Last ned magasinet i pdf form her - Lederne

Hardt arbeid, ikke talent!
I NLP Leadership har vi daglig gleden av å støtte mennesker og organisasjoner
til å lykkes og bli sitt beste. Et ofte stilt spørsmål å arbeide ut fra blir
derfor: Hvordan kan vi bli best mulig, eller hvordan kan vi skape en suksess?
Spørsmål som stadig flere vil finne svar på, både på individnivå i de ulike
rollene man har og på selskapsnivå. Hvordan ble Tiger Woods så enestående
i golf? Hva fikk Warren Buffett til å bli verdens beste investor? Er det slik at
de hadde et naturlig medfødt talent da de kom inn i verden som gjorde at
de endte opp med nettopp det de gjør? Buffett uttalte til bladet Fortune for
noen år tilbake at han var “dedikert ved fødselen til å allokere kapital. Det er
en one-in-a-million thing. Du har det – eller du har det ikke”.
Tekst: Alf Inge Stiansen, partner og trener i NLP Leadership
Vel, det er nok dessverre ikke så enkelt.
Målrettet naturlige gaver ikke finnes. Beklager,
Warren - du er ikke født CEO eller investor
eller sjakk grand master. Du vil oppnå storhet
gjennom et enormt hardt arbeid over mange år.
Og ikke bare hardt arbeid, men arbeid med en
bestemt type som er krevende og smertefull.
Buffett, for eksempel, er berømt for sin disiplin
og timene han brukte til å studere årsregnskapet
til mulige investeringsmål. Den gode nyheten
er at mangelen på en naturlig gave er irrelevant
– talent har lite eller ingenting å gjøre med
storhet. Du kan gjøre deg til en rekke ting, og du
kan selv gjøre deg ”stor”.
På nesten alle områder lærer de fleste av
oss raskt i starten, deretter saktere for så at
utviklingen stopper helt. Kun et fåtall gjør
forbedringer i mange år og enda flere tiår, for så
å oppnå storhet. Det grunnleggende spørsmålet
– sier professor K. Anders Ericsson på Florida
State University – er, hvorfor? Hvordan er visse
mennesker i stand til å tvinge seg selv til en
kontinuerlig forbedring? Svarene begynner med
observasjoner av gode utøvere på mange felt.
Forskere verden over har gjennomført studier
siden 1993, mange med fokus på sport, musikk
og sjakk, hvor resultatene er relativt lett å måle
og plotte over tid. Men nok av andre studier har
også undersøkt andre felt, inkludert business.
Oppskriften til suksess:
ingen erstatning for hardt arbeid
Den første store konklusjon er at ingen er
verdensledende uten hardt arbeid. Det er hyggelig
å tro at hvis du finner det feltet der du er
naturlig begavet vil du bli stor fra dag én, men
det skjer ikke viser resultatene. Det er ingen
bevis på storhet uten erfaring eller praksis. Det
finnes sterke bevis på at de dyktigste trenger
10 år for å bli verdensenere – ja, mønsteret er
så godt etablert at forskere kaller det for ti-års
regelen.
Hva med Magnus Carlsen, som ble grand
master allerede 13 år gammel? Han spilte sin
første turnering da han var 8 år gammel, og i
etterkant ble han satt sammen med og trent av
de beste. Da han var 18 år gammel ble han den
yngste i verden med en elo rating over 2800
da han spilte Nanjing Pearl Spring Tournament.
En prestasjon som omtales som en av
de beste gjennom historien. “Ti-års regelen
representerer et svært grovt anslag, og de fleste
forskere anser det som et minimum, ikke et
gjennomsnitt.” På mange felt (musikk, litteratur)
trenger elite utøvere 20 eller 30 års erfaring før
de når sitt absolutt høydepunkt.
