Angstlidelser – kliniske retningslinjer for utredning og ... - Helsetilsynet

Sosial fobiUtredningsserien 4:99Sosial fobi, som i økende grad betegnes som sosial angstlidelse, kjennetegnesav en redsel for situasjoner der man kan tiltrekke seg andres oppmerksomhet.Enten man utholder slike situasjoner med stort ubehag, eller man utviklerunngåelsesatferd, reduseres mulighetene til å fungere både i arbeid og i sosialesammenhenger. På midten av 80-talet betraktet man sosial fobi som enbagatellmessig psykisk lidelse. Siden den tid har interessen for lidelsen værtstadig økende, forskningsmessig så vel som klinisk.Sosial fobi er vanlig, og livstidsprevalensen er beregnet til 13 %; 16 % for kvinnerog 11 % for menn. Grensen mot normal sjenanse og hemming er flytende.Lidelsen debuterer oftest snikende i tenårene, og har deretter som regel etkronisk forløp. Debuten kan også skje tidlig i barndommen og etter 20-årsalder. En tidlig debut rammer ofte barn som har vist påtagelig skyhet allerede itidlig barndom. Ved senere debut har utviklingen mange ganger begynt isamband med hendelser som medført øket sosial oppmerksomhet eller i endepresjonsperiode. Sosial fobi leder ofte til betydelig funksjonssvikt, medvansker i forhold til utdanning, arbeid og sosialt liv i familie og fritid.Ubehandlet sosial fobi er den psykiske lidelse som med størst sannsynlighetender med selvmord.Utredning og diagnostikkFølelse av skam og utilstrekkelighet dominerer ofte hos pasientene, som påulike måter forsøker å skjule vanskelighetene for omgivelsene. Mange fortellerikke om ubehaget til noen, ikke en gang de nærmeste, og de synes det ervanskelig å søke hjelp for problemene. Å sitte på et venterom på en psykiatriskpoliklinikk, der man kan treffe kjente, kan være svært ubehagelig. Underkonsultasjonen er man ofte redd for ikke å bli tatt på alvor, og for atproblemene skal oppfattes som latterlige eller uvesentlige. Det er derfor viktigat behandleren viser at han eller hun kjenner igjen symptomene, og bekrefter atdet er verdt å søke hjelp for dem. Det er også viktig å unngå å bagatellisereproblemene, noe disse pasientene ofte opplever. Sosial usikkerhet og følelse avsjenanse er jo vanlig også hos personer som ikke har sosial fobi. Det kan derforvære nærliggende å neglisjere det pasienten sier, og ikke oppdage omfanget avplagene og vanskelighetene. Et anvendelig innledende spørsmål er: «Bruker duofte å plages av usikkerhet i kontakten med andre.»Anamnesen bør omfatte spørsmål om sosiale angstreaksjoner, eventuelleetterreaksjoner, forventningsangst, unngåelsesatferd, patologiskepersonlighetstrekk, samt eventuell forekomst av depresjon og misbruk. Densosiale angstreaksjonen domineres oftest av rødming eller skjelving.Rødmingen følges ofte av svetting, vanskeligheter med å se andre i øynene ogen kraftig følelse av sjenanse. Skjelvingen er situasjonsavhengig og oftestknyttet til vanskeligheter med å spise eller drikke i andres selskap. I tillegg tildette, som pasientene ofte opplever som det primære, kommer en rekke andreplager, for eksempel konsentrasjonsvansker, en følelse av ikke å kunnekommunisere med andre, hjertebank, ustø stemme, muskelspenninger,vanskeligheter med å puste naturlig, økt utilstrekkelighetsfølelse og redsel forat symptomene skal synes for andre.Ofte følges de sosiale angstreaksjonene av en depressiv reaksjon med følelse avå mislykkes, ytterligere svekket selvtillit og stadig grubling over det som har19