Nr. 1 – Mars 2007 – à rg. 27 Utgitt av pensjonister ... - Pensjonist-nytt

En historie i fra en hunds tankerVi lever i en hektisk tid, hvor dagene av og til blir korte. Det finnes dessverrealtfor mange som på impuls går til skrittet med å skaffe seg hund. Ikke alletenker over at en hund vil legge beslag på livet til familien/eieren i 10-15 årfremover. Resultatet av dette er at omplasseringen av hunder er stor, og mangefriske og sterke hunder blir ukritisk avlivet når dagen kommer hvor en eier tarseg frihet til å omprioritere hverdagene sine. Linjene som følger er noen tankerkonstruert i fra en hunds hode i en fortvilt situasjon. Personlig så har jegdessverre vært vitne til situasjoner som beskrevet flere ganger oppigjennom.denne historien er trist å lese, men kan være en tankevekker i en tid hvorhundeholdet i Norge øker for hvert år.Bjørn Cato WiigHvordan kunne du?Da jeg var valp, underholdt jeg degmed mine festligheter og fikk degtil å le. Du sa jeg var ungen din, og tiltross for alle skoene jeg tygde i stykker,og alle de totalt ødelagte putene, ble jegdin aller beste venn.Når jeg var «dum»hund, pekte du på meg med fingerenog spurte «Hvordan kunne du?» – menså smeltet du, og la meg på rygg oglekte og koste med meg.Det tok lengre tid en ventet til å blihustrenet, fordi du alltid hadde så myeå gjøre, men vi klarte det til slutt. Jeghusker nettene når jeg lå tett inntil degog hørte hvordan du snorket, hørtedin rolige pust og dine hemmeligedrømmer, og jeg tenkte at livet kanikke bli mer perfekt enn dette.Vi gikk lange turer i parken, kjørtelange bilturer og stoppet for å kjøpeis (jeg fikk bare kjeksen for «is erikke bra for hunder» sa du). Jeg toklange middagslurer i solen mens jegventet på at du skulle komme hjem påslutten av dagen. Etter hvert bruktedu mer og mer tid på arbeidet, du villesatse på din karriere, og du la mye tidi å lete etter en menneskevenn.Jeg ventet tålmodig, trøstet degi kjærlighetssorgen, og alle dineskuffelser. Klaget aldri på dine dårligeavgjørelser. Nei, jeg logret med halenog viste deg glede når du kom hjem,og jeg ble lykkelig for din skyld nårdu ble forelsket. Hun, som nå er dinkone, er ikke noe «hundemenneske»,men allikevel ønsket jeg hennevelkommen til hjemmet vårt. Vistehenne tillit og var lydig. Jeg varlykkelig fordi du var lykkelig.Så kom menneskebarnene, og jegdelte din glede og lykke over det. Jegvar fascinert over de små fingrene,hvordan de luktet, og jeg ville passeVår Zappa blir 9 år i mars og er sprek som en unghund! Her er han fotografertforan huset sitt på hytta i Stor Elvdal nå i høst. Han er «still going» og kommeraldri til å bli tilovers i vår familie.på dem også. Det var bare det at hunog du var urolige for at jeg skulleskade dem, så jeg tilbrakte mer ogmer tid forvist til et annet rom, elleret hundebur. Åhh, som jeg ville elskebarna dine, men jeg ble «Fange iKjærligheten». Da de ble eldre blejeg vennen deres. De hang i pelsenmin da de forsøkte å stå på egne ben,stakk fingrene sine i øynene mine,undersøkte ørene mine og kyssetmeg på snuten. Jeg elsket alt somhadde med dem og deres berøringå gjøre. Du koste med meg mer ogmer sjeldent, men jeg ville forsvaredine barn med mitt liv om det varnødvendig.Jeg snek meg ned i sengene deresom natten, og hørte deres uroligepust og hemmelige drømmer, ogsammen ventet vi på lyden av bilendin i innkjørselen. Før, når noenspurte deg om hunden din, vistedu stolt frem bildet av meg, somdu hadde i lommeboken din, og dufortalte gjerne historier om meg. Ide siste årene svarte du bare «Ja» ogbytter samtaleemne. Jeg har gått fraå være din hund til bare en hund, ogdu unngår alle kostnader som har18 PENSJONIST-NYTT 1/2007 PENSJONIST-NYTT 1/2007 19