KLangeland historiske planter.pdf - FAGUS

Knut Langeland: Planter i et historisk perspektiv
Norge har en utvikling i hagebruket og plantematerialet som litt annerledes og
fremfor alt litt forsinket i forhold til resten av Europa. Det skyldes at vi ligger i
utkanten av verdensdelen, de klimatiske forhold og at vi til en viss grad har
manglet samfunnsklasser som har vært pådrivere i utviklingen av hager. Den
viktigste årsaken har likevel vært klimaet. Vi vet ikke så mye om hva som ble
dyrket i Norge i for eksempel vikingtid og gjennom middelalderen til de første
skriftlige kilder som lovgivning, Hamarkrøniken og Horticultura fra 1694. Det
som imidlertid er helt påtakelig er at planteutvalget i Norge har vært langt
mindre enn i land med mildere klima.
En annen ting som er verd å merke seg er at de plantene som er virkelig
gamle her, har sin opprinnelse enten i høytliggende områder i landene rundt
Middelhavet og i Midtøsten eller fra lavlandsområder i Nord-Europa. De
klassiske hageplantene som ble brukt i hagene i Europa i middelalderen, kom
for en svært stor dels vedkommende fra lavlandet i middelhavslandene og
Midtøsten. Derfra var veien kort inn i hagene, men i Nord-Europa var de for lite
herdige. Hvis middelhavsplanter skal klare seg hos oss, må de opprinnelig ha
kommet fra høytliggende områder.
Etter hvert som nye kontinenter ble åpnet for planteinnsamling, viser det
samme mønsteret seg igjen. Hageplantene som kunne brukes hos oss, var
enten lavlandsplanter fra steder med svært kaldt klima eller fjellplanter fra
sørligere og varmere strøk. Ingen steder var dette blant det første som ble
samlet inn.
Hvorfor ønsker vi å vite hva som ble dyrket i gammel tid og hvordan? Til
dels fordi vi har lyst til å vite mer om hvordan våre forfedre levde og hva deres
kultur besto av. Et annet moment er å kunne velge riktig plantemateriale til
eventuelle gjenskapte hageanlegg.
Hvor skal vi finne informasjon?
Noen hovedtrekk i utviklingen av plantematerialet i Norge:
Før 1100-tallet
Vi må regne med at det av trær og busker ble brukt det som fantes på stedet.
Småplanter kunne trolig flyttes korte avstander, men ellers var det frø som ble
benyttet til planteformering. Busker som kunne brukes til innhegning, som
hagtorn (Crataegus monogyna ssp. nordica), kunne også flyttes som
småplanter eller frø.
I Osebergskipet ble det funnet epler (villepler eller små søtepler),
hasselnøtter, frø av karse, lin, hamp og vaid.
Trær som alm, ask, småbladlind og selje har vært dyrket, kanskje plantet,
men i alle fall stelt og hegnet om. Det finnes informasjon som tyder på at det i
vikingtiden ble etablert en bøkeskog i Hordaland med nøtter fra Vestfold. Trolig
har flytting med frø foregått også for andre treslag. I sagaene hører vi om
kvann, løk, hvitløk samt epler og hassel.
En del stedsnavn forteller om forekomsten av planter som også kunne brukes i
hagene, for eksempel treslag som hassel og lind. Andre navn vitner om dyrking
av planter som eple, kål og løk og urter som gople (storklokke). I lovgivningen
hører vi om hassel, eple, kirsebær, løk, kål, erter og neper
1100-tallet til 1536 (reformasjonen)
I denne perioden var det svært liten kunnskap og mulighet til å flytte levende
planter over lang avstand. Det blir ofte referert til at klostervesenet ga et viktig
Knut Langeland: Planter i historisk perspektiv 2008 side 1 av 5

idrag til planteutvalget i Norge. Det som lett kunne flyttes, var planter som var
frøformert, og planter som hadde sesonghvile i form av løker eller knoller.
Madonnalilje, martagonlilje, brannlilje, klosterklokke og klosterpeon er blant de
plantene som i ettertid er sterkt knyttet til klostervesenet.
Botaniker Per Arvid Åsen ved Agder naturmuseum har gjort en
spennende undersøkelse av hvilke planter det finnes en overhyppighet av
rundt gamle klosteranlegg. I publikasjonen Ta plantearven i bruk, bilag til Norsk
Hagetidend nr. 2/2003 har Åsen en artikkel om dette og en liste over mulige
klosterplanter. Mange av disse plantene ville vi i dag ikke kjenne igjen som
hageplanter, men de inneholdt virksomme stoffer og ble brukt som legemidler,
fargeplanter, maturter, duftplanter og annet. Felles for de aller fleste av disse
plantene er at de kan fraktes og formeres som frø.
