingen mellom lidelsene som 

grunnga trygdetildelingen og dødsårsakene de uføre rammes av ikke 

er sterk, kan en ikke trekke sikre konklusjoner om tildelingspraksis 

på basis av data om de uføres dødelighet. 

Spørsmålet om sammenhengen mellom uføreandel og uføres dødelighet 

kunne også analyseres på aggregert nivå. I dette datamaterialet 

var det noe sammenheng mellom de 35 regionenes uføreandel og prosentandelen 

uføretrygdede i regionen som døde 1993–1997 (Pearsons 

r = -0,30, p-verdi = 0,076), jf. tallene i vedleggstabellen. Den økologiske 

sammenhengen på regionnivå faller imidlertid bort når en mer 

adekvat metode blir anvendt: Flernivåteknikk der egenskaper ved 

individnivået og det kontekstuelle nivået analyseres simultant. Regionsammenhengen 

mellom uføredødelighet og uføreandel genereres 

forøvrig først og fremst av to regioner – Bærum/Asker og Oslo vest – 

som begge har lav uføreandel, men høy dødelighet blant uføre. Uten 

disse to regionene er korrelasjonen ubetydelig (r = -0,15, p = 0,405). 

213

[ ELSTAD ] 

Ingen sammenheng mellom uføreandel og uføres dødelighet ble funnet 

for de 361 kommunene/bydelene (r = 0,05, p = 0,357). 

Denne studien analyserer geografiske variasjoner ved bruk av to 

forskjellige geografiske inndelinger. I flernivåanalyser har det ofte vist 

seg at aggregeringsnivået, det vil si hvor store de geografiske områdene 

er, har betydning for om kontekstuelle effekter framtrer eller 

ikke (Elstad & Dahl 2009). Et interessant resultat i denne studien 

som bestyrker konklusjonene er at de kontekstuelle effektene var 

svært like for begge typer inndelinger. 

BEGRENSNINGER OG USIKKERHET. Fordelene med datamaterialet er 

at det dekker praktisk talt alle bosatte i Norge per 1993, frafallet er 

minimalt og variablene har forholdsvis høy validitet. Men variabeltilfanget 

er begrenset, slik det alltid er når analysene baseres på registerdata. 

Konklusjonene kunne vært styrket om materialet hadde inneholdt 

uførhetsdiagnosen. Denne opplysningen var ikke tilgjengelig, men selv 

om den ville gitt utslag for de uføres individuelle dødsrisiko (Paulsboe 

1997; Gjesdal et al. 2008), ville den neppe bidratt mye til å forklare de 

geografiske forskjellene i uføres dødelighet. Analysene viste at etter 

kontroll for de uføres egne inntekter, var deres dødelighet høyere om 

avstanden til det gjengse inntektsnivået i området var stor. Dette kan 

tyde på at lav relativ inntekt kan føre til sosial marginalisering med 

påfølgende negative helsekonsekvenser, men andre fortolkninger er 

også mulige, for eksempel at det er andre trekk ved lokalsamfunnene 

som spiller inn. Direkte mål på sosial marginalisering, for eksempel 

data om holdninger overfor uføre og om omfanget av sosial interaksjon 

og sosialt samvær mellom trygdede og ikke-trygdede, kunne bidratt til 

å drøfte ulike tolkninger. Videre ville livsstilopplysninger hatt interesse, 

siden de har åpenbar relevans i dødelighetsstudier. Om resultatene ville 

blitt annerledes om data om helserelatert atferd var inkludert, er likevel 

usikkert. En svensk analyse fant for eksempel ingen effekter på de 

uføretrygdedes dødsrisiko av variasjonen blant de uføre i røykevaner 

og stoffmisbruk (Wallman et al. 2006). 

Datamaterialet har bare opplysninger om bestanden av uføretrygdede 

per 1. januar 1993, men mangler data om tildelingsår, og data 

gir ikke informasjon om hvem som ble uførepensjonert på et seinere 

tidspunkt blant dem som ikke var uføretrygdet ved starten av 1993. 

214


Noen av de som her er registrert som ikke-uføre vil ha blitt trygdet i 

løpet av årene 1993–1997, og dødsfall som inngår i beregningene av 

den kumulative dødeligheten for ikke-uføre kan ha skjedd blant de 

som seinere ble uføretrygdet. Dette medfører at dødelighetsforskjellene 

mellom uføre og ikke-uføre er noe underestimert i artikkelen. 

Analysene refererer til dødeligheten blant de uføretrygdede i en 

femårsperiode fra 1993 til 1997. En mulighet som ikke kan analyseres 

med dette datamaterialet, er om funnene er påvirket av den reduserte 

tilstrømningen til uføreordningen i årene umiddelbart før 1993. 

IMPLIKASJONER. Den sosialpolitiske og helsepolitiske relevansen av 

denne studien er blant annet å påpeke at de uføretrygdedes dødelighet 

er sterkt medvirkende til dødelighetsnivået blant befolkningen i yrkesaktiv 

alder. Overdødeligheten kan ikke uten videre forklares med helseproblemet 

som forårsaket uførepensjoneringen, og tiltak for å 

redusere de uføres dødelighet bør rette søkelyset mot de uføres leveomstendigheter 

i bred forstand, der ikke bare det absolutte nivået, 

men også avstanden til vanlig levekårsstandard i lokalsamfunnet tas i 

betraktning. I debatter om uføretrygdordningen tas det ofte for gitt at 

høy uførepensjonering reflekterer en tildelingspraksis der helsesviktkriteriet 

er utvannet. Funnene om at dødeligheten blant uføre er upåvirket 

av andelen uføre i området, kan tyde på at denne oppfatningen 

er uriktig – men dette funnet og andre funn i denne studien bør selvsagt 

undersøkes nærmere i nye datasett. 

KONKLUSJON 

Uføretrygdede har høy dødelighet, og dette er både et levekårsproblem 

for de uføretrygdede og et folkehelseproblem. Helsesvikten som 

var grunnen til uførepensjoneringen, gir ingen fullstendig forklaring 

på de uføretrygdedes høye dødelighet. Siktemålet med studien var å 

kaste lys over de sosiale determinantene for den geografiske variasjonen 

i de uføretrygdedes dødelighet. Analysene viser at dødsrisikoen 

blant de uføre var høyere blant de uten partner, blant de med lav 

utdanning og blant de med særlig lav familieinntekt. De uføretrygdedes 

dødelighet varierte praktisk talt ikke med andelen uføretrygdede i 

lokalsamfunnet og bostedsregionen, og hypotesen om at relativt 

mange uføre i et område ville gå sammen med lav dødelighet blant 

215

[ ELSTAD ] 

dem, fikk ikke støtte. Derimot var det en tydelig tendens, etter kontroll 

for de uføres egen inntekt, at deres dødelighet økte med større 

forskjell mellom deres egen inntekt og inntektsnivået blant ikke-uføretrygdede. 

En mulig fortolkning er at stor inntektsforskjell mellom 

trygdede og ikke-trygdede bidrar til sosial marginalisering av de uføre 

som kan ha negative helsekonsekvenser. De uføretrygdedes dødelighet 

varierte også tydelig med dødelighetsnivået blant ikke-uføretrygdede. 

Dette kan skyldes at sosiale helsedeterminanter som næringsveier, 

arbeidsbelastninger og livsstilprofiler har preget livsvilkårene for hele 

befolkningen i et geografisk område, både uføretrygdede og ikkeuføre, 

og dette medfører en tendens til samvariasjon mellom de to 

kategorienes dødelighetsnivå. De individuelle levekårene blant de 

uføre, inntektsavstanden til de ikke-uføre og dødelighetsnivået blant 

de ikke-uføre i lokalsamfunnet forklarte en betydelig del av de geografiske 

forskjellene i de uføres dødelighet. 

Referanser 

Abrahamsen, Bente (1988), 1980-årenes uførepensjonister. Rapport 88:10. Oslo: 

Institutt for samfunnsforskning. 

Akselsen, Anders (2000), FD-trygd: Variabelliste. Notater 2000/70. Oslo: Statistisk 

sentralbyrå. 

Andreassen, Leif & Tom Kronstad (2006), «Hvorfor går flere fra sykemelding til uførhet?». 

Tidsskrift for velferdsforskning, 9:126–147. 

Bartley, Mel (2004), Health inequality: An introduction to theories, concepts, and 

methods. Cambridge: Polity Press. 

Berkman, Lisa F. (2000), «Preface». I: Lisa F. Berkman & Ichiro Kawachi, red., Social 

Epidemiology. Oxford: Oxford University Press. 

Berntsen, Kjersti Norgård (2009), Trender i sosiodemografiske og regionale forskjeller 

i dødelighet i Norge 1975–2002. Masteroppgave i samfunnsgeografi. Oslo: Institutt 

for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. 

BIBSYS (2009), Bibliotekbasen BIBSYS, http://ask.bibsys.no/ask/action/smpsearch, 

avlest 8. mai 2009. 

Blekesaune, Morten & Einar Øverbye (2000), Uførepensjonisters materielle levekår 

og sosiale tilknytning. En undersøkelse basert på fem levekårsundersøkelser fra 

1983 til 1995. NOVA-Rapport 2000/7. Oslo: NOVA – Norsk institutt for forskning 

om oppvekst, velferd og aldring. 

Blekesaune, Morten & Einar Øverbye (2001), Levekår og livskvalitet hos uførepensjonister 

og mottakere av avtalefestet pensjon. Om overgangen til førtidspensjon. 

NOVA-Rapport 2001/10. Oslo: NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, 

velferd og aldring. 

Bragstad, Torunn & Linda Hauge (2008), Geografisk variasjon i uførepensjonering 

1997–2004. Oslo: Arbeids- og velferdsdirektoratet. 

216


Bratberg, Espen, Alf Erling Risa & Kjell Vaage (2001), «Sosial utjevning og veksten i 

uføretrygden». Tidsskrift for velferdsforskning, 4:169–182. 

Bratberg, Espen, Sturla Gjesdal & John Gunnar Mæland (2009), «Sickness absence 

with psychiatric diagnoses: Individual and contextual predictors of permanent 

disability». Health & Place, 15:308–314. 

CSDH (2008), Closing the gap in a generation: health equality through action on the 

social determinants of health. Final Report of the Commission on Social Determinants 

of Health. Geneva: World Health Organization. 

Dahl, Espen, Jon Ivar Elstad, Dag Hofoss & Melissa Martin-Mollard (2006), «For 

whom is income inequality most harmful? A multi-level analysis of income inequality 

and mortality in Norway». Social Science & Medicine, 63:2562–2574. 

Epland, Jon (2001), Barn i husholdninger med lav inntekt : Omfang, utvikling, årsaker. 

Rapporter 2001/9. Oslo: Statistisk sentralbyrå. 

Elstad, Jon Ivar & Espen Dahl (2009), «Er inntektsulikhet en selvstendig risikofaktor 

for dødelighet?». I: John Gunnar Mæland, Jon Ivar Elstad, Øyvind Næss & Steinar 

Westin, red., Sosial epidemiologi. Sosiale årsaker til sykdom og helsesvikt. 

Oslo: Gyldendal Akademisk. 

FD-Trygd (2009), Egne analyser av FD-Trygd-materialet med dødsfallopplysninger. 

Fevang, Elisabeth & Knut Røed (2006), Veien til uføretrygd i Norge. Rapport 10/ 

2006. Oslo: Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning. 

Gjesdal, Sturla, John Gunnar Mæland, Jan Hagberg & Kristina Alexanderson (2007), 

«Socioeconomic inequalities and mortality among disability pensioners in Norway 

– a population-based cohort study». Norsk epidemiologi, 17:29–35. 

Gjesdal, Sturla, John Gunnar Mæland, Pia Svedberg, Jan Hagberg & Kristina Alexanderson 

(2008), «Role of diagnoses and socioeconomic status in mortality among 

disability pensioners in Norway – a population-based cohort study». Scandinavian 

Journal of Work, Environment and Health, 34:479–482. 

Gjesdal, Sturla, Pia Svedberg, Jan Hagberg & Kristina Alexanderson (2009), «Mortality 

among disability pensioners in Norway and Sweden 1990–1996: Comparative 

prospective cohort study». Scandinavian Journal of Public Health, 37:168–175. 

GLLAMM (2009), Gllamm. Stata Programs for estimating, predicting, simulating Generalized 

Linear Latent And Mixed Models. www.gllamm.org, avlest 5. juli 2009. 

Graham, Hilary (2009), «Health inequalities, social determinants and public health 

policy». Policy and Politics, 37, 4a:463–479. 

Helse- og omsorgsdepartementet (2007), Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. 

Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. 

Hustoft, Anne Gro, Henning Hartvedt, Erik Nymoen, Margareta Stålnacke & Harald 

Utne (1999), Standard for økonomiske regioner. Etablering av publiseringsnivå 

mellom fylke og kommune. Rapporter 99/6. Oslo: Statistisk sentralbyrå. 

Kravdal, Øystein (2008), «Does income inequality really influence individual mortality? 

Results from a ‘fixed-effects analysis’ where constant unobserved municipality 

characteristics are controlled». Demographic Research, 18:205–232. 

Marmot, Michael G. (2004), The status syndrome: how social standing affects our 

health and longevity. New York: Owl Books, Henry Holt & Company. 

Mykletun, Arnstein, & Ann Kristin Knudsen (2009), Tapte arbeidsår ved uførepensjonering 

for psykiske lidelser. En analyse basert på FD-trygd. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt. 

Mæland, John Gunnar, Jon Ivar Elstad, Øyvind Næss & Steinar Westin (2009), 

«Sosial epidemiologi – et nytt fagfelt med tradisjoner». I: John Gunnar Mæland, 

Jon Ivar Elstad, Øyvind Næss & Steinar Westin, red., Sosial epidemiologi. Sosiale 

årsaker til sykdom og helsesvikt. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

217

[ ELSTAD ] 

NAV (2009), NAV Arbeids- og velferdsetaten. Tall og analyse. Lesedato 11.05.2009: 

www.nav.no. 

Navarro, Vicente (2009), «What we mean by social determinants of health». International 

Journal of Health Services, 39, 3:423–441. 

Næss, Øyvind, Bjørn Heine Strand & Marit Rognerud (2007), Sosial ulikhet i helse: 

en faktarapport. Oslo: Folkehelseinstituttet. 

Otnes, Berit (2003), Tidsbruk blant uførepensjonister med barn. Notater 2003/3. 

Oslo: Statistisk sentralbyrå. 

Paulsboe, Anders E. (1997), En statistisk analyse av dødeligheten blant uføretrygdede 

i Norge 1970–1990. Hovedoppgave i matematikk. Oslo: Universitetet i Oslo. 

Rabe-Hesketh, Sophia & Anders Skrondal (2008), Multilevel and longitudinal modeling 

using Stata. Second edition. College Station, Texas: Stata Press. 

Rege, Mari, Mark Votruba & Kjetil Telle (2005), The effect of plant downsizing on disability 

pension utilization. Discussion papers No. 435. Oslo: Statistisk sentralbyrå. 

Rege, Mari, Mark Votruba & Kjetil Telle (2007), Social interaction effects in disability 

pension participation. Evidence from plant downsizing. Discussion paper No. 

496. Oslo: Statistisk sentralbyrå. 

RTV (1990), Trygdestatistisk årbok 1990. Oslo: Rikstrygdeverket. 

SPSS (2009), PASW Statistics 17.0 Command Syntax Reference. Chicago: SPSS Inc. 

Stensvold, Inger & Marit Rognerud (1998), Oslohelsa: Utredningen om helse, miljø og 

sosial ulikhet i bydelene. Oslo: Ullevål sykehus, Klinikk for forebyggende medisin. 

Strabac, Z. (2007), «Flernivåanalyse». I: Terje A. Eikemo & Tommy H. Clausen, red., 

Kvantitativ analyse med SPSS. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. 

Sund, Erik R. & Steinar Krokstad (2005), Sosiale ulikheter i helse i Norge: en kunnskapsoversikt. 

Oslo: Sosial- og helsedirektoratet. 

Wallman, Thorne, Hans Wedel, Saga Johansson, Annika Rosengren, Henry Eriksson, 

Lennart Welin & Kurt Svärdsudd (2006), «The prognosis for individuals on disability 

retirement – An 18-year mortality follow-up study of 6887 men and women 

sampled from the general population». Bmc Public Health, 6:103, http:// 

www.biomedcentral.com/1471-2458/6/103. 

Wilkinson, Richard G. (1998), «Mortality and distribution of income – Low relative 

income affects mortality». British Medical Journal, 316:1611–1612. 

Wilkinson, R. & K. Pickett (2009), The spirit level. Why more equal societies almost 

always do better. London: Allan Lane/Penguin Books. 

Aase, Asbjørn (1996), «Helsetilstand». I: Steinar Nilsen, red., Helse. Nasjonalatlas for 

Norge. Hønefoss: Statens kartverk. 

218


VEDLEGGSTABELL. Aggregerte variable, 35 regioner, alders-/aldersog kjønnsstandardisert 

Regioninndeling 

– SSBs koder økonomiske regioner 

Befolkning 

’93 

Kumulativ dødelighet 93–97 

(%) – uføretrygdede 


(%) – ikke-uføretrygdede Andel uføretrygdet (%) 

40–66 år Menn Kvinne Total Menn Kvinne Total Menn Kvinne Total 

1 Halden–Sarpsborg–Fredrikstad 191 193 46 635 10,6 5,5 7,8 3,9 2,0 2,9 18,6 21,7 20,1 

2 Moss-Askim-Mysen 192 194 28 150 12,2 5,6 8,5 4,3 2,2 3,1 15,0 21,3 18,1 

3 Follo 291 29 520 13,4 5,7 9,1 3,8 2,4 3,0 7,2 11,9 9,6 

4 Bærum–Asker 292 42 016 14,7 6,1 9,9 3,7 2,2 2,8 6,1 9,5 7,8 

5 Lillestrøm 293 48 656 12,9 6,7 9,4 4,1 2,5 3,2 9,3 14,1 11,7 

6 Ullensaker-Eidsvoll–Kongsvinger 294 491 30 869 13,6 5,5 9,0 4,8 3,0 3,8 13,9 17,3 15,6 

7.0 Oslo Vest 391 vest 55 633 12,6 6,6 9,2 4,3 2,4 3,3 7,5 10,3 8,9 

7.5 Oslo Øst 391 øst 76 446 14,9 7,6 10,7 5,8 2,7 4,1 15,3 19,7 17,5 

8 Hamar–Elverum–Tynset 492–494 42 769 10,7 5,5 7,8 4,1 2,8 3,4 15,2 18,6 16,9 

9 Lillehammer–Gjøvik 591 592 32 115 11,6 6,3 8,6 4,7 2,2 3,3 13,7 17,0 15,2 

10 Gudbrandsdalen–Hadeland–Valdres 593–596 24 627 10,5 5,2 7,6 4,1 2,6 3,3 13,8 15,7 14,7 

11 Drammen 691 44 406 13,0 6,1 9,1 4,6 2,4 3,4 12,4 17,4 14,9 

12 Kongsberg–Hønefoss–Hallingdal 692–694 25 220 10,9 5,6 7,8 3,9 2,7 3,2 11,6 15,9 13,8 

13 Tønsberg–Horten–Holmestr.–Sande 791 792 794 37 938 12,0 6,1 8,7 3,5 2,5 2,9 14,7 19,4 17,0 

14 Sandefjord–Larvik 793 23 870 12,4 3,8 7,6 4,1 2,5 3,2 15,1 19,6 17,3 

15 Skien–Porsgrunn–Kragerø 891 893 35 742 12,0 5,3 8,2 4,5 2,1 3,2 16,5 20,7 18,6 

16 Notodd.–V.Telem.–Setesd. 892 894 895 994 15 508 11,4 5,3 8,0 4,9 1,9 3,2 17,3 18,4 17,8 

17 Risør–Arendal–Lillesand 991–993 26 653 11,7 6,2 8,5 4,1 2,2 3,0 16,1 19,3 17,7 

18 Kristiansand 1091 26 459 13,5 5,3 8,9 4,0 2,1 3,0 14,0 19,1 16,5 

19 Vest–Vest-Agder-m.v. 1092–1094 1191 1194 31 512 11,7 5,4 8,2 4,0 2,0 2,9 14,3 16,2 15,2 

20 Stavanger–Sandnes 1192 52 786 13,8 5,5 9,1 4,2 2,4 3,2 11,2 14,3 12,8 

21 Hauges.–Sunnhordl.–Odda–Voss 1193 1292–1295 48 661 12,7 5,6 8,7 4,2 2,2 3,1 11,9 13,0 12,4


VEDLEGGSTABELL (forts.) 

Regioninndeling 

– SSBs koder økonomiske regioner 

Befolkning 

’93 


(%) – uføretrygdede 


(%) – ikke-uføretrygdede Andel uføretrygdet (%) 

40–66 år Menn Kvinne Total Menn Kvinne Total Menn Kvinne Total 

22 Bergen og omegn 1291 94 133 11,5 5,4 8,1 4,1 2,1 3,0 11,0 14,2 12,6 

23 Sogn og Fjordane 1491–1495 29 805 10,9 5,8 8,0 4,1 1,7 2,8 9,9 11,3 10,6 

24 Molde–Kristiansund 1591–1592 27 735 9,7 4,5 6,8 3,8 2,1 2,9 12,2 17,3 14,8 

25 Ålesund 1593 22 884 9,6 5,2 7,2 4,0 1,9 2,9 10,3 15,6 13,0 

26 Ulsteinvik–Surnadal 1594–1597 18 655 11,3 4,6 7,5 3,8 1,6 2,6 11,4 16,1 13,8 

27 Trondheim og omegn 1691 55 791 13,1 6,2 9,2 3,9 2,3 3,0 12,1 17,8 15,0 

28 Sør–Trøndelag ellers 1692–1696 18 656 11,5 6,4 8,6 4,3 2,7 3,4 14,0 17,9 15,8 

29 Nord–Trøndelag 1791–1796 37 288 9,7 5,1 7,1 3,6 2,0 2,7 13,6 17,9 15,7 

30 Bodø–Narvik 1891–1892 31 026 10,3 4,7 7,1 4,4 2,1 3,2 16,0 23,1 19,5 

31 Sør-Nordland ellers 1893–1896 23 566 10,8 4,3 7,1 3,9 2,8 3,3 16,7 21,2 18,9 

32 Lofoten–Vesterålen–Harstad 1897 1898 1991 26 335 10,5 4,8 7,3 4,2 2,3 3,2 17,2 23,0 20,1 

33 Tromsø–Andselv–Finnsnes 1992–1994 30 300 11,8 4,5 7,7 5,7 2,0 3,7 16,7 23,2 19,9 

34 Nord-Troms Finnmark 1995 2091–2094 25 773 13,1 5,9 9,0 5,3 2,5 3,7 20,1 26,2 23,1 

Gjennomsnitt 36 233 11,90 5,54 8,32 4,25 2,29 3,16 13,32 17,84 15,51 

Standardavvik 16 369 1,37 0,76 0,89 0,53 0,32 0,31 3,28 3,98 3,44

Fra folkevalgt til utvalgt 

Kjønn, makt og kjønnsmaktbalanse 

JANNEKE VAN DER ROS 

janneke.vanderros@hil.no 

VEGARD JOHANSEN 

vj@ostforsk.no 

INGRID GULDVIK 

ingrid.guldvik@hil.no 

FROM ELECTED TO SELECTED 

– GENDER, POWER AND GEN- 

DER POWER BALANCE IN 

LOCAL POLITICS 

The contribution of this article to the 

field of gender and politics and representation 

theory is showing that in 

Norway local politics still reflect a considerable 

lack of gender balance in the 

distribution of positions of political 

authority. Differences between 

women’s representation and women’s 

integration in local politics, i.e. the discrepancy 

between the proportion of 

women elected to democratic assemblies 

and to leadership positions over 

the past thirty years, have remained 

constant at around 15 percent. We 

introduce the concept of gender power 

balance, building on the work of Stein 

Keywords: 

Rokkan and Nancy Fraser, to conceptualize 

and empirically investigate the 

phenomenon of continuing male dominance 

in local political leadership, 

despite a substantial pool of eligible 

women in local councils. In addition to 

the effects of political factors such as 

party ideology and party gender sensitivity, 

we measure the effects of contextual 

features such as region and the 

degree of a municipality’s centrality 

and size on the balance of gender 

power. It is concluded that the proportion 

of women in local councils and the 

degree of gender sensitivity among 

mayors’ parties are the most important 

dimensions explaining municipal variance 

in gender power balance, with 

region, indicating different cultural 

frameworks, as another strong factor. 

• Gender balance 

• gender power balance 

• local politics 

• local political power 

• recognition and redistribution 

• representation and integration 

221 



VOL 51, NR 2, 221–248

[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ] 

M 

ed bakgrunn i de siste tretti års likestillingsdebatt, likestillingspolitiske 

målsettinger og partipolitiske kvoteringstiltak, 

har forholdet mellom kvinners og menns 

representasjon og ledelse av lokalpolitikken bedret seg betydelig. 

Figur 1 viser at forholdet mellom kvinners og menns representasjon i 

kommunestyrene har endret seg fra en 15/85 prosentfordeling kvinner/menn 

1 i 1975 til en 38/62 prosentfordeling i 2007, mens forholdet 

mellom kvinners og menns andeler av politiske lederposisjoner, 

målt ved ordførervervet, har endret seg fra 2/98 prosent kvinner/ 

menn på 1970-tallet til 23/77 prosent i 2007. 

100 

90 

80 

70 

60 

50 

40 

30 

20 

10 

0 

1975 

1979 1983 1987 1991 1995 1999 2003 2007 

% menn blant 

ordførere 

% menn i kommunestyrene 

% kvinner i 

kommunestyrene 

% kvinner blant 

ordførere 

Figur 1. Kvinners og menns andeler av kommunestyrerepresentanter og ordførere, 

prosent (Kilde: SSB 2008a) 

Kvinners andel i begge typer verv har økt, og det forteller at fordelingen 

av menn og kvinner i norske kommunestyrer og blant ordførere 

har blitt jevnere de siste tretti år. Det er imidlertid fortsatt slik at det 

er en mannsdominans både blant ordførere og kommunestyrerepresentanter. 

Vi ser også at den relative økningen i andelen kvinnelige 

ordførere er mye større enn økningen av kvinnelige representanter. 

I 1975 var oddsen for å finne en kvinne blant kommunestyrerepresen- 

Artikkelen bygger på data fra det KS-finansierte prosjektet «Selvsagt – kvinner i politiske maktposisjoner». 

Takk til Hege Skjeie, Kjetil Børhaug og Amy Elman for fruktbar kritikk og konstruktive innvendinger underveis. 

En stor takk til tidsskriftredaktøren for gode innspill og til de to konsulentene som bidro med verdifulle kommentarer. 

222

[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ] 

tantene mer enn åtte ganger høyere enn blant ordførerne, mens odds 

ratio i 2007 var rundt to. Men selv om andelen ordførere som er 

kvinner har økt betydelig, er det fortsatt store kjønnsskjevheter i det 

lokalpolitiske lederlandskapet. 

Tidligere forskning på kjønn og lokalpolitikk har fokusert på 

representasjon i kommunestyrene. Denne artikkelen handler derimot 

om fordelingen av kommunalpolitiske lederposisjoner mellom kvinner 

og menn. Gapet mellom fordeling av representasjonsverv og tildeling 

av lederverv til kvinner og menn er uttrykk for kjønnsmessige 

skjevheter. Det utgjør en demokratisk utfordring og tyder på betydelige 

skjevheter i fordeling av makt og autoritet til fordel for det ene 

kjønn, menn. Tidligere argumenterte partiene gjerne med at det ikke 

fantes tilstrekkelig mange (interesserte) kvinner til å bekle lederposisjonene, 

dvs. at tilbudssvikt var årsaken til mannsdominans i ledervervene. 

Det er vanskeligere å argumentere slik i dagens situasjon der 

«the pool of female eligibles» har blitt betraktelig større og den 

mannlige «poolen» er tilsvarende redusert. 

I denne artikkelen presenterer vi strukturer og mekanismer som vi 

tror kan virke inn på fordelingen av kvinner og menn i lokalpolitiske 

lederposisjoner. Rent konkret spør vi: Hvilke faktorer virker inn på at 

kvinner, som folkevalgte representanter i lokalpolitikken, i relativt liten 

grad blir utvalgt til lederposisjoner? For å svare på hvorfor skrittet fra 

folkevalgt til utvalgt på lokalpolitisk nivå er vanskeligere for kvinner 

enn for menn, studerer vi mulighetsstrukturer i og rundt det kommunalpolitiske 

systemet. Mulighetsstrukturer handler om formelle institusjonelle 

strukturer, uformelle prosedyrer og praksiser i tildeling av verv, 

og det handler om konkrete politiske kontekster som skaper muligheter 

eller begrensninger for borgernes politiske deltakelse (Hanssen, 

Helgesen & Vabo 2007; Bråten 2008). I våre analyser av variasjoner i 

kommune-Norge med hensyn til kjønnsfordelinger i lokalpolitiske 

lederverv, konsentrerer vi oss om to typer strukturer: 1) kommunalkontekstuelle 

forhold og 2) det lokalpolitiske handlingsrom. 

I første del av artikkelen diskuteres teoretiske perspektiv som 

utgjør grunnlaget for analysene av kjønnsfordelingen i representasjonen 

og prosessene som fører til kvinners og menns integrasjon i politisk 

lederskap. Vi introduserer begrepet kjønnsmaktbalanse, som er 

sentralt i analysene av det empiriske materialet, og presenterer analy- 

223


tiske tilnærminger som kan sette oss på sporet av forhold som bidrar 

til å forklare muligheter og begrensninger for kvinners og menns politiske 

medborgerskap på ulike nivå. I andre del presenterer vi oversikt 

over kjønnsfordelingen i lederposisjoner i kommunene og analyserer 

mulige forklaringer på mannsdominansen i slike posisjoner. I siste del 

diskuterer vi hvordan en kan fortolke analysene av datamaterialet. 

TEORETISK INSPIRASJON 

Det er stor enighet, nasjonalt og internasjonalt, om at kvinners og 

menns deltakelse i politikken bør bli jevnere (se f.eks. Eduards 1983; 

Hellevik & Skard 1986; Dahlerup 1988; Phillips 1995; Raaum 1995; 

Wängnerud 1998; Young 2000). Det er derimot uenighet om hvordan 

kvinners og menns representasjon kan bli jevnere. Ikke minst er det 

lite oppmerksomhet omkring og kunnskap om kvinners veier til 

lederposisjonene i politikken (Gustavsson 2008). 

MOBILISERINGSTEORI – ET FRUKTBART BIDRAG TIL Å FORSTÅ 

KVINNERS VEI TIL LEDERPOSISJONENE? Rokkan (1970) lanserte 

teorien om fire faser i mobiliseringsprosessen, og fire terskler som må 

overvinnes på veien til full politisk integrasjon for nye grupper borgere, 

spesifikt arbeiderne, i demokratiutviklingen i Vest-Europa og 

USA. Flere forskere har benyttet denne terskelmodellen for å beskrive 

kvinners deltakelse i parlamentarisk politikk (Nagel 1995; Raaum 

1995). Vi vil også benytte Rokkans ideer om terskler eller hindringer 

som må overskrides, men i denne sammenhengen handler det om 

kvinners integrasjon i lokalpolitikken. Vi følger Nagels tidsangivelse 

for den første terskelen. Men siden kvinner i Norge som regel har 

vært bedre representert nasjonalt enn lokalt (Raaum 1999), og siden 

vi bygger på andre kriterier enn Nagel for overskridelse av tersklene, 

blir altså vår tidsangivelse for de tre andre fasene noe ulik. 

Den første fasen, legitimering, dreier seg om å sikre borgerne rett 

til å ytre seg, organisere seg og gjøre sine krav og behov tydelige – for 

gruppen selv så vel som for makthaverne. Den politiske utfordringen 

er å få etablert og styrket en kollektiv identitet. For kvinners vedkommende 

ser vi at deres politiske mobilisering fra 1880-årene med organisering 

rundt stemmerettskravene og frem til alminnelig stemmerett 

lokalt og nasjonalt i 1913, utgjør legitimeringsfasen. 

224


Den andre fasen i prosessen betegner Rokkan som inkorporering, 

dvs. at de nyetablerte og selvidentifiserte grupper blir deltakere i det 

politiske liv ved å ta sine rettigheter i bruk på linje med de som allerede 

er inkorporert. Vi benytter den andre «bølgen» i kvinnebevegelsens 

historie, rundt 1970-tallet, som kriterium for inkorporeringsfasen i 

kvinners politiske mobilisering (Wiestad 1994). Kvinner er nå blitt en 

betydelig politisk faktor ved valg, og det må partiene ta hensyn til 

(Eduards 1983), samtidig som de tar sine nyervervede rettigheter i 

bruk på linje med allerede inkorporerte grupper. 

Den tredje terskelen i mobiliseringsprosesser er gruppenes politiske 

representasjon. Når får aktørgrupper med nyervervede politiske 

rettigheter rimelig innpass i de representative politiske forsamlinger 

som storting, fylkesting og kommunestyrer? Utfordringene i denne 

fasen er flere: å få de nye aktørene til å ønske å bruke sin valgbarhet 

(tilbud av kandidater), samt å få de etablerte portvokterne til å slippe 

de nye aktørene til (etterspørsel etter kandidater). Når det gjelder 

tredje og fjerde terskel, benytter vi det omforente målet om «minst 40 

prosent av hvert kjønn» som et mål på om terskelen er overskredet. I 

2007 var 38 prosent av kommunestyrerepresentantene kvinner, og en 

kan dermed si at kvinner hadde fått rimelig god innpass i lokalpolitikken. 

De hadde, landet sett under ett, sprengt en magisk grense og 

utgjorde en «kritisk masse» (Kanter 1977; Dahlerup 1988). 

Den fjerde og avgjørende terskelen til Rokkan, integrasjonen, 

består i å bli en integrert del av den utøvende makt. For Rokkans 

arbeidere var det spranget fra å delta i folkevalgte organer til å 

komme i regjeringsposisjon, slik Arbeiderpartiet gjorde fra midt på 

1930-tallet. Dersom vi her ser på formannskapene som kommunenes 

«regjering», kan vi si at terskelen for integrering var overskredet 

i 1999 da kvinner utgjorde 38 prosent av formannskapsmedlemmene 

på landsbasis. Slik sett kan en si at integrasjon i lokalpolitisk 

sammenheng kom før representasjon, i Rokkans terminologi. Det 

henger trolig sammen med at kommunelovens bestemmelser om 

minst 40 prosent av begge kjønn gjelder, «så langt det er mulig», for 

formannskapene (Lov om kommuner og fylkeskommuner 1992, 

§§ 36–38). Vi vil her ikke benytte formannskapene som mål på integrering, 

men fokusere på lederposisjoner som ordfører, varaordfører, 

utvalgsledere og gruppeledere. Vi mener det er nødvendig med et 

225


helhetlig bilde på lokalpolitisk lederskap der ulike lederposisjoner er 

med, og vi ønsker å fokusere på lederverv det ikke er knyttet krav 

om kjønnskvotering til. 

I denne artikkelen er søkelyset på den fjerde hindringen kvinner 

som gruppe skal overstige på lokalt nivå, overgangen fra kvinners 

representasjon i folkevalgte forsamlinger til gruppens jevnbyrdige 

integrasjon i den utøvende makt (jevnbyrdig med gruppen menn). Det 

er av flere grunner noe problematisk å anvende Rokkans mobiliseringteori. 

Rokkans analyser dreier seg om det nasjonale nivå, og 

fokuserer på arbeidernes politiske kamp og Arbeiderpartiets gjennomslagskraft. 

Gruppen arbeidere fikk felles erfaringer, politisk 

bevissthet og identitet og organiserte seg både i fagforeninger og i et 

politisk parti, med et klart motsetningsforhold til så vel kapitalister 

(organisert i Høyre) som bønder (organisert i Bondepartiet). Kvinner 

opptrer i en politisk kultur som allerede har definerte og institusjonaliserte 

motsetninger i partilandskapet (Rokkan 1970). For det andre 

dreier vårt anliggende seg om barrierer og muligheter på det lokalpolitiske 

nivå, og vi har å gjøre med mer heterogene politiske arenaer. 

Kvinner som «kollektiv» er for øvrig langt mer pluralistisk enn arbeidere, 

på bakgrunn av bl.a. klasse og nasjonalitet, og siden 1980-tallet 

også etnisitet. Politiske interessemotsetninger mellom kvinner og 

menn har aldri utkrystallisert seg i noen stabile og vellykkede partietableringer. 

Mobiliseringsteorien er derfor ikke direkte egnet til å 

belyse gapet mellom representasjon og integrasjon (tildeling av lederposisjoner) 

for kvinner på lokalpolitisk nivå. Faseinndelingen i mobiliseringsteorien 

er likevel et nyttig analytisk redskap, men barrierene 

kvinner som gruppe må overkomme i de ulike fasene har andre 

uttrykksformer enn det som gjaldt for arbeiderne, og andre institusjonelle 

faktorer spiller inn (Hernes 1982). 

En annen side av Rokkans arbeid vi anser som relevant for vårt 

formål, er hans grep for å forklare nasjonale variasjoner i demokratiutvikling. 

Demokratiprosesser er, ifølge Rokkan, kontekstuelt betinget. 

Strukturelle, kulturelle og politiske rammebetingelser gir ulike 

nasjonale mobiliseringsforløp. Vi finner store variasjoner i kvinners 

kommunalpolitiske representasjon og integrasjon, og hevder, på linje 

med Rokkans argumentasjon for det nasjonale nivå, at disse variasjoner 

er uttrykk for forskjeller i kommuners mulighetsstrukturer og 

226


lokalpolitiske rammebetingelser. Strukturene har ulike konsekvenser 

for kvinner og menn, og i tillegg har vi grunn til å anta at strukturenes 

implikasjoner for kvinner og menn er ulike med tanke på overskridelse 

til representasjon sammenliknet med overskridelse til integrasjon. 

For å begrepsfeste disse forskjellene introduserer vi begrepet 

kjønnsmaktbalanse. 

KJØNNSMAKTBALANSE – OVERGANGEN FRA REPRESENTASJON 

TIL INTEGRASJON. I norsk samfunnsdebatt har begrepet kjønnsbalanse, 

dvs. en noenlunde lik fordeling av kvinner og menn i folkevalgte 

organer på alle nivå, glidd inn i språkbruken. Den angir en 

overordnet utfordring i norsk likestillingspolitikk: «Det er […] et 

demokratisk problem når kvinner er svakt representert i stat og styring», 

mener Likestillings- og diskrimineringsombudet (SaLDO 

2007:1). Kjønnsbalanse på alle samfunnsområder er et normativt 

grunnlag for kjønnslikestilling og for et kjønnsrettferdig samfunn. 

Likestilling forutsetter, ifølge Skjeie og Teigen (2003:13), på den ene 

siden frihet fra diskriminering, desavuering og krenkelser, og på den 

andre siden lik rett til lik deltakelse, dvs. et demokratikrav. Det er 

nettopp kravet om lik deltakelse som har hatt dårlige kår i det norske 

lokaldemokratiet (jf. figur 1). 

Så vel representasjon som integrasjon (fordeling av politisk lederskap) 

kan knyttes til Frasers (1997) refleksjoner omkring anerkjennelse 

og omfordeling. I et kjønnsrettferdig og pluralistisk demokrati 

vil kravet om representasjon av mangfold mellom og innenfor grupper 

måtte bli politisk anerkjent på to måter. Det første er anerkjennelse 

av gruppemedlemmers status som deltakere på like vilkår i 

sosialt liv og som likeverdige medborgere. Gruppemedlemmer (for 

eksempel mennesker med nedsatt funksjonsevne) består av både kvinner 

og menn, og disse kan ha internt motsetningsfulle og gjensidig 

avvikende interesser. Denne anerkjennelsen kommer til uttrykk i 

representasjon av gruppenes kvinner og menn. For det andre innebærer 

anerkjennelsen at gruppenes kvinner og menn har lik verdi til å bli 

integrert i det politiske lederskapet. Misanerkjennelse handler, ifølge 

Fraser (Fraser 1997), om sosial underordning i betydningen av å bli 

forhindret i å delta på like vilkår som jevnbyrdige medborgere. Misanerkjennelse 

peker på hvordan institusjonaliserte kulturelle verdi- 

227


mønstre tilskriver sosiale aktører ulik verdi, og de konsekvenser det 

har for deres deltakelse i samfunnslivet. 

Hensikten i artikkelen er å finne frem til faktorer som forklarer 

hvorfor kvinners relativt sett jevne representasjon i lokale folkevalgte 

organ som kommunestyrene, ikke har ført til en jevnere fordeling av 

utvalgte lederposisjoner mellom kvinner og menn, med andre ord en 

misanerkjennelse av kvinners like verdi, med Frasers begrep. Det 

handler altså om balanse på to nivåer: Kjønnsbalanse i kommunestyrene 

og kjønnsmaktbalanse, dvs. en kjønnsbalansert fordeling i de 

lokalpolitiske lederposisjonene. De to begrepene handler om balanse i 

henholdsvis representasjonsforhold og integrasjonsforhold. Hva er 

det som skiller kjønnsmaktbalanse fra kjønnsbalanse? Vi ser det slik 

at representasjon i stor grad kan betegnes som «de villiges marked», 

dvs. at kandidater som er villige til å sitte i kommunestyret får plass 

på partilistene. Integrasjon derimot, handler i større grad om «de 

utvalgtes marked», 2 dvs. at flere aktørgrupper er med og styrer utvalget 

av det som oppfattes som «passende» (og interesserte) kandidater. 

Det er spillet mellom tilbud av og etterspørsel etter kvinnelige kandidater 

vi berører her. Vi har vondt for å tro at andelen kvinner som 

ønsker seg lederposisjoner skulle falle så drastisk fra andelen av kvinnelige 

kandidater som ønsker seg til folkevalgte organ. Riktignok forventer 

vi et visst frafall i tilbudet av kvinner (og menn) til 

lederposisjoner, og vi forventer også at kvinners frafall er noe større 

enn menns. Å inneha flere verv oppleves nok mer belastende for kvinner 

enn for menn, all den tid den kjønnsmessige arbeidsdelingen i privatsfæren 

jevnt over er mer belastende for kvinner enn for menn. 

Forskning viser likevel at det i stor grad er partiene, dvs. etterspørselselementet, 

som er flaskehalsen i rekruttering av nye grupper i politikken 

(Christensen, Aars, Midtbø, Svåsand & Ringkjøb 2004; Berglund 

2005; Guldvik & van der Ros 2008). 

