Fysisk institutt - Institutt for fysikk og teknologi - Universitetet i Bergen

Fysisk institutt50 år

Fysisk institutt 50 år - et historisk tilbakeblikkAv Arnfinn GraueDen 9. april 1946 gjorde Stortinget vedtak om å opretteUniversitetet i Bergen. Samtidig bevilget Stortinget 250 000kr til å forberede bygging av to fløyer til Geofysisk instituttpå Wallendalsmarken. Den 25. Oktober samme år la KongHåkon ned grunnsteinen til disse bygningene. Universitetet iBergen kunne derfor i 1996 feire sitt 50 års jubileum.Den 30. august 1948 ble Universitetet i Bergen åpnet, etter atLov om Universitetet i Bergen var vedtatt ved KongeligResolusjon. Før 30. august 1948 hadde Universitetet i Osloformelt ansvar for eksamensavviklingen for studenter somstuderte i Bergen, men fra denne dato kunne Universitetet iBergen immatrikulere sine egne studenter og tilby demstudiemuligheter innenfor tre fakulteter: Det matematisknaturvitenskapeligefakultet, Det historisk-filosofiskefakultet og Det medisinske fakultet.Fysisk institutt ble ett av 10 institutter ved Det matematisknaturvitenskapeligefakultet. Derfor kan instituttet feire sitt50 års jubileum i 1998. Antallet fast ansatte ved Fysisk instituttvar meget beskjedent i de første årene: Harald Enge bletilsatt som amanuensis i eksperimentell fysikk 1. juli 1948Aadne Ore ble tilsatt som dosent i teoretisk fysikk 1. oktober1949 Bjarne Eide ble tilsatt som instrumentmaker fra 1. mai1950Bjørn Trumpy som var ansatt som professor i jordmagnetismeog kosmisk fysikk på Geofysisk institutt, avdeling Cvar styrer på Fysisk institutt. Han ble også Universitetetsførste rektor.Fysisk institutt var tildelt noen få rom på Geofysisk institutt,men da de to nye fløyene sto ferdig i 1951 0g 52 fikk instituttetrom både i Vestfløyen og Geofysisk institutt.Trumpy var et festmenneske og en meget sosial person somevnet å motivere både ansatte og studenter. Han inviterteblant annet dem regelmessig med følge til festlige sammenkomsterhjemme hos seg på Museplass. Selv om vi den gangvar et lite institutt, kunne det bli ungdommelig trangt trangtpå dansegulvet i sene nattetimer.Bjørn Trumpys professorat ble i 1952 omgjort til professorati fysikk. Han fortsatte med sine målinger av intensiteten avkosmisk stråling på bakkenivå. Men i de første årene etterkrigen sammen med Odd Dahl tok han også et initiativ til åopprette et Kjernefysisk laboratorium i Bergen, først ved åbygge en Van de Graaf akselerator (ferdig i 1950) og noen årsenere en betatron. Disse ble finansiert via bevilgninger fraNTNF og innsamlede midler. Tildelte bevilgninger fraNTNF inkluderte også stipendiatstillinger. I begynnelsen avfemtiårene ga disse stillingene Grotdal, Nybø og meg selvmuligheter for å engasjere oss i eksperimentell kjernefysiskforskning og Øines å bli involvert i elektronisk utvikling.Jeg vil fortelle en episode jeg opplevde som hovedfagsstudentfra den første tiden. Bjarne Eide og jeg skulle smeltestore mengder av parafin om til store blokker, som vi kunnemure opp til en vegg for å beskytte oss mot den hurtigeneutronstrålingen fra Van de Graaff generatoren. Vi måttebruke det utstyret vi hadde tilgjengelig. Eide laget en formsom parafinen skulle smeltes i. Til smeltingen brukte vi åpenflamme!! Det gikk godt en stund, men så tok plutselig parafinenfyr. Eide tok lynraskt den brennende formen medparafin over i vasken. Jeg så for meg at brannen skulleslukkes med vann, og skrek at han skulle kaste formen ut avvinduet i håp om at ingen sto nedenunder. Men Eide tokraskt en plate over vasken og kvelte brannen! Mens vi beggesto der i røk og damp, kommer Trumpy inn i rommet medden engelske ambassadøren i Norge på omvisning. Trumpytok det hele med meget stor fatning, og orienterte ufortrødentvidere: Here they are melting parafin sa han og lukketså døren.Da Universitetet i Bergen ble åpnet i 1948 var de biologiskeog geofysiske fagene de best utbygde ved Mat.nat.- fakultetet.Men utover i 50-årene ble spesielt fysikkfaget (menogså matematikk) stadig mer populært blant studentene. Frahøsten 1954 ble det etablert full bifagsundervisning inkludertlaboratoriekurs i fysikk.Frem til slutten av 50-årene var kosmisk fysikk og kjernefysikkde sentrale forskningsfeltene ved instituttet. Forskningenfikk rimelig bra tildelinger fra forskningsrådene(særlig fra NTNF) og over universitetets budsjetter. Fra 1952til høsten 1960 økte antall vitenskapelige ansatte fra 3 til 8,samtidig som flere stipendiater, teknisk personale og hovedfagsstudenterbidro sterkt til instituttets faglige anseelse ogvekst. Etter at Trefall ble professor i eksperimentell fysikk,ble det i noen år drevet forskning innen kosmisk fysikk på 2adskilte avdelinger ved instituttet.I midten av 50-årene ble det i en del vestlige land reist spørsmåletom hvilken betydning et høyt utdanningsnivå haddefor verdiskapningen i et moderne samfunn. Norge var ikkespesielt tidlig ute med utredninger om spørsmålet, menfulgte den internasjonale trenden, til tross for at noensentrale norske sosialøkonomer stilte seg tvilende.Bruken av og størrelsen av oppspart kapital var etter deresmening den dominerende faktoren. Men tross tvil, fikk viogså i Norge en ekspansiv satsing på utdanning og opplæringgjennom alle 60-årene. Denne generelle ekspansjonennådde snart også universitetene og de vitenskapeligehøyskolene fordi det ble forventet langt større etterspørsel påakademis arbeidskraft over et bredt faglig spekter. Disponeringenav store årlige bevilgningsrammer kunne ofte føre tilheftige diskusjoner og strid mellom ledende personer vedinstitusjonene. Ja, vi opplevde at det kunne blåse ganskesterkt på toppene, men trøstet oss med at det er der tåkenogså legger seg først.Ved Universitetet i Bergen som institusjon prioriterte manførst og fremst økte personalressurser. Dette førte til enøkende grad av faglig spesialisering, og ofte med enprofessor i hvert spesialområde. Universitetet i Oslo haddeen mer balansert budsjettering på personalressurser, bygg,utstyr og drift. Ved Fysisk institutt undergikk man disseproblemene av tre grunner1. Vi prioriterte faglig styrking av etablerte fagområder 2. Viønsket å utvikle vårt samarbeid med faglig sterke grupperinternasjonalt 3. Vi prioriterte nybygg meget høytDet er i denne forbindelse viktig å merke seg at Norge var ettav 12 land som i 1952 etablerte Det europeiske senter forhøyenergi kjernefysikk i Geneve, CERN. Trumpy ble norskdelegat til CERNs finanskomite og Council i 1960. Hanønsket sammen med Odd Dahl å opprette en forskningsgruppepå dette feltet ved Fysisk institutt i Bergen. Odd Dahlfikk for øvrig det ærefulle verv å lede planleggingen av denstore protonsynkrotronen i CERN (ferdig i 1960). På grunnav sammenfall i tid med den eskpansive veksten ved universitetenei 60-årene ble det mulig å ansette flere i vitenskape-1

lige og tekniske stillinger på dette nye og spennende feltet.Den første hovedstilling i faget kom i 1965, da Lillethun bleansatt i et nytt dosentur. I tillegg fikk både gruppene ikosmisk fysikk og kjernefysikk flere yngre medarbeidere.Gruppen i teoretisk fysikk fikk bare sparsomt med stillinger.Hansteen ble dosent i 1967. Den første hovedstilling i teoretiskpartikkelfysikk kom først i 1976 da Cecilia Jarlskog bleutnevnt som professor. Hun tok med seg inn i instituttet etinternasjonalt meget sterkt faglig nettverk av kontakter. Iperioden 1960-70 økte antall mellomstillinger fra 7 til 18.På slutten av 50-tallet ble det satt fram to forslag om nybyggved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Ett forfysikk/matematikk på Florida og ett for geologi/botanikk/zoologi på Sydneshaugen. Mindretallet, studentrepresentantHalsteinslid, prioriterte fysikk/matematikkbygget. Universitetsledelsenkom til samme resultat som mindretallet i fakultetet.Fysikk/matematikkbygget sto ferdig i 1968.På den tiden fikk alle nybygg i tillegg til tjenlige lokaler ogsåmoderne utstyr og økte driftsbevilgninger. I bygget ble detdessuten investert i spesialrom, velutstyrte elektronikk-laboratorierog verkstad. Apropos nybygget i fysikk/matematikk.Under planleggingen av bygget ble vi kjent med flere firkantetebestemmelser som fikk oss til å trekke på smilebåndet.Det ble påstått, jeg kan ikke garantere at det er sant, at i ettidligere statsbygg skulle professorene få teak skrivebordsplate,mens det øvrige vit.personale skulle få eik. Det bleelegant løst, ble det sagt, på den måten at bordplatene blefinert med teak på den ene siden og eik på den andre. Bordplatenble så skrudd på med den riktige siden opp. Hvis enamanuensis fikk opprykk til professor kunne han bare snuplaten. Vi opplevde hos oss at professorene skulle få skuffseksjonerpå begge sidene, mens de øvrige fikk skuff-seksjonpå den ene siden av skrivebordet. Det fikk vi ordnet på denmåten at det ble kjøpt inn skuff-seksjoner i stål som kunneskyves inn under bordplaten på den andre siden der det varbehov for det! Dessuten skulle våre professorer ha stol medarmlener og de andre uten.Vi hadde noen spesialrom med gode avtrekk-skap med utluftingover tak. En dag skulle prof. Gunnar Aksnes fra Kjemiskinst. Låne et slikt rom fordi han i et eksperiment kom til åprodusere en del illeluktende gasser. Etter kort tid etterpåluktet det pyton i alle rom i bygningen. Arkitekten haddenemlig plassert friskluftinntaket på taket vis a vis viften somblåste ut de illeluktende gassene til Aksnes.Jeg spurte Jan Lien, spøkefullt, om jeg skulle snakke pånorsk, engelsk eller Fauskværing. Jeg har aldri vært istand tilå lære Bergensk, så det kom ikke på tale. Hans svar var:Norsk eller engelsk, det gjør ingen forskjell. Jeg er imponert.Da jeg var fem år gammel gav mine foreldre meg et byggesettsom het Mekano. Fra den dag var det klart hva jeg villebli: Ingeniør. Senere, etter a ha puslet med elektriske motorerog radio ble det til elektroingeniør. Så, det ble Trondheimunder okupasjonsårene untatt 144-145 da Hjemmefrontenmente det var for farlig å bli ved NTH.Etter diplomarbeidet, som det het, var jeg laboratode-assistentinntil l. januar 1948. Da begynte jeg i en stilling somvikar for amanuensis Orlin pa Geofysisk Institutt under2Harald Enge: Fysisk institutt 50 årstaleAlt i alt må en imidlertid kunne si at Fysisk institutt hadderimelig gode forsknings-ressurser fram til midten av 1970tallet. Men da snudde den positive utviklingtrend. Paralelltmed stagnasjon i studenttall, fikk vi økende økonomiskinnstramming. Utviklingen ved universitetene sto i sterkkontrast til utviklingen ved distriktshøyskolene i sammeperiode, som tilbød korte yrkesrettede studier. En må dessutenregne med at det bildet radikale ansatte og studenter,både med rette og urette, tegnet av universitetssamfunnet pådenne tiden, skapte en avstand mellom samfunnet og aktøreneinnen den frie og grunnleggende forskning. Nygårdshøydenble for eks. på folkemunne kalt Leninhøyden. PåFysisk institutt var det spesielt viktig å snu den negativetrenden. Våre gjennomgående små forskningsgrupper visteseg å bli svært sårbare, ikke bare fordi vi var få, men likemye at vi begynte å få vanskeligheter med å oppfylle våreforpliktelser i det internasjonale nettverket med hensyn tilinvesteringer i utstyr og drift, og ikke minst med hensyn tildekning av reiseutgifter i kollaborasjonene. Svært mangeansatte som er tilstede på middagen i dag, har fått føle dissekonsekvensene så vi behøver ikke kommentere dettenærmere. Min tildelte tid vil heller ikke tillate det.Da jeg var rektor i perioden fra 1984 til 1990, var det viktig åbidra til å åpne Universitetet mot samfunnet. Prosessen varallerede i gang. Forskningsgrupper hadde for eksempel istigende grad tatt opp forskningsoppgaver som var meranvendt av natur og ofte utført i samarbeid med industri- ognæringsliv. Teknologiske studier var allerede introdusert påMat.nat. fakultetet tidlig på 80-tallet. På Fysisk institutt varprosessen allerede i gang. Owren som var tilsatt som dosentallerede i 1970, prøvde innen laserforskning for eksempel åetablere samarbeid med eksterne industripartnere på 80-tallet. Vi kunne også bevilgningsmessig trekke visse fordelerav at studenttallet fra 1988 igjen begynte å stige ved universitetet.I 1986 ble Hammer ansatt i et professorat i instrumenteringog elektronikk, og etablerte et verdifullt samarbeid medCMR. Senere ble Lyder Atteraas professor i materialteknologi,og Rolf Eckhoff introduserte som professor forskninginnen støv og gasseksplosjoner og sikkerhetssystemer.Videre ble forskningsengasjementet innen olje og gass reservoarfysikk intensivert. Disse fagene har særlig tiltrukket segteknologiorienterte studenter på hovedfags og dr.grads nivå.Så langt anvendt og teknologiforskning.Utfordringen på Fysisk institutt i 90-årene ble mer genereltbelyst på seminaret i går. Der var det full enighet om at det nåblir en hovedoppgave å gjenvinne fysikkens plass og betydningi samfunnet både hva gjelder forskning og utdanning.Vi vet at det samlede forskningsmiljø ved instituttet har etbetydelig utviklingspotensiale. Jeg avslutter derfor her med ågjenta, i en noe omskrevet form hva Trumpy ved flere 50 årsjubileer proklamerte: De første 50 er det mye gjemt i, oggrunnlaget lagt for den nære fremtid. De 60 vil det bli fortsattvekst i De 70 svært mye nytt i De 80 massevis av godt iLa oss derfor heve våre glass Og utbringe en skål for oss selvog instituttets fremtid.Professor Trumpy. Det var Helmer Dahl som anbefalte megfor Trumpy.Det var absolutt håpløst å rinne hus i Bergen i 1948, menomsider rikk vi med Trumpyls hjelp et lite hus på hva somsenere ble den biologiske stasjon på Espegrend, Blomsterdalen.En morgen var jeg ikke på bussen, og sjåføren spurteKorr e Han Lange? Nabo-gutten kom øyeblikkelig til hjelp:Kjerringa e på bussen. Han e heime å passa ongan. Omsiderrikk vi eget hus pa Nesttun. En av mine oppgaver på GeofysiskInstitutt var å konstruere en betaspektrograf. Det ble denførste magnet- spektrografen av mange. Den ble luftkjølt,men det viste seg a være utilstrekkelig. Det ble den sistetabben jeg gjorde pa det området.