Munkene og nonnene hadde store kunnskaper om hagedyrking og
hageplanter. De har blant annet fått æren for å være de som introdusert
fruktdyrkingen i Norge. Det mulig at de kunne frakte levende frukttrær med skip
fra England til Norge, likevel er det mer sannsynlig at de med sin kunnskap
sådde frø og kjerner av eple, pære, kirsebær og plomme og fikk frøplanter for
poding. Podekvistene kunne de bringe med seg om vinteren når kvistene var i
hvile. Slik kunne også kultiverte fruktsorter føres mellom klosteranleggene.
Blant eldre skriftlige kilder i Norge står Hamarkrøniken i en særstilling.
Den er skrevet i siste halvdel av 1500-tallet og omtaler forholdene på Hamar
før og under reformasjonen i 1536. Der får vi vite at det var en blomstrende
hagekultur på Hamar, men det er ikke mye direkte planteinformasjon vi får
bortsett fra at vi får vite at eple, kirsebær og engeltorn/eplerose vokste på
Hamar.
1536 – 1700
Vi kan få en forståelse av hvor viktig dyrkingen av legeurter ved klostrene i
Norge var, ved at det i tiden etter reformasjonen ble en veldig misnøye her i
landet med kvaliteten på medisiner. Det var gamle urter som ikke kunne selges
andre steder, som ble sendt hit til landet. I den kongelige forordningen som
kom i 1672 ble det bestemt at alle apotekene skulle ha egen urtehage, og der
fikk dyrkingen i klosterhagene en fortsettelse.
I arkivene i Leiden finnes det noen brev som er skrevet av lege Henrik
Høyer i Bergen til botaniker Carolus Clusius ved den botaniske hagen i Leiden.
I de brevene kan vi lese at Høyer i årene 1596–97 plantet løker og knoller han
hadde fått av Clusius. Det var tulipan, keiserkrone, krokus, narsiss, svibel, iris,
kronanemone, gladiol, madonnalilje og martagonlilje.
På oppdrag fra kongen reiser to menn, Sperling og Fuiren, gjennom
Norge i 1622. De lagde en liste over planter de så underveis. Dessverre er den
listen til dels gått tapt, så vi kjenner bare det som er notert fra A til H.
Vi må vente helt til 1694 før vi får noen skikkelig oversikt over det som ble
dyrket i Norge. I hageboken Horticultura fra 1694 har Christian Gartner skrevet
om hagedyrking i Trondheim og de plantene som kunne dyrkes der. Denne
hageboken ble bearbeidet og kommentert av Weisæth og Balevoll og utgitt
igjen i 1994 og er på alle måter en nøkkel til å forstå tidligere tiders hagebruk.
Christian Gartner omtaler treslag som alm, ask, sølvpoppel, bjørk, eik,
osp, beinved, furu, gran, lind, einer, pil, poppel, hegg, selje, tindved, rogn, hyll
og asal.
Blant alle de planteslagene som Christian Gartner anbefaler for hager i
Trondheim er det noen stauder som må være vegetativt formert, f.eks. fylte
klosterpeoner.
Knut Langeland: Planter i historisk perspektiv 2008 side 2 av 5

Bærbuskene kunne fraktes til Norge som stiklinger. Stikkelsbær og rips
ble dyrket i Norge i 1682, mens solbær er kjent fra 1743. Røde bringebær i
1656 og gule i 1694. Jordbær var dyrket i 1604, mens de dessertbærene vi
kjenner kom til landet i løpet av 1800-tallet.
I arkivene og regnskapene til en del gamle eiendommer kan det finnes
bestillingslister og fakturaer så vi kan se både hva som fantes på markedet og
det som faktisk ble bestilt inn til det anlegget. De eldste plante- og
frøbestillingene vi kjenner til fra Norge, finnes i arkivene på Rosendal-baroniet
og er fra 1660-årene. Annegreth Dietze gikk gjennom disse listene og har
skrevet om det i sin hovedoppgave i hagehistorie fra 1999.
1700-tallet
I de Besche-herbariet (oppbevart i botanisk institutt ved Universitetet i Bergen)
er det presset en mengde lege- og prydplanter som trolig vokste i
apotekerhagen til familien de Besche i Bergen. Av mengden med forskjellige
aurikler skjønner vi at det har vært svært populære planter tidlig på 1700-tallet.
På slutten av 1600-tallet kom det en mengde nye nordamerikanske
planter til Europa med gartnerne far og sønn Tradescant. Dette var planter som
var samlet inn som frø, vesentlig i sørstatene i USA, og det var derfor ikke så
mange som var herdige nok for norske forhold, men noen klarte seg hos oss,
særlig stauder.