Lederposisjoner er et knapt gode fordi flere enn det er plass til 

ønsker slike posisjoner i lokalpolitikken. Det er posisjoner med autoritet 

som gir potensial for makt, i betydningen «å sette gjennom sin 

egen vilje i det sosiale samkvem, og det selv om andre deltakere i det 

kollektive liv skulle gjøre motstand» (Weber 1994:53 ). Og lederposisjoner 

gir potensial for status. For mange representanter kan det være 

attraktivt å smykke seg med et ordførerkjede. Det er med andre ord 

228


konkurranse om disse vervene, og vi har notert en skjev fordeling av 

slike verv i menns favør. Omfordeling av maktposisjoner krever både 

anerkjennelse av forskjell og av lik verdi (Fraser 1997). Forskjell er 

nok anerkjent – kvinner og menn oppfattes som forskjellige. Vår fortolkning 

av tallene er at det er kvinners «like verdi», og især lik verdi 

som leder, som så langt ikke er anerkjent i en del sammenhenger. 

MULIGHETSSTRUKTURER – HVILKE FAKTORER PÅVIRKER 

KJØNNSMAKTBALANSEN? Vi søker etter strukturelle forklaringer på 

variasjoner i kvinners tilgang til lokalpolitiske lederposisjoner. Her 

bygger vi videre på tidligere studier av nasjonale variasjoner i demokratisering 

ved å ta utgangspunkt i kontekstuelle faktorer. Allerede 

tidlig på 1960-tallet kommenterte Rokkan og Valen kjønnsforskjeller 

i tilgang til politiske posisjoner, og tilskrev disse for en stor del kulturelle 

forhold og tradisjonelle oppfatninger omkring kvinners plass – 

indikert empirisk ved region og urbaniseringsgrad (Rokkan & Valen 

1962). I en mer (post-)moderne språkform, og i Frasers terminologi, 

vil det disse forskerne fant kunne betegnes som regionale variasjoner i 

institusjonaliserte kulturelle verdimønstre omkring kjønn og lederskap, 

dvs. at menn er normen og anses som bedre egnet til politisk 

lederskap enn kvinner. Andre faktorer som indikerer variasjoner i 

kulturelle verdimønstre, som partiovervekt av mindre kjønnssensitive 

og likestillingsorienterte partier i visse regioner, har tidligere blitt 

påpekt som en barriere for en balansert kjønnsrepresentasjon i kommunestyrene 

(Van der Ros 1979). En annen faktor Rokkan og Valen 

trekker inn er strukturelle forhold ved politikken som antall seter å 

fordele og posisjonens betydning (eksempelvis medlemskap i et lokalpolitisk 

utvalg versus i formannskapet). Betegnende nok er det kun 

tilbudssvikt forskerne viser til når de fortolker sine funn, ikke institusjonaliserte 

kulturelle praksiser i etterspørselsessegmentet, dvs. blant 

rekrutteringsagentene og portvokterne: 

The actual chances of representation are in fact much larger in the smallest 

communes than in the cities, but social, educational and cultural barriers 

are so much stronger in the traditional environment of the rural 

periphery and make for decisively lower supplies of potential recruits 

(Rokkan & Valen 1962:137, vår utheving). 

229


På 1970-tallet ble lokale variasjoner i kvinners og menns representasjon 

i kommunestyrene studert med utgangspunkt i ulike typer strukturelle 

og kulturelle forhold ved kommunene. Mulige effekter av både 

politiske, sosioøkonomiske, velferdsstatlige og kulturelle forhold på 

kvinnerepresentasjon (det vi omtaler som kjønnsbalanse) ble målt og 

veid. Omfanget av kvinners yrkesaktivitet, utdanningsnivå blant 

kvinner og menn i kommunene, grad av urban struktur, barnehagedekning 

og oppfatninger om kvinners og menns plass i samfunn og 

familie var noen av faktorene som, samlet sett, viste seg å ha betydning 

for grad av kjønnsbalanse i kommunestyrene (Van der Ros 

1979, 1981). 

Nina Raaums (1995) analyser fra 1990-tallet underbygget disse 

tidligere analyser ved å vise at strukturelle, kulturelle og politiske forhold 

på kommunenivå fortsatt har betydning for variasjoner i kvinneandel 

i kommunestyrene. Typiske trekk ved «mannsstyrte» 

kommuner 3 var at de lå på Sør-Vestlandet, var kjennetegnet ved lavt 

innbyggertall, spredt bosetting, høy sysselsetting i primærsektoren, 

lav andel kvinner med høyere utdanning og lav oppslutning om partiene 

som var først ute med å innføre og praktisere kvoteringsregler: 

Arbeiderpartiet, SV og V. 

Undersøkelsene tok for seg kvinners representasjonsvilkår, dvs. 

mulighetsstrukturer for å forklare variasjoner i kvinners andel i kommunestyrene. 

Fokus i denne artikkelen er på kjønnsulikheter i integrasjonsvilkår, 

dvs. utvelgelse av kvinner og menn til lederposisjoner. 

Er det tale om parallelle sammenhenger mellom strukturelle, kulturelle 

og politiske forhold på kommunenivå og utvelgelsespraksiser til 

lederverv for kvinner og menn? Våre antakelser går ut på at noen av 

mekanismene som har innvirkning på kjønnsfordelingen i kommunestyrer 

også virker inn på kjønnsfordelingen av lokalpolitiske lederposisjoner, 

men vi forventer også å finne forskjeller i muligheter for 

tilgang til kommunestyrer på den ene siden og til lokalpolitiske lederposisjoner 

på den andre. Spørsmålet er om, og hvordan, vi empirisk 

får målt effektene av slike faktorer. 

Konkret vurderer vi effekter av to typer mulighetsstrukturer: 1) 

det lokalpolitiske handlingsrom for kvinner slik de fremtrer gjennom 

indikatorene «kvinneandel i kommunestyre» og «partier i posisjon», 

og 2) den kommunale kontekst, dvs. sosioøkonomiske og kulturelle 

230


forhold, målt ved «kommunestørrelse», «sentralitet», «kvinneandel i 

arbeidsstyrken» og «region». Vi søker etter forklaringsfaktorer på to 

nivå: 1) kommunestyret og 2) kommunen. «Region» danner en slags 

kulturell overbygning for begge disse nivåene. 

DATAMATERIALE – INNSAMLINGSMETODER OG DATAKILDER. 

Artikkelen bygger på data fra en spørreundersøkelse gjennomført av 

Østlandsforskning i 2008 om kjønnsfordelingen i lederposisjoner i 

perioden 2007–2011. Gjennom et web-basert spørreskjema til rådmenn 

i samtlige norske kommuner spurte vi om kjønnsfordelingen i 

ulike typer posisjoner, som partigruppeledere i kommunestyrene, 

utvalgsledere for overordnede politiske utvalg og noen andre viktige 

utvalg (som bl.a. administrasjonsutvalg). 4 Av 430 kommuner deltok 

258, det vil si en svarprosent på 60, og det er godt samsvar mellom 

populasjon og utvalg langs dimensjoner som kommunestørrelse, 

landsdeler, andel menn og kvinner i kommunestyret, samt andel menn 

og kvinner i posisjoner som ordfører/varaordfører. I Johansen (2008) 

føres en mer inngående diskusjon om utvalgets representativitet. 

Datamaterialet er supplert med data om kommunene hentet fra SSB. 

Forskningsspørsmålet fokuserer på kommunale variasjoner i 

kjønnsmaktbalansen og på strukturelle faktorer vi antar spiller inn på 

variasjonene. Kvantitative metoder egner seg til å belyse slike spørsmål, 

og styrken ligger i å kunne gi oversiktsbilder og trender i et 

materiale. På den annen side er det er stor avstand fra faktorene vi 

har informasjon om, dvs. sosioøkonomisk struktur, kulturelle forhold 

i kommuner og lokalpolitiske forhold (de uavhengige variablene), og 

det fenomen vi ønsker å forklare, dvs. variasjoner i fordelingen av 

kvinner og menn i lokalpolitiske lederverv (den avhengige variabelen). 

Analysemodellen presenteres i figur 2. 

KJØNNSMAKTFORDELINGER I KOMMUNENE 

Vi gir først en oversikt over status i kjønnsmaktfordeling i kommunene 

og presenterer spredning i fordelinger. Videre vurderer vi faktorer 

av betydning for disse variasjonene og analyserer datamaterialet. 

ET OVERSIKTSBILDE. Vi måler kjønnsmaktfordelinger ved å fokusere 

på fordelingen av følgende lederposisjoner i lokalpolitikken blant 

231


Kommunenivå 

• Sentralitet 

• Yrkesaktivitet 

• Kommunestørrelse 

• Region 

Kommunestyrenivå 

• Kjønnsfordeling i 

kommunestyre 

• Likestillingsorientering til 

partier i posisjon 

• Antall lederverv 

Lederverv 

fordelt 

på kjønn 

Figur 2. Kommunalkontekstuelle og lokalpolitiske faktorers betydning for 

variasjoner i fordelingen av kvinner og menn i lederverv 

kvinner og menn: ordfører, varaordfører, leder for partienes kommunestyregrupper 

og leder for hovedutvalg. I tillegg ser vi på ledere for 

kontroll- og administrasjonsutvalg. Figur 3 presenterer en samlet 

oversikt av kjønnsfordelingen i det norske lokaldemokratiet anno 

2008. 

Figuren angir et nokså entydig bilde av ubalanse i kjønnsfordelingen 

av lokalpolitiske toppverv, med samlet sett 31/69 prosent kvinner/menn 

i lederposisjoner. Menn innehar mer enn dobbelt så mange 

lederverv som kvinner, og det er altså en betydelig kjønnsmaktubalanse 

i dagens norske lokaldemokratier. 

100 

90 

80 

70 

60 

Menn 

50 

40 

30 

20 

10 

Kvinner 

0 

Samlet 

Ordfører 

Varaordfører 

Gruppeleder 

Overordnet 

utvalg 

Kontrollutvalg 

Adm.- 

utvalg 

Figur 3. Kjønnsfordelinger i lederposisjoner, 2008. Prosent 

(Kilde: Johansen 2008 og SSB 2008a) 

232


Ordførervervet er den posisjon som oftest tilkommer menn (23/77 

prosent kvinner/menn), mens det jevnest fordelte vervet er varaordfører 

(41/59 prosent kvinner/menn). Dette antyder at kvinners plass i 

det lokalpolitiske hierarkiet er som nummer to. Gruppelederne velges 

blant partienes kommunestyrerepresentanter; disse har en sentral posisjon 

både i kommunestyret og i lokallaget. I vårt materiale er det 1578 

gruppeledere som fordeler seg med 31 prosent kvinner og 69 prosent 

menn. Det er betydelige forskjeller partiene imellom, og i «partirangeringen» 

går en linje mot større skjevheter i kjønnsfordelingen fra venstresiden 

til høyresiden: SV har en balansert kjønnsfordeling (50/50); 

så følger Ap (40/60); rundt 30 prosent av gruppeledere i V, KrF, Sp og 

H er kvinner; og størst ubalanse finner vi hos Fremskrittspartiet med 

fordelingen 13/87 prosent kvinner/menn blant partiets gruppeledere. 

De fleste kommuner har ett eller flere overordnede utvalg (OU). 

I de 258 kommunene i vårt datamateriale har 27 prosent 4 eller flere 

OU, 64 prosent har 1–3 OU og 9 prosent har ingen OU, og det er samlet 

718 OU. Kjønnsfordelingen av lederverv til disse utvalg er 34/66 

prosent kvinner/menn. De to siste lederposisjonene vi ser på er administrasjons- 

og kontrollutvalg. Kjønnsfordelingen i administrasjonsutvalget 

er 29/71 prosent kvinner/menn, mens kontrollutvalget har en 

enda skjevere kjønnsfordeling: 17/83 prosent kvinner/menn. 

Analyser viser mangel på konsistens mellom de ulike typene lederposisjoner. 

Det er med andre ord ikke slik at en kommune som skårer 

lavt på én type topposisjon nødvendigvis skårer lavt også på en annen. 5 

STOR VARIASJON I KVINNERS INTEGRASJON I KOMMUNALPOLI- 

TIKKEN. Budskapet i forrige avsnitt er entydig: kjønnsfordelingen av 

kommunalpolitisk lederskap er sterkt mannsdominert. Det er imidlertid 

store variasjoner mellom kommuner. 

Antallet lederposisjoner en kommune har (ordfører, varaordfører, 

gruppeledere, OU-ledere, ledere for kontrollutvalg og administrasjonsutvalg) 

varierer i vårt materiale av 258 kommuner fra 6 til 19, 

med et snitt på 12. 6 Antallet kvinner i lederposisjoner varierer fra 0 til 

10. Figur 4 viser den relative andel av kvinner i lederposisjoner (i 

beregningene sidestilles ledervervene – ordfører, varaordfører, ledere 

av overordnede utvalg, partienes gruppeledere, leder av administrasjonsutvalg 

og leder av kontrollutvalg). 

233


25 

20 

Prosent kommuner 

15 

10 

5 

0 

0–9 

10–19 20–29 30–39 40–49 50–59 60+ 

Andel kvinner i lederposisjoner 

Figur 4. Relativ andel kvinner i lederposisjoner. Prosent 

(Kilde: Johansen 2008) 

Fordelingen av andel kvinner i lederposisjoner er bortimot normalfordelt, 

og den preges av en relativt stor variasjon. Kjønnsmaktfordelingen 

varierer fra 0/100 til 71/29 prosent kvinner/menn. Halvparten av 

kommunene har mellom 21 og 39 prosent kvinner. I tolv kommuner 

(5 prosent) er det absolutt mannsdominans: ingen kvinner har noen 

av de seks typer lokalpolitiske lederverv vi har sett på. Både gjennomsnitts- 

og medianfordelingen er 31/69 kvinner/menn. 

Det som i figuren er svart, intervallet mellom 40 og 60 prosent 

kvinner (eller menn) i lederposisjoner, angir idealområdet for kjønnslikestilling 

i de norske likestillingspolitiske målformuleringene. Bare 

en firedel av kommunene har kjønnsmaktbalanse. Fire prosent av 

kommunene i vårt materiale har en kjønnsmaktskjevhet i kvinners 

favør, mot hele 72 prosent med kjønnsmaktskjevheter i menns favør. 

TABELL 1. Sammenligning av relativ andel kvinner i lederposisjoner i 2003–07 

og 2007–11. (Kilde: Johansen 2008) 

Statistiske mål 2003–2007 2007–2011 

Gjennomsnitt (prosent) 27 31 

Median (prosent) 25 31 

40–60 prosent kvinner i lederposisjoner (kjønnsmaktbalanse) 19 24 

234


Hovedbildet for kjønnsmaktfordelingen i 2008 er altså mannsdominans, 

men med betydelige variasjoner mellom kommuner. Tabell 1 forteller 

at den gjennomsnittlige fordelingen av lederposisjoner likevel er 

jevnere for perioden 2007–11 enn for perioden 2003–07, da fordelingen 

var 27/73 prosent kvinner/menn. Andelen kommuner med kjønnsmaktbalanse 

har i den samme perioden økt fra 19 til 24 prosent. 

En middels sterk korrelasjon for fordelingene i 2006 og 2008 

(Pearson r = 0,44) tyder på ganske stor stabilitet i andel lederposisjoner 

for de 144 kommuner som besvarte spørreskjemaet vårt både i 

2006 og 2008. I de aller fleste kommuner betyr lav andel kvinner i 

lederposisjoner i én valgperiode lav andel i den påfølgende perioden, 

men et standardavvik på 15 prosentpoeng viser at det i noen kommuner 

har skjedd en stor endring i andelen kvinner i lederposisjoner. 

FAKTORER SOM KAN SPILLE INN PÅ KJØNNSMAKTBALANSEN – 

OPERASJONALISERING. Vi betrakter den enkelte kommune som arena 

med et knippe av muligheter for og hindringer mot å inkludere kvinner 

i lokalpolitiske lederskap på lik linje med menn. Basert på tidligere 

forskning om kvinners inntog i folkevalgte organer, fokuserer vi 

på forhold ved regionen kommunen er plassert i, som en overordnet 

kulturell ramme for andre faktorer. Vi trekker inn forhold på det 

kommunale arbeidsmarkedet, aspekter ved den kommunale og den 

lokalpolitiske kulturen og, til slutt, prøver å finne indikatorer på 

interne partipolitiske forhold som vi antar virker inn på så vel kvinners 

ønsker om og muligheter til å få være med å lede kommunen 

som på portvokternes oppfatninger om kvinner og politisk lederskap 

(Van der Ros 1979, 1981; Norris & Lovenduski 1995; Raaum 1995). 

På kommunenivå har vi valgt fire indikatorer for å fange inn kommunal 

kontekst; disse er region, kvinners yrkesaktivitet, kommunestørrelse 

og sentralitet. Disse inngår i første trinn av analysen; de 

betegner mulighetsstrukturer, med stor «avstand» fra vår indikator 

for kjønnsmaktbalanse, den avhengige variabelen, dvs. andel kvinner 

i lokalpolitiske lederverv. 

Med utgangspunkt i diskusjoner om regionale forskjeller i politisk 

og «kjønnspolitisk» kultur, vurderer vi om dimensjonen region har 

forklaringskraft for kjønnsfordelingen i lederposisjoner. Raaum 

(1995) fant at de mest likestilte kommunene, målt ved kvinnerepre- 

235


sentasjon i kommunestyret, befant seg på Østlandet og de minst likestilte 

var kommuner på Nord-Vestlandet. Dette er i tråd med funn av 

Rokkan og Valen (1962). Ut fra kommunale variasjoner i likestillingsskårer 

på en rekke indikatorer som SSB fastsetter for å konstruere 

likestillingsindeksen for kommunene, har region betydning for likestillingspolitiske 

variasjoner: Oslo og Akershus viser de høyeste skårer, 

mens Vest- og Aust-Agder har de laveste (SSB 2008b). Samtidig 

ligger kommuner i fylkene Finnmark og Sogn & Fjordane godt over 

landsgjennomsnittet. 

• Som indikator på region benyttes SSBs inndeling etter landsdeler: 

Nord-Norge (3 fylker), Midt-Norge (2 fylker), Vestlandet (4 fylker), 

Sørlandet (2 fylker) og Østlandet (8 fylker). 

En måte å studere næringsstruktur på er å se på kjønnsfordelingen på 

det lokale arbeidsmarkedet. Det er mulig å tenke seg at dess flere 

kvinner det er i arbeidsstyrken, dess flere kvinner vil også være integrert 

i politikken, dvs. inneha innflytelsesrike lokalpolitiske posisjoner. 

Årsak–virkning-relasjonen er noe omstendelig, men benyttes om 

kvinners politiske integrasjon på nasjonalt nivå i høyt industrialiserte 

(vestlige) land. Togeby (1994) beskriver for eksempel sammenhengen 

mellom kvinners yrkesaktivitet og politisk integrasjon ved at yrkesaktivitet 

fører kvinner ut av isolasjonen, øker deres ressurser og gir 

anledning til å styrke deres kollektive erfaringer og bevissthet. Slike 

forhold kan altså ha innvirkning på tilbudssegmentet. Dessuten blir 

disse kvinnene mer synlige i samfunnet og i det sosiale, fagpolitiske og 

muligens også det kommunalpolitiske landskapet, og det kan igjen 

påvirke etterspørselssegmentet, portvokterne og utvelgerne. 

• Indikatoren vi bruker er andelen kvinner mellom 20–66 år i 

arbeidsstyrken i 2007 (SSB 2008b). 

De to siste variablene vi introduserer som indikatorer for kommunal 

kontekst er kommunestørrelse og sentralitet. Med sentralitet menes en 

kommunes geografiske beliggenhet i forhold til et senter hvor det er 

servicefunksjoner som kommunal service, apotek, bank m.m. Dette 

indikerer også grad av urbanitet som vi vil fortolke som grad av handlingsrom 

for kvinner (og menn) og mindre fastlåste institusjonaliserte 

kulturelle verdimønstre, som igjen kan løse opp kjønnsbestemte hierar- 

236


kiseringer. Disse variablene kan altså ha betydning ved at de viser til 

kulturelle forskjeller mellom (stor)byer og utkantstrøk. 

• Indikatoren som brukes på kommunestørrelse er antall innbyggere 

1.1.2008 (SSB 2008c). 

• Som indikator på sentralitet benytter vi en dikotom versjon av 

SSBs firedelte sentralitetsmål i deres «standard for kommuneklassifisering». 

Vi skiller mellom verdiene «sentral kommune» (noe 

sentrale og mest sentrale) og «lite sentral kommune» (mindre sentrale 

og minst sentrale). 

Vi forventer at faktorene har direkte innvirkning på kjønnsmaktbalansen, 

men også indirekte ved at de virker inn på og via det lokalpolitiske 

handlingsrom. 

Vi ser på tre forhold ved det lokalpolitiske handlingsrommet, dvs. 

på kommunestyrenivået: representasjon, partienes likestillingsideologi 

og åpninger i form av antall lederverv. 

Representasjon i kommunestyrene viser til «the pool of eligibles»: 

omfanget av kvinner og menn som kan bli valgt til lederposisjoner. 

Rokkans mobiliseringsmodell har som premiss at overskridelse av én 

barriere før eller senere vil føre til press på, og overskridelse av, barrieren 

til neste fase. Vi har vist at representasjon ikke er tilstrekkelig 

for at kvinner skal overskride fjerde og siste barriere på den kommunalpolitiske 

arenaen. Vi har imidlertid observert at andel kvinner i 

lederverv og «poolen» å velge kvinner til ledere fra, dvs. kvinner i 

kommunestyret, har økt i takt med hverandre (jf. figur 1). Sagt på en 

annen måte, det er en sammenheng mellom kjønnsbalanse og 

kjønnsmaktbalanse 

• Indikatoren som benyttes for representasjon i kommunestyrene er 

«kvinneandel i kommunestyret» (SSB 2008b). 

Partienes likestillingsideologi viser til forskjeller mellom partier når 

det gjelder holdninger til kvinne-, kjønns- og likestillingsspørsmål. 

Halsaa og van der Ros (1989) fant i sine studier av arbeidsvilkår for 

kommunale likestillingsutvalg at den likestillingspolitiske aktiviteten 

i en kommune var påvirket av hvilket parti, eller partikonstellasjon, 

som hadde styringsmakt. Der hvor Arbeiderpartiet, SV og/eller V var 

237


i posisjon, hadde likestillingsutvalgene gjennomgående bedre arbeidsvilkår 

og fikk tilført flere ressurser enn der hvor noen av de andre 

partiene satt ved makten. Forskerne tolket dette som et uttrykk for 

større forståelse for kvinne- og likestillingsspørsmål og sterkere vilje 

til å føre en likestillingsvennlig politikk i partier på den ideologiske 

venstresiden enn i partier i sentrum og på høyresiden. Vi anvender en 

liknende argumentasjon her, dvs. at vi forventer at likestillingsideologi 

blant partiene i posisjon har betydning for fordelingen av posisjoner 

mellom kvinner og menn, og således at vi i kommuner med 

likestillingsorienterte partier i posisjon finner en jevnere kjønnsmaktfordeling 

enn i kommuner der mindre likestillingsorienterte partier 

sitter ved makten. 

• Indikatoren som brukes er ordførerens parti i kommunen. Vi skiller 

mellom verdiene «svært likestillingsorientert parti» (AP, SV og 

V) og «noe likestillingsorientert parti» (FrP, H, KrF, Sp, Andre). 

Åpninger viser til omfanget av lederverv i kommunene, dvs. antall 

lederposisjoner å fordele. Broch påpekte allerede i 1953 at dess flere 

åpninger dess større andel kvinner blant utvalgs- eller kommunestyremedlemmer 

(referert i Rokkan & Valen 1962:137). Vi anser det dermed 

som relevant å vurdere sammenhengen mellom antall verv og en 

mer balansert kjønnsfordeling. 

• Indikatoren som brukes for åpninger er antall lederposisjoner. 

Dette varierer, som vi har vist i et tidligere avsnitt, fra 6 til 19 i vårt 

datamateriale. 

PRESENTASJON AV DATAANALYSENE. Vi har valgt å teste våre antakelser 

om faktorer som spiller inn på kjønnsmaktbalansen, dvs. fordelingen 

av kvinner og menn i lederverv, ved multivariat 

regresjonsanalyse (OLS). Denne teknikken muliggjør å vurdere styrken 

av den enkelte faktor, mens vi samtidig kontrollerer for effekter 

av andre forhold inkludert i vår modell. Valget av regresjonsanalyse 

kan diskuteres ut fra et premiss ved analysen om at uavhengige variabler 

er på samme nivå. I vår modell antar vi at variabler på kommunenivå 

virker inn på variabler på kommunestyrenivå som i sin tur 

virker inn på indikatoren for kjønnsmaktbalanse: «kvinneandel i 

238


lederposisjoner». M.a.o. forventer vi at noen av indikatorene fungerer 

både som resultatvariabler og som påvirkningsvariabler. 

Det å identifisere direkte og indirekte effekter kan gjøres ved stianalyse 

eller SEM analyse, men verdien av slike analyser står og faller 

med at teoretiske modeller som testes og beregnes, gir rimelige beskrivelser 

av de reelle kausale strukturer (Skog 1998). Da det i liten grad 

har vært forsket på faktorer som virker inn på forskjeller mellom 

kvinners og menns tilgang til kommunale lederposisjoner, og årsaker 

til variasjoner mellom kommunene, er det en utfordring å presentere 

en tilfredsstillende teoretisk modell. Derfor har vi her valgt å gjennomføre 

OLS regresjon. Vi tar imidlertid høyde for at variabler på 

kommunenivå kan virke inn på variabler på kommunestyrenivå ved å 

sette inn variabler på kommunenivå i modell 1 og legge til variabler 

på kommunestyrenivå i modell 2. I tabell 2 gjengis regresjonsanalysen. 

Her har vi tatt ut indikatorene «kvinner i arbeidsstyrken» (kommunenivå) 

og «antall lederposisjoner» (kommunestyrenivå) ettersom 

de viste seg å ha svært liten betydning. 7 

TABELL 2. Regresjonsanalyse av andel kvinner i lederposisjoner 

Modell 1 Modell 2 

B SE Beta B SE Beta 

Konstant –22,53*** 3,85 –6,37 5,20 

Antall innbyggere 0,00010** 0,00 0,14 0,00009** 0,00 0,12 

Lite sentral kommune –5,36*** 2,03 –0,16 –4,4** 1,85 –0,13 

Nord-Norge 9,39** 4,30 0,25 8,04** 3,88 0,21 

Østlandet 10,68*** 4,09 0,33 6,82* 3,71 0,21 

Vestlandet 7,88** 4,08 0,24 6,22* 3,68 0,19 

Midt-Norge 7,65 4,80 0,15 5,92 4,32 0,11 

Kvinneandel i kommunestyret 0,75*** 0,11 0,40 

Svært likestillingsorientert parti 5,38*** 1,71 0,18 

Justert R 2 0,05 0,23 

*** Signifikant på 0.01-nivå; ** Signifikant på 0.05-nivå, * Signifikant på 0.1-nivå. 

B = Ustandardiserte koeffisienter, SE = Standardfeil, Beta = Standardiserte regresjonskoeffisienter. 

Referansekategorier: Sentral kommune, Sørlandet, Noe likestillingsorientert parti i posisjon. 

Den multiple regresjonskoeffisienten (R 2 ) indikerer andelen av variansen 

i avhengig variabel som forklares av modellen. Justert R 2 tar 

hensyn til at hver ny variabel reduserer antall frihetsgrader, og er derfor 

et bedre mål enn R 2 ved komplekse modeller. I modell 1 er justert 

239


R 2 0,05, og i modell 2 har den økt til 0,23. Forklaringskraften til 

modell 2 er tilfredsstillende. 

Ut fra en vurdering av regresjonskoeffisienter kan eventuelle indirekte 

effekter synliggjøres for variabler på kommunenivå, ved at 

effekten av de kontekstuelle variablene svekkes fra modell 1 til modell 

2. Vi finner da at variabelen Østlandet har en særlig sterk indirekte 

effekt. Beta (standardisert regresjonskoeffisient) går ned fra 0,33 

(modell 1) til 0,21 (modell 2). Beta kan også benyttes som et mål på 

hvor viktige de ulike forklaringsfaktorene er for den avhengige variabelen. 

I modell 2 ser vi at indikatoren «kvinneandel i kommunestyret» 

utpeker seg som variabelen med størst betydning. 

Beta-verdiene for modell 2 viser at alle uavhengige variabler er 

relevante. Dette kan også ses ved signifikansverdiene (B/SE = t). Variablene 

«kvinneandel i kommunestyret» og «svært likestillingsorientert 

parti» er signifikante på 0,01-nivå, variablene «antall innbyggere», 

«lite sentral kommune» og «Nord-Norge» er signifikante på 0,05- 

nivå og variablene Østlandet og Vestlandet er signifikante på 0,1- 

nivå. Sørlandet er referansekategori. 

FORHOLD SOM VIRKER INN PÅ KJØNNSMAKTBALANSEN. Med utgangspunkt 

i resultatene fra regresjonsanalysene mener vi å ha belegg 

for å hevde følgende med hensyn til faktorer på kommunestyrenivå 

– det lokalpolitiske landskapet: 

1. En rimelig god kjønnsbalanse er en forutsetning for kjønnsmaktbalanse. 

Det er sterk samvariasjon mellom variablene, og dette 

viser at representasjon er en forutsetning for integrasjon. På linje 

med Rokkans teori finner vi at en høy andel kvinner i kommunestyrene 

er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å 

sikre en mer rettferdig kjønnsfordeling av ledervervene i lokalpolitikken. 

2. Likestillingsideologi til partiet i posisjon virker inn på fordelingen 

av lederposisjoner. Vår presentasjon innledningsvis viste at de 

«svært likestillingsorienterte partiene» (AP, SV og V) hadde høyere 

andel kvinner som gruppeledere enn de «noe likestillingsorienterte 

partiene» (FrP, H, KrF, Sp, Andre). Regresjonsanalysen viser likeledes 

at i kommuner der de «svært likestillingsorienterte partiene» 

240


har ordføreren, er andelen lederverv til kvinner og menn jevnere 

fordelt enn der partier vi har betegnet som de «noe likestillingsorienterte 

partiene» har ordfører. 

3. Som kommentert i forkant av regresjonstabellen valgte vi å utelate 

variabelen «åpninger» (antallet lederposisjoner i en kommune) 

pga. at variabelen hadde minimal betydning. Vårt funn om at 

antallet lederposisjoner i en kommune har lite å si for kjønnsfordelingen 

av lederposisjoner, er i kontrast til Brochs funn for mer 

enn femti år siden om at det var en mer balansert kjønnssammensetning 

der det var flest utvalgs- og kommunestyreplasser (Rokkan 

& Valen 1962). Når funnene er forskjellige, kan det komme 

av at det ses på ulike posisjoner (lederverv versus utvalgs-/kommunestyreplasser) 

i ulike tidsrom (våre dager og 1950-årene) og at 

vi kontrollerer for andre variabler med større betydning for 

kjønnssammensetningen enn antallet posisjoner. Dessuten, antall 

kommunestyre- og utvalgsplasser henger sammen med kommunestørrelse, 

og undersøkelsen fra 1953 tar ikke opp om det er kommunestørrelse 

eller antall åpninger som har størst påvirkning på 

kvinneandelen. 

Når det gjelder faktorer i den regionale og kommunale konteksten, 

som utgjør en type ramme for forhold i og rundt kommunalpolitikken, 

ser vi følgende: 

4. Betydningen av region er sammensatt: Kommunene på Sørlandet 

har, ikke uventet på bakgrunn av tidligere forskning, en skjevere 

kjønnsfordeling av lederposisjoner enn det vi finner i kommuner i 

de andre landsdelene. Samtlige regioner skårer høyere enn referansekategorien 

Sørlandet. Dette er i tråd med SSB sin likestillingsindeks 

der en i et tiår har slått fast at kommunene på Sørlandet er de 

minst likestilte. Et funn som muligens taler imot våre antakelser og 

også mot resultater fra annen forskning, er at kommunene på 

Vestlandet er på nivå med kommuner i de andre regionene. Dette 

må ses i sammenheng med at kategorien Vestlandet inkluderer et 

fylke som Hordaland (med storbyen Bergen) som oppviser en fordeling 

litt over gjennomsnitt, mens fylket Møre og Romsdal skårer 

langt under landsgjennomsnittet. 

241


5. Store og sentrale kommuner har jevnere kjønnsmaktfordeling enn 

små kommuner i periferien. Det er i samsvar med at store og sentrale 

kommuner også har en jevnere kjønnsbalanse i folkevalgte 

organer (for eksempel Raaum 1995; SSB 2008b). 

6. Variabelen kvinner i arbeidsstyrken var en indikator for kvinners 

integrasjon i samfunnet. Denne variabelen ble tatt ut av analysen 

fordi den hadde minimal betydning. Dette kan fortolkes slik at 

økonomisk integrasjon ikke har mye å si for kvinners politiske 

integrasjon. Alternativt kan den manglende sammenhengen skyldes 

metodiske forhold som at indikatoren ikke er differensierende 

nok ved at den ikke skiller mellom heltid/deltid eller svært korttids 

yrkesaktivitet. 

DISKUSJON 

Å forklare den skjeve kjønnsfordelingen i lokalpolitiske lederposisjoner 

ved hjelp av noen få enkeltfaktorer, er selvsagt for enkelt. De faktorene 

vi har fokusert på, som kjønnsfordeling i kommunestyret, 

likestillingsideologi til det styrende partiet, kommunestørrelse og 

region bidrar samlet sett til å forklare en knapp firedel av variasjonen 

i kommunenes kjønnsmaktbalanser. Funnene støtter i stor grad opp 

under tidligere forskningsresultater om forhold som har effekt på 

kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene (Van der Ros 1981; 

Raaum 1995). 

Det er verdt å merke seg den sterke betydningen som kjønnsbalansen 

(andel kvinner og menn i kommunestyret) har på kjønnsmaktbalansen 

(andel kvinner og menn i lederposisjoner). Det kan fortolkes 

på ulike måter. Én tolkning er at det må være en solid base av kvinner 

å velge fra i kommunestyret for å sikre kvinner til lokalpolitiske lederposisjoner. 

En annen fortolkning er at noen av mekanismene som er 

virksomme i rekrutteringsprosesser til kommunestyrer også er av 

betydning for tildeling av lederposisjoner. Der hvor partiene er gode 

på å mobilisere kvinner og fordele kommunestyreverv jevnt mellom 

kvinner og menn, og/eller der kvinner ønsker å delta aktivt på den 

kommunalpolitiske arena og stiller seg positivt til valg, kan vi også 

forvente en større andel kvinner i ledende posisjoner. Det betyr at 

noen av faktorene som bidrar til å overskride representasjonsbarrieren 

også er virksomme for å forsere integrasjonsterskelen. 

242


Det er heller ikke overraskende at kommuner med «svært likestillingsorienterte» 

partier i posisjon oppviser bedre kjønnsmaktbalanse. 

Disse partiene har innført kjønnskvotering som en rekrutterings- og 

fordelingspraksis i egne rekker. Sammenhengen viser at kjønnskvotering 

er et effektivt virkemiddel både for å overvinne barrierer i forbindelse 

med representasjonsverv og for å komme over terskelen til 

integrasjon. Kjønnskvotering i kvinners favør medfører at menn viker 

plass, og når så skjer, står det kvinner klar til å ta de ledige plassene. 

Det som utgjør en alvorlig hindring for kvinners integrasjon er at 

partiene, og faktisk også de «svært likestillingsorienterte», langt sjeldnere 

setter kvinner enn menn på førsteplass på nominasjonslistene. 8 

Det gjaldt i 1953, og det gjelder fortsatt i 2007, da 72 prosent av førstekandidater 

var menn: «Women were increasingly nominated to 

high positions on the party lists but had normally to take ‘second 

place‘ behind the male leaders in each party» (Rokkan & Valen 

1962:139). Kvinner har alltid vært en «god nummer to». Det gjør 

dem til varaordførere, men langt sjeldnere til ordførere og gruppeledere 

(jf. figur 3). 

Når kvinner etter hvert har fått mer jevnbyrdig plass i lokalpolitikken 

som representanter, mens det er mindre jevnbyrdighet i fordelingen 

av lederverv i lokalpolitiske fora som hovedutvalg og 

partigruppe, henger det i stor grad sammen med partienes prioriteringer. 

Politisk integrasjon er avhengig av portvokternes åpenhet overfor 

nye krav og nye aktører, og av de «gamle» aktørenes vilje til å avstå 

sine seter (Hernes 1982, 1987; Guldvik & van der Ros 2008). 

Studier av rekrutteringspraksiser til lokalpolitikken viser at kvinnelige 

og mannlige kandidater vurderes ulikt (Berglund 2005). Institusjonaliserte 

kulturelle verdimønstre setter likhetstegn mellom 

maskuline egenskaper og egenskaper ved «gode» politiske ledere, 

men forestillinger om hva som utgjør politisk kompetanse blir ikledd 

kjønnsnøytral drakt (Guldvik 2005). Kvinner betraktes som avvikende 

fra normen, annerledes og mindre politiske enn denne normen 

– menn. Kvinner gjøres til kjønn, mens menn er den «kjønnsfrie» normen 

for en god politisk leder (Eduards 2002). En leder som er kvinne 

er en kvinnelig leder; «mannlig leder» er nærmest en tautologi. Det 

utpreget maskuline ligger implisitt i lederidealene; samtidig gjøres 

politiske kvalifikasjoner til et spørsmål om den enkeltes personlige 

243


kompetanse. På den måten blir manglende likestilling et «kvinneproblem», 

dvs. et problem ved og for kvinner (Hovden 2000). 

Sammenfallet av at menn besitter lederposisjonene og at menn tilskrives 

høyere verdi enn kvinner gjennom kulturelle verdimønstre, 

samtidig som det defineres som kvinners problem at de ikke har de 

«nødvendige lederegenskaper», fører til at barrierene med tanke på 

kvinners forsering av siste terskel, integrasjon i den utøvende makt, 

reproduseres. Barrierene viser seg i form av ulike mulighetsstrukturer 

for kvinner og menn, og variasjoner i begrensninger med tanke på 

kvinners tilgang til lokalpolitiske lederposisjoner. Mulighetsstrukturene 

er formelle institusjonelle strukturer, uformelle praksiser, kulturelle prosesser 

og konkrete politiske kontekster i kommunen. Det er disse prosesser 

og mekanismer som innrammer begrepet kjønnsmaktbalanse. 

Rent empirisk kommer det til uttrykk i kjønnsskjeve fordelinger av 

lederposisjoner i den kommunalpolitiske organisasjon i menns favør. 

I «svært likestillingsorienterte» partier er kjønnsmaktfordelingen 

mer jevnbyrdig, men også her mener vi å se en form for misanerkjennelse 

(Fraser 1997). De regionale variasjoner vi ser i vårt materiale 

angir videre at institusjonaliserte kulturelle verdimønstre om kvinners 

og menns gjøremål og verdier endrer seg ulikt under ulike forhold. 

Lokale partilags likestillingsvennlighet eller likegyldighet varierer i 

ulike kulturelle kontekster, samtidig som vi også ser at likestillingsorienterte 

lokallag kan bidra til endring der tradisjonelle forestillinger 

om kjønn står sterkt; eksempelvis er det forskjell om politikerspirer 

og portvoktere opptrer i urbane strøk på Vestlandet eller i en liten, 

ruralt beliggende kommune i samme region. 

Det er viktig i diskusjonen å minne om at forklaringsverdien av 

kommunale mulighetsstrukturer og kommunalpolitiske faktorer er 

begrenset. «Avstanden» fra regional kultur og strukturelle forhold på 

kommunenivå til lokale partiers praksiser og verdier og videre til individuelle 

kandidaters overveielser er stor. Også mikropolitiske prioriteringer, 

dvs. familieinterne og individuelle beslutninger, har virkninger 

på kjønnsmakt(u)balanse og på variasjoner i lokale kjønnsmaktfordelinger. 

Men også slike mikropolitiske beslutninger blir til i og er influert 

av den kommunale konteksten og det lokal- og partipolitiske 

klima som politisk engasjerte individer møter. En kontekst der partier 

med likestillingsorientert ideologi og kjønnspolitisk gjennomtenkt 

244


praksis leder kommunen, gjør tersklene for kvinners politiske deltakelse, 

representasjon og integrasjon lavere. 

Det er ikke praksis, verken i kommunepolitikken eller i forskningen, 

å vurdere kjønnsbalanse i lederposisjonene sett under ett. 

Dermed unnslipper lederposisjonene en helhetlig vurdering av 

kjønnsfordelinger, og en skjev kjønnsmaktbalanse får eksistere nærmest 

upåaktet. Vårt begrep kjønnsmaktbalanse tvinger frem et helhetlig 

blikk på maktforskjeller, og våre analyser av variasjoner i 

kjønnsmaktbalanse viser betydningen av slike helhetlige vurderinger 

og bidrar til innsikter i faktorer som opprettholder eller reduserer 

kjønnsmaktskjevheter. 

AVSLUTNING 

Innledningsvis reiste vi spørsmålet om hvilke faktorer som virker inn på 

at kvinner som folkevalgte representanter i lokalpolitikken i relativt 

liten grad blir utvalgt til lederposisjoner. Våre kvantitative analyser har 

avdekket generelle tendenser. God kjønnsbalanse i kommunestyret er en 

forutsetning for kjønnsmaktbalanse. Nominasjons- og konstitueringsprosessene 

blir altså viktige for å rekruttere kvinner til lederposisjoner. 

Likestillingsvennlige partiorganisasjoner med klare kvoteringspraksiser 

er viktige faktorer for å få så vel jevn kjønnsbalanse som jevnere 

kjønnsmaktbalanse. Det er fortrinnsvis i urbane omgivelser, uansett 

region, vi finner den jevneste kjønnsmaktbalansen. Vi tolker det dit hen 

at kjønnslikestilling og en mer rettferdig kjønnsmaktfordeling er å 

betrakte som «moderne» prosjekt. Tendensen til å favorisere menn til 

lederverv står fortsatt særlig sterkt i lite sentrale kommuner, og der de 

mindre likestillingsorienterte partiene styrer. Så må en ved hjelp av kvalitative 

tilnærminger undersøke hvordan partienes praksiser i rekrutterings-, 

nominasjons-, valg- og konstitusjonsprosesser hemmer eller 

fremmer kvinners lokalpolitiske integrasjon. Det er mye vi ennå ikke vet 

om kvinners vei fra folkevalgt til utvalgt, og hvordan en skal oppnå 

kjønnsmaktbalanse i lokalpolitikken. 

I denne artikkelen har vi hatt fokus på kjønn og kjønnsforskjeller, 

og vurdert anerkjennelse av lik verdi for kvinner og menn, gjennom 

fordeling av lokalpolitisk kjønnsmakt. Også andre forskjellsmarkører 

må tas med i betraktning når vi diskuterer anerkjennelse av forskjell, 

og lik verdi i det forskjellige, så som etnisitet, alder, seksualitet og 

245


funksjonsevne. Senest i forbindelse med nominasjon i Oslo Høyre ble 

bruk av «alderisme» påpekt da en 71 år gammel mann med tre stortingsperioder 

bak seg måtte vike til fordel for en 55 år gammel mann. 

