Angstlidelser – kliniske retningslinjer for utredning og ... - Helsetilsynet

Utredningsserien 4:99Engstelig (unnvikende), avhengig og tvangspreget personlighetsforstyrrelse eroverrepresentert ved agorafobi. Pasienter som i tillegg har enpersonlighetsforstyrrelse har dårligere prognose.BehandlingBehandlingsopplegget må tilpasses hvorvidt pasienten har panikkanfall eller ei.Dersom pasienten har panikkanfall, er det som regel fornuftig først å hjelpepasienten til å få kontroll over panikkanfallene. Det er panikkanfallene som ermotoren i sykdommen. Behandling av panikkanfallene er som omtalt underpanikklidelse.Eksponeringsbehandling er den mest effektive og best dokumenterte metodenfor å behandle agorafobien eller unngåelsesatferden. Sammen med pasientenkartlegger man grundig de situasjonene pasienten har tendens til å unngå. Manlager et hierarki over situasjonene, rangert fra de vanskeligste til de letteste.Deretter må pasienten systematisk oppsøke de ulike situasjonene. Man må værei situasjonen og holde ut de angstreaksjonene som kommer. Først når anstenbegynner å avta, kan man trekke seg ut. Man begynner med de enklestesituasjoner, og trener på hver situasjon til angstreaksjonene nesten eravbetinget. Deretter begynner man på neste situasjon. Slik holder man på tilman har trent seg til å klare alle situasjonene i hierarkiet.Eksponeringsbehandling krever en betydelig egeninnsats fra pasientenes side.Behandleren må sørge for at pasientene har daglige hjemmeoppgaver, som deskal trene på mellom konsultasjonene. Ved hver konsultasjon må behandlerengå gjennom hjemmeoppgavene sammen med pasienten, og særlig legge vekt påhvilke angstreaksjoner; tanker og følelser, pasienten hadde. Skal metoden virke,må pasientene våge å møte angstopplevelsene; «se angsten i hvitøyet».Pasienter som ikke våger å kjenne på angstreaksjonene; som unngårangstopplevelsene mens de eksponerer seg, eller som demper angstreaksjonenemed alkohol eller beroligende medikamenter, får lite utbytte av behandlingen.Medikamenter kan være nyttige i behandling av panikkanfallene, men harliten verdi i behandlingen av agorafobi. Bruk av benzodiazepiner vil tvert imotsvekke effekten av eksponeringsbehandling, og det anbefales at man seponererdisse parallelt med at man starter eksponeringsbehandling.Psykiatrien og nabofageneDen kompetente og interesserte primærlege eller kommunale psykiatriskesykepleier, som har satt seg inn i prinsippene for eksponeringsbehandling, kanmed hell behandle pasienter med agorafobi, gjerne i samarbeid medpsykiatrien. Det er imidlertid viktig at terskelen for henvisning til psykiatrienikke er høy. Agorafobi er en alvorlig tilstand med gode behandlingsmuligheter,der sjansen for kronifisering er stor uten adekvat behandling. Disse pasientenebør derfor prioriteres høyt i psykiatrien.Psykiatriske institusjoner, såvel sengeavdelinger som poliklinikker, bør hakompetanse i eksponeringsbehandling. De fleste pasientene kan behandlespoliklinisk. Flere steder i Norge har man gode erfaringer med polikliniskgruppebehandling. Noen pasienter trenger innleggelse, i hvert fall i den førstedel av behandlingen. Dette kan være aktuelt for pasienter som er sterktinvalidisert av angst, som i tillegg er dypt deprimert, som trenger avvenning fravanedannende medikamenter, eller som har alvorlige personlighetsforstyrrelser.18