Så storhet leveres ikke til alle; det krever mye
hardt arbeid. Likevel er ikke det nok, siden
mange jobber hardt i tiår uten at de nærmer seg
storhet eller blir vesentlig bedre. Hva mangler?
alf inge stiansen
alf Inge er partner og nLP Trener i
nLP Leadership, og er ansvarlig for
Ledernes kurs i coaching. Han har
en Mastergrad i Strategy og International
business, og er en av få
som vitenskaplig har dokumentert
hvilken lederadferd som best utvikler
medarbeidere og skaper ønske om
å prestere. Han trener og sertifiserer
i dag ledere i nLP, blir brukt som
mental trener innen toppidrett og
støtter selskaper til å heve sine
prestasjoner.
praktisering skaper det perfekte
De beste i alle felt er de som bruker flest timer
til det forskerne kaller “bevisst praksis”. Det er å
forbedre sin egen prestasjon – som har til mål å
bevege seg utover sin nåværende kompetanse og
ferdighet, gir seg selv tilbakemelding på resultatene
og tvinger seg til høy grad av gjentakelser.
For eksempel: Å treffe en bøtte med baller er
ikke bevisst praksis, og det er derfor de fleste
golfere ikke blir bedre. Å slå med et åtter-jern
300 ganger med et mål om at ballen havner
innenfor 20 meter fra hullet 80 prosent av tiden,
kontinuerlig observere resultatene og gjøre
nødvendige endringer, og gjøre det i flere timer
hver dag – det er bevisst praksis!
Konsistens er avgjørende. Som Ericsson sier,
“Eliteutøvere på mange forskjellige områder
trener omtrent den samme mengden hver dag,
inkludert helgene.” Funnene krysser bemerkelsesverdig
en rekke felt. I en studie av 20-år
gamle fiolinister fant de at de beste gjennomførte
i gjennomsnitt 10.000 timer bevisst praksis
gjennom livet; nest beste gjennomsnitt 7500
timer, og de neste 5000 timer. Det er den samme
historien i kirurgi, forsikringssalg, og i nesten
alle idretter. Mer bevisst praksis tilsvarer bedre
ytelse. Store mengder tid tilsvarer stor ytelse.
De skeptiske
Ikke alle forskere er helt enige med disse
funnene, selv om deres innvendinger går til
kantene i stedet for til sentrum. For det første
det mentale (det usynlige). To idrettsutøvere
kan arbeide like hardt, men forklarer det Gro
Hammersengs evne til å utføre på et høyt nivå i
de to siste minuttene av et spill og til stadighet
avgjøre kamper?
Forskere gjør også oppmerksom på for eksempel
enkelte barns evne til å kunne snakke, lese eller
spille musikk i en uvanlig tidlig alder. Men ved
å etterprøve disse tilfellene finner man generelt
svært engasjerte foreldre. Og mange evner
går ikke nødvendigvis til storhet på et senere
tidspunkt, mens store utøvere omfatter mange
som ikke viste spesielle evner i tidlig alder.
Likevel, noen viktige egenskaper er delvis arvet,
for eksempel fysisk størrelse og spesielle mål på
intelligens, men de påvirker mer hva en person
ikke gjør mer enn hva han gjør. En på 162 cm
blir sjelden en basketballspiller og en på 200 cm
blir sjelden en turner. Men selv disse restriksjonene
er mindre alvorlige enn du forventer:
Ericsson kommenterer “Noen internasjonale
sjakkmestere har IQ på 90-tallet.” Jo mer
forskning som er gjort, jo mer understøttes
“bevisst praksis”-modellen.
Eksempler
All denne akademiske forskningen er bare bevis
på hva store artister har vist oss i årevis. La oss se
på noen eksempler: Winston Churchill, en av det
20. århundres største talere, praktiserte talene
sine inngående. Pianist Vladimir Horowitz skal
ha sagt, “Hvis jeg ikke praktiserer i dag så vet
jeg det. Dersom jeg ikke praktiserer i to dager så
vet min kone det. Dersom jeg ikke praktiserer
i tre dager så vet verden det. ” Han var ekstrem
på å praktisere, men de samme historiene har
blitt tilskrevet førsteklasses musikere som Ignace
Paderewski og Luciano Pavarotti.
Mange store idrettsutøvere er legendariske for
deres brutale disiplin av sine praktiske rutiner.
Michael Jordan praktiserte intenst utover det
hardkjøret teamet hadde felles. Hadde Jordan
naturlige gaver i basketball? Det synes lite trolig
da han ble satt ut av skolelaget sitt i ung alder
og bestemte seg der og da at det ALDRI skulle
skje igjen.