Og flere etniske minoritetskvinner har påpekt partiers praksis av 

«tokenism», der én minoritetskvinne får være med på lista, og ikke 

nødvendigvis på sikker plass. Manglende anerkjennelse av forskjell 

og mangfold innbyr ikke til omfordelingspraksiser på ledernivå. Det 

henger sammen med at anerkjennelse av forskjell (her: kjønnsforskjell) 

og av mangfold (og forskjell i mangfoldet: kvinner og menn i 

de ulike grupper) ikke nødvendigvis betyr anerkjennelse av lik verdi 

for kvinner og menn. Et godt utviklet lokaldemokrati i form av deltakelse 

på like vilkår krever at ulike grupper i samfunnet har reelle 

muligheter til å ta steget fra folkevalgt til utvalgt. 

Noter 

1. Fremfor å presentere tall for ett av kjønnene (som strengt tatt er tilstrekkelig for 

leseren), angir vi her begge kjønns andeler av posisjoner for å understreke at det er 

kjønnsforhold vi vurderer, ikke kvinners situasjon spesifikt. 

2. Uttrykket kom fra kollega Jon Helge Lesjø i en samtale om utvalgsmekanismene. 

3. Kommuner med under 15 prosent kvinner i kommunestyret. 

4. I Johansen (2008) finnes en trykt versjon av spørreskjemaet. 

5. Dette poenget er tydelig om vi sammenligner de ulike lederposisjonene. 1) Kommuner 

med to kvinner i politisk toppledelse (ordfører & varaordfører) har en høyere 

andel kvinnelige gruppeledere (42 prosent) enn kommuner med én kvinne (30) 

og ingen kvinner i ledelsen (31). 2) Samtidig har kommuner uten kvinner i toppledelsen 

høyere andel kvinnelige OU-ledere enn kommuner med én og to kvinnelige 

toppledere (hhv. 35, 33 og 26 prosent). 3) Andelen kvinnelige OU-ledere øker med 

antall kvinner som er ledere i andre utvalg (kontroll & administrasjon), mens 

andelene kvinnelige gruppeledere synker med antall kvinner som er ledere i andre 

utvalg. 4) Det er en svak og positiv samvariasjon mellom andelene kvinnelige 

gruppeledere og OU-ledere. 

6. Kommuner med færrest antall lederposisjoner (6–7) har ordfører og varaordfører, 

kontroll- og administrasjonsutvalg, og få partier (2–3). Kommuner med flest 

lederposisjoner (18–19) har ordfører og varaordfører, kontroll- og administrasjonsutvalg, 

mange partier (8–9) og mange overordnede utvalg (5–6). 

7. Ut fra prinsippet om å velge den enkleste av to modeller som er like gode, valgte vi 

å utelate variablene. Det er også på sin plass å nevne at det er forsøkt med inkludering 

av kvadrerte variabler av både «kvinner i arbeidsstyrken» og «antall lederposisjoner», 

ut fra det at begge variablene viste kurvelineær sammenheng med den 

avhengige variabelen. Disse forsøkene virket til å forverre modellene. 

8. En del lokallag i AP har vært unntak fra denne regelen ved lokalvalget i 2007. 

246


Referanser 

Berglund, Frode (2005), Likestilte politikere? Om rekruttering og frafall i lokalpolitikken. 

Rapport 2005:18. Oslo: NIBR. 

Bråten, Beret (2008), «Mulighetsstrukturer: Etniske minoriteters politiske deltakelse». 

Paper presentert på konferansen «Power and Resistance», Oslo 10.–11. januar 

2008. 

Christensen, Dag Arne, Jacob Aars, Tor Midtbø, Lars Svåsand & Hans-Erik Ringkjøb 

(2004), Ny personvalgordning og hva så? En analyse av kommune- og fylkestingsvalget 

i 2003. Rapport 8:2004. Bergen: Rokkansenteret. 

Dahlerup, Drude (1988), «From a Small to a Large Minority: Women in Scandinavian 

Politics». Scandinavian Political Studies, 11:275–298. 

Eduards, Maud (1983), «Likestilling, hvor likt? Om den nordiske offentlige likestillingspolitikken». 

I: Haavio-Mannila m.fl., red., Det uferdige demokrati. Kvinner i 

nordisk politikk. Oslo: Universitetsforlaget. 

Eduards, Maud (2002), Förbjuden handling. Om kvinnors organisering och feministisk 

teori. Malmö: Liber. 

Fraser, Nancy (1997), Justice Interruptus. Critical Reflections on the «Postsocialist» 

Condition. New York & London: Routledge. 

Guldvik, Ingrid (2005), Takt og utakt, sagt og usagt. Kjønnsrettferdighet og kvotering 

i lokalpolitikken. Dr.-avhandling for graden dr.polit., Fakultet for samfunnsvitenskap 

og teknologiledelse, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim. 

Guldvik, Ingrid & Janneke van der Ros (2008), Selvsagt – kvinner i politiske maktposisjoner. 

Rapport 22/2008. Lillehammer: Østlandsforskning. 

Gustavsson, Anette (2008), Könsmakt och könsbaserade intressen. Om könspolitisk 

representation i svensk kommunalpolitik. Göteborg: Göteborgs Universitet. 

Halsaa, Beatrice & Janneke van der Ros (1989), Muligheter og motstand. Rett person 

på rett sted. ØF-rapport 9/89/ODH skriftserie 81/89. Lillehammer: Østlandsforskning/Oppland 

distriktshøgskole. 

Hanssen, Gro Sandkjær, Marit Kristine Helgesen & Signy Irene Vabo (2007), Politikk 

og demokrati. En innføring i stats- og kommunalkunnskap. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Hellevik, Ottar & Torild Skard i samarbeid med Janneke van der Ros (1986), Norske 

kommunestyrer – plass for kvinner?. Oslo: Universitetsforlaget. 

Hernes, Helga M. (1982), Staten – kvinner ingen adgang? Kvinners levekår og livsløp. 

Oslo: Universitetsforlaget. 

Hernes, Helga M. (1987), Welfare State and Woman Power. Essays in State Feminism. 


Hovden, Jorid (2000), Makt, motstand og ambivalens. Betydningar av kjønn i idretten. 

Avhandling for graden doctor rerum politicarum. Institutt for sosiologi, Det 

samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø. 

Johansen, Vegard (2008), Menn og kvinner i lokalpolitiske lederposisjoner. Notat 07/ 

2008. Lillehammer: Østlandsforskning. 

Kanter, Rosabeth Moss (1977), Men and Women of the Corporation. London: Basic 

Books. 

Lov om kommuner og fylkeskommuner av 25. september 1992 nr. 107. 

Nagel, Anne-Hilde (1995), «Politiseringen av kjønn: et historisk perspektiv». I: Nina 

C. Raaum, red., Kjønn og politikk. Oslo: Tano. 

Norris, Pippa & Joni Lovenduski (1995), Political Recruitment. Gender, Race and 

Class in the British Parliament. Cambridge: Cambridge University Press. 

Phillips, Anne (1995), The Politics of Presence. Oxford: Clarendon Press. 

247


Rokkan, Stein (1970), Citizens, Elections, Parties. Oslo: Universitetsforlaget. 

Rokkan, Stein & Henry Valen (1962), «The Mobilization of the Periphery: Data on 

Turnout, Membership and Candidate Recruitment in Norway». I: Approaches to 

the Study of Political Participation. Bergen: Chr. Michelsen’s Institute. 

Raaum, Nina C. (1995), «Politisk representasjon». I: Nina C. Raaum, red., Kjønn og 

politikk. Oslo: Tano. 

Raaum, Nina C. (1999), «Kvinner i offisiell politikk: historiske utviklingslinjer». I: 

Christina Bergquist m.fl., red., Likestilte demokratier? Kjønn og politikk i Norden. 


SaLDO (2007), Et samfunnsregnskap for likestilling og diskriminering. Oslo: Likestillings- 

og diskrimineringsombudet. 

Skjeie, Hege & Mari Teigen (2003), Menn imellom. Mannsdominans og likestillingspolitikk. 


Skog, Ole-Jørgen (1998), Å forklare sosiale fenomener. En regresjonsbasert tilnærming. 

Oslo: Ad Notam Gyldendal. 

SSB (2008a), Valg. Tilgjengelig på: http://www.ssb.no/emner/00/01/ 

SSB (2008b), Likestillingsindeks for kommunene, grunnlagsdata. 2008. Tilgjengelig 

på: http://www.ssb.no/likekom/tab-2008-12-16-04.html 

SSB (2008c), Befolkning. Tilgjengelig på: http://www.ssb.no/befolkning/ 

Togeby, Lise (1994), Fra tilskuere til deltagere. Den kollektive politiske mobilisering 

af kvinder i Danmark i 1970’erne og 1980’erne. Århus: Politica. 

Van der Ros, Janneke (1979), Kvinnerepresentasjon i kommunestyrer. En analyse av 

barrierer og muligheter. Hovedoppgave, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i 

Oslo. 

Van der Ros, Janneke (1981), «Kvinners representasjonsvilkår i norske kommunestyrer». 

Tidsskrift for Samfunnsforskning, 22:87–101. 

Weber, Max (1994 [1971]), Makt og byråkrati. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 

Wängnerud, Lena (1998), Politikens andra sida. Om kvinnorepresentation i Sveriges 

riksdag. Göteborg: Göteborg Studies in Politics 53. 

Wiestad, Else (1994), «Innledning. Kvinnestormer. Trekk fra kvinnenes problemhistorie». 

I: Else Wiestad (red.), De store hundreårsbølgene: Kjønnsdebatten gjennom 

300 år. Oslo: Emilia. 

Young, Iris Marion (2000), Inclusion and Democracy. Oxford: Oxford University 

Press. 

248

Fars forkjørsrett 

– mors vikeplikt? 

Karriere, kjønn og omsorgsansvar i eliteprofesjoner 

SIGTONA HALRYNJO 

sigtona.halrynjo@afi-wri.no 

SELMA THERESE LYNG 

selma.therese.lyng@afi-wri.no 

FATHERS’ PRIORITY – MOTH- 

ERS’ DUTY TO GIVE WAY? GEN- 

DER, CAREER AND CHILDCARE 

IN ELITE PROFESSIONS 

Based on survey and interview data, we 

examine the impact of parenthood and 

work-family adaptations on career 

realisation among Norwegian male and 

female elite professionals. We find no 

gender difference in career realisation 

among childless men and women, but 

significant differences between mothers 

and fathers. While preferences 

alone cannot explain this, the explanatory 

power of the actual division of 

child care and work responsibilities is 

significant. We find a marked discrepancy 

between gender-equal preferences 

for career and family adaptations and 

gender-unequal practices. Qualitative 

analysis shows how both male and 

Keywords: 

female informants with a traditional 

work-family gender adaptation articulate 

their practices in a typical, but 

ambiguous, way: The traditional gender 

adaptation is a result of giving priority 

to the father’s career preferences 

over those of the mother. Nevertheless, 

this adaptation is presented as being in 

line with her interests, because she 

finds it important and meaningful to 

spend time with the children. Both the 

necessity and costs of a mother’s duty 

to give way are explicitly formulated. 

Simultaneously, however, long-term 

career consequences are downplayed. 

Through analysing actual work-family 

practices in light of preferences, satisfaction 

and justifications, we discuss 

how traditional gender adaptations 

result from unequal conditions and 

have unequal consequences. 

• career 

• division of childcare 

• elite professions 

• gender equality 

• work-family conflict 

249 



VOL 51, NR 2, 249–280

[ HALRYNJO OG LYNG ] 

Økt utdanning blant kvinner betraktes som et sentralt middel 

for å oppnå kjønnslikestilling både i arbeidsliv og hjemmeliv. 

Norske kvinner er nå i flertall blant dem som har fullført 

en utdanning ved norske universiteter og høgskoler (Boateng 2005). 

Det er påpekt at utdanning i seg selv ikke nødvendigvis gir makt og 

innflytelse i arbeids- og samfunnsliv (Birkelund 2002). Imidlertid 

utgjør kvinner en stadig økende andel også i utdanninger som typisk 

rekrutterer til lederstillinger og prestisjefylte og høytlønte jobber både 

i offentlig og privat sektor (Barth & Dale-Olsen 2004; Teigen 2006). 

Likevel er mannsdominansen i arbeidslivets toppsjikt fortsatt sterk, 

med 90 prosent eller mer i sektorer som justis og næringsliv (Gulbrandsen, 

Engelstad, Klausen, Skjeie, Teigen & Østerud 2002; Skjeie 

& Teigen 2003). Kjønnsforskjeller i lønn er større i høyutdannings- og 

høytlønnsgrupper enn i lavutdannings- og lavtlønnsgrupper (Hardoy 

& Schøne 2008; NOU 2007), og kvinner får mindre igjen for sin 

investering i høyere utdanning i form av lønn og karriereutvikling 

(Gonäs & Karlsson 2006). Er dette uttrykk for at kvinner er mindre 

interessert i karriere enn menn – selv innenfor eliteprofesjoner? Eller 

har eliteutdannede kvinner og menn fortsatt kjønnsskjeve muligheter 

og betingelser for å realisere karriere? 

I denne artikkelen undersøker vi betydningen av foreldreskap og tilpasning 

til arbeid og familie for karriererealisering blant norske eliteutdannede 

kvinner og menn. Før vi presenterer vårt empiriske materiale, 

viser vi hvordan foreliggende forskning gir grunnlag for motstridende 

antakelser og fortolkninger knyttet til kjønn, karriere og omsorgsansvar 

blant norske eliteutdannede. I den kvantitative analysen undersøker 

vi om det finnes kjønnsforskjeller i eliteutdannede kvinners og 

menns preferanser når det gjelder karriere og arbeid-familietilpasning 

samt faktisk karriererealisering og fordeling av omsorgsansvar blant 

kvinnelige og mannlige jurister, sivilingeniører og siviløkonomer med 

og uten barn. Videre analyserer vi betydningen av henholdsvis prefe- 

Artikkelen er basert på kvantitative og kvalitative data samlet inn i forbindelse med forskningsprosjektet 

«Kjønn, mestring og deltakelse i arbeidsliv og hjemmeliv». Prosjektet er hovedsakelig finansiert av Norges 

forskningsråds Arbeidslivsforskningsprogram, i tillegg til delfinansiering fra Norges Juristforbund og Advokatforeningen. 

Vi vil takke for nyttige kommentarer og innspill fra redaksjonen, konsulentene samt Dag Album, 

Gunn Elisabeth Birkelund, Anne Lise Ellingsæter og Jorun Solheim. Vi vil også rette en stor takk til Silje Bringsrud 

Fekjær for gode innspill til de kvantitative analysene. 

250

[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ] 

ranser og praksis for forskjell i karriererealisering blant mødre og 

fedre. I den kvalitative analysen utforsker vi hvordan kjønnstradisjonell 

arbeid-familietilpasning erfares og italesettes blant eliteutdannede 

mødre og fedre som lever i par der begge har investert i lang utdanning 

og hadde tilnærmet like karrieremuligheter før de ble foreldre. Vi spør 

særlig om kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning i denne gruppen 

bør fortolkes som resultat av foretrukket samordning i tråd med begges 

preferanser, eller som resultat av ulikestilte betingelser der den ene 

partnerens preferanser får forrang. 

NORSKE ELITEUTDANNEDE KVINNER OG MENN 

– DE BESTE FORUTSETNINGER FOR LIKESTILTE 

ARBEID–FAMILIETILPASNINGER? 

En rekke studier fra ulike land har vist at kjønnsarbeidsdelingen i 

familien og i arbeidslivet henger tett sammen og at foreldreskap har 

ulike konsekvenser for menns og kvinners yrkestilpasning (f.eks. 

Holt, Geerdsen, Christensen, Klitgaard & Lind 2006; Jacobs & Gerson 

2004; Moen 2003; Perrons 2003). Norske eliteutdannede kvinner 

og menn burde imidlertid ha gode forutsetninger for å realisere likestilte 

arbeid-familietilpasninger. Det er påpekt at de nordiske velferdsstater 

står i en særstilling når det gjelder ordninger som legger til rette 

for å kombinere arbeid og familie (f.eks. Brandth & Kvande 2003; 

Crompton, Brockmann & Lyonette 2005; Ellingsæter & Leira 2006). 

Komparative studier viser dessuten at Norge er blant de landene som 

ligger i tet når det gjelder likestilt arbeidsdeling i hjemmet. Dette forklares 

blant annet med høyt generelt likestillingsnivå, høy kvinnelig 

yrkesdeltakelse og likestillingsorientert kultur og kjønnsnormer 

(f.eks. Fuwa 2004; Geist 2005; Wærness & Knudsen 2006). Høy 

utdanning øker dessuten sannsynligheten både for positive holdninger 

til og praktisering av likedeling hjemme, hos mødre så vel som fedre 

(Bianchi, Milkie, Sayer & Robinson 2000; Knudsen & Wærness 

2001; Wærness & Knudsen 2006). Norske par der mor har høy 

utdanning deler mer likt, både fordi mødre bruker mindre tid til husarbeid, 

og fordi de oftere har partnere som bidrar mer hjemme. Dette 

forklares blant annet med at høyt utdannede kvinner stiller sterkere 

enn andre kvinner i forhandlinger om arbeidsdeling hjemme (se f.eks. 

Kitterød 2002). Videre har de velutdannede kvinnene vært forstått 

251


som bærere av det «nye kvinnelivet» når det gjelder tilpasninger til 

familie og yrke (Birkelund 1987; Ellingsæter, Noack & Rønsen 1997; 

Kitterød 2002). En likestilt familiemodell hvor begge partnere har 

fulltidsjobb, og hvor arbeidet i hjemmet deles likt, realiseres oftest av 

dem med høy utdanning (Wærness 2000). En kan dermed tenke seg 

at både mødre og fedre i eliteprofesjoner vil ha preferanser og praksiser 

i retning av en likestilt arbeidsdeling hjemme som muliggjør karrieresatsing 

for begge foreldre. 

MANGLENDE FAMILIEVENNLIGHET I ARBEIDSLIVETS 

ELITEDIVISJON – ELLER BARN INGEN HINDRING? 

Det er imidlertid gjennomført få undersøkelser av betydningen av 

omsorgsansvar for karriererealisering blant norske eliteutdannede 

kvinner og menn, og foreliggende forskning på arbeidslivets elitedivisjon 

generelt byr både på motstridende funn og motstridende fortolkninger. 

Flere norske studier gir grunnlag for å anta at eliteyrker kan by 

på særlig vanskelige betingelser for å kombinere omsorgsansvar og 

karriere. Det er påpekt at tidskulturer i «det nye arbeidslivet» kan 

trekke i motsatt retning av de nordiske velferdsstaters politiske intensjoner 

om «familievennlighet» og likestilling mellom foreldre (Brandth 

& Kvande 2005; Ellingsæter 2002; Rasmussen 2002). Også i den norske 

velferdsstaten kan arbeidstakere innenfor tradisjonelt mannsdominerte 

eliteprofesjoner oppleve at omsorgsansvar kommer i konflikt 

med en karrierelogikk som krever kontinuerlig dedikasjon, «uerstattelighet» 

og tilgjengelighet (Halrynjo 2007; Halrynjo & Lyng 2009; 

Lyng 2010). Maktutredningens eliteundersøkelse viser at kvinner i 

ledende stillinger ofte er gift med menn med tilsvarende karriere, mens 

deres mannlige kolleger ofte har samlivspartner med mindre fremtredende 

yrkeskarriere (Gulbrandsen et al. 2002). Kjønnsskjev arbeidsdeling 

hjemme fremheves som en viktig årsak til mangelen på kvinnelige 

ledere i næringslivet (Andreassen & Folkenborg 2002). Også blant 

norske leger (Crompton & Birkelund 2000; Gjerberg 2002) og ledere 

innenfor bankvirksomhet (Crompton & Birkelund 2000), begrenses 

kvinners karriere av familieforpliktelser og omsorgsansvar, i sterkere 

grad enn menns. 

Andre studier peker imidlertid i retning av at foreldreskap ikke 

utgjør en hindring for kvinner i det norske arbeidslivets toppsjikt. En 

252


studie av et utvalg eliteyrker, som blant annet inkluderer sivilingeniører, 

advokater, markedsanalytikere og andre forretningsyrker, stiller 

spørsmålet om det er plass til småbarnsmødre i det nye arbeidslivet 

(Pettersen, Kjeldstad & Nymoen 2007). Mens kvinners og menns 

arbeidstid i befolkningen generelt preges av gradvis kjønnsutjevning, 

reduserer mødre i disse yrkene arbeidstiden etter familieforpliktelse 

og barneomsorg i langt større grad enn fedre. Studien konkluderer ut 

fra dette med at lange arbeidsdager ikke utgjør en hindring for 

mødre i disse yrkene. Man kan imidlertid stille spørsmål ved om 

kvinners mulighet til å redusere arbeidstiden på grunn av omsorgsansvar 

er et godt mål på reell inkludering av småbarnsmødre, dersom 

man ikke samtidig kartlegger karrierekonsekvensene av mødres vs. 

fedres arbeidstidspraksiser. 

En studie av kjønn og karriereatferd finner at barn og omsorgsansvar 

ikke kan forklare manglende likestilling i statens toppledersjikt 

ettersom færre kvinnelige enn mannlige ledere oppgir vansker med å 

kombinere arbeid og familie som begrunnelse for hvorfor man ikke 

ønsker å bli toppleder (Storvik 2006; Storvik & Schøne 2008). Parallelt 

finner Skjeie og Teigen (2003) at kvinners omsorgsansvar tillegges 

mindre vekt av kvinner enn av menn som forklaring på fortsatt 

mannsdominans blant norske eliter. De påpeker imidlertid at avvisning 

av omsorgsansvar som spesifikk hindring for kvinner kan tolkes 

både som uttrykk for reelle erfaringer og som motstand mot en 

«automatisk» kategorisering av kvinner som arbeidstakere med mindre 

kapasitet og muligheter til innsats i arbeidslivet (Skjeie & Teigen 

2003). Foreliggende forskning gir altså ikke grunnlag for å utlede en 

entydig antakelse om hvorvidt foreldreskap og omsorgsansvar utgjør 

et kjønnet karrierehinder i arbeidslivets elitedivisjon. 

REPRODUKSJON AV KJØNNSTRADISJONELLE ARBEID- 

FAMILIETILPASNINGER – ET SPØRSMÅL OM 

KJØNNSTRADISJONELLE PREFERANSER? 

Studier av kjønn og arbeid-familietilpasninger representerer også motstridende 

konklusjoner når det gjelder hvilken betydning en skal tillegge 

menns og kvinners preferanser. Petersen (2002) fremhever 

kvinners preferanser som hovedgrunn til manglende likestilling i det 

norske arbeidslivet. Hovedutfordringen for kvinner er, ifølge Petersen, 

253


at deres preferanser for en «sedat livsstil» basert på korte og avslappende 

arbeidsdager – kombinert med hovedansvar hjemme – ikke er 

forenlige med kravene i yrker og bransjer som tilbyr interessante, prestisjefylte 

og godt betalte jobber (Petersen 2002). Petersens konklusjoner 

baserer seg imidlertid på en antakelse i tråd med Hakims 

preferanseteori: Når høyt utdannede kvinners karriererealisering er 

lavere enn menns etter at de har fått barn, skyldes dette at flertallet av 

kvinner – også i eliteyrker – er mindre interessert i å konkurrere om 

karriere, lønn og lederposisjoner; kvinners preferanse for karriere er 

svakere enn menns (Hakim 2006). 

Det er imidlertid ingen konsensus når det gjelder i hvilken grad 

preferanser er egnet til å forstå reproduksjon av kjønnede arbeidfamiliemønstre. 

En sentral kontrovers innenfor kjønnsforskningen 

gjelder hvorvidt fortolkninger av kjønnstradisjonelle arbeid-familietilpasninger 

bør legge vekt på kvinners uttalte preferanser, motiver og 

lyster (f.eks. Bjerrum Nielsen & Rudberg 1994; Björnberg & Kollind 

2003; Thagaard 1996) eller tilslørte interessekonflikter og asymmetri 

i form av mannlig dominans og kvinnelig underordning (f.eks. Haavind 

1982, 1987; Magnusson 2006). 

Med utgangspunkt i de siste tiårs endringer i norske kvinners 

mulighetsrom, har debatten om over- og underordningsperspektivets 

relevans og legitimitet nylig blitt reaktualisert (Haavind 2008; Jensen 

2006, 2008; Aarseth 2008a, 2008b). Mens Haavind (2008) argumenterer 

for å fastholde et analytisk blikk som kan gripe reformuleringer 

av kjønnet asymmetri, kritiseres dette perspektivet blant annet for å 

være en ekspertdiskurs på kollisjonskurs med kvinners og menns egne 

oppfatninger, som både kan hindre forskeren i å se endringer i retning 

av mer likestilte kjønnsrelasjoner (Jensen 2006, 2008; Aarseth 2008a) 

og bidra til fastfrysing av en tradisjonell kjønnsantagonisme (Aarseth 

2008b). Jensen (2006) hevder at kvinners utvidete mulighetsrom på 

utdannings- og jobbarenaen innebærer at over- og underordningsperspektivet 

ikke lenger er gyldig, og at det er tid for nye begreper og en 

ny forståelse av kvinners arbeid-familietilpasninger. I en oppfølgingsstudie 

av kvinneliv i Nord-Odal, tretti år etter at kvinners situasjon 

ble beskrevet som mindreverdig og undertrykt (Leira & Bergh 1974), 

finner hun at arbeid-familietilpasningen fortsatt i stor grad er kjønnstradisjonell; 

mor tar hovedansvar for hjem og barn (Jensen 2006). 

254


Mors tilpasning etter fars jobb tolkes likevel som et resultat av samordning 

og valg de som familie er sammen om (2006:104). 

Jensen er kritisk til et analytisk ståsted som vektlegger uerkjent 

underordning i asymmetriske kjønnsrelasjoner, fordi hun mener at 

forskeren da gir inntrykk av å ha tilgang til kvinners egentlige beveggrunner 

som er skjult for kvinnene selv. Forskeren frakjenner dermed 

kvinnene deres autonomi, og gjør seg dessuten skyldig i det Boudon 

kaller en subjektiv fortolkning, som innebærer at forskeren ikke ser 

den sosiale realiteten hun søker å forstå (Boudon 1981; Jensen 2006). 

Ifølge Jensen blir det særlig problematisk å fortolke hennes kvinnelige 

informanter som underordnede ettersom de er utdannede og reflekterte. 

Vi vil hevde at forskerens «bevisbyrde» her like gjerne kan snus 

på hodet: Når man forutsetter at høy utdanning og høyt refleksjonsnivå 

er betingelser som gir immunitet mot å gå inn i en underordnet 

posisjon og at sosiale aktører må sees som autonome i sine valg, er 

det også en viss fare for at deler av aktørenes sosiale realitet unnslipper 

forskerens fortolkning (som jo uansett må være subjektiv). Selv i 

analyser som vektlegger informantenes uttalte preferanser, motiver og 

lyster, bør forskeren ikke bare ta informantenes fortellinger som «face 

value», uten å drøfte hva som fremstår som legitime måter å artikulere 

og begrunne egne valg og praksiser på. 

Når det gjelder norske eliteutdannede kvinner og menn, finnes det 

lite empiri om hvordan arbeid-familietilpasninger praktiseres, erfares 

og artikuleres. For å besvare spørsmålet om – og hvordan – foreldreskap 

og fordeling av omsorgsansvar bidrar til å opprettholde manglende 

kjønnslikestilling i det norske arbeidslivets elitedivisjon, 

trenger vi data både om betingelsene for eliteutdannede mødres og 

fedres arbeid-familietilpasninger og hvilke konsekvenser tilpasningene 

får for karriererealisering. I denne artikkelen presenterer vi ny 

empiri bestående av både spørreskjema- og intervjudata som gjør det 

mulig å belyse ulike sider ved denne komplekse problemstillingen. 

Spesifikt søker vi å besvare følgende tre forskningsspørsmål: 

1) Om vi finner betydelige forskjeller i karriererealisering mellom 

norske eliteutdannede kvinner og menn med og uten barn. 

2) Om kjønnsforskjell i karriererealisering kan forklares med ulike 

preferanser for karriere og arbeid-familietilpasning eller med ulik 

255


arbeid-familietilpasning. Denne problemstillingen undersøkes 

både ved hjelp av deskriptiv statistikk og logistisk regresjon som 

viser betydningen av henholdsvis preferanser og faktisk arbeidfamilietilpasning 

for kjønnsforskjell i karriererealisering. 

3) Om kjønnstradisjonelle arbeid-familietilpasninger bør forstås som 

resultat av foretrukket samordning i tråd med begges preferanser, 

eller som et resultat av ulikestilte betingelser på hjemmebane der 

den ene partnerens preferanser får forrang. Det siste forskningsspørsmålet 

belyses både ved hjelp av kvantitative data om grad av 

tilfredshet med egen situasjon og gjennom kvalitativ, fortolkende 

analyse av hvordan eliteutdannede kvinner og menn som praktiserer 

kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning artikulerer og 

begrunner egne valg og praksiser. 

DATA OG METODER 

KVANTITATIVE DATA. Spørreskjemaundersøkelsen «Kjønn, karriere 

og omsorgsansvar blant høyutdanningsgrupper» ble gjennomført i 

regi av Arbeidsforskningsinstituttet våren 2007 i samarbeid med Norges 

Juristforbund, Tekna og Siviløkonomene. Et nettbasert spørreskjema 

(Questback) ble sendt til et tilfeldig trukket utvalg av 

yrkesaktive medlemmer i alderen 30–50 år i de tre organisasjonene. 

Utvalget er spesifisert på alder for å få med tilstrekkelig mange med 

relativt fersk erfaring med omsorgsansvar. Både gjennomsnittsalder 

og aldersspredning er lik for kvinner og menn. Omtrent ¾ av respondentene 

i utvalget har barn, og det er ingen store forskjeller mellom 

kvinner og menn når det gjelder om man har barn eller antall barn. 

62 prosent av kvinnene har en partner med mer enn fire år høyere 

utdanning mot 49 prosent av mennene. 1 

REPRESENTATIVITET OG GENERALISERBARHET. Utvalget er trukket 

blant medlemmer i de tre profesjonsorganisasjonene. Jurister, 

sivilingeniører og siviløkonomer uten medlemskap er dermed ikke 

inkludert i studien. Den relativt høye organiseringsgraden i disse profesjonene 

(mellom 74 og 91 prosent) 2 gir imidlertid grunn til å anta at 

dette utvalgskriteriet ikke vil ha avgjørende betydning for funnenes 

representativitet. 3 Undersøkelsen har en samlet svarprosent på 44 

(totalt 3924 respondenter). Svarprosenten er lavere enn man ideelt 

256


sett skulle ønske, men høyere enn medlemsorganisasjonenes tidligere 

erfaringer med frivillige nettbaserte undersøkelser, der svarprosenten 

vanligvis ligger på rundt 30 prosent. For å sikre svar fra minimum 

1000 respondenter fra hver profesjon, ble det trukket et tilfeldig 

utvalg på ca. 3000 fra hver organisasjon. Ettersom kvinneandelen 

blant sivilingeniører fortsatt er lav (23 %), ble det trukket et stratifisert 

utvalg med 50/50 fordeling blant kvinner og menn i denne gruppen 

for å få tilstrekkelig mange kvinnelige sivilingeniører med i 

utvalget. I og med at utvalget er trukket fra organisasjonenes medlemslister, 

kunne vi benytte medlemsstatistikken for å undersøke 

utvalgets representativitet når det gjelder sentrale kategorier som 

kjønn og sektortilhørighet. Kvinner er noe overrepresentert blant 

respondentene i alle de tre profesjonene, også når stratifisering er tatt 

høyde for. 4 Dette kan skyldes at undersøkelsen ble vurdert som mer 

relevant av kvinner enn av menn. Flertallet av respondentene (64 prosent) 

jobber i privat sektor. Menn i privat sektor er likevel noe underrepresentert 

ettersom denne gruppen har svart på undersøkelsen i 

mindre grad enn de andre. Det ser imidlertid ut til at utvalget ikke er 

bekymringsverdig skjevt med hensyn til sentrale variabler. 

I tillegg til deskriptive analyser av kjønnsforskjeller i preferanser 

og praksis blant kvinner og menn med og uten barn, benyttes logistisk 

regresjon for å undersøke betydningen av preferanser og fordeling 

av omsorgsansvar for karriererealisering blant mødre og fedre i 

eliteprofesjoner. 

AVHENGIG VARIABEL. Avhengig variabel er karriererealisering målt 

ved stillingsnivå. Nivå 1 tilsvarer toppledernivå, nivå 2 mellomleder/ 

spesialist, og nivå 3 rådgiver, konsulent, fullmektig etc. En fordel med 

å benytte dette målet er at alle de tre medlemsorganisasjonene opererer 

med en tredeling av stillingsnivåer i sine årlige lønnsundersøkelser, 

medlemmene er derfor vant til å plassere seg på disse nivåene. En 

kunne tenke seg andre mål på karriererealisering, f.eks. lønn. Stillingsnivå 

fanger imidlertid opp flere dimensjoner ved karriererealisering 

som grad av ansvar, status og karriereutvikling i tillegg til lønn. I 

den logistiske regresjonsanalysen er variabelen dikotomisert slik at 

laveste stillingsnivå kodes til 0, mens toppleder- og mellomleder-/spesialistnivå 

slås sammen og kodes til 1. 5 

257


UAVHENGIGE VARIABLER. Kjønn kodes 0 for fedre og 1 for mødre. 

Alder er lagt inn som kontinuerlig kontrollvariabel i analysen. Partners 

utdanningsnivå har verdiene 1 = mer enn fire år høyere utdanning, 

og 0 = ikke lang høy utdanning. Preferanse for karriere måles 

ved hjelp av en indeks basert på fire mål: a) gode muligheter for 

karriereutvikling, b) høy lønn, c) status og karrieremessig anerkjennelse 

og d) mulighet for å få/ha en lederstilling. Alle preferansespørsmålene 

er besvart på en skala fra 0–5, der 0 er «ikke viktig i det hele 

tatt» og 5 er «svært viktig». Holdning til arbeid-familetilpasning er 

målt med spørsmålet «Hva synes du er best for en familie med barn 

under skolealder?», med følgende svaralternativer: a) «bare mannen 

arbeider, kvinnen har hovedansvaret for hjem og barn», b) «bare 

kvinnen arbeider, mannen har hovedansvar for hjem og barn», c) 

«begge i arbeid, men kvinnen på deltid med hovedansvar for hjem og 

barn», d) «begge arbeider like mye og deler på ansvaret for hjem og 

barn», e) «begge i arbeid, men mannen på deltid med hovedansvar 

for hjem og barn» og f) «annet». 6 Alternativ a) og c) er kodet som 

«kjønnstradisjonell tilpasning» (verdi 0), alternativ d) er kodet som 

«likestilt tilpasning» (verdi 1) og alternativ b) og e) «kjønnsutypisk 

tilpasning» (verdi 2). Fordeling av omsorgsansvar er her målt i form 

av en indeks basert på åtte indikatorer på omsorgsansvar (henting og 

bringing, stell av barn, lek/samvær, nattevåk, fritidsaktiviteter, syke 

barn, planleggingsdager og oversikt over familiens logistikk). 7 I analysen 

har vi benyttet en tredelt skala der 0 = «partner gjør mest», 1 = 

«vi deler likt» og 2 = «jeg gjør mest». Fordeling av husarbeid måles 

ved spørsmålet «Hvordan fordeler dere arbeid med hus og hjem mellom 

dere?» med tre svaralternativer kodet «ektefelle/samboer gjør 

mest» = 0, «vi deler likt» = 1 og «jeg gjør mest» = 2. Opplysninger 

om partner er hentet inn via de utvalgte respondentene i de tre organisasjonene. 

Ved selvrapportert oppgavefordeling vil det kunne være en 

fare for overvurdering av eget bidrag og undervurdering av andres. 

En studie som sammenholder mors og fars svar på «hvem som gjør 

hva i hjemmet», fremhever imidlertid en interessant korrigerende faktor: 

Hensynet til ønsket om å fremstille seg selv i tråd med rådende 

norm, vil ikke nødvendigvis lede til at mor overvurderer eget bidrag, 

en vil også kunne risikere at mor overdriver fars bidrag i tråd med 

idealet om den moderne likestilte familie med en deltakende far. Stu- 

258


dien finner også stor grad av overensstemmelse mellom partene i 

aggregerte fordelinger (Kitterød 2004). Relativ fordeling av egen og 

partners jobbstatus og -ansvar måles ved valg mellom tre påstander: 

«Jeg har en jobb/stilling med mer ansvar og karrieremessig status enn 

min partner» (verdi 2), «Våre jobber/stillinger er på omtrent samme 

nivå når det gjelder ansvar og karrieremessig status» (verdi 1), og 

«Jeg har en jobb med mindre ansvar og karrieremessig status enn min 

partner» (verdi 0). 

KVALITATIVE DATA. Det kvalitative materialet består av semi-strukturerte 

intervjuer med elleve kvinner og ni menn som praktiserer en 

kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning. Disse 20 intervjuene er et 

underutvalg av et større kvalitativt materiale som omfatter 42 intervjuer 

med kvinnelige (25) og mannlige (17) heterofilt samboende 

advokater og konsulenter («management consultants»), 8 og som til 

sammen representerer likestilte, kjønnstradisjonelle og kjønnsutypiske 

arbeid-familietilpasninger. Det kvalitative materialets funksjon 

i denne artikkelen er å kaste lys over kjønnsskjeve mønstre og 

diskrepanser som identifiseres i den kvantitative analysen. Derfor har 

vi konsentrert oss om et underutvalg der informantene oppfyller følgende 

kriterier: De lever i parforhold der den kvinnelige partneren har 

minst like lang utdanning som mannen. I de fleste tilfellene har både 

informanten og partneren lang profesjonsutdanning. Et ytterligere 

underutvalgskriterium er at informantene vurderer egne og partners 

karrieremuligheter som tilnærmet likestilte før de fikk barn. Etter at 

de ble foreldre praktiserer de en arbeid-familietilpasning der hun tar 

hovedansvaret hjemme, mens han fortsetter eller trapper opp sin karrieresatsing. 

Intervjuene ble gjennomført i perioden 2005–2007, og informantene 

ble rekruttert både uformelt fra ulike separate sosiale nettverk og 

formelt gjennom firmaer. 9 Intervjuene varte mellom halvannen til to 

timer og ble transkribert i sin helhet. Hovedtemaer i intervjuene var 

utdanning og karriere, arbeidsorganisasjon og -kultur, familiekontekst, 

tidsbruk og detaljert beskrivelse av «en vanlig dag på jobben og 

hjemme», arbeid-familietilpasning og fremtidige karriere- og familieplaner. 

I analysen til denne artikkelen har vi systematisk valgt ut elementer 

som omhandler hvordan informantene i underutvalget erfarer 

259


og forklarer egen kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning og karriererealisering 

til tross for likestilt utgangspunkt. Vi identifiserer en 

typisk fortelling som går igjen i intervjuene på tvers av kjønn. Denne 

typiske fortellingen utforskes både gjennom en 1. ordensfortolkning 

med utgangspunkt i aktørenes egne eksplisitte oppfatninger og preferanser, 

og dernest gjennom en 2. ordensfortolkning med vekt på fortellingens 

funksjon som selvpresentasjon (se f.eks. Album 1996; 

Geertz 1983; Goffman 1992 [1959]). 

KARRIEREREALISERING OG ARBEID-FAMILIETILPASNING 

BLANT ELITEUTDANNEDE 

I det følgende presenteres analyser av det kvantitative materialet som 

belyser spørsmålet om like utdanningsvalg også innebærer likestilte 

arbeid-familietilpasninger, eller om foreldreskap og arbeidsdeling 

hjemme medvirker til ulik karriererealisering for menn og kvinner i 

eliteprofesjoner. 

KJØNN OG KARRIEREREALISERING. I tabell 1 vises kjønnsforskjeller 

i karriererealisering mellom kvinner og menn med og uten barn. 

Kvinner og menn i dette utvalget har alle investert i eliteutdanninger 

som rekrutterer til lederstillinger både i privat og offentlig sektor. 

Likevel finner vi et tydelig kjønnsskjevt mønster når det gjelder karriererealisering 

i form av plassering på stillingsnivå, og det er foreldreskap 

som utløser kjønnsforskjellen: Vi finner ingen signifikante 

forskjeller mellom kvinner og menn uten barn når det gjelder plassering 

på stillingsnivå, men en tydelig forskjell mellom mødre og fedre. 

Fedre er overrepresentert på topp- og mellomledernivå, og mødre er 

overrepresentert på laveste stillingsnivå. Mens en fjerdedel av fedrene 

(26 %) befinner seg på laveste stillingsnivå, gjelder dette for nesten 

halvparten (46 %) av mødrene. 

Vårt materiale viser altså at foreldreskap innebærer kjønnsskjev 

karriererealisering blant eliteutdannede. Hvordan kan denne kjønnsforskjellen 

i karriererealisering blant mødre og fedre forklares? For å 

besvare dette spørsmålet, vil vi i det følgende se på om det eksisterer 

kjønnsforskjeller når det gjelder preferanser for karriere og arbeidfamilietilpasning 

samt faktisk tilpasning til karriere og familieansvar. 

260


TABELL 1. Karriererealisering, målt ved plassering på stillingsnivå, blant eliteutdannede 

kvinner og menn med og uten barn 

Kvinner 

uten barn 

Menn 

uten barn 

Kvinner 

med barn 

Menn 

med barn 

Prosent Prosent Prosent Prosent 

Andel på toppledernivå 5 6 9** 19** 

Andel mellomleder- og spesialistnivå 39 43 44** 55** 

Andel på fullmektig/rådgiver/konsulentnivå 51 57 46** 26** 

N Totalt 3924 513 549 1553 1309 

** = signifikante kjønnsforskjeller på 0,01-nivå. 

TABELL 2. Preferanser for karriere og arbeid-familietilpasning blant eliteutdannede 

kvinner og menn 

Kvinner uten 

barn 

Gjennomsnitt 

(std. avvik) 

Menn uten 

barn 

Gjennomsnitt 

(std. avvik) 

Kvinner med 

barn 

Gjennomsnitt 

(std. avvik) 

Menn med 

barn 

Gjennomsnitt 

(std. avvik) 

Preferanse for karriere (indeks) 3,33* (0,84) 3,21* (0,87) 3,28 (0,89) 3,28 (0,87) 


Andel som foretrekker likestilt 

arbeid–familietilpasning 

96** 80** 94** 74** 

N Totalt 3924 513 549 1553 1309 

* = signifikante kjønnsforskjeller på 0,05-nivå, ** = signifikante kjønnsforskjeller på 0,01-nivå. 

