Fysisk institutt - Institutt for fysikk og teknologi - Universitetet i Bergen

amanuensen Harald Enge.Både Trumpy og Enge beholdt de samme kontorene som førpå Geoysisk institutt, så egentlig forandret ikke situasjonenseg noe særlig ved at det nye instituttet var opprettet.Jan Orlin forble amanuensis på Geofysisk institutt avdelingC. Her fortsatte han sammen med Trumpy et kartleggingsarbeidfor jordmagnetisme i Norge, så det var vel derfor hanikke formelt flyttet over til Fysisk institutt. Men han varstadig var engasjert i betatronen ved Kjernefysisk laboratorium.I september 1956 brant van de Graaff-maskinen. Det tok fyr ibeltene som transporterte ladning til kulen, og det som ikkebrantopp, ble så skadd at hele maskinen måtte kasseres.Bildet viser et dramatisk øyeblikk, Trumpy i karakteristiskhatt og positur ser to mann åpne luken på toppen for å slippeut røyk.Det ble en del diskusjon om van de Graaf-akseleratorenskulle bygges opp igjen. På den tiden ble nye maskiner bygdi trykktank for å øke toppenergien, men forsikringspengenerakk på langt nær til dette, og det viste seg umulig å skaffetilstrekkelige ekstra midler. Det ble så vedtatt å bygge enFra oktober 1949 kom Aadne Ore til i en dosentstilling i teorived Fysisk institutt, og fra mai 1950 ble Bjarne Eide ansattved instituttet som instrumentmaker. Men Eide hadde daarbeidd ved Kjernefysisk laboratorium i det meste av byggeperioden.Fra april 1950 ble Tryggve Grotdal ansatt vedFysisk institutt “med plikt til å arbeide ved Kjernefysisklaboratorium”, men instituttet hadde ikke penger til lønn.Han ble først lønnet av innsamlete midler og deretter avNTNF. Han ble værende NTNF-stipendiat fram til september1956 da han fikk en amanuensisstilling ved Fysisk institutt.Harald Enge var hovedmannen bak de første eksperimenteneved van de Graaff-akseleratoren. Disse eksperimentene bleutført på lette kjerner, mest døytroner. Men i to år frasommeren 1950 var han ved Massachusetts Institute of Technology(MIT) i USA på studieopphold, og Karl Nybø kominn som vikar i amanuensisstillingen. Men Nybø ble involverti oppkjøringen av betatronen. Etter at Enge kom tilbake,fortsatte Nybø ved instituttet som NAVF-stipendiat.I årsberetningen 1950-51 ser vi at Fysisk institutt har fåttkontorassistent, A. Berg Brækhus. Før den tid har nokTrumpy hatt tilgang til kontorhjelp ved Geofysisk instituttder han i lang tid fortsatte som styrer av avdeling C. BergBrækhus ble avløst av Ellen Hvidsten i 1956.I årsberetningen 1950-51 møter vi for første gang HaraldTrefall. Som hovedfagsstudent hadde han konstruert etapparat til registrering av intensiteter i kosmisk stråling. Hanvar først lønnet av NTNF, men ble fra 1952 av instituttetsførste universitetsstipendiat. Orlin sluttet som amanuensis påGeofysisk institutt avdeling C i 1954, og da fikk Trefall denamanuensis-stillingen, stadig knyttet til Geofysisk institutt.Fra januar 1957 er han tilbake på Fysisk institutt som dosent.30. august 1951 kan regnes som en ny fødselsdag for Fysiskinstitutt, for da overtok instituttet 600 i det norvestligehjørnet av hesteskoen på Florida. De to fløyene mot syd varda nylig ferdigbygde. Dermed var instituttet endelig blittfysisk skilt ut fra Geofysisk institutt, enda om de to instituttenestadig var nærmeste naboer.På denne tid var det kommet i gang systematisk undervisningi fysikk, men full undervisning til fysikk bifag kunne ikkegis. Det manglet til dels auditorieplass, men først og fremstmanglet utstyr til laboratorieøvelser. Først våren 1954 ble detinnredet bifagslaboratorium. Da overtok Fysisk institutt noenrom på Geofysisk institutt etter CMI og fikk også plass tilverksted i kjelleren.Aadne Ore forlot instituttet i 1953, og Steingrim Skavlem bleansatt i som dosent i teoretisk fysikk i 1954. I årsmeldingenfra 1953-54 ser vi at Arnfinn Graue har fått NAVF-stipend tilå arbeide ved Kjernefysisk laboratorium. Dertil betalteNAVF lønn til tekniker Sverre Øines og instrumentmaker L.Olsen for å arbeide der. I november 1953 ble Fysikermøtet tilNorsk fysisk selskap lagt til Bergen for første gang. OgTrumpy møtte som norsk representant på CERN i Genève.van de Graaff-akseleratoren brennertilsvarende maskin til den første. Denne nye van de Graafakseleratorensto ferdig i 1959. Toppenergien var blitthøyere, 1,7 MeV, mest fordi kulen var bedre laget. FysikerneArnfinn Graue og Tryggve Grotdal ledet arbeidet medkonstruksjonen, elektroingeniør Sverre Øines og mekanikerBjarne Eide var sterkt involvert i prosjektet. InstrumentmakerHans Torgilstveit ble knyttet til Kjernefysisk laboratoriumpå NTNF-midler fra 1956 og var også med påoppbyggingen. Arvid Erdal kom som hovedfagsstudent medunder uttestingen og har hatt kontroll med maskinen helt til idag.6