Mens vi snakker om tabber, her er en annen. Vi hadde etapparatur for å måle intensiteten av kosmisk stråling - 24teller, en for hver time 1 døgnet, eller kanskje var det bare 12.Som regel foretok Trumpy avlesningen hver morgen. Alt varhjemmelaget, Geiger-Milller rør, forsterker, scaler, og detmåtte på reparasjons-benken en gang i blant. Well, enmorgen var aktiviteten for høy, kanskje femti prosent høyereenn vanlig. Så, uten å avlese tellerne satte jeg apparaturen påarbeidsbenken. Jeg husker ikke hva jeg gjorde med den, menialfall oppførte den seg bra etterpå. Noen dager senerekommer Trumpy inn, ivrig for a se på journalen. Det haddevært en øket aktivitet 1 den kosmiske stråling den dagen jeghadde apparaturen på arbeidsbenken. Jeg vil aldri glemmeTrumpyls bemerkning: Mine herrer, det er ikke slik mandriver forskning. 1 anledning av innvielsen av Universitetet iBergen sommeren 1948 hadde Stortinget bevilget 2 nye stillinger:En amanuensis i fysikk og en rengjørings person. jegrikk en av de stilligene. Jeg tar det som en indikasjon av atTrumpy ikke var helt oppgitt over mine tabber.Trumpyls avdeling for kosmisk fysikk var i første etasje påGeofysen. I den andre enden av bygningen var ChristianMichelsenls Institutt med Odd Dahl, Helmer Dahl, HaakonSandvold, og andre. Der var også et første klasses mekaniskveksted. Odd Dahl var en av de mest interessante personerjeg har møtt. Som kanskje de fleste vet, var han pilot forRoald Amundsen, målte jordmagnetisme i Himalaya, varkjerneforsker i Wasington D.C. (mer om det senere.)Et selskap hvor Odd Dahl var gjest var ikke kjedelig. Hansatt på kanten av stolen, lente seg framover og fortalte historier.Trumpy var ikke tapt bak en vegg heller, underholdenesom selskapsmenneske og i lunsjpausen, som vi tok sammenmed meteorologer og havforskere. Som arbeidsgiver var hanalltid positiv og åpen for nye ideer. Vi fysikere var ikkeforbauset da han ble utnevnt til Universitetets første rektor.Sommeren 1950 var jeg heldig å bli utnevnt som en av trepersoner fra Norge til et sommerkurs ved MassachusettsInstitute of Technology (MIT.) Det ble en meget hektisk meninteresant tid. Jeg hadde bedt om å få arbeide i Van- de-Graaff-gruppen fordi vi hadde da allerede her ved FysiskInstitutt en Van de Graaff maskin, konstruert av Odd Dahl.La meg ta et lite sidesprang her. Van de Graaff bygde sinførste høyspennings generator ved Princeton University islutten av 20-årene. Den var bare en modell. Dette var etterCockroft og Walton i Cambridge, England hadde demonstrertat man kunne studere kjerne-reaksjoner ved hjelp av enannen type høyenergi- maskin. Van de Graaff ble invitert til åta en stilling ved M.I.T. hvor han kunne bygge en maskin forkjerne- forskning. Av mange kompliserte grunner ble ikkehans egen generator fullt utstyrt for a studere kjerne-reaksjonerfør etter Annen Verdenskrig, omtrent 1948, altså to årfør jeg kom til Amerika. Da var det mange Van de Graaffmaskiner for kjernefysikk 1 bruk over hele verden, blantannet en i København. Den første Van de Graaff som produsertekjernefysisk data var bygget ved Carnegie Institute iWashington omkring 1930 av Tuve, Hafstad og Dahl.Dahl? You guessed it. Det var vår egen Odd Dahl som senerebygget de to maskinene i Bergen, en for behandling av kreft,en for kjernefysikk. Tilbake til sommeren 1950. Sommerkursetvarte 4 måneder, men, som jeg pleier a si: They forgotto tell me when the four months were up! Sannheten var atmin boss, Professor William Weber Buechner, var imponertover hva jeg hadde utrettet. Blant annet hadde jeg funnet etmeget lavliggende energi-nivå i atomkjernen A128. Så,Buechner overbeviste myndighetene til a forandre mittvisum. For å si det på godt NorskAmerikansk, jeg sto iAmerika for næsten to år. Det var en hektisk tid. Jeg samletmateriale for en norsk doktoravhandling og konstruerte minannen magnet-spektrograf. Denne gang fikk den nok vannkjøling.En spektrograf ble bygget ved MIT, en noe mindre iBergen, etterat jeg var kommet tilbake hit. Et lite sidesprangigjen: Robert Jamison Van de Graaff (Vi kalte han Van) varsom student i tyve-årene ved University of Alabama medlemav fotball-laget - Amerikansk fotball. Han fikk der en kneskadeog en ryggskade som forandret hans liv, fysisk sett. 11950, da jeg var ved MIT, kunne han ikke stå oppreist lengenok til a holde en forelesning. Han sluttet eventuelt somProfessor og arbeidet resten av sitt liv med å konstruerebigger and better Van de Graaff generators.Van og tre andre MIT professorer hadde startet et rirma 11948. De kalte det High Voltage Engineering Corporation,og rirmaets produkter var Van de Graaff maskiner for kreftbehandling,forskning og industri. Eventuelt var de istand tilå produsere en maskin som kunne nå 20 millioner volt påhøy-spennings terminalen. Van de Graaff var en megetbeskjeden mann. Etterat at jeg hadde laget tegninger til minmagnetspektrograf og beslutningen var tatt at den skullebygges, kom han engang til mitt lile kontor og viste meg entegning av et simplere instrument. Den verdens-berømteprofessor ville høre meningen til en beskjeden norsk studentom hans ide var brukbar som et midlertidig instrument.Jeg kom tilbake til Bergen våren 1952. Takket vare Trumpy,var min stilling framdeles åpen her. Jeg ble tre og et halvt år1 Bergen som amanuensis og senere førsteamanuensis. Endel av min tid ble brukt til åarbeide på min doktor-avhandleingsom ble forsvart i 1954. Kjerne-fysikerne som jeghusker best var Grotdal, Nybø, Trefall og Graue. Trumpy varjo rektor, så han hadde noe mindre tid for fysikken, men vi såhan næsten hver dag.Han hadde sine målinger av kosmisk stråling gående. Hanhadde et nytt utstyr som jeg tror var satt opp av Trefall.Sommeren 1952 hadde vi en total solformørkelse i Bergen.Trumpy var ivrig for å se om intensiteten av den kosmiskestråling ville være anderledes under formørkelsen. Og dasviktet selvfølgelig apparaturen. Trefall var 1 Amerika, så jegble bedt om å prøve a få det iorden igjen. Jeg arbeidetfebrilsk gjennom hele formørkelsen og fant ikke feilen. Clestla vie! Jeg har spesielt gode minner om Arnrinn Graues ogmitt strev med a få Van de Graaff-beamen fokusert.Så, vi regnet på spenning-fordelingen og krøp opp og ned imaskinen for a forandre på sakene. En annen ting vi gjordevar å produsere noen tabeller som ble beregnet på en nymekanisk regnemaskin som meteorologene hadde anskaffetseg. Maskinen var på størrelsen av et piano. ldag kunne viantagelig ha gjort det samme på en lomme-maskin.Magnetspektografen som jeg hadde konstruert mens jeg varved MIT ble laget. En god del av tung-arbeidet ble gjort paChristian Michelsens Institutt, de mindre tingene på vårt egetverksted. Spektrografen må kunne svinges rundt target somblir bombardert. Vi var heldige å få fra de militære et tyskkanon-fundament som gikk på kulelager. Offiseren somoverlot dette til oss ville vite hva det skulle brukes til. Jegforklarte at vi skjøt protoner og deutroner mot et target osv.Her protesterte han. Target het mål på norsk. Jeg prøvde aforklare at hensikten var ikke å prøve vår skyte-ferdighet!Jeg hadde stor glede av mitt samarbeide med en hovedfagsstudentsom het Ivar Aanderaa, senere velkjent i Bergen somgrunnleggeren av Aanderaa lnstruments. Ivar var enoppfinner. Han fant opp en simpel, men kanskje i detauenenoe upraktisk strøm-forsterker uten å vite at prinsippet alleredevar 1 bruk i det som heter Field Effect Transistoi. Ingenav oss hadde hørt om transistoren på dette tidspunkt. Jeg gavIvar som hovedoppgave å bruke Van de Graaffen ogmagnetspektrografen til over-flate-analyser. Han gjorde etutmerket arbeide, og jeg hadde anledning til å se gjennom detigjen for en tid siden. Fordi metoden krever kostbart utstyrble den mere eller mindre bortglemt inntil den ble gjenopp-3

funnet omkring 1970. Som jeg har nevn tidligere var jegutdannet som svakstrØms-ingenør. Så hvor lærte jeg fysikk?Selvstudium, selvfølgelig, men også meget viktig: HelmerDahl dannet en studiegruppe med medlemmer fra ChristianMichelsens Institutt og Fysisk Institutt. Vi studerte Slater ogFrankls bøker og Blatt and Weisskopfs kjernefysikk. Utendenne bakgrunn kunne jeg ikke ha started undervisning vedMIT. I parentes bemerket: Forfatterne var alle professorerved MIT, og det var Professor Frank som ansatte meg somlnstructor i 1955. Min overordnede under mitt første oppholdved MIT var, som tidligere nevnt, William Weber Buechner,senere Head of MIT Physics Department. Det var han som,under et besøk i Bergen, overbeviste meg om å kommetilbake til MIT som lnstructor of Physics, senere Professor.lnteresant, hektisk, krevende. Forelesninger i atom-fysikk for200 studenter et semester, mindre klasser i varmelære næstesemester. Enogtredve år. Jeg gikk av for 12 år siden, 65 årgammel. Det er ikke vanlig ved MIT. Gamlingene trekker detut, og det har blitt et stort problem ved alle universiteter iAmerika. Det er ingen aldersgrense, men 1 andre stillingerkan man bli oppsagt. Ikke en professor med tenure. Så dehenger inn der med forholdsvis høy gasje og blokerersjangsene til yngre folk. Mitt forskningsarbeide ved MITbesto av a studere atomkjernene ved bruk av vår nye storeVan de Graaff generator som kunne gå opp til 9 millionervolt. Jeg konstruerte en ny magnetspektrograf som kunnemåle energi- spektra for 24 vinkler samtidig. Vi kunneprodusere data mye fortere enn vi kunne analysere dem, ogdet førte til samarbeide med fysikere fra mange andre instutisjoner,bl.a. fra, guess what, Universitetet i Bergen!Senere flyttet vi vårt arbeide til Brookhaven National Laboratorypå Long Island. Forsknins-området ble tung- jonefysikk.Nye metoder, nye apparater. Engang ingeniør, alltidingeniør! Ved MIT har en professor anledning til a bruke opptil en dag i uken for Outside Pofessional Activities. Mineoutside activities var a konstruere magnetspektrografer, småog store, noen få kilogram opptil 240 tonn. For mange år varjeg konsulent for High Voltage Engineering Corporation. Påvegne av HVEC fikk jeg Ivar Aanderaa til å komme over tilAmerika. Han skulle være Vans assistent. Det var en stortabbe. Van kunne ikke samarbeide med noen, Ivar kunne ikkesamarbeide med noen. Så, Ivar dro hjem og gjorde det godtsom sin egen herre.Fysisk institutt er for mange utenfra den vitenskapelige ogundervisningsmessige aktiviteten. For dem som tilbringermye tid ved instituttet, både som sin arbeidsplass eller studieplass,er det mye mer enn disse sikkert vigtigste sider somnærmest bokstavelig føles direkte på kroppen.Ved sine 50 år har instituttet i dag over 80 ansatte, av dem erbare rundt halvparten i vitenskapelige stillinger. Verkstedeter et av de områdene som for en utestånde ikke umidelbartfaller under de to nevnte kategoriene, selv om bare etter littorientering måtte også denne personen innse hvor viktigverkstedet er for mange forskningsprosjekter og for en del avhovedfagsprosjekter. For mange av oss som har vært vedinstituttet lenge, og kanskje ikke hadde så mye med verkstedetå gjøre, var Bjarne Eide nærmest en personifisering avverkstedet. Vi fikk også høre mange uttalelser fra ha, både ikantinen som tidligere var kanskje enda viktigere diskusjonslokaleenn i dag, og på mange møter hvor han ofte representerteverkstedet og forklarte tydelig hvorfor det varnødvendig å bruke midler på fornyelse også der.Bjarne Eide var den andre av Instituttets ansatte, og hannevnes i mange historier om Instituttets tidligere år. Vi harintervjuet B. Eide og fikk høre mange historier også fra ham.Om og med Bjarne EideDet er ogsa populært for MIT professorer a skrive lærebøker,og det kan vare noe tvil om det er en inside eller en outsideaktivitet. Vel, jeg produserte to, en som ble populær, denandre ble hva vi kaller en dudd. You win some, you loosesome, Clest la vieNu skal jeg gi et lite råd til unge studenter, kvinner og menn,som er i tvil om valg av karriere. Som jeg har fortalt tidligere,var kg ikke i tvil da jeg var fem år gammel. Så hva hente?Det gikk ikke akkurat som jeg hadde tenkt. Jeg ville bli ingeniør.OK, jeg pusler med endel ingeniør- arbeide nå, men,skal vi si jeg tok en liten avstikker på veien? Da jeg kom tilBergen 1 januar 1948 var mine første oppgaver a arbeidesom elektroingeniør. Skulle jeg forsette som elektro-ingeniøreller bli en kjernefysiker?En mere erfaren venn ga meg et godt råd: Du står ved enkorsveg. Velg retning og se deg ikke tilbake. Det var et godtråd, og jeg har forsøkt å følge det i mitt profesjonelle liv. VedMIT har vi et system hvor hver student har en rådgiver somhan eller hun kan spørre til råds om akademiske eller privatesaker. En av mine advicees var Eric. Han studerte matematikk.Skulle han ta et tilbud fra vår gruppe og forandreretning i Graduate School? Jeg gav han stort sett det sammeråd som jeg hadde fått:“You will do well either way. Choose, and stick with yourchoice.” Eric valgte kjernefysikk og etter relativt få år varhan Full Professor ved MIT. Han arbeidet i Van de Graaffgruppen og er vel kjent av Arnrinn Graue og kollegaer. Hankom til en annen korsveg senere, men det er en annenhistorie.Tidligere i sommer, etter omtrent 30 år, kom noen studenterog professorer fra Van de Graaff-gruppen sammen formiddag i en restaurant i Boston-omradet. Eric fortalte da athan hadde aldri glemt det rådet jeg gav han.Så, hva er mitt råd til den unge student idag? Det samme. Nårdu kommer til et veiskille, velg din retning og ha tillit til degselv at du valgte rett. Make it right! -- Thank you very much!Harald A. Enge20 Nason Hill RoadP.O. Box 201Sherborn, MA 01770-0201Tel. (508) 647-4924,0525Disse finnes på magnetbånd, men dessverre er lydkvalitetenganske dårlig. Heldigvis viste det seg at noen av hans bestehistorier nevnes også av våre andre bidragsytere, som haddemanuskript til sine taler. Men det er noen formuleringer frabåndet som vi gjerne gjengir her.Om sine unge arbeidsår:Det var ting som var bare gøy! Og jeg var jo så interessert idet som foregikk at mange ganger har jeg glemt å gå hjemDet var jo mye jeg kunne fra før men det var stadig noe nytt ålære .Om gamle van de Graaffen og gjennoppbygningen:Du vet den gamle van de Graafen, den kulen var bygget på ettreskjellet, platene var delt i små biter som var nagletsammen ..Alle disse skjøtene og kantene sa psjj psjj, det varjo bare tull. Vi kunne kanskje ha lagt på aluminium tape for åjevne det, men det ble ikke gjort .. Vi laget den nye som tohalvdeler, to halve kuler, og så sveiste vi det sammen inne.Så heiste vi den opp og monterte sammen hele van-degraafenunder kulen som svevte der oppe i kuplen som eneller annen Damokles sverd.4