PREFERANSER FOR KARRIEREREALISERING OG ARBEID-FAMILIE- 

TILPASNING. Når det gjelder preferanser for karriere, finner vi, i motsetning 

til preferanseteoriens prediksjoner, ingen forskjell mellom 

mødre og fedre. Blant barnløse er karrierepreferansene så vidt sterkere 

hos kvinner enn hos menn. Eliteutdannede kvinner er altså ikke 

mindre interessert i karriere enn eliteutdannede menn. De ønsker heller 

ikke en kjønnstradisjonell arbeidsdeling. Andelen som foretrekker 

likestilt arbeid-familietilpasning er svært høy blant eliteutdannede 

kvinner: 96 prosent av kvinner uten barn og 94 prosent av mødrene 

foretrekker en tilpasning der begge foreldre jobber like mye og deler 

på ansvaret for hus og barn. 10 Eliteutdannede fedre fremstår imidlertid 

som noe mer kjønnstradisjonelle: en fjerdedel av fedrene foretrekker 

at mor jobber mindre og tar mest ansvar hjemme (se tabell 2). 

Sammenlignet med en representativ utvalgsundersøkelse for befolkningen 

som helhet (Wiecek 2003), fremstår likevel både kvinner og 

menn i dette eliteutvalget som klart mer likedelingsorienterte. 11 

261


FAKTISK ARBEID-FAMILIETILPASNING. Når det gjelder faktisk 

arbeid-familietilpasning, finner vi kjønnsforskjeller blant eliteutdannede 

både med og uten barn, men også her er forskjellene betydelig 

større mellom mødre og fedre. Sammenlignet med svarene fra et 

representativt utvalg av mødre i sammenlignbar alder, praktiserer eliteprofesjonsmødrene 

noe større grad av likedeling enn andre 

mødre. 12 På tross av dette er mønsteret likevel kjønnsskjevt. 43 prosent 

av mødrene gjør mest husarbeid selv, mot bare 3 prosent av 

fedrene. Også når det gjelder omsorgsansvaret, tar eliteutdanningsmødrene 

en langt større del enn eliteutdannede fedre. En drøy halvpart 

blant både mødre og fedre svarer at omsorgsansvar og husarbeid 

deles likt. Alternativet til likedeling er imidlertid ulikt for kvinner og 

menn: alternativet for mødre er å ta ansvaret selv, mens alternativet 

for fedre er at partner tar ansvaret (tabell 3). 

Vi finner også en markant kjønnsforskjell når det gjelder hvem 

som har en jobb med mest ansvar og karrieremessig status. Under en 

tredjedel av fedrene og under halvparten av mødrene oppgir at de 

lever i parforhold der begge har en jobb med like mye ansvar og status. 

Skjevdeling av karrieremessig status går klart i fedres favør. 63 

prosent av fedrene mot 24 prosent av mødrene plasserer egen jobb 

som viktigere og mer ansvarsfull enn partners (tabell 3). 

TABELL 3. Faktisk arbeid-familietilpasning blant eliteutdannede kvinner og 

menn 

Fordeling av omsorgsansvar (indeks) 

Kvinner uten 

barn 

Gjennomsnitt 

(std. avvik) 

Menn uten 

barn 

Gjennomsnitt 

(std. avvik) 

Kvinner med 

barn 

Gjennomsnitt 

(std. avvik) 

1,40** 

(0,33) 

Menn med 

barn 

Gjennomsnitt 

(std. avvik) 

0,74** 

(0,33) 


Andel som deler husarbeid likt/partner gjør 

mest 

72 / 6** 70 / 23** 55 / 3** 49 / 49** 

Andel med mer jobbmessig ansvar og status 

enn partner 

39** 49** 24** 63** 

N Totalt 3924 513 549 1553 1309 

** = signifikante kjønnsforskjeller på 0,01-nivå 

262


BETYDNING AV PREFERANSER OG FAKTISK ARBEID–FAMILIETIL- 

PASNING FOR KJØNNSFORSKJELL I KARRIEREREALISERING. I det 

følgende benytter vi logistisk regresjon for å undersøke betydningen av 

preferanser (for karriere og arbeid-familietilpasning) og faktisk arbeidfamilietilpasning 

(målt ved fordeling av husarbeid, omsorgsansvar og 

jobbstatus) for kjønnsforskjell i karriererealisering (målt ved plassering 

på stillingsnivå) blant eliteutdannede mødre og fedre. 

Modell 1–4 viser betydningen av kjønn for stillingsnivå før og 

etter kontroll for henholdsvis preferanser og arbeid-familiepraksis. 

Modell 1 viser at fedre har større sannsynlighet enn mødre for å 

befinne seg på toppeller mellomledernivå (B = –0,92). Når vi kontrollerer 

for preferanser (se modell 2), finner vi at preferanser for 

arbeid-familietilpasning ikke har noen betydning. Preferanser for karriere 

øker derimot sannsynligheten for karriererealisering. Preferanser 

har altså betydning for karriererealisering, men ikke for å forklare 

kjønnsforskjellen, ettersom kjønnskoeffisienten nesten ikke er endret 

(B = –0,90). Kjønnsforskjell i stillingsnivå kan altså ikke forklares 

med ulike preferanser for karriere. 

TABELL 4. Stillingsnivå etter kjønn, preferanser og arbeid-familietilpasning 

blant eliteutdannede mødre og fedre. Logistisk regresjon 

Modell 1 Modell 2 Modell 3 Modell 4 

B (standardfeil) B (standardfeil) B (standardfeil) B (standardfeil) 

Kjønn (mann = 0) –0,92** (0,09) –0,90** (0,10) –0,61** (0,13) –0,42** (0,14) 

Preferanse for karriere 0,61** (0,06) 0,60** (0,06) 0,59** (0,06) 

Preferanse for 

arbeid–familietilpasning 

–0,04 (0,14) 0,01 (0,14) –0,08 (0,15) 

Fordeling av omsorgsansvar –0,46** (0,16) –0,37* (0,18) 

Fordeling av arbeid med hus og hjem –0,03 (0,09) 0,10 (0,10) 

Fordeling av jobbstatus/jobbansvar 0,74** (0,08) 

Alder 0,10** (0,01) 0,11** (0,01) 0,11** (0,01) 0,11**(0, 01) 

Partners utdanningsnivå –0,05 (0,09) –0,02 (0,09) –0,01 (0,09) 0,25 (0,11) 

Konstant 0,13 –1,96 –1,62 –2,85 

N 2615 2377 2362 2187 

- 2 Log likelihood 3193,4 2818,1 2790,1 2476,2 

* = signifikant på 0,05-nivå,** = signifikant på 0,01-nivå 

263


I tabell 3 så vi at både omsorgsansvar og husarbeid fordeles kjønnsskjevt. 

Når vi kontrollerer for fordeling av husarbeid og omsorgsansvar 

(modell 3), ser vi at kjønnsforskjellen i karriererealisering 

reduseres betraktelig (B = –0,61). Fordeling av husarbeid har ikke signifikant 

betydning for karriererealisering i denne modellen, 13 det har 

derimot den kjønnsskjeve fordelingen av omsorgsansvar: Eliteutdannede 

som har en partner som tar det meste av omsorgsansvaret, har 

større sannsynlighet for å ha en jobb på toppeller mellomledernivå 

enn eliteutdannede som tar det meste av omsorgsansvaret selv. Partners 

jobbstatus ser også ut til å forklare deler av kjønnsforskjellen i 

egen karriererealisering (B = -0,42). Tabell 3 viste at fedre, i langt 

større grad enn mødre, oppga at de hadde en jobb med mer ansvar og 

jobbmessig status enn partner. Også når utdanningsnivå er kontrollert 

for, finner vi at eliteutdannede mødre og fedre som vurderer egen jobb 

til å være mer ansvarsfull og med høyere jobbstatus enn partners, har 

høyere sannsynlighet for egen karriererealisering enn eliteutdannede 

som lever i parforhold med lik eller lavere jobbstatus enn partner 

(modell 4). Dersom vi velger en annen dikotomisering, nemlig toppledere 

versus de to lavere nivåene, finner vi det samme gjennomgående 

mønsteret. Preferanser forklarer lite, mens arbeid-familietilpasning 

forklarer mye av kjønnsforskjellen. 14 

For å illustrere resultatene fra tabell 4, presenterer vi en figur som 

viser predikert sannsynlighet for å rykke opp fra laveste stillingsnivå 

til mellom- eller toppledernivå avhengig av betingelser på hjemmebane. 

Figur 1 viser predikert sannsynlighet for å være toppeller mellomleder/spesialist 

for eliteutdannede mødre og fedre på 40 år med 

gjennomsnittlig karrierepreferanser og høyt utdannet partner. Hvis vi 

sammenligner mødre og fedre med like betingelser (her: en partner 

med mindre viktig jobb som tar det meste av hovedansvaret for 

barna), er forskjellen i predikert sannsynlighet for å være på toppeller 

mellomnivå svært liten. Dette er imidlertid ikke en utbredt 

arbeid-familietilpasning for mødre, heller ikke blant de eliteutdannede. 

Dersom vi legger de kjønnstypiske betingelsene for henholdsvis 

mødre og fedre i dette eliteutvalget til grunn, øker forskjellene. Når 

det gjelder relativ fordeling av omsorgsansvar og hvem som har vik- 

264


1,0 

0,9 

0,8 

0,7 

0,6 

0,5 

0,4 

0,3 

0,2 

0,1 

0 

0,84 0,84 

0,78 

Like 

betingelser 

0,57 

Kjønnstypiske 

betingelser 

Fedre 

Mødre 

Figur 1. Predikert sannsynlighet for å være mellomleder/spesialist eller toppleder 

tigst jobb, er predikert sannsynlighet for fedre beregnet ut fra gjennomsnittlig 

grad av omsorgsansvar blant fedre (0,74) og fedres 

typiske posisjon med en partner med mindre viktig jobb. Mødres 

sannsynlighet er beregnet på samme måte, med gjennomsnittlig grad 

av omsorgsansvar for mødre (1,40) og mødres typiske posisjon med 

en partner med like viktig jobb. Når eliteutdannede mødres sannsynlighet 

for å rykke opp fra laveste nivå beregnes ut fra kjønnstypiske 

betingelser, reduseres sjansen for karriererealisering i forhold til eliteutdannede 

fedre. 

De kvantitative analysene viser et tydelig mønster av preferanser 

for likestilt karrieresatsing og arbeid-familietilpasning, særlig blant 

eliteutdannede kvinner. Praksis fremstår likevel som betydelig mer 

kjønnstradisjonell. Kjønnsforskjellen i karriererealisering kan ikke 

forklares med forskjell i preferanser. Derimot har den relative fordelingen 

av egen og partners omsorgsansvar og jobbstatus betydning for 

forskjellen i eliteutdannede mødres og fedres karriererealisering. 

Både med hensyn til holdninger og praksis kan kvinnene i vår studie 

defineres inn i «likestillingens elitedivisjon», sammenlignet med 

befolkningen for øvrig. Til tross for likestilte holdninger og like sterke 

karrierepreferanser, ser det likevel ut til at fedres karriere får forkjørsrett, 

mens mødres karriere i større grad har vikeplikt. Diskrepansen 

265


mellom de likestilte preferansene for karriere og arbeidsdeling og den 

rapporterte kjønnsskjeve arbeid-familietilpasningen er altså slående, 

og særlig markant er avstanden mellom mødres preferanser og praksis. 

Denne avstanden reflekteres også i grad av fornøydhet med egen 

tilpasning. Supplerende analyser viser at jo mer omsorgsansvar fedre 

tar (i praksis vil det si at de deler likt med partner), jo mer fornøyde er 

de: Når vi korrelerer fornøydhet med egen tilpasning med indeks for 

fordeling av omsorgsansvar, finner vi en svak positiv sammenheng for 

fedre (Pearsons r 0,24). Blant mødre finner vi derimot en sterk negativ 

sammenheng (Pearsons r -0,59). 15 Jo mer omsorgsansvar mødre tar (i 

praksis vil det si å ta ansvaret selv), jo mer misfornøyd er de med fordelingen. 

Både diskrepansen mellom preferanser og praksis og sammenhengen 

mellom grad av likedeling og grad av fornøydhet, tyder 

på at kjønnstradisjonell tilpasning i denne gruppen ikke entydig kan 

fortolkes som foretrukket samordning. 

FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT: 

EN TVETYDIG FORTELLING 

Hvorfor har preferansene – både for egen karriererealisering og likestilt 

arbeid-familietilpasning – så liten betydning for mødres praksis? 

For å belyse denne diskrepansen i de kvantitative funnene, utforsker vi 

i det følgende intervjuer med mødre og fedre som spesifikt praktiserer 

kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning, til tross for at de lever i 

par der begge har investert i egen utdanning og karriere og vurderer at 

de hadde tilnærmet like karrieremuligheter før de fikk barn. Hvordan 

erfarer, begrunner og artikulerer de den kjønnstradisjonelle tilpasningen 

– som et resultat av selvvalgt samordning eller som en asymmetrisk 

relasjon der hennes preferanser har blitt underordnet hans? 

Alle informantene som praktiserer kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning 

beskriver hvordan denne tilpasningen innebærer at de gir 

hans karriere prioritet. Det at hun trapper ned sin karrieresatsing og 

tar hovedansvaret hjemme, muliggjør at han kan satse fullt på sin 

karriere; han kan jobbe mer og være mer fleksibel i forhold til jobben. 

Skjeie og Teigen (2003) viser hvordan likestilling får vikeplikt på 

arbeidslivets elitearenaer, når den kommer i konflikt med ulike typer 

prinsipper innenfor de ulike arenaene (trosfrihet, organisasjonsfrihet 

osv.). Våre intervjuer med kvinner og menn som praktiserer kjønns- 

266


tradisjonell arbeid-familietilpasning viser hvordan likestilling kan få 

vikeplikt også på eliteutdannedes private arena: Spørsmålet «hvordan 

kan vi som par legge til rette for likestilt karriererealisering og deling 

av familiearbeidet?» er fraværende i fortellingen om hvordan arbeidfamilietilpasninger 

etableres, og våre informanter gir entydige beskrivelser 

av at de forstår den kjønnstradisjonelle tilpasningen som en 

ordning som innebærer at de gir fars karriere forkjørsrett og mors 

karriere vikeplikt – i det minste i småbarnsfasen. 

I intervjuene presenteres imidlertid en fortelling som er tvetydig 

både når det gjelder hvorvidt den kjønnstradisjonelle tilpasningen er i 

tråd eller strid med mors preferanser og når det gjelder de langsiktige 

karrierekonsekvensene av denne tilpasningen. Fortellingen er likevel 

tvetydig på sammenfallende måte – på tvers av kjønn. De følgende to 

intervjuutdragene eksemplifiserer den typiske fortellingen med sine 

motstridende elementer. I det første intervjuutdraget forteller en 

mannlig informant om hvordan han og kona har ordnet seg etter at 

de fikk barn. Hans pendling og det at hun har tatt hoveddelen av permisjonene 

og ansvaret hjemme, har representert hindringer for hennes 

karrieresatsing. På den annen side vektlegger fortellingen at skjevheten 

i karriererealisering på tross av likt utgangspunkt skyldes at kona 

har «moderert» sin prioritering av likestilling og egen karriere. Selv 

om han fremstiller deres arbeid-familietilpasning som en betingelse 

for hans karriereprogresjon, holder han muligheten åpen for at hun 

også kan få en lederjobb i fremtiden: 

Altså, jeg sitter jo her og sier at vi må få medarbeiderne våre mer fleksible 

til pendling og sånn, men jeg er jo ikke noe særlig keen på å pendle selv. 

For eksempel. Det har jeg prøvd å unngå. Men jeg tar jo – jojo, nei vent 

nå litegrann. Altså, jeg pendlet i syv år jeg, mellom [hjemsted og by på 

annen kant av Norge]. (…) Men det var før vi fikk barn. Og da vi fikk 

barn, så holdt jeg på med det til en viss grad, men da var jeg bare borte to 

dager i uken. Så da kuttet jeg ut det. Eller jeg kuttet ned på det. Nei vent 

(…) jeg har pendlet også etter at vi fikk barn. Men mer sånn to–tre dager 

i uka. (…) Altså det var sånn at jeg var borte to–tre dager hver eneste uke 

fra – hvor mye blir det da? Tre–fire år (…) holdt jeg på med det der. Og 

det ble slitsomt for kona mi. 

(…) 

267


Har dette med valg av jobber og karriere vært noe dere har diskutert mye 

rundt, eller har det lissom … 

Ja, altså, vi gikk jo i samme klasse på [eliteutdanningsinstitusjon]. Så at vi 

(…) skulle inn i denne bransjen begge to, det var det jo ikke noen tvil om. 

Men vi har vel ikke sittet akkurat egentlig og diskutert det. Det har vel 

blitt på en måte sånn at – det har blitt sånn at min karriere på en måte har 

blitt prioritert. 

(…) 

Jeg føler på en måte at hennes innstilling til dette med karriere og tid og 

jobb og familie og sånn har forandret seg ganske mye i forhold til da vi 

gikk på skolen. I likhet med de venninnene hennes – eller våre – fra studietiden 

også, jeg har inntrykk av at de fleste av dem har på en måte 

moderert seg litt. Da var det liksom at «når jeg gifter meg, da må vi dele 

likt og da er det fifty-fifty» og sånn. Men det har snudd seg litt etter hvert 

som vi har fått barn og sånn da. 

Har dere snakka om det? 

Ja, vi har snakket en del om det. Det er vi jo enige i. [Ler]. Ikke sant, hun 

kan jo ikke være uenig i det, for sånn er det. Og det ser hun selv også. 

(…) 

[Informanten har fortalt at kona har tatt mesteparten av tre foreldrepermisjoner 

og jobber redusert for å kunne hente/bringe og ta hovedansvar 

for omsorgs- og husarbeid. Nå kommenterer han forskjellen i karriererealisering 

mellom de to] (…) min karriere gikk litt fortere oppover og sånn, 

fikk lederjobber og sånn, enn det hennes gjorde. Delvis – ikke for det at 

jeg er noe flinkere enn henne på noe vis – men fordi det ble sånn. Og kanskje 

litegranne fordi hun tok permisjon. Hun har tross alt har vært borte 

fra jobben i tre år – hvor lenge er det vi har jobba nå da – tolv år, det er jo 

femogtjue prosent av arbeidstiden som hun har vært i permisjon. Det er 

klart, det merkes jo det. Ikke for det at ikke hun også kan få lederjobb nå 

i den neste jobben sin. Vi hadde håndtert det også. (…) Det hadde nok 

ført til at jeg måtte ta mer av støyten i heimen med henting og bringing og 

sånn enn det jeg gjør nå. 

(Mannlig informant) 

268


I det neste utdraget forteller en kvinnelig informant om hvordan hun 

har trappet ned sin karrieresatsing og arbeidsinnsats i et prestisjefylt 

konsulentfirma etter at hun fikk barn. Hun begrunner sin egen jobbtilpasning 

med mannens ønske om å satse på sin advokatkarriere, og 

hvordan det krever at hun reduserer sin stillingsprosent for å «holde 

ting gående» på hjemmebane. Hun kommenterer at denne arbeidfamilietilpasningen 

innebærer dårligere karrieresjanser for henne. 

Samtidig italesettes tilpasningen som en «overenskomst» som hun 

synes er «helt grei». Dette sitatet rommer også en særlig spisset dobbelthet 

der hans karrieresatsing fremstår som et nå eller aldri, mens 

det for hennes del alltid vil gå et karrieretog. Både nødvendigheten av 

og omkostningene ved mors vikeplikt settes eksplisitt ord på – samtidig 

som de langsiktige konsekvensene underspilles: 

Jeg er mye nærmere en åtte til fire jobb [nå]. Ja, altså, i den jobben jeg er 

nå, så er jeg definitivt åtte til fire, og kanskje kortere også på grunn av 

barna og fordi mannen min jobber mye. (…) Sjansene mine for liksom å 

gjøre en karriere i det firmaet – jeg tror det – de er ganske vanskelige i så 

måte. Da måtte jeg liksom si til mannen min at «nå er det jeg som skal 

jobbe – ikke du», og det er jeg ikke interessert i. Jeg har – vi har tenkt at 

jeg går tilbake til jobb åtti prosent for sånn liksom å holde ting gående. 

(…) 

Han gikk noen runder da han jobbet i det offentlige sånn først og ikke 

hadde muligheten til å sparke noe særlig ifra i noen år, men nå er han i en 

posisjon hvor han kan jobbe litt ekstra, få til en del ting. Og da har han 

lyst til å gjøre det. Og det ser jeg også at han – det er helt nødvendig at 

han gjør det nå, hvis han skal gjøre det noen gang. (…) Altså, han jobber 

som advokat. Så det er egentlig en sånn helt grei overenskomst det altså. 

Jeg syns det er så meningsfullt å ha små barn, så for meg er det helt greit å 

sette karrieren, altså tempo på karrieren litt ned, gire ned noen hakk i 

noen år fremover nå. Og så heller jobbe mye om ti år. 

Tror du at du vil være i en lederstilling da? 

Det kan godt være. Virkelig. Jeg har alltid sett for meg det. 

(Kvinnelig informant) 

269


Sitatene over illustrerer den typiske fortellingen som går igjen og 

utgjør et konsistent mønster i alle intervjuene med kvinnelige og 

mannlige informanter som praktiserer en kjønnstradisjonell arbeidfamilietilpasning. 

16 Denne tvetydige fortellingen består av et sett av 

fire elementer som utgjør to motsetningspar: 1) Den kjønnstradisjonelle 

tilpasningen er et resultat av at hans karrierepreferanser har fått 

forrang foran hennes, ved at hans ønsker og praksis har satt betingelser 

for hennes, 2) likevel er tilpasningen i tråd med hennes ønsker, 

fordi hun syns det er viktig, verdifullt og meningsfylt å ha mer tid til 

samvær med og oppfølging av barna i småbarnsfasen. 3) Den kjønnstradisjonelle 

tilpasningen har bidratt positivt til hans karriereutvikling 

og har hatt negative konsekvenser for hennes karriere, 4) men 

likevel er mors karriereomkostninger først og fremst midlertidige; 

hun vil kunne satse på sin karriere igjen når barna blir større. 

I den reaktualiserte debatten om gamle og nye begreper i analyser 

av kjønn og arbeidsdeling, påpeker Jensen (2006, 2008) og Aarseth 

(2008a, 2008b) 17 at vitenskapelige diskurser om kjønnet over- og 

underordning er på kollisjonskurs med deres informanters oppfatning. 

I vårt materiale finner vi, i motsetning til Jensen og Aarseth, en 

gjennomgående tvetydighet i informantenes fortellinger som gir 

grunnlag for fortolkninger av den kjønnstradisjonelle tilpasningen 

både i retning av selvvalgt samordning i tråd med begges preferanser 

og som en underordning av mors karrierepreferanser og -realisering. 

Denne tvetydigheten er tydelig selv ved en erfaringsnær 1. ordensfortolkning 

med utgangspunkt i aktørenes egne eksplisitte oppfatninger, 

preferanser og motiver. Likevel ville nok også våre informanter – med 

unntak av noen få av kvinnene – oppleve at begreper som asymmetri 

og over- og underordning er i strid med deres selvoppfatning og selvpresentasjon 

i intervjusituasjonen. Vi mener imidlertid at nettopp 

mønsteret i hvordan de er «på kollisjonskurs med seg selv» gir grunn 

til å stille spørsmål ved selve premisset om at 2. ordensfortolkninger 

må være i tråd med informantenes fremstilling for å betraktes som 

legitime. Dette berører altså et mer overordnet metodologisk og vitenskapsteoretisk 

spørsmål i debatten om begrepene samordning versus 

over- og underordning. 

I det følgende viser vi hvordan den tvetydige fortellingen synliggjør 

at det å erfare og artikulere den kjønnstradisjonelle tilpasningen som 

270


over- og underordning kan være problematisk – kanskje særlig for 

disse informantene med både høyt utdannings- og refleksjonsnivå og 

presumptivt stort mulighetsrom i valg av karriere og arbeid-familietilpasning. 

I tråd med den tradisjonen av fortolkende sosiologi som er 

mer opptatt av ytringers implisitte sosiale mening og funksjon enn 

hva aktører «egentlig» mener, beveger vi oss over i en 2. ordensanalyse 

og legger til grunn at informantenes utsagn også har funksjon 

som selvpresentasjoner – både overfor seg selv og intervjueren (se 

f.eks. Album 1996; Geertz 1983; Goffman 1992 [1959])). Med dette 

analytiske blikket kan ytringene om modifiserte preferanser og utsatt 

karriererealisering for mor tolkes som presiseringer som «reparerer» 

og avverger selvoppfatninger og -presentasjoner av individuell inkonsistens 

og relasjonell asymmetri, som regnes som illegitime og uverdige 

innenfor en vestlig kultur preget av normer for å fremstå som et 

konsistent og autonomt individ (f.eks. Berger 1963; Douglas 1992). 

Det elementet i den tvetydige fortellingen som presiserer at den 

kjønnstradisjonelle tilpasningen egentlig bare representerer en midlertidig 

utsatt realisering av hennes karrierepreferanser, kan belyse diskrepansen 

i det kvantitative materialet mellom mødres preferanser og 

praksis når det gjelder karriere og arbeid-familietilpasning: Å praktisere 

en tilpasning som innebærer at hun tar hovedansvaret hjemme 

mens han opprettholder sin karrieresatsing gjennom småbarnsfasen, 

betyr ikke at hun ikke har preferanser for karriere og likestilling på 

lang sikt – de er bare satt på vent. Elementet om utsatt karriererealisering 

for mor har imidlertid også som funksjon at den bygger bro over 

tidligere og nåværende preferanser og praksiser: Mor har ikke gjennomgått 

en fullstendig «makeover» eller «veksling» (Berger 1963) fra 

en ytterkantpreferanse til en annen (fra usedvanlig dedikert til helt 

uinteressert i karriere) – det er snarere snakk om et midlertidig skifte 

av fokus. 

Det kan være vanskelig å tematisere inkonsistens mellom egne preferanser 

og praksiser – både for seg selv og andre. Det er påpekt at vi 

tar i bruk forklaringer der preferanser justeres etter praksis, og at 

praksis kan påvirke preferanser like mye som omvendt (f.eks. Elster 

1983). Vi har i en tidligere artikkel vist hvordan karriereorienterte 

kvinners modifiserte preferanser kan forstås som en reorientering i 

kjølvannet av mislykkete forsøk på å kombinere karrierejobben med 

271


omsorgsansvar: Når mødre konfronteres med en opplevelse av egen 

utilstrekkelighet overfor kravene til investering både på jobb og 

hjemme, kan diskursen om modifiserte preferanser fungere både som 

kilde til og legitimering av å trappe ned på egen karriere (Halrynjo & 

Lyng 2009). I eksemplene på den typiske fortellingen ovenfor, ser vi 

hvordan utsagn om mors modifiserte preferanser demper diskrepansen 

mellom likestilte preferanser og kjønnstradisjonell praksis – som i 

utgangspunktet fremstår som påfallende inkonsistent. 

Innenfor en likestillingsdiskurs vil de tydelige ytringene om at den 

enes karriere får forrang over den andres kunne tolkes i retning av 

relasjonell asymmetri: Dette elementet i den typiske fortellingen innebærer 

at mor risikerer å fremstå som den underordnede som tilsidesetter 

egne preferanser og interesser knyttet til karriererealisering og 

likedeling – mens far risikerer å fremstå som den overordnede som 

prioriterer investering i egen karriere og muligheter over mors. Presiseringene 

om modifiserte preferanser og utsatt karriererealisering for 

mor kan imidlertid ha som funksjon at de avverger en slik selvoppfatning 

og -presentasjon. Tidligere studier av kjønnstradisjonell arbeidsdeling 

blant par med ulike typer utdanningsbakgrunn og varierende 

relative jobb- og karrieremuligheter, påpeker at det kan være problematisk 

å erfare og fremstille mors og fars posisjoner som en ulikestilt 

asymmetrisk tilpasningsrelasjon, særlig i en kultur preget av idealer 

og diskurser om likestilling, autonome valg og selvrealisering i tråd 

med individuelle preferanser (f.eks. Haavind 1982, 1987; Magnusson 

2006). Det er ingen grunn til å tro at det er mindre problematisk for 

de eliteutdannede mødrene og fedrene i vårt materiale å fremstille 

mors posisjon som underordnet: Ikke bare befinner de seg i et privilegert 

sjikt i samfunnet generelt, mødrene er også blant de kvinner som 

i størst grad har benyttet seg av og lykkes innenfor et utvidet mulighetsrom 

på utdannings- og jobbarenaen, gjennom investering og selvrealisering 

i tradisjonelt mannsdominerte utdanninger, profesjoner og 

bransjer – inntil de fikk barn. En kan naturligvis ikke forutsette at 

kjønnstypisk tilpasning er «mindre selvvalgt» enn kjønnsutypisk 

(Holst 2004; Jensen 2006). En kan imidlertid heller ikke ta for gitt at 

det vil være legitimt for eliteutdannede kvinner og menn å erfare og 

artikulere sin egen kjønnstradisjonelle tilpasning som en underordning 

av hennes karriere- og likestillingspreferanser og -realisering. 

272


Den tvetydige fortellingen kan dempe både opplevelsen og formidlingen 

av kjønnet relativ asymmetri. Dermed kan den også bidra til 

reproduksjon av tilpasninger som innebærer fars forkjørsrett og mors 

vikeplikt – selv om de bryter med likestillingsorienterte idealer og preferanser. 

Haavind (2008) argumenterer for at til tross for kvinners 

utvidete mulighetsrom og endringer i relasjonen mellom kjønnene, må 

forskere anvende et analytisk blikk som også kan fange opp reformuleringer 

av kjønnet asymmetri. Fortellingene om hvordan mor – men 

ikke far – modifiserer sine karrierepreferanser etter å ha fått barn og 

hvordan utsatt karriererealisering er mulig, ønskelig og nødvendig for 

mor – men ikke for far – kan være eksempler på slike reformuleringer 

av kjønnet asymmetri blant høyt utdannede, reflekterte par i en velferdsstat 

med høyt generelt likestillingsnivå. Vårt hovedanliggende er 

imidlertid ikke å argumentere for kjønn som generell fortolkningsramme. 

Det kvantitative materialet tyder på at når det gjelder karriererealisering 

blant norske eliteutdannede, er det gjennom foreldreskap 

og fordeling av omsorgs- og jobbansvar at kjønn aktiveres som hierarkiserende 

mekanisme. Snarere enn en vektlegging av kjønnet asymmetri, 

ønsker vi med vår analyse og drøfting å understreke betydningen 

av et analytisk blikk som kan fange opp asymmetri i betingelser, konsekvenser 

og relasjoner – også når asymmetrien fremstår som problematisk 

å artikulere. 

LIKE MULIGHETER – ELLER ULIKESTILTE 

BETINGELSER OG KONSEKVENSER? 

I denne artikkelen har vi utforsket om investering i eliteutdanning 

innebærer likestilte arbeid-familietilpasninger, eller om omsorgsansvar 

og familieforpliktelser medfører ulike karrierekonsekvenser for 

mødre og fedre. Vårt utvalg av eliteutdannede kvinner og menn er 

gjennomgående mer likestillingsorienterte og deler mer likt enn gjennomsnittet 

av befolkningen. I tråd med tidligere forskning finner vi 

altså at høy utdanning bidrar både til mer likestilte preferanser og 

mer likestilt praksis. Likevel er mønsteret av karriererealisering og 

arbeidsdeling hjemme klart kjønnsskjevt også i dette selekterte utvalget. 

Den kvantitative analysen viser ingen signifikante forskjeller i 

karriererealisering mellom eliteutdannede kvinner og menn uten 

barn. Derimot er fedres karriererealisering klart høyere enn mødres. 

273


Vi finner imidlertid ingen støtte for teorien om mødres svakere preferanser 

for karriere og sterkere preferanse for en kjønnstradisjonell 

arbeid-familietilpasning. Tvert om viser analysen en tydelig diskrepans 

mellom likestilte preferanser og kjønnstradisjonell praksis. De 

faktiske tilpasningene til karriere og familie er mer i tråd med menns 

preferanser enn kvinners. Betingelsene for å realisere preferansene er 

imidlertid kjønnsskjeve: Barn og skjev fordeling av omsorgsansvar ser 

ut til å representere en hindring for eliteutdannede kvinners karriererealisering. 

Den kvalitative analysen viser hvordan både de kvinnelige og 

mannlige informantene som praktiserer kjønnstradisjonell arbeidfamilietilpasning 

artikulerer og begrunner sine valg og praksiser i en 

typisk, men tvetydig fortelling: Den kjønnstradisjonelle tilpasningen 

er et resultat av at hans karrierepreferanser har fått forrang foran 

hennes. Likevel er tilpasningen i tråd med hennes ønsker, fordi hun 

syns det er viktig, verdifullt og meningsfylt å ha mer tid til samvær 

med og oppfølging av barna i småbarnsfasen. Konsekvensene av den 

kjønnsskjeve tilpasningen artikuleres: Det koster å være den som tilpasser 

seg. Samtidig avvises de langsiktige karriereomkostningene 

gjennom fortellingen om at utsatt karriererealisering er mulig – for 

mor. En 1. ordensanalyse av den typiske fortellingen gir altså ikke 

grunnlag for en entydig fortolkning av hvordan den kjønnstradisjonelle 

tilpasningen forstås, forklares og erfares av våre informanter. 

Gjennom å analysere den typiske fortellingen som selvpresentasjoner, 

viser vi hvordan asymmetrien i mors og fars relative posisjoner kan 

forstås som problematisk å artikulere, kanskje særlig for denne gruppen 

av par der også kvinnene har nyttiggjort seg av økte muligheter 

når det gjelder utdanning og karriere – før de fikk barn. 

Kvinnene i vårt materiale er høyt utdannede og reflekterte. De verken 

fremstår eller gir uttrykk for at de opplever seg som kuet, undertrykt 

eller diskriminert. Gjennom å studere faktiske arbeidfamiliepraksiser 

i lys av preferanser, fornøydhet og fortellinger, har vi 

imidlertid vist hvordan kjønnstradisjonelle tilpasninger både er resultat 

av ulikestilte betingelser og får ulikestilte konsekvenser. Mange av 

de kvinnene som i størst grad har tatt i bruk kvinners utvidete mulighetsrom 

når det gjelder investering i eliteutdanning, møter betingelser 

på den private arena som begrenser fortsatt utnyttelse av mulighets- 

274


rommet etter at de har fått barn. Når mors karriere ensidig tilpasses 

fars, på tross av like karrierepreferanser og likestillingsorienterte 

holdninger, blir det problematisk å fortolke det kjønnsskjeve mønsteret 

som selvvalgt samordning. Ved å velge begrepet samordning, 

underspilles de kjønnete posisjonene med sine ulikestilte muligheter, 

begrensninger og konsekvenser. 

Det «gamle» over- og underordningsperspektivet har blitt kritisert 

for manglende evne til å fange endring. I denne artikkelen har vi tatt 

utgangspunkt nettopp i de store endringene i kvinners mulighetsrom de 

siste tiår. Vårt materiale indikerer imidlertid nødvendigheten av å 

anvende et analytisk blikk som fanger opp både endring og reproduksjon 

– også blant grupper av kvinner og menn som burde ha det største 

endringspotensialet. Spørsmål om kjønn og arbeid-familietilpasninger 

omgis og gjennomsyres av motstridende og konkurrerende diskurser 

innenfor akademia, politikk og hverdagsliv. En utfordring for videre 

forskning er å videreutvikle og kombinere metoder som er egnet til å 

fange opp og fortolke preferanser og praksiser når både konteksten 

rundt valgene og rammen for å fortelle om dem er motsetningsfylte. 

Dette fordrer at en retter søkelyset både mot arbeid-familietilpasningenes 

konsekvenser og mot betingelsene for å realisere, erfare og italesette 

dem. Vitenskapelige diskurser som ikke problematiserer ulikestilte 

betingelser og konsekvenser, kan – i likhet med kulturelt tilgjengelige 

hverdagsdiskurser – bidra til å usynliggjøre og opprettholde både de 

kjønnede mønstre når det gjelder karriererealisering og fordeling av 

omsorgsansvar – og omkostningene ved de asymmetriske posisjonene. 

Noter 

1. Blant mødre og fedre er andelen med høyt utdannet partner henholdsvis 63 og 

47 %. 

2. Organisasjonsgraden antas å være høyest i offentlig sektor. Organiseringsgrad 

blant yrkesaktive i profesjonene er vanskelig å estimere helt nøyaktig ettersom 

organisasjonene ikke kartlegger dette systematisk og SSBs statistikk over sysselsatte 

ikke følger utdanningsgruppene, men yrkesinndeling på tvers av utdanning. 

Siste tilgjengelige statistikk fra SSB som kombinerer utdanningsgruppe og sysselsatte 

er fra 2004. Ut fra disse tallene hadde Norges Juristforbund en organiseringsgrad 

på 91 %. Sivilingeniørene hadde, ifølge Teknas siste beregninger (2005), 

en organiseringsgrad på 74 %, og deres vurdering er at organisasjonsgraden har 

økt siden 2005. Siviløkonomene har ingen tall på dette. Organiseringsgraden er 

275


også særlig problematisk å regne ut for denne profesjonen ettersom siviløkonomer 

kategoriseres sammen med sosialøkonomer eller andre økonomiske og administrative 

fag i SSBs statistikk. 

3. Det kan ikke utelukkes at ikke-medlemmer ville svart systemisk forskjellig fra 

medlemmer, f.eks. i retning av mindre «politisk korrekte» svar. Imidlertid er disse 

organisasjonene i større grad profesjonsfaglige foreninger og i mindre grad samfunns- 

og forhandlingspolitiske aktører enn tradisjonelle fagforeninger. Dermed 

kan man ikke nødvendigvis anta at ikke-medlemmer skulle skille seg systematisk 

fra medlemmer når det gjelder spesifikke normative forventninger. 

4. Se vedlegg. 

5. Vi tar forbehold om at vi opererer med et grovt mål på karriererealisering: en 

toppleder i et stort firma er ikke nødvendigvis på samme nivå som en seniorrådgiver 

i kommunen. Det vi måler er sannsynlighet for å komme videre fra laveste 

nivå. 

6. For å kunne sammenligne holdningene i dette eliteutvalget med gjennomsnittsbefolkningen, 

er både spørsmål og svaralternativer hentet fra en norsk representativ 

undersøkelse (se Wiecek 2003). 

7. Spørsmålet «Hvem tar vanligvis ansvar for barnet/barna (eventuelt tok vanligvis 

ansvar for mens barnet/barna var i relevant alder)?» hadde opprinnelig fem svaralternativer: 

«jeg mest», «mest partner», «vi deler likt», «betalt hjelp» og «andre» 

i tillegg til «ikke aktuelt». Svaralternativene «betalt hjelp» og «andre» omfatter 

imidlertid svært få (0–0,6 % og 0–1,9 %) og er derfor utelatt i denne analysen. 

8. Informantene i underutvalget er hovedsakelig jurister, siviløkonomer og sivilingeniører. 

Vi har også inkludert tre informanter med høyere samfunnsvitenskapelig 

utdanning med erfaring fra jobb som «management consultant» i store, prestisjefylte 

konsulentselskap. 

9. Det kvalitative materialet er samlet inn før den kvantitative spørreundersøkelsen 

ble gjennomført, og informantene er derfor ikke trukket blant spørreskjemaets 

respondenter. 

10. De resterende foretrekker en kjønnstradisjonell tilpasning, under 1 % har en 

kjønnsutypisk preferanse. 

11. 52 % av mennene og 58 % av kvinnene i samme aldersgruppe (30–50 år) i den 

representative utvalgsundersøkelsen fra 2003 svarer at det beste for en familie 

med barn under skolealder er at begge foreldre arbeider like mye og deler på 

ansvaret for hjem og barn. 

12. Gjelder svar fra mødre som oppgir å dele likt på indikatorene «stell av barn» 55 

vs. 49 %, «bringing/henting av barn» 62 vs. 44 %, «lek og pass av barn» 68 vs. 

62 % (Pettersen 2003). 

13. Supplerende analyser viser at 62 % av fedrene på toppledernivå har en partner 

som gjør mest hjemme, mens denne andelen er redusert til 41 % blant fedre på 

laveste stillingsnivå. Svært få mødre har en partner som gjør mest, og fordeling av 

arbeid med hus og hjem varierer ikke signifikant med stillingsnivå. 

14. Kjønnskoeffisienten reduseres noe mer ved kontroll for karrierepreferanser (fra 

–0,75 til –0,64), men reduseres til gjengjeld kraftig og blir ikke-signifikant ved 

kontroll for fordeling av omsorgsansvar og partners jobbstatus. 

15. Korrelasjonene er signifikante på 0,01-nivå. 

276


16. I forbindelse med prosjektet «Kjønn, mestring og deltakelse i arbeidsliv og hjemmeliv» 

har vi også intervjuet kvinner og menn med andre arbeid-familiepraksiser. 

I denne artikkelen konsentrerer vi oss imidlertid om de 20 informantene som spesifikt 

praktiserer kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning og karriererealisering, 

i og med at formålet her er å belyse diskrepansen mellom likestillingsorienterte 

preferanser og kjønnsskjev praksis som fremkommer i det kvantitative materialet, 

samt å utforske hvordan den kjønnstradisjonelle praksisen erfares og begrunnes. 

17. Aarseths empiri består også av høyt utdannede par, men hun konsentrerer seg om 

par som praktiserer en kjønnslikestilt arbeid-familietilpasning. Vår drøfting handler 

derfor ikke om hennes fortolkning av sitt materiale, men om grunnlaget for å 

avvise over- og underordningsperspektivet i fortolkning av kjønn og arbeid-familietilpasninger 

blant dagens norske par generelt – og i vårt materiale spesielt. 

Referanser 

Album, Dag (1996), Nære fremmede. Oslo: TANO. 

Andreassen, Jorun & Kari Folkenborg (2002), «Vi vil! Slipp oss til!». Oslo: Forskningsstiftelsen 

FAFO. 

Barth, Erling & Harald Dale-Olsen (2004), «Lønnsforskjeller mellom kvinner og 

menn i et 30-års perspektiv». Søkelys på arbeidsmarkedet, 21:65–74. 

Berger, Peter L. (1963), Invitation to sociology. A humanistic perspective. Garden 

City, N.Y: Doubleday. 

Bianchi, Suzanne M., Melissa A. Milkie, Liana C. Sayer & John P. Robinson (2000), 

«Is anyone doing the housework? Trends in gender division of household labor». 

Social Forces, 79:191–222. 

Birkelund, Gunn Elisabeth (1987), «Sosial klasse og arbeidsdelingen i hjemmet». 

Tidsskrift for samfunnsforskning, 28:143–164. 

Birkelund, Gunn Elisabeth (2002), «Kjønn og makt i arbeidslivet – klasseanalytiske 

perspektiv». I: Anne Lise Ellingsæter & Jorun Solheim, red., Den usynlige hånd? 

Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Bjerrum Nielsen, Harriet & Monica Rudberg (1994), «The Cacaphony of Gender 

Identity – An Interlude». I: Harriet Bjerrum Nielsen & Monica Rudberg, red., 

Psychological Gender and Modernity». Oslo: Scandinavian University Press. 

Björnberg, Ulla & Anna-Karin Kollind (2003), Att leva själv tillsammans. Malmö: 

Liber. 

