Lys & Liv 05-2006 web - Det teologiske Menighetsfakultetet

sSide 8ukt-konferansenJane Christin Siewartz Dahl (20) med sterk livshistorie underHold alltid det dereUnder den siste dagen avUKT-konferansen formidletJane Christin SiewartzDahl en sterk livsfortellingom hvordan det er å værebarn i en familie der noenav hennes nærmeste errammet av en psykisklidelse.Tekst: Nkolai Wold Hegertun Foto: Marianne TorpTemaet for dagen var ungdomsdiakoni.Den ble innledet av Jane Christin Siewartz(20) sin sterke historie. Selv er hun studentpå UKT-linja ved MF. Det er vanskelig å sii hvilken grad det fullsatte auditorium Ipå MF var forberedt på hva de skulle fåhøre. Stille, men frimodig, står hun framog forteller: – Jeg har en pappa som ermanisk depressiv.Gjennom 50 minutter fikk de så høreden ærlige og tragiske, men samtidig viktige,historien om en families brutale møtemed psykiske lidelser og et haltende hjelpeapparat,spesielt innenfor psykiatrien.- 90 000 barn og unge i Norge har foreldresom har psykiske problemer og bareanslagsvis 1000 av dem får hjelp.Angst– Jeg var 8 år da pappa ble syk. Inntilda hadde jeg hatt verdens snilleste ogbeste pappa. Alt var fint helt til jeg en dagkom hjem fra skolen og fant ham sittendepå kjøkkengulvet, gråtende mens mammaholdt rundt ham. Jeg skjønte ikke så myeda, men da pappa hadde grått i tre dager istrekk, var han forandret for alltid. Sykdommentok pappaen min fra meg. Vi loaldri sammen lenger, vi lekte ikke sammenmer, alt ble forandret. Det verste varsinneutbruddene. Han kunne eksplodereover bagateller, og gjøre oss livredde. Etekstremt sinne kom til overflaten, og redselenfor slike utbrudd var enorm. Detdominerte livene våre. Vi listet oss rundtog krympet oss sammen.Dette ble starten på mange år medangst og bekymring som aldri slapp taketpå familien. Og det skulle bli verre.– Det var tungt å «miste» pappa. Etterhvert forsto vi hva som var bakgrunnenfor pappas sykdom, Da pappa forsvant,skjønte jeg etter hvert at jeg aldri ville fåham tilbake. Samtidig forsøkte jeg å huskehvordan han var før han ble syk.UKT-student Jane Christin stod fram i konferansen og fortalte sin livshistorie.Beskytterrollen-– Min måte å bearbeide pappas sykdompå, var at jeg tok på meg en beskytterrolleovenfor søsknene mine. Dette varnaturlig siden jeg var eldst blant søsknenemine, men jeg var livredd selv. Og redselenble bare verre og verre da vi etterhvert fant ut at pappa flere ganger prøvdeå ta livet sitt. Grusomt var det for eksempelå finne pappas avskjedsbrev, eller damamma fant ut at han samlet på piller tilen eventuell overdose. Selvmord ble foross et evig spøkelse.– Det mest slitsomme med psykisksyke, er det uforutsigbare; man vet aldrihva som kan komme til å skje.Så forteller Jane Christin om et helsevesenmed døve ører og svikefull tunge. Detverste sviket kom fra norsk psykiatri.Et helsevesen som sviktet- Vi i familien har etter hvert fått merkeden psykiske lidelsen på kroppen. Jeg selvog mine søsken har lidd av depresjoner ogselvskading i kjølevannet av pappas sykdom.Psykisk sykdom skader alltid depårørende og alle rundt også. Dette prøvdevi å si fra om til helsevesenet, men dehørte bare på pappa. Jeg fikk følelsen av atde egentlig ikke brydde seg. Vi fikk aldrisi noe. Norsk psykiatri er tragisk og jeghevder at den sviktet oss som familie.