Nr. 1 – Mars 2007 – à rg. 27 Utgitt av pensjonister ... - Pensjonist-nytt

Stig BillefortellerI krig og kjærlighet kan altskjeDet jeg skal fortelle nå har med krig ågjøre – ikke med kjærlighet.I de mørke 40-årene var viunge sterkt engasjert over alt detfæle som fant sted i fedrelandet, enokkupasjonsmakt som ydmyket ossalle med vold og militær brutalitet. Vifølte sterkt at vi måtte gjøre noe – liteeller stort, for ikke å ta skade på vårsjel. Personlig var jeg tidlig engasjerti illegale aktiviteter allerede etterartium i V. Aker i 1941. Det begyntemed relativt uskyldige pek, men fikketter hvert mer system med de førstetilløp til det som senere ble Mil-Orgmed våpenslipp og farlige øvelser iNordmarka. Men til å begynne med,allerede i 1941-42, var det enklereting vi drev med, bl.a. redigering ogdistribusjon av små nyhetsblader medsiste nytt fra den store utefronten, påkontinentet, i Afrika, i England ogellers hvor krigens bølger valset fremover land og folk.Det var vennene fra gymnasiet somsamarbeidet med videre kontakteri Oslo og omegn. Selv hadde jeg«Kritiske tilfeldigheter i etmenneskeliv». Dette er fortellingnr 2. Den første stod i nr. 4/2006bl.a. i en lang periode i 1942-43løpende kontakt med «Hinken»,en god klassekamerat som megetdiskret samarbeidet med en gruppeaktive folk i idrettsmiljøet rundtklubben Lyn. Vi – Hinken og jeg– gjorde mange jobber for dem,iblant litt dumdristige kanskje, menogså med humør og moro. En gang– etter at tyskerne hadde innførtforbud mot bruk av private radioer– hadde Hinken fått i oppdrag åtransportere en stor radiomottakerfra en adresse på Nordberg til enbekjent som redigerte et nyhetsbladfra en øy utenfor Sandvika. Vi møttesen mørk høstkveld på den oppgitteadressen, jeg hadde min sykkel medbagasjebrett, og det var hele vårttransportutstyr. Da vi overtok denstore radioen måtte vi jo pakke dengodt inn i en sekk og et stort flakpapir, med hyssing og kamuflasjepapirutenpå. Vi bandt uhyret godt fastpå bagasjebrettet og besluttet å tai bruk de tilgjengelige offentligetransportmidler – i dette tilfelleærverdige Sognsvannsbanen. Vi entretbanen ved Ullevål stadion, med sykkelog radio og det hele – ingen, ikkeengang en gruppe tysk Wehrmacht,verdiget oss et blikk. Vi reiste tversgjennom Oslo med vår farlige last,og trillet sykkelen fra Nationalteatretst. ut Drammensveien til Skøyen ogBygdøy, fant en pram som var lagt derfor oss, og rodde en 1/2 time til vårhemmelige destinasjon. Frekkhetenvar et godt våpen!Men Hinken var uheldig. Hanfikk ordre fra sine kontakter at hanmåtte i sikkerhet til Sverige, og i 1943om våren var han borte. Selv ble jegpå den tiden rekruttert til å hjelpemed transport av flyktninger fra Oslotil Sverige, en lastebilrute ned tilØstfold og en skaurute over grensen.Jeg hadde denne jobben i ca. 3 mndr.i 1943 – januar 1944. Da måtte jeggi meg, Gestapo var etter meg, ogjeg ble ekspedert til Sverige på en avmeg ukjent rute fra Eidsvold overFinnskog. Alt gikk bra med meg, ogsåetter ankomsten til Sverige, og etterlitt venting fikk jeg flytransport tilEngland. Da begynte en ny tilværelsefor meg i Flyvåpenet og flyskole iCanada og England da krigen slutteti 1945.Men tilbake til ventetiden iSverige vinteren 1944. Jeg fikk viteat Hinken lå foran meg i løypa,han var allerede i England ogkanskje allerede ved Little Norwayi Canada. Han hadde etter mangeviderverdigheter fått flytransport fraStockholm med de norske Lockheedflyenesom regjeringen i Londonopererte regelmessig mellom Leucharsi Scotland og Bromma utenforStockholm. Og hans reise fra Sverigetil Scotland hadde hatt stor dramatikkog tragedie. For da han endelig varklarert for reisen og møtte frem somplanlagt på Bromma, var det to flysom skulle ta av for hoppet over tilScotland omtrent samtidig. LockheedLoadstar-flyene var 2-motorsmed kapasitet 14-16 passasjerer.Innlastingen av passasjerene gikkrutinemessig, og Hinken fikk plassi det første flyet. Det andre flyet bleogså lastet opp, men det ble besluttet– p.g.a. vektfordelingen – at et parav passasjerene fra fly nr. 1 skulleoverføres til fly nr. 2. Den ansvarligefunksjonær ba om at 2 av de sistepassasjerene i fly nr. 1 gikk over til flynr. 2. Hinken var en av disse to somgikk over til nr. 2. Så tok flyene avmed et mindre mellomrom. Fly nr. 1kom aldri frem til Scotland og gikktapt med mannskap og passasjerer.Det er enda i dag noe uklart om flyetble skutt ned av tyske jagerfly, eller omdet iset ned ikke langt fra den skotskekyst. Men tragedien er et faktum.Hinken reddet livet vedoverflyttingen til fly nr. 2.26 PENSJONIST-NYTT 1/2007 PENSJONIST-NYTT 1/2007 27