Boateng, Sadiq Kwesi (2005), Flere tar utdanning – og stadig lengre. SSB. Lest 27.09.05, 

http://www.ssb.no/vis/samfunnsspeilet/utg/200504/06/art-2005-09-27-01.html 

Boudon, Raymond (1981), The logic of social action: an introduction to sociological 

analysis. London: Routledge & Kegan Paul. 

Brandth, Berit & Elin Kvande (2003), Fleksible fedre: maskulinitet, arbeid, velferdsstat. 


Brandth, Berit & Elin Kvande (2005), «Fedres valgfrihet og arbeidslivets tidskulturer». 

Tidsskrift for samfunnsforskning, 46:35–54. 

Crompton, Rosemary & Gunn Elisabeth Birkelund (2000), «Employment and caring 

in British and Norwegian banking: an exploration through individual careers». 

Work, Employment & Society, 14:331–352. 

Crompton, Rosemary, Michaela Brockmann & Clare Lyonette (2005), «Attitudes, 

women’s employment and the domestic division of labour: a cross-national analysis 

in two waves». Work, Employment & Society, 19:213–233. 

277


Douglas, Mary (1992), Risk and Blame. Essays in Cultural Theory. London: Routledge. 

Ellingsæter, Anne Lise (2002), «Postindustrielle tidskontrakter: fra tidsdisiplin til tidssuverenitet?» 

I: Anne Lise Ellingsæter & Jorun Solheim, red., Den usynlige hånd. 

Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Ellingsæter, Anne Lise, Turid Noack & Marit Rønsen (1997), «Sosial ulikhet blant 

kvinner: Polarisering, utjevning eller status quo?». Tidsskrift for samfunnsforskning, 

38:33–69. 

Ellingsæter, Anne Lise & Arnlaug Leira, red. (2006), Politicising parenthood in Scandinavia: 

Gender relations in welfare states. Bristol: Policy Press. 

Elster, Jon (1983), Sour grapes. Studies in the subversion of rationality. Cambridge: 

Cambridge University Press. 

Fuwa, Makiko (2004), «Macro-level gender inequality and the division of household 

labor in 22 countries». American Sociological Review, 69:751–767. 

Geertz, Clifford (1983), Local Knowledge. New York: Basic Books. 

Geist, Claudia (2005), «The welfare state and the home: Regime differences in the 

domestic division of labour». European Sociological Review, 21:23–41. 

Gjerberg, Elisabeth (2002), Kvinner i norsk medisin – mot full integrering? En studie 

av kjønnsdifferensiering i legers spesialitetsvalg. Avhandling (dr. polit.). Institutt 

for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Arbeidsforskningsinstituttets 

skriftserie, nr. 10. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. 

Goffman, Erving (1992 [1959]), Vårt rollespill til daglig. Oslo: Pax Forlag. 

Gonäs, Lena & Jan Ch. Karlsson (2006), «Divisions of Gender and Work». I: Lena 

Gonäs & Jan Ch. Karlsson, red., Gender Segregation. Divisions of Work in Post- 

Industrial Welfare States. Ashgate: Aldershot. 

Gulbrandsen, Trygve, Fredrik Engelstad, Trond Beldo Klausen, Hege Skjeie, Mari Teigen 

& Øyvind Østerud (2002), Norske makteliter. Makt- og demokratiutredningen 

1998–2003. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Hakim, Catherine (2006), «Women, careers, and work-life preferences». British Journal 

of Guidance & Counselling, 34:279–294. 

Halrynjo, Sigtona (2007), «Alltid beredt? Arbeids- og familiedilemmaer i møte med 

arbeidslivets formelle og uformelle spilleregler i et stort konsern». I: Elin Kvande 

& Bente Rasmussen, red., Arbeidslivets klemmer. Paradokser i det nye arbeidslivet. 

Bergen: Fagbokforlaget. 

Halrynjo, Sigtona & Selma Therese Lyng (2009), «Preferences, Constraints or Schemas 

of Devotion? Exploring Norwegian mothers’ withdrawals from high-commitment 

careers». British Journal of Sociology, 60:321–343. 

Hardoy, Ines & Pål Schøne (2008), «Hvor mye betyr barn for lønnsforskjeller mellom 

kvinner og menn? «. Tidsskrift for samfunnsforskning, 49:3–34. 

Holst, Cathrine (2004), «Det kjønnsbalanserte samfunn». Nytt Norsk Tidsskrift, 

21:212–216. 

Holt, Helle, Lars Pico Geerdsen, Gunvor Christensen, Caroline Klitgaard & Marie 

Louise Lind (2006), «Det kønsopdelte arbejdsmarked. En kvantitativ og kvalitativ 

belysning». København: Socialforskningsinstituttet. 

Haavind, Hanne (1982), «Makt og kjærlighet i ekteskapet». I: Runa Haukaa, Marit 

Hoel & Hanne Haavind, red., Kvinneforskning: bidrag til samfunnsteori. Festskrift 

til Harriet Holter. Oslo: Universitetsforlaget. 

Haavind, Hanne (1987), Liten og stor: mødres omsorg og barns utviklingsmuligheter. 


Haavind, Hanne (2008), «Det tosidige likestillingsprosjektet: Hva er det som skjer, og 

hvordan blir forståelsen formet?». Tidsskrift for kjønnsforskning, 32:59–79. 

278


Jacobs, Jerry A. & Kathleen Gerson (2004), The time divide: work, family, and gender 

inequality. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. 

Jensen, Ragnhild Steen (2006), «Det store spranget: Endringer i kvinneliv i Nord- 

Odal». Tidsskrift for samfunnsforskning, 47:95–107. 

Jensen, Ragnhild Steen (2008), «Et slag i luften? Svar til Hanne Haavind». Tidsskrift 

for kjønnsforskning, 32:89–92. 

Kitterød, Ragni Hege (2002), «Utdanning og ulikhet». Sosiologisk tidsskrift, 

10:179–208. 

Kitterød, Ragni Hege (2004), «Hvem gjør mest hjemme? Hva sier mor og hva sier 

far?». Samfunnsspeilet, 18:39–48. 

Knudsen, Knud & Kari Wærness (2001), «National context, individual characteristics 

and attitudes on mothers’ employment: A comparative analysis of Great Britain, 

Sweden and Norway». Acta Sociologica, 44:67–79. 

Leira, Arnlaug & Steinar Bergh (1974), «Hå har et kvinnfolk å sia, da!»: samtaler 

med kvinner i ei østlandsbygd. Oslo: Pax. 

Lyng, Selma Therese (2010), «’Mothered’ and Othered: (In)Visibility of Care Responsibility 

and Gender in Processes of Excluding Women from Norwegian Law 

Firms». I: Patricia Lewis & Ruth Simpson, red., Revealing and Concealing Gender: 

Issues of (In)Visibility in Organization Research. Basingstoke: Palgrave. 

Magnusson, Eva (2006), Hon, han och hemmet. Genuspsykologiska perspektiv på 

vardagslivet i nordiska barnfamiljer. Stockholm: Natur och Kultur. 

Moen, Phyllis (2003), It’s about time: couples and careers. Ithaca, N.Y.: ILR Press. 

NOU (2007), «Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2007». Norges Offentlige 

Utredninger. 2007:3. 

Perrons, Diane (2003), «The New Economy and the Work–Life Balance: Conceptual 

Explorations and a Case Study of New Media». Gender, Work & Organization, 

10:65–93. 

Petersen, Trond (2002), «Likestilling i arbeidsmarkedet». Tidsskrift for samfunnsforskning, 

43:443–478. 

Pettersen, Silje Vatne (2003), «Barnefamiliers tilsynsordninger, yrkesdeltakelse og 

bruk av kontantstøtte våren 2002». Oslo: SSB. 

Pettersen, Silje Vatne, Randi Kjeldstad & Erik H. Nymoen (2007), «Mødre, fedre og 

det nye arbeidslivet: Yrkesforskjeller i arbeidstid». I: Elin Kvande & Bente Rasmussen, 

red., Arbeidslivets klemmer. Paradokser i det nye arbeidslivet. Bergen: 

Fagbokforlaget. 

Pettersen, Silje Vatne, Randi Kjeldstad & Erik H. Nymoen (2008), Mødre, fedre og 

det nye arbeidslivet: yrkesforskjeller i arbeidstid. Oslo: Statistisk sentralbyrå. 

Rasmussen, Bente (2002), «Når jobben tar livet …». I: Ulla Forseth & Bente Rasmussen, 

red., Arbeid for livet. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Skjeie, Hege & Mari Teigen (2003), Menn imellom: mannsdominans og likestillingspolitikk. 


Storvik, Aagot Elise (2006), «Glasstaket – metafor med utilsiktede virkninger?». Sosiologisk 

tidsskrift, 14:219–253. 

Storvik, Aagot Elise & Pål Schøne (2008), «In search of the glass ceiling: gender and 

recruitment to management in Norway’s state bureaucracy». British Journal of 

Sociology, 59:729–755. 

Teigen, Mari (2006), «Det kjønnsdelte arbeidslivet. En kunnskapsoversikt». Oslo: 

Institutt for samfunnsforskning. 

Thagaard, Tove (1996), Arbeid, makt og kjærlighet. Bergen: Fagbokforlaget. 

Wiecek, Carsten (2003), Undersøkelse om fremtidsplaner, familie og samliv. Dokumentasjonsrapport. 

Oslo: SSB. 

279


Wærness, Kari (2000), Hvem er hjemme? Essays om hverdagslivets sosiologi. Bergen: 

Fagbokforlaget. 

Wærness, Kari & Knud Knudsen (2006), «Likestilling og husarbeid: Norden i et komparativt 

perspektiv». Tidsskrift for samfunnsforskning, 47:163–190. 

Aarseth, Helene (2008a), Hjemskapingens moderne magi. Avhandling (dr.polit.). 

Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. 

Aarseth, Helene (2008b), «Fortellinger om kjønn, makt og kjærlighet. Svar til Hanne 

Haavind». Tidsskrift for kjønnsforskning, 32:80–88. 

Vedlegg 1 

TABELL 1. Utvalg og svarprosent 

Profesjon/ 

medlemsorganisasjon: 

Antall medlemmer 

i aldersgruppen 

30–50 år 

Sendt 

til 

Svar fra 

(Svarprosent) 

Kvinne-andel 

i utvalg 

Kvinneandel 

i populasjon 

Jurister / 

Norges Juristforbund 

8957 3064 1298 

(42,3 %) 

743 

(57,2 %) 

4353 

(48,6 %) 

Sivilingeniører/Tekna 

15617 (kun Siv.ing) 3001 1596 

(53,2 %) 

898 

(56,3 %) 

3575 

(22,9 %) 

Siviløkonomer/ 

Siviløkonomene 

7852 2771 1030 

(37,2 %) 

425 

(41,3 %) 

2883 

(36,1 %) 

Totalt 

34426 8836 3924 

(44,4 %) 

2066 

(52,7 %) 

10811 

(31,4 %) 

280

Forebygging, hverdagsliv 

og samfunnsendring 

Hvordan forebyggende medisin blir en del av folks hverdagsliv 


jorid.anderssen@uit.no 

PREVENTIVE MEDICINE, 

EVERYDAY LIFE AND SOCIAL 

CHANGE. A STORY ABOUT 

PREVENTIVE MEDICINE AND 

PEOPLE’S EVERYDAY LIVES 

This is a study of how people in a small 

North Norwegian coastal community 

have related to preventive medicine 

over a period of almost 25 years. The 

data were collected in 1981, 1993/94 

and 2004/2005. The community has 

changed from being fairly isolated at 

the start of the 1980s to becoming a 

modern community in 2004/05. Population 

studies and different preventive 

health tests were almost non-existent in 

1981. People’s health concerns were 

mainly related to body function. They 

Keywords: 

welcomed the population studies in the 

late 1980s as confirmation of membership 

in a modern society. In 1993/94 

people were grateful to be offered such 

health services and showed concern 

about risk reduction and prevention of 

disease, whereas by 2004/2005 they 

seemed to be tired of surveillance and 

prevention and even made jokes about 

their former preoccupation with medical 

risk. The present study shows that 

changes in lifestyle and medical tests 

which earlier were related to risk are 

now being implemented in people’s 

everyday lives. The changes in attitude 

to preventive medicine are discussed in 

relation to medicalization, disciplining 

and modernization. 

• medicalization 

• preventive medicine 

• surveillance 

281 



VOL 51, NR 2, 281–310

[ ANDERSSEN ] 

Idenne artikkelen vil jeg se på hvordan mennesker i et lokalsamfunn 

forholder seg til forebygging av sykdom over tid. Over de 

nesten 25 årene dette lokalsamfunnet er blitt studert, har forebyggende 

undersøkelser i vårt land økt både i omfang, tilgjengelighet 

og forbruk. Enkeltmennesker har fått mer informasjon om hvordan 

de selv kan bidra til forebygging av egen sykdom. Dette kan sees på 

som en del av den stadig økende fokusering på helse og sykdom i 

samfunnet. Antall diagnoser i ICD-10 har nesten blitt doblet fra nest 

siste til siste utgave (Lian 2006), 1 samtidig som flere og flere tilstander 

som tidligere ble behandlet i andre sektorer nå blir presentert for og 

behandlet av helsevesenet (Conrad 1992, 2005). Denne utvidelsen har 

fått betegnelsen medikalisering, som kan defineres som: «a process by 

which nonmedical problems become defined and treated as medical 

problems, usually in terms of illness and disorders» (Conrad 

1992:209). Et trekk ved medikalisering er at vi opphøyer helse til «… 

a super value, a metaphor for all that is good in life» (Crawford 

1980:365). Det blir satt krav til enkeltindividet om å gjøre det som er 

riktig for helsa (Crawford 2004), godt hjulpet av en stadig ekspanderende 

overvåkningsmedisin (Armstrong 1995). Selv om det er mer 

enn enkeltindividets atferd som spiller inn for fremtidig sykdom, er 

fokusering på enkeltindividets atferd med på å ansvarliggjøre den 

enkelte for fremtidig helsetilstand. Enkeltindividet må skaffe seg 

kunnskap om hva som er best, og så foreta de riktige valgene for å 

unngå sykdom. Det betyr at det forutsettes at kunnskap oversettes til 

praksis (Marantz 1990). 

FOREBYGGING SOM DISIPLINERING 

Å gjøre de riktige valgene i forhold til helse krever altså en justering 

av egen hverdagspraksis, der den forebyggende medisinen blir innvevd 

i folks hverdagsliv. Elias (1994) viser hvordan helsevaner ikke 

bare er kommet i stand av helsehensyn. Endringer i hygieneregler som 

for eksempel overgangen fra å spise med fingrene til å spise med kniv 

og gaffel, må sees i forhold til dannelse, ikke medisinsk kunnskap. 

Dannelse betydde kontroll av impulser i hverdagslivet. Strikte høflighetsregler 

ble i middelalderens Europa en måte å regulere individuell 

Jeg vil takke Willy Guneriussen samt to anonyme refereer for nyttige innspill til denne artikkelen. 

282

[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ] 

atferd på. Dannelsens hygieneregler kom lenge før medisinen fikk 

kunnskap om hvordan sykdom smitter mellom mennesker. Det var 

først på 1800-tallet ved oppdagelsen av mikrobene at medisinen ble 

opptatt av enkeltindividets atferd. Pinell (1996) sier at dannelse er en 

av årsakene til at vi aksepterer de strenge krav som den moderne forebyggende 

medisinen setter til enkeltmennesket. Forebygging kan ikke 

bare forklares ved å se på utviklingen innenfor medisinen, men er 

også en del av det moderne samfunnets krav til impulskontroll. 

Pinell (1996) illustrerer dette ved å studere kreftforebyggende 

arbeid slik det har utviklet seg siden mellomkrigstiden. Siden kreft 

ikke er en infeksjonssykdom, ble det forebyggende arbeidet rettet mot 

tidlig diagnostisering. Selv om leger tidlig ble trenet i å gjenkjenne 

symptomer på kreft, var det ikke tilstrekkelig for å bekjempe denne 

sykdommen. Også potensielle pasienter måtte konsultere legen tidsnok. 

Dette medførte at individet måtte spille en aktiv rolle i overvåkning 

av egen kropp. Smerte er et symptom som får folk til å ta 

kontakt med helsevesenet (Cockerham 2007). Siden smerte ikke er av 

de tidlige symptomer på kreft, krevde kreftforebyggingen en ny type 

folkeopplysning, rettet mot andre symptomer. Folk måtte lære seg å 

tolke kroppslige uttrykk på en ny måte (Pinell 1996). Siden det manglet 

gode massetester, måtte befolkningen disiplineres til å delta. Tidlig 

diagnostisering av kreft er først og fremst avhengig av at folk 

oppfatter seg som relativt autonome individer, med ansvar for eget liv 

og helse. Det forutsetter også at befolkningen samarbeider med helsevesenet, 

og at folk flest utviser ansvarlig atferd. De må holde øye med 

egne kroppssignaler og ha kunnskap om hvordan de skal lese kroppssignalene 

med et klinisk blikk (Pinell 1996). Dette setter også krav til 

emosjonell selvkontroll hos enkeltmennesket, som må kunne betrakte 

kroppen sin både innenfra og utenfra, samtidig, og uavhengig av 

hverandre. Dette siste stadiet i å utøve egenkontroll gir Pinell (1996) 

betegnelsen homo medicus. Dette er det ideelle mennesket sett fra et 

medisinsk synspunkt. Et slikt menneske kan sees på som delt opp i to 

personligheter, hvor den ene objektiverer den andre. Det krever en 

streng disiplinering av enkeltmennesket om å utøve selvkontroll og 

gjøre det rette til enhver tid. Pinell (1996) mener at denne type selvkontroll 

kan forstås som en del av det moderne dannelsesprosjektet. 

Som et nytt ledd i sivilisasjonsprosessen er lekfolk gjennom kreftfore- 

283

[ ANDERSSEN ] 

bygging integrert i det medisinske arbeidet med å behandle kroniske 

sykdommer. Pasienten får en dobbelt posisjon, som aktiv samarbeider 

og samtidig objekt for medisinsk praksis. Dette er ifølge Pinell (1996) 

en motsetning som dagens mennesker må leve med. 

OVERVÅKNINGSMEDISINEN OG RISIKO FOR SYKDOM 

Pinell (1996) illustrerer medisinens rolle i forhold til å oppdage 

kroppslige avvik på et tidlig stadium. Armstrong (1995) viser at den 

moderne overvåkningsmedisinen går et skritt videre og griper inn i 

folks liv før de blir syke og før de opplever symptomer. Risiko i en slik 

forståelse er et mulig, men ikke nødvendig forstadium til sykdom. 

Risiko kan forekomme i flere former, som for eksempel en arvelig disposisjon 

for å få brystkreft (Davies & White 1996), en unormal Pap 

smear test (Forss, Tishelman, Widmark & Sachs 2004), eller et kolesterolnivå 

som er høyere enn det som er vanlig for alderen (Anderssen 

1998). Omtrent alle er i risiko for å få en eller annen sykdom. De er 

dermed potensielle pasienter. På denne måten kommer normalbefolkningen 

under konstant medisinsk overvåkning (Armstrong 1995). 

For å endre folks risikonivå, blir det ofte lagt vekt på å endre levemåte 

hos den som er i risiko. Tanken bak er at risiko har sammenheng 

med hva folk gjør eller ikke gjør. Individet kan selv påvirke 

sjansen for at risiko ender i sykdom (Metcalfe 1993). Slike endringer 

krever ytterligere samarbeid mellom helsevesen og befolkning. 

Enkeltindividets overvåkning av egen kropp medfører både å være 

observant på symptomer en har og symptomer en kan få. Derfor må 

medisinen gjøre de kontrollene som kreves. De som ikke har symptomer, 

skal opptre slik at de reduserer sin egen risiko for sykdom. Forebygging 

er altså basert på at når en person får tilstrekkelig 

opplysning, velger han/hun det rette. I hvor stor grad denne delen av 

medisinen lykkes er avhengig av at enkeltindividene følger helsevesenets 

råd. Oppslutning til medisinen sikres gjennom å appellere til 

individets rasjonelle tenkning (Lupton 1995). Slik jeg ser det, kan 

Pinells (1996) begrep om homo medicus også ses i forhold til den 

moderne overvåkningsmedisinen. Det er en person som ikke bare 

betrakter seg innenfra og utenfra, men som også er observant på 

mulige fremtidige symptomer. Han/hun må altså kunne objektivere 

egen kropp og benytte tilgjengelig kunnskap for å danne seg et bilde 

284


av egen risiko for sykdom. Dernest velges den atferden som til enhver 

tid er optimal for å unngå sykdom. 

Sett i forhold til forebyggende medisin som dannelsesprosjekt, krever 

en slik dannelse en ytterligere disiplinering. Den moderne homo 

medicus har ansvar for egen mulig framtidig sykdom, siden risiko for 

sykdom blir sett i forhold til de valg enkeltindividet gjør. Å være 

homo medicus innebærer både å overvåke kroppens ulike signaler, 

kontrollere sine risikonivåer samt å ha en helsefremmende atferd. 

Forskning viser at ansvarliggjøringen for egen framtidig helse ikke 

er helt uproblematisk for de menneskene det gjelder: Selv om en har 

kunnskap om forholdet mellom risiko og egen atferd, er det ikke slik 

at kunnskap nødvendigvis oversettes til praksis (Backett 1992). Jo 

mer folk frykter en situasjon, jo vanskeligere er det å være rasjonell 

og disiplinert (Elias 1987). I dagliglivet er hensynet til helse én av flere 

prioriteringer. Forebygging av hjerte-karsykdom setter for eksempel 

krav om individuell atferdsendring på deler av dagliglivets aktiviteter 

som tidligere ikke er blitt sett som medisinske, som matvaner, røykeog 

mosjonsvaner (Anderssen 1998). Når det gjelder matvaner, må 

hensynet til helse konkurrere med andre aspekter som smak, tradisjon 

og pris (Lupton 2000; Backett 1992). 

Mange som gjør så godt de kan for å unngå sykdom, blir syke. 

Blant de som får opplysning om at de har forhøyet risiko for sykdom 

og følger medisinens anbefalinger, er det mange som ikke får redusert 

sin risiko (Sachs 1996). Det kan da være vanskelig å finne ut hva personen 

selv har gjort galt. Enkeltindividet kan bli påført en sterk skyldfølelse 

for egen helsetilstand (Katz 1997; Howson 1999). Denne 

skyldfølelsen kan også bli overført til ektefellen (Anderssen 2006). 

Når menns risiko for sykdom angår kvinners ansvarsområder, som for 

eksempel mat (Allan & Sachs 2007) og helse (Norcross, Ramirez & 

Palinkas 1996), blir kvinner involvert i dette arbeidet (Anderssen 

2006). I tillegg er det slik at medisinens indikasjoner på risiko endrer 

seg over tid etter som kunnskap endrer seg. Et eksempel er betydningen 

av kroppsstørrelse for risiko for sykdom (jfr. Vandereycken 2001). 

Til tross for slike innvendinger, øker helsevesenets innsats på å fange 

opp risikofaktorer på individnivå. Det blir flere og flere muligheter til 

å teste egen risiko for sykdom. Dette skjer samtidig som enkeltmenneskene 

blir pålagt større ansvar for å justere egen hverdagspraksis. 

285

[ ANDERSSEN ] 

MIN STUDIE 

Selv om den forebyggende medisinen går inn på flere og flere deler av 

livet, har vi liten kunnskap om hvordan folk over tid forholder seg 

til forebygging i sitt dagligliv. Hvordan møter folk det stadig økende 

kravet om å være homo medicus? Helse og sykdom er noe som hver 

enkelt opplever i sitt hverdagsliv; det er en del av menneskers levde 

erfaringer. Helse og sykdom må derfor studeres i forhold til historisk 

og sosialt situerte menn og kvinner (Saltonstall 1993:7). I denne 

artikkelen vil jeg vise hvordan forebygging av sykdom blir forvaltet i 

hverdagslivet til vanlige kvinner og menn i en tidsperiode på nærmere 

25 år. Min studie består av feltarbeid i ei lita nordnorsk kystbygd 

i tre perioder: 1981, 1993/94 og 2004/05. 2 Bygda har jeg valgt 

å kalle Nordfjord. Gjennom å studere befolkningen i bygda over 

mange år har jeg fått et innblikk i hvordan folk forholder seg til den 

forebyggende medisinen og de atferdskrav denne setter til enkeltmennesket. 

Jeg har sett på om det er endringer i hvilke typer helseproblemer 

folk er opptatt av i denne tidsperioden. Er forebygging av 

sykdom noe som opptar folk i dagliglivet? Hvordan oppfatter folk 

helsevesenets tilbud om forebyggende undersøkelser, og er det endringer 

over tid i hvordan folk ser på eget ansvar for forebygging av 

sykdom? 

METODE. Mine feltarbeid består først og fremst av flere samtaler med 

alle voksne innbyggere i bygda. Som i andre små nordnorske kystbygder 

står husene tett, og en tur utenfor husdøra eller en liten spasertur 

på bygdeveien kan være nok til å komme i prat med andre mennesker. 

Når jeg møtte folk, spurte omtrent alle meg hvordan det gikk med 

arbeidet mitt og om jeg fikk vite det jeg trengte. Slike anledninger ble 

brukt til å snakke om prosjektet. Like ofte tok folk kontakt og fortalte 

meg om noe de hadde tenkt på siden sist vi snakket sammen. En 

biltur til butikken i nabobygda kunne gi mye interessant informasjon. 

Likeså var møtet ved postkassestativet mens folk ventet på postbudet, 

noe som kunne ende i en kaffekopp og småprat, og i båthavna eller 

på høymarka var mennene ofte klar for en prat. Det ble også gjort 

observasjoner, for eksempel kunne tilfeldige besøk gi innsikt i folks 

matvaner. Uformelle samtaler og viktige observasjoner ble skrevet ned 

umiddelbart etterpå. 

286


I tillegg består hvert feltarbeid av avtalte intervjuer hjemme hos de 

enkelte bygdefolkene. De som bodde sammen, ble intervjuet sammen. 

De avtalte intervjuene var åpne, men tok utgangspunkt i en intervjuguide 

som var rettet mot å finne ut folks forhold til helse, sykdom og 

helsevesen. 3 Intervjuguiden var tematisk sett den samme under alle 

intervjuene og under alle tre feltarbeidene. Disse samtalene ble i sin 

helhet tatt opp på lydbånd under de to siste feltarbeidene. Det ble tatt 

notater under intervjuene, og intervjuene ble utskrevet etterpå av 

meg. Selv om intervjuguiden tematisk sett dekket det samme, forløp 

intervjuene forskjellig, både mellom personer, men også mellom de 

ulike feltarbeidene. Dette fordi måten folk snakker om helse og sykdom 

på har endret seg, og det er endringer i hvilke typer lidelser folk 

bruker som eksempel når de snakker om sykdom. I tillegg er folk blitt 

nesten 25 år eldre i denne perioden, og både sykdomserfaring og sivilstatus 

er endret. Ved hvert feltarbeid kom det til nye personer, som 

hadde en annen erfaringsbakgrunn enn deres foreldregenerasjon. 

Andre igjen døde i tiden mellom to feltarbeid. For eksempel er enkelte 

hushold som i 1981 besto av mor, far og barn, i 2004/05 redusert til 

en enslig person. Barna er enten flyttet ut av bygda eller er etablert i 

egne hushold. 

Uformelle møtesteder er også endret i denne perioden. For eksempel 

var postkassestativene et samlingssted for de eldre i 1993/94 og i 

2004/05. I 1981 møtte jeg mange i arbeid utenfor huset. Under alle 

feltarbeidene traff jeg på folk i båthavna, mens jeg oftest traff bygdefolk 

på butikken i nabobygda under de siste to feltarbeidene. I 2004/ 

05 forteller ei kvinne at hvis mannen ikke kan hente henne etter jobb 

en dag, går hun til butikken. Da er hun sikker på å få skyss hjem. 

Dette ville nok ikke vært mulig i 1981, ganske enkelt fordi færre bygdefolk 

var på butikken på denne tiden, og det var færre biler. En del 

av min tid i bygda ble brukt til å finne møtestedene og hvordan de ble 

brukt. 

I denne artikkelen har analysen vært temafokusert. En slik analyse 

har fokus på å få kunnskap om ulike temaer, hendelser eller prosesser 

(Weiss 1994). Datamaterialet jeg satt med etter disse tre feltarbeidene, 

er blitt sortert i forhold til tema. Jeg har gått i dybden på de enkelte 

temaene som tas opp i intervjuene og sammenlignet informasjon fra 

informantene. På denne måten har jeg fått innsikt i de enkelte tema- 

287

[ ANDERSSEN ] 

ene. Tilfeldige samtaler er sortert på samme måte. Jeg har også vært 

opptatt av å se på likheter og forskjeller mellom de ulike feltarbeidene. 

4 

BYGDA NORDFJORD. Bygda ligger på kysten av Nord-Norge. Da jeg 

først kom til bygda, bodde det mindre enn 100 mennesker der. Ingen 

uten tilknytning til bygda har bosatt seg der i min undersøkelsesperiode. 

Bygda har tradisjonelt vært isolert. Bruk av egen båt, besøk av 

lokalbåten et par ganger i uka eller en lengre fottur over fjellet, var i 

tidligere tider kontaktmåten med utenverdenen. Like før mitt første 

feltarbeid fikk bygda veiforbindelse med kommunesenteret, hvor lege 

og helsesøster bodde. Her lå også nærmeste butikk. Avstanden til 

kommunesenteret er på omkring to mil. 

Før veien kom, var mennene fiskere eller ukependlere med arbeid i 

kommunesenteret. Kvinnene passet hus og unger og hadde i tillegg 

det daglige ansvaret for en liten gård. Da veien kom, flyttet mennene 

heim. Da jeg først kom til bygda, brukte mennene helger og ferier til 

vedlikehold og arbeid med gården. Husholdene var selvforsynt med 

kjøtt, fisk, grønnsaker og bær. Den første kvinna hadde tatt seg lønnsarbeid 

i kommunesenteret et halvt år tidligere, i deltidsjobb på aldersog 

pleiehjemmet. Bygdas postkontor og barneskole ble nedlagt like 

etter at veien kom. Legens månedlige kontordag i bygda ble også 

avviklet. Området var på denne tiden preget av ustabil legedekning. 

1981: MAN LEVER TIL MAN DØR. FOREBYGGENDE 

KONTROLLER ER KJØTTUNDERSØKELSER 

Folk syntes det var merkelig at jeg var i bygda for å studere helse og 

sykdom, siden det var et emne som opptok dem lite. De søkte kun 

lege når de var syke, ellers hadde de ikke kontakt med helsevesenet. 

De hadde heller ikke vært innkalt til forebyggende kontroller, og 

uttrykte stor tvil om nytteverdien av slike undersøkelser. «Kjøttundersøkelser» 

kalte de det, og lurte på hva legen kunne finne ved å undersøke 

friske mennesker. Og hva hadde uansett friske mennesker å gjøre 

hos legen? Likevel hadde flere i bygda opplevd at legen målte blodtrykket, 

samtidig som han gjorde oppmerksom på at det ikke var en 

del av undersøkelsen for den lidelsen de søkte lege for. Argumentet 

var at det var lenge siden siste måling. Ingen var imot at legen foretok 

288


en ekstra undersøkelse, men sier at de selv ikke ville bedt om noe 

slikt. Imidlertid ville mine informanter møtt opp hvis de fikk innkalling 

til forebyggende helsekontroller, fordi det ville vært «noe annet». 

Noen hadde kroniske sykdommer som diabetes og ulike hjertelidelser. 

De møtte opp til de avtalte kontrollene som legen initierte for disse 

lidelsene. 

LEGEN TAR SEG AV SYKDOM. Når jeg spurte mine informanter om 

hva de tenkte om helse og forebygging i dagliglivet, var det flere som 

sa at «man lever til man dør». Folk var likevel klar over at det kunne 

være en sammenheng mellom egen atferd og de sykdommene en fikk. 

Selv om de hadde hørt om sammenheng mellom matvaner og sykdommer, 

uttrykte de at dette ikke var noe som opptok dem i dagliglivet. 

Kvinnene laget mat. Siden de fikk tak i de fleste råvarene på 

gården eller fra havet, handlet de sjelden inn annet enn tørrvarer. 

«Man spis den maten man har», sa de. Helse var ikke noe som opptok 

folk i dagliglivet. De ville heller snakke om sykdom, som automatisk 

ble sett i sammenheng med legesøking: «Nei, sjuk, æ har ikke 

vært hos doktern på det æ kan minnes.» For å søke lege måtte en 

være «ordentlig syk», og da var en så dårlig at en «visste» det. Da var 

en redd for at det var noe galt. Mennene ville kalle seg syke når de var 

så dårlige at de ikke klarte å jobbe. 

Folk søkte ikke lege for helseproblemer som de ikke regnet som 

sykdom. Eldre nevnte ofte smerter i rygg og ledd. Dette ble kalt 

«gikt» og var noe en ikke ville «bry seg om», dvs. søke lege for. Kvinnene 

hadde et nyansert språk når de skulle skille mellom hvilke symptomer 

de regnet som sykdom, og mente at de ikke ville søke lege for 

synlige, gjenkjennelige symptomer. De ville lettere bry seg om mer 

ukjente symptomer. Høy feber hos en voksen person ville for eksempel 

ikke føre til legesøking i første omgang, særlig hvis andre i bygda 

også hadde samme symptomer. Ved gynekologiske symptomer ville de 

vente ekstra lenge med å søke lege. Til tross for at de hadde liten kontakt 

med lege, og understreket at de ikke var interessert i «ka som 

prates om på bygda», hadde folk i bygda kjennskap om hva andre 

mente om legen som arbeidet i distriktet. Mennene mente også at 

dagens leger ikke var «doktor nok». De legene de hadde stiftet 

bekjentskap med hadde vært for unge, usikre og pratet for mye. Men 

289

[ ANDERSSEN ] 

både menn og kvinner var enige i at til tross for at man kunne ha sine 

meninger om legen, var det sjelden slike ting spilte inn når det gjaldt 

legesøking: En var syk når en kontaktet lege. Da trengte en hjelp og 

var ikke interessert i legens personlighet. 

KREFTPRØVER. Menn sa at de ikke brydde seg om helsevesenet, så lenge 

de fikk den hjelpen de trengte når de var syke. Mange av kvinnene sa 

at de savnet innkalling til «kreftprøve» (cytologi) en gang iblant. Til 

tross for at ingen av dem gikk til forebyggende kontroller hos distriktslegen, 

var de opptatt av slike undersøkelser. Noen av kvinnene 

hadde også tatt cytologi, de fleste året før. Disse hadde fulgt Husmorlaget 

til «Kreftstasjonen» i nærmeste by. 5 Tre av kvinnene i bygda 

hadde betalt reisen selv, siden de ikke fikk plass på turen Husmorlaget 

arrangerte. Alle var så fornøyde at de kunne tenke seg et nytt besøk 

om noen år. De sa at de hadde fått en skikkelig sjekk, og var nå trygge 

på at de ikke hadde kreft i underlivet. Kvinner som ennå ikke hadde 

vært på Kreftstasjonen, ønsket å dra dit. Jeg spurte da hvorfor de ikke 

fikk tatt samme prøve hos distriktslegen. Det var ikke direkte skepsis 

til legens faglige kompetanse som var svaret, men heller at det var vanskelig 

å la en lokal lege ta en slik undersøkelse. Ei sier: «Æ ville synes 

at det va flaut hvis æ skulle møte han et par tima etterpå og sei hei og 

late som ingenting.» Andre mente at de ikke ville at akkurat den legen 

som var i distriktet nå skulle ta en slik prøve. Ei sier at «dokteren e for 

lite korrekt og litt for lite alvorlig tell at æ vil la han ta en sånn undersøkelse 

av mæ.» Også tidligere leger hadde det vært noe i veien med. 

Det hadde gjort at kvinnene ikke frivillig ville la seg undersøke. 

Eldre kvinner syntes egentlig ikke «kreftprøvene» angikk dem, 

fordi: «Vi e no egentlig ferdig med våres.» Ei eldre kvinne fortalte at 

da hun noen år tidligere hadde oppsøkt lege for et helseproblem, 

hadde legen foreslått å ta kreftprøve samtidig. Hun hadde nekta og 

sagt at hun var for gammel til slikt. Selv om de aller fleste mente at de 

burde ta en ny kreftprøve, hadde ingen faste planer om å få tatt en 

slik prøve. Ei sa det slik: «Det e no så rart med det, når du e sjuk så 

bryr du dæ ikke så mykje om korsen dokteren e, men ellers blir du 

meir kritisk og begynne å tenke på mange ting.» Hvis kvinnene fikk 

gynekologiske symptomer som var alvorlige nok til at de ville betegne 

seg som syke, ville de søkt lege. 

290


HELSE ER KVINNENES FELLES ANSVAR. Helse ble oppfattet som 

kvinnenes ansvar. Uansett hvem i familien som hadde helseproblemer, 

var dette et tema kona tok opp med andre kvinner i bygda. Kona tok 

opp slike problemer på linje med andre problemer, gjerne under en tilfeldig 

prat med kvinner hun var fortrolig med. Dette var ofte nære 

slektninger som søster eller mor. Disse kunne drøfte hennes problemer 

med andre kvinner i bygda. Her ble først og fremst egne erfaringer, 

men også ukebladartikler og TV-programmer gjort relevante. Det 

var også mulig å rådføre seg med en av de andre kvinnene som hadde 

hatt erfaring med et lignende problem, eller som visste mye om spesielle 

problemer. Når det gjaldt barna, ble ofte eldre kvinner kontaktet. 

Var legesøking nødvendig, ble det bestemt etter lang drøfting mellom 

kvinnene. De andre kvinnene i bygda visste da hvorfor lege ble kontaktet. 

Når det gjaldt kreftprøven, hadde de fleste kvinnene lest om 

den eller hørt om den i radio/TV. Kvinnene snakket om dette på linje 

med andre temaer. Men de føyde oftest til at så lenge en var frisk var 

ikke helse et viktig diskusjonstema. 

Menn sa at prat om sykdom var «kvinnfolkprat». Helse og sykdom 

ble kun diskutert med kona: «for ho e den i familien som har 

greie på sjukdom.» Det så ut til at konas råd ble hørt, siden flere 

menn fortalte at «det e kjærringa som tving mæ tell dokteren.» Slike 

utsagn kom uavhengig av om kona var til stede. Enslige menn fortalte 

at når de hadde symptomer, pratet de ikke med andre om det, bortsett 

fra med søster eller mor. 

FOLK I NORDFJORD ER LITE OPPTATT AV FOREBYGGING. Folk i 

bygda forholder seg til sykdom når den er der. Sykdom er for dem knyttet 

til klare, synlige symptomer. De er skeptiske til forebyggende kontroller 

generelt, og setter spørsmålstegn ved nytteverdien av slike 

undersøkelser. Dette er i overensstemmelse med deres holdning til bruk 

av lege generelt: Folk søker ikke lege «unødig». Unntaket er kvinnenes 

ønske om cytologi. Folk har et distansert forhold til legen, samtidig som 

tilliten til legen er stor. Kvinnene bruker hverandre til å skaffe kunnskap 

om helse og sykdom. Folk søker lege som aller siste utvei, og etter at 

«heile bygda» har vært med på å ta denne beslutningen. Kvinnene i 

bygda har et sterkt nettverk som er forbindelsesleddet mellom helsevesen 

og familie, og mennene får tilgang til dette nettverket gjennom kona. 

291

[ ANDERSSEN ] 

NORDFJORD 1993/94: DU ER ANSVARLIG FOR DIN EGEN HELSE 

Ved neste feltarbeid er noen av de eldre døde, mens andre som var 

ungdommer under første feltarbeid er etablert med ektefelle og barn. 

Kun én fisker er igjen i bygda. De andre mennene arbeider i kommunesenteret. 

Kvinnene har tatt sertifikat, og omtrent alle er i lønnsarbeid 

i kommunesenteret. Mange arbeider i helsesektoren. I likhet med 

mennene arbeider mange skift. En gård har ennå husdyr, mens de 

andre gårdene er lagt ned. De fleste dyrker likevel grønnsaker og 

poteter til eget bruk, og er selvforsynte med fisk. På dagtid virker 

bygda tom, bare eldre er til stede. I helger og ferier reiser mange ut av 

bygda, og mange har investert i hytte i et hyttefelt en times kjøring fra 

bygda. Folk sier at det å bo i Nordfjord ikke skiller seg så mye fra det 

å bo andre steder i landet. Selv om helsevesenet er utbygd med mer 

personell og flere personellgrupper, er kontinuitet i legedekningen 

fortsatt et stort problem i dette området. 

LEGEN ER TIL FOR Å BRUKES. Da jeg kom til bygda, var det flere eldre 

som sa: «Du kan tru vi har det godt.» De var veldig godt fornøyde 

med helsevesenet. En av årsakene til det, var at legen kom når de ba 

om det. Ei kvinne sa: «Det e no bare å ringe, så kjem dem. Æ trur ikke 

dem har det noe bedre i byen.» Ofte fikk jeg høre historier om hvor ille 

det hadde vært før veien kom: det var historier om alvorlig sykdom, 

dårlig vær, en lege som kanskje lå værfast et annet sted, og vanskelige 

beslutninger som kvinnene ble nødt til å ta. Men nå var lege tilgjengelig, 

derfor var det ikke nødvendig å vente for lenge før en søkte lege. 

«Det er bedre å søke lege en gang for mye enn en gang for lite,» sa de. 

Mennene var korte og kontante: «Nei, vi snakke med dokteran når det 

e nokka, det er derfor vi har dem.» I tillegg søkte de lege når det var 

lenge siden de hadde tatt prøver de mente var nødvendige, som for 

eksempel gynekologisk undersøkelse eller sjekke kolesterol. 

De mente likevel de ikke søkte lege unødig. De fleste sa som denne 

kvinnen: «Æ går ikke så mykje til doktorn,» eller: «Vi går aldri til 

doktorn.» Når jeg spurte når de sist var hos lege, måtte de fleste tenke 

seg godt om. Etter hvert kom det fram at de fleste i bygda hadde hatt 

jevnlig kontakt med lege det siste året, de fleste opptil flere ganger. 

En mann sa: «Æ går til doktorn når kjerringa begynne å mase om 

at æ skal gå.» Oftest var det kona som avgjorde hvordan mannens 

292


helseproblemer skulle behandles, når hun oppdaget at det var noe 

galt, eller han «tilsto» det for kona. I samtaler der begge ektefellene 

var til stede, ertet kvinnene sine ektemenn med dette: En mann fortalte 

at han kun gikk til lege når han var syk. Kona flirte og sa: «Du 

går ikke når du e sjuk heller. Ka tid e du sjuk nok?» Kona ble ikke 

motsagt av mannen når hun kritiserte ham for å være lite flink til å ta 

kontakt med helsevesenet. Han, derimot, understreket at det var kona 

som «veit sånt», og han hørte derfor på henne. 