Importen av nordamerikanske planter forsatte ved John Bartram på 1700-
tallet. Han sendte frø til Europa gjennom mange ti-år. Igjen var det frøformerte
stauder som var i flertall, men også en del busker og trær. Noen av disse er
blitt virkelig populære planter hos oss, som vårfloks, høstfloks, solhatt og
solbrud.
Trærne på 1700-tallet var mest viltvoksende trær som ble sådd eller flyttet
som småplanter. I Danmarks og Norges Oeconomiske Magasin, for årene
1757–1759 blir dette nøye beskrevet. I noen større gårds- og hageanlegg ble
den europeiske parklinden plantet inn tidlig på 1700-tallet. Det var trær som
ble kjøpt i Nord-Tyskland og Nederland og ofte fraktet til Norge som dekkslast.
Man hadde altfor liten kunnskap om hva som skal til for å få et tre til å
overleve. Derfor var det ikke mange av trærne som overlevde. Først fra midten
av 1700-tallet ble den slags planteimport vellykket.
Tre av våre viktigste prydbusker kom til Norge midt på 1700-tallet: Syrin
(Syringa vulgaris), duftskjærsmin (Philadelphus coronarius) og skrinnespirea
(Spiraea salicifolia). Snøballbusk (Viburnum opolus ’Roseum’) var også kjent
og plantet på 1700-tallet.
I 1768 lagde Peter Daniel Baade en liste over trondhjemske haveplanter.
Her er så vel grønnsaker og urter som busker og trær nevnt.
Mot slutten av 1700-tallet kom det inn en del amerikanske trær, bl.a. tuja,
edelgran og lønn, slik vi kan se av listen over det som ble dyrket på Bogstad
gård i 1792. Flere av de amerikanske skogstrærne ble prøvd i parken til Peder
Anker på Bogstad og kanskje også hos andre skogeiere i Norge, slik at de
kunne få erfaring for om de kunne brukes i skogbruket. Hestekastanje og
gullregn som begge ble motetrær fra slutten av 1700-tallet av, er første gang
nevnt i Norge i 1762. Lerk er beskrevet i Trondheim i 1780-årene, men virkelig
populære som parktrær ble de første 20–30 år senere. Flere steder i landet
vokser det fremdeles en mengde store lerketrær som ble plantet i årene like
etter 1800.
1800-tallet
Knut Langeland: Planter i historisk perspektiv 2008 side 3 av 5

1800-tallet kan sies å stå i de amerikanske og asiatiske plantenes tegn.
Plantesamlere i Nord-Amerika og Asia kunne bare få sendt frø og i noen
tilfeller løker til Europa på grunn av den lange sjøreisen. I Nord-Amerika reiste
David Douglas rundt og samlet inn frø av mange slags planter. Av de plantene
han samlet dyrkes ca. 130 fremdeles i europeiske hager. Busker som blodrips,
mahonia og asalspirea (Holodiscus discolor), hagelupin, lewisia, klarkia
(Clarkia, syn. Godetia), kokardeblomst (Gaillardia), kaliforniavalmue og ikke
minst douglasgran er blant hans introduksjoner og kom til Norge i første
halvdel av 1800-tallet. Asalspirea som ble plantet i mange hager på slutten av
1800-tallet, er så godt som ukjent i dag.
En meksikansk plante som kom til Europa sent på 1700-tallet, men
virkelig gjorde inntog i Vest-Europas hager på 1800-tallet, er georgine (Dahlia).
Frem til rundt 1850 var det enkle og halvfylte sorter som var mest vanlig, men
fra da av kom kaktusgeorginene på bred front. Noen av de aller eldste sortene
er kanskje fremdeles i kultur i bygdene i Norge, mens de er fortrengt eller har
bukket under for sykdommer i Europa. Derfor er innsamling av gamle norske
sorter interessant i et internasjonalt perspektiv.
For pelargonier har utviklingen vært omtrent den samme: hagepelargonia,
stuepelargonia og hengepelargonia kom til Europa på 1700-tallet, men det var
i det følgende århundret de ble populære.
Fra Kina kom silkepeoner og remonterende roser rundt år 1800. De kom
til å få enorm påvirkning i gartneriene og hagene. Spesielt franske
planteforedlere brukte dem i sitt arbeid, og i siste halvdel av 1800-tallet kom
det en strøm av franske sorter til Norge. For peonenes del kan noen av de
opprinnelige plantene fremdeles være i live.
