Lokale modeller - Byavisa Larvik & Stavern

Onsdag 6. april 2011Byavisa3Livet bak kameraMats Grimsæth (16) går aldri utendørs uten sekken med fotoutstyrEn stygg sykkelvelt fortre år siden ble startenpå Mats Grimsæths(16) lidenskapfor foto. Nå er kameraetmed overalt –selv på butikken for åhandle middag.Han er godt over gjennomsnittligopptatt av politibiler, blålys og avå forevige små og store hendelseri distriktet. Døgnet rundt.– Jeg vil ta bilder i aksjon, bildersom er ekte. Jeg misliker altsom er oppstilt, sier tiendeklassingen,som trigges av dramatikkog tidspress.– Det er noe spesielt med ulykker.En skal nå fort fram, ta bildenepå en effektiv og respektfullmåte og fortest mulig få resultatetpublisert på nett. Jeg elskerdet presset.Men tilbake til sykkelveltensom nærmest over natten fikkMats til å bruke store deler av fritidensin på å ta bilder.– Jeg slo meg ordentlig i fallet,og kort fortalt ble jeg så plaget avsmerter i knærne at jeg til sluttble nødt til å kutte ut all fysisk aktivitet.Dermed måtte blant annet fotballstøvlenepakkes bort, og Matsbegynte å interessere seg for kameraettil faren.– I starten tok jeg alle bildermed full automatikk. Etter hvertfikk jeg mitt eget kamera, blekjent med andre fotografer og begynteå prøve meg på manuelleinnstillinger. Da ble det plutseligenda gøyere å ta bilder.Etter hvert begynte Mats å ta bilderav de lokale skaterne og oppholdtseg mye i det han selv kaller«actionmiljøet» i byen. Noen avblinkskuddene sendte han tilØstlands-Postens (ØP) nettavis.– Jeg syns det var veldig gøy åfå bildene mine på trykk, og i fjorfikk jeg muligheten til å ha tre dagerspraksis i ØP.– Praksisdagene endte med etforsidebilde og Mats fikk nok enbekreftelse på at han og fotografyrketvar som skapt for hverandre.– Jeg ville bare jobbe og gi etgodt førsteinntrykk. Så ender jegopp på en brann i Greveveien ogfår tatt bilde av ei dame som måkrabbe ut av vinduet i andre etasje.Det var bare helt rått.Siden den gang har det bare blittmer og mer jobb for den målbevisste16-åringen, men de sistemånedene har han bremset littned på tempoet. Mer og mer avtiden hans går nå med på pensum,oppgaver og presentasjoneri tiende klasse på Ra ungdomsskole.– Det er mye trøkk for tida. Nåi tiende klasse må skolen gå foranØstlands-Postens faste frilansfotograf er nettopp fylt 16 år, men har allerede karriereplanene klare. – Etter videregående håper jeg på å fortsette fotograferingenmens jeg tjenestegjør i sjøforsvaret. På sikt er drømmen å dra til Afghanistan og ta bilder under press, sier Mats Grimsæth. Aller først står opptaktil medielinjen ved Thor Heyerdahl videregående skole for tur. (Foto: Erik Berge)fotograferingen, sier Mats.For selv om han allerede hartatt det betydningsfulle yrkesvalget,er han fullt klar over at hardjobbing må til hvis drømmen skalrealiseres.– Skole er det viktigste for åkomme noe sted her i verden. Jeghar søkt på medier og kommunikasjonpå Thor Heyerdahl fra høsten,men er langt fra sikker på åkomme inn.Av 68 søkere er det nemlig bareMats glemmer aldri sitt første forsidebilde i ØP. Her klatrer en kvinnelig beboerut av et brennende hus i Greveveien. (Foto: Mats Grimsæth)32 som får begynne på den populærelinjen.– Det er et høyt nivå, men dethar bare gjort meg mer motivert.På én måte syns jeg det er litt rartat det ikke er noen form for opptaksprøverpå en slik linje. Hvasier egentlig en karaktersum omen person? Men sånn er det, og jeger innstilt på å jobbe alt jeg kan.Og Mats har allerede rukket åerfare at han må jobbe hardt for åvise hva han kan.– Jeg opplever at folk blir kritisketil hva jeg kan levere når dehører hvor gammel jeg er. Det fineer at de fleste er raske til å innrømmeat de tok feil og ber omunnskyldning. Da blir jeg glad.Det må jo gå an å ha en egenskapselv om en bare er 16 år.Selv om han trives med både actionog tidspress, er likevel ikkejakten på det perfekte bildet altoverskyggendenår fotografen erute på oppdrag.Noen ganger tenker jeg på atjeg faktisk tjener penger på folkslidelse, og jeg er opptatt av å viserespekt og holde avstand på etulykkessted. En må aldri bli så pågåendesom fotograf at en blirbortvist. Da har en gjort noe galt,sier Mats, som spesielt godt huskeren trafikkulykke på riksvei302 ut mot Helgeroa.– Da jeg kom fram oppdagetjeg raskt av jeg var der før både politiog ambulanse. På det tidspunkteter ikke jeg lengerfotograf. Da er jeg et medmenneskesom må gjøre det jeg kan forå hjelpe til. Først da politi og ambulansehadde tatt kontroll oversituasjonen, var jeg tilbake påjobb igjen.– Du har ennå ikke begynt åstudere foto – er disse tankenebare sunt bondevett?– Nei, hva skal en si? Mammaog pappa har vel gjort en god jobb,sier Mats med en liten latter førhan blir alvorlig igjen.– For all del; jeg elsker å værebarnslig og drive med tull. Mennår det gjelder det vi snakker om,så mener jeg at en har misforståttfotografyrket helt hvis en ikkekan legge fra seg kameraet når etmedmenneske trenger hjelp.De som kjenner Mats er vant til alltidå se han med sekken full avfotoutstyr.Ting kan skje, også påvei til butikken.– Folk må tro jeg er gal, men engod fotograf er alltid på jobb.Tenk om det skjer noe akkurat påden ene turen til butikken da jegikke har med kamera.Og det har både blitt flere forsidebilderog andre blinkskudd iårene etter sykkelvelten.– Er det noe husker ekstragodt?– Den første brannen var selvfølgelignoe helt spesielt. I tillegghusker jeg veldig godt en reportasjejeg var på i Frikirken hvor viblant annet møtte en som heterCliff. Han var en helt fantastiskperson som jeg aldri kommer til åglemme.Slike øyeblikk gir ekstra motivasjontil å stå på de siste månedenefram til skoleslutt for å sikreseg den etterlengtede plassen påmedier og kommunikasjon. Oggår ikke det, så har 16-åringen alltidsen plan-B. For fotograf skalhan bli. Uansett.– Det at ØP lot meg få ta bilderselv om jeg bare var 15 år, er denbeste muligheten jeg har fått. Deter ikke mange som får sjansen tilå oppleve så mye som jeg gjørgjennom fotografyrket, avsluttertiendeklassingen.Stine Indahl