Instituttets historie fra arkiver og rapporterSamlet og gjennfortalt av Kårmund MyklebostBergen MuseumFør Universitetet i Bergen ble opprettet i 1946, hadde Bergenlikevel et slags universitet, nemlig Bergens Museum.Bergens Museum hadde forskjellige avdelinger, men ikkenoe fysisk institutt. Det nærmeste vi kommer, er Geofysiskinstitutt som holdt til i midtfløyen (med tårnet) av nåværendeGeofysisk institutt. Bjørn Trumpy ble utnevnt til professor ijordmagnetisme og kosmisk geofysikk ved Geofysisk instituttavdeling C i 1935. Han kom til Bergen etter å ha værtdosent i tre år ved NTH i Trondheim.Som professor i geofysikk tok han over ledelsen for enmagnetisk kartlegging av Norge, men han tok også straksopp en virksomhet i fysikk, nemlig registrering av kosmiskstråling. Noe senere fikk han i gang en aktivitet i kjernefysikk.Sammen med amanuensis Jan Orlin studerte han langlivetetilstander i forskjellige atomkjerner, eksitert vedgammastråling med energier på noen hundre keV.Det kjernefysiske laboratoriumTrumpy ønsket å utvide virksomheten i fysikk, og sammenmed Odd Dahl på Christian Michelsens Institutt (CMI), tokhan initiativet til å få i gang et laboratorium for kjernefysikk iBergen. Odd Dahl hadde alt tidligere bygd akseleratorer,blant annet en van de Graaff-akselerator til strålebehandlingfor Haukeland sykehus.Forløperne for instituttetGrunnarbeidene begynte i juli 1947 med midler fra blantannet NTNF. Harald Enge ble ansatt som amanuensis vedGeofysisk institutt i juli 1947 og ble sterkt involvert ibyggingen av van de Graaff-maskinen. Den var ferdigbygd i1949 og offisielt satt i drift i februar 1950. Den hadde entoppenergi på 1,25 MeV, noe mindre enn planlagt. Det vardessuten vanskelig å nå denne toppenergien, og nærmestumulig å utføre eksperimenter ved så høy energi, så i praksisvar toppenergien rundt 1 MeV.På den tid var det snautt med materialer å få tak i, så debrukte det de fikk fatt på. To kanonlavetter etter tyskerneegnet seg glimrende som underlag for strålekontrollen.De første planene var lagt alt før krigen, men først i BergensMuseums årsberetning for 1946-47 står prosjektet omtalt.Det var der lansert som et samarbeid mellom tre partnere:Geofysisk institutt avdeling C, avdelingen for praktisk fysikkved CMI og avdelingen for fysikk ved Forsvarets Forskningsinstitutt.Dette samarbeidet ble organisert som “Detkjernefysiske laboratorium” uavhengig av Bergens Museumog senere av Universitetet.Stearinblokker til skjerming var ikke å få, men de fikk kjøptstearinspon i sekker. Den smeltet de og støpte blokker, menen dag laget de Bergens største stearinlys da smeltemassentok fyr. De klarte å kvele ilden, men rommet sto tykt av røykda Trumpy tilfeldigvis kom på omvisning med prominentegjester. “Her er hvor man brenner stearin”, sa han, lukketdøren og gikk videre med gjestene. Samtidig med van deGraaff-akseleratoren ble en betatron på 30 MeV bygd, menarbeidet med denne kom først fart i da van de Graaffmaskinensto ferdig. Betatronen ble ferdig i 1951. Her varJan Orlin med, han hadde blant annnet forskningsfri i 1947og studerte betatroner i USA. Ellers var Odd Dahl og CMIsterkt inne i byggingen av begge maskinene.De første årene, 1948-56I mellomtiden var Universitetet i Bergen opprettet i 1946med grunnlag i virksomhetene ved Bergens Museum. Det blebestemt at det nye universitetet skulle ha fysikk som fag, ogFysisk institutt ble opprettet. Dette skjedde i 1948, derforfeirer vi 50-årsjubileum i år. Men instituttet står ikke omtalt iårsberetningen for 1948-49, det dukker først opp i den for1949-50, så nøyaktig dato for opprettelsen har vi ikke greiddå skaffe fram.Bjørn Trumpy var styrer for Geofysisk institutt avdeling C daUniversitetet i Bergen ble opprettet, og han ble den førsterektor ved det nye universitetet. Dertil ble han også denførste styrer for Fysisk institutt, og naturligvis var han lederfor Kjernefysisk laboratorium. I 1947 var han sågar styrer forhele Geofysisk institutt. Men egentlig var han ikke sjef for såmange mennesker likevel, for hele Universitetet var noksåsparsomt bemannet i begynnelsen. Fysisk institutt hadde fraførst av bare en vitenskapelig medarbeider utenom han selv,5

amanuensen Harald Enge.Både Trumpy og Enge beholdt de samme kontorene som førpå Geoysisk institutt, så egentlig forandret ikke situasjonenseg noe særlig ved at det nye instituttet var opprettet.Jan Orlin forble amanuensis på Geofysisk institutt avdelingC. Her fortsatte han sammen med Trumpy et kartleggingsarbeidfor jordmagnetisme i Norge, så det var vel derfor hanikke formelt flyttet over til Fysisk institutt. Men han varstadig var engasjert i betatronen ved Kjernefysisk laboratorium.I september 1956 brant van de Graaff-maskinen. Det tok fyr ibeltene som transporterte ladning til kulen, og det som ikkebrantopp, ble så skadd at hele maskinen måtte kasseres.Bildet viser et dramatisk øyeblikk, Trumpy i karakteristiskhatt og positur ser to mann åpne luken på toppen for å slippeut røyk.Det ble en del diskusjon om van de Graaf-akseleratorenskulle bygges opp igjen. På den tiden ble nye maskiner bygdi trykktank for å øke toppenergien, men forsikringspengenerakk på langt nær til dette, og det viste seg umulig å skaffetilstrekkelige ekstra midler. Det ble så vedtatt å bygge enFra oktober 1949 kom Aadne Ore til i en dosentstilling i teorived Fysisk institutt, og fra mai 1950 ble Bjarne Eide ansattved instituttet som instrumentmaker. Men Eide hadde daarbeidd ved Kjernefysisk laboratorium i det meste av byggeperioden.Fra april 1950 ble Tryggve Grotdal ansatt vedFysisk institutt “med plikt til å arbeide ved Kjernefysisklaboratorium”, men instituttet hadde ikke penger til lønn.Han ble først lønnet av innsamlete midler og deretter avNTNF. Han ble værende NTNF-stipendiat fram til september1956 da han fikk en amanuensisstilling ved Fysisk institutt.Harald Enge var hovedmannen bak de første eksperimenteneved van de Graaff-akseleratoren. Disse eksperimentene bleutført på lette kjerner, mest døytroner. Men i to år frasommeren 1950 var han ved Massachusetts Institute of Technology(MIT) i USA på studieopphold, og Karl Nybø kominn som vikar i amanuensisstillingen. Men Nybø ble involverti oppkjøringen av betatronen. Etter at Enge kom tilbake,fortsatte Nybø ved instituttet som NAVF-stipendiat.I årsberetningen 1950-51 ser vi at Fysisk institutt har fåttkontorassistent, A. Berg Brækhus. Før den tid har nokTrumpy hatt tilgang til kontorhjelp ved Geofysisk instituttder han i lang tid fortsatte som styrer av avdeling C. BergBrækhus ble avløst av Ellen Hvidsten i 1956.I årsberetningen 1950-51 møter vi for første gang HaraldTrefall. Som hovedfagsstudent hadde han konstruert etapparat til registrering av intensiteter i kosmisk stråling. Hanvar først lønnet av NTNF, men ble fra 1952 av instituttetsførste universitetsstipendiat. Orlin sluttet som amanuensis påGeofysisk institutt avdeling C i 1954, og da fikk Trefall denamanuensis-stillingen, stadig knyttet til Geofysisk institutt.Fra januar 1957 er han tilbake på Fysisk institutt som dosent.30. august 1951 kan regnes som en ny fødselsdag for Fysiskinstitutt, for da overtok instituttet 600 i det norvestligehjørnet av hesteskoen på Florida. De to fløyene mot syd varda nylig ferdigbygde. Dermed var instituttet endelig blittfysisk skilt ut fra Geofysisk institutt, enda om de to instituttenestadig var nærmeste naboer.På denne tid var det kommet i gang systematisk undervisningi fysikk, men full undervisning til fysikk bifag kunne ikkegis. Det manglet til dels auditorieplass, men først og fremstmanglet utstyr til laboratorieøvelser. Først våren 1954 ble detinnredet bifagslaboratorium. Da overtok Fysisk institutt noenrom på Geofysisk institutt etter CMI og fikk også plass tilverksted i kjelleren.Aadne Ore forlot instituttet i 1953, og Steingrim Skavlem bleansatt i som dosent i teoretisk fysikk i 1954. I årsmeldingenfra 1953-54 ser vi at Arnfinn Graue har fått NAVF-stipend tilå arbeide ved Kjernefysisk laboratorium. Dertil betalteNAVF lønn til tekniker Sverre Øines og instrumentmaker L.Olsen for å arbeide der. I november 1953 ble Fysikermøtet tilNorsk fysisk selskap lagt til Bergen for første gang. OgTrumpy møtte som norsk representant på CERN i Genève.van de Graaff-akseleratoren brennertilsvarende maskin til den første. Denne nye van de Graafakseleratorensto ferdig i 1959. Toppenergien var blitthøyere, 1,7 MeV, mest fordi kulen var bedre laget. FysikerneArnfinn Graue og Tryggve Grotdal ledet arbeidet medkonstruksjonen, elektroingeniør Sverre Øines og mekanikerBjarne Eide var sterkt involvert i prosjektet. InstrumentmakerHans Torgilstveit ble knyttet til Kjernefysisk laboratoriumpå NTNF-midler fra 1956 og var også med påoppbyggingen. Arvid Erdal kom som hovedfagsstudent medunder uttestingen og har hatt kontroll med maskinen helt til idag.6

Konsolidering 1956-63Ragnar Møllerud ble NTNF-stipendiat i 1956 og tok del ieksperimentene på betatronen sammen med Nybø. Denneaktiviteten ble eneste forskningsvirksomhet på Kjernefysisklaboratorium mens van de Graaff-maskinen ble gjenoppbygd.I vårsemesteret 1958 var også Alf Halsteinslid med påbetatronen, lønnet av NTNF. En ny tekniker, P. Hanssen, komtil, også på NTNF-penger.Trefall tok føringen i eksperimentene i kosmisk geofysikk,og virksomheten i nord begynte. Olav Krohnstad haddearbeidd som tekniker lønnet på løse midler en tid, men fikkfra 1956 lønn fra NAVF. Jack Nordø fulgte etter Trefall somamanuensis på Geofysisk institutt avdeling C, og hanarbeidet sammen med Trefall i disse eksperimentene. Men dahan forlot Geofysisk institutt i 1958, ble det slutt på det langesamarbeidet med Fysisk institutt. Året etter ga da ogsåTrumpy seg som styrer for Geofysisk institutt avdeling C.Staben økte sakte ved instituttet, og til dels kom folk over frastipendiatstillinger ved forskningsrådene til faste stillingerved Fysisk institutt, slik som Arnfinn Graue som ble amanuensisi 1958, og Jan Marius Olsen som ble amanuensis ijanuar 1960 eter en kort periode som forskningsrådsstipendiat.I mai 1958 var Fysikermøtet tilbake i Bergen, denne gangmed Skavlem som leder for komiteen.I 1959 var eksperimentene ved van de Graaff-maskinen igang igjen. Arvid Erdal og Kristofer Kolltveit deltok somNTNF-stipendiater, Erdal på den eksperimentelle siden,mens Kolltveittok seg av teorien. Jan S. Johannessen, nåværendeadministrerende direktør ved Høyteknologisenteret,var ansatt som tekniker, også på NTNF-midler.Våren 1959 ble det satt i gang sommerkurs i fysikk forlærere. To somrer med forelesninger og laboratoriekurs plussto vintrer med brevundervisning førte fram til bifagseksamen,og opplegget var vellykket med mange deltakere.Dertil kom at for en gangs skyld hadde universitetsfysikeremulighet til ekstrafortjeneste, og diverse bilkjøp på denne tidvar nok delfinansiert av lærerkurspenger.Årsmeldingen 1960-61 viser en kraftig økning i staben vedinstituttet. I 1960 kom Terje Svanes til som amanuensis ogmedarbeider til Trefall i kosmisk geofysikk, og så fikk vi treuniversitetslektorer, Ragnar Møllerud, Alf Halsteinslid ogAndersHaatuft. Forførste gang fikkinstituttetvitenskapeligeassistenter,KårmundMyklebost franyttår og HansHaugse frasommeren1961. HansTorgilstveitflyttet over tilFysisk instituttsom instrumentmaker,Olav Krohnstadfikk stillingsom tekniker,Bjarne Furdalble forelesningsassistent,og kontoret bleforsterket medKarin Follestad.CERN-aktivitetenbegynnerMøllerudhadde et studieoppholdiTorino og fikkderetter i gangen aktivitet ipartikkelfysikk basert på studiet av boblekammerbilder fraCERN. Han laget en gruppe sammen med Halsteinslid,Haatuft og Olsen, mens Myklebost kom med noen månedersenere. Første eksperimentet som gruppen deltok på, gikkvåren 1962. Det var smått med midler, så Møllerud, Halsteinslid,Haatuft og Øines reiste til Genève i en knøttliten bilog på stramt budsjett. Trumpy var forresten på denne tidoppnevnt som Norges representant i CERNs råd (Council).Det var blitt i trangeste laget for Fysisk institutt i lokalene påFlorida, og høsten 1961 flyttet partikkelfysikerene plussSkavlem over Nygårdsgaten til Veritas sin nye bygning. Åretetter flyttet de samme folkene til Bergen Elektristetsverk sinenda nyere bygning, begge deler nå en del av Høgskolen iBergen (tidligere Bergen Ingeriørhøgskole).Partikkelfysikerene arvet telefonnummeret til en veterinær,og de fikk servert en rekke dramatiske sykehistorier omhusdyr og kjæledyr, for det var ikke lett å stagge oppskremtedyreeiere. Halsteinslid var gått grundig lei da han fikk sørgebudskapetom en syk gris, så han ordinerte like godt behand-7

ling: “Du får gi han en god dram, og hjelper ikke det, får dubare slakte han”. Våren 1961 ble det arrangert sommerskole ipartikkelfysikk i Bergen med Christian Frønsdal som leder,han var på denne tid nylig blitt universitetsstipendiat. Dennesommerskolen ble en stor suksess og ble gjentatt året etter.Frønsdal var søker til det professoratet som Skavlem fikk i1962, og da Frønsdal like deretter reiste fra Bergen, ble detingen flere sommerskoler av.I 1962 ble Arfinn Graue dosent og Steingrim Skavlemprofessor. Arvid Erdal ble amanuensis etter en del tid somNAVF-stipendiat, og vitenskapelige assistenter var nå ArneKlovning og Kristian Birkeland (kjernefysikk). Haugsehadde forlatt instituttet, og Myklebost var blitt universitetslektorfra februar 1962. En ny tekniker, Sigurd Hjelmeland,var ansatt, og på kontoret var Follestad byttet ut med Liv----Kari Vikre. Dessuten hadde instituttet fått en laborant, SveinJohnsen.Innen kosmisk geofysikk aner vi en oppdeling, Trefall planleggerballongslipp, mens Svanes er i ferd med å henge segpå et program i form av rakettoppskytinger fra Andøya.Nybø dro til USA på studieopphold, og Finn Søraas overtok ibetatronen som NTNF-stipendiat. Men ettersom Møllerudgikk over til partikkelfysikk, ble aktiviteten på betatronennedlagt, Søraas gikk over til kosmisk geofysikk og Nybø blemed i van de Graaff-eksperimenter da han kom tilbake. PåNTNF-midler kom en ny tekniker til Kjernefysisk laboratorium,A. Myrmel, men i praksis arbeidet han med registreringav kosmisk stråling.Året 1963Dette året ble instituttet delt i to avdelinger, den eksperimentelleavdeling A og den teoretiske avdeling C. Det lå ikortene at det skulle komme en ekstra eksperimentell avdelingB senere, for et nytt professorat i eksperimentell fysikkvar utlyst. Avdeling C var liten, Skavlem og Myklebost vareneste vitenskapelige medlemmer, og de hadde Merete BlinkenbergNielsen som kontorassistent inntil videre. Hun varegenetlig tiltenkt den nye avdeling B.Ved årsskiftet 1962-63 kom Karin Follestad tilbake tilkontoret på avdeling A, mens Liv Kari Vikre forlot instituttet(det kan ha vært permisjon for Karin Follestad?). Samtidigble Kjell Aarsnes vitenskapelig assistent. Øines ble ansatt imars 1963 som laboratorieingeniør, og Eide fikk tittel avverksmester. Johnsen gikk ut som laborant, mens HåkonLægdene kom inn.Søraas gikk inn i rakettprosjektene på Andøya, men varstadig NTNF-stipendiat. Trefall supplerte gruppen sin medStein Ullaland som forskningsassistent og Harald Hanssensom teknisk assistent, begge lønnet av eksterne midler, mestfra NATOs vitenskapelige komite.Året 1964I april ble Trefall professor og leder for det som ble deneksperimentelle avdeling B ved Fysisk institutt. Hanssen bleansatt som tekniker, og Blinkenberg Nielsen flyttet over fraavdeling C. Ullaland fikk et NTNF-stipend og var med påballongprosjektene. Disse fortsatte, hovedsakelig med slippfra Andenes.På avdeling A ble Søraas ansatt som amanuensis fra junietter at Svanes sluttet ved årsskiftet. Han fulgte rakettstudieneav kosmisk stråling, og Aarsnes kom med i dettearbeidet. Før Svanes sluttet, drev han studier av magnetiskestormer sammen med Johan Stadsnes som ble lønnet avNTNF. Ingar Singstad kom til som vitenskapelig assistent, ogi tilsvarende stilling ble Birkeland avløst av Lars Herland.Olav Mæland ble ansatt som konstruktør, og Helge Myrmelfikk tilsvarende stilling, han kom fra Kjernefysisk laboratorium.På kontoret sluttet Hvidsten, og Johanne Silchenstedttok over som kontorfullmektig fra årsskiftet. I mai kom KariSolheim inn i stedet for Follestad.Graue dro til MIT på studieopphold.8Avdelingsstruktur 1963-74Perioden 1963-68Partikkelgruppen fortsatte analysen av boblekammerbilder,og etter hvert fikk de en stor stab av assistenter som utførtescan- og måling av partikkelspor, fra 1962 Anne Havre ogÅse Moldestad, i 1963 også Ellen Økland. Disse assistenteneble lønnet av NTNF som dertil bevilget 600.000 kr. til etavansert målebord, en enorm sum i den tids penger. Egil Fettkom tilbake fra to år på CERN og ble knyttet til gruppen somfysiker, også på NTNF-midler. Myklebost reiste til Dubna,Sovjetsamveldet, for et år som ledd i en utvekslingsavtalemellom Dubna og CERN. Han fulgte opp med to år påCERN og kom først tilbake i november 1967.Året 1965Endre Lillethun kom til instituttet i januar, men gikk ikke inni boblekammergruppen. Han satte i stedet opp et eksperimentmed elektronisk registreringsteknikk, først for å lete ettertunge partikler skapt av kosmiske partikler, senere for å leteetter kvarker. Han fikk med seg Klovning i dette arbeidet.Graue kom tilbake fra MIT og gikk over til å arbeide meddata derifra, mens Nybø og Grotdal forstsatte å gjøre eksperimenterpå van de Graaff-maskinen i Bergen.Singstad dro sent på året til Paris for et års opphold.Møllerud dro til CERN på studieopphold, men kom ikke mertilbake til Bergen.På avdeling B ble Stadsnes først vitenskapelig assistent og såamanuensis fra september. Connie Moberg avløste BlinkenbergNielsen på kontoret i februar. Moberg sluttet som i juli,og i september overtok Aagot Magnus.Ballongutslippene fortsatte, og det ble nå sendt oppballonger samtidig fra forskjellige steder for å studerehvordan strålingen fordelte seg i rom.Avdeling C fikk egen kontorassistent fra nyttår, Ingrid Svenheim.Året 1966Kåre Gran ble ansatt som konstruktør i mars. Staben på verkstedetble utvidet fra to til tre ved at Leif Molvik ble ansattfra mai. Det blir presisert i årsmeldingen at Molvik tilhørteavdelingene A og B i fellesskap, mens Eide og Torgilstveitformelt tilhørte avdeling A. Dag Nilsen overtok i mai stil-