Spirea har sin spesielle historie som hageplanter i Europa og Norge. De
har vært mye plantet, og det er nesten så man kan datere hageanlegg etter
hvilke spireaer som vokser der. Først ute var altså skrinnespirea på 1700-
tallet. Toppspirea, S. tomentosa, var dyrket her i 1837. Samtidig kom
ulvespirea (S. x billiardi). Triumfspirea som er en kultivar av denne kom helt på
slutten av 1800-tallet. Douglasspirea (S. douglasii) som også er en toppspirea,
kom hit etter 1850.
Blant spireaer som får hvite blomster i en skjermliknende blomsterstand
var S. hypericifolia og sibirspirea (S. trilobata) tidligst ute og nevnes i norske
hagebøker fra 1830-årene. Samtidig er blærespirea (Physocarpus opulifolius)
på plass. Velkjente spireaer som bjarkøyspirea (S. chamaedryfolia), gentspirea
(S. x vanhouttei) og brudespirea (S. arguta) hører hjemme i hager fra slutten av
århundret.
Noe som var typisk for 1800-tallets landskapshager var avartene
(sortene) av vanlige trær. Det kunne være lønn med hvitbrokete blader, trær
med hengeform som hengeask, hengealm, hengebøk, søyleformete trær som
søylepoppel (Populus ’Italica’), trær med spesielle flikete blader og ikke minst
blodhassel, blodlønn og ikke minst blodbøk. Av blodbøk finnes det mange ulike
nyanser av rødt i de virkelig gamle parkene. I begynnelsen var de frøformerte,
men da det midt på 1800-tallet kom en sort av blodbøk, ’Atropunicea’, med
spesielt sterk rødfarge, ble den snart enerådende.
Til sist
Det finnes andre kilder til kunnskap om plantebruk i eldre tider enn de
skriftlige. Makrofossiler og pollen i torvmyrer forteller mest om viltvoksende
trær og planter som sprer pollen med vind som trær og gress. Pollenanalyser
Knut Langeland: Planter i historisk perspektiv 2008 side 4 av 5

av sedimentene i gamle hagedammer kan gi verdifull informasjon om hvilke
planteslag som har vært dyrket i nærheten.
Enda viktigere er det å registrere hvilke planter som fremdeles vokser i og
rundt gamle hager. Gamle fotografier kan også gi mye informasjon.
Litteratur
Anker, Peder: Planteliste fra Bogstad gård (manuskript), 1792.
Balvoll, Gudmund og Gunnar Weisæth: Horticultura – Norsk
hagebok frå 1694 av Christian Gartner, Landbruksforlaget
1994.
Baade, Peter Daniel: Trondhjemske Have-Planter (1768), Det
Kong. Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, Kiøbenhavn,
1823.
Dietze, Annegreth: Kjøkkenhagen på Baroniet Rosendal som et
eksempel for Norges Hagekunsthistorie. Universitetet
Hannover/Tyskland, 1999.
Eckblad, Finn-Egil: ”Henrik Høyer og de første tulipaner i Norge”,
Blyttia 3, Universitetsforlaget, 1991.
Hansen, Andreas og Niels Andreas Harbou Zarbell: Norsk
Havebog, indeholdende Frugt- og Blomsterhaven, Peter
Tidemand Malling, 1837.
Mansson Arvidh: Den herlige Urteboken fra 1628, Kolibri forlag,
1994.
Moe, Dagfinn (red.): Historiske hager En nordisk hagehistorisk
artikkelsamling ved 100-årsfeiringen av Muséhagen i Bergen,
mai 1999, Bergen Museums skrifter nr. 5,
Alma Mater 2000.
Mortensen, M.: Almindelig Norsk Havebog, H.T. Winters Forlag,
1836.
Næve, Oluf: Norsk Frugt og Urte Hauge Bog, 1765,
Kommentarutgåve ved Gudmund Balvoll, Jord og gjerning,
Norsk Landbruksmuseum 1994/95.
Nøvik, Peter: Norsk Havebog, 4. del: Blomsterhaven og Parken, H.
Beyer Forlag, 1891.
Pedersen, Maisen: Blomsterhaven. Flerårige planter, Aschehoug,
1929.
Rathke, J.: Enumeratio Plantarum Horti Botanici Universitatis
Regiæ Fredericianæ Christianiensis, Christiania, 1823.
Schübeler, F.C.: Die Culturplanzen Norwegens, Christiania, 1862.
Schübeler, F.C.: Växtlivet i Norge, Fabricius’s Bogtrykkeri, 1879.
Ytreberg, Severin: Hagebok for Nord-Norge, Troms Landbrukslag,
1921
Knut Langeland: Planter i historisk perspektiv 2008 side 5 av 5