Kalking og naturlig restaurering av tidligere forsurede innsjøer i ...

Det er spesielt at Daphnia mangler i sedimentet (< 200 år) i mange vann i kystområdet (Hobæk 2000).Men i kanskje de fleste tilfeller vil deres fravær ikke primært skyldes antropogensure utslipp - men devar borte før sur-nedbørseffekten satte inn, som antydet over. I de generelle oversiktene fra glasialperiodenetil nå for innsjøer i kystområdet, som på Kråkenes (Duigan & Birks 2000) avtar Daphnia,sannsynligvis knyttet til lavere middeltemperaturer om sommeren (se Batterbee 2000). Det er derforikke vitenskapelig merkelig at den følsomme indikatoren Daphnia ikke finnes i flere av de kystnæreinnsjøene, som i andre områder med mye humus og lav pH, f.eks. i indre Hordaland, Skjervatjern vedFørde, hvor detaljerte studier av dette humusvannet ble utført (Hessen 1992, Gjessing 1994).Dominerende art i Skjervatjern var H. gibberum, men også D. brachyurum og B. longispina varvanlige (Hessen 1992). Dette er vanlige arter i sure innsjøer i Hordaland.Figur 13. Den boreale arten D. lacustris er ikkevanlig i Sogn og Fjordane, men finnes i mangeinnsjøer i Hordaland. Her er vist et ca. 50 årgammelt efippium med to hvileegg fraHeilandsvann, Aust-Agder.Ved en studie av 8 norske innsjøer ble krepsdyrfaunaen rekonstruert før forsuringen startet (ca. 1900)og fram til i dag, samt at efippier til Daphnia også ble registrert (SFT 2002). Flere av innsjøene haddeDaphnia i dypere lag av sedimentet, som tidligere observert i tilsvarende sedimenter (Nilssen 1984). Iinnsjøer med det lavest ioneinnholdet og kalsiumverdier på ca. 0,25 mg · L -1 hadde ikke Daphniarester i dypere sedimenter, som understøtter at slike økosystemer kan ha problemer med å understøtteegen populasjoner av denne følsomme gruppen.Allerede for lenge siden ble humusforholdene på Vestlandet spesielt bemerket (Gaarder 1938). Dennetidligere undersøkelsen ser imidlertid ut til å ha gått forskningen forbi – den bli i alle fall ikke sitert avetterfølgende forskere som arbeider i dette eller tilsvarende områder. Gaarders (1938) studium er etvektig innlegg i å forstå de spesielle forholdene med nedslagsfelt på Vestlandet, og sammen med depaleoøkologiske studiene vil dette sette de spesielle vestlandsvannene i vitenskapelig perspektiv.Humus er meget ulikeartet og avhengig av geografiske og klimatiske (både makro- og mikro-)foprhold (Vik et al. 1985). Gaarder (1938 s. 9) hevder at vestlandsjorden i alminnelighet er enutvasket, næringsfattig og sterkt sur jord med råhumuspreget humuslag i jordprofilet, men at det ogsåer betydelig variasjon avhengig av nedslagsfeltets beskaffenhet. Surheten ble målt og økte fra løvskog-, nåleskog-, lyng-, myrtorv- og til myrjord (Gaarder 1938). Vestlandets udyrkede jord har såledesmeget særpregete egenskaper med lav foforinnhold, lav basemetningsgrad (minerogent innhold) ogbetinger en sur og dårlig nedbrutt humus (Gaarder 1930, 1938). I tillegg vil mineraliseringen av tungtnedbrytbare organiske forbindelser i innsjøenes strandsoner hemmes ved økende surhet (Laake 1976),og fører gradvis til store forandringer i strandsonens stoffkretsløp og produksjon.Mange av innsjøene i slike områder har naturlig ikke hatt Daphnia, kanskje ikke siden middelsommertemperaturen avtok for mange tusen år siden, eller like etter at vegetasjonen etablerte seg etter istiden(se referansene over). Derfor kan fravær av følsomme Daphnia som observert av Hobæk (2000)skyldes naturlige forhold.Rådgivende Biologer AS 17Rapport 1446