lingen som forelesningsassistent etter Furdal.som var på CERN.Søraas og Aarsnes fortsatte med raketteksperimentene sine,og hengte seg dessuten på et satellittprosjekt. Om høsten droSøraas til USA for et år for å arbeide med satellittdata. Påkjernefysisk laboratorium syntes de etter hvert at van deGraaff-maskinen hadde for lav energi. Derfor fikk de i standet samarbeid med Niels Bohr Institutet i Risø i Danmark derdet var en tandemgenerator. Samarbeidet med MIT fortsatte.Boblekammergruppen deltok i eksperimenter utført både iParis og på CERN. Klovning dro til CERN fra nyttår. Der blehan værende lenge.Hans Erik Lund ble ansatt som konstuktør i desember.På avdeling B økte staben. Ullaland var stadig NAVF-stipendiatinntil han ble amanuensis sist på året. Jon Bjordal blemidlertidig amanuensis. Kjell Brønstad og Halvor Hobækdelte den stillingen som vitenskapelig assistent som ble ledigetter Stadsnes. Hobæk samarbeidet allerede da med SigveTjøtta på Matematisk institutt avdeling B om ikke-lineæreakustiske fenomener og fortsatte med det som vitenskapeligassistent. Dessuten hadde avdelingen i et år en postdoc.-stipendiat betalt av NTNF, Theodore Rosenberg.Johannes Thorsheim ble konstruktør fra desember.Ballongprosjektene fortsatte med slipp fra Andenes, Tromsøog Alta, og på Andenes ble en felles mottakerstasjon bygdopp for registrering av signalene. Det utviklet seg et samarbeidom ballongslipp med Max-Planck-Institut i Tyskland.Avdeling C fikk fra mars en vitenskapelig assistent, ArneAurdal, mens Eli Axelsen (senere Pedersen) overtok somkontorassistent. Kolltveit vikarierte i lektoratet til MyklebostFra november fikk avdelingen en dosent, Johannes MathiasHansteen, med fagfelt atom-fysikk. Han hadde kontakter iKøbenhavn og Tübingen og fortsattet samarbeidet medkolleger der. Kristofer Koltveit dro til København og seneretil USA, og Odd Holmås tok over som vikar for Myklebost.Året 1967Endre Lillethun ble dosent fra januar, og avdeling A fikksamtidig to nye amanuenser, Fett og Nybø. Da hadde Nybøvært NTNF-stipendiat i 15 år. Olsen overtok stillingen somuniversitetslektor etter Møllerud i desember.Singstad gikk over i amanuensisstilling på avdeling B frajanuar, men i juli kom to nye vitenskapelige assistenter til påavdeling A, Jan Lien i kjernefysikk og Tor-Ivar Pedersen ipartikkelfysikk. Lund sluttet og ble avløst av Jonas Wolff iseptember. Nilsen sluttet som forelesningsassistent.Rakettgruppen forsatte prosjektene sine. Aarsnes vikariertesom amanuensis for Søraas som var i USA, og HalvorLindalen vikarierte i stillingen som vitenskapelig assistent. Iseptember ble Kjell Aarsnes fast ansatt som amanuensis.Kjernefysikerne fortsatte aktivitetene på MIT og Risø, ogstadig ble det gjort eksperimenter på van de Graaff-maskineni Bergen.Også boblekammergruppen forsatte eksperimentene sine,men de hadde økonomiske bekymringer for fremtiden. Deplanla å delta i eksperimenter med Gargamelle, et nytt boblekammerpå CERN, og dette krevde nytt og dyrt måleutstyr.Lillethun kom med i et eksperiment utført ved akseleratorenNIMROD i England for å studere proton-proton-spredning.På avdeling B kom altså Singstad til som amanuensis.Bjordal gikk da tilbake til stillingen som vitenskapelig assistent.Fra februar hadde både Brønstad og Hobæk fulle stillingersom vitenskapelige assistenter. Arne Solberg ogTormod Eldegard fikk midlertidige stillinger somhenholdsvis konstruktør og tekniker.Ballongprosjektene fortsatte, og samarbeidet med Max-Planck-Institut ble utvidet, blant annet gjennom felles slipp.Et samarbeid kom også i stand med Laboratoire de PhysiqueCosmique i Meudon, Frankrike, de sendte også oppballonger i nordområdene.Avdeling B flyttet også ut fra Florida og fikk nye lokaler iLars Hilles gate 20. Men dette skulle bare bli et kort opphold,for nå var nybygget til Fysisk institutt planlagt og byggingenbegynt.På avdeling C reiste Arne Aurdal i september til Københavnsom forskningsstipendiat ved NORDITA. Stillingen hans9

som vitenskapelig assistent ble delt mellom Ole-PetterMosebekk og Terje Aurdal.Året 1968, nybygget ferdigDa Lindalen ble ansatt som vitenskapelig assistent i april,hadde rakettgruppen tre medarbeidere. De arbeidet mye medklargjøring før oppskyting av satellitten ESRO I, men dedeltok også i rakettoppskytinger fra Andøya.I kjernefysikkgruppen ble aktiviteten sterkere basert påsamarbeid med MIT. Et samarbeid med Århus involverte vande Graaff-maskinen til uttesting av targets. Dessuten blemaskinen stadig brukt til eksperimenter, den egnet segspesielt godt til hovedoppgaver.Klovning sluttet som vitenskapelig assistent, og SteinarGjesdal tok over. Han arbeidet sammen med Lillethun somforsatte engasjementet sitt i NIMROD. Ragnar Olsen blekonstruktør fra november og ble også knyttet til dennegruppen.Nilsen var igjen innom stillingen som forelesningsassistent,men ble så laborant i boblekammergruppen der også BjørgKvalem ble ansatt som laborant, Resten av den tekniskestaben der var stadig betalt av forskningsrådet, men nå haddeNAVF overtatt for NTNF. Gruppen deltok i et eksperimentmed stoppende på CERN, og forberedte seg på å delta ieksperimenter med Gargamelle. De hadde fått bevilgningertil nye målebord, og byggingen kom etter hvert i gang. Verkstedetlagde en stor del av disse målebordene, og Øines varsterkt engasjert i elektronikken for drift av bordene.På avdeling B gikk Stadsnes over i stilling som universitetslektorfra januar. Bjordal ble amanuensis fra juli. MagneVestrheim, Asbjørn Sørhaug og Thorbjørn Pytte hadde halvestillinger som vitenskapelige assistenter fra nyttår, Vestrheimi samarbeid med Hobæk og Tjøtta, de andre to innenforballongprosjektene. Hobæk gikk i november over i stillingsom universitetsstipendiat, mens Vestrheim sluttet som vitenskapeligassistent. Solberg ble fast ansatt som konstruktør,Eldegard forlot Fysisk institutt.Ballongprosjektene fortsatte, og samarbeidet med utenlandskeinstitusjoner ble utvidet, idet Kiruna GeofysiskaObservatorium og Universitetet i Oulu kom med. Ballongeneble større og kunne gå høyere. På avdeling C hadde Skavlemforskningsfri og oppholdt seg fire måneder i Trieste.Hansteen forsatte samarbeidet med København og Tübingen.Høsten 1968 begynte en ny tidregning for Fysisk institutt,nybygget sto ferdig. Instituttet hadde nå en periode værtspredt på tre forskjellige steder med de problemer dettemedførte for kontakt. Det var dårlig med audietorieplass oglesesalsplass for studenter, og alt dette bedret seg danybygget ble tatt i bruk.Planleggings- og byggeperioden var en hektisk tid for mangepå instituttet, og mange timer ble lagt ned i komitearbeid.Mange små og store problemer måtte løses, et av dem varnøkkelsystemet som til slutt fikk fire nivåer. Men hvem somskulle ha hvilken nøkkel, var vanskelig å bestemme, nøkkelsakenlåste seg rett som det var. Det var også vanskeligereenn en skulle tro å velge gardiner.10

Perioden 1969-73Året 1969Karl Nybø rykket opp til førsteamanuensis i beretningsåret1968-69, og Egil Lillestøl ble amanuensis ved avdeling A frajuli. Pedersen gikk over i stilling som universitetsstipendiat,og nye vitenskapelig assistenter ble Gunnar Sandvik i kjernefysikkfra nyttår og Kjell Nordbø i partikkelfysikk fra juli.Fra nyttår fikk instituttet sin første programmerer, GuttormØstevold. Lægdene tok over som forelesningsassistent, ogBørre Kløften kom inn som laborant fra april.i kjernefysikk. Pedersen forlot instituttet ved nyttår. Nordbøsluttet, og Kåre Bjørnenak ble vitenskapelig assistent ipartikkelfysikk, han ble ansatt i oktober.Romfysikkgruppen fikk nå data fra satelitten ESRO I(omdøpt til Aurorae). Den ble vellykket med lenger levetidenn forventet, og ny satellitt ble snart etter skutt opp. Dessutenfortsatte gruppen med rakettoppskytinger.Kjernefysikkgruppen fortsatte samarbeidet med MIT ogRisø. Det ble bygd en automatisk platescanner for å analyseredata fra emulsjonsplater, og denne sto ferdig i 1970.Erdal tok over ansvaret for van de Graaff-maskinen somlenge heretter bare ble brukt i forbindelse med hovedoppgaver.Boblekammergruppen fortsatte med de eksperimentene devar involvert i, og forberedte seg for Gargamelle. Et nyttmålebord med on-line-forbindelse til regnemaskin innvarsleten ny æra for datainnsamling.Tellergruppen (Lillethun og Gjesdal) forsatte arbeidet vedNIMROD, men forberedte seg på å delta i eksperimenter vedlagringsringene på CERN, en kollisjonsmaskin for to protonstråler.På avdeling B ble Brønstad amanuensis fra januar. Fra nyttårhadde Pytte og Sørhaug fulle stillinger som vitenskapeligeassistenter. Arnold Bertelsen var vitenskapelig assistent i ethavt år og ble avløst av Rolf Amundsen fra mai. Amundsenarbeidet sammen med rakettgruppen ved avdeling A og fikkstilling som universitetsstipendiat fra oktober.Thorsheim sluttet som konstruktør og ble etterfulgt av TorSkeie fra januar. Og Kåre Slettebakken ble ansatt som instrumentmakeri april.Ballongprosjektene fortsatte, og i tillegg til tidligere aktivitetble det nå foretatt samtidig registrering av røntgenstråling ognordlys. Et prosjekt for samtidig registrerring av røntgenstrålingpå sørlige og nordlige polarområder ble utført i samarbeidmed en japansk gruppe.I forbindelse med Hansteens samarbeid med Tübingen reisteTerje Aurdal dit som stipendiat, og Karsten Hjelmen tok overhans halve stilling som vitenskapelig assistent ved avdelingC.Året 1970Trumpy fylte 70 år og ble instituttets første pensjonist fraaugust. På avdeling A rykket Grotdal og Lillestøl opp somførsteamanuenser, og fra mars ble Jan Lien amanuensis. PerVold fulgte etter Lien i stillingen som vitenskapelig assistentStaben av konstruktører ble utvidet med Terje Ryngøye franyttår, og kontorstaben ble utvidet med Vigdis Monsen somble kontorassistent fra august. Herborg Helland og LindaStolz Beake ble ansatt som laboranter i kjernefysikk for åanalysere data fra emulsjonsplater.Tellergruppen hadde nå fire medarbeidere og fortsatteanalysen av data fra de to satellittene. De sendte stadig oppraketter fra Andøya, nå i samarbeid med grupper fra USA,Tyskland og nordiske land.Det hadde nå laget seg en arbeidsdeling i kjernefysikkgruppen.Graue og Lien fortsatte samarbeidet med MIT, menogså med Cyclotron Laboratory i Michigan. De hadde medseg Herland og Sandvik. I samarbeidet med Niels Bohr Institutetdeltok Grotdal og Nybø, og her kom dessuten TorFredrik Thorsteinsen med som NAVF-stipendiat. Erdal tokhånd om kjøringene på van de Graaf-maskinen i Bergen.Boblekammergruppen tok del i det første eksperimentet vedGargamelle, et -eksperiment, og fikk i drift to nye målebordtil formålet, levert av et fransk firma. Tellergruppen kom med11

i et eksperiment ved lagringsringene på CERN.Søraas rykket opp til førsteamanuensis, og Halsteinslid,Haatuft og Olsen ble førstelektorer.Ladislav Kocbach ble ansatt som vitenskapelig assistent ikjernefysikk i juli, før det hadde han en kortere periodestipend fra NORDITA og var knyttet til avdeling C. HaraldJohnstad var også formelt vitenskapelig assistent i partikkelfysikken kort periode, men han var nesten ikke til stede iBergen.Partikkelfysikerne reiste ofte til CERN, og en som aldri lotreiser bli rutine, var Jan Marius Olsen. Han kom ustanseligopp i problemer, men kom alltid ned på beina. Halsteinslidog Olsen skulle reise hjem, men på vei til flybussen måtteOlsen kjøpe blomster og forsvant. Halsteinslid ventet i detlengste til han måtte ta drosje for å nå flyet, og da flyet gikktil London via Bryssel, var ingen Olsen med. Men da Halsteinslidkom til London, sto Olsen på terminalen med blomsterbukettog tok imot. Da han kom for sent til flyplassen iGeneve, fikk han tilfeldigvis plass med et brasiliansk fly somgikk direkte til London. Og da de to hadde satt seg til rette iflyet til Bergen, kom en flyvertinne inn og spurte hvem somhadde glemt blomsterbuketten sin i ventehallen. Så ikke barekom Olsen seg hjem, han kom hjem med blomster!På avdeling B ble Leif Owren ansatt som dosent fra juli.Richard Karas kom inn som NTNF-stipendiat. Blant devitenskapelige assistentene var den en del forandringer.Amundsen gikk alstå over i stilling som universitetsstipendiat.Magne Håvåg vekslet mellom hel og halv stilling framtil juni, Sigbjørn Hellene, Svein Burkeland og BjørnDavidsen hadde korte perioder i halv stilling, men så komArnold Bertelsen og Dag Rangnes fast inn, henholdsvis frajanuar og juni. Bertelsen samarbeidet med Hobæk på akustiskeproblemer.På avdeling C hadde Skavlem tatt opp kvantefeltteori, og hanvar blitt melem av styret for NORDITA i København.Hansteen fortsatte samarbeidet med Tübingen og Københavnsammen med Mosebekk og Terje Aurdal.Året 1972Fysisk institutt fikk instituttsekretær, Egil Dale. Han bleformelt plassert i en fellesavdeling sammen med en nykontorassistent, Lillian Eide, og en nyansatt fotograf,Magnus Vabø. Lillian Eide kom i stillingen etter Monsensom sluttet i juli.Kursopplegget i fysikk var blitt grundig omarbeidd, og detnye opplegget ble satt i drift fra våren av. Spesielt ble laboratoriekursetpå 10-gruppen sterk omarbeidd, her var Ullalandformann for utvalget som laget kurset. Det ble innført etmellomtrinn mellom 20-gruppe og hovedfag, det som senereble til S-gruppe. De første kursene her var Fk 21, kvantemekanikkog atomfysikk, og Fk 22, faststoffysikk.På avdeling A ble Olaf Skjeggestad ansatt som professor ipartikkelfysikk fra april. Så fikk instituttet sin førsteprofessor II, det var Kjell Johnsen, leder for lagringsringenepå CERN.Gunnar Løvhøiden ble ansatt som dosent i kjernefysikk inovember, men kom ikke til instituttet før til høstsemesteret1973.Thorsteinsen ble universitetsstipendiat, og Mæland rykketopp til avdelingsingeniør. Blant laborantene var det en delutskifting, Kvalem og Kløften gikk ut, mens Laila Økland ogAlf Harald Heitmann kom inn.På kontoret sluttet Solheim, og Karin Follestad kom tilbakesom kontorfullmektig fra september.Instituttet fikk også detteåret en NORAD-stipendiat, nemligMuhammad Iqbal. Dessuten fikk vi vår første kvinneligehovedfagsstudent, Laila Løset.Rakettgruppen fortsatte å analysere data fra satellittene. Desendte også opp raketter fra Andøya i et samarbeid medTyskland, USA og Østerrike, formålet var å studere protonnordlyset.Nybø, Grotdal og Thorsteinsen fikk med seg NAVF-stipendiatOddmund Straume i samarbeidet sitt med Niels BohrInstitutet. Graue, Lien og Vold forsatte samarbeidet med12