GYNEKOLOGISKE UNDERSØKELSER ER BLITT EN VANE. Forebyggende 

gynekologiske kontroller var ikke et emne som opptok kvinnene. 

Da jeg spurte, viste det seg at flertallet av kvinnene tok 

gynekologisk kontroll en gang iblant. De fleste med et par års mellomrom. 

Kvinnene hadde ikke tatt mer enn den ene turen til «Kreftsenteret», 

de forklarte det selv med at det var for tungvint å dra dit. 

Siden hadde de tatt kontroll hos distriktslegen. Kvinnene kunne heller 

ikke angi når de begynte å ta jevnlige kontroller, men mente det var ei 

tid etter at veien kom til bygda. 

Kvinnene brukte ofte gynekologi som et eksempel på hvor vanskelig 

det var å søke lege når en ikke hadde noen spesielle symptomer. Ei 

fortalte at ektemannen maste om at hun måtte gå og ta «kreftprøve», 

hvis det var gått for lang tid siden siste undersøkelse. Ei anna sa med 

et smil at hvis ikke mannen hadde mast på henne, ville det nok gått 

mange år mellom hver gang hun tok en slik prøve. Ei av de yngre 

kvinnene fikk ved siste kontroll tilbud av distriktslegen om å bli satt 

på liste over innkalling til undersøkelse hvert 3. år. Hun syntes det var 

en utmerket idé og hadde fortalt andre i bygda om dette. Andre kvinner 

sa at de ville be om det samme neste gang de søkte lege. Legens 

personlighet ble ikke nevnt i slike sammenhenger. 

SYKDOMMER KOMMER SNIKENDE. Folk sa at det var viktig å søke 

lege for å få en sjekk, uansett om en følte seg syk eller ikke, fordi 

«dem kan no så mykje i dag». Legevitenskapen hadde endret seg, det 

samme hadde sykdomsbildet: «Sykdommen kjem ofte snikende,» var 

en metafor som ofte ble benyttet. Kvinnene kom ofte med eksempler 

på at folk som tilsynelatende var friske, viste seg å være syke. To typer 

sykdommer ble trukket frem: kreft og hjerteinfarkt. I historiene ble 

293

[ ANDERSSEN ] 

kreft avslørt ved en tilfeldig kontroll hos lege, eller symptomene var 

av en slik art at personen kom «for seint» til lege. Hjerteinfarkt var 

noe som plutselig rammet: «Du ser no han …, plutselig datt han om. 

Det va no hjertet.» 

Eldre sa at «det e no så mykje no, æ synes ikke det va sånn før,» og 

henviste til de nevnte sykdommene. I neste setning kom: «kanskje vi 

ikke visst bedre?». Samtidig sa både menn og kvinner at det hadde 

vært en positiv utvikling i forhold til åpenhet om sykdom. De sa at 

tidligere var det slik at når folk fikk kreft, ble ordet kreft omtrent ikke 

nevnt. De mente at årsaken til det var at sykdommen var altfor alvorlig 

og skremmende til at de kunne snakke om den. «Folk døde bare,» 

sa de. Nå, derimot, sier folk det som det er, og «pakker det ikke inn». 

Derfor ble disse sykdommene ikke så skremmende som de var. To av 

kvinnene i bygda hadde like før mitt feltarbeid gjennomgått større 

kreftoperasjoner. Begge fortalte i detalj om det de hadde vært igjennom. 

Andre i bygda sa at disse kvinnene hadde mye å fortelle om helsevesenet, 

siden de hadde så mye erfaring med «dem». 

Siden sykdom kunne være til stede selv om en ikke følte seg syk, 

var det viktig å holde et øye med kroppen sin og søke lege jevnlig. 

Tidlig diagnostisering var viktig. Ei sier: «Æ e no såpass opplyst at æ 

vet at æ kan bli frisk hvis æ kjem mæ tidlig til dokteren.» Forebyggende 

kontroller ble derfor fremhevet som viktig. Både menn og kvinner 

etterlyste innkalling til forebyggende kontroller. Spesielt nevnte de 

jevnlige kolesterol- og blodtrykksmålinger. Ved første feltarbeid ble 

jeg ikke presentert for slike historier om en mulig skjult sykdom, eller 

symptomer som ikke gjenkjennes som symptomer på sykdom. 

FOREBYGGING I HVERDAGSLIVET. Kvinnene sa at foruten jevnlig 

legesjekk, kunne en selv gjøre noe i hverdagen for å forebygge sykdommer. 

Hjerte-karsykdommer rammet først og fremst menn. Kvinnene 

mente at slike sykdommer kunne forebygges gjennom kostholdet. 

I flere av familiene var det nå vanlig med lettmargarin, lettrømme, lettmajones 

og andre «lette» produkter. Dette gjaldt også for eldre i 

bygda. Folk sa at de spiste mer grønnsaker og frukt enn tidligere. 

Som ved første feltarbeid hadde kvinnene ansvar for familiemedlemmenes 

helse. Dette inkluderte også mannen. Ei sier: «Vi kan no 

late som vi dele, men til syvende og sist e det mitt ansvar.» Først og 

294


fremst av hensyn til mannens helse, hadde hun i likhet med andre 

kvinner valgt å endre kostholdet i retning av mindre fett. Kvinnene 

snakket med hverandre om kosthold og helse. For eksempel kunne et 

nytt lettprodukt diskuteres både med kolleger og andre kvinner i 

bygda. Enkelte menn nektet å spise lettere produkter. Deres koner 

syntes det var urettferdig at mannen reagerte slik, fordi endringene 

først og fremst var til mannens fordel. «Æ sjøl treng no heller ikke alt 

det fettet,» la ei til. 

Flere av mennene syntes at det ble pratet for mye om helse og livsstil, 

kolesterol og fett. Ikke minst syntes de at konene overdrev. Under 

en samtale konfronterte kona mannen med at hun prøvde å lage sunn 

mat for hans del. Han sa: «Ho får no bare holde på, æ bryr mæ 

ikke.» Jeg kunne se at kona reagerte med å bli rød i ansiktet. Enkelte 

menn ville ikke ha noe med «helsehysteriet» å gjøre. En mann i 50- 

årene sa: «Man leve berre en gang, så koffør ikke leve godt når man 

leve.» Han drakk H-melk. «Når æ vil ha melk, vil æ drikke melk. Og 

drikke vann når æ vil ha vann.» Han sa at han ikke tenkte på helsa 

når det gjaldt matvaner. Kona ristet på hodet og fortalte at han tidligere 

skar smøret med ostehøvel, men det har hun fått ham til å slutte 

med nå. Hun kjøpte lettmargarin i stedet, men det ville han ikke ha. 

Han pratet foraktelig om lettproduktene. Kona sa derimot at selv om 

han er slank, så er hun redd for at han skal få hjerteproblemer, siden 

faren hans døde av det. Hun prøvde å tilberede maten på en sunnere 

måte. For eksempel brukte hun nå lettprodukter i sauser: «Men du 

veit, det e sånn som han ikke veit om. Og det han ikke veit, har han 

ikke ondt av.» Mannen kommenterte ikke dette. 

Selv om mennene syntes at konene overdrev kostomleggingen, var 

det flere av dem som ønsket å slutte å røyke. Ingen tvilte på at det var 

en sammenheng mellom røykevaner og sykdom. Noen av bygdas innbyggere 

hadde gått på røykeavvenningskurs hos distriktslegen et par 

år før mitt feltarbeid. Alle hadde sluttet å røyke og hadde holdt opp 

siden. 

HELSE ER KVINNERS ANSVAR. Selv om både mann og kone var enige 

om at det var kona som tok ansvar for helse i familien, var det sjelden 

kona søkte råd hos mannen når hun selv fikk helseproblemer. I stedet 

for å få råd, ble hun ofte avfeid med at hun skulle søke lege i stedet 

295

[ ANDERSSEN ] 

for å prate om det. Ei kvinne ordla seg slik: «Det e liten vits i å nevne 

det for han, for han sei no at æ skal gå tell doktorn uansett ka det 

gjeld.» Kvinnene så helseprogrammer på TV og leste i magasiner for å 

holde seg oppdatert om helsespørsmål. Mennene sa at de ikke brydde 

seg så mye om helsa. De følte ikke noe ansvar for hva kona gjorde 

med sine helseproblemer. Både mann og kone var imidlertid enige om 

én ting. De gikk lite utenom «husets vegger» for å få råd om videre 

behandling av sine helseproblemer. Det var menn som først tok opp 

og understreket dette for meg, selv om kona sa seg enig. Kvinnene 

mente at legesøking var noe en selv valgte og som en selv må ta 

ansvar for. De hørte på mannen, men de lot ikke ham få det avgjørende 

ord i forhold til legesøking. Noen av de litt eldre konene rådførte 

seg heller med en søster enn egen ektemann. 

FOREBYGGING ER BLITT EN DEL AV HVERDAGSLIVET. I dette feltarbeidet 

ser vi at forebygging av sykdom er en del av hverdagslivet til 

folk. Selv om det er kommet nye sykdommer som de mener først og 

fremst rammer menn, tar kvinnene ansvaret for å forebygge dem. Mennene 

er motstridende til kvinnenes forebyggingsregime. Kvinnene har 

ansvaret for helse og sykdom. Helse og sykdom blir diskutert i heimen, 

mellom kone og mann, og ofte blir aktuelle helseproblemer og mulige 

fremtidige helseproblemer for sikkerhets skyld brakt videre til lege. 

I tiden mellom feltarbeidene er folk på mange områder gått fra selvberging 

til kjøp av varer og tjenester. Dette gjelder også helse. I stedet for å 

søke råd hos andre kvinner, søker kvinnene heller lege. Folk etterspør 

forebyggende kontroller som kan oppdage mulige sykdommer. Spesielt 

kvinnene er glade og takknemlige for større tilgang til lege og en overvåkningsmedisin 

som hjelper dem i å justere egen atferd. 

2004/2005: VI BRYR OSS IKKE SÅ MYE OM HELSE OG SYKDOM 

Ved siste feltarbeid har folketallet gått ned både i kommunen og 

bygda. Det er blitt flere eldre i bygda, og mange av dem bor alene i 

store hus. Et par barnefamilier er kommet til, mens andre har flyttet. 

Leger kommer og går, og folk har stiftet bekjentskap med leger fra 

mange nasjoner. Det er blitt flere ansatt i helsevesenet, og legevaktordningen 

med nabokommunene er mer utbygd. Om dagen er voksne 

på jobb i kommunesenteret, barna i barnehage og skole. Om etter- 

296


middagen er barna på fritidsaktiviteter i kommunesenteret. Flere sier 

at en må til kommunesenteret for å møte nordfjordinger. Yngre pleier 

vennskap med folk i andre bygder. Folk sier at det nesten er helt slutt 

med tilfeldig besøkskontakt. De eldre som ikke har bil, sier at de sitter 

hjemme og sjelden får besøk av andre fra bygda. Men innen bygda 

ringer folk hverandre. Samtaler med folk viser at de har oversikt over 

hva som rører seg i livet til andre i bygda. 

FOREBYGGENDE KONTROLLER. Mange går nå til ulike typer kontroller 

hos helsevesenet, og noen bruker medisin for høgt blodtrykk. Folk 

mener det er spesielt viktig å kontrollere blodtrykk og kolesterolnivå. 

De fleste prøver å ta jevnlige kontroller, men ikke så ofte som legen 

anbefaler: «Det bli no ikke sånn.» Høye verdier ble ofte oppdaget 

ganske tilfeldig, under legebesøk for en annen lidelse. Et ektepar bruker 

begge blodtrykksmedisiner. Kona sier at mannen kontrollerer 

blodtrykk to ganger i året. Det burde hun også, men det blir ikke 

gjort: «Æ e no meir opptatt av at andre går til doktor.» Ei kvinne som 

arbeider i helsevesenet, forteller at henne høye blodtrykk ble oppdaget 

da hun fikk et illebefinnende på jobb. En sykepleier hun arbeidet 

sammen med, målte da blodtrykket hennes. Andre kvinner forteller 

også om tilfeldige kontroller av helsefagutdannede kolleger. 

På direkte spørsmål fra meg forteller kvinnene at de går til jevnlig 

underlivsundersøkelse. De aller fleste har satt seg på en liste hos distriktslegen 

og blir innkalt til kreftprøve hvert 3. år. Når de får innkalling 

så går de, og tenker ikke mer på det. De sier at det er bare sånn 

en gjør, og det fungerer greit. Dette gjelder også for eldre kvinner. Ei 

yngre kvinne svarer på direkte spørsmål fra meg om forebygging: «Æ 

går ikke på anna forebygging enn sånne kvinneting.» Hun legger til: 

«Om det kan kalles forebygging, da.» Da jeg ber henne utdype det, 

kommer det fram at kvinneting betyr «kreftprøver». Hun møter opp 

til avtalt time og regner ikke det som forebygging. 

En ting kvinnene i bygda var opptatt av var mammografi. Omtrent 

alle tok på eget initiativ opp hvor viktig det var å ha adgang til mammografi. 

Ei av kvinnene i bygda ble etter deres mening «reddet» da 

hun tok denne undersøkelsen på mammografibussen noen år før 

feltarbeidet. Hun sier selv: «Det va ei Guds løkke at æ bestemte mæ 

for å ta den timen på bussen. Det va aller første gangen æ gikk på 

297

[ ANDERSSEN ] 

mammografi.» Der ble det oppdaget at hun hadde «en anelse kreft», 

som hun sier. Hun fikk fjernet hele brystet samt vev under armen. 

Hun går nå til jevnlig kontroll. De andre kvinnene i bygda bruker 

hennes historie som et eksempel på hvor viktig det er å ta mammografi. 

Nå får kvinner uansett alder innkalling til jevnlig mammografiprøve. 

I denne kommunen blir alle over 70 år innkalt til en årlig legeundersøkelse. 

De forteller at de da får sjekket hele kroppen. En mann 

sier at han er fornøyd med legene. «Men det kommer kanskje av at æ 

aldri bruker dem,» legger han til. Ved en senere anledning forteller 

han at han tilbringer store deler av vinteren i Sør-Europa. Han forteller 

da at han går til legesjekk før og etter dette oppholdet, i tillegg til 

sin årlige undersøkelse: «Æ fant sjøl ut at det va best.» 

EN SØKER IKKE LEGE FØR EN MÅ. Både menn og kvinner sier at de 

utsetter å søke lege. «Man ser han no av før man går,» sier en mann. 

De søker sjelden lege for kjente symptomer. Ei kvinne sier at de gangene 

hun søker lege «då e det både ondt og spesielt», og det «må det 

være nokka ekstra». Når en mann blir spurt om hva som skal til for 

at han søker lege, sier han: «Æ veit ikke, det skal mye til.» Det viser 

seg at han har betennelse i skuldra, ankelskade, røket korsbånd, men 

han konkluderer: «Men æ har god helse.» Forholdsvis unge mennesker 

sier at en måtte regne med plager når en har levd en stund. Mange 

kom med eksempler på helseplager legen ikke kan hjelpe med. Mannen 

ovenfor hadde vært hos lege for plagene sine, uten å bli bedre. 

Han regner da med at det er slike ting han må leve med. En yngre 

mann sier at han går til lege kun for å utelukke alvorlige ting. Han 

føyer til: «Når man er så frisk at man klarer å gjøre jobben sin, treng 

en ikke lege.» De fleste sier også at de ikke bruker lege. Ved senere 

anledninger kan jeg få vite om kroniske, alvorlige sykdommer de har 

hatt. Konklusjonen er likevel at de har vært så friske. 

Det er fortsatt kona som må overtale mannen til å søke lege. Ei 

kone forteller at mannen ikke søker lege før hun har «purra på». 

Mannen svarer med at han ikke liker å søke lege: «Æ vil jo ikke være 

en bæspeis heller.» Det er mye spøking mellom ektefellene om kvinner 

som må tolke «tegn» hos mannen, som så må «slepes» til lege etter at 

kona har bestilt time. Legene kommer sjelden på heimebesøk nå. Det 

298


blir ikke nevnt som et problem. Både menn og kvinner understreker 

at det viktigste er å vite at du får hjelp når du trenger det. Selv om det 

stadig er nye leger å forholde seg til, er ikke dette noe de kan gjøre 

noe med. Det går som oftest greit slik det er i dag. 

HELSEHYSTERIET SOM ER OVER. Flere sier at jeg gjorde mitt andre 

feltarbeid (1993/94) på den tiden da «helsehysteriet» rådet i bygda. 

Mennene blir oppglødde når de forteller om hvor ille det var før, da 

folk var redd for alt de spiste. «Man lever til man dør, uansett,» sier 

en mann. Det mennene forteller blir ikke motsagt av konene. Tvert 

om blir det understøttet av kvinnene, som gjerne supplerer med egne 

historier som illustrerer det samme. Både menn og kvinner kommer 

med eksempler på matvarer som var farlige å spise en periode og som 

siden er blitt «friskmeldt». Ei lister opp noen slike matvarer, og sier 

med en latter: «Leve man lenge nok, vise det seg vel at det meste e 

greit.» En mann sier: «Æ følge jo med i ka som e farlig, men æ bryr 

mæ ikke. Skal man bry sæ om dettan dem sei? Den eine sei det og den 

andre sei det, det e så mange teoria.» En annen mann sier etter å ha 

listet opp alt som kan være farlig: «Det e det at skal man høre på alt 

det der, kan man berre legge sæ under dyna og ligge der til man slokner.» 

Spesielt er menn opptatt av at de ikke bare vil tenke helse når de 

spiser. 

Som ved tidligere feltarbeid, ble jeg ofte invitert til å spise sammen 

med folk. Jeg fikk da se at «lettproduktene» som mennene ved det 

andre feltarbeidet ikke ville akseptere, nå var en del av det daglige 

kostholdet. For eksempel drikker de nå skummet melk, de spiser kylling, 

lettrømme, lettmargarin og så videre. Matvarer som H-melk, 

smør og fløte finnes omtrent ikke i kjøleskapene lenger. 

Flere av mennene deltar i matlaging og i matinnkjøp, selv om de 

mener at kona bestemmer hva de spiser. En yngre mann sier: «Hvis æ 

kjem heim med nokka ho ikke syns vi skal spise, kan du tru æ får 

høre det.» Kvinner sier at når de gjør innkjøp og lager mat, tenker de 

ikke først og fremst på helsa. De er mer opptatt av å ikke legge på seg. 

Derfor er de forsiktig med hva de selv spiser. Ei forklarer det slik: «Æ 

e ikke ei sånn som tenke kaloria, men kan ikke si at æ spise usunn 

mat. Æ like det ikke. Æ tenke mer på at æ ikke vil bli tjukk enn på 

helsa.» Også menn tar opp forholdet mellom kost og vekt. Noen for- 

299

[ ANDERSSEN ] 

teller om vektøkning etter at de sluttet å røyke: «Det e det her med 

den vekta. Sist æ slutta gikk æ også opp i vekt.» En overvektig mann 

sier: «Æ vil ikke se ut sånn lenger,» og peker på magen sin. Løsningen 

har vært ulike kostholdskurs. En av mennene har de senere årene gått 

på fem Grete Roede-kurs. Han mistet vekt, men har lagt på seg alt 

etterpå, «og litt til», sier han, mens han viser fram sin store kropp. 

Sammen med andre fra bygda skal han nå begynne på et nytt kurs på 

et tettsted et par timers kjøretur fra Nordfjord. Det er en koselig tur, 

som ofte blir etterfulgt av et kafé- eller kinobesøk. Andre forteller 

stolt om store vekttap og forklarer i detalj om dietter de har fulgt for 

å få det til. For andre igjen ble dietten vanskelig å følge over tid, og de 

forsøker i stedet nye dietter. En mann som er blitt diagnostisert med 

diabetes, forteller at han syntes det var ubehagelig å få en slik diagnose, 

men det gode er at kostendringene har ført til vekttap. Han har 

under denne samtalen på seg en jakke. Han peker på den, og sier 

stolt: «Denne har æ ikke kunnet bruke på ti år. Så noe godt kom det 

ut av det.» De som har hatt vekttap, snakker om hvor deilig det er å 

se «normal» ut. Ei kvinne forteller at hun har hatt et stort vekttap 

siden sist hun så meg, og uttrykker sin skuffelse over at jeg ikke kommenterer 

dette når jeg møter henne. 

HELSE ER KVINNERS ANSVAR. Menn og kvinner var enige om at 

ingen utenfor husholdet trenger å bli involvert i deres helseproblemer. 

En mann forklarer det slik: «Du skjønner, alt e liksom mer innomhus 

enn før. Folk brydde sæ før. No e det mitt og mine.» Derfor er det nok 

at ektefeller snakker med hverandre, før de eventuelt søker lege. Mennene 

sier at konene ordner opp i deres helseproblemer. Kvinnene, derimot, 

sier at mennene i all fall hører etter når de tar opp et 

helseproblem. Men de er som ved tidligere feltarbeid skeptiske til 

mennenes kompetanse. 

Som i 1993/94 får folk i bygda informasjon om sykdom og helse 

ved å lese magasiner og se på TV. Selv om mange i bygda har adgang 

til internett, er det ingen som bruker det til å skaffe seg helseinformasjon. 

Kvinner leser generelt helsestoff i magasiner, og menn leser helsestoff 

som er relevant for dem. Kvinner som arbeider i helsevesenet 

sier at de kan rådføre seg med kolleger som er utdannet helsepersonell. 

I slike tilfeller kan de også snakke om deres ektemenns proble- 

300


mer. Forebyggende kontroller kan også bli diskutert. Ei forteller: «Det 

va ho … på jobb som fikk mæ til å ta kreftprøven. Ho spurte mæ ka 

tid æ sist hadde tatt den. Ho ble helt forstyrra då ho skjønte at æ ikke 

hadde tatt den på så lenge.» 

I tillegg til kvinnenes sporadiske samtaler med kolleger, ble alternativ 

behandling drøftet utenfor husholdet. Både menn og kvinner 

tok på eget initiativ opp dette temaet. De forteller historier om folk i 

nabobygdene som hadde fått hjelp fra alternativ medisin. På mitt 

spørsmål om hvordan de får vite slikt, sier de: «Det er no sånt som 

snakkes.» Slike ting fikk de vite fra arbeidskolleger, venner og kjente. 

FOREBYGGING ER INTERNALISERT I HVERDAGSLIVET. Under dette 

feltarbeidet ser folk legesøking som siste utvei og er mer tilbakeholdne 

med å søke lege. De er skeptiske til forebyggende undersøkelser 

og livsstilsrådene som den forebyggende medisinen målbærer. 

Samtidig er disse rådene blitt en del av deres hverdagsliv. Argumentasjon 

i forhold til vekt og utseende er viktigere enn helse for valg av 

livsstil. En større del av befolkningen går også til jevnlige forebyggende 

kontroller. Folk er blitt mer skeptiske til hva legen kan gi hjelp 

for, samtidig som de har stor tillit til legen for de lidelsene de bringer 

dit. Sykdom bringes direkte fra husholdet til lege. Kona er ansvarlig 

for helse og sykdom i familien og sørger for at mannen søker lege. 

I likhet med mennene er kvinnene tilsynelatende ikke så opptatt av 

helse lenger. Hensynet til vekt ser ut til å være minst like viktig som 

hensynet til helse. 

FOREBYGGING OG ENDRING I NORDFJORD 

DISIPLINERING AV HVERDAGSLIVET. Nordfjord i 1981 er et samfunn 

der forebygging bryter med innbyggernes forståelse av hva helsevesenet 

skal brukes til. De søker sjelden lege uten at de har klare 

symptomer. Unntaket er kvinnenes ønsker om cytologi. Hvordan kan 

vi forklare dette? Ser vi nærmere på hvordan de oppfatter denne prøven, 

blir det litt mer forståelig. Cytologi angår kvinner, som forvalter 

kunnskap om helse og sykdom. Til tross for at den medfører en gynekologisk 

undersøkelse, kan den etter deres mening gi et klart svar på 

om en kvinne har kreft eller ikke. Dette passer godt med deres forhold 

til bruk av helsevesenet for øvrig. Lege blir brukt for å avkrefte eller 

301

[ ANDERSSEN ] 

bekrefte sykdom. I tillegg blir denne prøven organisert i fellesskap 

med andre kvinner. Dette eksemplet viser at befolkningen i 1981 er 

mottakelig for forebyggende undersøkelser som de kan se en direkte 

nytte av, og som passer inn i deres forståelse av sykdom for øvrig. 

I 1993/94 er forebygging noe som opptar folks hverdagsliv. Dette 

forklares med at det er kommet «nye» sykdommer og utvidet kunnskap. 

Kvinnene overvåker familiens aktuelle og mulige fremtidige helseproblemer. 

Mennene godtar kvinnes bestrebelser så lenge det ikke 

medfører justering av egen hverdagspraksis. Idealet er for kvinnene å 

være homo medicus. 

I 2004/2005 er folk tilsynelatende blitt mer skeptiske til medisinen. 

Nå er også en sunnere livsstil begrunnet med vekt i stedet for 

helse. Det kan derfor se ut til at utseende betyr mye for både menn og 

kvinner. Et interessant trekk er at overvåkningsmedisinen er blitt en 

del av deres dagligliv. Folk har faste innkallinger til forebyggende 

kontroller. «Kreftprøvene» som kvinnene ikke ville la primærlegen ta, 

er blitt «noe en gjør». De «riktige» matvarene som mennene ikke 

likte i 1993/94, er nå blitt en del av deres daglige kosthold. Når folk i 

2004/2005 ser tilbake på 90-tallets «helsehysteri», ser det ut til at de 

synes at overvåkningsmedisinen satte for store krav til justeringen av 

egen hverdagspraksis. Dette er et paradoks. Det kan se ut til at når 

atferdsjusteringene er blitt implementert som en vane, som i 2004/05, 

er justering av atferden ikke lenger en justering, men er blitt en selvsagt 

ting de ikke reflekterer over. Dette kan illustreres med at både 

menn og kvinner til og med gjør narr av egen tidligere opptatthet av 

kosthold og helse. Det tyder på at disse vanene har blitt så innvevd i 

dagliglivet at de ikke ser forbindelsen med dagens hverdagsliv og 

«helsehysteriet» på 90-tallet. 

Er da forebygging som vane mindre disiplinerende enn forebygging 

som overveid handling? Ønsket om å holde seg slank ser ut til å 

være med på å påvirke hverdagslivets valg, slik «fetthysteriet» gjorde 

på 90-tallet. Det er likevel en forskjell. Kroppsvekt kobles ikke så 

sterkt til forebyggende medisin som fetthysteriet. Mens forebygging 

av overvekt fra det offentliges side er behandlet som et helseanliggende, 

oppfatter folk i denne bygda kroppsform først og fremst i forhold 

til utseende. Sunt kosthold er en måte å holde vekta på. Det kan 

derfor se ut til at selv om begrunnelsen er en annen, er folks levemåte 

302


ikke blitt mindre disiplinert i forhold til helsevesenets anbefalinger 

om hverdagspraksis, snarere tvert imot. Folk er forventet å leve helsemessig 

riktig og samtidig passe på vekta. Og nå vises det til og med 

utenpå hvor disiplinert en person er. 

Samtidig som folk i 2004/05 sier at de er lei av overvåkningsmedisinens 

krav, og til og med ser at kunnskapen endrer seg, prøver de å 

gjøre de «riktige» tingene sett fra helsevesenets synspunkt. Men de 

reflekterer lite over kostnadene. Dette gjelder både atferdsjusteringer 

i hverdagslivet og de forebyggende kontrollene som helsevesenet 

anbefaler. Dette må vel være den ytterste form for disiplinering, der 

menn og kvinner prøver å være homo medicus uten å være klar over 

det selv. 

NETTVERKSENDRING OG ENDRING I MEDISINEN. Hvordan kan vi 

forstå en slik endring? Denne disiplineringen skjer i ei bygd der det 

har skjedd store endringer i løpet av de knapt 25 årene den er blitt 

studert. Fra å være ei bygd der det sosiale livet og dagliglivets aktiviteter 

for mange av innbyggerne foregikk innen bygda, er det gradvis 

blitt mer kontakt med omverdenen. Selv om det er endringer i hva 

befolkningen er opptatt av når det gjelder helse og sykdom, er et funn 

fra alle feltarbeidene at både menn og kvinner mente at det var kvinnene 

som først og fremst tok ansvar for helse og sykdom i familien. 

Dette samsvarer med funn fra andre undersøkelser (Clarke 1996; 

Norcross et al. 1996; Carmichael & Charles 1998; Pavalko & Woodbury 

2000). I undersøkelsesperioden har det skjedd endringer i hvordan 

kunnskap søkes og beslutninger tas på dette området. 

Kvinnenettverket var mellomleddet mellom familien og helsevesenet 

da jeg først kom til bygda. Kvinnefellesskapet sørget for at det som 

hørte inn under medisinens område ble holdt der, og i en del tilfeller 

overflødiggjorde dette bruk av helsevesen. De neste feltarbeidene viser 

at kunnskapsformidlingen mellom kvinnene gradvis har fått mindre 

betydning. Hvordan kan et slikt tilsynelatende solid kunnskapssystem 

få mindre betydning over tid? Den kunnskapen som ble formidlet i 

kvinnenettverket i 1981, var basert på erfaring og tradisjon. Kvinnene 

formidlet erfart kunnskap og forholdt seg til synlige symptomer, et 

kunnskapssystem likt det som er beskrevet av Dalmiya og Alcoff 

(1993) i deres studie av tradisjonelle jordmødre. I Nordfjord ble 

303

[ ANDERSSEN ] 

kunnskapen ble formidlet ved tilfeldige møter, eller gjennom direkte 

rådføring med kvinner som hadde spesiell kompetanse på et område. 

Siden da har kvinnene endret levemåte. De har tatt sertifikat og fått 

lønnsarbeid, ofte skiftarbeid, utenfor bygda. Dette har medført at 

kvinnene i bygda ikke er tilgjengelig for hverandre på samme måte 

som før. Møtestedene mellom folk i bygda er endret. Samtidig er samfunnet 

utenfor bygda blitt mer tilgjengelig. Dette betyr at også medisinske 

tjenester er blitt mer tilgjengelig. Medisinen generelt og den 

forebyggende medisinen har vokst i omfang i den perioden jeg har 

studert. Folk har stiftet bekjentskap med nye, «snikende» sykdommer 

og mulige fremtidige sykdommer med diffuse eller ingen symptomer. 

Med et mer tilgjengelig helsevesen, mindre mulighet til å diskutere 

helse og sykdom med andre kvinner samt en stadig voksende forebyggende 

medisin, kan det se ut til at det gamle nettverket er blitt overflødiggjort 

i forhold til en del av de helseproblemene folk er blitt opptatt 

av. Siden forebygging av sykdom ofte ikke er basert på konkrete 

symptomer, kan det se ut til at den kunnskapen som ble formidlet i 

kvinnenettverket i 1981 er lite egnet til å diagnostisere uklare symptomer 

og risiko for sykdom. I 1993/94 og 20004/05 søker folk heller 

legen for de helseproblemene de møter, og de helseproblemene de vil 

forebygge har det tradisjonelle kvinnenettverket ikke kompetanse for 

å hjelpe med. Siden helse og sykdom fortsatt er kvinners ansvar, ser vi 

i 2004/05 en annen type fellesskap vokse opp rundt forebygging av 

sykdom. Kvinnene gir hverandre informasjon om nye forebyggende 

undersøkelser, samt rådfører seg med hverandre om hva som er helsemessig 

riktig mat. De som har kunnskap om dette, er andre enn de 

kvinnene som var eksperter på diagnostisering og behandling av sykdom 

i det gamle kvinnenettverket. Eldre kvinners kompetanse blir 

derfor mindre etterspurt. Endringen i nettverk kan derfor ses som en 

konsekvens av større deltakelse i storsamfunnet samtidig med vekst i 

den forebyggende medisinen. 

SAMFUNNSENDRING OG MEDISINSK KUNNSKAP. Til tross for at 

den forebyggende medisinen setter en del atferdskrav som det er vanskelig 

å etterleve, betviler ikke folk i 1993/94 og i 2004/05 verdien av 

den kunnskapen som legges til grunn for disse kravene. Et kjennetegn 

ved ekspertkunnskapen er at den er blitt mer presis, samtidig som den 

304


er blitt mer midlertidig (Møen 2002). Kunnskapen er i kontinuerlig 

utvikling og gir til enhver tid grunnlag for en «inntil videre»-strategi. 

Innen forebyggende medisin har det for eksempel vært endringer i når 

medisinske funn skal sees på som behandlingstrengende sykdom (jfr. 

Måseide 2002). Det har også vært endringer i hva som regnes som 

risikofaktorer til enhver tid (Anderssen 2006). Dette er et kjennetegn 

ved kunnskap i det som Beck (2005) og Giddens (1991) kaller det 

senmoderne risikosamfunnet, der det stadig oppstår nye risikoer. Individet 

settes overfor mange valg som ikke lenger er styrt av tradisjoner. 

I et samfunn med midlertidig og usikker kunnskap, blir folk tvunget 

til selv å finne måter å håndtere risikoene på. Dermed blir risikohåndtering 

en del av dagliglivet (Giddens 1998). Det oppstår, ifølge forfattere 

som for eksempel Beck & Beck-Gernsheim (2002) og Bauman 

(2003), en skepsis til eksperter generelt, og en skepsis til leger spesielt 

(Gilson 2003). 

Nordfjord i 1981 kan ikke sees på som et senmoderne risikosamfunn, 

slik Beck (2005) beskriver det, blant annet siden helse og sykdom 

ble forvaltet i forhold til tradisjoner, og fordi adgangen til 

moderne ekspertsystemer var begrenset. I løpet av 1980-årene fikk 

folk i bygda adgang til medisinske tjenester som folk andre steder 

lenge hadde sett som en selvfølge. I neste feltarbeid (1993/94) var folk 

takknemlige, muligens også litt overveldet over de store forandringer 

de hadde erfart. De uttrykte at de var glade over å kunne overlate viktige 

beslutninger til legen. De hadde akkurat stiftet bekjentskap med 

den moderne forebyggende medisinen, som var i stor vekst på denne 

tiden. Under dette feltarbeidet er det kanskje mer korrekt å si at de 

var blitt moderne i den forstand at de hadde en sterk tillit til ekspertkunnskapen 

som den moderne forbyggende medisinen forvalter. 

I 2004/05 er folk blitt mer vant til en moderne levemåte, og både 

velferdsgoder og tjenester blir sett på som en selvfølge. De er blitt mer 

selektive i hva de mener legen kan hjelpe med. Deres skepsis mot å 

søke lege for problemer de i 1993/1994 formidlet til legen, trenger 

ikke være et uttrykk for mindre tillit til legen. Det kan også tolkes 

som at folk er blitt mer klar over hva legen kan hjelpe med, og søker 

lege for disse problemene. Ut ifra folks fortelling om at de ikke ville 

«vente og se» før de søkte lege i 1993/94, kan vi anta at de over tid 

har fått erfaring med hvilke helseproblemer legen faktisk kan hjelpe 

305

[ ANDERSSEN ] 

med. Folk er i 2004/2005 også opptatt av andre typer helseproblemer 

enn det de var opptatt av i 1981. De har også blitt mer opptatt av 

forebygging av sykdom. De er klar over at medisinens kunnskap om 

risikofaktorer forandrer seg. Til tross for dette velger de å tro på 

medisinens kunnskap. Er det et uttrykk for skepsis til medisinen? 

Mine data kan heller tyde på det motsatte. Bruk av forebyggende 

undersøkelser og medisinens råd for «riktig» kosthold er implementert 

i deres dagliglov. Den moderne forebyggende medisinen er basert 

på tanken om at sykdom kan styres. Den forutsetter at folk har tillit 

til de rådene de får fra medisinen (Lupton 1995, 1999). Dette fordi en 

person oftest ikke selv kan vite hvor vellykket behandling eller atferdsjusteringer 

er. Holder en seg frisk, kan en ikke vite om det var forebygging 

som er årsaken til dette (Anderssen 1998). Det er derfor lite 

grunnlag for å si at tilliten til legen som representant for det medisinske 

kunnskapssystemet er blitt svekket. Bruksområdet er imidlertid 

endret. Fra å se legen som siste utvei (1981) til legen som første utvei 

(1993/94), til siden å få et mer målrettet bruk av lege (2004/05), ser 

ikke ut til å ha endret folks tillit til legens kunnskap. Det ser heller ut 

til at det er definisjonen av hva som er legens anliggende som er blitt 

endret i denne perioden, ikke tilliten til legens kunnskaper. Under det 

tredje feltarbeidet lever folk i Nordfjord et moderne liv, uten at de 

deler skepsisen som det har blitt hevdet at senmoderne mennesker (se 

for eksempel Beck 2005 og Giddens 1998) har til medisinen. 

HOMO MEDICUS OG MEDIKALISERING. Slik medikalisering er definert 

i begynnelsen av denne artikkelen (Conrad 1992), kan vi si at 

det klart har skjedd en medikalisering i den perioden denne bygda er 

studert. Medikalisering er ofte studert som en prosess drevet først og 

fremst av medisinen, teknologiske/farmasøytiske nyvinninger og 

pressgrupper (Conrad 2005, 2007). Studiet av endringene i Nordfjord 

viser imidlertid medikalisering som et samspill mellom samfunnsendring 

og medisinsk utvikling: Folk i Nordfjord har i løpet av 

en 25-årsperiode opplevd overgangen fra et på mange måter tradisjonelt 

samfunn til et moderne samfunn. I medisinske spørsmål betyr det 

at kvinnene har endret arenaer for å drøfte helsespørsmål. For 

enkelte kvinner medfører dette direkte kontakt og rådføringsmuligheter 

med helsepersonell i dagliglivet. Omtrent samtidig øker det 

306


medisinske fokus på risiko (Armstrong 1995), noe som innebærer at 

tidligere erfaringer med sykdom og symptomer blir mindre relevante. 

Folks endrede levemåte passer til den forebyggende medisinens fokusering 

på eget ansvar for helse og legger til rette for en sterkere 

avhengighet av medisinen. Hva som kom først, samfunnsendringer 

eller endringer i medisinen, er vanskelig å si. Disse endringene inntraff 

omtrent samtidig, og har derfor virket selvforsterkende i folks 

streben etter å bli homo medicus. 

De endringene som er beskrevet i Nordfjord er et eksempel på 

Elias’ (1994) poeng om at atferdsendringer ikke bare kommer som et 

resultat av helsehensyn: I 2005 er den slanke kroppen blitt et ideal for 

folk. Dette idealet er i dette samfunnet med på å forsterke medikaliseringen, 

siden mitt materiale ikke viser at folk opplever en motsetning 

mellom den slanke kroppen og den sunne kroppen. Selv om begrunnelsen 

for å leve sunt endres, blir resultatet det samme, slanking og 

estetikk er en del av folks streben etter å bli homo medicus. Hvis det i 

fremtiden blir en motsetning mellom estetikk og helse, vil det i så fall 

bli en utfordring for de atferdsjusteringene som nå er så innvevd i 

dagliglivet. 

Den medikaliseringen som skjedde i bygda fra 1981 til midten av 

90-tallet, kan forstås som en utvidelse av medisinens domene gjennom 

at forebygging kom inn i folks dagligliv. Dette medførte at områder 

som for eksempel matvaner ble definert som helserelevante. 

I perioden fra midten av 90-tallet til 2004/05 har det skjedd nye endringer 

som utfordrer medikaliseringsbegrepet. Helse og hverdagsliv er 

blitt enda sterkere knyttet sammen. Flere deler av livet er kommet inn 

under medisinens område, og tilliten til medisinen er stor. Helseopptattheten 

er så dyptgående at folk ikke gjenkjenner den som helseopptatthet. 

Folk etterstreber å være homo medicus uten å erkjenne at det 

er det de gjør. I dette samfunnet er medikaliseringen så gjennomgripende 

at den kan sammenlignes med det Guneriussen (2008:1–2) gir 

betegnelsen eksistensiell medikalisering, forstått som at «mennesket 

forventer at medisinske tilbud skal kunne kurere ’alt’ fra fysiske til 

psykiske og sosiale problemer, og at alt ubehag/smerte og kroppslig 

svekkelse oppfattes som ’unaturlige’ problemer.» En medikalisering 

så innvevd i hverdagslivet stiller helsevesen og samfunn overfor store 

utfordringer. 

307

[ ANDERSSEN ] 

Noter 

1. ICD er den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdom og beslektede helseproblemer. 

ICD-10 ble vedtatt i 1990 og inneholder over 12000 koder. Det er 

over 5000 flere enn den forrige versjonen fra 1975 (Lian 2006). 

2. Dette er en del av et større prosjekt som ser på hvordan folk forvalter helse, sykdom 

og legesøking over tid i denne bygda. Deler av data til denne artikkelen er 

presentert i Anderssen (1998, 2008). 

3. De ble bedt om å fortelle hva de var opptatt av når det gjelder helse, sykdom og 

helsevesen. De ble bedt om å definere helse og sykdom, hvordan de håndterer 

egen/barns sykdom, hvordan de tenker helse i dagliglivet, samt hvor de får informasjon 

om helse og sykdom. 

4. For mer informasjon om metode og analyse, se Anderssen (1998). 

5. Dette var et senter bygget opp og drevet av private midler, og var rettet mot å 

avdekke kreft i bryst og underliv. Ifølge lederen i Husmorlaget i distriktet arrangerte 

foreningen årlige turer dit. Laget leide buss og betalte reisen av egen kasse, 

mens undersøkelsen var gratis. Disse turene var så populære at deltakelse gikk 

etter tur, slik at alle kvinner som ønsket det fikk anledning til å komme dit i alle 

fall én gang på Husmorlagets regning. Kvinnene i Nordfjord fikk del i dette tilbudet 

etter at veien kom. 

Referanser 

Allan, Patricia & Carolyn Sachs (2007), «Women and food chains: The gendered politics». 

International Journal of Sociology of Agriculture and Food, 15, 1: 1–23. 

Anderssen, Jorid (1998), No går det på helsa laus. Helse, sykdom og risiko i to nordnorske 

kystsamfunn. Avhandling dr.philos., ISM skriftserie nr. 46. Universitetet i 

Tromsø. 

Anderssen, Jorid (2006), «Risiko for sykdom hos menn – kvinners ansvar». Sosiologisk 

tidsskrift, 14, 1: 88–107. 

Anderssen, Jorid (2008), «Mannen som motstridende pasient». I: Aksel Tjora, red., 

Den moderne pasienten. Oslo: Gyldendal. 

Armstrong, David (1995), «The rise of surveillance medicine». Sociology of Health & 

Illness, 17, 3: 393–404. 

Backett, Kathryn (1992), «The construction of health knowledge in middle class families». 

Health Education Research, 7, 4: 497–507. 

Bauman, Zygmunt (2003), Liquid Love. Cambridge: Polity Press. 

Beck, Ulrich (2005), Risk Society. Towards a New Modernity. London: Sage. 

Beck, Ulrich & Elisabeth Beck-Gernsheim (2002), Individualization. London: Sage. 

