Kalking og naturlig restaurering av tidligere forsurede innsjøer i ...

Figur 31. Variasjon i værforholdenebelyst med den såkalteNAO-indeksen. Rød linje viserflytende 5-års middel og blå linjeviser enkeltårs-observasjoner. ErNAO-indeksen positiv betyr detteat været på vestlandet domineresav vestlige vinder med mye nedbørog varme vintre. Er den negativ vilværet inneholde mindre nedbør ogvære kaldere.Detaljerte paleoøkologiske undersøkelser har vist hvordan vannkjemi, innsjøer og hele nedslagsfeltethar utviklet seg siden isen trakk seg tilbake fra Fennoscandia etter siste istid (Battarbee et al. 1990,Renberg et al. 1993). Disse viser at alle akvatiske lokaliteter var mest ionerike like etter at isen haddetrukket seg tilbake, fordi den kjemiske forvitringen virket direkte på eksponerte løsmasser. Etter atvegetasjonen etablerte seg, opptrådte en vekslende grad av naturlig forsuring i nedslagsfeltet. Langtsenere førte menneskenes aktiviteter til en mer ionerik tilstand, som skyldes opparbeiding avkulturlandskap, før det antropogene nedfallet det siste hundreåret førte til en sterk forsuring ifølsomme økosystemer. Det er derfor vanskelig å bestemme hvor i innsjøenes historisk-dynamiskeutvikling at den ”opprinnelige” vannkvaliteten skal fastlegges. Likevel er det generell enighet om atvannkvaliteten vi refererer til er forholdene like før den nylig antropogene forsuringen (SNV 2000).Hvis vi betrakter innsjøer som nå inneholder ca 1 mg ⋅ L -1 [Ca 2+ ], kan disse innsjøene likevel ha hattopptil ca 3 mg ⋅ L -1 [Ca 2+ ] før den siste alvorlige forsuringsprosessen satte inn (Dickson 1980).Videre dreier begrepet opprinnelig vannkvalitet seg ikke bare om den mest vanlig refererteparameteren pH eller [H+]. Vannkvalitet innbefatter mye mer enn dette, og på våre deler av kloden erogså kalsium, humus, aluminium og mengde tungmetaller alle svært viktige for å beskrivevannkvalitet eller forutse organismesamfunnets reaksjon overfor surt nedfall. I Norge er vannene merionefattige enn i Sverige, i det ca 50 prosent av norske vann har [Ca2+] < 1 mg ⋅ L -1 (Skjelkvåle et al.1997).Målet med kalkingen har ikke alltid vært identisk i de ulike geografiske områder og type økosystemer(rennende vann og innsjøer), fordi de ulike områdene er forskjellig eksponert og påvirket av surtnedfall. Naturens tålegrense er forskjellig og varierer sterkt med geologiske og klimatiske forhold(Hindar & Kleiven 1990, Hindar & Henriksen 1994, Hindar et al. 1998, Henriksen & Hindar 1997,Hesthagen et al. 1999). De fleste lokaliteter, også kronisk sure, er utsatt for episodisk forsuring,vanligvis under vårsmelting og vedvarende høstregn. De tidligere tiders historiske episoder adskilteseg fra dagens ved at de sannsynligvis var svakere. Siden nedslagsfeltene ofte har utarmet bufferevneog inneholder store mengder akkumulert surt nedfall, vil dagens episoder være kjennetegnet av lavionestyrke, lave kalsiumkonsentrasjoner og høye aluminiumsverdier.De vanlige ferskvannsorganismene i det undersøkte området har svært vid økologisk valens og finnesutbredt under en rekke økologiske forhold (Nilssen & Wærvågen 2002a, 2002b, 2003, Wærvågen &Nilssen 2003a). For de fleste av disse er det sannsynligvis ikke vesentlig fysiologisk stress om ionersom kalsium varierer fra 1 - 3 mg ⋅ L -1 [Ca 2+ ], som er vanlig etter kalking. Det er spesielt hvisorganismene er tilpasset ekstremt lave ioneverdier som f eks 0,2-0,5 mg ⋅ L -1 [Ca 2+ ] at problemene kanvise seg. Foreløpig kjenner man ikke godt til slike tilfeller.Rådgivende Biologer AS 43Rapport 1446