MIT, men gjorde også eksperimenter i Rochester og på NielsBohr Institutet. Kocbach studerte vibrasjonstilstander isfæriske kjerner, mens NAVF-stipendiat Lars Olav Tveitabrukte den lokale van de Graaff-maskinen til uttesting avdiverse teknisk utstyr. Sandvik slo seg på beam-transport ogvar mye utenlands, i Einhoven og Risø.utvidet, nå var grupper med fra Finland, Tyskland, Frankrike,Østerrike, USA og Japan. Owren satte i gang en gruppe sombrukte laser til å studere gasser i atmosfæren, og Singstad blemed i denne gruppen som raskt fikk mange hovedfagsstudenter.Boblekammergruppen avsluttet eksperimentene fra tiden førGargamelle og forsatte det første Gargamelle-eksperimentet.To nye målebord ble bygget, og de var helt ut produsert vedFysisk institutt. Gruppen var med på planleggingen av storenøytrinoeksperimenter i Gargamelle med tanke på oppstart i1974.Tellergruppen var nå sterk involvert i et eksperiment vedlagringsringene på CERN. Klovning og Gjesdal var permanentpå plass på CERN, mens Lillethun drev virksomheten iBergen.På avdeling B reiste Bjordal til Univeristy og Maryland,USA for et år fra juli 1972, og Pytte vikarierte som amanuensis.Vestreim gikk inn og ut som vitenskapelig assistentinntil han fikk et NAVF-stipend fra juli 1972. AsbjørnSørhaug var så vidt innom som programmerer før MagneHåvåg overtok den stillingen. På verkstedet fikk avdelingenen ny instrumentmaker, Fritz Ludvigsen. Kåre Njøten bleansatt som laborant i særklasse. Han hadde vært innom instituttetfør, men lønnet på løse midler.Første gang Njøten var innom instituttet, var etter at hanhadde søkt en lærlingjobb, men ingenting hørt. En kveldringte Trefall og spurte om han stadig var interessert, og detvar han. “Kom på instituttet i morgen tidlig, der liggerbilletter, du skal reise til Andenes, flyet går kl. 10.”Han reiste hjem med hurtigruten, og de unge damene hansjekket, systest denne jyplingen bløffet godt da han påstod åjobbe på Universitetet i Bergen. Men pipen fikk en annen lydda det ble ropt over høytaleranlegget: “Telefon til ingeniørNjøten fra professor Trefall!”Magnus sluttet, og det ble økende problemer med å fåkontorassistanse. En tid var vikarbyråer løsningen.Gruppen fortsatte ballongslippene, og ballongene fikk stadigmer avansert måleutstyr, Samarbeidet med utlandet blePå avdeling C rykket Myklebost opp til førstelektor, og Kolltveitfikk et nytt lektorat, også han som førstelektor. Myklebostvar som før knyttet til boblekammergruppen, mensKolltveit drev med teotetisk kjernefysikk. Jan Vaagen varvitenskapelig assistent en kort tid før han dro til Københavnsom NORDITA-stipendiat, og stillingen ble delt mellomBjørn Hole og Henrik Carlsen. Mosebekk ble NAVF-stipendiat,og sammen med Hansteen fortsatte han samarbeidetmed København og Tübingen, Heidelberg kom også med. Dehadde med seg Hole og Carlsen i dette samarbeidet. Dessutendeltok Ratneswar Karmaker, han hadde NORADstipend.Året 1973Forandringen i studieopplegg stort nå sett fullført, og enrekke nye kurs var opprettet. Langt på vei var hovedfagsundervisningensatt i system i form av faste kurs med pensumog vekttall. Det ble laget et grunnkurs i fysikk fordelt på to 5-vekttalls emner. Dette var tenkt som et helhetlig opplegg forstudenter som ville ha mindre fysikk enn en 20-gruppe.På avdeling A sluttet Gjesdal og Lindalen som vitenskapeligeassistenter. R. Hauge kom inn som vikar i stillingen etterLindalen fra september, og Arne Rognebakke ble ny vitenskapeligassistent i partikkelfysikk fra november samme år.Halvor Hobæk flyttet over fra avdeling B og fikk status som13

utdanningsstipendiat. Iqbal forlot instituttet i april.Svein Njåstad ble ved årsskiftet ansatt som konstruktør. Hanhadde vært innom instituttet også tidligere, den gang somlaborant under navnet Svein Johnsen. Fritz Thomassen bleansatt som konstruktør i september. Også i september detteåret ble Nilsen etterfulgt av Sverre Eide som laborant ipartikkelfysikk. Iqbal var ferdig med sitt NORAD-stipend iapril.Rakettgruppen fortsatte med både med satellitt- og rakettprosjektenesine, og kjernefysikk-gruppen fortsattte også sammetype aktivitet som før. Graue hadde et lengre forskningsoppholdved MIT. Lien og Vold samarbeidet med Graue omprosjektene ved MIT, men fortsatte også samarbeidet medRochester. Nybø, Grotdal og Thorsteinsen utvidet samarbeidetmed Risø til også å omfatte eksperimenter vedHarwell, England, og fikk med seg Oddmund Straume somfikk et NAVF-stipend. Straume dro til Toronto i september.Løvhøiden arbeidet videre på et prosjekt han hadde værtinvolvert i, da han oppholdt seg i Ontario før han kom tilBergen.Kocbach fortsatte sine teoretiske studier i kjernefysikk, menorienterte seg i retning av atom-fysikk i et samarbeid medHansteen og NAVF-stipendiat Ola Marius Johnsen.Boblekammergruppen hadde ferdig nok et målebord forbilder fra Gargamelle og var klar for sitt første eksperiment inøytrinofysikk. Per Sætre var med i gruppen et års tid, førstsom NAVF-stipendiat, deretter som vikar i en amanuensisstilling.Han brukte tiden til å gjøre ferdig en doktorgrad pådata han hadde med fra CERN.Tellergruppen fortsatte analysen av det eksperimentet dedeltok i ved lagringsringene på CERN, og forberedte segdessuten til å delta i et nytt eksperiment samme sted. Klovningarbeidet fortsatt i gruppen som NAVF-stipendiat, menoppholdt seg hele tiden på CERN.På avdeling B sluttet Rangnes som vitenskapelig assistent ijuni. Bjørn Gunnar Davidsen, Øystein Olsen og GunnarOltedal hadde korte vikariat som vitenskapelige assistenter.John Klepsvik kom inn som NTNF-stipendiat i lasergruppenfra oktober. Tor Skeie forlot avdelingen, og Njøten rykketopp som konstruktør i mars. I den laborantstillingen som dable ledig, kom først Trond Hole inn og deretter ØysteinOlsen. Anne Lund ble kontorfullmektig og Gjert Furhovdenkontorassistent, begge fra mai.Ballongprosjektene ble utvidet ved at det ble bygd en ny telemetristasjonpå Island slik at ballongene kunne følges overlange distanser. En tysk og en østerriksk gruppe deltok ibyggingen av telemetristasjonen.Lasergruppen fortsatte målingene av gasser i atmosfæren ogsatte i gang et prosjekt for å måle oljesøl og plakton fra fly.Her fikk Klepsvik sitt arbeidsfelt.Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk, der Bertelsendeltok sammen med Hobæk og Vestrheim, fotsatte arbeidetsitti samarbeid med Jacqueline Naze Tjøtta og Sigve Tjøttapå Matematisk institutt.På avdeling C sluttet Hole som vitenskapelig assistent vedslutten av året, og avdelingen fikk Ola Marius Johnsen somNAVF-stipendiat. Han arbeidet i atomfysikk sammen medHansteen og Kocbach og Karmaker. Myklebost fortsatte sommedlem av boblekammer-gruppen, og Kolltveit forsatteteoretisk kjernefysikk med samarbeidspartnere i USA.Vaagen hadde stadig permisjon som vitenskapelig assistentmens han var stipendiat i København, men gjorde et oppholdi stipendiatperioden og dro til Yale, USA.Ny struktur 1974-1982Fra 1. november 1974 ble avdelingsstrukturen ved Fysiskinstitutt oppløst. Instituttet ble organisert med felles instituttstyrer,og denne ble Olaf Skjeggestad. Trefall var sterkt uenigi den nye strukturen og prosederte på at han hadde rett til ålede en avdeling. I denne prosessen sluttet han hopehavetmed tidligere avdeling B og deltok ikke lenger i ballonggruppen.Året 1974Carlsen sluttet i mai som vitenskapelig assistent og ble avløstav Per Amund Amundsen som ble med i atomfysikkgruppenfra september. I februar ble Truls Engebret Moe vitenskapeligassistent i rakettgruppen. Sandvik sluttet i juli, og Voldgikk på permisjon fra september. John Arthur Skard blevitenskapelig assistent i tellergruppen fra januar. Pytte dro tilCalifornia med permisjon fra april, og Øystein Olsen bleansatt som vikar.Johnsen sluttet som NAVF-stipendiat i juli, og Karmakersluttet som NORAD-stipendiat i mai.Programmerer Guttorm Østevold døde i en ulykke i august. Idette året døde også Bjørn Trumpy.Stoltz Olsvik gikk ned i halv stilling som laborant fra januar,og Karen-Margrete Hovland tok over den halve stillingen fraoktober. Per Heradstveit tok over som vikar i laborantstillingeni ballonggruppen fra september.Av kontorpersonalet sluttet Lund i mars og Lillian Eide i juli.Randi Vatne ble ansatt som kontorassistent i august, ogReidun Zeiffert Frank fikk et vikariat som kontorfullmektigfra september.Fra 1974 av ble titlene lagt om for en del av det tekniskepersonalet. Mæland og Hanssen var nå avdelingsingeniører,mens Gran, Hjelmeland, Njåstad, Njøten, Ryngøye, Solberg,Thomassen og Wolff var ingeniører. Konstruktørtittelenforsvant.Rakettgruppen forsatte arbeidet med å analysere data fra14

satellitter og med å skyte opp raketter fra Andøya i samarbeidmed en gruppe i Kiruna. Dessuten innledet de et samarbeidmed en gruppe fra Moskva om partikkelfordelinger imagnetosfæren.Ballonggruppen fikk ytterligere utvidet mulighetene tilobservasjon av ballongene sine ved at en dansk gruppe kommed og bygde en telemetristasjon i Søndre Strømfjord påGrønland.I kjernefysikkgruppen fortsatte Graue samarbeidet med MIT.Løvhøiden avviklet forbindelsen med Canada og slo segsammen med Nybø, Grotdal, Thorsteinsen og Straume ideres engasjement i Risø. Lien, Vold og Sandvik fortsattesamarbeidet med Rochester, og også en kanadisk gruppekom med i dette samarbeidet.Boblekammergruppen avsluttet et eksperiment og engasjerteseg sterkt i nøytrinofysikk i boblekammeret Gargemelle.Data fra et eksperiment i et boblekammer med hydrogenfyllingble kjørt på regneanlegget i Bergen (-eksperimentet).Tellergruppen deltok i det nye eksperimentet de ble med ived lagringsringene på CERN.Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk fikk ferdig envanntank for eksperimenter. Atomfysikkgruppen studerteCoulomb-eksiatsjon, mens Kolltveit fortsatte med teotetiskkjernefysikk i samarbeid med fysikere fra USA.Lasergruppen fortsatte studiene av gasser i atmosfæren og avoljefilm på havvann.Året 1975Dette året skjedde ingen forandringer i den faste vitenskapeligestaben. Myklebost dro til CERN med et års permisjon,og Kocbach vikarierte i lektorstillingen.Bertelsen sluttet som vitenskapelig assistent i juni, og RolfAmundsen sluttet i september. Christian Lunde-Nilsen i kjernefysikkog Øystein Olsen i kosmisk geofysikk vikariertesom vitenskapelige assistenter. To nye NAVF-stipendiaterkom til, Nils Jørgen Elverhaug til tellergruppen og OttarAashamar til atomfysikkgruppen, mens Tveita sluttet i juli.En ny NORAD-stipendiat, Shouky El Kazzaz, kom til kjernefysikkgruppen.Fra august fikk instituttet to nye programmerere, BjørnGrung innen partikkelfysikk og Tor Fredrik Thorsteinseninnen kjernefysikk.Hjelmeland rykket opp til avdelingsingeniør, Thomassensluttet, og Sverre Eide ble ansatt som ingeniør fra juni.Furhovden flyttet i oktober over fra kontoret til en stillingsom laborant.På kontoret kom Laila Arnold i april, først som kontorassistentog deretter som kontorfull-mektig. Silchenstedt sluttet iseptember, og Ellinor Gading kom inn som kontorfullmektigi oktober. Eli Pedersen, Zeiffert Frank og Vatne sluttet.Rakettgruppen fortsatte sin tidligere aktivitet, men planlastørre raketter sammen med flere samarbeidspartnere. Forførste gang ser vi et samarbeid med ballonggruppen, mendenne fortsatte sin vanlige aktivitet med slipp av et stortantall ballonger og med utvidet registrering.Kjernefysikkgruppen var stadig delt på diverse aktiviteter.Graue fortsatte samarbeidet med MIT. Lien, Løvhøiden ogKazzaz gjorde eksperimenter i Risø og i Brookhaven, USA.Vaagen og Kolltveit sammenlignet resultatene med teoretiskemodeller. Løvhøiden fortsatte dessuten samarbeidet medtidligere partnere i USA og Canada. Nybø, Løvhøiden ogThorsteinsen fort-satte dessuten sitt tidligere prosjekt i Risø.I boblekammergruppen var aktiviteten i hovedsak konsentrertom Gargamelle der nøytrino-eksperimentet etter hvertble det viktigste. Tellergruppen arbeidet med sitt andreeksperiment ved lagringsringene på CERN, men haddeplaner om å delta i nok et eksperiment der.I lasergruppen fortsatte Singstad med målinger av gasser iatmosfæren, mens Owren og Klepsvik studerte oljesøl påhavet.Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk fortsatte samarbeidetmed matematisk institutt. De hadde en del kontaktermed industri og havforskning i forbindelse med akustiskeantenner.Atomfysikkgruppen fortsatte å studere Coulomb-eksitasjon.De innledet et samarbeid med Århus hvor Kocbach og PerAmund Amundsen oppholdt seg i perioder. Hansteen haddeet forsknings-opphold i USA.Året 1976I august fikk instituttet en ny professor, Cecilia Jarlskog iteoretisk partikkelfysikk. Jan Marius Olsen dro i august tilCERN for et års opphold. Hobæk gikk over fra NTNF tilNAVF. Blant de vitenskapelige assistentene hadde Kocbachpermisjon fra september, og Roy Gundersen kom inn sonvikar i halv stilling. Pytte kom igjen, så Øystein Olsen gikkut av vikariatet, men Pytte ble utdanningsstipendiat fradesember av. Vold gjekk i september over i et NAVF-stipend,og Straume ble ansatt i stillingen som vitenskapelig assistent.Bjarne Eide fikk ny tittel, avdelingsingeniør. Heradstveit bleingeniør fra juni.På kontoret rykket Arnold opp i førstestilling. Vi fikk to nyekontorassistenter, Janny Asphaug fra februar og Elin Bjerkanfra april.I november holdt Fysisk institutt “åpent hus” med forelesningerog omvisninger. Rundt 3000 personer besøkte instituttet.Rakettgruppen arbeidet videre med data fra raketter og satellitter.I sterkere grad enn før studerte de elektronstrømmer.Ballonggruppen sendte stadig opp nye ballonger, menprøvde denne sommeren ut komplisert apparatur med tankepå et internasjonalt ballongprogram i 1978 (SBARMO).Kjernefysikkgruppen arbeidet stort sett innenfor de sammeprosjekter som året før. Den automatiske platescanneren bleforbedret og ble brukt en del også av samarbeidspartnereutenfor instituttet. Kolltveit studerte stadig teoretiskeproblemer i forbindelse med eksperi-menter i gruppen, mensVaagen, som nå var tilbake i København, i større grad ogsåarbeidet med andre problemstillinger.Bortsett fra datakjøringer på -eksperimentet var boblekammergruppenvar nå bare enga-sjert i nøytrinofysikk. Detførste eksperimentet gikk mot slutten, og et nytt var underplan-legging ved SPS, den nye akseleratoren på CERN.Tellergruppen var i ferd med å avslutte sitt andre eksperimentved lagringsringene.Singstad fortsatte arbeidet med å registrer partikkeltettheter iatmosfæren og tok i bruk ny apparatur. Owren og Klepsvikfortsatte målinger av oljesøl, og laget et opplegg for å studerefotosyntese.Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk konsentrerte segom bruk av akustiske metoder i fiskeriforskning i samarbeidmed Havforskningsinstituttet.I atomfysikkgruppen arbeidet Hansteen videre med15