I amerikansk fotball ble all-time mottaker Jerry
Rice ikke funnet god nok fordi de betraktet ham
for treg. Da trente han så hardt at andre spillere
ble syke om de prøvde å holde følge. Tiger
Woods er et lærebokeksempel på hva denne
forskningen viser. Fordi hans far introduserte
ham til golf i en veldig tidlig alder – 18 måneder
– og oppfordret ham til å øve intensivt, hadde
han lagt bak seg minst 15 års praksis da han
ble den yngste vinner av US Amateur Championship
noensinne i en alder av 18 år. Også i
samsvar med funnene: Han har aldri sluttet å
prøve å forbedre seg. Han bruker mange timer
om dagen til å utvikle seg videre. Da han var på
topp endret han svingen sin på flere punkter.
Det satte han tilbake i en liten periode, men da
den nye svingen satt var han bare enda bedre.
Det blir spennende å se om han evner å komme
tilbake etter de siste hendelser. Rykter sier at
han trener hardt for et comeback.
Hva med business?
Funnene synes overveldende i favør av bevisst
praksis som kilden til gode resultater. Mange
elementer i en virksomhet er faktisk mulig å
praktisere. Presentasjoner, forhandlinger, levering
av evalueringer og tyde årsregnskapet – du kan
praktisere på dem alle.
Likevel, de er ikke essensen av stort lederskap.
Det krever å gjøre vurderinger og beslutninger
med mangelfull informasjon i et usikkert miljø, i
samspill med mennesker som søker informasjon.
Det handler om hvordan du gjør hva du allerede
gjør – og krever noen avgjørende endringer.
Den første handler om å gå til enhver oppgave
med et nytt mål: I stedet for bare å prøve å få
det gjort, har du som mål å bli flinkere til det.
Rapportskriving innebærer å finne informasjon,
analysere den og presentere den – hver og
en ferdigheter som kan forbedres. Å lede et
styremøte krever forståelse for selskapets strategi
i dypeste forstand slik at man danner seg et
sammenhengende bilde av kommende endringer
i markedet og setter det riktige utgangspunktet
for diskusjon. Alt det som gjøres i en organisasjon
– fra det mest grunnleggende til det mest
krevende – kan forbedres.
Tilbakemeldinger er avgjørende. Å få det bør
ikke være noe problem i en bedrift. Likevel
søker ikke de fleste det, de bare venter på den i
håp om at den vil komme. Uten den, som Steve
Kerr (Goldman Sachs) sier, “er det som om du
bowler gjennom en gardin. Hvis du ikke vet
hvor god du er skjer to ting. En: Du blir ikke
bedre, og to: Du slutter å bry deg”.
Hvorfor?
For folk flest er vanlig arbeid nok uten å måtte
presse på hardere. De ekstra stegene er så
vanskelige og smertefulle at de nesten aldri
blir gjort. Det er slik det bør være. Hvis stor
ytelse var lett, ville det ikke vært noe attraktivt.
Mens ekspertene forstår en enorm mengde om
atferden som produserer gode resultater, forstår
de svært lite om hvor denne adferden kommer
fra.
Forfatterne av en studie konkluderer: “Vi vet
fremdeles ikke hvilke faktorer som oppfordrer
privatpersoner til å engasjere seg i bevisst
praksis.” Eller som professor Noel Tichy
(University of Michigan Business School) sier
det etter 30 års arbeid med ledere, “Noen mennesker
er mye mer motiverte enn andre, og det
er det eksistensielle spørsmål jeg ikke kan svare
på – hvorfor?”
Den kritiske realiteten er at vi ikke er “gissel” til
noe naturlig gitt nivå av talent. Vi kan gjøre oss
til det vi selv vil. Underlig at den tanken ikke
er mer populær! Folk hater å forlate tanken om
at de ville komme til berømmelse og rikdom
hvis de bare fant talentet. Men det er tragisk
begrensende, fordi når de treffer livets uunngåelige
fartsdump i veien, konkluderer de med at de
ikke er talentfulle nok – og gir opp. Undertegnede
og sikkert du som leser denne artikkelen
kan nevne flere som har ”ødelagt” et stort talent.
Kanskje vi ikke kan forvente at folk flest vil
oppnå storhet. Det er bare altfor krevende.
Samtidig er den gode nyheten at storhet ikke er
reservert de få. Den er tilgjengelig for deg og for
alle – om du er villig til å legge ned det arbeidet
som trengs.
Lederne • JUn 2011 53