Carmichael, Fiona & Sue Charles (1998), «The labour market costs of community 

care». Journal of Health Economics, 7, 6: 747–65. 

Clarke, J. (1996), Health, Illness and Medicine in Canadian Society (2. ed.). Toronto: 

Oxford University Press. 

Cockerham, William (2007), Medical Sociology (10. ed.). Upper Saddle River: Pearson. 

Conrad, Peter (1992), «Medicalization and Social Control». Annual Review of Sociology, 

18: 209–232. 

Conrad, Peter (2005), «The Shifting Engines of Medicalization». Journal of Health 

and Social Behaviour, 46:3–14. 

308


Conrad, Peter (2007), The Medicalization of Society. Baltimore: Johns Hopkins. 

Crawford, Robert (1980), «Healthism and the medicalization of everyday life». International 

Journal of Health Service, 10:365–88. 

Crawford, Robert (2004), «Risk ritual and the management of control and anxiety in 

medical culture». Health, 8, 4: 505–528. 

Dalmiya, Vrinda & Linda Alcoff (1993), «Are ‘Old Wives’ Tales’ Justified?». I: Linda 

Alcoff & Elisabeth Potter, red., Feminist epistemologies. New York: Routledge. 

Davies, Kevin & Michael White (1996), Breakthrough: The race to find the breast 

cancer gene. New York: Wiley. 

Elias, Norbert (1987), Involvement and Detachment. Oxford: Blackwell. 

Elias, Norbert (1994), The Civilizing Process. Oxford: Blackwell. 

Forss, Anette, Carol Tishelman, Catarina Widmark & Lisbeth Sachs (2004), 

«Women’s experiences of cervical cellular changes: an unintended transition from 

health to liminality». Sociology of Health & Illness, 26, 3:306–25. 

Giddens, Anthony (1991), Modernity and Self-Identity: Self and Society in the Late 

Modern Age. Cambridge: Polity Press. 

Giddens, Anthony (1998), «Risk Society: The Context of British Politics». I: Jane 

Franklin, red., The Politics of Risk Society. Cambridge: Polity Press. 

Gilson, Lucy (2003), «Trust and the development of health care as a social institution». 

Social Science & Medicine, 56, 7: 453–68. 

Guneriussen, Willy (2008), Risiko, trygghet og tillit. Hvordan individer, institusjoner 

og samfunn handterer risiko. Kursbeskrivelse SOS 8004, Universitetet i Tromsø/ 

Høgskolen i Harstad. 

Howson, Alexandra (1999), «Cervical screening, compliance and moral obligation». 

Sociology of Health & Illness, 21, 4: 401–25. 

Katz, S. (1997), «Secular morality». I: Allan M. Brandt & Paul Rozin red., Morality 

and Health. New York og London: Routledge. 

Lian, Olaug (2006), «Den moderne Eos-myten. Om medikalisering som modernitetsfenomen». 

Sosiologisk Tidsskrift, 1: 63–87. 

Lupton, Deborah (1995), The Imperative of Health. London: Sage. 

Lupton, Deborah (1999), Risk. London: Routledge. 

Lupton, Deborah (2000), «The heart of the meal: food preferences and habits among 

rural Australian couples». Sociology of Health & Illness, 22, 1: 94–109. 

Marantz, Paul R. (1990), «Blaming the Victim: The Negative Consequence of Preventive 

Medicine». American Journal of Public Health, 80, 10: 1186–87. 

Metcalfe, Andrew (1993), «Living in a clinic: the power of public health promotions». 

Australian Journal of Anthropology, 4, 1:31–44. 

Møen, Atle (2002), Den globale produksjonen av symbol og kunnskap. Verdsflukt og 

verdsherredømme. Stein Rokkan senter for flerfaglige samfunnsstudier. 

Universitetsforskning i Bergen. Globaliseringsprogrammet, notat 14. 

Måseide, Per (2002), «Røntgenbiletet og den medisinske tenkinga – ein sosiologisk 

analyse». I: Tove Elvebakken & Per Solvang, red., Helsebilder. Bergen: Fagbokforlaget. 

Norcross, William A., Carlos Ramirez & Lawrence A. Palinkas (1996), «The Influence 

of Women on the Health Care-Seeking Behavior of Men». The Journal of 

Family Practice, 43, 5: 475–480. 

Pavalko, Eliza K. & Shari Woodbury (2000), «Social roles as process: Caregiving 

careers and women’s health». Journal of Health and Social Behavior, 41, 1: 

91–105. 

Pinell, Patrice (1996), «Modern medicine and the civilising process». Sociology of 

Health & Illness, 18, 1: 1–16. 

309

[ ANDERSSEN ] 

Sachs, Lisbeth (1996), «Causality, responsibility and blame – core issues in the cultural 

construction and subtext of prevention». Sociology of Health & Illness, 18, 

5:632–652. 

Saltonstall, Robin (1993), «Healthy bodies, social bodies: men’s and women’s concepts 

and practices of health in everyday life». Social Science & Medicine, 36, 1: 

7–14. 

Vandereycken, Walter (2001), «Overeating and Overweight: A Neglected or Disguised 

Disorder». European Eating Disorders Review, 9, 3: 141–143. 

Weiss, Robert S. (1994), Learning from strangers: the art and method of qualitative 

interview studies. New York: The Free Press. 

310

FOREDRAG / AKTUELL DEBATT 

Om økonomisk likhet 

ENGLISH TITLE: ABOUT ECONOMIC EQUALITY 

HILDE BOJER 

hilde.bojer@econ.uio.no 

I begynnelsen av mai 2009 avga regjeringens 

fordelingsutvalg sin innstilling (NOU 

2009:10). Fordelingsutvalget hadde som 

mandat å gi en bred analyse av økonomiske 

forskjeller i Norge, hva årsakene 

var, hvordan de har utviklet seg over tid, 

og eventuelt komme med forslag til tiltak 

for en jevnere fordeling. Et oppdrag utvalget 

imidlertid ikke fikk, var å gjøre rede 

for hva som ligger i uttrykket «økonomiske 

forskjeller», og hvilken fordeling 

det er ønskelig å gjøre jevnere. 1 

Men det er langt fra entydig hva vi 

skal mene med økonomisk likhet og ulikhet. 

Når folk gjør forskjellige valg i livet, 

vil likhet langs én økonomisk dimensjon 

føre til ulikhet langs en annen. For lønnstakere 

vil likhet i timelønn innebærer 

ulikhet i årsinntekt hvis folk har forskjellig 

arbeidstid. Som kjent er deltidsarbeid 

en viktig årsak til at kvinner i gjennomsnitt 

har lavere årsinntekt enn menn har. 

Likhet i årlig lønnsinntekt innebærer 

ulikhet i livsinntekt hvis folk har utdanning 

av forskjellig lengde, ulik pensjonsalder, 

eller av andre grunner forskjellige 

perioder med ulønnet fravær fra arbeidslivet. 

Her også er det forskjeller mellom 

kvinner og menn på grunn av kvinners 

ulønnede omsorgsarbeid. Likhet i inntekt, 

enten det er årsinntekt eller livsinntekt, 

innebærer likevel økonomiske ulikheter 

hvis det er forskjeller i formue og 

gjeld. Barnefamilier har typisk høy familieinntekt, 

men også mye gjeld, sammenlignet 

med alderspensjonister som har 

lavere inntekt, men som normalt er gjeldfrie 

og med penger i banken. 

Vi må også skjelne mellom individuell 

inntekt og husholdningsinntekt. Likhet i 

individuell inntekt gir ulikheter i husholdningsinntekt 

mellom enslige og familier. 

Inntekt og formue må ses i forhold til 

hvor mange de er i husholdningen: like 

husholdningsinntekter vil gi ulikhet i tilgang 

til økonomiske goder hvis husholdningene 

har forskjellig størrelse. Endelig 

kan det være en motsetning mellom likhet 

i husholdningsinntekt og økonomisk 

likestilling mellom kvinner og menn. 

Her er det mange økonomiske variabler 

å velge mellom, og valget av variabler 

er viktig både for hva vi ønsker å 

observere, og for fordelingspolitikken. 

Vi kan også spørre hvorfor, og i hvilken 

grad, økonomisk ulikhet er uønsket. 

Nå er samtlige tenkere i den vestlige tradisjon 

etter opplysningstiden enige om at 

alle mennesker, i hvert fall alle voksne 

menn, på en grunnleggende måte er 

moralsk like og likestilte. Som et minimum 

er det enighet om likhet i slike borgerlige 

rettigheter som likhet for loven 

og lik stemmerett. 

Men når det gjelder økonomisk likhet, 

rår det uenighet. Vi kan skjelne mellom 

to ekstreme tankeretninger. På den ene 

side finner vi liberalistiske retninger, som 

311 



VOL 51, NR 2, 311–317

ikke er tilhengere av noen form for statlig 

fordelingspolitikk. På den annen side 

har vi forskjellige typer av økonomisk 

egalitarianisme, tilhengere av økonomisk 

likhet. Det er blant disse tenkerne at 

spørsmålet reiser seg om hva slags økonomisk 

likhet man ønsker. De fleste mennesker 

er vel i praksis et sted mellom de 

to ekstremene. Diskusjonen om hva slags 

økonomisk likhet er likevel av interesse, 

fordi den samtidig er en diskusjon av hva 

kriteriene er for det gode samfunn, og 

hva målene bør være for statlig politikk i 

allmennhet, og for statlig fordelingspolitikk 

spesielt. 

Jeg skal ikke i det følgende drøfte 

videre begrunnelsene for hvorfor økonomisk 

likhet er ønskelig, 2 men nøye meg 

med å drøfte de viktigste oppfatningene 

av hva økonomisk likhet kan eller bør 

være. 

La meg først peke på det opplagte, 

nemlig at økonomisk likhet ikke er det 

samme som at alle skal være like på 

andre måter enn økonomisk: økonomisk 

likhet innebærer ikke kulturell, religiøs 

eller annen konformisme. To av vår tids 

mest fremstående egalitære filosofer, 

John Rawls og Amartya Sen, er helt 

klare på dette. John Rawls var uttrykkelig 

liberal; han var den første som klart 

formulerte en teori for økonomisk egalitær 

liberalisme. Et liberalt samfunn, 

skrev Rawls, er et samfunn som gir plass 

for mange ulike, ja, usammenliknbare, 

oppfatninger av «det gode» (Rawls 

1982). Det skal være full frihet for 

enhver til å velge sin egen livsførsel, sitt 

prosjekt for livet, så lenge denne friheten 

ikke går ut over andres tilsvarende frihet. 

Innenfor denne rammen av politisk, kulturell 

og religiøs frihet, forsvarer Rawls 

det han kaller forskjellsprinsippet: at 

økonomisk ulikhet bare kan tillates hvis 

den er til fordel for den gruppen som 

[ BOJER ] 

312 

kommer dårligst ut. Med økonomisk 

ulikhet mener Rawls ulikhet i «inntekt 

og formue» regnet over hele livsløpet. 

Amartya Sen (Sen 2008) på sin side 

peker på at folk er forskjellige, og har 

ulike behov. Derfor mener han at likhet i 

inntekt og formue, eller i økonomiske 

ressurser, ikke sikrer likhet i levekår. 

Dette mener han verken Rawls eller økonomisk 

velferdsteori tar tilstrekkelig 

hensyn til. Rawls og Sen er enige om de 

grunnleggende borgerlige friheter og rettigheter. 

De er også enige om at frihet er 

frihet til, ikke bare frihet fra, og at frihet 

til å velge sitt liv krever tilgang til økonomiske 

goder. Derfor er de også enige om 

at et samfunn bør bygge på grunnleggende 

økonomisk likhet, men de er 

uenige om hva slags økonomisk likhet. 

VELFERD, NYTTE, LYKKE 

Intuitivt virker det rimelig at målet for 

både økonomisk politikk og fordelingspolitikk 

skal være velferden til befolkningen. 

Hvis vi tolker begrepet velferd 

tilstrekkelig vidt, er det nesten umulig å 

mene noe annet. Debatten om «likhet i 

hva?» kan på en måte forstås som en 

debatt om hva en skal mene med velferd. 

Men i de teorier for rettferdighet som 

kalles velferdistiske, er begrepet velferd 

mer presist. 

I de fleste empiriske analyser av økonomisk 

ulikhet, i økonomisk velferdsteori 

og i filosofiske debatter om likhet 

tolkes den enkeltes velferd som nytten 

hennes, slik nytte er definert i utilitarisme 

og økonomisk nytteteori. 3 Den 

enkeltes nytte, eller velferd, er den subjektivt 

opplevde tilstand av velvære eller 

lykke. Hva som gir velferd, bestemmer 

den enkelte selv, ut fra sine egne preferanser 

(konsumentsuverenitet). Velferdisme 

(welfarism) er et samlenavn for 

teorier som legger til grunn at størst

[ OM ØKONOMISK LIKHET ] 

313 

mulig velferd i denne forstand er det 

høyeste mål både for den enkelte og for 

samfunnet. 

I disse teoriene må samfunnets velferd 

avledes av, og bygge på, velferden til 

hvert enkelt individ, og derfor til syvende 

og sist på individenes egne preferanser. 

Det er derfor ikke statens, eller noen 

annens, oppgave å avgjøre hva som 

fremmer velferden vår: det bestemmer vi 

selv. Det motsatte syn kalles paternalisme 

(faderlighet, av latin pater = far). 

En egalitær velferdistisk fordelingspolitikk 

fordeler økonomiske ressurser slik 

at det oppnås likhet i velferd: at alle føler 

de har det like godt uansett hva slags 

preferanser de har. Dermed kan ikke ressursene 

selv være likt fordelt, siden folk 

har forskjellige preferanser. 

Velferdismen er blitt kritisert av en 

rekke tenkere, i fremste rekke John 

Rawls, Ronald Dworkin og Amartya 

Sen. For John Rawls var den viktigste 

innvendingen at velferdismen ikke er forenlig 

med et liberalt samfunn: den legger 

til grunn at det bare finnes én oppfatning 

av hva som er menneskets høyeste gode, 

nemlig den enkeltes velferd (lykke). Men 

oppgaven til en liberal stat er å legge til 

rette for at mennesker med ulike oppfatninger 

om det gode kan leve sine liv slik 

de selv ønsker det. En kan for eksempel 

sette religiøse plikter høyere enn det å ha 

det godt her og nå. 

Ronald Dworkin (1981) pekte på det 

problemet som kalles dyre preferanser. 

Noen mennesker er fornøyd med ganske 

lite, andre synes ikke de kan greie seg 

uten designerklær og årgangsvin. Men 

det kan ikke være rettferdig, hevder 

Dworkin, å fordele mer til de kravstore 

enn til de beskjedne. Sen har pekt på et 

liknende problem, nemlig adaptive preferanser 

som det kalles: en kan venne seg til 

å greie seg med lite, og dermed bli beskjeden 

fordi en i utgangspunktet er fattig. 

Men det kan ikke være riktig å la folk 

forbli i fattigdom fordi de har resignert. 

Et tredje type problem er misunnelse 

og det motsatte, altruisme. En misunnelig 

person er ulykkelig når andre har det 

godt. En altruist gleder seg over andres 

lykke. Hvis vi tar velferdismen bokstavelig, 

skulle følgelig den misunnelige få 

mer enn altruisten. 

Med andre ord: to personer med 

samme inntekt og formue kan ha ulik 

velferd. Mens den ene synes hun har mer 

enn nok, opplever den andre knapphet. 

Problemet er om fordelingspolitikken 

skal respektere de tos subjektive oppfatninger 

som gyldige. 

I praksis blir kritikken ovenfor møtt 

ved at fordelingsanalyser innskrenker seg 

til å gjelde noe man kaller «materiell velferd», 

ved at man antar at alle berørte 

mennesker har de samme preferanser for 

så vidt gjelder materielle goder, at nytten 

av materielle goder er uavhengig av tilgangen 

på andre goder, og spesielt uavhengig 

av hva andre mennesker har. Da 

blir likhet i materiell velferd det samme 

som likhet i økonomiske ressurser. 

Men også denne tankegangen kan kritiseres. 

For at det skal ha god mening å 

skille ut «materiell velferd» fra andre 

komponenter i velferden, må nivået på 

den materielle velferden være uavhengig 

av de andre komponentene. Du har for 

eksempel samme glede av å få en ekstra 

krone enten du er blind eller seende og 

uansett hvordan du har fått disse pengene. 

Men det er forskjell på å motta 

sosialhjelp, som mange betrakter som 

ydmykende, og lønn eller alderspensjon, 

som er rettigheter. 

Eksemplet med blinde og seende viser 

dessuten at det er urimelig å anta at alle 

mennesker har de samme preferanser. Det 

kan være rimelig å se bort fra Dworkins

dyre preferanser og Sens innlærte nøysomhet. 

Men det blir klart feil å se bort fra at 

for eksempel uføre og kronisk syke har 

andre behov enn friske mennesker. Dette 

er en del av bakgrunnen for Sens capability 

approach, som blir omtalt nedenfor. 

Vi ser altså at når velferden er bestemt 

av preferansene til hver enkelt, kan det å 

fordele økonomiske ressurser for å sikre 

lik velferd eller lykke eller nytte, gi en 

fordeling som strir mot viktige og 

utbredte etiske intuisjoner. Dessuten er 

en slik detaljert fordeling selvsagt praktisk 

umulig å gjennomføre. Da kommer 

vi ikke utenom at en eller annen utenforstående 

instans må avgjøre hva som er til 

den enkeltes beste. Det kan være forskeren, 

som forutsetter at lik inntekt gir lik 

«materiell velferd». Eller det kan være 

statlige institusjoner som avgjør fordelingspolitikken. 

Men slike løsninger 

rimer heller ikke alltid med respekt for 

individet. De to tenkerne Rawls og Sen 

har samme type forslag til løsning, nemlig 

at de fordelingspolitiske prinsippene, 

herunder hva som skal fordeles, bestemmes 

gjennom åpen demokratisk diskusjon 

og beslutning. 

[ BOJER ] 

314 

RESSURSER. RAWLS’ 

SAMFUNNSMESSIGE 

PRIMÆRGODER 

Internasjonalt forekommer termen 

resourcism om likhet i ressurser i en eller 

annen forstand. Med ressurser forstås 

vanligvis det samme som Rawls’ «inntekt 

og formue», men vanligvis også uten 

nærmere drøfting av hvordan disse 

begrepene skal defineres og måles. Rawls 

er vel den mest fremtredende ressursist. 

Han argumenterer uttrykkelig for en 

økonomisk likhet som ikke tar hensyn til 

særskilte behov som skyldes sykdom eller 

uførhet. Hans syn på økonomisk likhet 

er forankret i likhet i det han kaller samfunnsmessige 

primærgoder: goder som 

hvert (voksent) menneske vil ønske mer 

av uansett hvilke planer vedkommende 

ellers har for livet sitt, og uansett oppfatning 

om hva som er det høyeste gode. 

Inntekt og formue mener han er et slikt 

samfunnsmessig primærgode. 

Rawls legger særlig vekt på to argumenter 

for en økonomisk likhet som 

ikke tar hensyn til særskilte behov. For 

det første skjelner han mellom det han 

kaller naturlige ulikheter og ulikheter 

skapt av samfunnet. Ulikheter i helse og 

fysiske funksjonsevner er naturlige, økonomiske 

ulikheter er skapt av samfunnet. 

For det andre legger han vekt på å ha 

fordelingspolitiske mål som er lette å forstå 

for alle, og som derfor egner seg for 

åpen, demokratisk diskusjon. 

Ingen av disse to argumentene er overbevisende. 

Helse er påvirket av den 

enkeltes økonomi, og ulikheter i helse er, 

som vi nå vet, i stor grad nettopp skapt 

av samfunnet. Når det gjelder inntekt og 

formue: disse er ikke enkle, lett forståelige 

størrelser. Som så mange andre filosofer 

undervurderer Rawls problemene 

både med definisjon og måling av inntekt. 

Han drøfter for eksempel ikke om 

det er individuell inntekt eller husholdningsinntekt 

som er målet. I en artikkel 

antyder han at fritid hører med som samfunnsmessig 

primærgode sammen med 

inntekt, noe som kunne tyde på at han 

ville være positiv til «full inntekt», ikke 

bare pengeinntekt, som fordelingspolitisk 

mål. Full inntekt er den inntekt en 

person kunne tjent ved å bruke all sin tid 

til lønnet arbeid. Den er et mål på pengeinntekt 

pluss verdien av fritid. 4 

Og antakelig er det noe i nærheten av 

livsinntekt Rawls er ute etter, siden han 

bruker betegnelsen life prospects. 

Nå skriver også Rawls uttrykkelig at 

hans teori ikke gjelder kortsiktig forde-

lingspolitikk. Han har utarbeidet en 

teori for de grunnleggende institusjoner i 

samfunnet. Men dermed kan vi heller 

ikke gå til Rawls’ teori for å klargjøre 

dag til dag fordelingspolitiske mål. 

Rawls har også et samfunnsmessig 

primærgode han kaller det samfunnsmessige 

grunnlaget for selvrespekt. 

Dette siste godet er, så langt jeg kjenner 

til, lite omtalt og diskutert, kanskje fordi 

det anses som opplagt. Med sin bakgrunn 

i de amerikanske Sørstatene har 

nok Rawls hatt rasisme i tankene. Men 

hensynet til selvrespekt må ha konsekvenser 

for hvordan fordeling foregår. 

Inntekt fra eget arbeid bidrar til selvrespekt, 

sosialhjelp oppfattes av mange 

som ydmykende; det samme gjør inntektsprøving 

av ytelser. Hensynet til 

selvrespekt tilsier at vi vektlegger full 

sysselsetting og rettigheter i fordelingspolitikken. 

Dette hensynet tilsier også 

vekt på kvinners rett til egen inntekt fra 

eget arbeid. 

FUNKSJONSEVNE 

– CAPABILITY APPROACH 

Amartya Sen er opphavsmannen til teorien 

om kapabiliteter 5 som de grunnleggende 

mål for fordelingspolitikk – og for 

økonomisk utvikling og økonomisk politikk 

i det hele. Teorien har vakt bred 

internasjonal oppmerksomhet. Den ligger 

bak FNs indeks for menneskelig 

utvikling (HDI, Human Development 

Index), og det eksisterer en internasjonal 

organisasjon for studiet av kapabiliteter i 

teori og praksis (HDCA). 

Fra Sens side er teorien det filosofiske 

grunnlaget for en metode til å finne konkrete 

mål for økonomisk og sosial utvikling. 

Han kaller teorien en approach, en 

tilnærmingsmåte, og har bestemt nektet 

å angi hvilke kapabiliteter han selv anser 

som grunnleggende. Disse må fastsettes i 


315 

hvert enkelt samfunn etter åpen demokratisk 

diskusjon, mener han. Merk at 

Rawls gir samme begrunnelse for å velge 

inntekt og formue som samfunnsmessig 

primærgode. 

Utgangspunkter er viktige menneskelige 

funksjoner; eksempler på slike er å 

spise seg mett og å kunne bevege seg. En 

kapabilitet er evnen til å kunne utføre en 

slik funksjon, hvis man så ønsker. Sen, 

som har arbeidet mye med sultkatastrofer, 

bruker ofte tilgang til mat som 

eksempel. Han illustrerer forskjellen 

mellom funksjon og kapabilitet ved verbene 

å sulte og å faste. En som sulter, 

mangler kapabiliteten til å utøve funksjonen 

å spise seg mett. En som faster 

derimot, har kapabiliteten, men velger å 

avstå fra å utøve den. Det samfunnsmessige 

målet må være at alle har tilstrekkelig 

tilgang til mat, men ikke nødvendigvis 

at alle spiser. 

I motsetning til Rawls legger Sen vekt 

på at forskjellige mennesker kan ha forskjellige 

behov. En gravid kvinne kan for 

eksempel trenge mer mat enn andre. 

Hvis formålet er å sikre like kapabiliteter, 

blir det derfor uriktig å fordele nødrasjoner 

slik at alle får like mye ris. 

Et annet eksempel som illustrerer teorien 

om kapabiliteter, finner vi i en artikkel 

av Sen om relativ fattigdom (Sen 

1984). Der peker han på at en rent relativ 

definisjon av fattigdom kan gi det 

absurde resultatet at ingen er fattige i et 

samfunn hvor alle sulter. På den annen 

side kan det, i et land hvor fjernsyn er 

utbredt, være vanskelig for en elev fra et 

hjem uten TV å følge undervisningen når 

læreren viser til TV-programmet dagen 

før. Men i et fattig land uten fjernsyn 

ville ikke mangelen på fjernsyn bety noe. 

I begge tilfeller er det en viktig kapabilitet 

som mangler. I det første, kapabiliteten 

å spise seg mett. I det andre, kapabi-

liteten å kunne følge med på skolen. 

Kapabilitetene i seg selv er ikke relative. 

Men kapabiliteten å følge med på skolen 

avhenger av relativ økonomisk stilling, 

kapabiliteten til å spise seg mett avhenger 

av den absolutte økonomiske stilling. 

Sen er klar over at det finnes overveldende 

mange ønskede funksjoner, og ikke 

alle kan være mål for offentlig politikk. 

Det er kapabiliteten til viktige funksjoner 

som skal ivaretas, skriver han. Som nevnt 

ovenfor, nekter han selv å si hvilke disse 

viktige funksjonene er. Den amerikanske 

filosofen Martha Nussbaum (Nussbaum 

2000) har foreslått en liste på ti typer 

kapabiliteter. Men listen er omstridt, og 

er dessuten mer rettet mot fattige land 

enn et land som Norge. HDI, Human 

Development Index, bygger på tanken 

om kapabiliteter, og bruker indikatorer 

for helse og utdanning: barnedødelighet, 

levealder og lese- og skriveferdigheter. 

Det er mange likhetspunkt mellom 

tanken bak kapabiliteter og de nordiske 

levekårsundersøkelsene. Begge tilnærmingene 

legger større vekt på hva folk 

kan gjøre og være med ressursene sine 

enn hva de har. Begge benytter en samling 

med indikatorer som ikke blir veid 

sammen til en indeks som velferd eller 

inntekt. Videre gjelder begge tilnærmingene 

en form for likhet i muligheter, men 

muligheter på hvert tidspunkt i livet, ikke 

mulighetene på startstreken. Noen få 

forskere har gjort empiriske undersøkelser 

av kapabiliteter. Disse viser ganske 

overensstemmende lister, og er påfallende 

like de nordiske levekårsundersøkelsene. 

Verken kapabiliteter eller levekår 

måler utelukkende fordeling. De måler 

trekk ved forholdene i samfunnet i videre 

forstand, blant annet politisk frihet og 

borgerlige rettigheter. Videre er både 

levekår og kapabiliteter avhengige av 

miljø og fellesgoder, som ren luft. 

[ BOJER ] 

316 

OPPSUMMERING 

Det mest anvendte og mest anvendelige 

mål for fordelingspolitikk er individuell 

velferd/nytte, operasjonalisert som husholdningenes 

disponible inntekt per forbruksenhet. 

Anvendeligheten skyldes at 

individuell velferd/nytte står sentralt i 

økonomisk mikroteori og velferdsteori. 

Statistisk sentralbyrå og tilsvarende 

institusjoner verden over har modeller 

og prosedyrer for å beregne virkningen 

på velferd i denne forstand av både fordelingspolitikk 

og økonomisk politikk 

ellers. 

Problemet med velferdismen er at både 

teorien og operasjonaliseringen av den, 

rakner når en går den nærmere etter i 

sømmene, slik jeg har prøvd å vise ovenfor. 

Spesielt er det å legge hovedvekten 

på husholdningen som enhet ikke forenlig 

med etisk individualisme. Rawls’ 

begrep inntekt og formue er aldri blitt 

skikkelig operasjonalisert, selv om det 

ivrig diskuteres i politisk filosofi. Velferdismen 

er uholdbar filosofisk, mens 

Rawls’ ressursisme er for upresis til å 

kunne anvendes i praksis. 

Ifølge tilhengerne av capability approach 

skal økonomiske ressurser fordeles 

slik at de sikrer kapabiliteten til hver 

enkelt. Tankegangen er dermed klart forankret 

i etisk individualisme. Derimot er 

den ikke knyttet til en overordnet teori 

som begrunner likhet. Den er også i en 

viss forstand underbestemt, siden det 

ikke finnes noen omforent liste over 

kapabiliteter, eller noen enighet om hvordan 

de skal operasjonaliseres. Videre er 

det uklart hvordan de enkelte kapabiliteter 

skal veies mot hverandre, både for 

individet og for samfunnet. Til gjengjeld 

arbeider mange forskere verden over 

med å utvikle teorien videre. Den står for 

meg som den mest lovende av de tre 

typene teorier jeg har beskrevet.


Og noen konsekvenser av en politikk 

for å sikre kapabiliteter er lette å forestille 

seg uten inngående filosofiske analyser. 

Helse og førlighet er sentrale kapabiliteter, 

slik de er sentrale for levekår. 

Og grunnlaget for den voksnes kapabiliteter 

legges i barndommen. Dermed blir 

offentlig helsevesen og undervisning viktige 

mål for fordelingspolitikken, slik de 

er det i den moderne velferdsstaten. 

Noter 

1. Det finnes en stor litteratur om de emnene jeg har drøftet, og det er umulig å henvise 

til mer enn et lite utvalg. For eksempler på standard analyser av personlig inntektsfordeling, 

se for eksempel kapittel 4 i Fordelingsutvalget, eller nettstedet til Luxembourg 

Income Studies. Standardhenvisningen for Rawls er Rawls (1999), men jeg synes 

Rawls (1982) er greiere, spesielt om samfunnsmessige primærgoder. Litteratur om 

capability approach finnes i rikelige mengder på nettstedet capabilityapproach.com. 

Om levekår, se NOU 1993:17. 

2. Slike begrunnelser er det også et mangfold av. Noen er omtalt i Fordelingsutvalgets 

kapittel 3, og i Bojer (2003). 

3. I økonomisk teori er den vanligste termen nytte (utility) for individet og velferd (welfare) 

for tilstanden i samfunnet, avledet av de individuelle nytter. Men i den mer filosofiske 

litteraturen er det vanligere å bruke termen velferd også for tilstanden til den 

enkelte. I det følgende vil derfor hovedsakelig velferd, ikke nytte, anvendes om det 

enkelte menneske. Merk ellers at det nye uttrykket lykke bare er et nytt ord for et tradisjonelt 

begrep. 

4. For en drøfting av de forskjellige inntektsbegrep se Bojer (2003), kapittel 9, 10 og 11. 

5. Det er ennå ikke etablert noen standardisert norsk oversettelse av termen capability 

approach. Funksjonsevne er en mulighet, men har vist seg å kunne gi feil assosiasjoner. 

Jeg er derfor blitt stående ved kapabilitet, uskjønt som det er. 

Referanser 

Bojer, Hilde (2003), Distributional Justice. 

Theory and Measurement. London: 

Routledge. 

Dworkin, Ronald (1981), «What is equality? 

Part 1: Equality of Welfare». Philosophy 

and Public Affairs, 10:195–246. 

NOU 1993:17. Levekår i Norge. 

NOU 2009:10. Fordelingsutvalget. 

Nussbaum, Martha C. (2000), Women and 

Human Development. The Capabilities 

Approach. Cambridge: Cambridge University 

Press. 

Rawls, John (1974), «Reply to Alexander 

Musgrave». Quarterly Journal of Economics, 

88:633–655. 

317 

Rawls, John (1982), «Social Unity and Primary 

Goods». I: Amartya Sen & Bernard 

Williams, red., Utilitarianism and 

Beyond. Cambridge: Cambridge University 

Press. 

Rawls, John (1999), A Theory of Justice, 2. 

ed. Cambridge, Mass.: Harvard University 

Press. 

Sen, Amartya K. (1984), «Poor, Relatively 

Speaking». I: A.K. Sen, red., Resources, 

Values and Development. Oxford: Basil 

Blackwell. 

Sen, Amartya K. (2008), Development as 

Freedom. Oxford: Oxford University 

Press.

BOKANMELDELSER 

Odd Gåsdal og Allan Sande 

Miljø og samfunn 

Oslo: Cappelen Akademisk Forlag 2009. 194 sider 

Miljöfrågan har de senaste decennierna 

utvecklats från att ha varit en perifer 

fråga till att få en allt centralare plats i 

den offentliga debatten och i internationell 

politik. Idag anger nästan alla organisationer 

– myndigheter, företag och 

intresseorganisationer – att hållbar 

utveckling är ett viktigt mål för deras 

verksamheter. Forskare – först naturvetare, 

men sedan även samhällsvetare – 

har ägnat allt större uppmärksamhet att 

utforska dagens miljöproblematik. Så är 

även fallet för sociologer, som gjort miljöfrågan 

såväl till föremål för empiriska 

analyser som till utgångspunkt för generell 

teoribildning. 

Sedan 1978 har subdisciplinen miljösociologi 

funnits. Från början utvecklades 

den i en amerikansk kontext, inte 

minst färgad av den amerikanska 

ruralsociologin. I fokus står här hur 

människans verksamhet, den sociala 

organiseringen och den tekniska utvecklingen 

samspelar med de förutsättningar 

och gränser som naturen sätter. Kort 

sagt, miljösociologins objekt är samspelet 

mellan sociala och ekologiska system. 

I Europa var det först tio år senare 

som miljöfrågan började få en alltmer 

framträdande plats inom sociologin. 

Utgångspunkten var här inte ruralsociologi 

utan generell samhällsteori, och 

sociologer som Ulrich Beck, Anthony 

Giddens och Niklas Luhmann skrev 

böcker på området. Sociologins bidrag 

till miljöforskningen blev här främst att 

förstå hur samhället begreppsliggör och 

kommunicerar miljöproblem. 

För första gången – enligt förlagsinformationen 

– har en norsk bok i miljösociologi 

publicerats. Boken är skriven av 

Odd Gåsdal (Bergen) och Allan Sande 

(Bodø) och har undertiteln «Sosiologiske 

perspektiver på forholdet mellom mennesker, 

naturen og de menneskeskapte 

miljøproblemene». Denna bok är ett försök 

att navigera mellan den mer empiriskt 

orienterade amerikanska traditionen, 

där människans samspel med 

naturen står i fokus, och den mer samhällsteoretiskt 

influerade europeiska 

forskningen om dagens riskproblematik. 

I åtta kapitel ger de en bred översikt 

över såväl vad miljösociologi är som dess 

bidrag till att förklara och lösa dagens 

miljöproblem. I det första kapitlet presenterar 

författarna en definition av miljöproblem, 

det är «problemer vi selv 

bidrar til å skape i forholdet til det 

fysiske miljøet som omgir oss» (s. 12). 

Miljöproblem handlar alltså om att människan 

genom sin verksamhet och praktiker 

skapar förändringar i miljön som i 

sin tur får negativa konsekvenser. Utifrån 

denna definition blir miljösociologins 

uppgift att undersöka sambandet mellan 

sociala processer i samhället och ändringar 

i naturen, dessa förändringars betydelse 

för samhället samt hur människor 

uppfattar dessa förändringar. 

I det andra kapitlet presenteras olika 

miljösociologiska forskningstraditioner, 

såväl miljösociologins framväxt och 

utveckling internationellt som i Norge. I 

kapitlet tar författarna även upp frågan 

mellan realism och konstruktivism. 

318 



VOL 51, NR 2, 318–327

[ BOKANMELDELSER ] 

319 

Denna debatt handlar främst om vilken 

plats naturen ska ha i den sociologiska 

analysen. Realisterna utgår från att den 

fysiska naturen har vissa egenskaper som 

är oavhängigt människans kunskap och 

förståelse, och därför ska miljösociologin 

främst intressera sig för relationen 

mellan samhälle och fysisk miljö. Konstruktivisterna 

hävdar att det är omöjligt 

att urskilja en objektiv naturlig värld 

från vår subjektiva tolkning av den. Miljösociologin 

ska därför inte studera relationen 

mellan natur och samhälle, utan 

istället vilka sociala processer som leder 

fram till att naturen framstår som problematisk. 

I det tredje kapitlet ger de teorier om 

långsiktiga samhällsförändringar, från 

jägar- och samlarsamhället via jordbrukssamhället 

och industrisamhället till 

dagens risksamhälle. I detta kapitlet presenteras 

kortfattat Ulrich Becks och 

Anthony Giddens teorier om miljöproblemen 

i det postmoderna samhället. 

Det fjärde kapitlet diskuterar sociala 

orsaker till miljöproblem och här anlägger 

Gåsdal och Sande ett realistiskt perspektiv, 

där orsaker till miljöproblem 

finns i samspelet mellan natur och samhälle. 

Här diskuteras befolkningstillväxt 

och teknikens utveckling, men också allmänningens 

tragedi och spårberoende. I 

det femte kapitlet sätts individen i fokus, 

och här anlägger författarna ett konstruktivistiskt 

perspektiv. I centrum för 

diskussionen är här kultur, verklighetsuppfattning, 

värden och preferenser. 

För att förstå hur individen handlar 

måste man förstå hur hon tolkar världen 

och vilka handlingsimperativ hon har. 

I det sjätte kapitlet visar författarna på 

hur intressegrupper, kunskapssystem och 

kultur omformar natur till olika slags 

landskap. Människan skapar och 

omformar landskap. Olika grupper skapar 

sin egen sociala optik och egna kunskapssystem 

om landskap, vilket kan 

leda till brukskonflikter inom olika landskapstyper. 

I det sjunde kapitlet diskuteras naturoch 

miljöorganisationer, framför allt i 

Norge. Gåsdal och Sande diskuterar tre 

vågor av miljörörelser som påverkat 

institutionaliseringen av miljöfrågan i 

politik och förvaltning. Definitionsmakt 

och politisk mobilisering är centrala 

delar i denna kamp. 

I det avslutande och åttonde kapitlet 

ges en överblick över institutioner som 

reglerar samhällets nyttjande av miljön 

och olika styrinstrument och förvaltningsordningar 

för samhällets bruk av 

miljön. Inte minst allmänningar, ägarrättigheter 

och common pool resources ges 

stort utrymme. Författarna finner att det 

finns ett stort behov av koordination och 

samverkan mellan olika aktörer på olika 

nivåer i samhället och för fram samförvaltning 

som ett sätt att samverka. 

Boken är en utmärkt lärobok som studenter 

och intresserade kan tillgodogöra 

sig utan några förkunskaper i sociologi. 

Den är pedagogiskt upplagd med tydlig 

struktur och inledande presentationer 

vid varje kapitel. Författarna visar på en 

mycket bred belästhet, där de i sin text 

anknyter till en ansenlig mängd diskussioner 

och tänkare. 

Bokens styrka är även dess svaghet. 

Genom dess introducerande karaktär så 

saknas ibland mer kvalificerade diskussioner. 

Till exempel tar författarna inte 

ställning till frågan om en realistisk eller 

konstruktivistisk miljösociologi. Istället 

för att diskutera olika sätt att förhålla sig 

till dessa två teoritraditioner och i vad 

mån det är möjligt att skapa en syntes, så 

väljer de ett pragmatiskt förhållningssätt, 

där vissa kapitel utgår från en konstruktivistisk 

ansats och andra en realistisk.

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] 

Ett annat exempel är bokens ambition 

att visa på varför globala miljöproblem 

kan lösas, och där de för fram egendomsrätter, 

förvaltningsregimer och 

samförvaltning som lovande lösningar. 

Författarna presenterar visserligen en del 

kritik som riktats mot dessa lösningsförslag, 

men boken hade tjänat på att 

mer utförligt diskutera frågan, och även 

på att anknyta till den nuvarande diskussionen 

om global governance och kosmopolitisk 

demokrati. 

Ett tredje exempel är att författarna i 

sina redogörelser av olika perspektiv 

oftast inte argumenterar för en egen 

ståndpunkt. På ett pedagogiskt skickligt 

sätt lotsas läsaren igenom pågående 

teman och diskussioner inom miljösociologin. 

Men det är sällan som författarna 

själva tar ställning. Skälet kan vara en 

pedagogisk idé att överlåta åt läsaren att 

själv bedöma vilket perspektiv man finner 

mest rimligt, men samtidigt innebär 

det att boken alltför mycket presenterar 

pågående diskussioner än att själv bli en 

del av dessa diskussioner. 

Men som sagt, dessa svagheter är förklarliga 

med hänvisning till att det rör 

sig om en introducerande bok utan krav 

på några förkunskaper vare sig i sociologi 

eller om dagens miljöproblem. De 

som läser boken kommer att se att sociologin 

har mycket att tillföra dagens miljödiskussion 

och genom att läsa den blir 

det förståeligt varför miljöfrågan å ena 

sidan har fått så stort utrymme i dagens 

debatt och politik, samtidigt som många 

miljöproblem är svåra att lösa. 

Rolf Lidskog 

rolf.lidskog@oru.se 

Per Fugelli og Benedicte Ingstad 

Helse på norsk. God helse slik folk ser det 

Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 2009. 495 sider 

Boka Helse på norsk er ifølge forfatterne 

Fugelli og Ingstad en motvekt til de 

mange offentlige helsemeldingene. Den 

er folkets egen helsemelding. Forfatterne 

sier at de har gått på oppdagelsesferd i 

folks livsverden for å vise hva den norske 

menigmann mener om helse. Boka skal 

«bidra med en folkelig nyansering av de 

helsedefinisjoner som allerede finnes» 

(s. 61). Forfatternes utgangspunkt er at 

helse er så mye mer enn fravær av sykdom. 

Helse er en positiv kraft i folks liv. 

De vil derfor studere hva som skaper god 

helse. Forfatterne har villet avdekke helsemangfoldet, 

og studerer hvordan folks 

helseoppfatning skapes og gjenskapes 

gjennom samhandling med naturen, 

familien, lokalsamfunnet, arbeidsplassen, 

Gud og helsetjenesten (s. 18). Datamaterialet 

som Helse på norsk baserer 

seg på, er kvalitative intervju med 80 

menn og kvinner i ulik alder og fra ulike 

deler av landet. Ifølge forfatterne er hensikten 

med boka å la folks stemme bli 

hørt hos tre ulike målgrupper: fagmiljøer 

som arbeider med forebygging og helsefremming, 

det medisinske miljøet samt 

helsemyndigheter og fagmiljøer som 

planlegger helsefremmende prosjekter 

(s. 16–17). I boka er de på jakt (deres 

eget uttrykk) etter om det er noen typisk 

norsk helseforståelse. De er også på jakt 

etter om den moderne tankegangen med 

individualisme og selvdyrking samt om 

den moderne medisinen former folks helseforståelse. 

Hva er så hovedfunnene i denne boka? 