Coulomb-eksitasjoner, mens Kocbach og Per AmundAmundsen også tok opp andre problemstillinger i samarbeidmed Århus.Året 1977Kolltveit tok over som styrer på instituttet. Lien rykte oppsom førsteamanuensis, mens Hobæk i mars fikk stilling somførstelektor. Kocbach kom tilbake som vitenskapelig assistent,så Gundersen gikk ut av vikariatet. Jan Åke Lundbladble vitenskapelig assistent i rakett-gruppen fra februar. Pytteble NAVF-stipendiat fra april. Vestrheim forlot instituttet vednyttår og Aashamar i august. Fra nyttår var Anne GreteFrodesen NAVF-stipendiat i boblekammergruppen.Ludvigsen sluttet som instrumentmaker i juli, og i septemberble han etterfulgt av Audun Bjørdal.Rakettgruppen var stadig med på rakettoppskytinger ogsupplerte apparaturen med detek-sjonssystemer for røntgenstråling.Rakettene ble større og samarbeidsgruppene flere.Ballong-gruppen arbeidet intenst med forberedelser tilSBARMO, men gjorde også en del analyser av tidligere data.Pytte holdt også i gang et samarbeid med California etteroppholdet sitt der.I kjernefysikkgruppen fortsatte Lien og Løvhøiden samarbeidetsitt med Risø, men gjorde også eksperimenter i samarbeidmed Jülich i Vesttyskland. Løvhøiden og Straumefortsatte kontakten med Canada, Vold med Rochester ogGraue med MIT. Thorsteinsen og Nybø fortsatte aktivitetensin ved Risø. Vaagen heldt seg mest i København ogarbeidde uavhengig av kjernefysikkgruppa i Bergen.Gruppen la opp en rekke seminarer om energiproblemer.Boblekammergruppen kjørte nytt nøytrinoeksperiment iGargamelle ved den nye SPS-akseleratoren på CERN, og deavsluttet det foregående nøytrinoeksperimentet.Tellergruppen var i ferd med å avslutte engasjementet sitt vedlagringsringene på CERN og planla å bli med på eksperimenterved den nye -kollisjonsmaskinen ved DESY iHamburg.Jarlskog oppholdt seg en god del på CERN der hun hadde defleste samarbeidspartnerene sine.Singstad fortsatte målingene sine av partikler i atmosfæren,mens Owren hadde begynt målinger av algeforekomster.Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk fortsatte samarbeidenesine og arbeidet dessuten med parametriskelydkilder og med ultralyd i en væske med ulike varmeskikt.Atomfysikkgruppen fortsatte stadig å studere Coulombeksitasjon,og samarbeidet med Århus ble ført videre. Kocbachoppholdt seg i Århus i en lang periode.Året 1978I 1978 var instituttet blitt så stabilt at det ikke var forandringeri den faste vitenskapelige staben, ikke engang et sølleopprykk! Per Amund Amundsen sluttet som vitenskapeligassistent. Blant NAVF-stipendiatene sluttet Vold i juli ogPytte i september. Doris H. Jakubassa fra Vesttyskland vargjesteforsker i atomfysikkgruppen i et halvt år fra mars,mens James C. Waddington fra Canada kom som gjesteforskertil kjernefysikkgruppen for et år fra september. Gransluttet som ingeniør i februar, og Vabø ble overført tilUniversitetets medie-senter i april. For å få utført fotoarbeidetved instituttet, arbeidet Øystein Olsen som fotograf påhalv dag. Helland og Hovland gikk over i full stilling somlaboranter. Erna Fotland ble ansatt som laborant og MaritAasen Aak som laboratorieassistent i kjernefysikkgruppen.Boblekammergruppen hadde lenge hatt laboranter lønnet avNAVF, men først i 1978 figurerer disse i årsmeldingen. Pådette tidspunkt hadde Ruth Rongve, Karen Salcedo, KirstenEide, Solveig Lund, Audhild Lundberg, Oddbjørg Paulsen ogMargunn Solheim slike stillinger.Ruth Lund ble ansatt i halv stilling som dataassistent iballonggruppen og Gabor Fico som teknisk assistent sammested, begge fra oktober. Helge Vidar Mjelde ble i septembertatt inn som praktikant i elektronikkavdelingen ved kosmiskgeofysikk.Asphaug og Follestad rykket opp som kontorfullmektiger.Rakettgruppen forsatte med å delta i rakettopskytinger fraAndøya der de spesielt studerte hvordan forskjellige parametrerforandres langs en nordlysbue. De deltok også som før isatellitteksperimenter. Et samarbeid med sovjetiske fysikereførte til at Søraas reiste omkring i Sovjetsamveldet enmåneds tid.Sbarmo-prosjektet ble utsatt et år på grunn av problemer medoppskyting av den europeiske geostasjonære satellittenGEOS II. I stedet ble det sendt opp ballonger fra Andenes ogCanada i samarbeid med University of California. Ellers bledet utført mye dataarbeid i forbindelse med at Fysisk institutti januar opprettet et dataanalyselaboratorium omkring enNORD-10-maskin.Kjernefysikkgruppen arrangerte “Bergen Workshop inNuclear Physics” i november. Lien, Løvhøiden og Straumeforsatte alle samarbeidsprosjektene sine og deltok dessuten ieksperi-menter ved syklotronen i Jyväskylä. Lien, Nybø,Thorsteinsen og Vold fortsatte også samarbeidsprosjekter iforskjellige tomannsgrupperinger, og Graue fortsatte samarbeidetmed MIT. Vaagen oppholdt seg stadig ved NORDITAsom stipendiat og hadde samarbeidspart-nere der, i USA og iFrankrike. Han gjorde dertil en undersøkelse sammen medThorsteinsen.Boblekammergruppen fikk sammenbrudd på en datamaskinog fikk en lang pause i spor-målingene før en ny datamaskinvar på plass i august. Maskinen ble finansiert av Universitetetog NAVF i fellesskap. Gruppen studerte stadig nøytrinofysikkved hjelp av boblekammeret Gargamelle.Tellergruppen avsluttet engasjementet sitt ved ISR på CERNog bygde apparatur for å delta i eksperimentet PLUTO vedDESY i Hamburg. Verkstedet hadde i den forbindelse ettravelt år.Lasergruppen forsatte eksperimentene sine på mikroorganismeri havet og på iskrystaller i skyer. Owren dro i augusttil Seattle på et års forskningsopphold.Atomfysikkgruppen fortsatte også forskningen i samme sporsom tidligere. Sammen med Erdal, Grotdal og Aarsnesbegynte de å oppgradere van de Graaff-maskinen for analyseav preparater ved hjelp av protonindusert røntgenstråling(PIXE).Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk forsatte arbeidetmed ikkelineær forplantning av lydbølger, stadig i samarbeidmed Matematisk institutt og Havforskningsinstituttet.Administrasjon og styre ved instituttet kom fra tid til annenopp med forordninger av diverse slag, og ikke alle likteinngrep i det de oppfattet som personlig frihet. En dag skrevspøke-fugler et tørt, offisielt sirkulære på instituttpapir. Dersto at styret hadde bestemt at det vitenskapelige personaletheretter skulle være iført hvit frakk i arbeidstiden. Vedlagt ettstk. hvit frakk. Dette ble lagt inn til Haatuft mens han var ute.Og reaksjonen uteble ikke da han kom tilbake. Han braste ut16

på gangen i fullt raseri, og erklærte til et forventningsfulltpublikum at nå hadde administrasjonen virkelig gått overgrensen, han kom i alle fall aldri til å ta på seg frakken! Åretslatterbrøl tålte han godt, Haatuft hadde stor sans for praktiskespøker.Året 1979Lillethun overtok som styrer ved instituttet. Bjørn Wiik fraDESY, Hamburg, ble ansatt som professor II. Skjeggestaddro i september til CERN på et års opphold, mens Hansteensamtidig dro til NORDITA, også for et år. Hobæk ogStadsnes hadde begge forskningsfri fra august for et år, ogbegge dro til USA. Vestrheim og Truls E. Moe vikarierte.Blant de vitenskapelige assistentene dro Kocbach i oktobertil Freiburg for ni måneder, og Gundersen vikarierte i halvstilling. Halv stilling hadde også Arne Hornæs fra september,han tilhørte partikkelfysikk. Straume sluttet i august, ogVaagen ble ansatt fra april.Frodesen og Klovning ble forskere i fast stilling ved NAVF.Krishna Kumar fra USA var gjesteforsker i kjernefysikkgruppeni ti måneder fra september.På verkstedet ble Villy Nilsen midlertidig ansatt, og laborantstabenble utvidet med Ruth Rongved og Karen Salcedo somtidligere var lønnet av NAVF. Aasen Aak sluttet som laborant.Også Fiko og Mjelde sluttet ved instituttet. Ruth Lundhadde halv stilling som dataassistant i to perioder på tilsammen åtte måneder.Den bysten av Trumpy som står i inngangspartiet ved Fysiskinstitutt, ble avduket i juni. Den er laget av Nils Aas.Rakettgruppen var med om en oppskyting fra Kiruna for ålage kunstig nordlys, men hovedaktiviteten i kosmisk geofysikkvar dette året knyttet til SBARMO-prosjektet. Herdeltok både rakett- og ballonggruppen. 39 ballonger ble skuttopp, og fysikerene fra Bergen hadde ansvaret for tre av telemetristasjonene.Ballonggruppen var dessuten med omballong-slipp fra Ny Ålesund.Kjernefysikkgruppen fortsatte samarbeidsprosjektene sineog tok dessuten opp samarbeid ved de nye synkrotronlaboratorienei Oslo og i Groningen, Nederland. De brukte blantannet polariserte døytronstråler for å bestemme egenspinnfor kjerner, de studerte hurtigroterende kjerner, og destuderte kjerner med ekstremt høyt egenspinn. Vaagenforsatte samarbeidspro-sjektene sine, og samarbeidet dessutenmed Thorsteinsen om enpartikkeloverføringer i sjeldnejordarter og med Lien og Løvhøiden om problemer knyttet tilden eksperimentelle aktiviteten.Boblekammergruppen fortsatte aktiviteten innen nøytrinofysikk,men Gargamelle brøt sammen mot slutten av året, sånye eksperimenter kunne ikke gjennomføres. Gruppen fikkplass i et nøytrinoeksperiment i boblekammeret BEBC, mendermed måtte nye målebord bygges. I stor grad ble dettearbeidet utført av verkstedet og elektronikklaboratoriet vedFysisk institutt.Tellergruppen fortsatte samarbeidet sitt i eksperimentetPLUTO på DESY. Eksperimentet sannsynliggjorde blantannet at gluoner eksisterer.I juni arrangerte gruppen konferansen NEUTRINO 79 iBergen med rundt 250 tilreisende del-takere, så dette var etstort løft for gruppen. Arrangementet var et samarbeid medNORDITA og fikk støtte fra instituttet og universitetsadministrasjonen.Lasergruppen fortsatte studiet av mikroorganismer i havet ogiskrystaller i skyer. Forbedret apparatur ga bedre data.I atomfysikkgruppen fortsatte Hansteen sine studier avatomære kollisjonsprosesser, og la stadig SCA-modellen tilgrunn. Kocbach studerte polarisasjon av røntgenstråler indusertav protoner.Skavlem arbeidet med generell relativitetsteori.Graue ble dekanus for Mat.nat. fakultet og prorektor vedUniversitetet. Lillestøl var norsk representant i ECFA (EuropeanCommittee for Future Accelerators).Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk forsatte samarbeidsprosjektenesine og tok dessuten opp et samarbeid medNorsk Undervannsinstitutt.Instituttet vedtok våren 1979 å prøve å sette i gang eksperimentellfusjonsforskning. Sammen med Gerhard Berge fraMatematisk institutt reiste Lillethun til forskjellige forskningssentrafor å studere mulighetene for en slik aktivitet iBergen.Året 1980Med status som førsteamanuensis vikarierte Skard forSkjeggestad fram til juni. Moe og Vestrheim avsluttet sinevikariater for Stadsnes og Hobæk.Blant de vitenskapelige assistentene var det mye forandringer.Jarl Aksnes kom inn som vikar i halv stilling iballonggruppen fra september. Gundersen var vikar i halvstilling i atomfysikkgruppen ut juni og fikk senere et NAVFstipend,stadig i halv stilling. Arne Graue ble vikar i halv stillingi kjernefysikkgruppen fra november. Hornæs fortsattesom vikar i halv stilling ut juni, men fikk fra november fullstilling i boblekammergruppen. Kocbach sluttet i juni ogSkard i september. Thorleif Rødland ble ansatt i kjernefysikkgruppen,men fikk permisjon fra juli. Rune Time vikariertei halv stilling i boblekammergruppen til juni. ArneVågnes vikarierte i halv stilling i teoretisk partikkelfysikk ito perioder på i alt 8 måneder.Rognebakke sluttet som vitenskapelig assistent og bleforsker i boblekammergruppen, ansatt av NAVF.Instituttet fikk en ny ingeniør, Roald Toskedal. Lægdene bleflyttet over til Mat.nat. fakultet, og Fysisk institutt har ikkesiden hatt egen forelesningsassistent. Blant laborantene komBerit Engen inn som vikar i halv stilling for Stolz Olsvik somfikk permisjon. Karen Salcedo byttet navn til Gjermundsnes.Blant de NAVF-betalte laboratorieassistentene sluttetSolveig Lund og Oddbjørg Paulsen. Ruth Lund kom inn frajuni, betalt av NTNF.På kontoret kom Cathrine Huun inn fra oktober, betalt avNAVF.Innen kosmisk geofysikk ble etter hvert oppdelingen i enrakettgruppe og en ballonggruppe mindre tydelig, selv ombegge aktiviteter fortsatte. Heretter vil derfor gruppen bliomtalt som gruppen i kosmisk geofysikk. Det ble sendt oppraketter og ballonger fra Andøya og en ballong også fraStamsund. Apparaturen i raketter og ballonger var i stor gradbygd ved Fysisk institutt. Eller tok analysen av data fraSBARMO-prosjektet mye av tiden.I kjernefysikkgruppen gikk aktivitetene etter samme mønstersom året før. Boblekammer-gruppen var i ferd med å sluttføreanalysen av Gargamelle-eksperimentene, og var dessutenopptatt med bygging av målebord og annen forberedelsetil BEBC-eksperimenter. Teller-gruppen forsatte ekseperimentetPLUTO ved DESY og forberedte seg til et nytt eksperimentsamme sted.17

