vanlig PDF-fil - Norsk Sau og Geit

1. InnledningHelsesituasjonen hos norsk sau er i utgangspunktet godnår det gjelder alvorlige, smittsomme sjukdommer.Mattilsynet har til nå håndtert utbrudd av sjukdommersom skrapesjuke og mædi ut fra et ønske om å utryddedem. Forekomsten av disse alvorlige sjukdommene iNorge er derfor lav. Byllesjuke og para tuberkulose erandre alvorlige sjukdommer med antatt lav, men merukjent forekomst.De siste årene har man imidlertid måttet håndtere nyesjukdommer. Det er siden 2008 brukt mye ressurser på åkartlegge og bekjempe spredning av alvorlig fotråte, ogpå å overvåke situasjonen når det gjelder virus -sjukdommen blåtunge. Det er sannsynlig at liknendesituasjoner vil oppstå igjen.Smittevern er også viktig med tanke på «hverdagssmitte»som for eksempel koliinfeksjoner, munnskurv ogparasitter. Når det gjelder sistnevnte kan ikke minstresistens bli en utfordring også i norsk sauehold da ogsåresistente parasitter kan spres via livdyrsalg. Det er flereeksempler på at potensialet for spredning av smittsommesjukdommer i sauenæringa er stort. Historiskgjelder det for eksempel mædi og innvollsparasittenNematodirus battus som ble effektivt spredd fraimporterte livdyr. Et utstrakt kontaktnettverk isauenæringa har stor betydning for spredning av bådede spesielt alvorlige og de mer «vanlige» smittsommesjukdommene.Det vil aldri være mulig å beskytte seg 100 % mot allsjukdom. Driftsformen i saueholdet, med bruk avfellesbeiter og et avlssystem som gjør det nødvendig meden viss overføring av livdyr mellom besetninger, gjør atman ikke kan få til «vanntette» systemer. Det er også enøkonomisk og praktisk grense for hvor omfattende tiltaksom er hensiktsmessige å gjennomføre. Likevel er detviktig å redusere risikoen for smitteoverføring så godtsom mulig på så mange områder som mulig. Det gjørden totale risikoen for spredning av smittsommesjukdommer mindre.Offentlig regelverk angir minimums krav når det gjelderhåndtering av smittsomme sjukdommer og smitte -begrensende tiltak i husdyrholdet. Men det er hverdags -atferden til den enkelte aktør i saueholdet som eravgjørende for risikoen for spredning av sjukdom. Dettegjelder først og fremst produsenter, men ogsåveterinærer, klippere, skannere, dyrebilsjåfører og andresom er i kontakt med dyra.Det å forhindre spredning av sjukdomer næringas eget ansvar, gjennomansvarlig opptreden i alle ledd. Og deter næringa selv som har den langsiktigegevinsten av dette.Flere forhold gjør at risikobildet i sauenæringa er iendring. Økt import av levende dyr, kombinert medmindre restriksjoner og kontroll fra det offentlige, betyrøkt risiko for nye sjukdommer. Mangelfullt smittevernkan medføre at slike sjukdommer kan spres over storeområder før de oppdages. Økt reiseaktivitet og bruk avutenlandsk arbeidskraft i landbruket utgjør også enrisiko. Videre skjer det strukturendringer i retning størreflokker, noe som innebærer økt smittepress i det enkeltefjøs, og større konsekvenser når smittsomme sjuk -dommer bryter ut. I arbeidet med å sanere sjukdom igeitepopulasjonen (prosjekt Friskere geiter) er mangebesetninger nå ferdig sanert for byllesjuke, CAE ogparatuberkulose. Fare for re-smitte fra sau til geit er enutfordring. I tillegg kommer signaler fra Mattilsynet omøkt ansvar til næringa. Alle disse faktorene gjør det viktigmed godt smittevern i småfeholdet.Handlingsplan for smittevern i saueholdet 5