De er mange. Forfatterne sier selv at de 

har fått erfart gyldigheten i Aristoteles’ 

ord om at «[m]an kan ikke forvente å 

oppnå høyere presisjonsnivå enn det 

320

sakens natur tillater» (s. 417). Et hovedfunn 

er at helse er en helhet, og kan ikke 

sees løsrevet fra resten av livet. Alle livets 

områder er en kilde til god, men også 

dårlig helse. Fysiske forhold, biologi, og 

natur virker sammen med personlige 

egenskaper og skaper helse. Helse er en 

erfaring i det enkelte menneskes liv, som 

er ulikt andres liv. Derfor må helse relateres 

til den virkeligheten den enkelte er 

i. Helse er derfor et individuelt og dypt 

personlig fenomen. Alle mennesker er 

forskjellige. Det som er bra for én, er 

ikke nødvendigvis bra for en annen, derfor 

har vi ulike helseoppfatninger. Nøkternhet 

og måtehold på alle måter blir 

fremhevet som viktige helsetrekk. Likeså 

er fred og ro og natur viktige kilder til 

god helse. Helse er også innvevd i det 

sosiale livet. Helse er relasjonell, og derfor 

er omgivelsene viktige for å skape 

god helse. Folk har også et sterkt likhetsideal, 

men da i forståelsen likeverd heller 

enn helsekonformitet. 

Samtidig som helse er individuelt, er 

informantenes helseopplevelser lite preget 

av selvdyrking og en moderne livsstil. 

Forfatterne mener at en individuell helseforståelse 

kanskje alltid har vært der, 

men at «det moderne» bare har gjenoppdaget 

den. De ser at individualisme er del 

av en typisk norsk helseoppfatning. 

Medisinen har heller ikke sterk innflytelse 

på folks helseoppfatninger. Når 

deres informanter opplever at «helsen er 

vevd inn i kroppen, sjelen, samlivet, 

familielivet, arbeidsplassen, Gud, naturen 

og samfunnet – er ikke det en invitasjon 

til medisinsk kolonisering av livsverdenen, 

politikken og religionen. Det er en 

markering av at helsen er mye større enn 

de medisinske bitene» (s. 438–39). Helse 

i denne studien er å finne likevekten i tilværelsen 

og bevege seg mot egne mål, å 

tilpasse seg og fungere i hverdagsliv og 


321 

arbeid. Disse helsekriteriene er unike og 

er ifølge forfatterne langt utenfor medisinens 

innflytelsessfære (s. 421). Menigmanns 

helseforståelse er forskjellig både 

fra den medisinske og politiske verden. 

Derfor er det et demokratispørsmål 

hvem sin helseforståelse som skal ha forrang 

og prege de andre forståelsene. 

Boka konkluderer med at enkeltmennesket 

er best i stand til å bestemme over 

egen helse. Andre helseforståelser bør 

derfor være bidragsytere og ikke makthavere 

over menneskers helse. 

Helse på norsk er en ambisiøs bok, og 

den er lang. Når to nestorer innenfor 

hvert sitt fagfelt (samfunnsmedisin og 

antropologi) går inn i et slikt prosjekt, er 

det kanskje ikke overraskende. I boka 

deler de sjenerøst av egne erfaringer og 

personlige refleksjoner. Ikke rart at de 80 

kvalitative intervjuene som skaper data 

for denne boka har ligget og modnet i et 

tiår. Totalt er boka på nærmere 500 

sider. Den er delt inn i 14 kapitler. Boka 

åpner med de obligatoriske delene der 

det redegjøres for bakgrunn og metode. 

Datapresentasjonen starter med en diskusjon 

av helsebegrepet. Deretter følger 

ni kapitler som diskuterer helse i forhold 

til områdene kropp, natur og miljø, livsstil, 

personlige egenskaper, familie og 

nærmiljø, arbeid, økonomi, politikk, helsetjenester, 

og til sist religion. Siste kapittel 

er et refleksjonskapittel kalt «Lærdommer». 

Boka må leses i forhold til at det er en 

vid målgruppe for boka. Den er derfor 

ikke skrevet som en typisk fagbok om 

legfolks helseforståelser. Selv om boka er 

lang, er den ikke vanskelig å lese. Språket 

er enkelt. Gode oppsummeringer og 

overganger gjør det lett å følge forfatternes 

diskusjoner og resonnementer fra 

kapittel til kapittel. I tillegg er det gjort 

et betydelig arbeid med å finne norske


folkeviser, salmer og ordtak som illustrasjoner 

for de ulike temaene som behandles 

i hvert kapittel. Denne diktningen 

fungerer ofte som en presisering og problematisering. 

Samtidig blir stoffet 

levende og morsomt å lese. 

Data er ofte presentert i form av sitater 

som er lange nok til at personene 

vokste fram for meg som leser, spesielt 

siden disse sitatene ofte er koblet opp 

mot annen informasjon om informantene. 

Forfatterne viser vei gjennom forskningstradisjoner 

på helsefeltet, både 

norsk og internasjonalt. Funn blir diskutert 

og sammenlignet med andre studier, 

ofte blir de klassiske studiene trukket 

fram. Bare for å få en innføring i denne 

litteraturen er boka verdt å lese. Forfatterne 

utvikler også mange treffende 

begreper. Totalt fremstår den som en tankevekkende 

bok, basert på et grundig 

arbeid ispedd kloke og ærlige betraktninger 

fra fagfolk som har arbeidet med 

helse i flere tiår. 

Siden det meste av helselitteraturen 

omhandler helse som fravær av sykdom, 

er det etter min mening et godt grep å 

flytte fokus fra helsens farer til helsens 

kilder. Når forfatterne finner at folk 

snakker overraskende lite om risiko, forbruk 

og moderne selvdyrking, er de selv 

inne på at det kan ha sammenheng med 

at de ønsket å studere helse som et positivt 

begrep. Hva er så helse for disse 

menneskene? Boka prøver egentlig ikke å 

gi svar på det. Helse er noe som er vevet 

inn i livet til folk. Den er vanskelig å 

begrepsfeste. Mens begreper er faste og 

klare, viser dataene at helse er flytende, 

utydelig, og består av mange komponenter. 

Forfatterne fremhever nettopp dette 

for å vise at det ikke er hensiktsmessig å 

søke etter én definisjon av hva helse er. 

Boka viser klart at levekår i sin videste 

betydning får følger for menneskers helse 

322 

(s. 430). Slik Askeladden leter etter 

mulige skatter i alt, leter forfatterne etter 

helse i alle livsområder. Som Askeladden 

finner de helse overalt. Men da som en 

kilde til god, men noen ganger også dårlig 

helse. På denne måten blir alt som har 

med våre levekår og trivsel en del av 

helsa. Dette er noe av problemet med 

boka. Hva handler den egentlig om? Slik 

jeg ser det handler den om hvilke ting 

folk vektlegger ved det gode liv. Forfatterne 

kaller det helse, selv om de er åpne 

for at andre kaller det trivsel eller gode 

levekår. 

Av intervjuguiden går det fram at forfatterne 

ikke bare lar folk selv definere 

egen forståelse av helse. De spør også 

spesifikt om hvordan informantene vurderer 

forholdet mellom ulike livsområder 

og helse. De leder altså informantene 

inn på de områdene de vil studere. 

Kapitlet om religion er et fint kapittel. 

Til tross for dette sitter jeg igjen med 

følelsen av at hvis ikke forfatterne hadde 

holdt folk i handa og ledet dem godt inn 

i denne delen, ville ikke informantene 

trukket fram sammenhengen mellom 

religion og helse på egen hånd. Samtidig 

er forfatterne ærlige på at de faktisk 

leder informantene inn på dette området. 

Jeg må likevel innrømme at det er 

interessant å lese deres betraktninger om 

dette temaet. Så enkelt er det når en har 

Askeladden som ideal for sitt arbeid. De 

bruker som tidligere nevnt selv Aristoteles 

for å vise denne tvetydigheten med 

boka. For meg dukker et mer nærliggende 

norsk ordtak opp: «som du roper 

i skogen får du svar». 

Selve tittelen gir forventninger om et 

innblikk i norske helseoppfatninger: 

«Helse på norsk». Undertittel: «God 

helse slik folk ser det». Boka har en tynn 

redegjørelse for hvordan disse menneskene 

er plukket ut. Dette gjelder selv om


323 

forfatterne er klare på at de ikke var ute 

etter et representativt utvalg (s. 54) når 

det gjelder norske helseoppfatninger. 

Etter min mening er metodekapitlet en 

av de store svakhetene i boka. Boka bygger 

på intervju med totalt 80 personer; 

jevnt fordelt fra et fiskevær nordpå, en 

kystby i Sør-Norge, en bydel i Oslo, en 

jordbruksbygd på Østlandet samt en 

industri/jordbruksbygd på Vestlandet. I 

tillegg er 14 nåværende og tidligere 

toppidrettsutøvere intervjuet. Informantene 

er funnet via nøkkelpersoner i 

lokalsamfunnet, her forstått som kommunelege, 

formann i bygdelaget, tillitsvalgte 

og lignende (s. 53). Det blir lite 

redegjort for kriterier for utvalg. Heller 

ikke fremgår det hva som skal til for å 

definere noen som nøkkelinformanter. 

Likeså vet vi ikke om hvor mange som 

takket nei til å la seg intervjue i dette 

prosjektet. Det er også sparsomt med 

opplysninger om selve intervjuet, deriblant 

forskernes rolle. Begge forfatterne 

har deltatt på hver sin måte under intervjuene. 

Spesielt er den ene av forfatterne 

såpass profilert at hans forhold til helse 

sannsynligvis ikke er ukjent for informantene. 

Jeg savner en refleksjon over 

hvordan forskerne bidro til produksjon 

av materialet. På samme måte savner jeg 

også en grundigere redegjørelse for analysen 

av materialet. 

Helse på norsk er en bok om noen tilfeldige 

mennesker i Norge og deres tanker 

om helse. Det er helt greit det. Men 

det blir ikke greit når forfatterne i sin 

jakt etter det typiske norske slår på stortromma 

og glemmer at det er tilfeldig 

utvalgte personer fra ulike deler av landet 

som uttaler seg. Dette blir ikke problematisert 

i boken. Diskusjonene er ofte 

generelle og konkluderende. For å 

komme med et eksempel: I kapitlet om 

familie, nærmiljø og helse blir det kommentert 

at informantene hadde lite erfaring 

med omveltning i samlivsmønster, 

siden det er bare to av informantene som 

er skilte og fire som lever i samboerforhold. 

I metodekapitlet fremgår det at 

resten er enten gifte (54 personer), ugifte 

(11 personer) eller enker/enkemenn (9 

personer). Deretter følger: «Det er imidlertid 

ikke grunn til å tro at våre informanter 

av den grunn er mer konservative 

enn andre i synet på familiens betydning. 

De lever alle i en tid som for en stor del 

aksepterer et mangfold i familiekonstellasjoner, 

…» (s. 244). Ja, de lever i denne 

tiden, men det er fantastisk å finne et så 

ensidig utvalg i et land der skilsmissestatistikken 

er så høy som den er. Utover i 

boka finnes det flere slike forsøk på å 

gjennomsnittliggjøre dette utvalget. Det 

blir derfor litt betenkelig når forfatterne 

verken i metodedelen eller i resultatdelen 

har et kritisk blikk på sitt utvalg. Til og 

med i sluttkapitlet diskuteres data i forhold 

til norske trekk uten å ta høyde for 

tilfeldigheten i eget utvalg. 

Selv om boka er tankevekkende, er 

den også langtekkelig. Helse på norsk er 

ordrik. Etter min mening er det litt for 

mange områder som tas opp, uten at jeg 

er helt overbevist om at alle disse områdene 

var nødvendige. Enkelte kapitler 

kunne med fordel blitt slått sammen og 

komprimert. Som forsker synes jeg også 

boka noen ganger blir litt vel enkel og 

har liten fremdrift. Dette er vel en del av 

problemet med å lese ei bok der «alle» er 

målgruppa. 

Selv om jeg ikke ennå helt vet hva 

boka handler om, vet jeg mye om hvordan 

mange i dette utvalget tenker om 

ulike aspekter av eget liv. For målgruppene 

som er spesielt fremhevet av forfatterne, 

skulle jeg tro at denne boka er et 

etterlengtet bidrag. Disse forskerne har 

gjort et stort arbeid med å la enkeltmen-


neskers stemme kommer fram. Og det er 

en mangelvare i dagens helsedebatt. 

Jorid Anderssen 

jorid.anderssen@uit.no 

Pernille Rieker og Walter Emanuel Carlsnæs 

(red.) 

Nye utfordringer for europeisk sikkerhetspolitikk 

Oslo: Universitetsforlaget 2009. 246 sider 

I to tiår har vi referert til vår egen tid 

som et etterspill – «etter den kalde krigen». 

Mange forventet at unipolaritet 

var forspill til en overnasjonal tidsalder 

slik David Mitrany hadde forespeilet i 

1933, og som Francis Fukuyama ønsket 

velkommen i 1992. Denne troen avfødte 

tankeretninger som tonet ned betydningen 

av historisk erfaring og materielle 

styrkeforhold og i stedet fokuserte på 

institusjoner og intensjoner. 

Siden årtusenskiftet har den «politiske 

tid» tikket stadig raskere. I løpet av 

overraskende kort tid har store deler av 

det postmoderne tankegodset – som i 

Norge var blitt langt på vei dominerende 

– mistet mye av sin magnetisme. Liberal 

internasjonalisme sliter i motbakke. Det 

samme gjør de internasjonale institusjonene, 

som mange for kun et tiår siden 

spådde ville overskygge nasjonalstaten. 

Amerikas overhøyhet i det internasjonale 

systemet er en overgangsfase. USA 

tar et steg ned og utfordrerne tar steget 

opp. Mye tyder på at supermaktenes 

tidsalder er over og at en ny stormaktsepoke 

er i emning. Krigen mellom Georgia 

og Russland i august 2008 har brakt 

territoriell sikkerhet tilbake på agendaen. 

For et land som Norge, som har 

investert mye i det postmoderne verdensbildet 

(og tilsvarende lite i landets forsvar), 

er dette urovekkende. 

Det vil derfor interessere mange når 

forskerne ved Norsk utenrikspolitisk 

institutt (Nupi) nå gir ut en bok om nye 

utfordringer i europeisk sikkerhet. Det er 

et prisverdig initiativ. Redaktørene av 

boken, Walter Carlsnæs og Pernille Rieker, 

legger listen høyt ved å erklære at 

bokens mål er å gi «et helhetlig bilde av 

europeisk sikkerhetspolitikk». Kanskje 

for høyt. Å beskrive militært og sivilt 

europeisk sikkerhetssamarbeid i teori og 

i praksis, er en oppgave for et mer vidtfavnende 

og dyptpløyende verk enn 

dette. 

I innledningen tar redaktørene et høyst 

uvanlig grep når de nevner hvem som 

ikke har støttet prosjektet. Dette kan 

kanskje tolkes som at forskerne er revansjesugne 

– at de vil vise Norges forskningsråd 

at det var en feil å ikke støtte 

prosjektet. De 16 forfatterne kommer 

alle fra Nupi, og boken er således å regne 

som en oppvisning av instituttets bredde 

og ekspertise. Tilfanget kunne vært enda 

bredere. Henrik Thune, som nylig skrev 

UD-studien Norske interesser, kunne gitt 

kapitlet om Norges sikkerhetspolitiske 

utfordringer større intellektuell spenst, 

og Iver B. Neumann kunne bidratt med 

kritisk refleksjon omkring småmakters 

og stormakters oppførselsmønstre under 

endrede omstendigheter. 

Nye utfordringer er delt inn i tre sammenvevde 

deler. Den første omhandler 

europeiske sikkerhetspolitiske institusjoner, 

den andre delen fokuserer på ulike 

sikkerhetspolitiske instrumenter, og den 

tredje delen analyserer konfliktforebygging 

og internasjonal krisehåndtering i 

utvalgte regioner. Boken sporer europeisk 

sikkerhet gjennom EU, NATO og 

OSSE. Det blir ikke helt klart hvorfor 

OSSE fremheves. Å ta med denne i tri- 

324

plett med EU og NATO minner om vitsen 

fra komedien «Blackadder» om de 

tre store britiske universitetene Oxford, 

Cambridge – og Hull. OSSE er ganske 

enkelt ikke i samme liga som EU og 

NATO. Når man engang velger å ta med 

OSSE, ville det vært naturlig å ha med et 

kapittel om Europarådet. Med en nordmann 

i lederstolen ville nok mange hatt 

interesse av å høre hvilken rolle denne 

institusjonen egentlig spiller. 

De 16 kapitlene forholder seg relativt 

lojalt til den overordnede planen. Fokus 

på aktører avløses av instrumenter og, til 

slutt, utenrikspolitiske handlinger. Utvalget 

av emner i boka gir et greit bilde av 

hva forfatterne mener er de sentrale 

aspektene ved europeisk sikkerhet. I et 

begrenset format som en bokanmeldelse 

er det umulig å yte rettferdighet til hvert 

enkelt kapittel, de fleste er på om lag 10 

ark, alt innenfor totalt 246 rikt «fotnotede» 

sider. Kanskje for fotnotede? Flere 

av forfatterne har lagt seg til unoten å 

kildeanvise etablerte fakta. 

Det er ikke til å unngå at i en bok med 

16 kapitler vil enkelte kapitler være sterkere 

enn andre. Ståle Ulriksens kapittel 

om europeisk militærmakt, Henning 

Høgseths kapittel om Afghanistan samt 

Friis, Lurås og Oslands kapittel om Balkan 

utmerker seg i positiv retning. Boken 

byr også på enkelte gjentakelser. For 

eksempel kunne redaktørene godt unnlatt 

å gjenta wikipediakunnskap om hva 

OSSE gjør (51–55, 101–105). Kapitlet 

om EU som sikkerhetspolitisk aktør er 

gammelt nytt og virker malplassert all 

den tid metodologien ikke anvendes som 

analytisk boksåpner i andre kapitler. 

Bokens fokus på institusjoner og bruken 

av akademisk stammespråk gjør at 

den nok vil slite med å finne lesere utenfor 

akademiske kretser. Hvis dette ikke 

er folkeopplysning, åpner det for et 


325 

åpenbart spørsmål: hvorfor ble den ikke 

skrevet på engelsk? All den tid bokens 

norske målgruppe mestrer engelsk, 

kunne det ha økt leserskaren betraktelig 

og gjort det mulig å inngå i en felleseuropeisk 

fagdebatt. Spørsmålet blir ikke 

mindre presserende av at flere av kapitlene 

er skrevet på dårlig norsk. Operasjonen 

i Afghanistan er mange ting, men 

«prestisjefylt» er den ikke. Kapittel 9 

utmerker seg i så måte negativt. 

Redaktørene har vært uheldige med 

utgivelsestidspunktet. Ratifiseringen av 

Lisboa-traktaten forandrer EUs sikkerhetspolitiske 

rammeverk og begrepsapparat 

og avdanker således deler av 

boken. Bokens referanser til tre-pilarstrukturen 

og ESDP er alt utdatert. Dette 

inntrykket styrkes av at forfatterne refererer 

uttømmende til den europeiske sikkerhetsstrategien 

(ESS) fra 2003, men 

ikke nevner strategiens nyeste inkarnasjon 

fra 2008. Den som skriver om samtiden 

kan naturligvis ikke forsikre seg 

mot forandring. Men det har lenge vært 

klart at de utenriks- og sikkerhetspolitiske 

aspektene ved Lisboa-traktaten 

med stor sannsynlighet ville implementeres. 

I etterpåklokskapens lys ville et 

kapittel om grunnlovsprosessen nok ha 

vært en fornuftig investering. 

På tross av sin uttalte uavhengighet 

har Nupi tette bånd til statsmakten. Det 

innebærer økte krav til varsomhet fra 

forskernes side. I denne boken tas kanskje 

denne varsomheten vel langt. Boken 

lider under en tendens til å nevne institusjoner 

uten å kommentere deres faktiske 

rolle. Mislykkede initiativer underrapporteres. 

En av grunnene til at det sjelden 

tegnes organisasjonskart over EUs 

sikkerhetspolitikk, er tradisjonen for 

’gartnervirksomhet’ hvor institusjonelle 

’frø’ plantes som deler av flernasjonale 

kompromisser i håp om at de skal vokse


opp til å gro dype røtter og sterke stammer, 

noe de ofte ikke gjør. Også NATO 

har over de siste to tiårene opparbeidet 

seg en hel vrakgård av forkortelser på 

initiativer som aldri tok av. 

Ta NATOs forsøk på å styrke militærmakten. 

Boken refererer til DCI, og Prague 

Capability Commitment og NATO 

Response Force. Den nevner ikke at DCI 

feilet, eller at også Praha-prosessen sliter 

med måloppnåelse. Det samme kan sies 

om NATO Response Force, som var en 

mindre versjon av NATOs Rapid Reaction 

Force. Ingen av dem er operative. 

Uten kritisk analyse vil leseren ikke vite 

om dette er reelle initiativer eller keiserens 

nye klær. Dette er en viktig tendens 

fordi det gir innsikt i NATOs nye «forsvarsplanleggingsprosess» 

hvor Norge 

har engasjert seg sterkt for å rette fokus 

tilbake mot territorialforsvar. Er dette 

materielt mulig; er det politisk trolig; er 

det institusjonelt sannsynlig? Det verken 

spørres eller svares. 

Så til fagdebatten. Hvis boken har en 

overordnet tanke, så er det at EUs hemsko 

er «Manglende organisatoriske 

evner» (overskrift s. 32). Det hevdes at 

«den kanskje viktigste kapabiliteten som 

er nødvendig for en aktørs evne til kollektive 

handlinger er organisatorisk evne». 

Til forfatternes heder er dette poenget 

mer nyansert enn overskriften gir inntrykk 

av. Manglende evne til å koordinere 

tas til å inkludere et mer grunnleggende 

problem: mangel på vilje til koordinering. 

Dette nevnes kort i en bisetning på side 33 

og kunne med hell vært gitt større plass. 

Underskuddet på politisk vilje er en mer 

overbevisende forklaring på EUs mangler 

som internasjonal aktør. Antagelsen om 

at EU representerer framtiden i europeisk 

sikkerhet, er normativt partisk. Det ville 

ha styrket analysen å problematisere det 

antatte interessefellesskapet i EU. 

326 

For det er derfor en høflig fiksjon at alt 

som står mellom EU og en effektiv utenrikspolitikk 

– mellom NATO og seier i 

Afghanistan og OSSE og spredning av 

vestlige verdier i Sovjetsfæren – er bedre 

organisering. Det kan være liten tvil om 

at det finnes genuine interessemotsetninger 

mellom medlemslandene. Det finnes 

makt og motmakt. Saken er den, som 

William Wallace har påpekt, at EU har 

støtt opp imot medlemmenes suverenitet. 

EU er ikke sterkere fordi medlemsstatene 

ikke vil at EU skal være sterkere. Boken 

ville hatt større tyngde dersom den institusjonalisme 

og konstruktivisme som tas 

for gitt hadde blitt balansert med et sterkere 

innslag av realisme. 

Boken hevder å analysere en «sikkerhetspolitisk 

kontekst i endring». Det er 

påfallende hvor lite plass den bruker på å 

beskrive hva de endrede omstendighetene 

består i. Hva er nytt? Den mest alvorlige 

innvendingen mot boken er at den ikke 

fanger opp disse endringene. Jeg sikter 

her til at EUs sikkerhetspolitikk har 

bremset opp. Mens boken snakker om 

«en felles sikkerhetspolitisk orientering», 

snakker toneangivende stemmer i Brussel 

nå om re-nasjonaliseringen av europeisk 

sikkerhet. Et eksempel: De nye toppjobbene 

som utenrikspolitisk høyrepresentant 

og rådspresident ble gitt til to ubeskrevne 

blad, Catherine Ashton og 

Herman van Rompuy. Den tyske avisen 

Die Welt beskrev dette som et tilfelle av 

«Selbstverzwergung» – selvbedvergelse. 

Under klimatoppmøtet i København 

ble EU satt på gangen mens USA forhandlet 

bilateralt med Kina, Brasil, 

India, Sør-Afrika og Russland. Mange 

frykter hva som vil skje med NATO dersom 

Afghanistan-operasjonen mislykkes, 

samtidig som krigen mellom Russland og 

Georgia i Sør-Ossetia har satt territorialforsvar 

tilbake på agendaen over hele


Europa. Er det virkelig slik, som to av 

forfatterne hevder, at «faren for militær 

intervensjon er drastisk redusert»? 

Kapitlet om Norges sikkerhetspolitiske 

utfordringer kunne vært sakset fra en 

stortingsmelding fra noen år tilbake – fra 

en tid da invasjonsforsvar ble ansett som 

et tilbakelagt stadium. Slik den står, forfekter 

boken kontinuitet i en verden preget 

av endring. Ikke så å forstå at boken 

ikke snakker om endring – ordet er en av 

bokens Leitmotif – men man snakker om 

gårsdagens endring hvor integrasjon og 

globalisering hadde hovedrollene, ikke 

den stormaktspolitikk og bilateralisering 

som vi ser i dag. 

Det er både strategiske og geopolitiske 

endringer som kan gi grunnlag for å se 

perioden som vi nå er inne i, som et vendepunkt 

for europeisk sikkerhetspolitikk. 

Samtidig finnes det selvsagt kontinuitet, 

som har sitt grunnlag i 

økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser 

så vel som i ideologiske preferanser 

og grunnleggende forestillinger om dynamikken 

i det internasjonale systemet. 

Den mest tungtveiende innvendingen 

mot boken er at den neglisjerer denne 

utviklingen. I så måte er den en tydelig 

oppfølger til Nupi-boken En annerledes 

supermakt fra 2003. Den boken traff 

imidlertid tidsånden bedre. 

Dette er verdt å nevne siden En annerledes 

supermakt, med en analyse basert 

på konstruktivistiske antagelser om 

«utvidet» sikkerhetsbegrep og sikkerhetsfellesskap, 

hadde store forhåpninger 

til hva EU ville avstedkomme: «En felles 

sikkerhetspolitisk kultur basert på felles 

normgrunnlag og felles oppfatninger om 

hvordan konflikter bør løses, kan være 

med på å forme EU som en annerledes 

[…] supermakt på dette området». Det 

ville ha økt bokens troverdighet om den 

hadde vedkjent seg at EU ikke har utviklet 

seg som forespeilet, og brukt spørsmålene 

som springer fra denne erkjennelsen 

som utgangspunkt for den nye 

boken. Det ville kanskje redusert det 

enøyde fokuset på institusjoner og troen 

på institusjonell reform som essensen av 

sikkerhetspolitikk. 

Det sies om generaler at de alltid planlegger 

for forrige krig. Det samme kan 

kanskje sies om akademikere, som på 

grunn av materiens iboende treghet (det 

tar tid før hendelser på enhetsnivå forplanter 

seg opp til systemtrender og vice 

versa) ofte ender opp som forvaltere av 

gårsdagens sannheter. Boken skisserer 

ganske enkelt ikke tilfredsstillende de 

«nye utfordringene» for europeisk sikkerhetspolitikk. 

Dette forhindrer ikke at 

Rieker og Carlsnæs’ bok bør og vil bli 

studert med stor interesse, og med godt 

utbytte for den som går til verket med en 

solid ballast av motforestillinger. Forfatternes 

vilje til å se europeisk sikkerhet 

under ett er i høyeste grad fortjenestefull. 

Når boken her har fått en utførlig 

behandling er dette i seg selv et uttrykk 

for et viktig tema, og den kan således 

sees som et steg i riktig retning. 

Asle Toje 

asle.toje@vr-crisis.com 

327

SAMMENDRAG 

GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET: 

LEVEKÅR, SELEKSJON, SOSIAL AVSTAND? 

Jon Ivar Elstad 

De uføretrygdedes overdødelighet er et sosialpolitisk problem, og helsesvikten som 

grunnga trygdingen forklarer ikke fullt ut den høye dødeligheten. Artikkelen analyserer 

den geografiske variasjonen i uføres dødelighet 1993–97 blant 190 000 uføretrygdede, 

alder 40–66, ved hjelp av flernivåanalyser anvendt på to typer geografiske inndelinger. 

Dødeligheten blant uføre var særskilt høy for de med lav utdanning og lav 

inntekt og for de som var uten partner. Dødsrisikoen økte med økende avstand mellom 

de uføres egen inntekt og inntektsnivået blant ikke-uføre, og dødsrisikoen var 

høyere i områder med høyere dødelighet i den ikke-uføre befolkningen. En betydelig 

del av de geografiske forskjellene i uføres dødelighet kunne forklares med geografiske 

variasjoner i personlige levekårsressurser, samt inntektsulikheten mellom uføre og 

ikke-uføre og det generelle dødelighetsnivået i området. Analysene viser hvordan 

sosiale helsedeterminanter på individuelt og kontekstuelt nivå spiller inn på dødelighetsforholdene. 

Et uventet resultat var at andelen uføretrygdede i området hadde 

praktisk talt ingen sammenheng med dødeligheten blant de uføretrygdede. 

FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT: 

KJØNN, MAKT OG KJØNNSMAKTBALANSE 

Janneke van der Ros, Vegard Johansen og Ingrid Guldvik 

Mens det finnes mye forskning om kjønnsbalanse og kvinnerepresentasjon i norske 

kommunestyrer, er det lite forskning om fordelingen av kommunale toppverv blant 

kvinner og menn. Denne artikkelen omhandler de vedvarende skjevheter i fordeling av 

kommunalpolitiske lederverv mellom kvinner og menn. På tross av en stadig voksende 

«pool of eligibles» av kvinnelige kommunestyrerepresentanter, forblir mannsdominansen 

i de lokalpolitiske maktelitene stabil. Dette er første gang lokalt politisk lederskap 

analyseres helhetlig. Forfatterne analyserer de kommunale variasjoner i grader av 

kjønnsrettferdige lokaldemokratier ved hjelp av to hovedtyper av mulighetsstrukturer; 

kontekstuelle faktorer på kommunenivå og kommunalpolitiske karakteristika på kommunestyrenivå. 

Forfatterne introduserer begrepet kjønnsmaktbalanse, som empirisk 

henviser til en jevn fordeling av politiske maktposisjoner mellom kvinner og menn. 

Begrepet bygger på Nancy Frasers begreper anerkjennelse og omfordeling. Den viktigste 

faktoren til å forklare kommunale variasjoner i kjønnsmakt(u)balanse, her indikert 

ved kvinners andel av lokalpolitiske lederposisjoner, er kjønnsbalanse, dvs. kvinnean- 

328

[ SAMMENDRAG ] 

del i kommunestyret. Videre er likestillings- og kjønnspolitisk ideologi og praksis til 

partiene i posisjon viktig for kjønnsfordelingen av kommunalpolitiske maktposisjoner 

– kjønnsmaktbalansen. Det er verdt å nevne betydningen av region for kjønnspolitiske 

maktfordelinger, og på kommunenivå virker kommunestørrelse og sentralitet inn på 

den lokalpolitiske kjønnsmaktbalanse. 

FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? 

KARRIERE, KJØNN OG OMSORGSANSVAR I ELITEPROFESJONER 

Sigtona Halrynjo og Selma Therese Lyng 

Basert på spørreskjema- og intervjudata utforsker denne artikkelen betydningen av 

foreldreskap og arbeid-familietilpasning for karriererealisering blant eliteutdannede 

kvinner og menn. Vi finner ingen kjønnsforskjell i karriererealisering mellom kvinner 

og menn uten barn, men derimot en betydelig forskjell mellom mødre og fedre. Analysene 

viser at preferanser i liten grad kan forklare kjønnsforskjell i karriererealisering, 

mens faktisk fordeling av omsorgs- og jobbansvar har vesentlig større forklaringskraft. 

Vi finner en markant diskrepans mellom likestilte preferanser for tilpasning til karriere 

og familie – og kjønnstradisjonelle praksiser. Den kvalitative analysen viser hvordan 

både kvinnelige og mannlige informanter med kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning 

begrunner sine praksiser i en typisk, men tvetydig fortelling: Den kjønnstradisjonelle 

tilpasningen er et resultat av at hans karrierepreferanser har fått forrang foran 

hennes. Likevel er tilpasningen i tråd med hennes ønsker, fordi hun syns det er viktig 

og meningsfylt å ha mer tid til barna. Både nødvendigheten av og omkostningene ved 

mors vikeplikt artikuleres – samtidig som de langsiktige karrierekonsekvensene tones 

ned. Gjennom å studere faktiske arbeid-familiepraksiser i lys av preferanser, fornøydhet 

og begrunnelser, drøfter artikkelen hvordan kjønnstradisjonelle tilpasninger både 

er resultat av ulikestilte betingelser og får ulikestilte konsekvenser. 

FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING. 

HVORDAN FOREBYGGENDE MEDISIN BLIR EN DEL AV FOLKS 

HVERDAGSLIV 

Jorid Anderssen 

Denne artikkelen ser på hvordan folk forholder seg til forebygging av sykdom over 

tid. Studiet er basert på data fra tre feltarbeid i et nordnorsk kystsamfunn over en 25- 

årsperiode (1981, 1993/94 og 2004/2005). I denne perioden har bygda gått fra å 

være et isolert samfunn til å bli en del av det moderne samfunnet. I mitt første feltarbeid 

i 1981 var folk mest opptatt av de sykdommer de sto overfor. De var lite opptatt 

av forebygging av sykdom. På 90-tallet var forebygging et viktig aspekt ved livet. 

Folk var takknemlige for at de får tilbud om forebyggende kontroller og var opptatt 

av hva de selv kan gjøre for å redusere risiko for sykdom. I 2004/05 er folk mindre 

opptatt av å snakke om forebygging av sykdom, samtidig som forebygging er blitt 

integrert inn i dagliglivet. Endringene i forhold til forebygging av sykdom diskuteres i 

forhold til medikalisering, disiplinering og modernisering. 

329

FORFATTERE 

ANDERSSEN JORID f. 1955. Dr.philos. i sosiologi, Universitetet i Tromsø 1998. Førsteamanuensis 

ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging, Universitetet 

i Tromsø siden 1998. 

BOJER, HILDE f. 1939. Cand.oecon., Universitetet i Oslo 1965. Professor emeritus ved 

Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo. 

ELSTAD, JON IVAR f. 1948. Dr.philos. i sosiologi, Universitetet i Oslo 2000. Forsker I 

ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) siden 1996, 

og professor II ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo 

siden 2006. 

GULDVIK, INGRID f. 1955. Dr.polit. i statsvitenskap, NTNU 2005. Førsteamanuensis 

ved Høgskolen i Lillehammer siden 2006. 

HALRYNJO, SIGTONA f. 1970. Cand.paed., Universitetet i Oslo 1998; har levert 

avhandling for ph.d.- graden i sosiologi og skal etter planen disputere ved ISS, Universitetet 

i Oslo juni 2010. Forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet siden 2002. 

JOHANSEN, VEGARD f. 1978. Ph.d. i statsvitenskap, NTNU 2009. Seniorforsker ved 

Østlandsforskning siden 2007. 

LIDSKOG, ROLF f. 1961. Fil dr i sosiologi, Örebro universitet 1994; teol dr i etikk, Örebro 

universitet 2007. Professor ved Örebro universitet siden 2000. 

LYNG, SELMA THERESE f. 1972. Cand.polit. i sosiologi, Universitetet i Oslo 2002. 

Forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet siden 2003. 

TOJE, ASLE f. 1974. Dr.Phil. i international relations, Universitetet i Cambridge 2007. 

Gjesteforsker ved Det Norske Nobelinstitutt. 

VAN DER ROS, JANNEKE f. 1947. Cand.polit., Universitetet i Oslo 1979. Førsteamanuensis 

ved Høgskolen i Lillehammer siden 2005. 

330

FORFATTERINSTRUKS 

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING (TfS) publiserer originalartikler innen sosiologi, 

statsvitenskap, sosialantropologi, samtidshistorie m.v. med empirisk og/eller teoretisk perspektiv. 

TfS trykker også mindre artikler om aktuelle emner, oversiktsartikler, debattartikler, 

bok-kronikker og bokanmeldelser. Artikkelmanuskripter blir vurdert av to anonyme konsulenter 

som skal sikre at publiserte artikler holder et godt faglig nivå. 

INNSENDING: Manuskripter sendes elektronisk til tfs@samfunnsforskning.no. Hvis ikke tilgang 

til e-post, sendes manus på papir og diskett til: Tidsskrift for samfunnsforskning, Postboks 

3233 Elisenberg, 0208 Oslo. Forfatter, adresse og manuskriptets tittel oppgis. 

MANUSKRIPTSTANDARD FOR ARTIKLER I TFS: Et gjennomsnittsmanuskript for en artikkel 

vil være rundt 25–30 sider i ferdig hefte. Manuskriptet må skrives med dobbel linjeavstand, 

skrifttypen bør være Times New Roman, 12 punkter. Manuskriptet for artikler må 

ikke overskride 70 000 tegn inkludert mellomrom. 

MANUSKRIPT FOR EN ARTIKKEL SKAL INNEHOLDE: Tittel på norsk og engelsk, engelsk 

abstract, 3–5 engelske nøkkelord, norsk sammendrag, noter, referanser, tabeller, figurer/illustrasjoner 

og forfatteropplysninger (fullt navn, institusjonsadresse og e-post). 

TITTELARKET skal omfatte artikkelens fulle tittel (inkludert eventuell undertittel), forfatternavn, 

samt tekst til eventuell fotnote (takksigelser, finansieringskilder o.l.). 

ENGELSK ABSTRACT skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom og inneholde tittel og 

eventuelt undertittel på engelsk og forfatterens navn. 

NORSK SAMMENDRAG skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom, inneholde tittel og 

eventuelt undertittel og forfatterens navn. 

HOVEDTEKSTEN begynner på ny side. 

OVERSKRIFTER OG UNDEROVERSKRIFTER i løpende tekst skal være uten tallangivelse og 

klart angitt ved konsekvent bruk av typer (ikke store bokstaver i mellomoverskrifter). Det 

skal være maksimum tre overskriftsnivåer, inklusive hovedtittel. 

SITATER: Sitater over en lengde på tre linjer skilles ut i eget avsnitt. Kortere sitater integreres i 

løpende tekst med anførselstegn. Alle sitater må ha en referanse som plasseres i parantes 

umiddelbart etter sitatet, men før punktum eller komma. 

NOTER skal være i form av «sluttnoter» og følger i fortsettelsen av artikkelteksten. 

LITTERATURREFERANSER skrives etter følgende retningslinjer: I teksten settes forfatters 

etternavn og publikasjonens utgivelsesår: Duncan (1959). Hvis forfatter ikke er nevnt i teksten, 

oppgis etternavn og utgivelsesår i parentes: (Gouldner 1963). Oppgi sidetall hvis du tror 

det vil hjelpe leseren. Sideangivelse oppgis etter utgivelsesår: (Kuhn 1970:71). Hvis det er to 

forfattere, oppgis begges etternavn: (Martin & Bauiley 1988). Hvis verket det refereres til har 

mer enn to forfattere, oppgis alle navnene ved første referanse. Bruk dernest «et al.»: (Carr, 

Smith & Jones 1962) og senere (Carr et al. 1962). Skill mellom flere referanser innenfor 

samme parentes ved å bruke semikolon. 

331


Liste over litteraturreferanser plasseres sist i manuskriptet: Referanser følger etter teksten med 

overskriften «Referanser». Alle referanser som benyttes i teksten må oppgis i alfabetisk orden 

på denne listen. Opplysninger om de enkelte publikasjonene må være komplette og korrekte. 

Skriv referansene alfabetisk etter forfatternavn, bruk fulle for- og etternavn. Hvis det oppgis to 

eller flere arbeider av en forfatter, settes det eldste arbeidet først. Hvis det henvises til upublisert 

materiale som er blitt akseptert for publisering, skrives «under utgivelse» i stedet for årstall. 

Ellers benyttes betegnelsen «upublisert» uten tidsangivelse. Hvis to eller flere arbeider er utgitt i 

ett og samme år, føyes bokstavene a, b, c osv. til årstallet. EKSEMPLER 

Bøker: 

Tidsskrifter: 

Antologier og artikkelsamlinger: 

Online database: 

Elektronisk publikasjon: 

Valen, Henry & Daniel Katz (1964), Political Parties in 

Norway. Oslo: Universitetsforlaget. 

Merton, Robert K. (1985), «The Historicist/Presentist 

Dilemma: A Composite Imputation and a Foreknowing 

Response». History of Sociology, 6:137–151. 

Ricoeur, Paul (1992), «Vad är en text?». I: Peter Kemp & 

Bengt Kristensson, red., Från text till handling. Stockholm: 

Symposion. 

OECD (2004), Social Expenditure Database (SOCX). 

Lesedato 10.10.2006: www.oecd.org/els/social/expenditure 

Strøm-Olsen, Nicolai (2007), Kultur på offentlig kommando. 

Lesedato 21.10.2007, fra Dagbladet: http:// 

www.dagbladet.no/kultur/2007/10/18/515371.html 

TABELLER nummereres fortløpende og plasseres i manuskriptet. Hver tabell skal ha et tabellhode 

som beskriver presist hva tabellen inneholder. Vertikale linjer bør unngås. Horisontale 

linjer brukes bare der det er helt nødvendig, f.eks. for å skille kolonneoverskrifter fra tabellinnhold. 

Betegnelser på rekker og kolonner skal være uten bruk av forkortelser. Eventuelle 

fotnoter til tabeller samles nederst og nummereres a, b, c osv. Asterisk*** benyttes kun til å 

angi signifikansnivåer. 

FIGURER OG ILLUSTRASJONER skal følge manuskriptet i en egen fil, og nummereres fortløpende. 

Angi i manuskriptet hvor man ønsker figuren plassert. Unngå mange og tykke streker. 

Tabeller og figurer bør begrenses for å opprettholde lesbarheten. 

FOTOGRAFIER. Bilder trykkes normalt ikke i TFS. Bruk av bilder må avklares med redaksjonen 

på forhånd. Bilder medfører ekstrakostnader og skal kun benyttes i særskilte tilfeller når de er 

viktige som dokumentasjon i en artikkel. Godkjente bilder leveres i egen jpg-fil i 300 dpi. 

MANUSKRIPTER TIL SEKSJONEN FOREDRAG/AKTUELL DEBATT ELLER BOKKRONIKK: 

Manuskriptene skal maks inneholde 45 000 tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 20 

sider i ferdig hefte. Manuskripter til Foredrag/Aktuell debatt eller Bokkronikk skal ikke inneholde 

abstract eller norsk sammendrag. Ellers gjelder de samme standarder som for artikkel. 

MANUSKRIPTER TIL SEKSJONEN BOKANMELDELSER: Bokanmeldelser skal inneholde 

maksimum 12 000 tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 5 sider i ferdig hefte. Et 

bidrag her skal inneholde: bokforfatter, boktittel, utgave/årstall, forlag, sted, antall sider i 

boken og hvem anmelder er. Det skal ikke være noter eller referanser i en bokanmeldelse. 

Å sende inn et manuskript til et vitenskapelig tidsskrift er uttrykk for at man har til hensikt å 

publisere manuskriptet i dette tidsskriftet. Det går med mye tid og oppmerksomhet i redaksjonen 

og hos eksterne konsulenter. Ved å sende inn et manuskript til TfS aksepterer derfor forfatteren at 

manuskriptet ikke kan vurderes av andre tidsskrifter mens det er til vurdering i TfS’ redaksjon. 

332

+ Last ned pdf - Institutt for samfunnsforskning

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?