Lasergruppen og gruppen i eksperimentell hydrodynamikkforsatte også med samme slags aktiviteter som før.I atomfysikkgruppen fortsatte Hansteen med å studere kollisjonsprosesser.Kocbach forlot gruppen etter at tiden somvitenskapelig assistent var omme. PIXE-prosjektet fikk, medstøtte fra NAVF, en strålingsdetektor som ble brukt til åstudere luftforurensning. Ellers ble det arbeidet med tekniskeforbedringer av van de Graaff-maskinen.En gruppe med medlemmer fra Matematisk (Berge, Øien) ogFysisk institutt (Fett, Kolltveit, Lillethun) laget en innstillingom mulig fusjonsforskning i Bergen og anbefalte bygging aven Tokamak.Året 1981Erdal overtok som styrer for Fysisk institutt. Skjeggestadforlot instituttet i september, og Trefall hadde permisjon heleåret. Lillethun og Løvhøiden fikk også forskningsfri, beggefra september, og begge dro til CERN. Vaagen ble førsteamanuensisfra juli. Singstad dro til USA for et år fra september.Blant de vitenskapelige assistentene var Arne Graue vikar ikjernefysikkgruppen fra august til oktober og fikk deretter enstipendiatstilling ved NAVF. Øystein Olsen var vikar igruppen for kosmisk geofysikk fra august og ble ansatt franovember. Jann-Rune Ursin ble ansatt i teller-gruppen framars. Vaagen gikk ut da han ble førsteamanuensis i juli.Vågnes var vikar i teoretisk partikkelfysikk fram til juli.Rognebakke sluttet fom NAVF-betalt forsker.Økland gikk over i halv stilling, men rykket opp til førstelaborant.Gjermundnes sluttet som laborant i juni, og Olsviksluttet i september. Rongved gikk over i halv stilling.Lønnet av NAVF kom Huun inn som laborant i boblekammergruppenfra september.Gruppen i kosmisk geofysikk var i gang med å bygge etionespektrometer til den svenske satellitten Viking. Gruppenvar med om en rakettoppskyting fra Andøya, og ellers varden fortsatte dataanalysen fra SBARMO en viktig aktivitet igruppen.Kjernefysikkgruppen fortsatte å gjøre eksperimenter i Oslo,Groningen, Jyväskylä og Risø. Samarbeidene med USA ogCanada ble også ført videre, blant annet med Los Alamos ompæreformete kjerner. Arnfinn Graue fortsatte samarbeidetmed MIT. Løvhøiden tok under CERN-oppholdet sitt del i ettungione-eksperiment der franske og skandinaviske grupperinngikk. Vaagen arbeidet med en generalisert optisk modellfor uelastisk spredning og fortsatte dessuten samarbeidetmed Thorsteinsen.Boblekammergruppen avsluttet analysen av de eksperimenterden tidligere var med i, og deltok i sitt første nøytrinoeksperimentmed BEBC. I tillegg ble gruppen med i et nytteksperiment som brukte tidligere data fra Gargamelle. Tellergruppenutviklet apparatur for et nytt eksperiment i PLUTO,DESY. De engasjerte seg også i planlegging av et eksperimentved den kommende elektronakseleratoren LEP påCERN.I lasergruppen fortsatte Singstad målingene av is i skyer, mendro til USA for et år fra september. Owren arbeidet med fluorescensi forbindelse med laserbestråling av bakterier. Handeltok dessuten i et forprosjekt for gassdeteksjon.Atomfysikkgruppen fortsatte arbeidet basert på SCAmodellenog konsentrerte seg om kolli-sjoner mellom tungeioner og atomer. PIXE-prosjektet tok i bruk nytt utstyr.Skavlem studerte generell relativitetsteori og Riemannskgeometri.Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk fortsatte samarbeidetmed Matematisk institutt, Havforskningsinstituttet ogNUTEC (tidligere Norsk Undervannsinstitutt). De konsentrerteseg om ultralyd i vann.NAVF gikk inn for fusjonsprosjektet i Bergen, men Olje- ogenergidepartementet gikk mot av budsjettgrunner, så det bleingen fusjonsforskning i Bergen.TOS 1982-Det var blitt i vedtatt Stortinget å satse sterkere på høyereteknisk utdanning i Norge, og i den forbindelse ble detbevilget en god del penger øremerket til teknisk orientertestudieveier. Universitetene fikk tilført sin del av dissemidlene, og diskusjonen kom i gang om Fysisk instituttskulle hive seg på karusellen. En del folk mente at slik aktivitetvar farlig for instituttet, at den rene grunnforskning villebli permanent skadelidende. De mente at denne teknisk aktivitetenriktignok ville gi instituttet ekstra midler i en overgangsperiode.Men etter en tid satt så instituttet igjen meddenne aktiviteten, og måtte greie seg på samme budsjett somtidligere.Tilhengerene så denne tekniske aktiviteten som en vitaliseringav instituttet, ikke minst fordi den ville tiltrekke segnye studenter, og antall fysikkstudenter var heller lavt pådette tidspunket. De trakk det lengste strå, Fysisk instituttsatte i gang to teknisk orienterte studieveier (TOS), den ene iinstrumentering og elektronikk og den andre i akustiskinstru-mentering.To innledende emner ble i den forbindelse gitt av Bergeningeniørhøgskole. I de første årene ble ytterligere en god delundervisning kjøpt utenfra.Året 1982Jarlskog dro i september til CERN for resten av året. Blant devitenskapelige assistentene kom Bjørn Høgstmyr og PerSteinar Iversen inn i halve stillinger som vikarar for Ursinsom også dro til CERN.Gunnar Lien og Paul Meldahl ble engasjerte i halv stilling igruppen i eksperimentell hydrodynamikk, betalt av NAVF, iforbindelse med en ny, teknisk orientert studievei.Rongve rykket opp som førstelaborant, stadig i halv stilling.Gruppen i kosmisk geofysikk var med om to ballongutslippfra Stamsund for å studere forskjellige fysiske fenomenerassosiert med nordlys. En del av ionespektrometeret til satellittenViking ble levert. Ellers drev gruppen bygging av apparaturtil en satellitt i NASA-programmet OPEN (Origin ofPlasma in the Earth’s Neighbourhood) og til raketter fraAndøya og Kiruna. Gruppen innledet også et samarbeid meden gruppe fra Richland, USA. Arbeidet med dataanalysen fraSBARMO fortsatte.Kjernefysikkgruppen fortsatte de fleste engasjementene sine,men satset sterkere på tungione-prosjektet på CERN. Vaagensamarbeidet mest med forskere fra USA, men hadde stadigsamarbeid med Thorsteinsen. Han engasjerte seg i 50-årsjubileetfor moderne kjernefysikk.Boblekammergruppen fortsatte arbeidet med data fra BEBCog Gargamelle. Tellergruppen gikk inn i samarbeidet“Delphi” ved den kommende LEP-akseleratoren på CERNog tok ansver for bygging av en av komponentene for detektoren.Gruppen var stadig engasjert i PLUTO-eksperimentetved DESY.18

Lasergruppen fortsatte aktivitetene sine som tidligere.Atomfysikkgruppen ble forsterket ved at Kocbach fikktilknytning som gjesteforsker med base i Århus. Gruppenfortsatte studiet av kollisjoner mellom ioner og atomer.Videre samarbeidet gruppen med eksperimentelle grupper iÅrhus og Freiburg om ladningsutskifting i kollisjonermellom ioner og atomer ved høyere energier.Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk tok opp et nytttema, lydinntrenging i sedimenter under spesielle forhold. Iden forbindelse fikk de bevilgninger fra NAVF til utstyr og tilen stipendiat.Kolltveit og Lien vurderte mulighetene til å starte forskningog undervisning i reservoar-teknologi i samarbeid med Matematiskog Kjemisk institutt.Året 1983, reservoarfysikkLillestøl dro i september til CERN for et års opphold.Blant de vitenskapelige assistentene ble Iversen vikar forUrsin i tellergruppen fra september. Hornæs fikk permisjonfra juli, og Åshild Skålnes og Arne Kåre Topphol delte vikariateti boblekammergruppen fra september. Gunnar Lienovertok NAVF-stipendet i gruppen i eksperimentell hydrodynamikkalene fra april da Meldahl sluttet.Njåstad rykket opp som avdelingsingeniør, mens Toskedalsluttet i desember. Molvik og Slettebakken skiftet stilling frainstrumentmaker til universitetstekniker.Kirsten Eide, Lundberg og Solheim rykket opp til laboranter,stadig betalt av NAVF.I administrasjonen gikk Gading på permisjon fra august, ogEva Toppe Jensen kom inn som vikar fra oktober.Gruppen i kosmisk geofysikk fortsatte arbeidet med ionespekrometerettil satellitten Viking. Det ble dessuten bygdinstrumenter til raketten POLEWARD LEAP som ble skuttopp fra Andøya i november og samordnet med målinger fraradarsystemet EISCAT ved Tromsø. Gruppen var også medom en rakettoppskyting fra Kiruna. Ellers var gruppen i gangmed å bygge et røntgenstrålekamera for bruk både iballonger, raketter og satellitter. De analyserte dessuten datafra den geostasjonære satellitten GEOS II.Trefall oppholdt seg i USA og arbeidet også med data frageostasjonære satellitter.I kjernefysikkgruppen fortsatte samarbeidene som før.Arbeidet med pæreformete kjerner ble sterkere prioritert, ognye eksperimenter ble planlagt ved akseleratoren ISOLDE påCERN. Vaagen kom sterkere inn i arbeidet med å tolkeeksperimentelle data. Graue fortsatte samarbeidet sitt medMIT.Boblekammergruppen kom med i et nytt eksperiment der destadig brukte BEBC til å studere nøytrinoreaksjoner. Tellergruppensluttet av engasjementet sitt på DESY og arbeidetmed komponenter av apparaturen til detektoren i eksperimentetDelphi ved LEP på CERN.I lasergruppen fortsatte Singstad studiet av skyer, men tokogså opp et samarbeid med mikrobiologer om målinger avalgebevegelser. Owren avsluttet eksperimentene med bakterierog gikk i gang med å utvikle en hurtig detektor for optiskkommunikasjon i et samarbeid med Televerket.Atomfysikkgruppen forsatte studiet av kollisjoner mellomioner og atomer, spesielt nær terskelenergien. Gruppenstuderte også L-skall-ionisering i atomære kollisjonerog fortsattesamarbeidet med eksperimentelle grupper i Århus ogFreiburg. PIXE-prosjektet hadde problemer i forbindelsemed sprengningsarbeider i nærheten av instituttet.Skavlem arbeidet med faseoverganger i termodynamikk.Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk fortsatte å arbeidemed lydinntrenging i sedimenter og var mest opptatt med åbygge ny apparatur for formålet.Gruppen i reservoarfysikk kom i gang. Av fast pesonale vedinstituttet gikk Fett, Kolltveit og Jan Lien inn, og dessutenkom Arne Graue med. Gruppen var i gang med å anskaffeeksperi-mentell apparatur.Året 1984Bjordal overtok som styrer. Lillethun ble professor fraaugust. Jarlskog gikk på permisjon fra januar og dro tilCERN. Hobæk hadde permisjon i et år fra august. Kocbachble ansatt som forsker, betalt av NAVF.Blant de vitenskapelige assistentene ble Margaret Almevikar i gruppen for kosmisk geofysikk fra september. Hornæsforlot instituttet i oktober. Iversen gikk ut som vikar i juniettersom Ursin kom tilbake fra september.Njøten og Solberg rykket opp som avdelingsingeniører.Helland, Rongved, Torgilstveit og Økland ble universitetsteknikere.Furhovden gikk på permisjon fra desember.På kontoret kom Gading tilbake i juli, så Toppe Jensensluttet.TOS-undervisningen ble utvidet med nye kurs. Skolelaboratorieti naturfag ble opprettet ved Mat.nat. fakultet med Halsteinslidsom leder.Gruppen i kosmisk geofysikk gjorde ferdig ionespektrometerettil satellitten Viking og laget apparatur til en rakett somble skutt opp fra Kiruna. To ballongslipp ble koordinert medmålinger fra EISCAT. Gruppen fortsatte å utvikle et røntgenstrålekamera.Ved syklotronlaboratoriet i Oslo studerte kjernefysikkgruppennivåstrukturen ved høy tem-peratur for kjerner frasjeldne jordarter. De deltok i tungioneeksperimenter vedCERN og i Caen, de studerte Te-kjerner ved Bohrs instituttog Pt-kjerner i Groningen. På MIT studerte Graue fordampningav lette kjerner i fusjonsreaksjoner, men trappet ned dahan ble rektor ved Universitetet. Vaagen fortsatte samarbeidetbåde med gruppen og andre partnere.Boblekammergruppen forstsatte å arbeide med film fraBEBC, men tok også sammen med Oslo opp et samarbeidmed italienske og russiske fysikere der en studerte annihilasjonav lavenergetiske antiprotoner i lette kjerner i etstreamer-kammer knyttet til maskinen LEAR på CERN.Tellergruppen fortsatte med bygging av apparatur til Delphi.I lasergruppen fortsatte Singstad med algemålinger, mensOwren fortsatte med optisk kommunikasjon og med gassdeteksjon.Atomfysikkgruppen fortsatte samarbeidene sine og studerteblant annet ekstremt sterke elektriske felt. Grotdal døde, såselv om PIXE-prosjektet slapp problemene med sprengnings-arbeid,ble bemanningssituasjonen vanskelig.Gruppen i reservoarfysikk fikk finansiert en rigg til eksperimenter,og planla den i løpet av året, blant annet ved å brukeen enklere prøverigg.Arnfinn Graue ble rektor ved Universitetet fra nyttår.19

Året 1985Løvhøiden og Owren ble professorer fra januar, Lillestøl framai og Hansteen fra august. Jarlskog forlot instituttet iseptember, og Skavlem ble pensjonist i oktober. Ullalandrykket opp til førsteamanuensis. Øystein Olsen ble amanuensisi elektronikk innen kosmisk geo-fysikk i desember,dette skjedde som en del av TOS-opplegget.Blant de vitenskapelige assistentene delte Alme og KjartanOlafsson en stilling i kosmisk geofysikk fra mars. Ursinsluttet i september. Gunnar Lien sluttet som NAVF-stipendiati juni. Topphol ble universitetsstipendiat fra juni.Helge Vidar Mjelde ble ansatt som ingeniør fra februar.Bjørdal ble universitetstekniker.Iris Bach var laborant i kjernefysikk i ti måneder, og JorunnValdersnes ble laborant samme sted i halv stilling fra august.Gruppen i kosmisk geofysikk tok opp arbeid med mikroelektronikk,DAK/DAP-prosjektet startet i vårsemesteret oghadde tilknytning til TOS-studieveien instrumentering ogelektro-nikk. Gruppen var med om en amerikansk rakettoppskytingfra Grønland, og den deltok i fire ballongslipp.Arbeidet med å konstruere et røntgenstrålekamera fortsatte.Satellitten Viking ble utsatt fra 1985 til 1986, men gruppenbygde apparatur til den amerikanske satellitten CRRES.Ellers fortsatte gruppen analyse av data fra tidligere rakettoppskytinger.Kjernefysikkgruppen fortsatte eksperimentene sine ettersamme mønster som tidligere.Boblekammergruppen avsluttet målingene av foto fra BEBCog begynte måling av foto fra streamerkammeret. Analysenav data fra BEBC fortsatte. Tellergruppen fortsattebyggingen av utstyr til et kalorimeter til Delphi.I lasergruppen fortsatte Singstad med måling av algebevegelser,og Owren forsatte med deteksjon av gass.Aktiviteten i gruppen i eksperimentell hydrodynamikk bleredusert ettersom stipendet fra NAVF var slutt og Hobæk drotil USA. En ny aktivitet som Hobæk tok opp i USA, varforplantning av lyd på grunt vann.Atomfysikkgruppen fortsatte sine tidligere studier og tokdessuten opp elektronoverføring mellom langsomme, høytladeteioner og atomer i gasser. PIXE tok opp et samarbeidmed Århus.Gruppen i reservoarfysikk fikk nesten fullført byggingen avriggen. Den hadde stor tilstrømming av hovedfagsstudenter.Arne Graue oppholdt seg fire måneder i USA.Året 1986, industriell instrumenteringUllaland tok over som styrer. Erling Hammer ble ansatt somprofessor i industiell instrumen-tering, igjen en stillingknyttet til TOS-opplegget. Johnsen sluttet som professor II ijuli. Stadsnes ble førsteamanuensis fra januar og Singstad framai.Blant de vitenskapelige assistentene sluttet Alme i mai.Sverre Alvsvåg hadde noen måneders stilling i tellergruppen,deler av tiden halv stilling. Det samme gjaldt Lars Erslandsom var tilknyttet kosmisk geofysikk. Olafsson gikk over ifull stilling fra april. Reidar Palmstrøm hadde silling frajanuar til mars.Geir Anton Johansen ble forskningsassistent i gruppen forkosmisk geofysikk fra april, betalt av NTNF. Gruppen ireservoarfysikk hadde hadde Jan Erik Nordtvedt og AaseCharlotte Bøe Tjølsen som forskningsassistenter i firemåneder fra nyttår.Thorsteinsen fikk tittel av førstekonsulent, Grung og Håvågble konsulenter.Wolff fikk permisjon fra juni. Asgeir Myskja hadde midlertidigstilling de siste tre månedene av året.Alle laborantene fikk titel av universitetsteknikere. KirstenEide, Huun, Lundberg og Solheim, som alle var lønnet avNAVF, hadde ulike brøkdeler av full stilling. Økland gikk påpermisjon og kom ikke tilbake til instituttet. Rongve gikkopp i full stilling fra oktober.Sissel Hordnes var ansatt som teknisk tegner fra juni og utåret.Asphaug, Bjerkan, Follestad og Gading rykket opp somførstekontorfullmektiger.Aktiviteten innen TOS økte sterkt, og de to studieveiene blei praksis utvidet til fem: signal-behandling, hydroakustiskinstrumentering, elektrooptikk og laserfysikk, mikroelektronikk,prosessinstrumentering. Studenttilgangen til fysikkøkte sterkt, og svært mange valgte TOS-studier.Gruppen for kosmisk geofysikk deltok i omorganiseringen inorsk romforskning i forbindelse med at Norge skulle blimedlem av ESA fra nyttår 1987. Vikingsatellitten ble skuttopp i februar, og gruppen deltok i ballongslipp koordinertmed satellitten. Gruppen var også med om en rakettoppskytingfra Kiruna, også korrelert med Viking. Gjennom ESAengasjerte gruppen seg i prosjektet AURIO på en amerikansksatellitt. Ullaland var tre måneder i Japan som gjesteforsker.Kjernefysikkgruppen fortsatte prosjektene sine. Løvhøidentok dessuten opp et samarbeid med Kjeller om måling avabsorpsjonstverrsnittet for nøytroner i sedimentbergarter.Vaagen utvidet et samarbeid som hadde utviklet seg medDubna.Boblekammergruppen avsluttet arbeidet med data fra BEBCog var ikke lenger noen boble-kammergruppe. Vi skalheretter snakke om partikkelfysikkgruppen. De fleste boblekammer-fysikernefortsatte med LEAR-eksperimentet deranalyse av særpartikler ble den norske spesialiteten. Restenav gruppen fortsatte bygging av apparatur til kalorimeteret tilDelphi.I lasergruppen søkte Singstad tilknytning til AURIOprosjektet.Owren arbeidet med metodikk for å bestemmemenger av strømmende gass under høyt trykk. Han studerteogså blandingsforholdet ferroscen-olje.Atomfysikkgruppen fortsatte prosjektene sine. De hadde toyngre gjesteforskere på kortere besøk.Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk tok opp igjenstudiet av lydinntrengning i sedimenter og begyntebyggingen av en rekke av mange hydrofoner for avbilding ito dimensjoner. De bygde også apparatur for høyfrekventelydpulser.Gruppen i reservoarfysikk hadde riggen i gang og fikk i driften Ge-detektor til måling av metningsdata. Gruppen haddetett samarbeid med kjemikere og mikrobiologer ved Universitetet,men også med Norsk Hydro, Statoil og GECO.Gruppen i industriell instrumentering (Hammer og ØysteinOlsen) arbeidet med en fiberoptisk sensor for hastighetsprofili gassrør og med en sensor for målinger under pneumatisktransport av pulver. I disse prosjektene samarbeidet gruppenmed Manchester.20

Året 1987Per Osland ble professor i teoretisk partikkelfysikk fra juli.Magne Vestrheim ble professor II i hydroakustikk fra august,og Reidar Kuvås i industriell instrumentering fra oktober.De vitenskapelige assistentene fikk fra 1987 av betegnelsenstipendiater. Erling Andersen ble ansatt i kjernefysikk frajuni, Ersland i kosmisk geofysikk fra august, Iversen i partikkelfysikkfra nyttår og Nordtvedt i reservoarfysikk fraseptember. Rødland sluttet i september. Med betaling fraNAVF kom Alvsvåg i partikkelfysikk fra oktober og GisleKleppe i instrumen-tering fra mars.Arne Graue fikk stilling som forsker i reservoarfysikk, betaltav Statoil.Roald Larsen ble ansatt som ingeniør fra september, mensWolff sluttet i september og Mjelde i desember.Helland sluttet som universitetstekniker fra årsskiftet. Deøvrige i stillingskategorien fikk tittel forskningstekniker.Villy Nilsen ble fast ansatt som hjelpearbeider.Sissel Hordnes sluttet ved årsskiftet. Siren Hagen ble ansattsom tegneassistent fra desember.Med bevilgninger fra NAVF og NTNF fikk instituttet etmikroelektronikklaboratorium i 1987. Det ble hovedsakeligknyttet til gruppen for kosmisk geofysikk som i den forbindelsefikk Øystein Olsen tilbake. Gruppen fikk data fraViking-satellitten fram til mai. Gruppen arbeidet med utstyrtil en amerikansk satellitt for å studere røntgennordlys.CRRES-satellitten ble utsatt. Det røntgenstrålingskamerasom gruppen lenge hadde arbeidet med, ble planlagt installerti NASA-satellitten POLAR, forventet oppsendt i 1992.Ellers var gruppen opptatt med AURIO-prosjektet og medutstyr til to ESA-satellitter, og en del dataanalyse fra tidligereeksperimenter sto også igjen.I kjernefysikkgruppen ble arbeidet med Te-isotoper avsluttet.Gruppen engasjerte seg sterkere enn før i tungionefysikk ogble med i NA36-eksperimentet på CERN der energirikesvovel-ioner ble kollidert mot svovel. De engasjerte seg dessuteni et nytt ISOLDE-eksperiment. Vaagen arbeidet hovedsakeligsammen med danske og russiske fysikere omladnings-utskifting og med Engeland i Oslo om vibrasjonstilstanderi en kjerne. Han interesserte seg også for kjernefysikkhistorie.Partikkelfysikkgruppa arbeidet innenfor samme aktivitet somfør. De første tester av kalori-meteret ble gjennomført.I lasergruppen tok Singstad opp igjen skymålinger, menarbeidet hovedsakelig med hologrammer. Owren fortsattetidligere prosjekter og dessuten optisk deteksjon avlydbølger i vann.I atomfysikkgruppen hadde Hansteen forskningsfriår, menble i Bergen. Aktiviteten i gruppen fulgte samme mønstersom tidligere. PIXE-prosjektet brukte ionisasjonsprosessertil påvisning av grunnstoffer.Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk hadde ferdig enrekke på 255 hydrofoner for akustisk billedgenerering.Foruten tidligere prosjekter tok gruppen i samarbeid medNUTEC opp billedgenerering for undervannsroboter, ogsammen med CMI arbeidet gruppen med utstyr for å måledrift av isflak.Gruppen i reservoarfysikk studerte en rekke forhold, hovedsakeligved hjelp av riggen, fortrenging, forskjellige typerstømning, absorpsjon og bakterieaktivitet. De bygde apparaturfor måling av kapilartrykk og studerte relative permeabiliteter.Gruppen i industriell instrumentering bygde en rigg forflerfasestrømning og begynte å utvikle sensorer for for fartsmålinger.I samarbeid med gruppen i reservoarfysikk ogoppfinner Olav Ellingsen fra Florø ble det eksperimentertmed en ny metode for å økt produksjon i landbaserte oljefelter,og et brasiliansk selskap ble involvert.Året 1988Lazlo Csernai ble ansatt som professor i teoretisk kjernefysikkfra august. Lillethun hadde forskningsfriår og oppholdtseg mest i Trieste hvor han arbeidet med forskningssamarbeidNord-Sør. Løvhøiden hadde også forskningsfriår og drotil CERN. Leif Owren ble pensjonist fra juli. Frodesen bleprofessor II i partikkelfysikk ved instituttet fra mars.Stillingsbetegnelsen universitetslektor/førstelektor forsvant,alle førstelektorer ble første-amanuenser. Kocbach ble ansattsom førsteamanuensis fra august. Fett gikk ut av gruppen ireservoarfysikk og dra til Tanzania på forskningsfriår for å fåi stand et samarbeid med universitetet i Dar es Salam.To nye stipendiater ble ansatt på NAVF-midler, Jan PetterHansen i atomfysikk fra nyttår og Espen Johansen i kjernefysikk.Hanssen ble overingeniør fra juli, og Øines ble pensjonist frafebruar. Sverre Eide, Heradstveit og Ryngøye rykket opp tilavdelingsingeniører.Blant forskningsteknikerene skiftet Cathrine Huun navn tilCathrine Blom. Svein Midtun kom til fra oktober, og Molvikble pensjonist fra februar. Siren Hagen sluttet i oktober.Undervisningen på 20-gruppenivå ble lagt om slik at allestudenter tok samme 20-gruppe. Studievegen elektronikk oginstrumentering fikk enhetlig studieretningsgruppe.Gruppen i kosmisk geofysikk skiftet navn til Gruppen iromfysikk og var med om to rakettutsktinger, begge fraAndøya. Ellers arbeidet gruppen med instumentering til enrekke satellittprosjekter. Det største prosjektet var stadigAURIO innenfor ESA, og hele 19 europeiske grupper varmed her. Analysen av data fra tidligere eksperimenter fortsatte,spesielt ionedataene fra Viking-satellitten.Kjernefysikkgruppen avsluttet prosjekter på ISOLDE og iOslo, og innledet et samarbeid om eksperimenter i Uppsalamed kjernefragmentering ved bruk av tunge ioner. Gruppenanalyserte de første data fra NA36-eksperimentet på CERN.Vaagen forsatte samarbeidene sine. Samarbeidet medEngeland ble utvidet til å gjelde tunge ioner og involvertefysikere fra USA. Csernai arbeidet med faseoverganger itungionereaksjoner i samarbeid med amerikanske fysikere.Partikkelfysikkgruppen fortsatte å studer antiproner mot lettekjerner, og foruten å studere særpartikler så gruppen påmultiplisitetsfordelinger i sluttilstanden. Kalorimeteret tilDelphi ble prøvemontert på CERN. Osland studerte strålingskorreksjoneri -reaksjoner og dess-uten løsninger av Boltzmannstransportligning.I lasergruppen forsatte Singstad med holografi, mens Owrenavsluttet med å studere fotosyn-tese hos plaktonalger før hanble pensjonist.Atomfysikkgruppen fortsatte prosjektene sine, og i studiet avkollisjoner mellom ioner og atomer kom fysikere fra Stockholmmed. PIXE studerte borevæskeprøver. Også akustikkgruppenog reservoarfysikkgruppen fortsatte de tidligereprosjektene sine.21

Øystein Olsen gikk tilbake til gruppen i industriell instrumentering.Gruppen fortsatte arbeidet med å finne fram tilnye sensorer for fartsmåling i rør og fikk samarbeidspartnereved Høgskolesenteret i Rogaland. Gruppen deltok også iforskningsoppdrag på CMI og hadde god kontakt med industrien.Skriftlige kilder om instituttets nyeste historie finnes nestenikke. Det arbeides med å fylle disse manglende år medopplysninger fra forskjellige kilder. Etter avdelingsstruktur,De siste 10 åreneforskningsgruppestrukturen kom seksjonene i 1994. Et viktigelement i instituttets historie er også Plankomiteens innstillingfra1992.ForkortningsordlisteLEAR Low Energi Antiproton RingAURIOBEBC Big European Bubble ChamberCERN Centre Europeen pourla Recherche NucleaireCMI Christian Michelsens instituttCRRES The Combined Release andRadiation Effect SatelliteDAK/DAP Dataassistert konstruksjon/ produksjonDESY Deutsches Elektronen-SynchrotronECFA European Committee forFuture AcceleratorsEISCAT European IncoherentScatter Radar AssociationESA European Space AgencyISR Intersecting Storage RingsLEP Large Electron-Positron RingMIT Massachusetts Institute of TechnologyNASANational Aeronautics andSpace AdministrationNATO Northern Atlantic Treaty OrganizationNAVF Norges allmennvitenskepelige forskningsrådNORDITA Nordisk Institut for Teoretisk AtomfysikNTNF Norges teknisk-naturvitenskapeligeforskningsrådNUTEC Norsk Undevannsteknologisk SenterOPEN Origin of Plasma in the EarthsNeighbourhoodPIXE Proton Induced X-ray ExposureSBARMO Scientific Ballooning and RadiationsMonitoring OrganizationSCA Semi-Classical Approximation22

EtterordDet ble bestemt at i forbindelse med jubileumsfeiringenskulle det skrives en institutthistorie. Ladislav Kocbach fikkoppdraget å sørge for at historien ble skrevet, og han engasjerteKårmund Myklebost som medarbeider.Tidsperspektivet for denne historieskrivningen var kort, ogambisjonsnivået ble lagt deretter. Vi tenkte opprinnelig åkonsentrere oss om noen viktige perioder og ellers ta med endel anekdoter og gode historier fra disse 50 årene.De to viktigste kildene til informasjon er intervju med folksom har opplevd tiden vi vil skrive om, og så årsmeldingene.Vi begynte med å intervjue enkelte personer fra de tidligstetider. Vi hadde ikke mange som kunne hjelpe oss, BjarneEide er den eneste som har vært med helt fra begynnelsen, ogbare noen få har hatt kontakt med instituttet før 1960.Etter å ha begynt å skrive på grunnlag av slike intervjuer,innså vi at 50 år er ganske lenge, for vi kom straks i beit foropplysninger, særlig om hvem som kom til instituttet påhvilken tid. Dermed måtte vi gå til årsmeldingene. De varforresten ikke like lette å finne alle sammen, men etter en delgraving kom de fram.Med basis i årsmeldinger og intervjuer fikk vi så satt sammenen kortfattet institutthistorie for de første årene, for det må joregnes som en viktig periode. Men så meldte spørsmålet seg:Hva skal vi forstå med en viktig periode? Det kommer an påøynene som ser, og for ikke å støte noen under slike festligeomstendigheter, ble det til at vi prøvde å dekke hele perioden.Årsmeldinger har også sine mangler. Det er noe en skriverfordi det blir pålagt, og ingen tenker på institutthistorie. Vihar oppdaget at årsmeldingene er mangelfulle, men vi harikke hatt tid og krefter til å lete andre steder.Vi har tenkt oss at det er størst interesse for mennesker ved etslikt jubileum. Det kan være moro å vite når og hvordan dekom til instituttet, de som er her nå. Men selv har vi hatt storglede av å mimre og minnes folk som har vært innom instituttetog forlatt det igjen. Derfor forteller vi hva som skjermed staben fra år til år.Ikke alle har kommet med. De som har vært betalt aveksterne midler, oftest av et forskningsråd, er ikke nødvendigvisnevnt. Først fra sist på 70-tallet er disse tatt systematiskmed i årsmeldingene. Manglene gjelder mest tekniskpersonale, men også enkelte vikarer i kontorseksjonen harforsvunnet fra oversikten. Det beklager vi, men vi har gjortså godt vi kunne på kort tid.Videre tror vi folk gjerne vil vite hva de enkelte forskningsgruppenehar drevet med opp gjennom tiden. Det sier vi littom, også dette år for år. Da hender det at vi skriver om engruppe at aktiviteten er den samme som forrige år. Vi menerikke med det å påstå at de ikke får arbeidet fra seg. Eksperimenteri fysikk tar tid, vanligvis langt utover et år. Ideelt setthadde det klart vært bedre å følge hver enkelt gruppe, menigjen har vi hatt knapt med tid. Dessuten kan det være interessantå vite hva som skjedde på samme tid i de forskjelligeforskningsgruppene.Om forskningsvirksomheten og om de vitenskapelige resultatenegir vi få detaljer, men vi håper at framstillingen i allefall minner folk om hva som foregikk til hvilken tid.Vi har utelatt beskrivelse av virksomheten i gruppene for desiste 10 år. Det er vanskeligere å skrive om så nær historie,dessuten er kildematerialet svært magert, særlig for perioden1989-1992. Det ble slutt på kravet fra Universitetet omårsmelding, og dermed unnlot folk å skrive om det de foretokseg, årsmeldingen for 1988 er den siste vi har for Universitetet.I senere år har vi igjen bedre rapportering, mens dettrenges større innsats for å kartlegge perioden 1989-1992.Ellers mener vi mener at det snarest burde lages en oversiktover hva som skjedde i de manglende årene. Jo lenger tid dettar før dette blir gjort, jo vanskeligere blir hendingene årekonstruere.I løpet av skrivingen er vi blitt mer og mer overbevist om atFysisk institutt ville ha hatt stor glede av en mer omfattendehistorieskriving. Ikke minst burde den den vitenskapeligevirksomheten ha blitt beskrevet i mye større detalj.23